Usynlig i krig og fred by kolofon

Kjærligheten og lojaliteten til fedrelandet er sterkere enn fortvilelsen når illusjoner som har holdt henne i live, brister ved hjemkomsten. Torturen og lidelsene fortrengte hun helt til hun ble 75 år. Solveig gir en ny forståelse for hva krigen kostet for en «vanlig» motstandskvinne. Hun er også et eksempel på at noen gjør som de gjør fordi det er det eneste rette. Datteren er sterkt påvirket av morens historie, og overtok som «tidsvitne» da moren døde.

Forfatteren britt tove berg brestrup er pensjonert oberst med erfaringer fra internasjonale militære oppdrag for Forsvaret i FN og NATO, og sivile humanitære oppdrag for Norges Røde Kors og Utenriksdepartementet i Midtøsten og på Balkan.

ISBN 978-82-300-2050-0

788230

020500

www.kolofon.no

Usynlig krig og fred.indd 2-3

USYNLIG I KRIG OG FRED

80 år etter at Norge ble okkupert, og 75 år etter frigjøringen av Norge, tilfører Solveigs historie norsk krigshistorie et viktig perspektiv og gir et verdifullt tilskudd til litteraturen om de glemte krigsheltene.

Britt Tove Berg Brestrup

Solveig er den introverte kvinnen, perfekt som operatør under krigen, taus under tortur og usynlig i fangenskap. Hun arbeidet i fagbevegelsen, og det illegale motstandsarbeidet og livet som krigsfange på Grini og i Ravensbrück bidro til å skape hennes komplekse personlighet.

Britt Tove Berg Brestrup

USYNLIG I KRIG OG FRED

motstandskvinnen solveig lystad

11.03.2020 09:19

USYNLIG I KRIG OG FRED

Usynlig i krig og fred.indd 1

2020-03-11 12:27:38

Britt Tove Berg Brestrup

USYNLIG I KRIG OG FRED MOTSTANDSKVINNEN SOLVEIG LYSTAD

KOLOFON

Usynlig i krig og fred.indd 3

2020-03-11 12:27:38

© Britt Tove Berg Brestrup Usynlig i krig og fred Kolofon Forlag AS 2020 Prosjektet produseres på oppdrag fra Britt Tove Berg Brestrup Alle rettigheter/ansvar for prosjektets innhold tillegges Britt Tove Berg Brestrup Henvendelser utover bestilling av produktet bes rettet til Britt Tove Berg Brestrup ISBN 978-82-300-2050-0 Omslagsfoto på baksiden er utdrag av maleriet «Blendverk» av Jarle Teigen Olsen. Produksjon: Kolofon Forlag AS, 2020 Boken kan kjøpes i bokhandelen og nettbokhandelen. Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar.

Usynlig i krig og fred.indd 4

2020-03-11 12:27:38

Hun ville ikke synes, hun ble ikke sett. Hun ville ikke snakke, hun ble ikke hĂ¸rt. Ble hun gjemt eller glemt? Solveig fortalte sin historie til meg. Jeg skal gjĂ¸re hva jeg kan for at det blir hennes historie.

Tilegnet datteren Siv, og de kvinnene som aldri fortalte om innsatsen.

Usynlig i krig og fred.indd 5

2020-03-11 12:27:38

Innholdsfortegnelse Kapittel 1 Arrestasjonen �� 13 Kapittel 2 Drømmejobben �� 27 Kapittel 3 Okkupasjon �� 33 Kapittel 4 Tampen brenner �� 45 Kapittel 5 Fange 3597 �� 61 Kapittel 6 Kampvilje �� 79 Kapittel 7 Reisen til helvete �� 85 Kapittel 8 Ravensbrück �� 93 Kapittel 9 Siemens-leiren �� 113 Kapittel 10 Dagboken fra helvete �� 121 Kapittel 11 Hvite busser �� 151 Kapittel 12 Rekreasjon på Ramlösa �� 153 6

Usynlig i krig og fred.indd 6

2020-03-11 12:27:38

Kapittel 13 Et fritt Norge �� 155 Kapittel 14 Gjensyn med Oslo �� 161 Kapittel 15 Tilbake til hverdagen �� 163 Kapittel 16 Gjenreisning �� 171 Kapittel 17 Fortielse og glemsel �� 175 Kapittel 18 Ny kjærlighet �� 185 Kapittel 19 Venninnenpå Setermoen �� 189 Kapittel 20 Kamerater �� 195 Kapittel 21 Det nye tidsvitnet �� 207 Kapittel 22 Anerkjennelse? �� 217 Kapittel 23 Ettertanke �� 221 Kapittel 24 Avskjed �� 225

Usynlig i krig og fred.indd 7

2020-03-11 12:27:38

Forord Dette er historien om motstandskvinnen Solveig Lystad. Den introverte kvinnen – perfekt som operatør under krigen – taus under tortur – usynlig i fangenskap – gjemt eller glemt etterpå. Arbeidet i fagbevegelsen, det illegale motstandsarbeidet og livet som krigsfange bidro til å skape hennes komplekse personlighet.

Solveig Lystad 8

Usynlig i krig og fred.indd 8

2020-03-11 12:27:39

Solveigs vei til et fritt Norge var kronglete. Hennes kjærlighet og lojalitet til fedrelandet var sterkere enn fortvilelsen da hun kom hjem for å bygge landet etter krigen. Mange illusjoner brast, illusjoner som hadde holdt henne i live. Solveig underkommuniserte sin egen innsats, lidelsene fortrengte hun. Da hun var 75 år, kom Kristian Ottosens bok Kvinneleiren. Jeg anmeldte boken, og det ble foranledningen til at Siv spurte sin mor om jeg fikk intervjue henne om krigen. Mot alle odds svarte hun ja. Solveig ser på seg selv som en helt vanlig norsk kvinne som bare hadde gjort hva alle andre ville ha gjort i samme situasjon. Helt vanlig er hun ikke. Intervjuene ble gjort over lengre tid, den ene historien åpnet fortrengningen av den andre. Boken er historien om hennes liv, et liv datteren Siv kjenner delvis, men mer ubevisst enn klart. Siv er sterkt påvirket av morens historie, og overtok som historiens «tidsvitne» da moren døde. Siv har ingen barn å føre historien videre til. Jeg skriver historien om Solveig for at den ikke skal bli glemt, og fordi jeg fikk mor og datters fortrolighet og lovet at vi aldri skal glemme.

Usynlig i krig og fred.indd 9

2020-03-11 12:27:39

Prolog Siv besøker moren søndagen før hun dør. Solveig ligger på sengen, leser aviser og spiser på en skive brød med salamipølse. Påfølgende mandagsmorgen ringer en sykepleier fra sykehjemmet i Bestumveien 99 i Oslo. Solveig vil ikke stå opp, hun vil ikke spise eller drikke. Da Siv kommer inn på rommet, ligger hun i sengen med øynene lukket. Hun gjentar at hun ikke vil ha mat, bare et glass saft. Det virker som om hun har gitt opp. Siv diskuterer med legen, og legen mener de bør gi henne næring gjennom infusjon. Siv mener at det ikke er nødvendig, for har hennes mor bestemt seg for at det er nok, så er det nok, og det må respekteres. Det er et tydelig tegn fra mor til datter. Hun får smertelindring. På lørdag morgen er det slutt. Hun ble nesten 84 år. Hadde hun selv merket forandringer mentalt? Mislikte hun utviklingen så sterkt at hun la seg ned for å dø? Ja. Hun ga opp. Siv føler seg så inderlig trist og samtidig så inderlig glad. Trist for at mammaen er borte, glad for at hun – i tide – har fortalt henne hvor glad hun er for at nettopp hun er hennes mor. Sorgperioden – der og da – blir kort, det er mye praktisk som skal gjøres. Det skal være en Humanistisk gravferd. Seremonilederen vil vite hvem Solveig var. Ja, hvem var hun? Det tok mange år før Siv ble innviet i morens mørke livshistorie. Er det mer hun ikke vet? Tanken slår henne en gang iblant, for hun vet at hun skulle skånes – beskyttes mot å vite hva moren har vært igjennom – beskyttes mot å vite hvor vanskelig hver dagen var. At den ble vanskeligere etter som årene gikk. Verst ble det da alderdommen og ensomheten kom nærmere – vanskelig helt til siste dag. Siv er mer glad enn trist. Nå slipper Solveig å lide mer. Først skal hun ta seg av det praktiske, så skal hun la sorgen få god plass. Siv skal ikke fortrenge sorgen. 10

Usynlig i krig og fred.indd 10

2020-03-11 12:27:39

Hvilke sanger eller salmer skal synges? «Alltid freidig» må med. Solveig var alltid i høytidsstemning ved det tredje verset – Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder! Da er livet ei så svært, døden ikke heller. Nasjonalsangen, «Ja, vi elsker», er like naturlig. Det er noe med tredje verset – Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn; andre kunne bare grede, men det kom igjen! Er det spesielle venner som skal inviteres til kapellet? De aller fleste av hennes kamerater er borte. En ting er Siv sikker på: Moren hadde ønsket at «Ved nyingen» og «Skærgaardsø» av Knut Hamsun skulle leses i hennes bisettelse. Siv ber meg, som kjente morens historie, om å lese diktene. To dikt som har betydd så mye for Solveig. I nesten en uke leser jeg diktene om og om igjen, jeg forbereder meg godt for ikke å miste stemmen eller leseferdighetene i ren angst. Jeg ser for meg et fullsatt Vestre Aker kapell – mange mennesker fra fagbevegelsen, motstandsfolk, venner og kollegaer – alle de som har vært med i fellesskapet for å bygge landet. De som delte de gode minnene og de som delte de vanskelige traumene. Soleklart at de som fortsatt lever vil være med på den siste reisen til Solveig! Alle de som vet at Solveig har levd et langt liv for kongeriket – først med illegalt arbeid, som kunne ha medført dødsstraff under krigen – et helvete på Grini og i Ravensbrück – for så å avslutte med å bygge landet i mange år etter frigjøringen. Jeg ser for meg alle kransene og de bugnende bårebukettene – stats begravelse blir det ikke – men det er noe i den retningen jeg er mentalt forberedt på å møte. 11

Usynlig i krig og fred.indd 11

2020-03-11 12:27:39

Kapittel 1

ARRESTASJONEN

Datoen er 2. juli 1942. Torsdag. Det er tidlig på formiddagen. Termometret i vinduet på hybelen i Åkebergveien 56 viser 16 grader. Kan det være riktig? Det er kaldt til juli å være. Hun tar en kardiganjakke utenpå den langermede hvite blusen. Arendal har mye høyere temperatur, sikkert over 20 grader, tenker hun. Hun har hjemlengsel. Oslo er hennes nye by og hjem, men hun savner sommeren ved sjøen på Sørlandet. Savner badingen og lukten av salt vann og tjære. Savner snekka og lyden av den taktfaste motoren. Mest av alt savner hun moren, faren, de tre søsknene Anny, Sonja og Johnhard, men også vennene sine. Hun er veldig klar for å reise til Arendal på noen ukers sommerferie. En deilig etterlengtet ferie, uten stadig psykisk press eller oppstyr. Samle krefter til videre motstandsarbeid for et fritt Norge. Med jobb og gasje, selv om den er liten, skal hun kjøpe med presanger til mor og søsknene sine. Solveig spaserer hele veien ned til byen denne morgenen. Hun går korteste vei, for i dag er det ingen hemmeligheter som skal leveres eller hentes. Målet for dagens bytur er billettkontoret for Kystruta på Akershuskaia. Hun skal sjekke hvilken dag skipet seiler til Arendal, og om det er mulig å oppdrive en billett den kommende uken. Til tider kan det være fullt på Kystruta som seiler mellom Oslo og Stavanger, og har anløp både i Arendal, Kristian sand og Egersund.

Usynlig i krig og fred.indd 13

2020-03-11 12:27:39

Hun får billett hjem til Arendal førstkommende onsdag. Det er godt, for nå trenger hun så inderlig sinnsro. På hjemveien går hun en tur innom jobben i forretningen på Frogner. Knut, innehaveren, som er mannen til venninnen hennes, hadde allerede ført inn et par kassalapper i regnskapet da hun kommer. Hun har ikke full jobb. Det er egentlig ikke noen jobb i det hele tatt, bare et sabla godt skalkeskjul. Like fullt må hun innom flere ganger i uken. De som har henne i kikkerten, må forstå at hun har en jobb som ikke er knyttet til illegalt arbeid. Selvfølgelig aksepterer Knut at hun kan ta ferie fra jobben og reise hjem. Hun lover å komme innom for å hente noen gaver de skal pakke inn først, for å ta med til familien deres i Arendal. Tankene er hos hennes nærmeste i Arendal da hun vandrer hjemover. Hun går over Einerhaugkleiva, passerer Grønland kirke mot Åkebergveien og hybelhuset. Idet hun går forbi kirken, ser hun for seg et intimt bryllup – hvit kjole og nydelige blomster – med sin hemmelige forlovede Per i mørk dress. Nei, hun må ikke tenke slik. De skal ikke gifte seg før krigen er over. Sammen skal de vinne freden først. Hun vurderer om hun skal fortelle mor og far om Per? De er tross alt hennes foreldre, selv om hun er myndig. Hun veier for og imot. På den ene siden vil hun at de skal vite at hun er lykkelig og har møtt mannen hun elsker. Det vil gjøre dem glad. På den andre siden innser hun at siden det er krig, er det kanskje best ikke å fortelle noe. De traff hverandre allerede i det første krigsåret, hun og motstandsmannen. Han har viktige illegale oppdrag for konge riket. Nei, hun skal ikke avsløre sin hemmelige forlovede Per, ikke engang for familien. Det er best å ikke si noe. Det er tryggest for alle. Bare krigen slutter og freden kommer, sukker hun, til sin egen overveielse. Dessverre er det ingen indikasjoner på det. Mens hun vandrer hjemover den ettermiddagen, legger hun ikke merke til noe spesielt, bortsett fra en parkert sort bil utenfor hovedinngangen. 14

Usynlig i krig og fred.indd 14

2020-03-11 12:27:39

Hun fastslår at det ikke er besøk hos noen av de hun deler WC med på gangen i fjerde etasje. Hun kjenner de fleste, og de er like fattige som henne. Ytterdøren er åpen, og hun trekker litt ekstra frisk luft før hun går inn og opp den smale trappen til fjerde etasje. Lyspærene virker ikke, men det gjør ikke noe, siden det er sommer, og lyset slipper inn gjennom de høye, smale vinduene. Oslo-sommeren er litt kjølig så langt, men snart skal hun bade i sjøen på Sørlandet. Kanskje hun skal kjøpe en ny badedrakt – nei, den gamle får holde! Hun trenger pengene til å kjøpe gaver. Sinnsstemningen skifter fort da hun kommer opp til fjerde etasje. Det står en mann i korridoren. Hybelen hennes er tredje dør på høyre side i gangen. Det er flere hybler på hver side, og den lange gangen leder til et annet trappehus i den andre enden. Han går fram og tilbake utenfor døren hennes – han kan observere hele gangen derfra. Ikledd frakk og hatt er han en typisk representant for det norske Statspolitiet. Nå skjønner hun brått hvorfor det sto en bil utenfor. Instinktivt prøver hun å gå forbi, som om hun skal banke på døren bortenfor. Hvis hun er rask, kan hun rekke den andre nedgangen? Da roper han klart og tydelig: «Frøken Lystad – stopp – ellers skyter jeg!» Han er nordmann, norsk statspoliti i sivilt. Det er ikke mulig å komme unna. Hun stopper. Det blir helt stille. Mange tanker går fort gjennom hodet. Brystet knyter seg. Det kjennes nesten som hun ikke får puste, som en hjertestans etter et knyttneveslag i mellomgulvet. Hun har hatt det i bakhodet, nærmest fornemmet at det snart var hennes tur til å bli arrestert. Det psykiske presset har gjort henne sliten. Det var derfor hun bestilte billett hjem, hjem for å roe ned i noen uker. Nå skjer det. Det kommer så brått – samme dag som hun har bestilt hjemreisen. Hun er i ferd med å bli arrestert. 15

Usynlig i krig og fred.indd 15

2020-03-11 12:27:39

Etter å ha stoppet med et rykk spør hun, tilsynelatende forbauset, om hva som skjer. Mannen fra det norske Statspolitiet presenterer seg ikke, sier bare at han har ordre om å hente henne. Hun må umiddelbart bli med til Henrik Ibsens gate, hvor de har kontorene. Hun vet veldig godt hvor Statspolitiets kontorer ligger, og hvilke redselsfulle aktiviteter de utøver der. Hun vet det så altfor godt. Solveig svarer ja, selvfølgelig. Hva annet kan hun si i denne situasjonen? Hun er mentalt forberedt, det styrker hennes psykisk og fysiske reaksjon. Alle tankene som går gjennom hodet hennes, er tenkt før. Nettopp i slike situasjoner er det avgjørende å være forberedt. Hun forholder seg helt rolig. Det blir ingen ransaking av hybelen. Det hadde ikke gjort noen forskjell, det er intet der som kan bekrefte illegal virksomhet. Hybelen er ren. Han geleider henne ned trappen de fire etasjene og ut hoveddøren. Bilen hun hadde merket seg utenfor, venter på dem. Hvorfor hadde hun vært så fjern at hun ikke fikk en mistanke da hun så den? Hun skal til avhør på Statspolitiets hovedkvarter i Henrik Ibsens gate nr. 7. Idet hun setter seg inn i den ventende bilen, tar hun farvel med den delen av livet hun har levd illegalt. Hennes alter ego, den tøffe Lydia, blir fjernet fra rollelisten. Visst skal hun være tøff, men nå er det den uskyldige Solveig som har hovedrollen. Hun er uskyldig. Bare uskyldig. Under bilturen gjennom byen lager Solveig seg et hemmelig rom, nærmeste et smykkeskrin, i hjertet. Hennes illegale identitet og aktivitet, navnet på venner, kollegaer og hennes hemmelige forlovede Per blir lagt i skrinet. Skrinet plasserer hun dypt i sitt hjerte, sammen med alt hun brenner for.

Usynlig i krig og fred.indd 16

2020-03-11 12:27:39

Nå er hun iskald. Hun er alene, hun må takle det ukjente som kommer. Hun kan ikke falle ut av rollen nå. Hun tar i bruk originalrollen som Solveig fra tiden før illegalt arbeid, hun som er overbevist om at hun er uskyldig. Det er den delen av hennes personlighet som skal settes på prøve. Den illegale rollen kvitter hun seg med under den korte, men likevel så lange bilturen til Statspolitiets hovedkvarter. Fremme i Henrik Ibsens gate føres hun gjennom en lang gang. Det sitter mennesker langs veggen på begge sider. Alle stolene er opptatt. Noen er eldre, men de fleste er på hennes egen alder eller yngre, noen bare barn. Enkelte speider forventningsfullt da døren blir åpnet. Andre sitter tilmålt, uten å gjøre en mine. Noen stirrer i gulvet. Hun unngår å møte blikkene deres, men observerer. De fleste stirrer ut i luften. Det er det største venteværelset hun har sett. Hun ser mange kjente, uten å se direkte på dem. Hos Statspolitiet blir hun ført direkte inn på et lite kontor. Det ser slett ikke ut som det avhørsrommet hun hadde forestilt seg, mer som et vanlig kontor. I tillegg til stolen bak det store skrivebordet er det to foran og en mot veggen der det ikke er vindu. Hun blir plassert på stolen mot veggen. Først føles det nesten som en enkel registrering, men hun blir raskt satt på prøve. Hun blir spurt om hun kjente igjen noen av de andre arrestantene, de ute på gangen? Hilste hun på noen? Hun svarer resolutt at hun ikke kjenner noen av dem. Straks blir hun konfrontert med at hun hilste på den og den, godt kjente kollegaer av henne fra fagbevegelsen. Hun må vokte seg hele tiden. Det er lett å trå feil. Feil kan få uante konsekvenser – det kan stå om liv eller død. Hvem kjenner henne som Solveig,

Usynlig i krig og fred.indd 17

2020-03-11 12:27:39

og hvem kjenner henne som Lydia? Kollegaene fra kontoret og fagbevegelsen kjenner henne som Solveig. De hun kjenner som Lydia, eksisterer ikke lenger. Lydia er borte, de likeså. Uansett, på mange måter blir det galt hva enn hun gjør. Det første avhøret, eller snarere registreringen, blir avbrutt. Hun føres straks til et nytt rom – et avhørsrom – for videre forhør. Rommet er lite, trangt og har dårlig luft. Det føles vanskelig å puste. Hun møter beskyldninger om at hun bedriver illegalt motstandsarbeid. De har gjennomført flere arrestasjoner, navnet hennes har kommet opp i flere omganger. Statspolitiet har opplysninger om at hun har bedrevet ulike former for illegal virksomhet. At hun har bedrevet oppvigleri, distribuert illegale aviser og nyheter. De nevner ikke kontaktformidling til grenselosene. Hun vet hun må si litt, noe helt ufarlig, og langt fra alt. Absolutt ikke mer enn det de har bevis for. Ingen navn. Avhørslederen avbryter tankene hennes og spør noe anstrengt vennlig om Frøken Lystad bedriver slik virksomhet. Hun erkjenner at hun tidvis får noe tilsendt i posten, og at hun selvfølgelig sender det videre. Noe må hun innrømme, for de vet om deler av arbeidet hennes. Å nekte for all virksomhet er fånyttes. Hennes del av innsatsen må gjøres så ubetydelig som mulig, og viktigst av alt – hun må ikke røpe navn eller virksomhet. Dette er en situasjon de har snakket mye om seg imellom i nettverket. Kommer du i gitte situasjoner, innrøm noe, men behold fatningen. Pust rolig. Tenk. Ikke vis følelser. Det er mye lettere sagt enn gjort. Hun må snakke hardt til seg selv om å roe seg ned og tenke nøye gjennom alt hun sier. Egentlig er hun litt i oppløsning. Også lite forbannet på seg selv. Hvorfor hadde hun ikke skjønt at den svarte bilen utenfor hybelhuset kunne være 18

Usynlig i krig og fred.indd 18

2020-03-11 12:27:39

ute etter henne? Er dette så langt hun kommer i krigen mot okkupanten? Hun må takle presset. Det er ikke slutt ennå. Det har nettopp begynt. Dessuten har hun elsket, og blir elsket. Følelsene hun la i skrinet gjemt i hjertet, er det bare hun som har adgang til. Det kan ingen ta fra henne. Etter de tilforlatelige spørsmålene innledningsvis blir Solveig satt under et tøffere avhør fra kl. 16 den 2. juli 1942. Dette avhøret skal vare gjennom hele natten, i 14 lange timer. Men det vet hun ikke ennå. Avhørsrommet er trangt, men ikke så skremmende som hun har trodd. Da hun har vennet seg til de trykkende veggene og den dårlige luften, innser hun at det ikke er rommet, men menneskene som avhører henne, som er fryktinngytende. Det er stadig forskjellige menn som kommer og går. De skifter på å forhøre henne. Bare menn. Arne Halvard Tofteberg, han som arresterte henne og førte henne til avhøret, er lederen for avdelingen. Han er en smart og derfor farlig type. Han ser ut til å være på hennes egen alder, med et stramt ansikt uten bekymringsrynker. Hun husker navnet hans umiddelbart. Den andre tenker hun på som han med ekstremt høyt hårfeste, nesten skallet, og med smale stikkende øyne. Han er litt skummel fordi han kan være til stede uten å synes, bare høres, idet han bokstavelig talt slår til. Kanskje har han lært å marsjere i guttemusikken, nå marsjerer han sammen med dem han tror er sterkest. Hun kjenner typen. Den tredje er den litt eldre med tette øyebryn og mye hår. Barbervannet lukter svartebørs, men han har tilgang til den slags varer. Navnene er ikke det vesentlige. Det er væremåten og oppsynet som skremmer henne. Det er slitsomt stadig å måtte svare på de samme spørsmålene når de tre mennene veksler på å avhøre henne. De stiller de samme spørsmålene 19

Usynlig i krig og fred.indd 19

2020-03-11 12:27:39

om og om igjen, med forskjellig tilnærming, for å høre om de får samme svar. Det krever at hun konsentrerer seg dypt hele tiden, men hun er trøtt og sliten. Det har ikke vært tid til å hvile. Går en avhører ut, kommer en ny inn. De gir seg ikke. Det er som om de vurderer motstandskraften hennes. Hun holder ut, hun tenker på det som utholdenhetstrening i forhold til det hun tror venter henne. Hun er sulten og tørst, men innser at det ikke blir noen servering hos dette vertskapet. Ikke engang et glass vann. Dog er de bedre enn sitt rykte. Ingen har slått henne helseløs så langt, bare noen øretever fra han nesten skallede, han med utagerende brøl og truende oppførsel. Helt utrolig, men klokken har hun fått beholde. Den viser kvart over fire om morgenen. Ikke rart hun er trøtt og sliten. Avhøret fortsetter. I løpet av natten oppfatter hun navnet på han som slår, han med høyt hårfeste: Thorhus. Den andre, han litt sleske, er Dønnum. De er ikke på fornavn. Alt snakk i motstandsgruppen om hvordan fangene ble behandlet, og hva de kunne bli utsatt for, har forberedt henne på det verste. Hun husker historien om en kamerat av en bekjent som var blitt arrestert noen dager tidligere. Han ble mishandlet så voldsomt på Gestapos hovedkvarter på Victoria terrasse at han hoppet ut av vinduet og slo seg i hjel. Folk fra motstandsbevegelsen hadde sett han falle. Han døde visstnok idet han traff bakken. Folk som passerte på gata, har hørt smerteskrik innenfra som de aldri kan glemme. Arrestanter som tyskerne bringer inn med bil, observeres daglig. Daglig formildes også forstemmende nyheter raskt gjennom hennes nettverk. Tyskerne styrer avisene, men opplysninger som ikke står i avisene, spres vidt mellom folk som snakker med hverandre. Alle nyheter om dagens situasjon blir spredd. Det er klare, faktuelle meldinger, for eksempel om hvem som er blitt tatt. Noen ganger får familiene møte arrestanten, og da kan de formidle opplysningene. Andre

Usynlig i krig og fred.indd 20

2020-03-11 12:27:39

ganger blir nyheter spredd via uskyldige hilsninger med et innhold som egentlig er verdifull informasjon. Uunnværlige etterretninger. Det første avhøret blir avsluttet klokken 6 om morgenen den 3. juli. Fjorten timer i hardt avhør uten pause. Hun konkluderer om egen situasjon: Den er ikke bra, men kunne vært verre. Etter avhøret blir hun fraktet til det gamle fengslet bak Grønland kirke i Åkebergveien for varetektsfengsling. Turen tar ikke lang tid, men lenge nok til at hun sovner. Hun er utmattet. Hun våkner da de kjører inn fengselsporten, ikke langt fra hybelen hennes i samme vei. Solveig føres rett inn i en isolatcelle på fengslets kvinneavdeling. De låser døren. Et nytt kapittel i livet starter. Hun er alene på en celle på to ganger halvannen meter. Det er ikke vinduer, bare en liten glugge i døren. I taket er det en lyspære, men den slukkes så snart hun er innenfor døren. Hun hadde innbilt seg at lyset skulle være på hele døgnet. Nå må hun stole på seg selv, tåle alt, uten å røpe noen. At døren blir låst, har noe godt ved seg. Innelåst, alene på cellen, er alt det vonde på en måte låst ute. Hva som skal skje videre, er uvisst. Alt kan skje. Det kan bli liv eller død, eller noe imellom – å bli slått helseløs. Solveig bestemmer seg for å overleve. Hun skal kjempe for det hun tror på. Den overbevisningen endrer tankesettet hennes etter avhøret. Hun regner ikke lenger med at hun skal slutte å leve. Dette er ikke slutten, bare en ny vanskelig fase i livet. Hvordan skal hun takle det? Hun må være rolig og beholde fatningen, vett og forstand.

Usynlig i krig og fred.indd 21

2020-03-11 12:27:39

En uke er gått, eller det er det hun tror. Uten dagslys er det vanskelig å skille dag og natt. Dagslys, og frisk luft, er noe hun bare kan drømme om. To ganger i døgnet får hun slippe ut av isolasjonscellen for å gå på toalettet. Fengslet rommer mange fanger, men hun møter aldri noen. Kanskje blir hun holdt borte fra de andre for at isolasjonen skal bli mest mulig effektiv? Toalettbesøkene er eneste anledning hun får til å vaske seg. Vannet er kaldt for kroppsvask, men herlig å drikke. Hun drikker fra kranen og enser ikke den dårlige hygienen i rommet. Lyset på cellen blir slått på når de kontrollerer henne gjennom gluggen i døren, ellers er det stort sett slukket. Hun er alene og uten allierte, tror hun. Men ikke helt, viser det seg. Etter en uke på isolatet tilbyr bestyrerinnen på kvinneavdelingen seg å poste et brev til familien for henne. Kan hun stole på bestyrerinnen, eller er det en provokasjon? Hva skal hun skrive, og hvem skal hun i så fall sende brevet til? Alt blir kontrollert og sensurert, dessuten vet hun ingenting om hva som skal skje. Hun velger å stole på bestyrerinnen, og lar henne formidle et brev til en av vennene sine. Innholdet vil bli videreformidlet til dem som skal vite det. Etterpå er hun glad for at hun tok sjansen – bestyrerinnen viser seg å ha gode hensikter. Hun forteller Solveig hvem av vokterne hun må passe seg for, hvem som jobber for tyskerne. Tofteberg og hans underlagte, Dønnum og Thorhus, trodde kanskje hun ble «mørnet» av å sitte i isolat, og villig til å snakke. At hun skulle bli døgnvill og hysterisk. Nærmest som tortur uten synlige skader. Fra cellen hører hun ikke mange lyder. Av og til er det noen som gråter eller roper, men stort sett hører hun bare dører som blir åpnet eller slått igjen. Det tar hun som et godt tegn. Det er ingen hjerteskjærende hyl eller smerteskrik å høre, slik det var på gangen hos Statspolitiet. Det går bra den andre uken på isolatet også, mye takket være bestyrerinnen. Hun bekrefter at brevet er blitt levert til rette vedkommende personlig. 22

Usynlig i krig og fred.indd 22

2020-03-11 12:27:39

Tiden i fullstendig isolasjon benytter Solveig til å forberede seg på neste avhør. Hva kan hun si og hva kan hun ikke si? Fysisk aktivitet har alltid vært viktig for henne. På den lille cella kan hun nesten ikke røre seg, bare stå oppreist. Hun går fram og tilbake, fire små skritt i hver retning, større plass er det ikke. Den tredje uken tror hun nesten at hun er blitt glemt, selv om hun innerst inne vet at det ikke stemmer. Ingen som anses som fiender av okkupasjonen, blir glemt. Kroppen kjennes litt i ulage. Hun har magesmerter. Det er de månedlige plagene, de er regelmessige. Igjen er det bestyrerinnen som forbarmer seg over henne. Ikke bare har hun skaffet toalettbøtte på cellen, men også to strikkede menstruasjonskluter. Absorpsjonen er rimelig bra, men de rekker aldri å tørke mellom vask. Takk og pris for at hun ikke har store blødninger, og at de sjelden varer mer enn fem dager. Det er faktisk en god følelse at kroppen fungerer normalt, selv om hun sitter i fangenskap. Men de tykke veggene som ga henne beskyttelse og stengte alt det vonde ute de første to ukene, er blitt mer trykkende de siste dagene. Det er slik isolasjon virker. Hvordan kunne nordmenn gå i okkupantens tjeneste? undrer hun. Hvordan kan de adoptere brutaliteten og volden mot sine landsmenn? Hun finner ikke svaret på det spørsmålet på cella, bare konstaterer at slike som bestyrerinnen, som tilsynelatende jobber for okkupanten, egentlig er en god nordmann. Den fjerde uken spekulerer hun på hvordan hun kan få aktivisert tankene sine til noe positivt. Hun begynner med alfabetet. Finn tre byer i Europa på hver bokstav. Deretter følger hovedsteder. Hun hopper over noen av bokstavene, men takker deltakelsen i studie- og lesesirklene for alt hun har lært om geografi. Dagen etter er det gangetabellen. 23

Usynlig i krig og fred.indd 23

2020-03-11 12:27:39

Hvor lenge har hun vært isolert? Dag og natt har gått litt i ett. Hun vet ikke hvilken dag eller dato det er. Det spiller ingen rolle lenger. Men hun skal ikke miste verken forstanden eller livslysten. Den gleden skal hun ikke gi dem. Solveig er en vever kvinne, men langt sterkere enn hun ser ut til. Hun er klar til ny kamp. Etter fire uker på isolatet i Åkebergveien blir hun plutselig hentet på cella. Hun vet ikke hvorfor. Hun forstår at hun skal forlate isolatet da hun blir bedt om å ta med alt hun har på cella. Det er nærmest ingenting, bare de to klutene hun har fått, dem stapper hun innenfor skjørtelinningen. Kanskje hun skal overføres til en ny celle på åpen avdeling sammen med andre fanger? Hun blir ført ut av fengselsbygningen. Da er det sikkert nye avhør i Henrik Ibsens gate 7, eller kanskje på Victoria terrasse? Dagen måtte komme. Ute i gården får hun se himmelen, det er lett skydekke, men lyset er likevel skarpt. Det ser ut vil å være ettermiddag. Hun drar inn den friske, om enn litt kjølige sommerluften. Hun har drømt om dette øyeblikket: å komme ut av isolatet. Men hun er ikke fri. Hun ser lastebilen. En del mennesker sitter på planet allerede, de fleste menn. Hun kjenner ingen, men tar plass nesten bakerst på planet. Ute på veien blir det nok støy til at fangene kan snakke sammen uten at vaktene hører dem. De er på vei til fangeleiren på Grini. Hun tørster etter nyheter, men det er ikke mye hun får vite – bare at det hadde vært stor oppslutning om demonstrasjonene som markerte kongens fødselsdag 3. august. Mennene hadde gått med en blomst i knapphullet og kvinnene med blomsterpynt på kjolen. Slike demonstrasjoner er forbudt med forordning.

Usynlig i krig og fred.indd 24

2020-03-11 12:27:39

Til veiledning for publikum meddeles: Av Reichskommissar Terboven forordning av 25. september i 1940 om forbud mot de politiske partier i Norge følger at det er forbudt å bære merker, tegn, emblemer, klesplagg o.l. som vil kunne oppfattes som uttrykk for en demonstrasjon mot de i nevnte forordning gitte bestemmelser.

Allikevel er det stadig demonstrasjoner. Er det ikke nasjonalfargene eller bindersen, så er det nisselua. Demonstrasjonene tjener som en arena for å vise at man er god nordmann, og til å holde moralen oppe. Om lag 275 personer ble arrestert bare i Oslo under markeringen av kongens fødselsdag. Hennes plass i Åkebergveien skal overtas av demonstranter. Det blir klart for henne at det er plassmangel som gjør at hun nå blir overført til fangeleiren på Grini. Hun lukker øynene og forsvinner inn i sin egen verden.

Usynlig i krig og fred.indd 25

2020-03-11 12:27:39

ISBN 978-82-300-2050-0

788230

020500

www.kolofon.no

Usynlig krig og fred.indd 2-3

USYNLIG I KRIG OG FRED

Britt Tove Berg Brestrup

USYNLIG I KRIG OG FRED

motstandskvinnen solveig lystad

11.03.2020 09:19