Vondt i magen by kolofon

Erle Sellevåg og Blå Kors

Vondt i magen

Erle Sellevåg Og Blå Kors

VONDT I MAGEN

Erle Sellevåg og Blå Kors

Kjære leser Denne boken vil gi deg konkrete råd på veien i møte med sårbare barn. Enten de har det vanskelig hjemme eller i barnehagen. Les sammen med ett eller to barn – men sett deg gjerne inn i del 2 først slik at du er trygg i din rolle dersom et barn letter på hjertet til deg. Bruk humor og undring – selv om boken har et alvorlig innhold. Og ikke minst – lytt. La barna få tid til å fortelle, barnet forteller gjerne ikke første gang, men etter et par ganger. Lytt – tilby en varm armkrok og et varmt hjerte – og les for å lære. Takk for den viktige jobben du gjør hver dag i møte med barn.

Her er Maiken. Hun har vondt i magen.

Maiken vet ikke helt hvorfor hun har vondt i magen. Det svir, det kjennes som at det er en stor klump i magen.

Maiken har mange venner. Hun kjenner seg glad sammen med vennene sine. Men av og til kjenner hun klumpen, da fĂĽr hun en rar fĂ¸lelse inni seg.

Av og til kjenner Maiken klumpen hjemme. Av og til i barnehagen. Av og til krangler vi, av og til er vi alene nĂĽr de andre leker. Har du hatt det slik?

NĂĽr Maiken har vondt i magen, da er det godt ĂĽ snakke. Snakke med en voksen du liker. Da kan klumpen bli mindre.

Vi kan snakke om noe du gruer deg for. Vi kan snakke om noe du er lei deg for. Vi kan snakke om noe du er sint for. Vi kan snakke om noe som gjør deg glad. Det er godt og viktig å snakke sammen. Har du noen å snakke med? Har du noen å leke med i barnehagen?

Maiken har fortalt en hemmelighet. Men Maiken har bestemt at den ikke skal vĂŚre hemmelig mer. Ikke alle hemmeligheter trenger ĂĽ holdes hemmelig. Hemmeligheter som gjĂ¸r at du fĂĽr vondt i magen eller fĂ¸ler deg trist. De kan du fortelle til en voksen du liker.

NĂĽr du deler en hemmelighet, fĂ¸ler du deg kanskje bedre. Ha heller gode hemmeligheter med vennene dine.

Som at du og Lene tegnet en strek på veggen. Det er en hemmelighet du kan ha for deg selv. Du er så god til å fortelle … nå hører jeg på deg, jeg synes det du sier er viktig.

Hva gjør deg glad?

Hva gjør deg sint?

Hva gjør deg lei deg?

Del 2

Bekymret for et barn? Omfang av sårbarhet 1 av 10 barn lever i familier hvor mor eller far drikker, ruser seg eller har psykiske problemer. Dette tilsvarer 135 000 barn og kun de mest alvorlige tilfellene er tatt med i denne beregningen fra Folkehelseinstituttet fra 2011. Ca. 50 000 av disse barna er årlig under tiltak fra barnevernet, mens majoriteten ikke blir fanget opp. Det vil si at vi alle møter barn som ikke har blitt fanget opp. Sårbare barn er som andre barn; forskjellige Barn som lever i sårbare hjem er ofte flinke til å gå inn i roller, tilpasse seg omgivelsene og skjule hvordan det står til hjemme. Mange lever med et dobbelt sett av følelser hvor lojaliteten til mamma og pappa er stor, samtidig som de lengter etter trygghet, stabilitet, rutiner og omsorg. Erfaringer viser at vi venter altfor lenge med å erkjenne at barn har problemer. Vi venter for lenge med å ta opp problemer med

kollegaer og vi venter for lenge med å kontakte barnevernstjenesten eller andre kommunale tjenester. Tegn og signaler på at barn strever kan ha mange ulike årsaker. Det kan være noe med barnet selv (utviklingsproblemer), det kan være at barnet lever i belastende livs- og omsorgssituasjoner (foreldre som sliter) eller det kan være noe med barnehagen eller skolen som institusjon. Når vi ønsker å gjøre noe med bekymringen vår, bør vi derfor ha både et individfokus og et systemfokus. Flere studier viser at barn som vokser opp i et sårbart hjem har forhøyet risiko for en rekke problemer og symptomer. Dette kan vise seg allerede når barna er små.

Tegn og signaler Barn vil vise ulike tegn og signaler på at det strever. Tegn og signaler vil ha ulike årsaker, og må også forstås og sees i sammenheng med barnets alder og utviklingsnivå. Barn i sårbare familier vil kunne fortelle om og vise ulike tegn på at de ikke har det bra: • • • • • • • • • • • •

Magesmerter Anspenthet i muskler Hodepine/migrene Tristhet og mimikkløshet Konsentrasjonsproblemer Enurese og encoprese (ufrivillig vannlating og avgang av avføring etter den alder da barnet normalt er renslig) Motorisk uro Tretthet Karakterer og innsats på skolen varierer Vansker med venner og sosial tilhørighet Å yte over evne / overdrevet tilpasning/ overdrevet ansvarlig Følelsesmessig labilitet (ustabilitet) (kilde: Frid Hansen)

Hva gjør jeg? Når du får en magefølelse på at et eller annet ikke er som det skal være med et barn, så ta den uroen på alvor. Skriv ned og loggfør din observasjon og bekymring så systematisk og konkret som mulig. Her er noen punkter som kan benyttes i konkretiseringen av en bekymring: • • • • • • • • • • •

Hva er det som gjør at du er bekymret? Hva har du sett eller hørt? Hva har vedkommende sagt eller gjort? Er det noe i samspillet mellom barnet og foreldrene som gjør deg bekymret? Er det noe i samspillet mellom barnet og andre barn som gjør deg bekymret? Hvordan er barnets evne til å inngå i sosiale relasjoner? Hvordan er barnets fysiske tilstand? Hvordan er barnets selvtillit og oppfatning av egenverd? Hvordan er barnets utvikling i forhold til alder? Hvor lenge har du vært bekymret? Hva har blitt gjort med bekymringen til nå?

Etter at du har konkretisert bekymringen din, vil neste steg være å dele den med kollegaer/leder, samtale med barnet og samtale med foreldrene.

Samtale med barn Hvordan vi samtaler med barn vil være avhengig av hvilken rolle vi har. Ansatte i barnehager og skoler, som møter barn hver dag, vil ha en annen tilnærming til hvordan samtale enn for eksempel barnevernet og terapeuter. Punktene under tar utgangspunkt i mandatet og rollen til ansatte i barnehager og skoler/SFO. Pedagoger skal ikke være terapeuter for barnet, men alle samtaler kan ha en terapeutisk virkning. Alt for ofte snakker vi om barn og ikke med barn når vi har en bekymring. Skal vi kunne hjelpe barnet må vi snakke med det. For barn er delt smerte, halvert smerte! Det er du som fagperson som må nærme deg barnet. Ta utgangspunkt i de observasjoner du har og det barnet forteller deg. Denne bekreftelsen må gjøres på en slik måte at barnet opplever at det ikke blir sviktet eller mistrodd. Det kan ta tid før barnet sier noe. Gi barnet den tiden. Tillit tar tid. Når barnet begynner å fortelle, er det viktig å beholde en åpen og interessert atmosfære. Hva er det dette barnet er opptatt av og bekymret over? Bekreft og støtt barnet i hva det forteller. Du må også vise barnet at du tåler å høre på hva det forteller. Og du bør bruke tid og ikke handle for raskt (unntaket er ved mistanke om vold og seksuelle overgrep). Lov aldri et barn at du ikke skal si noe videre. Det er imidlertid viktig å vise forståelse for at barnet er redd for at alt kan bli verre. Du skal heller ikke love at du ikke skal melde saken til barnevernet.

Eksempler på hvordan samtale med utgangspunkt i observasjoner og tegn hos barnet: «Jeg ser at du er litt trøtt og sliten i dag. Var det vanskelig for deg å sove i natt?» «Jeg ser at du er litt ukonsentrert i dag – hvor går tankene dine, lille venn?» Fortsett der barnet stopper, med å gi støtte. Så kan du spørre om mer. For eksempel: «Vil du fortelle litt mer?» Eller «Hva skjedde så?» «Hva gjorde du da?» «Hvordan var det å være deg da?» Hvis barnet blir stille: «Nå ble det jammen stille her. Jeg lurer på hva du tenker på?» Parallellhistorier: Det kan være lurt å bruke bøker, filmer eller dikte opp historier som du kan benytte som utgangspunkt for en samtale. Og som barn vil kunne kjenne seg igjen i. Spør om barnet også har det sånn noen ganger? Generaliser for barnet. «Jeg kjenner mange barn som … Jeg lurer på om du også har det sånn noen ganger?» Oppsummer gjerne samtalen underveis for barnet. Da vil barnet kunne rette på, utdype eller fortsette samtalen. Når du ser at barnet ikke vil snakke mer kan du si: «Vil du at vi skal slutte å snakke sammen nå?». Takk barnet for samtalen, og si hva som vil skje videre. Avslutt med et nøytralt tema for å lukke samtalen. KoRus-Sør har produsert en film som viser viktigheten av å samtale med barn: «Se meg – snakk med meg». Filmen og et forslag til hvordan den kan benyttes i en personalgruppe og på et foreldremøte finner du her: www.korus-sor.no

Den nødvendige samtalen med foreldre Den nødvendige samtalen med foreldre er en planlagt og godt forberedt samtale mellom profesjonelle og foreldre (omsorgspersoner). Samtalen tar utgangspunkt i en bekymring for et barn, basert på konkrete og systematiserte observasjoner av barnet og det barnet forteller. Det handler om å gi observasjoner, ikke trekke konklusjoner. Målet med samtalen: • Dele bekymringer dere har for barnet med foreldrene • Skape et samarbeid med foreldre for å sikre barnets utvikling og trivsel • Sette i gang prosesser som kan hjelpe barnet og familien • Avklare om det er behov for ytterligere støtte fra andre instanser. Konkrete punkter til forberedelse, gjennomføring og evaluering av samtalen, samt en film som viser et eksempel på hvordan samtalen kan gjennomføres i en barnehage finner du her: www.korus-sor.no

Sårbare familier er som andre familier; forskjellige Barnevernet I 2014 kom 5,5% av alle bekymringsmeldinger til barnevernet fra ansatte i barnehager (for barn i alderen 0-5 år tilsvarer det 18% av alle bekymringsmeldinger.) Mange synes det er ubehagelig å gå til det skrittet å melde en bekymring til barnevernet. Frykten for å ta feil vil alltid være tilstede. Men det er ikke melderen sin oppgave å vurdere om det er grunn til bekymring. Det er barnevernets oppgave å undersøke om det er grunnlag for bekymring og sette inn eventuelle tiltak for familien. Åtte av ti tiltak i barnevernet skjer i hjemmet. Det å melde inn en bekymringsmelding er ikke det samme som å ta et barn vekk fra foreldrene sine. Å melde inn en bekymringsmelding kan bety at en familie får den hjelpen de trenger. Du har plikt til å melde fra til barnevernet dersom du har mistanke om følgende: • Du tror at barnet blir mishandlet i hjemmet • Det er tegn på alvorlig omsorgssvikt ved barnet • Du har observert alvorlige atferdsvansker ved barnet

På barnevernvakten.no finner du informasjon om hvordan du skal gå fram. Her finner du også meldingsskjema, både for dem som jobber med barn og privatpersoner Du er viktig, ofte viktigere enn du tror Vi har lett for å snakke over hodene på de barna vi er bekymret for, med andre voksne. Men det aller viktigste du gjør er å være en voksenperson som barnet stoler på, kjenner varme og omsorg og interesse fra. Det sårbare barnet trenger at voksne setter seg i barnehøyde, ser dem i øynene og viser med hele seg at de bryr seg.

Mange barn klarer seg bra i livet, til tross for risiko i oppveksten. Dette er et fenomen som forskere har studert for å lære mer om. Hva er det som beskytter sårbare barn:

Det å mestre, føle tilhørighet og bli stimulert er ekstra viktig for sårbare barn. Finnes det én person der som ser deg, anerkjenner deg og følger deg over tid, øker oddsene for å klare seg her i verden. En oppvekst varer livet ut. Og husk alltid: Det skal virkelig lite til for å gjøre en stor forskjell. Styrk barnets sterke sider. Grav etter gull! Takk for at du er en som ser! Du gjør en forskjell. Ett barn om gangen.

Les mer pĂĽ: www.jegser.no www.korus-sor.no

Kronikker av Erle Sellevåg

Ser du meg? Barndommen. Hva forbinder man med dette ordet? De fleste ville gjerne svart trygghet, glede, kjærlighet, forutsigbarhet. De fleste. Men hva da med barna som ikke opplever dette? Disse barna som i voksen alder ser tilbake på sin barndom med sorg, lengsel, skuffelse, sinne. Hvem har ansvaret for disse barna? Vi som jobber i barnehage er gode på å se individet, støtte opp under barn som er i utvikling, lære fra oss, skape trygghet, for å nevne noe. Men så var det dette barnet da, som er så sinna i overgangssituasjoner. Som er så uttrykksløs i konflikter med andre barn. Som ikke klarer å sitte i ro i samlingsstunden. Som personalet ser det er «noe med». Hva er det med dette barnet? Det går tid, barnet skiller seg ut. Skal man sende en bekymringsmelding? Det drøftes, det tar enda mer tid. Skal man melde barnet opp til PPT? Det tar tid. Tiden går. Barnet snakker ikke om situasjonen hjemme, språket er ikke helt på plass enda. Da kartlegger man. Det tar tid.

Mens denne tiden går, hvordan har dette barnet det egentlig hjemme? Slag, kjeft, utrygghet, mamma er beruset denne lørdagen også. Så kommer mandagen, personalet tar imot igjen. Samme negative sirkel starter. Den vonde magefølelsen øker hos enkelte i personalet. Men man prøver å tilrettelegge. Dagtavle er på plass, det kommer en spesialpedagog og skal observere språkutviklingen. Barnet utvikler seg ikke i takt med alderen heter det i den pedagogiske rapporten. Barnet er fokuset. Men hva med foreldrene da? De er jo så hyggelige. De ser utfordringene barnet har. De henter og leverer barnet hver dag. Fasaden er fin nok den. Man så ikke lille Martin som ropte etter hjelp. Lille Martin som gjemte seg på rommet sitt alene, i frykt for hva mamma eller pappa ville gjøre. Lille Martin som aldri visste hva som møtte ham når han kom hjem, forutsigbarhet, hva er det? Lille Martin som ble forvirret. Hvorfor er de voksne i barnehagen så grei mot meg og hjemme er ingen glad i meg? Da slår lille Martin, han blir sint, redd og utrygg. Hvor ofte tar man opp dette temaet i barnehagen man jobber i? Har hele personalet kompetanse nok til å oppdage de sårbare barna? Forskning viser at det er helt nødvendig å ha denne kompetansen for å kunne hjelpe barna. Samfunnet ser ut til å utvikle seg i en retning hvor institusjonene blir større, man skal romme flere barn, for å få mer inntekt. Det vil si at sjansene for at man er i kontakt med et eller flere barn som har det vanskelig hjemme, øker. Ser man de da? Tør man stille det spørsmålet?

Det er ikke slik at man skal leke detektiv og ha et ensidig fokus på det negative i en barnegruppe. Barn må få være barn, sier de. Men det handler om øyet som ser. Det «trente øyet». Det handler om pedagoger og pedagogiske medarbeidere som tar samfunnsansvaret på alvor. Engasjerte voksne som er barnas trygge havn. Flertallet har nok en lykkelig barndom. Og ser man tilbake på et langt yrkesliv når man selv har nådd pensjonsalder, og føler at man har gjort sitt ytterste for å være tilstede for alle barn, særlig de som trenger det mest, ja da har man gjort jobben sin. Har man meldt ifra når man har oppdaget eller følt at det var noe med det barnet. Ja, da har man gjort jobben sin. Stol på magefølelsen og søk lærdom om temaet. Vi har ingen barn å miste. Alle som er i kontakt med barn har et ansvar.

Så du mine øyne som ropte om hjelp? Du gikk forbi meg i dag, på vei hjem fra barnehagen. Så du ikke at jeg var redd? Luktet du ikke pappa da vi passerte deg, hans lukt vandrer nemlig med vinden, stram og uhyggelig? Nei, du gikk forbi. Vi er hjemme, låser opp døren og går inn. Hører du det ikke, nabo? Veggene er jo så tynne. Hører du ikke pappa brøle, og at flaskene klirrer som et klokkespill? Vi må en tur på butikken. Jeg går bak, pappa litt foran. Han smiler til alle rundt seg, snakker pent til damen bak kassen. Jeg tenker: Hvorfor snakker ikke du pent til meg? Skjønner du det ikke, du dame i kassen, ser du ikke mine mørke øyne som roper om hjelp? Nei, du sier takk for handelen og forsetter med ditt. Dag blir til natt. Jeg legger meg selv i dag igjen. Pappa har sovnet, takk og lov for det. Jeg ligger her i sengen, den er kald. Sengetøyet er skittent, men jeg er for liten til å gjøre slikt selv. Jeg vet ikke hva morgendagen bringer, men gleder meg til å komme i barnehagen. Natt blir til dag. Vi er på vei til barnehagen. Her smiler far igjen, han sier riktige ting. Du min kjære voksen, som passer på meg i barnehagen. Du vet jeg forstår, jeg kjenner deg jo så godt. Du er glad i meg. Men hvorfor gjør du ikke noe da? Du ser at jeg trenger hjelp. Er du redd for hva du skal gjøre? Alt er bedre enn ingenting. Du gjør ingenting. Han kommer, han går. Han smiler, han prater. Han lukter, han slår. Han er stygg med meg, når ingen andre forstår.

Om bare noen hadde sett meg, i skyggen av han. Hvem som helst av de som vi passerer hver dag. Man kan ikke klandre dem som ikke vet, men mange vet nok noe. Enten du er damen bak kassen, naboen i nr 54, forelder i barnehagen eller ansatt i barnehagen, lærer på skolen, treneren på fotballaget. Jeg trenger at du ser det jeg ikke kan vise. *** Et trent øye kan utrette mye. Man trenger ikke å utdanne seg til pedagog for å kunne se etter tegn på omsorgssvikt. Har du en dårlig magefølelse, meld i fra. Man må tørre å se de sårbare barna, og gjøre noe med det. Det er ikke alltid snakk om grovt overgrep. Men man må tørre å kunne si ifra dersom man ser at foreldre tydelig har behov for veiledning. Da er de i gode hender hos barnevernet, som jo verner om barnet. Og hva er vel bedre enn at foreldre gjennom veiledning kan fungere bedre for barnet? Ikke gå forbi barnet, hvis du lukter alkohol eller ser annen uheldig adferd hos den voksne. Ta en telefon om du hører bråk fra nabohuset. Vi har alle et ansvar, det er ikke slik at man har eierrett til sine barn. Vi må sammen se de sårbare barna.

«Vondt i magen» er en allsidig bok som henvender seg til voksne som har ansvar for barn. Den tar sikte på å øke kunnskapen hos den voksne og slik imøtekomme behov hos sårbare barn, samt oppdage tegn på omsorgssvikt. I denne boken får du gode og konkrete råd på veien. Boken kan brukes av alle i personalet, fra styrer til pedagogiske medarbeidere. Boken er skrevet i samarbeid mellom fagmiljøer i Blå Kors og Erle Sellevåg som er pedagog og skribent. Kompetanse programmet Barn i Rusfamilier ved KoRus Sør, Blå Kors Borgestadklinikken har utviklet en rekke ressurser som gir deg som fagperson konkrete eksempler, tips og fagstoff om hvordan du på et tidlig tidspunkt kan gå fra bekymring til handling. Sammen med ressurser fra Blå Kors kampanjen «JEG SER» får du råd om hvordan du som voksen kan gjøre en forskjell.

KOLOFON FORLAG

9 788230 015261