kj ersti anfi nns en
De siste kjĂŚrtegn Roman
:k
kolon forlag
© Kolon Forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2019 Omslagsdesign: Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg | exil design Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykt hos: Scandbook UAB, Litauen 2019 Papir: 100 g Munken Premium Cream (1,3) isbn 978-82-05-52484-2 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
av kjersti anfinnsen Det var grønt. Roman, 2012
Til Karoline og Aksel
listen
Gudrun er død. Min bestevenninne fra barndommen. Beskjeden får jeg fra min søster, som fremdeles er levende. Åpenbart. Nyheten gir meg en matt følelse i omtrent tre sekunder, og jeg tenker: «Trodde hun døde for mange år siden, jeg. Ja ja, det var synd. Gudrun var god å ha.» Det er en fordel at døden setter en grense for alderdommen. Heller noen år for tidlig enn et år for sent. Jeg stryker Gudrun fra listen over mennesker som angår meg. Hun var min siste levende venn. Jeg blir sittende og riste litt på hodet mens jeg ser på alle overstrykningene. Kluss og krot. Slik sitter jeg et minutt eller hva det kan være. Ja ja. Tid er vanskelig. Det blir ikke akkurat lettere med årene. I grunnen er det greit å være ferdig med å holde styr på alle sammen: hilsenene, gavene, bedragene, sykdommene, begravelsene. Likevel, mens jeg møysommelig krøller arket sammen, tar jeg meg i å spekulere på om det kan finnes noen levende igjen å sende for eksempel et julekort til? Det er ikke godt å si. Kan det tenkes at det finnes noen jeg har mistet kontakten med et sted på veien? Noen som har fått en skavank som begrenser dem, eller som ikke har penger, eller noen som har gjort et så ubetydelig inntrykk at de ikke la seg på minnet, 7
nei, neppe, men jeg har jo min søster. Eller rettere sagt, Elisabeth har meg. Vi har ikke møttes på flerfoldige år, ikke siden vår mor omsider døde. Nok om det.
8
grunner til ikke å reise
«Dear Dr. Solheim». NewYork-Presbyterian Hospital sender meg fremdeles invitasjoner. Standardisert svada. Samvær med nål og tråd, blablabla. Snitter og sang, blablabla. Bridge, bingo, blabla. Inntil nå har jeg ikke forstått hvorfor MacDowell holder kontakten oss imellom varm, men da jeg åpnet posten i morges, fant jeg en i overkant smigrende invitasjon til å holde foredrag om Solheim-Williamsmetoden i mitralklaffplastikk under kvinnedagen. Mange vil høre meg fortelle om da Henry og jeg opererte i diverse brystkasser. Han er jo død nå, men før han døde, var det han som holdt seminarer om våre kasuistikker og metoder. Det var best slik. Mennesker hører bedre etter når menn snakker. Jeg har uansett alltid takket nei, jeg, og det kommer jeg til å fortsette med. Det får være grenser. Komme dit med mine foreldede teknikker i hjertekirurgi. De vil vel bare se hvor gammel jeg har blitt, tenker jeg. Jeg kan jo fremdeles gå selv, og snakke så tydelig at et helt auditorium ville forstå hva jeg sier, men hjernen er ikke like kvikk lenger, og i ansiktet har jeg et verdenskart med grenser og krater. Det tar to timer å sminke meg. Minst. Det er ikke rart jeg helst blir hjemme. 9
Invitasjonen har åpenbart en annen hensikt. Nå trenger sykehuset sikkert en pioner de kan vise frem for å forbedre sitt omdømme. Alle de første kvinnelige kirurgene de har brukt, er døde. Behørig hedret og begravet med sine medaljer for banebrytende karrierer. Jeg blir uvel av å tenke på applaus. Dersom jeg kom dit, ville noen etter forelesningen ganske sikkert begynne å grave i hvorfor jeg valgte en så krevende spesialisering. Skulle jeg svare sant, måtte jeg si: Jeg vet ikke. Noen ville komme med sine forestillinger om arbeid i et mannsdominert miljø, og jeg ville bekreftet alle. Men jeg hadde da ikke tid til å tenke på barnsligheter, jeg konsentrerte meg om arbeidet. Jeg nærmest bodde på sykehuset sammenhengende i trettifem år. Det var krevende fordi det måtte være det. Jeg kunne valgt meg en mer behagelig tilværelse, men hjertet er altoppslukende.
10
andre etasje
Oftest sitter jeg ved kjøkkenvinduet i min mest behagelige stol. Enten sover jeg, eller så ser jeg ut på gaten. Småhusbebyggelse, tøy til tørk og grønne planter. På fuktige dager renner tynne strimer vann sakte ned langs sidene av veien. Vannet trekker da med seg små jordklumper fra bedene. Og støv. Bortsett fra årstidenes forskjellige nyanser av lys og beplantning, skjer det svært få forandringer. Slik sett er det like kjedelig for meg å bo i Paris som noe som helst annet sted i verden. Rue des Thermopyles er for det meste like stille som underlivet mitt. Sånn er det. Ikke at jeg savner å ha samleie. Yannick var den siste. Han hadde forferdelig stygge testikler. Jeg tror det er noe av det verste jeg noen gang har sett på et menneske. Det er over femten år siden. Av og til tar jeg meg selv i å tenke at jeg burde kjenne etter med fingrene om jeg har grodd igjen nedentil, men jeg vet godt at det ikke fungerer slik. Heldigvis har jeg ingen plager. Da jeg lot menn være inne i meg, fikk jeg alle slags problemer. Urinveisinfeksjoner og bakterielle vaginoser. Blant annet. De fleste seansene minnet i grunnen mest om nakne treningsøkter, og siden det tok lang tid 11
før jeg innså hvor egoistiske menn er, verken krevde jeg eller fikk jeg noen orgasmer før jeg kom opp i 40-årene. Det er fremdeles uforklarlig at jeg har vært så treg på dette området. Visse illusjoner er hardføre.
12
min søster
«Hæ?» roper min søster mot meg fra skjermen. «Jeg sa at jeg må gå», roper jeg tilbake, «jeg har time hos tannlegen.» «Vent litt», roper hun, «jeg skrur opp volumet.» Slik driver hun på hver gang jeg prøver å avslutte en samtale. «Prøv igjen», roper hun, og lener seg frem med det største øret sitt mot meg. Jeg tar av meg brillene. Det får være grenser for hva man har godt av å være vitne til. «Jeg må si ha det nå», roper jeg. «Å ja, da så», roper hun tilbake, «men har du i det hele tatt fått med deg noe av det jeg har snakket om?» «Jeg er ikke tilbakestående.» «Skal du bleke tennene igjen?» «Ja», roper jeg, «og nå må jeg løpe.» «Løpe, du, liksom, jeg ser nok at du ligger i sengen. Du er vel ikke syk, Bittelill?» «Jeg heter Birgitte», mumler jeg. «Hæ?» roper min søster. «Ingenting», sier jeg. «I går besøkte vi graven til mor og far. Gartneren planter neste uke.» «Ja vel», sier jeg. Det blir ganske stille, og min søster får det sårede 13
uttrykket i ansiktet. Jeg forstår ikke at hun kan være min søster. Hvor henter hun sentimentaliteten sin fra? «Du bryr deg ikke», sier hun. «Folk blir aldri riktig så lei seg over vår bortgang som vi selv tror de vil bli», sier jeg. Min søster ser enda dystrere ut. «Kan du ikke være litt mer positiv?» sier hun. «Tilværelsen blir liksom litt hyggeligere da.» Jeg gjesper før jeg trekker på skuldrene med et sukk og ser bort. «Bittelill?» sier min søster. «Du burde ta deg en tur bort på eldresenteret eller bli med i en eller annen dameklubb. Hva med kalligrafi? Eller qigong?» «Jeg ser ikke poenget», sier jeg. «Å gå til tannlegen tilfredsstiller mine sosiale behov. Neste uke skal jeg til fysioterapeuten. Og så har jeg avtaler med legen, frisøren, hudpleieren, kiropraktoren. Kalenderen min er full.» «Jeg skjønner ikke at jeg gidder», sier min søster. «Ikke jeg heller», sier jeg. Elisabeth blir sittende og stirre på meg. Hun ligner litt på mor med de intense øynene. Da jeg ser at hun har lyst til å fortelle meg noe mer, avskjærer jeg henne: «Man burde vært avlivet for lenge siden.»
14
anfinnsen. de siste kjærtegn. pckt.qxp_Layout 1 11.05.2020 15:00 Side 1
TARA
«En nydelig, liten roman som ansporer til å komme seg ut av isolasjonen.» N R K – ÅR E TS J U L E GAV E T I P S 201 9
«Juryen diskuterte lenge hva det er med denne fortelleren som gjør henne så uimotståelig for oss, og ble enige om at det nok er fordi hun får være akkurat så fandenivoldsk som hun vil være, etter et langt liv hvor hun virker å ha oppført seg ordentlig.» F RA J URYE N S BEGR UN N E LS E FO R TILDELINGEN AV HAVMANNPRISEN 2020
Kjersti Anfinnsen, født 1975, bor i Oslo. Hun debuterte med romanen Det var grønt i 2012.
Birgitte Solheim har blitt så gammel at de fleste av vennene hennes er døde. Ensom og skrøpelig tilbringer hun det meste av tiden i leiligheten sin i Paris. Hun har hatt en krevende karriere som hjertekirurg i et mannsdominert miljø, og har aldri prioritert å skaffe seg en familie. Nå forsøker hun å forsones med livet, mens hun tar sine siste blikk på menneskene og verden. Til tross for sin livsvisdom og sine erfaringer, gir ikke Birgitte opp å realisere drømmen om kjærligheten.
Kjersti Anfinnsen De siste kjærtegn
«For en liten perle av en roman Kjersti Anfinnsen har skrevet! […] Les den!»
:k
JA N AS K E LU N D, STAVA N G E R A F T E N B L A D
«Det er ikke ofte man ser bøker om de gamle, der fokuset ligger på å beskrive karakterens tilstand som gammel, snarere enn å utbrodere om hennes ville historier eller intellekt. Slik klarer Kjersti Anfinnsen å lage en troverdig og klok fortelling, hvor karakteren i siste instans oppleves som sår, ikke bare sur.» F R A B E G R U N N E L S E N F O R N O M I N AS J O N E N T I L Å R E TS B O K 201 9, T I D S S K R I F T E T S U B J E KT
«På en konsentrert og modig måte, lar Kjersti Anfinnsen dramatikken utspille seg i det stille gjennom et liv belagt av støv og smuler. Dermed blir det så virkningsfullt når Birgitte først roper faen. Romanen viser at veien fra resignasjon til indignasjon kan være kort likevel, hvis vi først innser at vi kan miste noe vi elsker.» E R I K E N G B L A D, VÅ RT L A N D
Om Det var grønt (2012):
Kjersti Anfinnsen De siste kjærtegn
De siste kjærtegn er en øm, bitter og overraskende morsom roman om tilværelsens ensomhet, kjærligheten og døden.
F O R FAT T E R F OTO : KN UT ÅS E R U D O M S L AG S I L LU ST RAS J O N O G D E S I G N : E G I L HARAL D S E N & E L L E N L I N D E B E R G | E X I L D E S I G N F OTO : P LU M E C R E AT I V E | G E T TY I MAG E S
Om De siste kjærtegn (2019):
Roman :k
:k
// Vinner av Subjektprisen 2019 – Årets bok // Vinner av Bokhandelens forfatterstipend 2020 // Vinner av Havmannprisen 2020
«Debut som sitter fra første setning. […] skjør og vakker far og sønn-roman.» CAT H R I N E K R Ø G E R , DAG B L A D E T
«Kjersti Anfinnsen går inn i et mannlig univers der råskapen hersker. […] Debutromanen har en lysnende troverdighet.» TO M E G I L H V E RV E N , K L AS S E KA M P E N
«Det var grønt er en meget velskrevet debut.» G R O J Ø R STA D N I L S E N , B E R G E N S T I D E N D E
«Forfatterdebutanten har stram regi på forholdet mellom far og sønn i denne utsøkte romanen.» G U R I H J U L STA D, T R Ø N D E R-AV I SA