Thomas Marco Blatt: Tiden er ilden vi brenner i by Kolon forlag

blatt. tiden er ilden vi brenner i. omsl.qxp 25.09.2018 10:59 Side 1

KO LO N FO RL AG 51650-2 ISBN: 978-82-05-

Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN Forfatterportrett: Rolf M. Aagaard

THOMAS MARCO BLATT

Thomas Marco Blatt, født 1980 i Busan, Sør-Korea, oppvokst i Oslo og på Sørumsand. Han har gått Skrivekunstakademiet i Bergen og forfatterstudiet Litterär gestaltning ved Göteborgs universitet. Blatt mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris 2006 for Slik vil jeg måle opp verden og har siden utgitt to diktsamlinger og romanen Varsjøen, som ble nominert til Ungdommens kritikerpris 2017.

Tiden er ilden vi brenner i er en psykologisk thriller og en følsom fluktroman, en intens historie om kjærlighet, omsorg og trusler fra fortiden.

Tiden er ilden vi brenner i

Camilla og datteren Emma ferierer på Algarvekysten i Portugal og prøver å gli inn blant turistene. Datteren plages av traumer etter en ulykke og moren sliter med søvnproblemer. Faren og eksmannen Martin blir stadig mer pågående og truer med å komme og hente dem. Selv om de bare vil være i fred, føler Camilla seg mistenkeliggjort, av Martin, av hotellpersonalet og av andre turister. Da en mann plutselig følger etter dem en kveld, forlater de hotellet og reiser videre mens en varslet hetebølge er på vei.

THOMAS Tiden er ilden vi brenner i

Roman

MARCO

BLATT

Om Varsjøen (2016) «En av høstens fineste leseropplevelser … Språket er svært godt, metaforbruken er gjennomført, observasjonene poetiske og presise. Selv om tematikken er alvorlig, drypper det også litt harselas av middelklassen mellom linjene.» Silje Stavrum Norevik, Bergens Tidende Årets beste bøker 2016 «Kresen og poetisk roman om oppvekst, mystisk død og to brødre på 90-tallet. … Anbefales!» Stein Roll, Adresseavisen «Elegant romandebut … Desto større er Blatts litterære prestasjon, som gjør hverdagsheltens odyssé til en spennende tour de force jeg utålmodig leser for å se hvordan og hvor skal ende. Og etterpå er ikke noe slik som det var.» Arne Dvergsdal, Dagbladet «Det talentet som Thomas Marco Blatt viste gjennom sin lyrikk, og som ga ham Tarjei Vesaas’ debutantpris, har slått ut i full blomst i Varsjøen. Det er med spenning man venter på mer.» Rune Fjellvang, Romerikes Blad «Thomas Marco Blatt har skrive ein stillferdig medrivande roman … Skrifta blir som ei lyskjelde gjennom forteljinga, som føregår i eit overraskande dunkelt kvardagsunivers. Det er ei dump, lett bedøvd stemning i romanen, og eg lèt meg imponere over korleis Blatt smyg inn råskap, vondskap og humor utan å rokke ved den.» Eivind Myklebust, Klassekampen

© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2018 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykt hos ScandBook UAB, Litauen 2018 Papir: 80 g Holmen book (1,5) ISBN 978-82-05-51650-2 Alle henvendelser om denne boka kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo av thomas marco blatt Slik vil jeg måle opp verden. Dikt, 2006 Overalt bor det folk. Dikt, 2008 1920 Sørumsand. Dikt, 2012 Hvis du lyver. Ungdomsroman, Cappelen Damm, 2014 Bror, søster. Illustrert av Lisa Aisato. Dikt for barn, Cappelen Damm, 2016 Varsjøen. Roman, 2016

thomas marco blatt

Tiden er ilden vi brenner i Roman

kolon forlag

May memory restore again and again The smallest color of the smallest day: Time is the school in which we learn, Time is the fire in which we burn delmore schwartz

Juli

Døden er en sorg for de levende, de døde har ingen sorger. De døde behøver ikke å samle kvister og bygge reir, de slipper å kjempe mot sykdom, kulde, tørke; de trenger ikke å beskytte seg eller sine. Det er de levende som flykter, som fordrives fra hus, sletter, busker og blomster. Det er de levende som mister hud, hår, tenner, som brenner, som kjemper, som skjelver, som sulter, som sovner og til slutt forsvinner i tiden slik en sølepytt tørker ut i sola. Av alle kjente, levende vesener er det bare menneskene som lærer om sin egen død, og siden kan de aldri glemme den helt, bare overse den. Mens du rører i en gryte, åpner kjøkkenskapet og kjenner lukta av fjorårets tørka timian, mens du lufter hunden og husker et barn som løp over den tomme parkeringsplassen, at det barnet var deg, mens du bærer ut søpla og hører sirener i det fjerne, kort og godt mens du er opptatt med livets små sysler, vil døden, før eller siden, igjen trenge inn i bevisstheten. Hvis de heldige, løshundene som ligger i skyggen av de høye palmetrærne, sirissene som gjemmer seg i det tette sivet og begynner å synge så snart sola går ned, flua som svirrer rundt meg i hotellbaren og setter seg på kanten av ølglasset, hvis de er heldige, har de ikke har lært om døden og forsøker derfor ikke å glemme den. 9

Bestefar døde da jeg var fem år, jeg husker vi besøkte han på sykehuset; han lå med en sonde i munnen og var tynn og bleik, han døde noen dager seinere. Før begravelsen gikk jeg og venta på bestefar, at han skulle komme luntende inn døra, gni skjeggtustene mot panna mi sånn som han pleide, men bestefar kom ikke inn døra, og etter hvert skjønte jeg at døden var absolutt; de døde glei ikke inn i en søvnverden som bare skilte seg fra vår i sin reduserte intensitet; de kunne ikke vende tilbake, slik jeg hadde forestilt meg, død i ti dager eller i hundre år, og se verden som om de bare hadde sovet en natt.

Sunrise Hotel ligger i utkanten av den gamle, portugisiske fiskerlandsbyen Armação de Pêra. I sommermånedene fylles landsbyen av britiske turister, slik at den minner om en liten, britisk enklave, sentralt på den sørlige Algarvekysten, i en bukt med lange, brede sandstrender østover og kalksteinsklipper vestover. Hver dag ser jeg tynne, bleike briter spasere mellom de høye, hvite leilighetshotellene og langs den nye strandpromenaden med utsikt mot den gamle fiskerbukta. I Armação de Pêra fins det verken diskotek eller kasino, det raver ikke fulle ungdommer omkring i gatene; man kan krysse landsbyen på under en halvtime, og etter ei uke har vi etablert visse rutiner. Om dagen går vi til Pedro’s Bar når vi vil ha noe å drikke, om kvelden søker vi mot gamlebyen, og selv der, i de trange, tørre gatene, som på kveldstid fylles av en eim av grilla sjømat, røkt kjøtt og parfyme, kan det komme et og annet vindkast som bringer med seg en duft av saltvann. Rommet vårt vender ikke mot havet, vi har utsikt mot et lite jorde, hvor det er slått opp et hvitt sirkustelt med påskriften «Circolãndia» i store, røde bokstaver på duken; utenfor står hestene og gresser. Når jeg trykker på displayet som skal styre airconditionanlegget, 11

skjer det ingenting, på badet renner sisterna konstant, og jeg veit ikke om det er noe som helst som fungerer på Sunrise Hotel, ikke engang barstolen jeg sitter på er helt stødig, den vipper hver gang jeg retter ryggen, jeg venter på Emma. Mellom flaskene med brennevin står det en bolle med appelsiner, i taket henger det en stor, gullfarga vifte som roterer med en svak durende lyd, jeg er den eneste som sitter her. Bartenderen står og gnikker på et vinglass mens han stirrer på TV-skjermen i enden av baren, og jeg kan ikke forstå annet enn at han må se det samme som jeg ser; flimrende kropper som beveger seg lydløst over en grønn gressmatte. Jeg griper etter ølglasset, det dugger i varmen, jeg svetter. Martin skulle ha sett meg nå, svett i panna, svett mellom skulderbladene, i knehasene, i armhulene; han hadde ledd av meg. Martin kunne få svetteringer under armene av å bære handleposene opp trappene til leiligheten vår en varm sommerdag; han pleide å himle med øynene når jeg kom ut på balkongen, iført islandsgenseren som mora hans hadde strikka til meg. Du kommer til å renne bort, sa han hver gang og jeg svarte det samme hver gang, at det tvilte jeg på. Kroppsvæskene mine, sa jeg, er tross alt beskytta av to kvadratmeter hud. Ifølge Martin er jeg ikke helt meg selv. Du er ikke helt deg selv, Camilla, sa Martin da han kom og henta resten av tinga i slutten av juni. Siden ulykken i vinter hadde jeg vært sjukmeldt; jeg reagerte ikke sånn som Martin, som kom seg etter noen uker og ville tilbake 12

på jobb, sykle hjem fra trykkeriet i Nydalen og ha et mest mulig normalt liv igjen. Allerede da jeg kom hjem fra Ahus, begynte Martin å snakke om prosjektet sitt; lettveggen som han ville sette opp på soverommet for å skaffe oss et barnerom til, men jeg takla det ikke; å snakke og smile og late som jeg følte meg bra når vi holdt på å dø da den traileren traff oss. Det var forferdelig nok at jeg var gravid, at vi mista et ufødt barn, og jeg ville mest av alt være i sorgen, i fred, det føltes som et svik hver gang jeg oppsøkte folk, og jeg orka ikke tanken på å begynne å jobbe igjen; vende tilbake til Økernhjemmet, til de gamle, de sjuke, de døende. Tenk om vi hadde mista Emma også. Martin mente vi burde sette pris på at vi levde, for vi kunne jo ha dødd, sa han, alle sammen, men vi lever, sa han, og spurte om vi skulle dra til campingplassen på Orsa igjen i sommerferien, med Bjørnar og Kjerstin, som vanlig? Du må sette deg bak rattet igjen, sa han. Vi burde høre på Ingrid, sa han, og skaffe oss en ny hund, nå som vi har mista Messi. Sånne ting sa Martin, og hver gang han gjentok det, tenkte jeg at det ikke er nederlaget som tar knekken på folk, men det tilbakevendende håpet, og jeg holdt det ikke ut, når Martin la planer og smilte og strøyk meg over skulderen, han var så intens, og til slutt, etter påske, sa jeg det endelig høyt, at han måtte flytte ut. Nå, sa Martin. Igjen, sa han, og minna meg på hva som skjedde da han flytta ut i fjor høst. Du kommer til å ombestemme deg, sa han. Kanskje, sa jeg, men jeg kunne ikke ha han rundt meg, og Emma, uten å løfte blikket fra mobilen, sa at Martin måtte gi oss litt pusterom, Martin så rart på henne.

Det blei fredeligere i leiligheten etter at Martin dro, og jeg døste om formiddagen og jeg døste om ettermiddagen, og jeg fikk ikke sove om nettene, og det blei 1. mai, og det var Emma som huska å henge opp flagget, faktisk blei det hengende hele natta, og jeg rakk ikke 1. mai-toget, og jeg kom meg ikke i bunaden på 17. mai, selv om Ingrid troppa opp i sognebunad, med hjemmelagd mylse i en gammel isboks og insisterte på at Martin og jeg måtte finne ut av det, at det var nå, når det virkelig gjorde vondt, at vi måtte stå sammen. Også Agathe, Emmas venninne, ringte på og spurte om Emma ikke ville være med ned til sentrum og kjøpe milkshake, men Emma ville ikke, hun sa at milkshake var for småjenter, og jeg sto på balkongen og så etter Agathe; for hvert skritt hun tok, dingla hestehalen fram og tilbake. Og da Martin kom tilbake i slutten av juni, virka det som han hadde innsett noe viktig; han sa jeg så bleik ut. Og du, da, er du helt deg selv, sa jeg. Du veit, sa Martin, jeg blir aldri meg selv igjen. Det sa Martin, min første og eneste mann, før han gikk ut av leiligheten med tinga sine, putta til og med en kveil med uidentifiserbare ledninger og tre gamle pingpongballer i en handlepose, Gud veit hva han skulle med dem, og siden regna det ei uke i strekk, kanskje mer, jeg husker ikke. Noen dager før vi dro til Portugal, gikk jeg ut til Emma som satt på balkongen mens regnet øste ned. Vi har aldri vært i Syden, sa Emma. Det koster penger, sa jeg, dessuten er jeg sjukmeldt og kan ikke reise utenlands på ferie. Det fins kanskje noen restplasser, sa Emma, du 14

er jo ikke egentlig sjuk. Regnet tromma mot takrenna, vannet sildra fra rekkverket og ned i en tom blomsterpotte, og jeg greip etter telefonen; det var tre ubesvarte anrop fra Martin. Du får sjekke, sa jeg. Mener du det, sa Emma. Hvorfor ikke, sa jeg, hvis Ingrid dukker opp én gang til, sa jeg, så rakner det for meg. Hun er så kjedelig, sa Emma og tok en slurk av glasset mitt. Vi trenger en ferie, sa jeg, og Emma begynte å søke etter reisemål og fant et rimelig hotell på Algarvekysten, et jeg hadde råd til og betalte med kredittkortet mitt. Sånn, sa Emma. Blir deilig å sole seg, sa jeg, ligge under palmetrærne med en drink, sa jeg. Flørte med menn, sa Emma. Det skal du i hvert fall ikke, sa jeg og rydda bort glassene. I dag tidlig, da sola pressa seg over åsene, ringte jeg Ingrid. Endelig, sa hun, du lovte jo å ringe meg i går. Det er så travelt nå, sa jeg. Det er det neppe, sa Ingrid, og spurte hvordan det gikk med oss, og jeg fortalte at jeg hadde gått til den gamle fiskerbukta hver dag, ligget på rygg, på magen, i sanden, dyppa føttene i havet, lytta til bølgeskvulpene og tenkt at han som skreiv at havet er det siste sunne i en sjuk verden, må ha levd i en annen tid. En dag tråkka jeg på et knust skjell og fikk et kutt i stortåa, kanskje var det onsdag, det er så varmt her, var det ikke onsdag, husker ikke lenger, ryggen plager meg, sa jeg, jeg sover ikke godt. Og Emma, sa Ingrid. Emma koser seg, sa jeg, hun sover godt. På barneskolen, før jeg blei kjent med Ingrid, før hun og familien flytta fra Dalsøyra og inn i det hvite huset bak Samvirkelaget, tilbrakte jeg dagene aleine på stranda og ved naustet; jeg var den eneste jenta i klas15

sen, omgitt av åtte blonde gutter, jeg veit ikke hva jeg hadde gjort uten Ingrid. Det man lærer av å vokse opp i ei bygd ytterst i Sognefjorden, er at havet aldri bryter et løfte, fordi det aldri lover noe. Man lærer å se farer i omgivelsene, selv i tjukk tåke, selv i grøftekanten med øynene sammenknepet fordi regnet faller på tvers, og enhver tenåring som forlater bygda kan fortøye en båt i blinde, det sitter i hodet, i fingrene. Er alt i orden, spør bartenderen. Jeg ser opp. Ja, sier jeg. Han peker på meg med svampen og smiler, er det nå han skal kysse meg? En til, spør han, og jeg nikker og han begynner å tappe. Panna hans glinser, det mørke håret er gredd bakover, han har fyldige lepper, de ser fuktige ut. Bartenderen setter ølglasset foran meg, han heter Luís, og også han skal dø.

Hvor blir det av Emma, kommer hun ikke snart? Hadde hun hatt mobilen sin, kunne jeg ha ringt og etterlyst henne, men det går ikke; telefonen ligger innelåst i minisafen, Emma har ikke hatt den siden jeg fant henne toppløs ved hotellbassenget, ett sted må grensa gå. Hvis hun ikke kommer i løpet av fem minutter, kanskje tre minutter, må jeg reise meg og leite etter henne, og jeg sier til meg selv at ingenting har skjedd, det har ikke skjedd noe med Emma. I fjor høst, da vi planla Emmas 13-årsdag, var vi enige om å gjøre noe spesielt, så vi bestemte oss for å invitere hele klassen; Martin booka til og med inn en tryllekunstner som han huska fra sin egen barndom og som visstnok bodde på Grefsen nå. Har vi råd til det, sa jeg. Vi tar oss råd til det, sa Martin. Men er det ikke litt barnslig, tenkte jeg da Martin sa at han ville at tryllekunstneren skulle være en overraskelse før vi serverte kakene, barna er store, tenkte jeg, men alle, også jeg, blei revet med av den middelaldrende tryllekunstneren med bart og flosshatt som fikk livet til å virke så lett. En gang fortalte helsesøstera meg at barn kan rammes av en plutselig sorg når de blir minna på at de ikke er i stand til å utføre magi. Det kan framstå som trass, sa helsesøstera, men det er 17

egentlig sorg, og jeg tenkte på det mens barna gispa hver gang tryllekunstneren trakk duer opp av jakkeermene og fikk dem til å forsvinne i løpet av sekunder, tilsynelatende like enkelt som han hadde trylla dem fram. Emma hadde det så fint, hun smilte og lo, hun var så sosial, så ulik meg, og da jeg slokka nattbordslampa den kvelden, la Martin seg inntil meg bakfra og spurte om vi skulle lage et barn, om det kanskje var bra for oss. Han brukte de ordene, lage et barn, som om vi bare kunne gå på kjøkkenet og kna ut en deig og sette i ovnen. Ikke nå, sa jeg. Jeg holdt på å dø da Emma blei født, sa jeg. Det var 13 år siden, og jeg sa: Det er for tidlig. Telefonen plinger, det er enda en melding fra Martin; han skriver at han har snakka med Ingrid, og han er bekymra, for Ingrid sier at både Emma og jeg må utredes nå, at det ikke kan vente lenger, at det har drøyd lenge nok og han er enig, han vurderer å komme og hente oss, og meldingen er så lang at jeg ikke gidder å lese den ferdig; jeg har jo forklart han saken, at jeg gjør dette for Emma, at hun trenger ro for å komme seg etter ulykken, to uker med sol og varme er akkurat det hun trenger, jeg veit godt hva som er best for Emma; hun har faktisk aldri vært i Syden før, og vi fortjener en jentetur, etter alt som har skjedd. Martin burde slutte å blande seg, han burde dra tilbake til Orsa, det var det som var planen hans i sommer; å feriere på campingplassen med Bjørnar og Kjerstin og jentene deres som sover til langt på dag.

I fjor sommer syntes jeg Emma var for lenge ute om kveldene, de var plutselig blitt en gjeng med ungdommer på campingplassen, og det bekymra meg, men Martin mente det var trygt. Hun er sammen med Ane og Una, sa Martin. Og det er liksom trygt, tenkte jeg. De sover hele tiden, sa jeg. De er tenåringer, sa Martin. Kanskje de sitter på trebenken nede ved stranda nå, tenkte jeg. Kanskje de gjemmer seg for de voksne og har gått inn blant de høye grantrærne. Hun kysser ingen, tenkte jeg. Ikke min Emma. Det er disse stemmene jeg hører. Jo, det er stemmer jeg hører, og jeg snur meg; ei uniformert kvinne står og snakker med bartenderen, hun gløtter bort på meg, hvor kom hun fra? Bartenderen virker stressa, han slår ut med armene, kvinnen har altfor store øreringer og jobber åpenbart på hotellet, jeg gjenkjenner den beige uniformen, og hun senker stemmen idet hun møter blikket mitt, lener seg litt nærmere bartenderen, hva er det de snakker om? Jeg tar med meg veska og går mot toalettene. Med det samme jeg kommer inn døra, hører jeg dunkinga, det høres ut som noen slår knyttneven i veggen. Jeg går bort til båsene, lytter, banker på den ene døra. Hallo, sier jeg. Jeg hører deg, sier jeg og setter meg på huk, bøyer hodet ned og ser de svarte skoa dingle i lufta på innsiden av båsen. Jeg veit du er der inne, sier jeg, jeg ser deg. Beina slutter å dingle. Så litt snufsing, så skosålene som treffer gulvet og lyden av at det trekkes ned, som om du har vært på do, særlig, tenker jeg og så går døra opp.

Emma, sier jeg, vennen min, er det her du er? Har hun gått, spør Emma. Hvem, sier jeg. Sjefen hans. Dama med de store øreringene, sier jeg, hun har gått. Kan du be han om å gå også? Luís jobber i baren, sier jeg, jeg tror ikke han går, selv om jeg ber han om det. Jeg stoler ikke på han, sier Emma, han ser på meg. Det må være fordi du er så vakker, sier jeg. Jeg får lyst til å slå han, sier Emma. Uff da, sier jeg, vi vil vel ikke slå Luís? Emma kniper øynene sammen, og jeg legger armene rundt livet hennes, presser henne hardt mot brystet mitt. Emma, sier jeg, det går bra. Jeg er her, Emma.