Med ansikt mot døden by Kolon forlag

Bottolvs. Med ansikt mot døden.qxp 03.10.2018 11:20 Side 1

Om Etter den søte kløe (2012)

Om Når natta er som svartest (2006)

«Etter den søte kløe anbefales til alle som søker å utvide sitt kjennskap til norsk samtidskrim. Til tross for – eller kanskje på grunn av – få ord og nøkterne beskrivelser er den blitt en stemningsfull roman og en god leseopplevelse.» to r bjør n e k e lund , Dagbladet

«Når natta er som svartest er Bjørn Bottolvs’ fjerde kriminalroman om politimannen Jo Kaasa, en patruljerende sliter som har opplevd det meste av hva hovedstaden har å by på. Og for å si det enkelt: Du finner ikke bedre norske politiromaner enn dette.» kurt h a n sse n , Dagbladet

«Bottolvs’ romaner om Kaasa er nemlig noe så sjeldent i disse dager som en ekte politiroman.» på l a n dr e as s e n, Moss Avis

Om Døde vitner lyver ikke (2007) «Høyst leseverdig politiroman. Den tidligere førstebetjenten Bjørn Bottolvs er ute med sin femte kriminalroman om politimannen Jo Kaasa, og befester sin posisjon som en av Norges for tiden fremste spenningsforfattere.» per ivar henriksbø, Gudbrandsdølen Dagningen

Om Før snøen legger seg (2015) «Bottolvs skildrer politijobbingen overbevisende og han er mester i å servere skikkelige politiromaner.» e va nyh aug , Moss Avis

b j ø r n b ot to lv s , født 1946, bosatt i Bærum og forhenværende førstebetjent ved Oslo politikammer. Med ansikt mot døden er hans tiende kriminalroman om Jo Kaasa.

en kveld før jul finner Jo Kaasa og hans makker, Kaisa Riitta Sara, et nakent mannslik i et båtnaust ved Bogstadvannet, på ytterste vestkant i Oslo. Vedkommende må ha vært død i flere dager. Senere oppdages liket av en druknet kvinne i mudderet på bunnen av innsjøen. Samtidig bistår Kaasa og Sara narkotikaspanere ved utrykning til en gård i Maridalen, nord i Oslo, der det bedrives amfetaminproduksjon. Da de finner samme type amfetamin som i den druknede kvinnens lomme, virvles de to sakene sammen og etterforskerne ved Majorstua politistasjon er nødt til å holde alle muligheter åpne. Med ansikt mot døden er en særdeles spennende, og dypt realistisk skildring av den mørke kriminelle virkeligheten Oslopolitiet jobber i, og et ærlig portrett av den empatiske og snarrådige politimannen Jo Kaasa.

Om Granaten (2009) «Bjørn Bottolvs har også i sin sjette krim skrevet godt, til dels førsterangs. Hans skrift bibringer leseren en så å si intuitiv forståelse av de fortredeligheter politiet må utholde. Det er dyktig gjort.» te rj e ste m l a n d , Aftenposten «Det er det som skaper selve stemningen i Bottolvs’ bøker. Alt det rare, ofte rørende og triste som dukker opp i hverdagen til en ‹vanlig purk›. Men når det gjelder plott og språk, er forfatteren streng og skjerpet. Her sitter alt som det skal. Ikke for mye. Ikke for lite.» i n g va r a m bj ø rn se n , VG Om Drapet på Taparud Gård (2010) «I toppsjiktet. Bjørn Bottolvs er som alltid troverdig og spennende, samt morsom og informativ på én og samme tid.» te rj e ste m l a n d , Aftenposten

kolon forlag isbn 978-82-05-51109-5

forfatterportrett: rolf m. aagaard omslag: egil haraldsen & ellen lindeberg | exil design

7 8 8 2 0 5

5 1 1 0 9 5

«En spennende og realistisk krim fra en av landets beste krimforfattere, det er bare å kaste seg over den. Du blir ikke skuffet.» kurt h a n sse n , Dagbladet

© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2018 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindberg | exil design Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2018 Trykt hos ScandBook UAB, Litauen 2018 ISBN 978-82-05-51109-5 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860, St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo av bjørn bottolvs Kometen. Kriminalroman, 1999 Is. Kriminalroman, 2002 Mairegn. Kriminalroman, 2004 Når natta er som svartest. Kriminalroman, 2006 Døde vitner lyver ikke. Kriminalroman, 2007 Granaten. Kriminalroman, 2009 Drapet på Taparud Gård. Kriminalroman, 2010 Etter den søte kløe. Kriminalroman, 2012 Før snøen legger seg. Kriminalroman, 2015

bjĂ¸rn bottolvs

Med ansikt mot dĂ¸den Kriminalroman

kolon forlag

Vi drep oss saman, sa han. Du fyrst, sa ho. Siden rodde ho bĂĽten heim. hans sande

Politibetjent Jo Kaasa slo av blålys og sirener da han fikk øye på en rød Polo som sto parkert med nødblink ute i grøftekanten. Makkeren hans, Kaisa Riitta Sara, grep om Magliten, klar til å hoppe ut. Kaasa kjørte opp på siden av bilen og stoppet. En kvinne i slutten av førtiårene satt bak rattet. Han kunne så vidt skimte Bogstadvannet mellom nakne bjørkestammer. Sara kom først bort til kvinnen. – Var det du som ringte angående en forvirret mann? – Ja. Kvinnen dro en hånd over det blonde, kortklipte håret. – Han sperret veien for meg og viftet med armene. Jeg tutet, men han flyttet seg ikke, og da han kom mot bilen og jeg så det forvirrede blikket hans, ble jeg redd og slo på sentrallåsen. Jeg våget heller ikke ta ned vinduet. Hun ble et øyeblikk sittende og puste med åpen munn. – Så redd at jeg forsøkte å kjøre videre, men han sperret fortsatt veien, bablet i vei om noe jeg ikke oppfattet. Jeg fikk panikk, og det var så vidt at jeg ikke ga full gass og kjørte ham ned. Heldigvis fikk jeg roet meg og ringte dere. Kaasa møtte det urolige blikket hennes. – Så du om han bar på noe? – Nei. Kvinnen pekte mot et buskas på den andre 7

siden av veien. – Han forsvant i den retningen øyeblikket etter at jeg hørte sirenene. Kaasa tente Magliten. Snart fanget lyset inn en skikkelse mellom to furutrær – en høy, mager mann med ei grå strikkelue trukket ned i øynene. – Hallo, kan du komme fram! Mannen nølte et øyeblikk før han stakk en hånd i jakkelomma. Han ble stående og kikke seg rundt. Kaasa kjente at hjertet begynte å slå raskere, han tenkte at dette kunne være en sinnsforvirret fyr, og at han nå hadde lyktes med sin intensjon, som var å lokke en politipatrulje ut av byen, for så å bare plaffe dem ned. Han hadde lest at noe tilsvarende nylig skjedde i Finland. Nå var det for sent å gå tilbake til bilen for å låse ut våpnene. – Kom fram med hendene over hodet! Han svelget og gjentok ordren, og noen sekunder senere begynte mannen å gå mot dem. Kaasa sukket lettet da mannen løftet begge hendene i været, samtidig som han mumlet noe om at han ikke hadde gjort noe galt. – Hva har skjedd? spurte Sara da mannen stoppet et par meter fra dem. – Jeg … Mannen ble stående og gni et par fingre over den gråspettete barten som gikk ned på begge sidene av munnen. Den ga ansiktet hans et sørgmodig preg. – J-j-jeg tror at faren min ligger stein daud i et b-b-båtnaust der nede. Han pekte ned mot Bogstadvannet, og det var som om han skulle fortsette, men ble stående taus og virre med hodet. Så nikket han mot Poloen. – D-d-det var det jeg skulle fortelle det kvinnfolket der, at jeg trodde faren min lå daud der nede, m-m-en hun ville ikke snakke med meg. 8

– Nei vel. Kaasa kjente en dunst av alkohol fra munnen hans. – Da får du vise oss stedet. Mannen knep øynene sammen. – J-j-jeg kan bli med og vise dere, men jeg går ikke inn der en gang til. J-j-jeg tror faen meg at det er f-ffaren min som ligger der. Han dunket en neve i panna. – H-h-helvete, nå har jeg begynte å s-s-stamme igjen, lenge sia at jeg s-s-stamma nå. Men så er d-d-det jo lenge sia at jeg s-s-snakka med folk også, da. Han så på Kaasa med store øyne. – Men hvordan i h-h-helvete kan faren min ha h-h-havna der? Trolig et godt spørsmål, tenkte Kaasa, og gløttet bort på Sara som sto bøyd ved Poloen og noterte kvinnens personalia. – Har du legitimasjon? Mannen tok opp ei lommebok, fant fram et bankkort og rakte det til Kaasa. – Det er lenge sia det bildet ble tatt, m-m-men det er meg. Kaasa rettet lykta mot bankkortet. Han så at Carl Engen var fire år yngre enn ham selv. Det kraftige, mørke, skjegget dekket store deler av ansiktet, men på grunn av den brede, markerte nesa og de små, tettsittende øynene var han temmelig sikker på at det var rett mann han hadde framfor seg. Han plukket opp en kulepenn fra jakkelomma, lette i de andre lommene etter notatblokka. Han forbannet seg selv for at han hadde den liggende i bilen, dro opp jakkeermet og noterte navn og fødselsnummer på håndbaken. – Hvor bor du? – H-h-hovseterveien, har en kommunal leilighet i 88-blokka, regner med at du er g-g-godt kjent der. Han dro inn snørr og nevnte nummeret på leiligheten. 9

Kaasa så antydning til et smil i det furete ansiktet, plukket opp det bærbare radiosettet og meldte fra til operasjonssentralen at de hadde kontakt med melder og mannen som hadde stoppet henne. Personalia notert. Engen satte seg på huk og skjulte ansiktet med hendene. Han ble sittende sånn og rugge overkroppen fram og tilbake. Kaasa snudde seg og gikk et par skritt vekk, oppga Engens personalia og fortsatte: – Han vil nå vise oss båtnaustet som skal være helt nede ved Bogstadvannet hvor han tror at liket av hans far ligger. Engen deiset bakover og ble sittende på bakken, rettet blikket mot himmelen og mumlet noe om at månen ville være full om et par dager. Operatøren meldte at Carl Engen var registrert med et par helerisaker for noen år siden. Kaasa hjalp ham på beina. Han så baklyset på Poloen bli borte i mørket, geleidet Engen inn på stien som førte ned til vannet og lot lyset fra Magliten sveipe foran dem. Etter et par minutter stoppet Engen. Han snudde seg mot Kaasa og pekte. – Der borte. Kaasa løftet Magliten og lyste. Han så at båtnaustet lå nesten helt nede ved vannkanten. En rød kano var dratt halvveis inn i et buskas like ved. – J-j-jeg går ikke et skritt nærmere. Kaasa møtte Saras blikk. – Pass på her så lenge. Kaasa kikket utover Bogstadvannet og ble et øyeblikk stående og betrakte månen som speilte seg i den løvtynne isen. Han tenkte at Oslo var en unik hovedstad. Bare femten minutter østover med bil herfra, så 10

befant en seg i sentrum. Til venstre for seg kunne han se lysene fra Bogstad gård. Igjen rettet han lykta mot båtnaustet. Han merket hjerteslagene i halsen og listet seg fram, kjente lukta av frost og råttent løv. Da han kom fram til naustet, fikk han øye på to morkne stokker som lå i vannkanten. Til venstre for dem, spor etter noe som var blitt dratt i sanden. Han så fotspor i det rimete gresset helt inntil døra, som sto på gløtt. Han svelget, kjente at han var tørr i munnen og kastet et blikk mot himmelen – månen var borte bak ei seilende sky. Sara og Engen sto som mørke skygger rett bortenfor. Han gikk et par skritt nærmere naustet. – Hallo! sa Kaasa så lavt at de to ikke skulle høre ham. Han prøvde å få pusten helt ned i magen, men fikk det ikke til, gikk bort til døra og dro den opp. Etter et øyeblikks vegring, rettet han Magliten inn i mørket. Han rykket til da lyssøylen fanget inn en naken mann med gapende munn som lå på ryggen i restene av en gammel robåt. Mannens skrukkete fingre og blålige hudfarge overbeviste Kaasa om at han hadde vært død i flere dager. Kjønnet var dekket av grått, krøllet hår. Et telys sto plassert på brystkassa. Det hadde ikke vært tent. Kaasa kom aldri til å slutte å bli berørt av å se døde mennesker til tross for alle de han hadde sett. Han kjente lukta av gammelt treverk, olje og fuktig jord, men kunne ikke merke den velkjente lukta av død. Han bevegde lyssøylen som fanget inn gummistøvler, et par regnjakker, ei rusten teine og en påhengsmotor uten propell som var festet til en blåmalt krakk borte i det ene hjørnet. Liket hadde ubestemmelig alder; kortklippet gråsprengt hår og glatt ansiktshud, som var vanlig for 11

døde mennesker. Kaasa syntes han så fragmenter av størknet blod på siden av bakhodet. Spontant skulle han ta tak i det ene øret for å vende på hodet, men oppdaget at det var nesten borte. Han bøyde seg for å se nærmere. Sårflaten var ujevn, så det var neppe kuttet, men kanskje et dyr hadde vært her og forsynt seg? Han rettet seg opp og kikket ned på halvlukkede øyne, og tenkte at om mannen hadde åndet ut her inne, noe han tvilte på, så var det siste han hadde fått med seg i denne verden et spjæret fiskegarn som hang ned fra taket. Han fikk øye på en bred ring på likets høyre hånd, tenkte at mannen var gift, men stusset da ringen var trædd inn på langfingeren. Han plukket opp patruljetelefonen og tok flere bilder av mannens ansikt i forskjellige vinkler, gikk helt nærme og tok bilder av det halve øret, rygget og tok et par oversiktsbilder.

Jo Kaasa hadde fortsatt mobilen i hånda da han kom ut fra naustet. Det lyste 01:11 på displayet. Han kom på at han burde ha dratt på seg plastsokker før han gikk inn der, nølte et øyeblikk før han begynte å gå mot de to skikkelsene som sto rett bortenfor. Snart møtte han Kaisa Riitta Saras spørrende blikk. Han nikket til henne og stilte seg rett foran Carl Engen. – Så du mener at det er faren din som ligger der borte? Engen bevegde leppene, men det kom ingen lyd. Han myste mot ei tobakkspakke og en sigarett han holdt i hånda, puttet sigaretten inn mellom leppene, tente med en lighter og tok noen raske drag. – Når så du faren din sist? spurte Kaasa. – D-d-det er lenge sia nå, det var den dagen jeg dro til sjøs, var ikke mer enn sytten år g-g-gammal. – Men hvordan kan du da tro at det er ham? – F-f-for det var sånn han så ut da, ikke sant, omtrent a-a-akkurat sånn jeg kan huske at han så ut. Engen ristet på hodet. – M-m-men når jeg tenker meg om, så kan jeg ikke tro at det er ham likevel, for han døde jo … ja, s-s-søstra mi sa at han døde i 1986, et par måneder etter mora mi. Kaasa så rett på Engen, som ikke møtte blikket hans, men stirret mot naustet. 13

– Hva skulle du gjøre der inne? – J-j-jeg fikk bare ikke sove, så jeg kledde på meg og dro hit for å se etter en kniv som jeg trodde at jeg hadde glemt igjen i naustet. Akkurat den k-k-kniven er jeg jævlig redd f-f-for å miste, for jeg fikk den av f-ffaren min til konfirmasjonen. – Fant du kniven? – Hæ, t-t-tror du virkelig jeg tok meg tid til å leite der inne etter at jeg fikk øye på han d-d-daudingen? – Skjønner. Engen dro i skrittet på dongeribuksa. – Jeg pleier å være mye her om sommeren og utover h-h-høsten, og da blir det ofte til at jeg overnatter. Koser meg her jeg, f-f-fisker og … ja, det er ikke noen hemmelighet at jeg d-d-drekker litt òg. Han sendte Kaasa et forsiktig smil. – Det er veldig stille og fredelig her, så det gjør godt å k-k-komme fra alt bråket og dritten i den jævla blokka på Hovseter. – Hadde du et telys der inne? – Hæ, telys! Er du g-g-gæren, er vel bare kjerringer som b-b-bruker telys. – Den kanoen som ligger der borte, er den din? Engen nikket, sneipet røyken med fingertuppene og puttet den i jakkelomma. – I alle fall bare jeg som b-b-bruker den, sa han og myste mot månen. Kaasa visste at sjefen for voldsavsnittet på Majorstua politistasjon, Pål Haugen, aldri slo av telefonen. Han dro mobilen opp fra jakkelomma og gikk helt ned til bredden, trakk pusten og tastet Haugen, som svarte med grøtete stemme etter andre ringesignal. Da Kaasa hadde gitt en kort orientering ba Haugen om å få summe seg litt – etter noen sekunder sa han: 14

– Men er det utelukket at det er faren hans som ligger der? – Da må han i tilfelle ha ligget på et fryselager i mange år, for så nylig å ha blitt plassert her, for ifølge Engen, skal faren ha dødd i 1986. – Greit, da er det ikke annet å gjøre enn hva som er vanlig i sånne situasjoner, rekvirere rettsmedisiner og krimteknikere til stedet. Men … ja, klokka er jo snart halv to, så jeg ser ikke noe poeng i å purre dem ut straks, men i morgen tidlig, derimot, må vi få dem dit opp, det vil si om fem–seks timer. – Ut fra tydelige spor i sanda kan det synes som om han er blitt dratt inn i naustet, død eller levende. Jeg går for det første, men hva som er riktig, overlater jeg til ekspertene å finne ut av. – Jeg skjønner. Sjekk savnetregisteret med en gang du kommer inn på stasjonen, før du begynner på rapporten. For det viktigste nå blir å få visshet om hvem som ligger der sånn at vi får noe konkret å jobbe ut fra. Men du snakket om et telys som var plassert på likets bryst? Har du gjort deg noen tanker om det? – Sånn spontant tenkte jeg at det kunne bety at den eller de som har plassert liket der, har til hensikt å komme tilbake. – Vi må selvsagt ha vakthold der oppe. Jeg ringer divisjonskontoret og ber Øya sende en patrulje til stedet for vakthold, og i mellomtiden må du finne et passende sted hvor vaktene har godt overblikk over naustet uten at de kan ses for den eller de som eventuelt måtte komme dit opp i natt. Men bilen … jeg skal be Øya sørge for at de tar en sivil bil. Håper bare at vi får tak i noen der oppe i løpet av natten. 15

Kaasa slapp telefonen ned i jakkelomma, kastet et siste blikk utover vannet før han rettet det mot månen og tenkte at Engen hadde rett – om et par døgn ville den være full.

Jo Kaasa loset Carl Engen inn bakdøra på politibilen, steg inn etter ham, kjente lukta av uvasket, fuktig tøy, sur svette og svak dunst av alkohol. – Så du har vært til sjøs? – Hvordan veit du det? – Du sa det jo nettopp, at du ikke hadde sett faren din siden du reiste til sjøs som syttenåring. Jeg reiste ut selv da jeg var omtrent like gammel. – Samma for meg det, men da var du s-s-sikkert lenger ute enn meg. – Halvannet år. Og du? – Et halvt døgn. – Hva! – K-k-kan jeg ta en røyk? – OK. Engen dro opp tobakkspakka fra jakkelomma og begynte møysommelig å rulle en sigarett med stive fingre, smattet og dro tungespissen bortover papirkanten, tente ei fyrstikk. – J-j-jeg pleier ikke å snakke om det, men du ser ut til å være s-s-såpass voksen at du kanskje vil skjønne at noen ganger kan livet være ganske jævlig. Ja, det var jo sånn på den tida, at unggutter som var drittlei skolen og de g-g-greiene der, kunne dra til sjøs, den norske 17

handelsflåten t-t-trengte folk. Sånn som det er blitt nå, s-s-så finnes det vel ikke nordmenn lenger på norske båter, k-k-kanskje bare en skipper som er norsk. Engen tok et dypt drag av røyken, lente seg mot vinduet og blåste ut gjennom ei glipe. Han fortalte at han var mye sjuk som guttunge, ble veldig knyttet til mora, og hun til ham, derfor ble det vanskelig den dagen han var ferdig med realskolen og sa at han ville reise til sjøs. Hun tryglet ham om ikke å dra, mens faren, derimot, bifalt det, sa at han hadde godt av å komme seg litt vekk. Så han mønstret på en båt som lå til kai i Drammen. Båten var lastet med trevirke. Den skulle til Rotterdam etter å ha bunkret på Herøya. Engen holdt inne da patruljetelefonen ringte. – Hvordan går det oppe ved Bogstadvannet? Kaasa syntes å høre irritasjon i Haugens stemme. – Jeg var på vei til å ringe deg. Han møtte makkerens blikk i speilet. – Vakthold er opprettet, vi har akkurat satt oss inn i bilen for å kjøre Engen hjem til Hovseter. – Få mest mulig ut av ham, og informer om at vi kontakter ham i morgen for å avtale et formelt avhør. Jeg leser rapporten din når jeg kommer på kontoret. Engen hostet, renset halsen, hostet igjen. – Nei, jeg snakka om b-b-bunkring på Herøya. Ja, det var dit jeg kom, til Herøya, for det som skjedde var at j-j-jungen, som jeg skulle dele lugar med, sa at båten ikke ville seile derfra før m-m-morran etter, så han spurte om jeg ville bli med på sankthansfest i Porsgrunn. Og det ville jeg s-s-selvsagt, skulle endelig få smake på livet, men da vi utpå natta kom tilbake til b-b-brygga, var båten borte, mannen i vaktbua sa at den akkurat hadde seilt. – Litt av en historie, sa Kaasa. – Men det som er vik18

tig for oss nå, er å få vite hvem som ligger i naustet, derfor må jeg stille deg noen spørsmål. Når var du i naustet sist? Engen tygde litt på det. – For fire–fem dager siden. – Hva gjorde du der da? – Koste meg etter å ha fiska litt. – Og det skjedde ikke noe spesielt, noe du hørte eller la merke til? Det gikk noen sekunder før han svarte: – Nei, hva skulle nå det være? M-m-men jeg hørte noe … – Ja? Engen spyttet ut noe han hadde på tunga. – Nei, det var ingenting, h-h-hørte vel de vanlige lydene. – Som hva da? – Tja – noen ender som skvaldra utpå vannet, vinden i trærne og de greiene der. Ja, særlig vinden i f-ffurutrærne er fin å lytte til. – Hvordan gikk det videre med deg etter det som skjedde på Herøya? spurte Sara. Han ble sittende og gni seg over haka før han svarte. – Det gikk d-d-dårlig, jævlig dårlig, fikk ikke ny hyre, for jeg ble s-s-svartelista for de greiene. Hæler bare ikke å snakke mer om det. Han røyka ned til fingertuppene og knipset sneipen ut gjennom glipa i vinduet.