Det jeg leter etter, finnes ikke her by Kolon forlag

Stagrim. Det jeg leter etter finnes ikke her. Omsl.qxp 28.07.17 19.01 Side 1

ringer under armene, to unge jenter går hvileløst rundt, langs stranda, i skogen, langs fortauskantene. I campingvogna ved senteret får de gratis burger for å vise puppene, faren til Sjur legger hendene på skuldrene deres og sier: Liker dere det? Skyene driver over himmelen, bilene kjører sakte forbi, spyttet ligger i små klyser på asfalten. Det jeg leter etter, finnes ikke her er en bok om vennskap og tap, et forsøk på å forstå hva som egentlig skjedde da to tenåringsjenter fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet, og mistet hverandre i tiden som fulgte. I korte, episodiske glimt glir fortellingen mellom minner og lengsel, såre erfaringer nøstes opp, historier letes frem og settes sammen.

WWW.KOLONFORLAG.NO ISBN 978-82-05-50735-7

9 788205 507357

mar i t ve i ta s ta g rim Det jeg leter etter, finnes ikke her

Kvisene banker i huden, svetten ligger i mørke

MARI TVEITA STAGRIM DET JEG LETER ETTER, FINNES IKKE HER

:k :k |

ROMAN

© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2017 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykt hos: UAB ScandBook, Litauen 2017 Papir: 100 g Munken Premium Cream ISBN 978-82-05-50735-7 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860, St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

av mari tveita stagrim Alle nyanser av sinne. Fortellinger, 2015

mari tveita stagrim

Det jeg leter etter, finnes ikke her Roman

kolon forlag

Ord mot ord, hĂĽnd mot hĂĽnd, hjerte mot hjerte.

Jeg var et åpent barn, vendt mot verden. Skyene dreiv over himmelen, bølgene slo mot svabergene. Barnet blir født med en forestilling om trygghet som en selvfølge. Verden bryter mot dette.

Du dukka opp på svømminga, det var midt i sesongen, mora di var med inn. Hun snakka med treneren om at du hadde svømt der du bodde før, at du hadde gleda deg til å begynne igjen. Du var like lang som henne, det våte håret klistra seg til ansiktet, ramma inn de grønne øynene, den gylne huden. Jeg husker deg best i bilder: Badedrakta satt tett over kroppen din, en trettenåring i en voksenkropp, du kunne like godt ha vært en av foreldra som en av oss. Du satt på kanten og hoppa uti, stemmene fra de andre barna slo i veggene, du svømte mot meg.

Treneren blåste i fløyta, og så starta vi. Jeg var mye raskere enn deg, jeg var raskest av alle, kroppen brøyt mot vannet, vannet slo i ansiktet hver gang jeg dukka under. Jeg jobba med hele kroppen for å øke farta, spente musklene helt ut i beina. Jeg hadde større muskler enn de andre, en moden kropp, magen var myk, lårene runde, kvisene dunka mot huden. Håret ditt delte seg i striper nedover ryggen når det var vått, vi hadde pupper, hofter og lår, de andre jentene var fortsatt barn.

Jeg husker at du satt på trappa foran kiosken, jeg hadde bare sett deg et par ganger. Du filte på de lange neglene, vi ble sittende, og dama i kiosken kom ut med pølser som hadde ligget for lenge på grillen. Det var som om du kjente alle, en gjeng med gutter samla seg rundt oss, en av dem lente seg mot deg, kyssa deg og holdt rundt deg. Du hadde alltid en gutt nær deg, hender rundt magen, en kropp inntil din. Jeg hadde fortsatt ikke kyssa, sola steikte, svetten silte, spyttet lå i klyser på asfalten, kvisene i et mønster jeg prøvde å skjule med gulaktig foundation.

Det dura fra bilene som sto utafor senteret, eksosen strømma ut mens guttene satt på panseret. Du sto med røyken i hånda, bomma bort en til meg, lånte meg lighter. Jeg trakk inn, kjente røyken i halsen og i nesa, munnen ble tørr. Jeg hadde øvd meg hjemme, hosta aldri, og da jeg sa jeg skulle hjem, hviska du at jeg virka erfaren, det ser ut som du røyker fast, sa du. Det var som vi var født med det, røyken i hånda, en konstant sitring i kroppen, hele tida en bevegelse framover.

Minnene bryter mot dagen, dagen bryter mot tankene, hjertet bryter i brystet. Hukommelsen er konstruktiv: Den kan manipuleres av informasjon i etterkant av minnet. Jeg bodde på samme sted hele barndommen, gikk i de samme gatene, de samme snarveiene, visste hvem naboene var. Da jeg var liten, trodde jeg at disse menneskene skulle være en del av meg resten av livet, disse gatene, disse rommene i huset ville jeg alltid huske. Seinere fotograferte jeg rommene fra alle vinkler, for å ikke miste minnene om barndom. Og jeg huska dem en god stund, huska historiene og fortalte dem, gjentok dem, igjen og igjen, prøvde å holde fast på hva jeg var.

Bilene kjørte sakte forbi, vi kunne så vidt se hodene gjennom de sota vinduene. Bassen dundra, vi gikk bort til førersetet, lente oss fram, rakte fram myntene, kjøpte vin og sprit, det klirra i posene, du blåste bobler med tyggisen, de sprakk da de var på sitt største, la seg over ansiktet ditt, en hinne over huden som jeg skrapte bort med de korte neglene mine. Tyggisen satte seg i sprekken mellom hud og negl, minnene satte seg i kroppen.

Foreldra våre skilte seg samtidig, i 7. klasse, som om de da kunne tillate seg å la følelsene ta overhånd, følge hjertet og begjæret, slippe ansvaret. Som om de hadde vært fanga i noe annet enn seg selv gjennom barndommen vår, som om de endelig var fri.

Vi jobber aktivt med å skape forståelse av opplevelser så vi lettere kan forstå. Erfaring lagres som en del av et rammeverk i minnet. Vi gikk fra senteret til kiosken, til fotballbanen, til rampen, til stranda. Du vinka til Sjur over hekken, han var eldre enn oss, 16, kanskje 17. Blå øyne, rødlig hud, tynne armer. Det var første gang vi var inne hos han i rekkehuset der han bodde sammen med faren sin, der mora også hadde bodd før hun hadde dratt sin vei. Man kunne se at det var en voksen dame som hadde bodd der: familiebildene på veggene, gardiner med blomstrete mønster, damejakkene som fortsatt hang i gangen. Overalt lå det papirer og aviser, uåpna brev og røykpakker, røyken lå tett i rommet. Man kunne se at det hadde vært et hjem, men at det ikke var det lenger. Det var brent sigaretthull i sofaputene, gulvet var fullt av flasker.

Du sa at Sjur var en venn av deg. Du hadde bomma sigg av han på senteret, og dere hadde begynt å prate. Jeg husker at du ringte meg og fortalte det, at du hadde møtt en ny, at han andre var for ung, for kjedelig. Jeg sto utafor svømmehallen, grusen knitra mot skosålene, jeg hadde aldri hatt noen kjæreste, jeg syntes det var flaut. Du fortalte at Sjur var så åpen, kanskje var han sånn som deg.

Faren til Sjur satt i stua, han klemte deg, du hadde møtt han før. Jeg kjente ingen som røyka inne, han satt med askebegeret på bordet, sneipene i et lite tårn. Jeg tenkte at lukta ville sette seg i klærne, at mamma ville merke det, spørre hvor jeg hadde vært. Jan, sa han og strakk fram hånda, den var klam, han klemte hardt og sa at jeg hadde jo ei sånn flott venninne. Han hadde blå øyne, tynne skuldre, senete armer. Du sto ved sida av meg, det virka som om du ikke var redd for noen ting. Du hadde nettopp farga håret med grønne, små striper. Vi satt ved sida av hverandre i sofaen, tv-en sto på, sola steikte gjennom vinduet, støvet beveget seg i lyset, lyset la seg i striper over gulvet, svetten lå i panna, små, mørke flekker under armene, lukta av svette spredte seg og blanda seg med røyklukta.