Folk jeg husker by Kolon forlag

kjørsvik. folk jeg husker. omsl..qxp_Layout 1 16.10.17 17.27 Side 1

joakim kjørsvik folk jeg husker

Hvor mange av de jeg husker, har glemt meg?

j oa k i m kj ø r sv i k folk jeg husker Fortellinger

KOLON FORLAG 978-82-05-50183-6

joakim kjĂ¸rsvik

Folk jeg husker Fortellinger

kolon forlag

© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2017 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2017 Trykt hos: ScandBook UAB, Litauen 2017 Papir: 100 g Munken Premium Cream ISBN 978-82-05-50183-6 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo. E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

av joakim kjørsvik Åpenbart ingen nabo. Historier. Damm, 2007 I fjor var en lang natt. Roman, 2013

tom

Jeg husker en fyr som het Tom. Han jobbet ved ridesenteret faren min drev, fôret hestene, feiet gulvet, gjorde forefallende arbeid. Tom var vel et par og tjue år gammel. Han var høy og tynn, med langt, brunt hår. Han gikk i trange dongeriklær. Han var alltid snill mot meg. Jeg mener å huske at han bodde i en campingvogn ved siden av senteret. Tom hadde talent for å hoppe. Ikke med hest, men på egne bein. Etter at rytterne var ferdig med å trene sprangridning, var det Toms jobb å rydde banen. Da løp han alltid først en runde og hoppet over hindrene selv, uten å rive. En dag stod han lent mot gjerdet som rammet inn ridebanen og så på en fyr som het Fredrik, ri en hest som var kjent for å være litt vilter. Goliat, het den. Jeg kom gående ned trappene fra kiosken, hadde funnet en måte å dirke opp døra på. Jeg hadde munnen full av krokodiller. Jeg hang som regel rundt på senteret i noen timer etter skoletid. Bare surret rundt for meg selv, hoppet i høyet, spiste hestepellets, skjøt på rotter med sprettert, klatret i trærne utenfor, laget demning i bekken. I lomma lå en spiker jeg hadde funnet. Jeg stilte meg opp ved siden av Tom. Jeg laget noen kneppelyder med munnen idet Fredrik og Goliat nærmet seg det høye hinderet. Han rev. Tom! ropte Fredrik. Tom løp ut på banen og løftet hinderet tilbake på plass. Fredrik stoppet hesten ved siden av 7

meg. Ikke lag den lyden med kjeften din igjen, sa han. Hestekroppen var mørk av svette. Fredrik pustet tungt. Nei, sa jeg. Tom stilte seg tilbake ved gjerdet, stod liksom og struttet med rumpa ut fra kroppen. Han var så snill, alltid. Jeg hadde hørt hvordan de voksne snakket til ham, korte ordrer, som til en tomsing. Tom sa aldri noe tilbake. Jeg stilte meg bak Tom ved gjerdet, fant fram spikeren fra lomma og kjørte den inn i skinka hans med et hugg. Tom skreik opp og hoppet rundt i smerte. Ekkoet av skriket hans slo mot veggene i ridehallen, lik en fugl som hadde forvillet seg inn i et soverom. Goliat bråstoppet foran hinderet. Fredrik falt over de fargerike stolpene og deiset i bakken. Tom så forvirret på meg. Hva faen holder du på med? Jeg vet ikke, sa jeg, og kjente noe rase gjennom meg, lik steinene som skled ut av trillebåren og ned i den gamle brønnen faren min tettet igjen i hagen vår. Langt der nede på bunnen lå det et hundekadaver. Hva i helvete! hørte jeg Fredrik brøle ute fra banen. Han reiste seg fra bakken, den beige ridebuksa skitten av støv og sand. Hesten vrinsket, ørene lå flatt bakover langs hodet.

cathrine

Jeg husker Cathrine. Hun hadde en diamant i den ene hjørnetanna. Hun gikk alltid i joggedress når hun var hjemme i kollektivet. Hun fortalte at faren hennes hadde dødd i en helikopterulykke. Hun betalte aldri husleien i tide, vasket ikke når det var hennes tur. Hun viste oss et bilde hvor hun sugde ekskjæresten sin. Hun passet en diger hund og lot den sitte i et bur i stua i nesten et døgn mens hun var andre steder. Jeg slapp løs bikkja og holdt den i halsbåndet ned trappene. Den pisset og pisset. Cathrine klødde seg i skrittet og luktet på fingrene når hun trodde ingen så det. Hun vasket vibratoren sin i oppvaskmaskinen. Hun ble overvåket av en fyr i en sølvgrå Audi som stod parkert over gata for leiligheten. Hun smilte ofte. Da blinket det i diamanten. En dag var hun bare borte.

nei-nei-nei-nei-nei-nei-nei-nei!

Jeg husker at faren min stod på terrassen, med en rullings mellom fingrene på høyre hånd og en rykende kopp kaffe i den venstre. Jeg lå på gresset, bak en grå kampestein vi kalte Kampesteinen, og spionerte på ham. Faren min så fornøyd ut. Her skal vi bli, hadde faren min sagt for noen uker siden mens vi åt torsk med poteter og flatbrød, og drakk pærebrus blant gråbrune pappkasser, fattern, broren min, muttern og jeg. Vi får se, hadde moren min svart. Nå tok faren min en slurk av kaffen mens han fulgte en oransje Datsun med øynene. Bilen kjørte inn oppkjørselen til nabohuset, som hadde stått tomt siden vi flyttet hit. Bak bilen fulgte en overfylt tilhenger, som umulig kunne følge de til enhver tid gjeldende forskrifter om trygg frakt og ferdsel. En sofa, et bord, noen stoler, en drøss med pappkasser og alskens skrap og skrot var bundet fast til den nedlessede tilhengeren med et tynt, blått tau. Bilen stanset. Faren min lente seg mot gjerdet mens han beveget leppene. Så gjorde han et kort rykk bakover, før han igjen lente seg framover og myste mot bilen som kom kjørende. En høy, skallet mann steg ut av den oransje bilen. Nei-nei-nei-nei-nei-nei-nei-nei! utbrøt faren min. Nei-nei-nei-nei-nei-nei-nei-nei! Han kastet seg rundt og løp inn i huset, glassdøra smalt igjen bak ham. Jeg hadde aldri sett fattern redd før, eller forskrekket, var 10

det kanskje. Jeg så ansiktet hans dukke fram fra gardinet i stuevinduet og forsvinne igjen. Dukke opp igjen, forsvinne. Den ene tøffelen hans lå igjen på terrassen. En mørkhåret kvinne med en baby i armene, steg ut av bilen. Siden dukket det opp en tynn gutt på min egen alder, med bustete hår. Han vinket til meg. Jeg løp inn i huset. Nei-nei-nei-nei-nei! sa faren min mens han hjortet fram og tilbake over stuegulvet. Moren min kom ut fra badet med ett håndkle rundt livet og ett på hodet. Hva er det, Lasse? Nei-nei-nei-nei-nei-nei! sa faren min. Lasse! ropte moren min, hva er det? Faren min jogget ut i gangen, kippet på seg skoene, snudde seg mot moren min og sa, på et fortvilt trøndersk: Olle! Hanj Olle! Så forsvant han ut døra, hoppet inn i bilen, en blå Renault, og spant sidelengs ut fra gårdsplassen, så grusen skjøt gjennom lufta og traff husveggen som hagl. Moren min snudde seg mot meg. Jeg sa ingenting. Hanj Olle? sa hun.

bølle på bristol

Jeg husker en gammel mann som slo av meg den blå capsen jeg hadde fått i julegave av Linn, med ei krykke, så den fløy av hodet mitt og landet i fanget på en kjolekledd kvinne som satt like bak meg. Utenfor var det vinter og vind, Ruset og jeg hadde søkt ly bak hvert vårt rekesmørbrød på Bristol. I enden av krykka var det festet en brodd, for å holde gamlingen på beina på isføret. Brodden sneiet panna mi, jeg fikk et tynt snitt i huden. En enkel dråpe blod rant ned mellom øynene mine. Jeg rakk ikke si et ord før denne fururota av et menneske var oppe i ansiktet mitt, med neven knyttet. Where is your education? sa gamlingen, på et engelsk som var skitnet til av bergensk aksent: skarrende r og vislende s. Hæ? sa jeg. Ikke løpe inn i stuen, før man har tatt av seg luen! Hæ? sa jeg. Folkeskikk, I mean. Man henger av seg jakke og lue i garderoben, sa han. Så snudde han seg og haltet tilbake til bordet han satt ved. Ruset slo ut med hendene, sa ingenting. Nok et: Hæ? unnslapp munnen min, en dunkledd spurv dyttet ut i verden av en gjøkunge. Ganske snart reiste sakalaven seg igjen. Jeg tenkte: Kommer han tilbake hit, får han seg en på trynet, samme hvor gammel han måtte være. Men oldingen forlot lokalet, uten å se på meg. Det tok lang tid. Han haltesubbet av gårde. Jeg trykket en hvit serviett mot panna. Jeg studerte den røde flekken, den 12

lignet en rytter uten hest. Ruset klarte ikke slutte å le. Han forsøkte å holde det inne, han er snill sånn, men hele den store kroppen hans ristet, som om han kjørte en bil med ødelagte fjæringer på en humpete vei. Vi spiste opp. Jeg sa ingenting. Det kokte. Ifølge kelneren var den gamle kjuagutten stamgjest, havarert amatørskuespiller og noe av en særing. Jeg ville ikke lagt meg ut med ham, sa kelneren alvorlig. Men han er jo bare en gammel gubbe, sa jeg. Joda, sa kelneren, sliren er slitt, men sverdet er skarpt. Det var fint sagt, sa Ruset. Kelneren gikk tilbake til kjøkkenet. Ser du, sa Ruset, ingenting å tenke på, du skal være glad han ikke var i dårlig humør. Så lo han uten lyd igjen. Han fikk bare holde på. Inne i meg var det spent opp et veldig lerret, hvor de deiligste voldsfantasier, som involverte både krykker, knuste vinglass og en stomipose, fritt fikk utfolde seg for mitt indre øye. Disse tankene holdt meg gående i flere dager. Hat er et sterkt rusmiddel, ikke ulikt forelskelse, men der forelskelsen ofte glir over i kjærlighetens sløve valmuerus, ender hatet som regel i et tomt hjerte, lik en sneip i et askebeger. Neste gang jeg stakk hodet innom Bristol, tok jeg meg i å rive av meg capsen da jeg så en gammel mann som liknet den ekle amatørskuespilleren, og dytte den ned i jakkelomma. Å, som det stakk i meg da jeg så meg selv i speilet på veggen over bordet jeg stod ved. Sveisen bustete, som på en liten unge. Men det var ikke ham. Og det blussende sinnet jeg hadde båret på, var med ett byttet ut med et rykende håp om at bølla, den råtne skrotten, ondkroken, skitsekken, var død.

lisa

Jeg husker en kvinne som viste meg rundt i leiligheten sin. Her er badet, sa hun, det var avlangt og trangt, her er stua, balkongen vendte ut mot et stort grantre, her er kjøkkenet og her er soverommet, senga er mjuk og god, knirker knapt. Ute i gangen åpnet hun en smal skapdør. Ser du, på øverste hylle, den store steinen der? Jeg nikket. Den må du ikke flytte, ok? Ok. Men … hva …? God energi, sa hun. Før vi går, må jeg forresten gjøre noe. Hun fant fram en grønn stresskoffert og åpnet den. Innsiden var trukket i marineblå fløyel. Det lå to store bjeller i den, eller klokker. De var sirlig utsmykket, prydet med ornamenter, den ene i gull, den andre i sølv, med håndtak av mørkt tre. Hun grep den ene, husker ikke hvilken. Denne trekker til seg vond energi, sa hun, fanger den, på en måte, eller jager den bort. Hun gikk fra rom til rom og ristet i bjella, med meg like bak. Klangen kilte i hodet mitt, som når moren min sang nattasanger for meg på sengekanten, da jeg bare var en liten kid. Denne sprer positiv energi, sa hun og holdt den andre klokka opp i lufta. Så gikk vi en ny runde. Hele hjernen min duret. Ding, ding, diiing … Ding, ding … Dong! Sånn, sa hun, nå kan jeg dra. Hun la klokkene tilbake i kofferten. This house is cleansed, sa jeg. Hun smilte kort. Her er nøklene. Takk. Så gikk hun florlett ned trappene, etterlot seg ikke en lyd, på vei til 14

Gardermoen og siden til Bali for å gjøre yoga og studere feng shui. Lisa og jeg bodde i leiligheten i Helgesens gate i ni måneder. Jeg likte meg der. Pleide å studere det grønne grantreet som beveget seg i vinden utenfor vinduet, slik hovedpersonen i en novelle gjerne gjør. Den høsten stod jeg opp grytidlig for å skrive før jeg dro på jobb. Hver morgen så jeg byen våkne, ett og ett vindu av gangen. Sirener delte opp byen i sosiale soner. De var røde stier på kartet og gikk i ring. Kan ikke huske at Lisa og jeg hadde sex en eneste gang i den store dobbeltsenga, eller på kjøkkenet eller på sofaen, eller opp etter vinduskarmene, slik par i begynnelsen av tjueårene vel bør gjøre, sånn omtrent hver tredje dag. Vi hadde oss én gang, i dusjen, men så kom Lisa på at hun måtte på jobb. Jeg avsluttet aleine. Æsj, sa hun. Jeg jobbet med en diktsamling. Slekters ugagn, het den. Det tjukke manuset var mettet med overtydelige bilder og tunge metaforer; knirkende slektstrær som ble revet opp med roten av den stormende pusten fra glemte forfedre, hele skoger stengt inne i et enkelt frø, vind som suste i de usynlige trekronene i en nedbrent skog. Ufødte spedbarn som druknet seg i døpefonten. Den slags greier. Tre dager i uka jobbet jeg i en bompengestasjon nord for byen et sted. I boden ved siden av meg satt det en mann som het Kyrre. Han var utdannet jurist, men det var bare fordi faren hans hadde presset ham til det. Nå var faren død. Når det var få biler på veiene, øvde Kyrre på trompeten sin. Det gikk stort sett i diverse skalaer som gled over i jazzimprovisasjoner. Tidlig på våren en gang bygget en gjeng arbeidere et stillas som dekket hele fasaden på bygården. Stua lå i mørke, soverommet lå i mørke, kjøkkenet lå i mørke, badet. Snart tok de flittige østeuropeerne til å hamre løs på veggene, for å 15

gi bygget en ansiktsløftning, som vaktmesteren sa. En dag satt jeg i sofaen hjemme og forsøkte å lese Göran Sonnevi. «Det är bland människorna …» Lisa så som vanlig på TV. Det var vanskelig å konsentrere seg over TV-ens forstyrrende tomprat og arbeidernes banking og brøling. Jeg hadde mest lyst til å rusle en tur ned i gata, gå innom en av de mange kafeene som lå der, spise noe på en av de tyrkiske restaurantene, kanskje ta en øl på en av barene, men Lisa likte ikke de stedene, mente det var skittent der, bare fordi de åpnet klokka åtte på morgenen og solgte billig øl, likte ikke at klientellet og interiøret hadde sett bedre dager. Jeg skjønte det ikke da, at jeg var en arbeiderklassegutt, selv om jeg helst ikke ville jobbe, at jeg hørte hjemme der, selv om jeg hadde de fleste tennene i behold, at jeg likte den ærlige lyvingen over bordene, selv om jeg ikke deltok i samtalene. Jeg har alltid tenkt at de fattiges vitnesbyrd er de mest verdifulle, selv om avkastningen måtte være bitterhet og rå latter, slik en mynt er verd mer for en tigger, enn en seddel for en rik. Men Lisa ville ikke være der, fordi det var det hun kom fra. Faren jobbet for ISS, moren jobbet på Freia-fabrikken, men var sykmeldt på femte året, ryggen. Den ene gangen jeg møtte henne, sa hun at Munchs bilder i spisesalen var deprimerende. Lisa følte seg ikke hjemme der hun hørte til, hadde forlatt det, hun ville heller blakke seg på en forrett på en fin restaurant, enn å spise en hovedrett blant sine egne. Hun sa hun ville bli arkitekt, men søkte aldri på studiet, lå heller på sofaen, røyket tynne sigaretter og ga verden skylden for sin misere. Jeg kunne godt trives blant hvite duker selv, om noen spanderte, men tallerkenen behøvde ikke bugne, så lenge maten smakte mye, og vinen behøvde ikke være dyr, så lenge det var mengder 16

av den. Jeg leste samme setning om og om igjen. «Det är bland människorna jag …» Over støyen fra TV-en kom Lisa med forskjellige skråsikre kommentarer til, og påstander om, livet generelt. Etter å ha sagt ja et par ganger, og mumlet mhm, et par ganger til, gikk det opp for meg at jeg var uenig i absolutt alt Lisa sa, ikke bare nå, men hele tiden, og at jeg alltid hadde vært det. Og at hun dermed også måtte være uenig med meg, i alt, hele tiden. Og allikevel bare jattet jeg med, redd for å havne i en dum diskusjon som ville avsløre hvor uenige vi var om alt og hvor lite vi visste om noe som helst. Hun hadde så mange nevrotiske regler. Pakke sammen kaffetrakteren, en julegave fra moren hennes, i pappkassen den kom i og sette den tilbake i skapet etter hver gang jeg hadde brukt den, for eksempel, fordi den visstnok var så stygg. Selv det, tenkte jeg, selv det går jeg med på. Sortere bøkene i bokhylla etter farge. For en god idé! Ja, gjentok jeg, jeg skjønner hva du mener. Tenkte: Det gjør vondt å erkjenne at man er feig, men det krever i det minste et visst mot å innrømme det. «Det är bland människorna jag vil vara,» leste jeg igjen. Du om det, Göran, tenkte jeg, du om det.

tvillingsøstrene

Jeg husker tvillingsøstrene. Svært overvektige. De gikk i matchende røde joggedresser. Bollesveis. De leide på hver sin italienske mynde. De så vettskremte ut, hundene, altså. Vi kunne høre dem ute fra gangen, søstrene, lenge før de, i sitt treige tempo, nådde inn i bokhandelen. Bibler! hveste de, Bibler! med de hese stemmene sine. Hvor har dere bibler? Bibler! Som om det hastet, at dommedag nærmet seg i horisonten som en gresshoppesverm. Vi pekte mot trappa til andre etasje, som vi hadde gjort så mange ganger før. De så på hverandre og sukket oppgitt, trappa var en av Guds mange prøvelser, før de vraltet seg opp ett og ett trappetrinn. De kjøpte en bibel omtrent en gang i måneden. Alltid spurte de om vi kunne gravere inn navn i dem. Det kunne vi ikke. Ikke Sofia, engang? pleide en av dem å si. Nei, dessverre, selv ikke Sofia. Mens stegene deres dundret gjennom butikken, ringte jeg til Lars Ulrik, som stod bak disken i andre etasje, for å advare ham. Tvillingene kommer, hvisket jeg inn i røret, tvillingene kommer. Jeg vet det, svarte han, jeg hører dem, de kommer opp trappene! Kanskje jeg rekker å løpe ut på lageret? Du har ikke tid, sa jeg. Nei, sa han, nei og nei og nei. Gud være med deg, sa jeg. Nei, nei, nei, sa Lars Ulrik. Jeg kunne høre stemmene deres gjennom røret. Bibler! skreik de. 18