61622 Dobbeltgjengerne – s. 2
21.09.2023 09:56
jon øystein flink
Dobbeltgjengerne Roman
:k
kolon forlag
61622 Dobbeltgjengerne – s. 3
21.09.2023 09:56
© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2023 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2023 Papir: 100 Munken Print Cream (1,5) ISBN 978-82-05-59233-9 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
av jon øystein flink Ole-Kristian Oksrød. Roman. Cappelen, 2003 Bort med den dagen da Jón ble født! Roman. Cappelen, 2004 Banjoland. Roman. Cappelen, 2005 Sex, død og ekteskap. Roman. Cappelen Damm, 2009 Direktøren og hans sekretær. Hørespill. Cappelen Damm, 2009 Roger. Dikt. Cappelen Damm, 2010 Mord i oppgangen. Roman. Cappelen Damm, 2014
61622 Dobbeltgjengerne – s. 4
21.09.2023 09:56
1
61622 Dobbeltgjengerne – s. 5
21.09.2023 09:56
61622 Dobbeltgjengerne – s. 6
21.09.2023 09:56
alt avhenger av meg
Den siste tiden har jeg vært i veldig dårlig humør. I perioder blir man jo sur og innadvendt, og når de dagene kommer, da er det best å holde seg innendørs og styre med sitt. Det er blitt mitt motto: Ikke oppsøk noen! Ikke bry deg om annet enn ditt eget privatliv! Jeg snakker av erfaring. Du ender bare opp i diskusjoner du aldri kan vinne, i krangler med uhøflige dørvakter som er større og sterkere enn deg. Før du vet ordet av det, blir du kastet på huet og ræva ut igjen, rett tilbake til virkeligheten. Selv om du går forsiktig ut med de beste intensjoner, ligger dessverre alt til rette for de verste fornedrelser, de mest ydmykende situasjonene du kan tenke deg, som du kommer til å snuble over én etter én, du kan ikke unngå dem. Selv om solskinnet er kommet til byen, og folk sitter i parken og drikker øl og ser ut til å ha tatt med seg godt humør ut i friluften, og selv om de sitter i store ansamlinger og drikker vin på en uteservering, selv om det som venter der ute, som ligger i det ukjente, kanskje er forlokkende, så skal det bare en bitte liten ting til, så er vi i gang med nye klumsete forviklinger og misforståelser. Jeg vet hva jeg snakker om, tro meg, det har skjedd mang en gang allerede, og nå ser jeg fadesene stille seg opp på rekke og rad, jeg ser rett inn i fremtiden, og jeg vet ikke om jeg har lyst til å manne meg opp og erkjenne helhetsbildet ennå. 7
61622 Dobbeltgjengerne – s. 7
21.09.2023 09:56
Mmmeeeeeeeeennnnnn … uansett, og på den annen side, hva hvis man nå likevel kunne få noen av de kjipeste tankene litt på avstand, legge dem på hylla for en lengre periode … er det ikke i så fall verdt risikoen? Det må det vel være? En aldri så liten tur ut har nesten aldri skadet noen. Viktigst av alt: Det fins muligheter der ute, muligheter du ikke har hjemme. Vi er nødt til å gå ut av og til, hvis vi har helsa til det; det er derfor vi går ut i utgangspunktet. Det bor en evig tvil i oss alle, men nå går vi, skamløst, og når vi først er her ute og går, legger vi lett både ett og to kvartaler bak oss; slik holder vi det gående helt ned til Olaf Ryes plass, der det er mye folk, ser det ut til. Jeg ser for meg en rykende fersk kaffe på Kaffebrenneriet på Olaf Ryes plass. Kanskje det til og med er mulig å lese litt i en avis. Det ligger jo papiraviser strødd rundt omkring på alle kafeene der nede, særlig Klassekampen og Aftenposten. Problemet er bare at her nede på Grünerløkka kryr det av kunstnere og esteter, ikke minst av typen litteraturfolk, og da særlig lyrikere og essayister. En skulle ikke tro det var så mange av dem i virkeligheten, men det kryr av dem, især akkurat her nede rundt Olaf Ryes plass. Her står jeg med andre ord overfor et problem. Den første (og forhåpentligvis den siste) poeten treffer jeg i køen inne på Kaffebrenneriet; dermed ser det mørkt ut for avislesningen. Ved siden av meg står en dame med operert leppe og en cocker spaniel i bånd. Hun er ingen trussel, og hun er heldigvis overhodet ikke interessert i meg. Jeg liker ikke at folk tar med seg bikkjer inn på kafeer, men den fanesaken skal jeg la ligge i denne omgang. Hun dama her og bikkja 8
61622 Dobbeltgjengerne – s. 8
21.09.2023 09:56
hennes er mitt minste problem her og nå, for der borte ser jeg ham, Øyvind Hauge. Øyvind Hauge er en av de mer halvveis anerkjente poetene, eller dikterne, som fortsatt driver på med et hektisk og aktivt offentlig liv som litterat her midt i Oslo. Og han ser ut til å lykkes delvis. Øyvind Hauge, bare smak på det navnet. Høres det ikke litt for dumt eller konstruert ut, kan dette nå virkelig være en ekte person? Han er ikke en nær venn av meg, men jeg kan nok kalle ham en slags kollega, eller bekjent. Jeg har aldri hatt telefonnummeret hans, har aldri vært hjemme hos ham, men jeg vet at han bor på Fagerborg. Øyvind Hauge er i 60-årene, men lever som om 60-årene er de nye 20-årene, og jeg syns ikke det kan brukes mot ham, skjønt jeg, som heldigvis fortsatt er mye yngre enn ham, legger merke til at han har fått et preg av eldre mann over seg. En dag om ikke veldig mange år kommer jeg til å være like gammel som han er nå. Da har jeg fått det samme gammelmannspreget, og da er Øyvind Hauge mest sannsynlig død. Jeg har ingenting ordentlig negativt eller stygt å si om Øyvind Hauge. Vi har møttes ganske mange ganger. Først var vi på hils i en del år, og så på et punkt begynte bekjentskapene våre å blandes, og han og jeg kom i snakk her og der på forlagsfester, litteraturfestivaler og opplesningskvelder. Til slutt endte vi typisk nok opp i lengre samtaler, sånne som foregår under rødvinsbløte omstendigheter, og når jeg tenker over det, så var det aldri bare han og meg, men også andre, brisne forfattere som drev inn og ut, ikke minst av den kvinnelige sorten. 9
61622 Dobbeltgjengerne – s. 9
21.09.2023 09:56
Øyvind Hauge, ja. Jeg glemmer alltid at han har et glassøye. Når jeg snakker med ham, og særlig når han begynner å fremføre en monolog, ender jeg opp med å se ham rett inn i glassøyet. Så går det noen setninger, og så slår det meg at jeg ser rett inn i et glassøye, at skjelingen hans ikke er noe han kan kontrollere, at han faktisk ikke kan se med det ene øyet, men når du har et glassøye, så fremfører du en slags illusjon om at du kan se selv om du ikke ser. Det blir litt som en kosebamse med påsydde øyne, ja, det føles som om kosebamsen ser på deg, selv om du innerst inne vet at kosebamsen ikke kan se. Det er litt på samme måte med glassøyet til Øyvind. Hvis jeg hadde blitt blind på ett øye, hadde jeg foretrukket en lapp over det, i kjent sjørøverstil. Hvorfor skal man gå rundt og innbille folk at man har to øyne, når man bare har ett? Det er vel noen måneder siden jeg så ham sist nå, det var på litteraturfestivalen på Lillehammer. Det var på langt nær så dramatisk som den gangen for … tja, en ti-femtenstraks-tjue-år siden, da en drita full Øyvind Hauge og undertegnede endte opp på et nachspiel som for alltid er risset inn i annalene som et av de merkeligste nachspielene som noen gang har utspilt seg på en norsk litteraturfestival, og nærmere bestemt på hotellrommet til en forfatterinne som velger å være anonym. Dette var ikke på Lillehammer, men en annen litteraturfestival, en av dem som ikke arrangeres lenger, og det var en romandebutant der, ved navn Lars Madsen, utstyrt med store biceps og en pose kokain, som meldte sin ankomst på den norske litteraturscenen, og han ble en del av fadesen. Han sto og brisket seg på scenen mens han leste opp fra romanen sin, og han syntes åpenbart at han var det beste som hadde 10
61622 Dobbeltgjengerne – s. 10
21.09.2023 09:56
nådd norsk offentlighet siden Hamsun. Vi som sto og hørte ham lese opp, blant andre Øyvind Hauge, meg selv og forfatterinnen som velger å være anonym, likte ikke det vi så og hørte, og vi lo oss imellom over hvor hjelpeløs han var. Vi tok ham med på nachspiel på hotellrommet til forfatterinnen, og til slutt fikk vi ham til å kle seg naken, og forfatterinnen strippet ham og fornedret ham i sengen. Vi satt og så på, og vi lo godt, hele gjengen. Det var ikke bare oss tre. Jeg mener å huske at en Samlaget-debutant var der og satt og lo, og flere venner av den anonyme forfatterinnen var der, og de lo veldig høyt, og Lars Madsen var så dritings som det går an å bli, og han fikk som fortjent. Det var ikke forfatterinnen sin skyld at nachspielet ble så drøyt som det ble. Hun gjorde ingenting galt, selv om en kunne satt spørsmålstegn ved moralen hennes. Det var heller ikke stakkars Lars Madsen som var den store skurken i det hele, selv om han nok skulle ønsket han var nettopp det, men tvert imot en annen, anerkjent sakprosaforfatter, en som ikke skal nevnes ved navn i denne bok, og som var om mulig enda fullere enn Lars Madsen, og dermed fullere enn noen mann du har sett på den drøyeste fyllefest. Det var han, sakprosaforfatteren, som kom inn og virkelig ødela det hele. For han lo ikke i det hele tatt. Han var sur, sinna og ubehagelig. Denne mannen har skrevet biografier om dikterhøvdinger og kongelige. Han har vært hovedgjest i Lørdagsrevyen, og at det skulle være nettopp han som brakte denne ellers hyggelige, dog overskridende, kvelden ut i det direkte ufine, det kunne ingen spådd. Men her kom han tram11
61622 Dobbeltgjengerne – s. 11
21.09.2023 09:56
pende inn, og i det øyeblikket han virkelig gikk over streken og fikk oss alle til å måpe, da lo ingen av oss lenger, og da vi alle så ham som det utysket han var, da han viste seg fram i all sin avskyelighet, da var det at forfatterinnen satte foten ned og bokstavelig talt kastet denne sakprosaforfatteren på huet og ræva ut i hotellkorridoren. Det skjedde med brask og bram, og han virkelig dæljet i gulvet der ute. Det gjallet antagelig i flere etasjer. Forfatterinnen slamret igjen døra og klappet fornøyd i hendene, og så vidt jeg husker, ble stemningen vesentlig bedre etter det, ikke minst fordi Øyvind Hauge hadde en flaske whisky på innerlomma, og forfatterinnen fant Farris i minibaren. Lars Madsen hadde sovnet, han lå der i adams drakt og snorket. Siden har vi hørt veldig lite fra den mannen, jeg tror ikke jeg er Facebook-venn med ham. Alt dette er glemt i dag. Det har skjedd så mye syndefullt og ubehagelig siden den gang, takk og lov, og historiebøkene har ikke plass uansett. Gud kan være glad han ikke fins, pleide jeg å si på den tiden. Alt dette er lenge siden. Nå står jeg bare her i køen på Kaffebrenneriet, og her er han, Øyvind Hauge, og da må jeg jo forholde meg til ham. Så hvem er han som forfatter? På sett og vis en av dem som har holdt det gående litt for lenge. Han har gitt ut en litt for stor haug med diktsamlinger gjennom årene. Han nekter å gi seg og fortsetter å skrive nye dikt hele tiden. Det er ikke noe sunnhetstegn. For ham står det om livet. Men altså, oss imellom, så syns jeg det kan bli altfor mange av disse diktsamlingene. Etter hvert er det vanskelig å skille 12
61622 Dobbeltgjengerne – s. 12
21.09.2023 09:56
den ene fra den andre, og jeg ser bare ikke helt poenget. Han skriver dikt som dette: To teiner i en snor Peker bent mot øst og vest Og nord Uten nett ikke av tre uten krok, men med agn hypp hypp krabbe Her er ingenting å se eller tape Han fremstår som en belest type, med nok karisma og selvsikkerhet til at alle og enhver er nødt til å anse ham som en lærd mann. Han har skrevet mistenkelig mange essays og artikler for litteraturtidsskrifter opp gjennom årene, vi snakker om essays i Samtiden, anmeldelser og essays i Vagant, essays og anmeldelser i Vinduet, og dikt, selvfølgelig, en haug med dikt overalt. Rett som det er dukker det opp en kronikk i Klassekampen undertegnet Øyvind Hauge, og i Morgenbladet, alltid bak betalingsmur. Det ser imponerende ut, og han er såpass imponert over seg selv at det smitter over på alle som møter ham. Misforstå ikke, jeg syns Øyvind er en topp fyr på mange måter, men du trenger ikke snakke med ham mer enn et par minutter før du innser at han er en like alminnelig, like forvirret type som alle andre. Han er ikke noe smartere enn deg, meg eller bestemora di, og når alt kommer til alt, er han heller ikke mer lærd enn en gjennomsnittlig nordmann. Jeg er heller ikke noe smartere enn bestemora di, bare 13
61622 Dobbeltgjengerne – s. 13
21.09.2023 09:56
så det er sagt, og jeg påberoper meg ingen høyere refleksjonsevne enn hvem som helst. Jeg tror jeg vet det jeg vet, og du tror du vet det du vet. Det første han begynner å snakke med meg om, etter at jeg takket ja til å sitte med ham for å drikke en kopp kaffe, er poesiens status og vilkår i Norge, som om han tar for gitt at det er et emne jeg interesserer meg for. Jeg vet ikke om rørleggere, når de møtes på puben etter endt arbeidsdag, snakker om rør. Det skjer nok, for all del, men i all hovedsak snakker de nok om helt andre ting. Om de sneier innom temaet igjen, fordi en kollega akkurat satte seg ned og klagde på et vrient rør i en råkjeller, tipper jeg det går mindre enn to minutter, og vips så snakkes det om noe helt annet. Ville en rørlegger legge ut i det vide og det brede om rørenes vilkår i visse bygårder øst i Oslo overfor en elektriker? Neppe. Så hvorfor tuter Øyvind Hauge ørene mine fulle om poesiens status i Norge akkurat her og nå, når jeg ikke bryr meg om poesiens vilkår i Norge? Dette er svært uheldig. Jeg liker ikke å innrømme det, men nå angrer jeg på at jeg gikk til Olaf Ryes plass. Igjen har jeg tatt et dårlig valg og må leve med konsekvensene. Jeg visste ikke hva jeg gjorde. For å sitere Odyssevs: En burde holde seg hjemme. Men det er for sent. Nå sier Øyvind Hauge at nordmenn er blitt dummere de siste tiårene fordi folk ikke leser ordentlig poesi lenger. Ikke engang statskanalen NRK gidder å anmelde poesi om dagen, sier Øyvind. Alle har rett til å leve i sin egen verden, tenker jeg i mitt aller innerste. Alle har rett til å late som om de følger med, og denne retten benytter jeg meg av her og nå. Ikke bare later jeg som om jeg følger med, men jeg gjør til og med et visst nummer 14
61622 Dobbeltgjengerne – s. 14
21.09.2023 09:56
av at jeg tar det hele til etterretning. Jeg vet jo at han ikke kan fortsette i evigheter, Øyvind Hauge. På ett punkt er det ikke mer å si, ikke engang for Øyvind Hauge, og så lenge jeg ikke har noe å tilføye, så fins det forhåpentligvis, i enden av denne konversasjonen, en mulighet også for meg til å pense samtalen over på noe mer underholdende. – NRK anmelder ikke poesi, gjentar han. – Dette er et problem, påpeker han, igjen. Jeg skrollet forbi en poesianmeldelse på NRKs hjemmeside for bare et par dager siden, men dette gidder jeg ikke å nevne for ham, for som sagt, min plan er å ikke gi noen som helst respons i den ene eller den andre retningen, og bare la ham holde på til han går tom for ord. Først da kan jeg introdusere et nytt og bedre samtaleemne. Hva slags autoritet har de anmelderne i NRK uansett, vil jeg si, men jeg sier det ikke. Hvem bryr seg om hva de mener? Dette tenker jeg, og er i et øyeblikk i ferd med å konfrontere Øyvind Hauge med disse tankene, men før jeg har fått tenkt tanken ferdig, tar jeg meg selv i det. Jeg må minne meg selv på planen min, som nettopp er å la være å gi respons. Planen min funker, for én gangs skyld. Temaet er uttømt, det er ikke mer å si. Og så spør han meg, ut fra intet: – Vi du være med ned til Alexandria? Jeg har avtalt å møte Ingrid; du må slenge deg med! Det er karaokekveld! Jeg er født i vektens tegn, og det sies at vi vekter har problemer med å ta valg. Hver gang jeg stilles overfor et valg, begynner jeg å nøle. Jeg går aldri rett på sak. Ingen har noen gang beskyldt meg for å være spontan. Ingrid? Hvem Ingrid? Jeg og nysgjerrigheten min! Vi er to gamle bestevenner, og jeg er jo liksom ute på eventyr, ikke sant, så hvorfor ikke, tenker jeg. Så lenge vi kan slutte 15
61622 Dobbeltgjengerne – s. 15
21.09.2023 09:56
å snakke om poesiens vilkår i Norge, er jeg med på det meste, tenker jeg, i hvert fall hvis det innebærer en viss Ingrid. Først later jeg som om jeg er uinteressert, som en som egentlig burde komme seg hjem, men så ser jo alle at sola skinner, og jeg merker at Øyvind Hauge er ferdig med temaer som har å gjøre med poesi for denne gang, så skitt la gå. Nevnte jeg at Øyvind Hauge er en selvskreven gjest på alle landets poesifestivaler? La det i så fall være skrevet i stein fra nå av. Øyvind er på poesifestivaler like selvsagt som Juster var på Edderkoppen, bare uten god humor, med påtatt poetisk affeksjon, og med manus. Misforstå meg rett, Øyvind Hauge er en stødig og positiv kraft i Litteratur-Norge, og det å sammenligne ham med Juster er urettferdig, ingen kan tåle noe sånt, men det er altså Øyvind Hauges status som lyriker som har ført til et slags vennskap med Ingrid Eikeland. Det tok lang tid før jeg fikk vite at det var en grunn til at Ingrid alltid bruker langbukser og alltid går med sneakers eller andre typer heldekkende sko. Hun mistet nemlig beinet sitt i en motorsykkelulykke da hun var i 20-årene. På den tiden var hun, etter hva jeg har hørt, en skikkelig motorsykkelentusiast, men en dag gikk det veldig galt. Resultatet av ulykken var at hun måtte amputere venstrebeinet rett over kneet, og livet hennes ble plutselig et liv med protese. Hvis ikke noe av dette hadde skjedd, hadde hun kanskje ikke blitt poet, og kanskje hadde hun ikke blitt et navn i litteraturmiljøet i Oslo i det hele tatt, kanskje hun bare hadde fortsatt å kjøre motorsykkelen sin fra det ene stedet til det andre i all evighet. Men beinet sto ikke til å redde, og Ingrid Eikeland fikk livet snudd på hodet, og det var nettopp på sykehuset, under all rehabiliteringen, 16
61622 Dobbeltgjengerne – s. 16
21.09.2023 09:56
at hun oppdaget poesiens helende kraft. En dag gikk det opp for henne: Hvis jeg ikke kan kjøre motorsykkel, så skriver jeg heller en diktsamling, tenkte hun, eller sånn ser jeg for meg at hun tenkte, og som tenkt, så gjort. I forfjor feiret hun tjueårsjubileum for forfatterskapet sitt, og det er ingenting som tyder på at hun kaster inn håndkleet med det første. Ingrid er en meget flamboyant personasje i den poetiske norske offentligheten. Hun er forresten ikke bare en simpel lyriker, nei, for det første, så er hun ikke edru, og for det andre er hun ikke alene, men i tospann med venninna si, Marit. Sånn er det ofte i Litteratur-Norge, folk opptrer i par. Venninna hennes er kjent under navnet Marit Solheim, som er hennes virkelige navn. Det er sikkert unødvendig å nevne at hun har skrevet over 30 bøker, eller at hun i dag, eller på det tidspunktet da dette skrives, er en av Norges mest kjente forfattere. Sånn har det vært i flere tiår. Og hun er klar for karaoke. I det offentlige selskapslivet har Ingrid og Marit opptrådt som radarpar, men vennskapet deres er visstnok en berg-og-dal-bane, det er i hvert fall det jeg har hørt. Akkurat i dag ser vennskapet deres ut til å sitte i første vogn mens toget tikker langsomt oppover mot stupet. Når de slippes løs ut i loopen, kommer begge to til å hyle av vellyst. Når de to er i rommet, da hører man dem. Og når nettene blir lange, ender de opp i høylytte krangler. Da er det hyling, introvert grining og deklameringer om ufortjent skyld som står på agendaen, uten at noen slutter å skåle i musserende vin av den grunn. Flere litteraturmennesker, og ikke minst poeter, drikker og skravler og huier og raper hele tiden, så jeg får ikke med 17
61622 Dobbeltgjengerne – s. 17
21.09.2023 09:56
meg alt som skjer, men vi har fått et av de beste bordene på Alexandria. Og ja da, jeg har vært her før. La oss hoppe litt tilbake i tid og se det hele i retrospekt, som de gode nordmenn vi er. Øyvind og jeg traff Ingrid og Marit utenfor Alexandria. De hadde allerede drukket flere enheter på Café Sara og var veldig fnisete. Vi fire gikk inn på Alexandria som om vi var en etablert kvartett. Vi slo oss ned rundt det beste bordet. Vi bestilte en flaske musserende, skålte, drakk, og så, simsalabim, var vi blitt den ubrytelige klikken vi er her og nå. På rekordtid ble vi en uknuselig liten gjeng av over middels brisne bestevenner. Da flaska var tom, gikk vi over på øl. Ja da, selvsagt dominerte vi karaoken. Øyvind Hauge sang en Leonard Cohen-låt og fikk Ingrid til å grine. Jeg sang «Fly Me To The Moon» med så god innlevelse at Marit kom opp og var sparkepike, til publikums store begeistring. Ikke bare sang vi bedre enn alle andre, vi drakk fortere enn dem også. Det hendte at noen forsøkte å egle seg innpå oss, fordi de ville snakke med oss eller bryte inn i den solide firkanten vår, men ingen lyktes. Vi var blitt en panservogn av et firehodet troll. Det var like umulig for andre å bryte seg inn til oss, som det var umulig for oss der inne å bryte oss ut. I en sivilisert by ville Alexandria holdt åpent til siste gjest dro, antagelig utpå morgenkvisten en gang, men her i Oslo skal alle regler overholdes. Vi nordmenn er og blir utrolig kjedelige. Så ved tretiden må derfor Ingrid, Marit, Øyvind Hauge og jeg og alle de andre gjestene på Alexandria forlate Alexandria. Det er ikke snakk om å si farvel og gå hver til vårt. Kvelden har så vidt begynt, etter min mening, og Marit er helt enig, og hvis Marit er overbevist om noe, er Ingrid stort 18
61622 Dobbeltgjengerne – s. 18
21.09.2023 09:56
sett enig. Øyvind stiller ingen spørsmål, han bare henger med som en selvfølgelighet. Derfor stiger vi fire inn i en drosje. Jeg nøler faktisk litt, rett før jeg setter meg inn, for det er en stemme som sier til meg: Vet du hva, dropp dette, si farvel, si du har hatt en topp kveld, men nå er det nok, farvel, jeg drar hjem! Men nei, sånn blir det ikke, og jeg vil det heller ikke, jeg trenger ikke engang minne meg selv på at jeg i utgangspunktet var på utkikk etter et eventyr. Sånn, da sitter vi i drosjen. Alt kan skje. – Vi drar hjem til meg, sier Marit. Og igjen, for å se dette i retrospekt, som de gode nordmenn vi er, må jeg si takk og lov for at vi dro til Marit og ikke hjem til noen av oss som bodde i sentrum. Alle var enige om at det var en god idé å dra hjem til Marit. Øyvind Hauge satte seg i forsetet. Marit endte opp i midten mellom Ingrid og meg. Vi var en veldig fnisete gjeng, og det rant ut ord som champagne, fitte og wienervals i den pågående samtalen. Drosjesjåføren tenkte nok sitt, men det viktigste var vel at ingen spydde i bilen hans, hvilket ingen av oss gjorde. Han virket forresten samvittighetsfull nok, han drosjesjåføren. Så var vi på vei mot Nesøya, der Ingrid bor. Drosjesjåføren visste godt hvor det var, og han trengte ikke å søke noe opp på GPS-en. Vi kjørte forbi Operaen, og det gikk knapt et kvarter, så var vi i Bærum og forbi Sandvika og endelig i Asker kommune. Deretter bar det ut til søndre del av Nesøya. Og siden fortsatte det hele. Men ting blir vanskeligere å forstå. På et punkt drømmer jeg. Det er det jeg gjør her og nå. Da jeg endelig åpner øynene, ser jeg den nakne rumpa til Øyvind Hauge som etter all sannsynlighet skal på dass. Fyren trasker i vei. Etter litt undersøkelser finner jeg ut at jeg ligger mellom 19
61622 Dobbeltgjengerne – s. 19
21.09.2023 09:56
Ingrid og Marit. En aldri så liten ekstra undersøkelse gjør det tydelig at begge to er nakne. Det samme gjelder åpenbart Øyvind Hauge, og … jo da, ikke bare er jeg naken, men jeg kan merke at den gode gamle pikken har vært på jobb. Beinprotesen til Ingrid ligger under bordet, og hun selv er så naken og vakker som det går an å være. Hun har faktisk lakkert neglene på den ene foten sin, ser jeg nå, og jeg vet ikke hvorfor det overrasker meg, det skulle vel bare mangle. Det er i sånne situasjoner en bare lener seg tilbake og tenker på Las Vegas, og alt det som har skjedd igjennom historien, og på alt som fortsatt skjer, og alt som kommer til å skje i Las Vegas. Det er så mange hendelser, og ingen er i stand til å holde oversikt. En annen trøst er at ingen kan vite noe sikkert om fremtiden. Men jeg klarer ikke å sove mer, og jeg er tørst, så derfor blir jeg nødt til å slå opp øynene. Etter tomflaskene på bordet å dømme har vi antagelig satt ny norgesrekord i et eller annet som har med alkoholinntak å gjøre. Men det vil jeg ikke bekymre meg for nå, det kan jeg tenke på i morgen. Nå tror jeg helst at jeg vil hvile hodet på brystet til Marit i noen minutter. Den som bare kunne få lov til å sove. Da jeg åpner øynene igjen, er Øyvind tilbake, og denne gangen har han en kaffekanne. Han føler seg åpenbart veldig hjemme her. Et ganske høyt snork fra Marit får meg nesten til å skvette. Jeg spretter opp, fortsatt trøtt, men nesten helt våken. Vi ler litt, Øyvind og jeg, og så følger en god slurk kaffe. Dermed er alt litt mer levelig. Vi blir sittende i ro i et par minutter. Så får Øyvind en idé. – Hva med et glass vin? Verre forslag har blitt fremmet fra Stortingets talerstol, og selv om det ikke betyr at vi har å gjøre med en god idé, 20
61622 Dobbeltgjengerne – s. 20
21.09.2023 09:56
så klarer jeg ikke å protestere mot en mann med glassøye. Jeg manøvrerer meg ut av sofaen uten å vekke damene. Dermed er vi to nakne, våkne menn. Det høres ikke helt stuerent ut, men sånn er verden noen ganger. Jeg finner en flaske iskald prosecco i kjøleskapet, og så slår vi oss ned i morgensolen ute på verandaen. Det er usedvanlig fint her ute, med utsikt til båthavna, sjøen er fin og frisk, og det er fri sikt inn til byen. Praten går, og vi er i gang med neste flaske da Marit kommer ut til oss. Hun har tatt på seg en morgenkåpe, er smørblid som hun ofte er, og vil veldig gjerne ha et glass vin. En klok mann fortalte meg en gang at alle spørsmål i bunn og grunn er tidsspørsmål. Det er for eksempel bare et tidsspørsmål før Marit kommer og joiner oss, også hun vil ha et glass. Marit begynner å gestikulere igjen mens hun legger ut om noe som antagelig er innsiktsfullt. Og så hører vi en veldig annerledes, først fjern, men så veldig present lyd som minner om lyden av et jagerfly. Et blikk opp på himmelen levner ingen tvil om hva vi har med å gjøre, og det er ikke jagerfly. Det er først én, så to, så enda en rakett i full fart mot byen. Det lyder mer som et dypt sus. Der treffer den første, det ser ut som den gikk et stykke opp mot Holmenkollen. Der treffer den andre, midt i sentrum, rett ved Rådhuset, og den neste krysserraketten rammer lenger opp i byen. Der kommer visst enda en rakett, og så enda et par. De suser over himmelen på akkurat samme måte. Jeg regner med at de andre tre måper. Jeg måper i hvert fall selv. Denne gangen smeller det høyere også. En av oss sier ordet krysserrakett, og det kan hende den personen som sier det, er meg. Der kommer flyalarmen, og ja, vi slår på TV, vi er ikke idioter heller. Nina Owing ser veldig overrasket ut på 21
61622 Dobbeltgjengerne – s. 21
21.09.2023 09:56
skjermen. Men hun ser som vanlig veldig godt ut. Alt med sveisen hennes, og sminken og alt, hele pakka, kunne ikke vært bedre. Men så går strømmen. Telefonen min, hvor er den? Jeg finner den i lomma på jakka mi i gangen. Jeg har lite strøm, men det er ikke helt krise. Så la oss sjekke NRK. Hovedsaken på forsiden er: «Køyrde med hund i tilhengarfestet i to kilometer – frikjend». Hovedsaken på VG er «TV2 med dyster rekord – Krise». Dagbladets toppsak er et bilde av en smilende dame med sykkelhjelm og teksten: «Funnet drept etter trekantdrama». Øyvind, Marit og Ingrid virrer rundt der inne, men det er Ingrid som er mest opprørt, hun er i telefonen, og hun bare skriker vilt. Noen burde roe henne ned. Men det går jo ikke. Det smeller fortsatt, flere raketter treffer byen der inne. Oslo legges i ruiner. Ingen overlever det der. Omsider kommer strømmen tilbake. Vi kaster oss over TV-en, men det tar tid før strømmeboksen får stablet på plass et signal. Akkurat idet bildet ser ut til å komme, går strømmen igjen. Da får Marit en idé: – Jeg har jo en DAB-radio på soverommet! – Det hjelper jo ikke når strømmen er gått, kommer det fra snusfornuften selv, Øyvind Hauge. Men Ingrid har aldri noensinne, absolutt aldri, latt seg kue av en mann. – Den går på batterier! Vi setter i vei alle sammen opp trappa mot soverommet. Jeg bestemmer meg for å spille alfahann og springer til radioen først. En vag følelse av å kjenne denne radioen altfor godt igjen, kommer over meg, men jeg vet ikke om den har rot i en drøm eller et ekte minne. Det er en liten, 22
61622 Dobbeltgjengerne – s. 22
21.09.2023 09:56
hvit DAB-radio av den typen jeg har sett flere ganger i ulike hjem, men jeg har aldri hatt en sånn selv. Batteriene funker, radioen lever, men det er ikke noe DAB-signal. Det er null og niks lyd i den, ikke fra en eneste kanal. Enten har rakettene knust selve DAB-nettet, eller så har bare alle sendingene blitt skåret av på en eller annen måte jeg ikke forstår. DAB-nettet er nede for telling. Jeg tar likevel radioen med meg ned, og da vi igjen sitter på verandaen, har jeg fortsatt håp om å få til noe. Marit åpner en ny flaske vin, men det er ingen som roper hurra lenger. Nå drikkes det med alvor. Hver slurk inntas med andakt, som under en nattverd. Selv om nesten ingen bruker det lenger, så fins FM-nettet fortsatt, slår det meg. Og jo da, det er kanskje mulig å svitsje til FM-modus også på denne DAB-radioen, eller? Jeg undersøker, og jeg finner knappen. Visst faen fins det en FM-knapp. I så fall burde det være mulig å få inn for eksempel Radio Hurum, den som ligger på FM 104,3. En av de folkene jeg kjenner, skryter av å være en av grunnleggerne av Radio Hurum, og hver eneste gang jeg snakker med ham, nevner han FM 104,3. Så skal vi se, jeg skrur mot 104,3 … ingen signaler på vei dit … men, jo da, 104,3 slår faen meg inn. Når alt annet svikter, kan du alltid stole på Radio Hurum. FM-suset ofrer plassen for Radio Hurums glade gjengivelse av «I Want It That Way» med Backstreet Boys, og det er en skjønn påminnelse om alt som en gang var godt i verden. Ingen skal komme og fortelle oss at det er en dårlig låt. Nydelig er den, og både Ingrid, Øyvind og Marit synger med på refrenget. Da låta er ferdig, er det litt reklame, så kommer en ny låt. Det er en countrysang jeg ikke kjenner igjen. Ingenting foreløpig, altså, om utslettelsen av Norges hovedstad. 23
61622 Dobbeltgjengerne – s. 23
21.09.2023 09:56