Kjersti Anfinnsen: Øyeblikk for evigheten by Kolon forlag

kjersti anfi nns en

Øyeblikk for evigheten Roman

kolon forlag

© Kolon Forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2021 Omslagsdesign: Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg | exil design Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2021 Papir: 100 g Munken Premium Cream ISBN 978-82-05-55939-4 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

av kjersti anfinnsen Det var grønt. Roman, 2012 De siste kjærtegn. Roman, 2019

Jeg blir eldre, mitt liv begynner å ligne veggene i fraflyttede rom der bildene er blitt fjernet, ett for ett. Deres påtrengende fravær blekner og taler tydelig om bildene som hang der om kjærlighet som tok slutt, om kjente ansikter som gikk bort og om rom der andre en gang skal flytte inn og rope navn som ikke er ditt og mitt «Jeg blir eldre» av Stein Mehren

grand hotel

Vi klamrer oss til hver vår stol slik vi klamrer oss til selve livet. Feilaktig har jeg takket ja til en invitasjon fra Rikshospitalet i Oslo for å motta en utmerkelse. Jeg skylder litt på Javiér, som overtalte meg på sitt sjarmerende vis. Han mente jeg fortjente oppmerksomheten. Våre fabuleringer fikk oss til å glemme hvor skrøpelige vi er, så vi reiste slik vi lovet hverandre, og ble deretter overrasket over at alderen har fått slik tak på oss. Nå våger vi ikke å forlate hotellrommet. Kan hende finner vi ikke tilbake. Det er livstruende glatt utenfor. Dessuten er det kaldt. Så vi sitter i hver vår stol med dyne og ser ut av hvert vårt vindu mens vi venter på å bli hentet. Skjønt, Javiér har sovnet, og jeg ser nærmest ingenting.

seremonien

Det har aldri kommet noe godt ut av mennesker i flokk. Lag på lag av korrigeringer ligger like under applausen. De fremmøtte reiser seg og klapper videre. Jeg har glemt at jeg misliker oppmerksomhet. Den norske familien min har kommet. De er ikke mange. Lederen for Norsk thoraxkirurgisk forening viser frem et skrin med den forgylte utmerkelsen. Foregangsperson, kaller han meg. «Birgitte Solheim var den første norske kvinnen som ble hjertekirurg. Siden har fire andre kvinner fulgt henne,» sier han. Han unnlater å kommentere hvor skandaløst få det er. I bruddstykker får jeg med meg at han snakker om karrieren min, hvor han trekker frem nyvinningene jeg har bidratt til. Det er ikke fritt for at jeg blir nokså smigret, men så ser jeg ingen kolleger i salen. Ikke en eneste ledende hjertekirurg. Jeg skal innrømme at det er dem jeg savner anerkjennelse fra, men de er nok opptatt med å posisjonere seg.

daglig spasertur

Solen sveiper over kirkegården. Jeg peker ut gravene til min søster og Gudrun. Deretter spaserer vi til mor og far, som har hver sin beskjedne støtte langs muren i skyggen av et kastanjetre. Ironisk nok står de sammen. Det er plantet vinterroser hos begge, og jeg kommer til å tenke på krigen. Jeg kan huske at jeg en dag satt bak sofaen og gråt stille over en skadet hest jeg hadde sett i gaten, men verken mor eller far reagerte med annet enn: Hysj. Far var taus, og mor oppførte seg som hun pleide: Hun hadde makt over oss. Hun ga hver og en hva vi trengte og lengtet etter, selv når vi ikke visste hva det var. Da hun hadde vist at hun så og forstod oss, avviste hun oss, en etter en, med så stor kraft at det lignet en avgrunn, en avgrunn ingenting siden har kunnet fylle. Javiér tar meg i hånden og leier meg videre.

ankomst

Javiér er sliten etter de siste dagers strabaser. Hodet hviler mot flykroppens vegg. Lysene i kabinen slukkes. Jeg ser ut av det ovale vinduet. Alt er mørkt, bekmørkt, og jeg hører ham puste. Noen dype drag fra brystet. Hver gang jeg ser ham slik, sier noe inne i meg: «Min store fugl, min gamle hund,» men jeg er ikke riktig sikker på hvor det kommer fra, og det gjør meg beklemt. Jeg dytter skjerfet mitt inn under kjeven hans. Over høyttaleranlegget får vi beskjed om at flyet venter på landingstillatelse. Vi skal sirkle over Boulogneskogen til det blir vår tur. Jeg kjenner hvordan maskinen gjør en enorm sving og vipper over mot den ene siden, og da kan jeg se lysene nede på jorden. «Se, Paris, lysende,» hvisker jeg til Javiér, men han har naturligvis sovnet. Flyet fortsetter i det stummende, durende mørket.

disharmoniene

Selv om vi er enige om å prioritere tosomheten, beholder jeg min gamle leilighet i rue des Thermopyles. Når Javiér er gretten, finner jeg et påskudd for å bo litt hos meg selv. Eller når han blir for ivrig med de milde og kjærlige ordene sine. Slikt bløthjertet pludder. Da tar jeg en drosje til leiligheten for å vanne blomster, følge med på begravelsesbyrået, sjekke en sikring, hente posten, legge møllkuler i skapene, snakke litt med Michel M når han kommer innom. På det meste tillater jeg meg å bli borte i en uke. «Så der er du?» sier Javiér når jeg kommer tilbake til oss. «Jeg synes nylig du dro av gårde.» «Jeg har bare vært på butikken.» Slikt sier jeg for spøk.

arven

Min søster sendte meg de fineste plaggene sine, strøket og brettet ned i en av postens pappesker. Hun brukte det siste året på å rydde, sortere og lagre, men aldri kaste. Elisabeth kastet ingenting. Jeg ser henne for meg der hun romsterer i skap og skuffer. Hektisk i bevegelsene, som om hun har det travelt. Fremdeles er hun plagsom. Men det er vel meg det er noe galt med, jeg mener: Hun er død, og jeg er irritert. Øverst i forsendelsen ligger kåpen. Jeg løfter den opp etter kragen og trekker inn lukten av min søster. Ja, det er min eneste lillesøster. «Slik lukter du,» sier jeg. «Chanel og karbonadesmørbrød,» sier hun. Jeg tar på meg kåpen. Ruvende henger den rundt meg, jeg blir svimmel, og alt omkring meg forsvinner et lite øyeblikk.

tegnebordet

Javiér har et arbeidsrom i tilslutning til stuen. De doble glassdørene inn dit står alltid åpne. Karmene rammer inn det massive tegnebordet han arvet av bestefaren. Som pensjonist har han undervist ved forskjellige arkitekthøyskoler i Europa, han har tatt oppdrag og tegnet noen av de flotteste byggene eller verkene sine, som han kaller det. Med årene har det blitt færre og mindre prosjekter. Små båthus ved Middelhavet og jakthytter tilpasset den nye turismen. Han later til å ha det godt når han sitter slik med et av verkene ved tegnebordet, med arsenalet sitt av briller og luper. Han har smidige hender, lange, elegante fingre. Enda de skjelver en hel del, synes jeg at de skinner simpelthen fordi de fremdeles fungerer. Eller. Kan hende fordi de til tross for den åpenbare skrøpeligheten ikke gir opp. På veggene henger skissene. I hyllene har han utstilt livsverket: arbeidsmodeller og presentasjonsmodeller. Hele bydeler så vel som enkeltbygninger. Bibliotek, Lyon, 1974. Villa, Monaco, 1986. Hotell, Nice, 1988. Museum, Brest, 1991. «Utsøkt arbeid,» sier han. «Utsøkt,» sier jeg. Hans entusiasme gleder og smerter meg, for i hver historie spør jeg meg selv hvor jeg var, og hvordan mitt 13

liv ville vært om jeg hadde truffet Javiér tidligere. Det meste av tiden har jeg levd uten kjærlighet. Jeg forsøker å ikke tenke på alt som aldri ble noe av.

oppløsningen

Rekker jeg å bli fullstendig blind? Det kan virke slik. Snart må jeg venne meg til å sitte stille uten å se noe. Jeg må venne meg til ytterligere kjedsomhet. Jeg må venne meg til å finne ting i mørke. Jeg er nøye med å telle trinnene i omgivelsene mine. Jeg øver på å gå i trapper med lukkede øyne. Jeg må ikke falle igjen. Foreløpig merkes forringelsen ved at en rosa mur trenger seg inn i synsfeltet. Det hender den er mer sinober. Muren siger inn fra siden, den kan dekke ansiktet til den jeg snakker med. Mennesker, landskap, bygninger halveres. Mellom steinblokkene finnes mørkegrønne og brune partier. Av og til pulserer den løsrevne veggen, flimrer foran meg, og jeg kan da bli sentimental over hvor vakkert bedraget kan være.

omgangskrets

Mitt liv er avfolket. Det finnes tre levende mennesker igjen. Javiér, selvsagt, Lucinda, som arbeider for oss i Villa Les Petits Lapins, og Michel M, som arbeider for meg i rue des Thermopyles. Heldigvis har jeg økonomi til anstendighet og litt selskap. Ensomhet er noe av det mest motbydelige som finnes. Man mister seg selv. Det finnes ingenting i omgivelsene som innlemmer meg i noe fellesskap. Naboene, menneskene i butikkene og ellers hvor jeg er kunde, ser en olding. «Du, vakre kvinne,» roper Michel M når han kommer. Jeg trenger Lucinda og Michel M for å være mindre fortapt. Siden de ikke vet om hverandre, får jeg komplimenter for måten jeg steller meg på. Lucinda synes at Michel M lager så delikate terter. Michel M skryter av de nye tøflene og parfymen, som Lucinda har handlet for meg. Jeg tar alt til meg, og fortrenger at de også er vitner til patetiske hjemmeulykker og trygghetsalarmer. Denne avhengigheten gjør meg sårbar. De kommer og går som de vil. De slurver. Jeg mistenker at de stjeler litt, i hvert fall Michel M. Noe bestikk har forsvunnet, et gullsmykke og ekstranøkkelen. Jeg våger ikke å konfrontere ham i fare for at han forlater meg. Dessuten kan jeg ikke stole på at jeg ikke har forlagt tingene, eller kvittet meg med dem, og simpelthen glemt det. 16

nederlag

Michel M er syk. Det er visst noe som går. Jeg lager middag selv. For å lese oppskriften trenger jeg lupen med størst forstørrelse og lys. Vanligvis ligger den i midtskuffen på skatollet i stuen. Nå er den vekk. Jeg husker ikke når jeg brukte den sist. Sikkert i går. Det er nær sagt livsnødvendig å legge ting på faste plasser. Glemselen er som et hardt slag mot ansiktet, store utsnitt av hukommelsen har rast ut, og man husker ikke annet enn at man har blitt fryktelig gammel. Jeg kan ha glemt hele somre, og sikkert noen av de andre årstidene. En lang høst, en kort vår, hva vet vel jeg lenger annet enn at tiden oppløses og forsvinner. En årstid blir borte på et øyeblikk. Særlig har somrene en lei tendens til å fordufte. Jeg bestemmer meg for å lete i et kvarter. Ikke lenger. Da blir jeg sur og sliten. Mens man leter, kommer man i fare for å rydde, minner jeg meg selv på. «Det må jeg ikke gjøre,» sier jeg høyt. Dersom jeg rydder, blir det heller mer rot, knuste glass og håpløse rokeringer, og jeg finner ingenting siden. Det er bortkastet. Etter en rolig leteaksjon bestiller jeg mat levert på døren. Brioche og crème au chocolat.

utrensingen

I et skriv orienterer styrelederen meg om tiltak for rue des Thermopyles. På Le square Alberto-Giacometti i den østlige delen skal hageparsellene og dyrkingskassene videreutvikles, og de nye insekthotellene utplasseres. Videre vil en container stå i området en ukes tid slik at alle kan kvitte seg med overflødige eiendeler på en forsvarlig måte. Da containeren står ruvende i rue des Thermopyles, får jeg det for meg at jeg skal fjerne så mye som mulig. En lampe, en kjøkkenmaskin, et par stoler, noen morkne gummistøvler, og så videre. I løpet av uken fjerner jeg så mange ting at flere skap blir overflødige. Det innebærer færre steder å lete etter ting. Jeg betrakter det som en forbedring, og ringer styrelederen. Noen minutter senere står hun i gangen med mannen sin, Maurice et eller annet. De tar med seg alle tingene og skapene i tillegg til en tung kommode i gangen. Da oppdraget er utført, ser jeg meg rundt. Den forventede lettheten og gleden uteblir. Det slår meg at jeg bare har utvidet tomheten. Men så er jo den mer praktisk.