kjersti rorgemoen
Eit praktisk menneske Roman
:k
kolon forlag
© Kolon forlag, eit imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2020 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Framside: Jonsokbål, Nikolai Astrup, 1926. Måleri. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Billedkunstsamlingene Sett med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2020 Papir: 100 g Munken Premium Cream (1,3) ISBN 978-82-05-52769-0 Alle spørsmål om denne boka kan rettast til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4, Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolon sine bøker er produserte i miljøsertifiserte trykkeri. Sjå www.gyldendal.no/miljo
av kjersti rorgemoen Purkene snudde seg. Notat, 2009 Håpet og festen. Roman, 2015
Det var slik ein ærleg annonse. Blottstillande. Eg fall for det openhjartige fokuset på alt som ikkje var der: Internett, telefondekning, veg, straum og brønn. Den kondemnable husmannsplassen der ingen hadde budd sidan eit syskenpar døydde frå han på åttitalet. Blir selt som det er, stod det. Som om seljaren hadde behov for å åtvare mot eller trøyste med at staden ikkje var å finne nokon annan stad, og at huset ikkje var noko anna hus. Kommunen hadde stramma dramatisk inn på buplikta, og ingen av dei andre interessentane ville love å bli fastbuande. Eg likar å tenke at eg redda staden frå å bli kolonisert av historielause feriegjester, no som kapasiteten i dei groteske hyttebyane i høgfjellet er sprengd. I kyrkjebøkene fann eg mange namn knytte til staden, eg valde å tru at dei ikkje hadde hamna der av naud og mangel på betre alternativ. Eg fortalde meg sjølv at sidan folk hadde budd på staden uendeleg lenge, måtte det vere ein naturleg stad å bu. Tida var komen for å ta husmannsplassen i bruk, legge til rette for det moderne behov. Eller, behov og behov. Eg kunne strengt tatt ha kjøpt meg inn hos Svein, han hadde invitert til det fleire gonger, dele den komfortable leilegheita hans i byggefeltet nedi sentrum slik me i praksis nesten allereie gjorde. Så ofte hadde me sete der og drøymt oss bort med tv-program om folk som var ute, folk som hadde 5
stokkar, strå, verktøy og dyr i hendene, som gjorde opp eld, dyrka nyttige planter, studerte nære tuer. Som levde enkelt i enkle hus. Det var slik me kvilte i lag, etter arbeidstid, på sofaen hans. Me flykta inn i andre si flukt mot naturen, til stader som ikkje var eksotiske eller fjerne, det var stader som kunne ha vore rett i nærleiken. Kvart tv-program bles liv i draumen, den i seg sjølv totalt ubrukelege draumen. Det kjendest til sist naudsynt å gå bokstaveleg til verks. Bli dugande i tradisjonell forstand. Puste i ei friskare luft. Det var ei sterk glede å gjennomføre kjøpet, eg kjende eit blaff av personleg suverenitet og forandringsrus. Det var som om trua på meg sjølv plutseleg hadde ein stad å feste seg. Det var veldig mykje for pengane, forklarte eg til Svein, samanlikna med kva ein måtte betale for eit sentralt hus som hans. Eller, sentralt og sentralt. Sentrum var berre sentralt for dei omlag fem hundre personane som budde der, innbyggartalet i kommunen var lågt og fallande. For prisen av ei halv leilegheit hadde eg skaffa meg ein heil skog i tillegg til fleire bygningar, min heilt eigen magisk rennande bekk! Han tok det ikkje personleg. Forstod at det var noko eg måtte. Eg sa at han nok skulle bli freista til å kome flyttande etter, så snart eg hadde gjort huset meir leveleg. Det var så rikeleg med plass. Så slepp me å ligge på sofaen som stranda fiskar lengtande etter eit anna element, sa eg. Nevenyttig. Natur. Eg hadde orda på mi side. Eg hadde alltid fått han til å forstå meg. Det er vår form for kjærleik.
6
Dersom nokon står og snakkar framfor ei forsamling og ikkje har nokon stad å gjere av hendene, så veit eg korleis dei har det, altså hendene. Hendene vil gripe noko, ei veske, eit ark, dei vil ned i lommene. I verste fall har dei ingenting å gripe og blir hengande idiotisk i lause lufta, eventuelt klyngar dei seg til kvarandre. Då eg kjøpte småbruket, fekk eg slik ei rørande kjensle av å ha ein plass å gjere av meg. Denne kjensla blei naturlegvis avløyst av mange andre kjensler etter kvart som tida skreid fram. Det er ein halvtimes krunglete køyretur frå småbruket til sentrum i Avdalen, der eg òg jobbar, gjer innkjøp, fyller bensin og besøker Svein. Bygda ligg i enden av ein lang innsjø, den gamle transportåra. Før var staden ein naturleg stans for reisande, anten dei skulle opp i fjellet eller nedover kanalen, til kysten. På 1600-talet åt europeiske tømmerhandlarar seg lenger og lenger inn i dette landet, fløytte med seg den sterke, seinvaksne skogen. No er ikkje dette noka opplagt rute lenger, for andre enn turistar med god tid, båtfolk som vil prøve denne kunstige sjøvegen inn i det trongaste innlandet. Småbruket ligg djupt inni den stadig svartare skogen. Eg har dårleg utsikt. Eg kan naturleg nok få god utsikt, ved å gå inn i den tettgrodde granskogen, over heiane og klore meg opp på kammar og toppar. Der kan ein sjå blånar og stup og den smale 7
innsjøen djupt nedimellom. Men også restar av gråsteinsmurar på dei mest usannsynlege hyller, små kjellarkvadrat som ein gong bar laft med husmenn inni, dei emigrerte til Amerika så fort dei hadde sjansen. Eg jobbar på museum, slutningar om fortida er ein del av arbeidet mitt. Dei siste som budde på småbruket, var to brør. Det var vanleg at sysken budde saman for nokre generasjonar sidan. Slike aseksuelle sambuarskap fann stad av praktiske og økonomiske årsaker. Eit naudsynt samarbeid, men endetidig. Dei slo seg til ro i det ufruktbare. Hos dei stoppa lina opp. Hadde selskap i kvarandre og kunne med det legge ein dempar på den eksistensielle desperasjonen. I våre dagar har alle råd til å leve einsamt. Håpet og lukka hos desse ein aldri møtte, kan ein berre spekulere i, ved å granske leivningane som ligg strødde etter dei. Då eg kjøpte småbruket, tenkte eg at staden skulle springe ut av mi heilt eiga skaparhand. Men det hender eg søler bort tida ved å falle i tankar om det som for lengst er ferdig og forbi, eg blir i staden sittande og kjenne på tomrommet etter brørne som levde på denne plassen heilt til dei sokk ned i jorda. Dei sprokne tømmerveggane dei lente seg mot, det vesle kjøkenbordet der dei serverte kvarandre ei nesten uendeleg rekke måltid.
8
Då eg kjøpte plassen, tenkte eg at her hadde ein levd eit liv som ikkje hadde gapt over for mykje, som hadde gapt over det som var passeleg, det som var nok. Ein upretensiøs husmannsplass. Eit rikt liv med enkle middel! Men det var før eg byrja å rydde i alt søppelet. Rett innanfor skogkanten låg det store mengder skrammel, gamle omnsrøyr, hermetikkboksar, morkne gummistøvlar, oljefat, flasker, skrap som ikkje var nedbrote, berre nedgrodd av nesler, lyng og mose. Eg har rive opp ein heil del, men bilen min er for liten til å transportere det vekk, utan hengarfeste, og eg har førebels berre utsett å få Svein til å køyre det på dynga for meg med pickupen sin. Eg vil gjerne klare meg sjølv. Eg fokuserer i staden på å reingjere og rydde huset, det er nok å ta av. Det tek lang tid å bestemme verdien til alt eg kjem over. Eg er klar over at alt har hamna her fordi det ein gong har hatt ei nytte, men framtidig, potensiell verdi er alltid vanskelegare å fastsette. Ein historikars forse er etterpåklokskapen. I går, til dømes, reingjorde eg endeleg det vestvende soverommet, der eg blei liggande på plankegolvet for å trekke fram i dagslys alt som fanst under brisken. Lengst inne låg det ein mumifisert røyskatt. Eg måtte legge meg langflat, og fjeset blei heilt klint nedi golvet då eg strekte armen innover og trakk han til meg mellom fingertuppane. Røyskatten var stiv 9
og brun, med hendene krumma oppunder seg. Etter å ha arbeidd i museumstenesta, der ein stadig må sortere dødsbu og gåver i form av meir eller mindre verdifulle opphopingar av gamle gjenstandar, har eg slutta å frykte det ein med det same oppfattar som skittent, det som har blitt liggande på vent, utanfor kontrollen og oversikta til nokon menneskeleg ordensinstans, berre underlagt tida si kraft. Det som er skittent av elde kan bli reint, i alle fall reint nok. Det som berre har blitt liggande, har ingen kontroll og vilje, utgjer ingen trussel. Tvert om er slikt lett å få kontroll over, fortida kan ein vere herre over, tenkte eg mens eg låg der på golvet og studerte den krumme haldninga til den mumifiserte røyskatten og vurderte om eg skulle spare på han eller ikkje. Hadde han døydd ute, ville han ha vore jord og skjelett, for årevis sidan av væte og rote oppløyst og trekt ned i underlaget. Men så hadde han altså døydd der inne. Ein liten, krum materialisasjon av død. Intakt, blottstilt. Eg kunne ha plassert han på ei hylle inntil vidare … Nei. Eg bar mumien ut og heiv han på ein stabel av våt filleplank, fekk eit sterkt behov for å brenne han opp med det same. Eg kunne ikkje vere ein person som låg og studerte døden, som stilte døden ut på peishylla, eg dynka det heile i bensin. Men begjæret etter effektiv forvandling slo raskt tilbake, eg stod altfor nær då eg stakk den tende fyrstikka på brennstoffet. Eg rakk ikkje eingong late att augo då det sa WHOUFF! rett opp i fjeset. Brannen stansa like fort som han kom, men eg rakk å få eit grundig sjokk og alle ansiktshår svidde vekk. Skjelvande og blunkande vaska eg meg i bekken, usikker på kva flammesmellen hadde gjort med netthinnene. Ein eim av brent hår forfølgde meg resten av dagen, eg lova meg sjølv å ikkje fortelje det til Svein. 10
Eg har kjøpt ei motorsag som reaksjon på den dårlege framgangen med ein søknad om middel til den komande sommarutstillinga. Heile dagen sat eg og prøvde å dikte så eg trudde det sjølv, om det naudsynte og viktige ved utstillinga. Tala i budsjettet er tilfeldige og skamlause. Konservatoren, Reidar, gjev meg olme blikk, han ser meg rømme frå kontoret mitt heile tida, jagande etter ein meir handfast syssel, som å bore hendene ned i eit blomsterbed, gripe tak i ein ledig feiekost, eit kubein, kva som helst. Ser eg ei takrenne som heng og sleng, kan eg bruke timevis på å prøve å dunke ho fast. Eg har alltid beundra dei som arbeider praktisk, robuste personar som ikkje sjølve finst i lufta dei pustar inn. Slike som aldri har vanskar med å sovne om kvelden. Kollegaene mine er ikkje plaga av denne rastløysa, begjæret etter å utføre vaktmeisteroppgåver. Dei brukar den fysiske samlinga av hus og gjenstandar til det dei skal, nemleg som påskot for å tenke og fortelje, produsere logiske samanhengar mellom alt frå oldtidsmytar til historisk statistikk, på måtar som aldri set gjestene i tvil om at notida på nøyaste vis er voven saman med fortida. Reidar vil ha formidlings- og strategispråket vårt så konkret som mogleg. Og mens alle er hjartans einige i at det absolutt bør vere eit ideal, å kommunisere så konkret som mogleg, kjenner 11
eg ordet slå ekko inni skallen, det uendeleg abstrakte ordet konkret. Men eg er ikkje tilsett for å henge meg opp i ord, eg er tilsett for å produsere dei, trongen til å rømme ut av kontoret gjer meg berre til ein mistruisk og ineffektiv arbeidstakar. Eg må øve meg på å skjere igjennom, vere handlekraftig. På småbruket kan ingen sjå meg. Der skal eg vere så uhindra som mogleg. Eg fekk ikkje start på den nye motorsaga. Eg har inga erfaring, berre eit lynkurs av den gamle vaktmeisteren. Me har eit triveleg forhold. Han har eigentleg gått av med pensjon, men klarer ikkje slutte å kome på jobb. Han er ute av lønssystemet, men er kvar dag på plass tidlegast av alle. Det er ingen som har hjarte til å ta frå han nyklane, sende han heim. Eg brukar å samle opp spørsmål til han, for å gje han gleda av å svare på dei, sjølv om eg ofte kjenner svara på førehand. Eg prøver så godt eg kan å behandle han som eit orakel, det er mi form for eldreomsorg. Det fyller meg med godhug å sjå pensjonistovergangsdesperasjonen som ulmar under den sedate overflata. Han har ikkje funne roa og er ikkje kulturelt oppdregen til å klage over kroppens sakte undergang. Eg brukar å spørje han ut om den gongen han dreiv hogst. Om dei eventyrlege prisane på trevirke etter krigen, om merkeøkser og berkespadar, om det atypiske samarbeidet mellom fløytarane som stod vakt ved halsar og bukter i elvene og løyste tømmervasar under vårflaumen. Sommarens utstilling skal handle om attgroing av det lokale kulturlandskapet. Det er for tida mest pengar å hente på å tematisere klimakrisa, så eg prøver å få søknadstekstane til å høyrast klimakrise-aktige ut. Korleis forvandlinga fortrenger det økologiske mangfaldet. Korleis diverse sommarfuglar og blomar tapar terreng. Eg formulerer endringa i 12
naturen som ein generell trussel, klipper inn alle moglege slags fanatiske sitat, mens eg kjenner på ubehaget i å vikle meg inn i påstandar eg berre har gjetta meg fram til. Kanskje eg vil forstå meir om skogens vekst ved å felle nokre graner, vonleg utan å knuse huset. Kva er eit tre, i praksis? Eg veit ikkje, eg har ikkje fått start på motorsaga. Dei som feller skog, brukar skogsmaskiner, det er anakronistisk å kjenne tyngda av tre, av greiner, på kroppen. Ein må ha levd lenge for å oppfatte forvandlinga i den omseggripande skogen. Kven veit kva tidspunkt skogen blei størst og mennesket mista oversikta. Ein kan berre prøve å sjå for seg tida då det var gardsdrift alle stader og landskapet kontinuerleg var i bruk, korleis det var nedgnege, oppfyrt. I utstillinga i sommar skal me bruke gamle og nye fotografi som illustrerande bevis. På dei gamle bileta står lafta hus og alvorlege familiar oppstilte i landskap der ikkje ein kvist er å sjå. Ved sida av skal me henge opp nye bilete av same staden, totalt overgrodd. Så kan publikum samanlikne. Fortidige nakne kulturlandskap er populære motiv, dei framkallar nostalgi. Verda på dei gamle fotografia er kontrollert og nyttegjort. På dei nye fotografia berre mørkegrønt villnis. Planen er å få publikum til å kjenne på avstanden, lengte mot tida då ute var eit rydda rom. Eg kjenner på denne lengten sjølv, i skuggen av granene som eg no kan kalle mine. Planen er å sende dei til himmels gjennom den gamle omnen. Det kan diskuterast kor naudsynt det heile er. Eg må ha ved for å varme opp huset, men eg må jo strengt tatt ikkje vere der. Eg har laga meg eit behov. Men likevel kjennest det naudsynt, kanskje ikkje for noko anna enn for kontorrottehendene mine. Skogen er andletslaus og likesæl. Naturen forvandlar. Ein hauststorm kan velte 13
Eit praktisk menneske er ein roman om å ikkje gro att i eit landskap perfekt for konservering. Historia finst på trygg avstand, men kva med livet i praksis? Kan ei kvinne aleine klare å forvandle kaos til orden? Og korleis elske noko ein ikkje treng?
kj e r sti rorge moe n Eit praktisk menneske
Liv Indrebø vil ha sin eigen plass og vere eit praktisk menneske. Ho kjøper eit avsidesliggande småbruk for å jobbe utandørs og gjere ny nytte av dei gamle husa. På museet strevar ho med å tru på orda ho er tilsett for å produsere. Draumen om kroppsarbeid og nytteverdi er sterkare i ho enn i kjærasten Svein, ein populær fysioterapeut som bur i byggefeltet i Avdalen sentrum. På jonsok kjem amerikanske slektningar av for lengst utvandra nordmenn på besøk, og folk samlar seg på bygdetunet. Bålet brenn. Men er Liv i ferd med å miste klarsynet i sitt inderlege forsøk på å klare seg sjølv?
k jerst i rorg emoen Eit praktisk menneske Roman
:k
:k