Oppdateringer 2 by Kolon forlag

Norheim. Oppdateringer 2 omsl.qxp_Omsl 17.11.17 11.11 Side 1

pål no r he i m Oppdateringer 2

på l no rhe i ms Oppdateringer 2 er en videreutvikling av skrivepraksisen i Oppdateringer fra 2014, som høstet svært gode kritikker og som ble nominert til Brageprisen. Norheims nye oppdateringer tar opp i seg alt fra eksistensielle tanker og spørsmål, drømmer, refleksjoner rundt samfunn og politikk, til reiseskildringer, observasjoner og minner fra land som Marokko, Tunisia og Etiopia.

Om Oppdateringer (2014) «Pål Norheim har forvandlet statusoppdateringene på Facebook til litterær kortprosa av ypperste merke.» marius wulfsberg, Dagbladet «Oppdateringer er noe så sjeldent som Facebook-kommentarer som er verdt sin vekt i papir. Den er lettlest og kan virke upretensiøs, men tankene er ambisiøse i sin stadige kamp mot snusfornuftens billigsalg, alt som ifølge Norheim ‹faller på sin egen rimelighet›.» arne borge, Klassekampen

på l n o r h e i m (1962–2017) debuterte i 1998 med den særpregete romanen Gottfried von Baaders dagbok. Senere har han utgitt diktsamlingen Stemmegafler (Tiden, 2000), prosaboken Z (Gasspedal, 2005) og Oppdateringer (2014).

«Om Norheim har bragt Facebook til litteraturen eller litteraturen til Facebook kan diskuteres. Jeg vil si at han har gjort litt av begge deler, og dermed bragt fornyelse til begge med sine kloke aforismer, maksimer og refleksjoner om verden, tiden og kulturgangen sånn i det hele. En kortsakprosabok for vår tid.» ivo de figueired o, Morgenbladet Årets beste bøker 2014 fo t o : pål norh eim omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

WWW.KOLONFORLAG.NO ISBN 978-82-05-48238-8 9

7 8 8 2 0 5

4 8 2 3 8 8

PĂĽl Norheim

Oppdateringer 2 (27. juni 2014â&#x20AC;&#x201C;15. juni 2017) Prosa

kolon forlag

© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2017 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykt hos ScandBook UAB, Litauen 2017 ISBN 978-82-05-48238-8 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til Kolon forlag, Sehesteds gate 4, Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo. E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo av pål norheim Gottfried von Baaders dagbok, Roman, Tiden 1998 Stemmegafler, Dikt, Tiden 2000 Z, Prosa, Gasspedal 2005 Oppdateringer, Kolon 2014

Berlin, 27. juni 2014 på hytta eller på oldemors loft kan det hende du snubler over tretti, femti eller hundre år gamle aviser. Bla i dem, og se hva som fenger. Sjansene er store, særlig hvis avisene gikk i trykken før du ble født, for at det som slår deg aller mest, er halvgode annonser for støvsugere, brystholdere, bilmodeller, radioer eller tyggegummi. Nettopp dette vesle mysteriet burde vekke forfatterens ærgjerrighet: Hvordan skrive tekster som kan fascinere leseren om ti, tretti eller hundre år? Hvordan overtrumfe den uimotståelige sjarmen som stråler fra en amatørmessig utført avis- eller ukebladreklame for vaskepulver, skrivemaskiner eller plenklippere fra 1974?

Berlin, 6. juli 2014 scene: indisk uterestaurant, Berlin Mitte. Persongalleri: Mann, ca. 45, iført svart dressjakke, dongeribukse, solbriller trukket opp over pannen. Kvinne, ca. 70, iført rød kjole, røde briller og røde 7

sko; selv mobiltelefonen som hun tar opp for å eviggjøre øyeblikket med, er knallrød. Jente, ca. 15, hvit T-skjorte, rutete skjørt, joggesko. De to voksne er hvite. Ut fra utseende, hudfarge og valg av spisested gjetter jeg at jenta ble adoptert fra India som liten. Idet hun setter seg ved bordet, er det med en oppgitt mine, som om hun tenker: «Ja ja, jeg får vel føye meg når de på liv og død vil prakke på meg disse dølle indiske greiene.» Jeg antar videre at mannen er adoptivfaren, og at damen er enten hans eller adoptivmorens mor. Dernest at mannen hver dag har sett på VM på puber, men at kona insisterte på at i dag får han værsågod være med familien, så hun kan gå ut med noen venninner. Og endelig: Ettersom jeg ikke klarer å lokalisere språket (engelsk? tysk? dansk?), formoder jeg at de er hollendere. Damen prater i vei, på en litt vimsete, elskverdig måte. Jenta skraper i bakken med skoene. Mannen studerer menyen lenge og vel, med en fraværende mine. Jeg holder en knapp på bestemor: Hun vet ikke hva godt hun kan gjøre for sitt barnebarn, 15 år gammelt – altså selv i en livsfase som er vimsete, men pubertalt uelskverdig. Om to år kan hun stå foran speilet en kveld og granske seg selv, og plutselig finne ut at hun er indisk, eller hollandsk (eller begge, eller ingen av delene). Lykkelig er den som slipper å ta slike valg på terskelen mellom barnets og den voksnes liv. Det kunne vært et maleri, et fotografi, et klipp fra en film, dette bildet av de tre ved restaurantbordet. Men det er en storbyscene fra det virkelige liv. Og idet jeg skriver dette, forlater de spisestedet for å leve sitt eget 8

liv, slik de levde sitt eget liv under måltidet, uavhengig av mine forestillinger om hvem de var.

Berlin, 8. juli 2014 jeg låner en leilighet av FB-venn Hårek Hansen – politisk rådgiver for Fremskrittspartiet – og leser korrektur på Oppdateringer. Min gamle venn Morten ringer, og vi avtaler å møtes i hans leilighet i Treptow. Idet jeg ankommer, ber han meg først om å lese det siste han har skrevet den dagen. Fra Havboka – et work in progress. Det er et ytterst velopplagt stykke prosa, fylt av kuriøse interiørdetaljer fra en låve eller et annet digert rom som vennen Hugo bodde i. Så tar vi noen glass på balkongen under ettermiddagsskyene før vi begir oss ut i Berlins gater; han på sin egen sykkel, jeg får låne Cathrines. Kanskje blander jeg sammen to kvelder her. Men slik jeg husker det, sitter vi først i en gresskråning nede ved elven, hvorpå han viser meg et sovjetisk krigsmonument. Deretter ser vi en fotballkamp i en bar i Kreuzberg (det er under VM): jeg mest fordi jeg er høflig oppdratt; Morten drevet av entusiasme. Så setter vi oss på en benk på fortauet utenfor i den varme sommernatten, slik at vi kan røyke mens vi drikker øl. Vi snakker særlig om Bagdad Indigo, Geir Angell Øygardens bok om Irak, som Morten entusiastisk hadde anmeldt i tidsskriftet Prosa året før. Midt i samtalen dukker det plutselig opp en liten båt. Den er fylt 9

av vann som har blitt til is over natten, og stiger opp fra havgapet i Eisenbahnstrasse, innhyllet i morgentåke. Jeg nikker, ser den for meg, og Morten fortsetter å forklare hvilken betydning Homers Iliade har i Angell Øygardens prosjekt. Så dukker det opp flere maritime objekter, helt uforvarende, og uten sammenheng med hva vi ellers snakker om. Og jeg skjønner at han ikke helt klarer å komme seg ut av Havboka, selv om han nok hadde sett for seg møtet med meg som en pause, et kjærkomment avbrekk. Det er slikt jeg, før dette, bare har opplevd innenfra: Man arbeider med en tekst dag og natt i en periode og er så inne i sitt stoff at det arbeider i en selv når man må gjøre noe helt annet. For første gang hadde jeg gleden av å iaktta fenomenet fra utsiden. Og det ante meg der og da at Mortens nye bok kom til å bli noe utenom det vanlige. Skål, gamle venn!

Eidsvågneset, 30. juli 2014 mens jeg venter på bussen, stanser en bil rett foran meg, og sjåføren, som etter utseendet og den engelske aksenten å dømme er inder eller pakistaner, spør om det finnes et hotell i nærheten. Idet jeg forklarer ham veien til Bergen sentrum, slår det meg brått at ingen er mer malplassert på Eidsvågneset enn turisten eller forretningsmannen på gjennomreise. Stedet er, gitt fraværet av fellesrom – kafeer, barer, restauranter, åpne plas11

ser hvor folk kan møtes – mer lukket for den besøkende enn den muslimske delen av Harar eller en nordafrikansk medina. Hadde jeg ikke bodd i nærheten av og senere i samme hus som min bror, svigerinne, niese og nevø, ville jeg selv etter tolv år her vært en fullkommen fremmed, en hvit somalier. I sovebyen, stedet hvor familier dannes og går i oppløsning, har avvisningen av den fremmede funnet sin arkitektoniske form.

Berlin, 1. september 2014 når jeg vender tilbake til addis abeba eller Debre Zeit, blir jeg alltid overveldet av en blanding av nostalgi og fremmedfølelse. Her bodde jeg som barn; det er så mange ting som minner meg om oppveksten. Likevel hører jeg ikke helt til her. Tilbake i Oslo fylles jeg ofte av en vag angst, blandet med forventninger. Dette er byen jeg har bodd lengst i, og følgelig den byen hvor jeg har begått flest dumheter, erfart flest pinlige øyeblikk, ting jeg skammer meg over. Samtidig er Oslo den byen hvor jeg gjennom årenes løp har fått flest venner, kjærester, har blitt berørt av mennesker som ennå står meg nær. Luften er stinn av lykkelige øyeblikk og bange anelser. Å komme til Berlin er helt annerledes. Her har jeg aldri oppholdt meg i mer enn et par uker om gangen, gjerne med års, ja tiårs, mellomrom. Når jeg ankommer den tyske hovedstaden, hensettes jeg i en tilstand som kan karakteriseres som erfaringsløs nostalgi. Bydeler som Kreuzberg, Neukölln og Prenzlauer Berg minner meg om Oslo-gatene jeg trasket langs i ungdoms- og 12

tidlige voksenår – vår, sommer, høst og vinter gjennom 18 år – samtidig som synet av gatene og bygningene her ikke gjenoppvekker et eneste skamfullt minne. Berlin representerer min ungdom blott ved å ligne på denne livsfasens kulisser; byen fremkaller en ungdomstid uten dårskap, feiltrinn og skuffelser – en sorgløs, kontrafaktisk ungdomstid.

Eidsvågneset, 27. oktober 2014 da jeg åpnet facebook i morges, falt blikket på en fransk setning. Selv om den ikke var påfallende godt formulert (det var et kortfattet nyhetsresymé fra en av mine FB-venner, blottet for stilistiske pretensjoner og med en vedlagt lenke), dvelte jeg en stund ved ordvalget og syntaksen. Som alltid stilte språket seg mer i veien for hva som ble sagt, enn om det hadde vært skrevet på morsmålet mitt. Og liksom det finnes svimle former for beruselse, finnes det også en klarhetens rus. Den som nyter det fremmede språkets oppbygning, klang og rytme, kan bli så oppslukt av formens og ordenes skjønnhet at man glemmer hva som står der. Først ved tredje gangs gjennomlesning av dette trivielle resymeet forstod jeg hva det var jeg hadde lest. Det dreide seg om den 26 år gamle iranske kvinnen Reyhaneh Jabbari, som i forhør skal ha innrømmet å ha drept en mann i selvforsvar i 2007, da han forsøkte å voldta henne. Etter syv år i fengsel ble hun henrettet i Iran forrige lørdag, til protester fra store deler av verden (også vår egen utenriksminister).

«Alt er vakkert» – ikke bare det vedtatt vakre eller sublime, men også det trivielle, det heslige, det vi vanligvis ikke får øye på. Omtrent slik kunne man oppsummere modernismens credo fra Baudelaire og Walt Whitman til John Cage. I Susan Sontags bok Om fotografi påviser hun hvordan dette credoet førte til en estetisering av verden, hvor ikke bare malere, poeter og komponister, men også fotografer gikk på jakt etter det vakre utenfor de vedtatt skjønne ting, i en revolt mot kunstens smakshierarki. Når hierarkiet brytes ned, kan alt bli et estetisk objekt: et par utslitte sko, en stol, et pissoar, et lik, en båt lastet til randen med flyktninger på opprørt hav, i ferd med å drukne. Jeg minnes godt et av mine tidlige, umiddelbare sjokk i møte med en estetisering av det grufulle: da jeg for første gang så Coppolas Apokalypse nå, med handlingen lagt til Vietnam-krigen og et plott fra Joseph Conrads Heart of Darkness. Eksemplene er legio, i poesi, fotografi, film og kunst. For meg er det franske språket fremdeles (trolig også fordi jeg ennå på langt nær behersker det) et slikt skjønnhetsfilter som ofte får meg til å glemme hva som blir sagt. Revolten mot denne estetiseringen av virkeligheten begynte lenge før jeg ble født – ikke minst i kunsten selv, og kanskje særlig blant fotografene. Med alle midler forsøkte man å bryte med vedtatte komposisjonsprinsipper og andre formelle kriterier for skjønnhet for å vise hvor grim, triviell og grufull virkeligheten er hvis man ser den uten filter. Men også opprøret mot det vakre, også grellhetens og det trivielles estetikk, trash-estetikken, har lenge hatt en utbredelse langt utenfor kunsten og det 14

gjennomtenkte reportasjefotografiet. Tabloidaviser er heslige, på nett og på papir. Nyheten om henrettelsen av Reyhenna Jabbari hadde jeg lest om tidligere i norske aviser. Da stod den side om side med annonser og overskrifter av typen: «Du har gjort min datter gravid», «Helsegull eller tull?», «NordKoreas atomraketter kan nå USA», «Nibarnsmorens beste klesvasktips», «Nye grufulle detaljer om IS-fangenes liv» og «Viktig å være sexy selv om man er mamma». Tar man ett skritt tilbake og betrakter det skjønne fra en kunstkjenners perspektiv, så klaget allerede Paul Valéry over hvordan museene sammenstiller kunstverker på en måte som gjør det umulig å betrakte dem hver for seg fordi de fortærer hverandre gjensidig. Og under et besøk i Louvre i 1963 beskrev Witold Gombrowicz det i Dagboken slik: «Trengsel på veggene, disse maleriene er så enfoldig plassert, på rad og rekke. Sammenstimlingen har hikke. Kakofoni. Vertshus. Leonardo og Tizian gir hverandre en på kjeften. Allestedsnærværende skjeløydhet, når man ser på det ene, så skravler det andre inn i synsfeltet fra siden. Alt splintres her opp i så mange varianter at det setter seg fast i halsen, som en flamingofjær etter et romersk festmåltid.» I et slikt perspektiv fremstår skjønnheten, det varige og verdifulle, slik det lenge har blitt organisert og presentert i de store museene, som et forvarsel om hvordan nyhetene, etter at hierarkiene har brutt sammen, blir organisert og presentert i tabloidavisene. Slik museene som presenterer verdenskunsten, nøytraliserte 15

kunstverkene, nĂ¸ytraliserer avisene verdensnyhetene: Louvre, Prado og British Museum som de heslige og flyktige medienes urformer.