Pedro Carmona-Alvarez: Inventarium by Kolon forlag

Alle heter det samme som jeg. Mor har rett. Jeg kler alle epiteter.

PEDRO CARMONA-ALVAREZ INVENTARIUM

Pedro Carmona-Alvarez er født i 1972 og bor i Bergen. Han har siden debuten med Helter i 1997 utgitt kritikerroste diktsamlinger, romaner og essays og vært redaktør for flere antologier. Han har mottatt en rekke litterære priser, deriblant Sultprisen og Kritikerprisen.

PEDRO CARMONA-ALVAREZ

INVENTARIUM 9 788205 502413

DIKT

pedro carmona-alvarez

Inventarium (andre refrenger) Dikt

kolon forlag

© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2020 Omslagsfotografier og design: Pedro Carmona-Alvarez Omslag: Kolon forlag Forfatterportrett: Eva Lene Gilje Østensen Satt med: 10,2/13,5 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Papir: 100 g Munken Premium Cream ISBN 978-82-05-50241-3 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

… a logic of multiplicities (of which relations are only one aspect) gilles deleuze

Me quedaré a tu lado, amiga, hablando con la tierra todo el día rosario castellanos

I H EN D E L S E R (portaler)

En hvit hest flyter på havet En kvinne går i vannet med en tent lampe Vinden tørker den våte marken med sitt ansikt Papirbåten danser med søvnen til en jentunge i et hus laget av vann En gutt leter etter en mistet mynt Himmelen er en åker av knust glass Mynten er av melk En fugl med utspente vinger er en mynt En jente drømmer at hun bor i en gate som ligger på bunnen av et glass Små dokker henger i greiner utenfor et kapell En jente, like stor som en hånd, i hatt og kjole oppskåret over ørkenen Så lenge Gud ikke finnes

Hva ved vinden er det som har tørket marken Hva ved vannet gjør papirbåten søvnig Hvem mister mynter av melk blant stjernene Hvordan løsner et blad fra sine fugler Hvordan finner skyggen hvile i den knoklete vingen til Gud Hvem er den drømmende jenta Hvorfor svømmer hun med klærne på Hvordan flakser hun mot bunnen av ørkenen Hvorfor er hun ikke begravd Hvor lenge kan Gud ikke finnes

II S A MTA LE R V E D KA N T E N AV H VA

Ørkenen gnisser i ørene, en hest drømmer og puster ut som i et lettelsens sukk, dyret i søvnen, stående eller heter det strålende Er det jeg som venter, drømmer eller gresser, hva heter det når hesten er en ørken som er en drøm er sengen min laget av halm av steiner, eller heter det sand Hvem vet hva hester drømmer om drømmene freser som slanger under sanden, hvem vet om ørkenen er et pledd, om hesten er redd, kortpustet, pesende, hvem vet hva hester gjør med pleddene eller ørkenene vi kaster over dem Det er best ikke å tenke så mye på sånt, sa mor mange ganger

Der, sa mor hun viste meg et land, jorden var grønn som øyenlokkenes innsider, som et fyldig blad som en strikkevest i en stue fylt av sigarettrøyk Når jeg hadde fødselsdag ønsket jeg meg ubrukelige ting, guder portaler, en hellig kniv, mor var skarp og skjelvende, hun tigget innvendig skremte sitt eget navn, beit negler, øyne, sinn Der, sa hun og pekte på rallende rødt vann kragebein, hårtuster, ørkenen var full av blomster, steiner og kropper falt fra himmelen Mor beklaget ikke de oppskårne kvinnene den levende lyden av døden Ved et uendelig vindu måtte jeg utstå stumheten, lære å høre etter, jeg tenkte på kamp på isende redsel, på skjemmede ansikter og en fuktig og trist stemme som forsvarte seg til ingen nytte, jeg så mange falle og ble liten som en bille, som en bylt

Hester løp innover ørkenen når mor fortalte om livet som hadde vært en distraksjon og om døden, som var en begynnelse en slags venting jeg fylte ti, ni, elleve og sanden gnisset når jeg gikk selv om skoene mine var rene nye og skinnende Det var mange spørsmål, mange drømmer jeg ikke forstod, nettene var fulle av saltfjell og hvite plutselige vesener hvem kvernet denne larmen hvorfor var klærne mine fulle av sand, var jeg et ekkelt lys en skarp skjelving Mor satt på huk og lekte med knuste speil mor satt ved elven, under sørgepilen mor tråkket i sumper og vasket i fremmede hus, utslitt og taggete jeg forelsket meg i adjektiver, og senere, for å kunne snakke gikk jeg inntil ørkenkanten satte meg på huk ved det brusende havet sanden rant mellom fingrene og jeg la tungen inntil de salte bergformasjonene 17

for å minnes dem som forble slengt over jorden dem som hadde ventet lenge slengt slik, ofte sov jeg ikke men mor sovnet tiden ble treg og det var trøst i tregheten, i ørkenens langsomme gjesp ble jeg ungdom og hesten føll igjen gudene slengte pledd over ryggen på dyret og hvisket enkle formaninger i ørene på meg Jeg sovnet ikke, men mor drømte og hvisket om du løper lenge nok i varmen, om du er hest også der hesten ikke finnes da vil du endelig komme frem til havet, da vil havet vente og du, hest vil bli en hvit bølge i dikterens vakreste ritt

Elven som av og til flommet over begynte som en liten sølepytt øverst i dalen, fra toppen av et hvitt grovt fjell rullet steinene langsomt i elven mot husene der mor hadde vokst ut av sko og kjoler og forelskelser, alt stod som i brann den natten jeg gikk av bussen, steinene glødet jorden var svart, himmelen sotet, enkene som svarte skyer i sorg over hjembyens glemsler for man ville ikke alltid huske en avkappet hånd en forslått legg, et gult sår ved den dødes fluer eller huset dit jeg gikk da jeg kom tilbake for å vokse ut av den gamle gråten, dum og liten og billeaktig hvor er mor, rakk jeg å tenke så var mor overalt

Der var havet, vi hadde endelig kommet frem til de sivkledde strendene, det var så mye vind der vi stod, vi så en havørn over fyret se, en falk, sa mor, jeg tenkte vel på fugler men mest på mor som blandet sammen falk, trane, ørnen som kretset over oss hva heter de fuglene som eter lik, sa hun vannet ble svart som enker, traner som stupende kister, havet som et hardt svart gulv å knele i Her kan bølgene lett ta deg, sa hun her kan bølgene lett dra deg med og omfavne deg, sa hun hun likte ordet omfavne sa det lignet på trenge, behøve, måtte jeg syntes ikke det, men stakkars mor alle ordene hennes var ment for meg sånn at jeg skulle lære alt hun ikke fikk lære av sin mor, kald som en bølge, sa hun denne moren min, fjern som en stjerne, sa hun, men ikke jeg jeg jeg jeg vil lære deg alt dette er mitt uutsigelige forsøk jeg jeg jeg må være datterens vrangside så du slipper, jeg jeg jeg må være suveren, søvnløs, skrekkslagen

så du slipper å love for alltid å være en halv kvinne Hun pekte og jeg så det er synd på havet, sa hun

Det var synd pĂĽ oss ogsĂĽ jeg pekte pĂĽ henne og hun sa ja

Jeg står ved huset der vi åt ristet brød med smør jeg håper å ankre i øynene til dem som så meg forlate gaten jeg går langs et stålgjerde mot skolehuset står med en hageslange i en hage som en søvngjengerske fuktigheten er nattlig, velduftende nabolaget er det samme, slakterens hund doven og full av fluer, kirker og katedraler, den gjennomborede gudesønnen som skremte livet av meg med sine sår i det ubegripelige hvite kjøttet Mellom trestammene ser jeg statuer jeg har glemt navnene på landsfedrene jeg har glemt årstall og rekkefølger jeg husker bare havet, den svarte gjengangeren som dupper av i den velduftende natten, jeg blir syk og melankolsk og synker mot blodårenes koraller, holder meg fast i langsomme trappetrinn og den jeg var legger seg over den jeg er som et blad som lander på seg selv som mange fyrstikker som tennes samtidig jeg slutter aldri fordi jeg aldri helt begynner 23

Kommer jeg til å drukne siden jeg tenker så mye på vann? Er jeg tørst? Jeg er vel hjemme?

Alle heter det samme som jeg. Mor har rett. Jeg kler alle epiteter.

PEDRO CARMONA-ALVAREZ INVENTARIUM

PEDRO CARMONA-ALVAREZ

INVENTARIUM 9 788205 502413

DIKT