Eivind Grip Fjær: Det stemmer ikke

eivind grip fjær

Det stemmer ikke Roman

:k

kolon forlag

© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2021 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Omslagsillustrasjon: Andy Gilmore Satt med: 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2021 Papir: 80g Munken print cream (1,8) ISBN 978-82-05-54282-2 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Du forteller ikke lenger om teaterstykket du spilte i som syttenåring, hvor du og din motspiller, i bare undertøyet, lot som dere pulte. Ingen får lenger høre at under prøvene i dramasalen på skolen, noen timer i uka, i flere uker, lå du halvnaken på noen tepper på gulvet mens ei jente i klassen, som ellers prata mye om kjæresten sin, satt oppå deg og løfta hoftene opp og ned, gnidde seg mot deg, truse mot truse, mens du holdt hendene rundt midja hennes og så henne i øynene, på den måten medeleven som hadde fått i oppgave å regissere dere hadde bedt deg om. For å overlate det helt essensielle til tilskuernes fantasi la dere et laken over hoftene hennes og ned over dine, og da du under en prøve måtte be om en pause, fordi du mista konsentrasjonen og hun oppå deg snart ville merke det, dro du med deg dette lakenet og knytta det rundt deg som et dusjhåndkle mens du reiste deg, og de andre lo og så bort. Dialogen var henta fra Frøken Julie, dere spilte den midt på gulvet, i noen enkle lyskjegler som kom rett ned fra taket, så den dagen det var visning, sto resten av klassen og andre av skolens elever og lærere i en sirkel rundt dere, der mørket begynte. De så dere spille ut noe bare hun som satt oppå deg hadde erfaring med, helt til hun lot som hun kom med å holde pusten og kaste på hodet, før hun liksom løfta seg av deg, dere reiste 5

dere og gikk rundt hverandre i undertøyet og krangla.

Fram til da hadde lærerne ment at du stadig overdreiv, uansett hvor grundig du gikk inn i rollene du fikk og hvor følsomt du uttrykte det du fant der, men da de denne gangen endelig lot seg imponere, syntes du det var merkelig at du kunne fornekte hele forestillinga og likevel spille troverdig.

Sist du fortalte denne historien, mens den ennå føltes vesentlig nok, sto du på et kjøkken på en fest, i en sirkel med andre pent kledde stipendiater. Du var den eneste som ikke kjente noen av de andre fra før, og hadde bare hørt på mens de diskuterte den seksuelle liberaliseringa de mente ungdom nå deltok i. Ei hadde sagt at «En vil jo ikke moralisere, men jeg synes også det høres litt brutalt og følelsesløst ut når de knapt kjenner hverandre», og du tenkte på hvor hendelsesløs din egen ungdom hadde vært. Ei som fikla med halskjedet sitt, mente at «Denne tilsynelatende normløsheten kan jo gjøre det vanskeligere for uerfaren ungdom å forstå egne overgrepserfaringer som nettopp overgrep.

Altså, hvis de tror at alt er lov, samtidig som alt er nytt for dem, er det ikke lett å skjønne at dette skal jeg ikke finne meg i, sånn uten videre.» Alle nikka alvorlig og forestilte seg vel et overgrep på en sofa, omgitt av tomme ølflasker, før noen sa med lysere stemme «Nei, selv jeg holdt jo ikke et sånt aktivitetsnivå!» og alle lo. Hun som ikke ville moralisere, nevnte at hun hadde barn, før hun uoppfordra vedgikk at hun ville føle seg hyklersk når hun om noen år måtte sette grenser hun selv hadde brutt, hyppig, og ofte angra på, «vel å merke», la hun til, og avslutta med å si «Men vi var jo uerfarne, da.» Og da hadde alle fått anledning til 6

å betro de andre hvor løsaktige de hadde vært for ti eller femten år siden, så du fikk for deg at du burde fortelle om dette teaterstykket, siden du hadde vært så stille fram til da og tenkte historien kunne være et relevant og litt komisk innslag. Selv om du var sliten da du tok ordet, og historien ble litt omstendelig, skjønte du ikke helt hvorfor de andre verken lo eller fulgte opp.

I stedet ble de stille, så ned og bort, retta på kjolen, en gikk og tok seg en øl i kjøleskapet mens du fortalte, ei dro opp mobilen. Sannsynligvis tenkte de bare at du hadde oversett den alvorlige tonen til siste taler og uhøflig leda samtalen bort fra de egentlige problemene som denne tonen hadde hinta mot, den farlige kombinasjonen av rus, seksuell utforsking og uerfarenhet, og derfor avskreiv de bidraget ditt som en tøysete og ustrukturert digresjon om en dramaklasse. At det var noe unnvikende i det du sa, var sikkert riktig, for ikke bare syntes du det var ekkelt, alt som fikk deg til å tenke på tenåringsseksualitet – kysselyder bak i bussen, ungdomsserier, nyheter om kjønnssykdommer og manglende seksualundervisning – det minte deg også på at du selv aldri hadde vært ung på den måten de andre snakka så uanstrengt om. Du hadde heller slåss mot de driftene, for å framstå så sindig som du da trodde du måtte være for at noen av de jentene du likte skulle vurdere å være naken sammen med deg. Dette skulle ikke vært merkbart for dem som hørte på, men kanskje noen av dem likevel fikk en fornemmelse av noe uavklart og undertrykt og syntes det var pinlig at du avslørte deg sånn mens du trodde du bare var morsom, som om du uforvarende fortalte fremmede en opprinnelseshistorie.

7

Det var alltid mye enklere å fortelle om den gangen du redda et barn, så lenge du passa på at noe i samtalen eller omgivelsene kunne foranledige en historie om deg som redda et barn, som hvis du satt utafor en kafé og det løp unger rundt på fortauet foran deg og den du var der med. Da ville du følge med på disse barna, eller se deg rundt etter foreldrene, og så forklare denne kikkinga som forstyrra samtalen, med «Unnskyld, jeg blir bare litt nervøs av å se barn løpe sånn.» Så kunne du la det gå noen sekunder til en forelder plukka opp barnet eller det sprang inn i kaféen igjen, før du forklarte nærmere ved å fortelle om da du og din daværende kjæreste Kamilla var på vei til en matfestival for å spise lunsj en lørdag, og det var mye folk overalt, og akkurat da dere hadde kryssa gata over til parken hvor denne festivalen ble holdt, kom det et barn løpende ut fra den veggen av voksne dere var på vei inn i. Kanskje han var ett eller to år gammel, du kunne ikke se alderen på barn, men idet du så denne gutten løpe mot veien, en meter til venstre for deg på fortauskanten, ropte du høyt «Hey!» og strakte armene ut, tok et langt skritt til sida og plukka han opp like før han ville ha ramla utfor kanten og en lastebil sakte trilla forbi bak dere. Men du mista balansen av det lange skrittet, og for ikke å dette oppå barnet du holdt i et fast grep om brystkassa, snudde du deg mens du falt og landa på ryggen på fortauet med han i lufta over deg, sånn foreldre leiker med barn at de flyr, og dere så hverandre i øynene, som dere sperra opp, for dere var sikkert like overraska begge to. Først holdt dere pusten, i ett eller to sekunder, og så pusta han fort noen ganger før han begynte å hyle, og Kamilla tok han ut av hendene dine og la han med hodet mot skuldra. Du hadde ikke bare 8

skremt ungen med å rope til han, plukke han opp og så deise i bakken, men også fått oppmerksomheten til mange andre som var der. Da du reiste deg opp sto det folk i en liten halvsirkel rundt. Noen klappa deg på skuldra, børsta støv av ryggen din, spurte om det gikk bra, og sa det var imponerende. En smilte til sidemannen og sa «Dagens helt!» og du nikka for liksom å bekrefte at det gikk bra, mens du så bort på Kamilla som holdt gutten inntil seg, strøyk han på ryggen og snudde seg rundt til det kom ei dame med et fortvilt ansikt ut av mengden, som tok ungen, klemte han og sa «Unnskyld, unnskyld, unnskyld.» Kamilla fant blikket ditt og kom bort og la armene rundt deg. Over skuldra hennes så du mannen som hadde kalt deg dagens helt, prikke på mora til barnet og så peke på deg. Hun gikk mot dere og sa «Takk! Takk! Jeg må bare …» og det så ut som hun skulle begynne å grine. Hun kneip munnen og øynene igjen litt, så snudde hun seg rundt med ungen i armene og forsvant inn i mengden. En til klappa deg på skuldra, og så snudde folk seg og fortsatte med matfestivalen. Kamilla tok hånda di og dere gikk inn i parken, hun var stille og så avventende på deg, som om du skulle til å si noe, før hun måtte se framfor seg så dere kunne snike dere mellom alle de andre. Det ble ledig på enden av et bord idet noen reiste seg, og Kamilla ba deg sette deg der. «Jeg kan gå og kjøpe noe», sa hun og sto ved bordet og kikka ned på deg. «Det var bra at du fikk tak i ungen.» Hun la ei hånd på skuldra di. Du hadde ikke noe å si. Hun sa «Vi prater mer om det etterpå, ok?» og så gikk hun for å finne noe å spise, mens du satt der og venta og så på folk og lurte på hva du skulle føle om dette. Du tenkte at følelsen av tomhet betydde at du var letta, og 9

så sjekka du mobilen til Kamilla kom tilbake. Da dere spiste så hun rundt seg og sa «Jeg skjønner at sånt kan skje, altså, men her, av alle steder, at folk ikke passer på ungene sine!» Du nikka, og hun fortsatte. «Det ser jo jævlig teit ut, da, men nå skjønner jeg hvorfor noen har småungene sine i bånd. Det er bedre å se skikkelig teit ut enn å bli plutselig barnløs på en matfestival, liksom.» Og du nikka igjen, sa «Ja», og så tok hun hånda di for at du skulle se på henne. Hun sa «Du» og så deg i øynene, «Jeg må si det, jeg ble skikkelig stolt nå. Jeg tror noen pekte på meg i sted, da jeg sto i køa, sånn Der er hun som er sammen med han som redda den ungen, liksom. Og det er jeg jo», og så klemte hun hånda di. Du smilte tilbake, sa «Ja» og nikka og visste at du sikkert burde si noe, men kom ikke på noe som ikke virka åpenbart, prøvde å begynne med «Jeg ble ganske overraska», og etter en liten pause sa du bare «Vi kan kanskje prate om noe anna. Jeg tror vi er ganske enige.» Kamilla nikka, og så satt dere der og kikka på unge foreldre med barnevogn, eldre par som pekte på matvarene de passerte, og en gjeng ved siden av som spiste og drakk øl. En av dere sa at dere også hadde lyst på en øl, og så dro dere videre til et anna og roligere sted med uteservering og prata om andre ting, som distraherte deg fra den plutselige mangelen på følelser og retning. Siden tenkte du på hvor annerledes den dagen måtte ha vært for Kamilla, fra hun først ble skremt av at du ropte, så at denne redselen som hun delte med deg, blanda seg med forvirring over hva som nettopp hadde skjedd da hun tok barnet ut av armene dine og umiddelbart klemte det inntil seg og trøsta det. Noen minutter seinere ble hun imponert over at du hadde reagert så fort, og da hun fikk tenkt 10

litt på hva som hadde skjedd, vokste dette til en stolthet over at det var hun som var der sammen med deg, som om du hadde avslørt et talent du i ydmykhet hadde holdt skjult til det ble helt nødvendig å benytte det for å avverge en tragedie, en følelse hun kunne ha gått med i flere timer den dagen, og som du så i øynene hennes flere ganger da hun holdt blikket ditt og smilte mens hun tok hånda di på gata eller skålte på ei uteservering, helt til den skifta til forvirring og skuffelse på kvelden, da dere så en film i stua di, og hun kom tilbake etter å ha vært på do og så deg sitte i sofaen og grine. Hun sukka og strøyk deg over hodet, satte seg ved siden av deg og la arma rundt deg, sa «Du» og sukka igjen mens du følte at du skuffa henne, som om du hadde løyet på deg talentet. For da hun satte filmen på pause for å gå på do, fikk du en mistanke om at du godt kunne vært mindre oppmerksom, at det var nærmest tilfeldig at du strakte ut armene og tok et langt skritt til venstre og fikk avverga tragedien, og at det derfor ikke var du som hadde gjort det. Det var en slags feiltakelse å rose deg for det, for egentlig ville du – distré som du var, og opptatt av å prate mens dere gikk rundt i byen – ikke sett hva som holdt på å skje. Det ville vært mer likt deg å overse alt som kunne hindre deg i å fullføre den setninga du var midt i, og derfor så du for deg et anna utfall, som ville blitt virkelig om du hadde vært mer deg selv i det øyeblikket. Etter dette mer sannsynlige utfallet ville alle spurt deg hvorfor du ikke hadde gjort noe, du som hadde vært den siste med mulighet til å la barnet overleve, og du ville kjent deg selv igjen bedre i en sånn situasjon, hvor du heller skuffa omverdenen med å prioritere å fullføre ei setning om noe du etterpå ikke kunne huske. Men det virka ikke 11

som om Kamilla forsto eller prøvde å forstå hvorfor du grein, du som var en helt, for hun satt bare der med ei arm rundt deg som om hun kjeda seg og venta på at det skulle gå over, uten å be om ei forklaring, og uten den innforståttheten en sånn stillhet forutsatte om den skulle fungert som trøst. I dagene etterpå argumenterte du for deg selv med at hun kunne, hvis hun ville, ha sett for seg det som hadde hendt med deg som om det hendte med henne selv, og så kjent etter hvordan det føltes, og vurdert om hun ville gjort noe annerledes. For å overbevise deg selv om at det var mulig, forestilte du deg hvordan hun hadde opplevd dagen, kjente på stoltheten og skuffelsen hennes, så inderlig at du ble rørt av din egen medfølelse. Men du fortalte aldri historien om den gangen du redda et barn sånn at den glei over til å bli en historie om grining, og derfor fikk ingen påpekt at du følte deg svikta av Kamillas passive trøst kun fordi dine forventninger til hennes omsorg og innlevelse var urimelige. Fordi det var ei innsikt du kom fram til aleine og altfor seint, var det også bare for deg selv at du fordelte litt av skylda for forventningene dine tilbake til Kamilla, ved å koble det innbilte sviket til oppførselen hennes natta dere møttes, hvor det første hun gjorde da hun ankom festen du var fortapt på, var å forbarme seg over deg før du selv forsto at du trengte hjelp. Før hun dukka opp hadde verten, den eneste du kjente der, servert appelsinbåter til deg og gjengen med musikere han studerte med, fordi det var påske, sånn at det rundt midnatt, da dere alle var fulle og det begynte å bli klamt i den lille leiligheten, lå appelsinskall rundt på flere fat, og du, som ikke hadde mer å snakke med musikerne om, gikk ut på kjøkkenet og fant en spiss brødkniv som du spidda appelsinskallene med, som en 12

måte å samle dem opp på, så de ble tredd på kniven som et grillspyd. Da du skulle spidde den siste biten, var enten skallet så seigt eller fatet så vått at den bare sklei unna, så for å fullføre prosjektet tok du biten i hånda og tredde den på, og kniven skar seg da gjennom skallet og halvparten av pekefingeren din så det rant blod ned over appelsinskallet, kniven og på fatet under. Du var for full til at det gjorde vondt, og selv om verten fikk henta noe papir for å stoppe alt blodet og redde gulvteppet sitt, tenkte ikke noen av dere på å gjøre noe mer med det før Kamilla kom, edru og egentlig bare innom for å si hei på vei hjem. Hun ble straks informert om at her var det knivstikking på gang, men det så ikke ut som hun trodde på det, så alle pekte på deg, og du lot som du var fornærma og pekte tilbake på alle med fingeren med rødt tørkepapir rundt og sa «Jeg er ikke knivstukket, du er knivstukket.» Alle lo, Kamilla også, som uten å kjenne deg sa at hun skulle bli med deg på legevakta, og da du spurte «Tror du det er nødvendig?» sa hun «Ja, du er full», som skulle bli en replikk dere gjentok flere ganger de neste månedene når dere mente den andre ikke var i stand til å ta en fornuftig avgjørelse. Mens dere rusla i kulda ned til legevakta, prata du om hvor rart det var at det ikke gjorde vondt, og så om hva du studerte og hvordan du ikke hadde kjent de andre på festen, så det passa egentlig bra å dra nå uansett, og hun smilte, kanskje mest fordi det var underholdende hvor full du var, men hun lo også, inne på rommet hvor de sydde fingeren sammen igjen, da du forklarte hva du hadde gjort, legen spurte «Spidda appelsinskall?» og du svarte «Ja, det er jo påske.» Det kunne også blitt en replikk dere kunne ha gjentatt flere ganger, hadde det ikke vært for at det sjelden er påske, 13

så den ble bare gjentatt en gang til, av henne, samme natt, da siste buss hjem til deg hadde gått, hun hadde foreslått at du kunne overnatte på sofaen hennes, for så, da dere var kommet inn i leiligheten og hun hadde pussa tennene, å foreslå at du heller skulle sove i senga med henne, og du utslitt og nesten edru spurte «Er du sikker?» Så etter denne natta fikk du både din første ordentlige kjæreste og et kutt så dypt at en eller flere nerver røyk og følelsen på venstre side av venstre pekefinger ble permanent nummen og upålitelig. Da kuttet grodde, ble det til et arr, et merke fra den natta som du kunne peke på når det passa å fortelle en fyllehistorie, eller når noen i de månedene dere var sammen spurte hvordan dere møttes – en liten, avgrensa historie, uten lange linjer, tilpassa den oppmerksomheten du antok andre ville gi deg før de selv ville si noe, eller gjøre noe anna, en historie av den typen det hendte du ble redd du skulle gå tom for, de gangene du gjentok deg selv og følte at du mangla erfaringer å prate om. For at du skulle være forberedt på å fortelle om relevante episoder fra livet ditt, kunne du derfor tenke gjennom hendelser du huska som om du underholdt noen som lytta til tankene dine. Du tenkte tilbake sånn også for å minne deg selv på at av og til skjedde det noe i livet ditt som fikk konsekvenser, eller som var merkelig nok til å fortjene andres oppmerksomhet. Og du fortalte til et tenkt og tålmodig publikum for å kontrollere fortida, for da lagde du en oversikt du ellers mangla, og kunne håpe at en gang kom du til å fortelle sånn, ryddig og fokusert, fra ei trygg framtid, om alt du nå sleit med. Men det var før du ble syk og alt du tenkte tilbake på bekrefta hvor trivielt og bortkasta det hadde vært, eller kanskje fortida bare føltes ubetydelig fordi 14

det ble uklart hva fortellingene om den pekte fram mot.

På veien til legekontoret var det snø til anklene og så stille at du bare hørte knitringa fra skrittene over den tunge pusten. Til duringa fra ventilasjonsanlegget satt du på venterommet og forberedte hva du skulle si til legen – at du skulle begynne, kronologisk, med at du hadde vært sliten siden lenge før jul, etter en seig influensa, og at du ofte ikke holdt ut lenger enn i et kvarter før du måtte ta pauser. Så kom legen ut og sa navnet ditt, du fulgte etter henne inn på kontoret, hvor du satte deg og begynte å fortelle, først om slappheten, så om da du oppdaga klumpen på halsen, over kragebeinet, en kveld du lå i senga og skulle sove. Du hadde tenkt at det sikkert var en lymfeknute, og foreslo for legen at det derfor kunne være en infeksjon, muligens kyssesyke, som var grunnen til at du hadde venta noen uker med å bestille time, for det var vel ikke noe hun egentlig kunne gjøre med kyssesyke. Men så hadde det liksom ikke gitt seg heller, du var fortsatt sliten, og det dukka opp nye, mindre klumper rundt den første, kroppen din sleit tydeligvis med denne infeksjonen, og derfor satt du altså der. Mens legen reiste seg og kjente på klumpene på halsen, forklarte du at det var samboeren din som hadde ment at du burde komme dit. Legen ba deg om å gå opp på vekta, som viste tolv kilo mindre enn sist du huska å ha veid deg. Du sa at samboeren din hadde også ment at du var veldig tynn nå, og smilte da du gikk av vekta, kanskje i håp om at legen skulle smile tilbake og bekrefte at samboere pleide å bekymre seg unødig, men hun så alvorlig ut og ga ikke noen tegn til at hun støtta forklaringa di om at dette var en infeksjon, hun 15

nikka ikke og sa ingenting om det. I stedet sendte hun deg til et naborom for noen blodprøver, og da de var tatt satte du deg i venterommet og planla å sove når du kom hjem, helt til legen kalte deg inn igjen på kontoret. Hun lente seg på skrivebordet og sa det ikke var noen infeksjon, men at du skulle dra til Radiumhospitalet, at hun hadde ringt og avtalt med dem så du kunne bli undersøkt der med en gang, at det var best å være sikker, og at i beste fall fikk du nå bare en kjedelig ettermiddag på sykehuset.

Forbi sykehusresepsjonen og en kiosk fulgte du skiltinga ned i en kjeller, rundt et hjørne og bort en korridor, meldte deg i en resepsjon hvor ei dame pekte bort enda en korridor mot enda et venterom, hvor du satte deg og venta til en mann i hvit frakk kom og sa navnet ditt og ba deg følge etter han inn på et lite kontor, hvor han kjente på halsen din og det ble klart at det var kreft, uten at du fikk med deg overgangen hvor forklaringa di om at det var kyssesyke, eller noe lignende, ble forkasta. I drosjen til sykehuset vokste mistanken din om at nå kunne det være kreft, og du begynte å forberede deg på det, trodde du, og så hilste du på legen på vei inn på det lille kontoret, og han kjente på halsen din, veide deg, spurte om du svetta mye om natta, og så var det bare snakk om å finne ut hvilken type kreft det var. Du spurte om det kunne være noe anna, som en infeksjon, og han sa det var mulig, men du trodde ikke på han, du syntes du så det på måten han sa det på, selv om du ikke kjente han, at han trodde heller ikke på forklaringa di.

Legen bestilte tester og skreiv dem opp på en lapp, som en timeplan for dagen, før han fulgte deg opp trappene 16

og gjennom korridorene for å vise deg hvor de ulike venterommene var. På veien sa han at det ble en del tid å vente, så hvis du ikke ville sitte ved kiosken ved inngangen var det ei kantine i niende, og da han forlot deg i venterommet for å få tatt blodprøvene lovte han å ringe deg på ettermiddagen. Så satt du og venta på at du skulle bli ropt opp av ei i hvite klær som du fulgte etter inn i et rom hvor hun fylte opp flere ampuller med blodet ditt. Derfra gikk du til et par stoler i en korridor hvor du så på keramikken som hang på veggene og på gamle, syke folk med fjerne blikk som ble trilla forbi i sykehussenger, helt til ei i hvit frakk åpna ei dør og ba deg komme inn og legge deg på benken der, før hun stakk ei sprøyte inn i den største svulsten og sugde ut ei væske de kunne undersøke. Du tok heisen opp til kantina og spiste fordi du måtte, mens du satt ved vinduene og så utover Oslo, i en retning som gjorde byen ugjenkjennelig – du kunne vært hvor som helst. Så gikk du ned til venterommet for det siste punktet på lappen, hvor du måtte drikke ei mugge med vann og få satt en kanyle i arma som kontrastvæska ble injisert inn i så det føltes som du tissa på deg mens du lå i en durende trommel som tok bilder av innsida di.

Du var skuffa og letta over at Marianne måtte være travel på jobb, for hun hadde ikke sendt deg ei melding og spurt hvordan det hadde gått hos legen, så da du kom hjem før henne, satte du deg i sofaen og venta.

Før ville du lest noe, satt på musikk eller radioen, men det virka for mye å prøve å gjøre noe normalt, og så ringte legen og sa at prøven de hadde tatt fra halsen viste at det var kreft, og bildene viste at det var svulst17

er på halsen og i magen. Marianne låste seg inn og tok av seg skoene og frakken ute i gangen mens legen fortalte at sånn det så ut nå, kunne du regne med cellegift i et halvt års tid. Han nevnte flere prøver du ville få innkalling til, og mens hun kom inn i stua og skrudde på lyset, ba han deg prøve å leve så normalt som mulig de neste dagene. Da du la på hadde Marianne skjønt at noe alvorlig hadde hendt. Hun satte seg i sofaen og spurte om hvorfor du satt i mørket. Du så ned og sa «Jeg har kreft.» Det hørtes falskt ut, og hun trodde deg bare nesten, sa «Hæ?» og la arma si rundt deg mens du fortalte om dagen og hva legen akkurat hadde sagt. Du så ned på hendene dine mens du snakka, derfor så du ikke hvordan hun reagerte, men da hun spurte om hvorfor du ikke hadde ringt henne tidligere, sa du at du først håpte at de hadde tatt feil, og så la du til at det uansett hadde vært mest venting, som hun fnøys av og sa «Du skjønner at jeg ikke ville vært der fordi jeg trodde det var gøy.» Det svarte du ikke på. Så ga hun deg en klem, først klønete fra sida, mens du fortsatt satt framoverlent og så på hendene dine, og så snudde du deg og grein på skuldra hennes.

Det hørtes litt mindre falskt ut da du ringte mora di.

Hun ble stille og spurte om hva legen faktisk hadde sagt, så om hvilken type det kunne være, om utbredelse, om prognoser, om hvordan de behandla det, og det hørtes ut som hun leita etter ei løsning, som hun alltid gjorde, og samtalen ble ikke så lang, for hun måtte ringe faren din og så en venn som var lege, for å høre hva han mente, så du antok, ut fra den selvfølgeligheten at det er dårlige nyheter for ei mor å høre at hen18

nes sønn har fått kreft, at hun ble lei seg og var tapper på dine vegne.

Morgenen etter våkna du og begynte å grine med en gang, i mørket, før du hadde åpna øynene eller skrudd på lyset, for du hadde kreft, og det var nok til å grine. Kanskje hadde du nå noen få år igjen å leve, og disse måtte du bruke i kamp mot kreften. Snart ville du ikke være mer enn en syk person, som lunta rundt i joggebukse og skjulte sin hårløse hodebunn med ei lue, mens alt som du fram til i går hadde planlagt og utsatt til du skulle bli bedre ble til dumme ambisjoner.

Du kneip øynene sammen og tenkte at hvis behandlinga ikke virka, kunne du ikke håpe på mer enn å få innfridd noen siste ønsker. Men det var ikke noe sted du ville reise og se før du døde, ingen naturformasjon, ingen by, ingen kjente kunstverk, og du ville ikke være omgitt av venner og familie som selvbevisst hjalp deg oppfylle et siste ønske, sånn at de etterpå kunne fortelle andre og hverandre om hvordan de selv opplevde det, og hvordan de trodde du satte pris på at du fikk gjort dette før du døde. De skulle ikke få vise bilder i begravelsen din av deg som fikk oppfylt et siste ønske, med lue i stedet for hår, uten øyebryn, tynn og støtta opp av noen andre. Likevel kom de sikkert til å finne noe sentimentalt og halvsant å si om deg i begravelsen, siden anledninga krevde det av dem. De ville stå med bøyd hode og tenke på hva de skulle huske om deg, og det ville sikkert bli fullt, siden du var ung, men da du så for deg kolleger som sa til hverandre «Ja, det er så trist, så ung», virka sorgen deres så tilgjort og usannsynlig.

19