Simen B. Hagerup: Jordverv

si men b. hag erup

Jordverv Roman

:k

kolon forlag

© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2021 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Opolgraf, Polen 2021 Papir 70 g Creamy (2,0) ISBN 978-82-05-40352-9 Alle henvendelser om denne boka kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

av simen hagerup Absolutt alt. Roman, Cappelen, 2004 Grufulle tomrom. Tekstsamling, 2009 Myldr. [Noord]-serien. Gasspedal, 2012

Til Linus og Milo, kjære kryptozoologer og fantasilingvister!

Prolog

Andrew Burke våknet på gulvet i leiligheten sin i New York. Gjennom vinduet tegnet lyset fra trafikken utenfor pulserende skygger i taket. Selv hadde han falt ut av sengen etter en urolig drøm der han var blitt kastet ut av vinduet. I drømmen hadde en maskekledd skikkelse hvisket til ham at det en gang 149 år før vår tidsregning, over en blomstereng i det vi i dag kaller Marokko, hadde falt en trostelort som aldri landet på enga under fuglen som slapp den.

Nok om drømmen. Angående fuglelorten, og hvordan den bare forsvant i løse lufta, så var det ingen i denne verden som bemerket at det skjedde. Men et helt annet sted materialiserte den seg like plutselig, midt i fallet, og der var det epokegjørende da fuglelorten dumpet ned i det livløse støvet.

Så langt et øye kan se, var ingenting å se. To soler lyste på himmelen.

Innkapslet i fuglelorten var noen barlindfrø som tilfeldigvis begynte å spire. Langsomt vokste de til trær, som blomstret en gang i hundreåret. Det fantes ingen livsformer på stedet fra før, men landet var bebodd av entelekier, urkrefter som fulgte regelmessige baner gjennom verden og ga den form og bevegelse.

Noen av entelekiene tok til å skrelle trærnes kongler 7

og drysse frøene på jorda, og en bartrebestand vokste frem og tok til å spre seg over kontinentet, der trærne støtte på andre arter som også var blitt trukket inn i den unge verdenen og hadde lært seg å leve side om side med entelekiene. I havet svømte en fiskestim inn der vannet et øyeblikk strømmet fra en verden til en annen; bakteriekulturer utviklet nokså tilfeldige, mikroskopiske ritualer som fikk slike ånder som gjerne kalles guder, til å velsigne dem med sin beskyttelse; en enslig døgnflue summet på den tomme himmelen – hvordan skulle den sikre artens overlevelse?

Noen av dyra søkte seg til forrevne fjellkjeder i kontinentets randsoner og satte i gang med å kryssforplante seg grassat. I det mer tempererte innlandet dukket mennesker opp, og det som kalles sivilisasjon, oppsto.

Entelekiene sto overfor disse fruktene av bortblåste barlindfrø. Det hadde vært umulig å forutse konsekvensene, men hvordan de enn stilte seg til saken, var de nødt til å forholde seg til at biologisk liv var kommet til jorden deres.

1.

Elvemark

Nå var det som om det guddommelige forsyn, rørt over menneskenes slit og botferdighet, hadde trukket forhenget fra, slik at den årvakne hare; den brusende bølge; den vuggende båt trådte klart og tydelig frem; alt dette som, dersom vi hadde fortjent det, ville vært vårt for alltid.

Virginia Woolf, Til fyret (overs. Merete Alfsen)

Jeg trekkes ned fra noen høytsvevende tanker idet hele gummistøvelen min suges ned i den gjørmete skogbunnen. Med det samme husker jeg at jeg har tråkket gjennom på nøyaktig dette stedet før, for to år siden i dag.

Det er en bestemt vannpytt som dukker opp når været er vått, og datoen er jeg sikker på, for det skjedde på min sekstiandre bursdag; jeg har gjort det til en årlig tradisjon å gå tur på bursdagen min. Det hadde regnet den dagen, akkurat som nå, og jeg var ute og gikk med Kaspian, sønnen min, og datteren hans, Alma, som var kommet på besøk for anledningen.

I år kom Kaspian alene, selvfølgelig, og han var ikke i humør til noen skogstur. Altså går jeg min lille bursdagstur alene. Det er uvirkelig å tenke på at Alma ville ha vært fem år gammel nå.

Dagen for to år siden melder seg i minnet i løpet av det korte øyeblikket før foten min bunner og den samme klamme sokkefølelsen melder seg som den gangen.

Sønnen min hadde uforvarende satt dagsordenen på formiddagen da han leste fra avisen om en tiger som hadde flyktet fra zoologisk hage. Kona hans og jeg himlet spøkefullt med øynene, men lille Alma lyttet alvorlig, og da vi gikk i skogen etterpå, var hun fast bestemt 11

på å finne den tigeren. Hun tumlet rundt mellom trærne mens Kaspian løp etter og prøvde å holde henne tørr mot alle odds. Stadig forsvant hun inn bak kratt og steiner og lokket, som på en huskatt: – Tiger, tiger …

Jeg snudde hodet for å se etter henne, der hun lå over en rotvelt og sprellet med de gule gummistøvlene, og akkurat da var det jeg tråkket i denne kulpen.

Nå står jeg her to år senere og har plumpa uti på ny. Jeg ser på den gamle rotvelten, og brått hører jeg stemmen til Alma helt tydelig igjen: – Tiger, tiger …

Det må være innbilning, men jeg er sikker på at lyden bærer gjennom lufta, og det går et grøss gjennom meg.

Jeg snur meg mot stien, men den er vekk. I skogen foran meg står det i stedet en fullvoksen bengalsk tiger.

* Jeg kjenner meg plutselig kvalm. Det er ikke sjokket over å ha støtt på et tropisk rovdyr ute i granskauen som gjør meg uvel, men jeg kjenner meg sjøsyk, og før jeg rekker å reagere, begynner tårer og oppkast å sprute.

Heldigvis står jeg på et par meters avstand fra tigeren, så jeg slipper å spy på den majestetiske katten.

Dyret tar et skritt i min retning, men da oppstår et besynderlig fenomen i lufta mellom oss. Et hjul av skimrende rødt lys stiger langsomt opp fra skogbunnen. Tigeren ser det tydeligvis også; den freser og viker tilbake.

12

Hjulet har elleve dirrende eiker og dreier sakte rundt.

Det skinner med et flimrende lys, slik støv kommer til syne i solstrimen fra et blafrende gardin når noen åpner vinduet for første gang på lenge.

Det dreier og lyser og fyller synsfeltet, og jeg kjenner en iling i huden som sprer seg fra magen og skrittet, gjennom ryggraden og ut i fingrene. I hodet tar pulserende ord form, som om min indre stemme hadde begynt å prate for egen maskin. Ordene kommer først som en rytmisk mumling, men stiger til en melodisk regle, den taktfaste gjentakelsen av elleve navn som ikke sier meg noe som helst: Zog, skjebnens pyramide, Urdsnatt, lovens øye, Vekne og Psja, tilblivelse og utslukning, Gsjnye og Fadragul, jord og himmel, Ameï, ømhetens ånd, Me og Rakep, fylde og avstand, bevareren Ksinr, krigens tommel Nis …

Denne ramsen og det flammende hjulets påtrengende nærvær distraherer meg, men jeg prøver å holde oppmerksomheten på tigeren, som begynner å gå i en bue rundt meg. Selv står jeg pinne stiv, bare pupillene mine følger haletippens bevegelse der den forsvinner som et penselstrøk i øyekroken, før den myke tassingen drukner i løvrasselet bak meg. Samtidig begynner hjulet å løse seg opp i svimlende prikker på netthinnen.

Først nå avtar den taktfaste oppramsingen av de elleve navnene i hodet, og først nå legger jeg merke til at hele skogen rundt meg har forandret seg. Den er full av planter jeg ikke drar kjensel på. Nåletrærne jeg kjenner 13

så godt, er erstattet av enorme løvtrær med rødgrønne stammer. Selv gresset er annerledes, liksom mer avrundet i kanten. Og skjønt foten min fremdeles er dyvåt etter at jeg tråkket i gjørmepølen, er jorda som omgir den, helt tørr. Jeg står til midt på leggen i tettpakket sommerjord.

Jeg vet ikke om skogen faktisk har forvandlet seg, eller om det er meg det skjer noe med. Uansett må jeg komme meg ut av denne støvelen. Jeg lirker foten opp gjennom det sleipe gummiskaftet og får dratt den ut av jorda, skreller av meg sokken og tar av meg på den andre foten også. Støvlene mine, som er utstyrt med lisser, binder jeg fast i den ene beltestroppen i dongeribuksa. Jeg ruller opp buksebeina i den plutselige varmen, nesten nysgjerrig.

I baklomma har jeg en nymotens mobiltelefon som Kaspian ga meg til bursdagen i fjor. Vanligvis blir jeg irritert over hvordan den stadig piper og blinker, men nå som den for en gangs skyld kunne ha kommet til nytte, er den mørk og stille. Jeg legger den tilbake i lomma som en porøs stein jeg kunne tatt med hjem fra strandtur.

* Jeg ser meg om etter landemerker i skogen, men det eneste jeg er sikker på, er at jeg aldri har vært her før. Jeg kan ikke engang bestemme himmelretningene, for jeg har ingen klar sikt til solen gjennom det tette grenverket.

14

Jeg har hørt at en som går seg vill i skogen og prøver å komme ut i en rett linje, ofte ender opp med å gå i ring. Derfor skulle det være bedre å prøve å gå i ring for å komme seg ut i en rett linje. Akkurat det siste kan jeg ikke huske hvor jeg har lest, men jeg tror det var enten Beckett eller Ole Brumm. Så jeg går mest på måfå, forhåpentlig vekk fra den tigeren.

Jeg roper i skogen uten å få svar. Jeg skrider gjennom villnis, opp og ned forvridde steinformasjoner og grønne tuer. Jeg skvetter til idet et dyr springer unna i et blomstrende buskas litt lenger borte.

Noe er helt feil med lyset; fargene har en uvirkelig lød. Etter en stund blir det mørkt. Natten kommer med fremmede lyder som setter seg i nesen, som lumre nattlukter: Insektenes summing stikker som svak salmiakk, og ekkoet av fjerne dyreskrik blir hengende som en harsk eim i lufta.

Etter noe som kjennes som altfor kort tid, begynner det å lysne igjen. Morgenen innvarsles av løvgrønne finker som piper i buskene, og høyt oppe mellom tretoppene skimter jeg små fugler, synlige bare som røde prikker, som synger de mest intrikate triller jeg noen gang har hørt.

Det lysner og mørkner om hverandre, som om døgnene forløper i rykk og napp. Jeg har fremdeles ikke sikt gjennom skogtaket, men en gang regner en lett sommerbyge over meg.

Jeg fortsetter å gå. Jeg blir ikke utmattet, men kjenner meg mer og mer uttømt, utvisket, som om skrittene mine bare leder meg stadig lenger bort fra ethvert fast holdepunkt. Om jeg tenker på noe, er det vel Alma, kanskje sønnen min; jeg er ikke sikker på om det er noe

15

jeg vil holde fast ved eller tvert imot prøver å gi slipp på. Egentlig vil jeg ikke tenke på noe som helst her jeg går.

* Fremmedheten til dette stedet blir etter hvert nesten velkjent. Jeg bøyer meg ned og snuser på en plante med taggete blader og en kuppelformet blomst. Lukten minner litt om nype.

Jeg kommer til en lysning i skogen der noen har reist elleve steinstøtter i en sirkel. Da ledes tanken igjen til det flammende hjulet og de elleve navnene: Zog, Urdsnatt, Vekne, Psja … hvordan var fortsettelsen igjen?

Steinene har nedslitte utskjæringer som likner dyrehoder og geometriske former. Jeg passerer en okse og noen andre dyr, en pyramide og en stein hugget ut til å likne en trekrone. Mens jeg går fra stein til stein og gransker figurene, melder resten av regla seg – de elleve navnene plopper opp i bevisstheten som drivved på vannoverflaten: Zog, Urdsnatt, Vekne, Psja, Gsjnye, Fadragul, Ameï, Me, Rakep, Ksinr og til slutt krigens tommel Nis. Straks jeg har alle navnene tydelig i tanken, begynner oppramsingen å gjenta seg med tiltakende styrke i hodet, og den får hjernen til å dirre som glass ved lyden av den høye C. Jeg holder meg oppreist mot den ene steinstøtten, men til slutt detter jeg sammen i gresset – lammet og ute av stand til å ense noe annet enn navnene som gjentas igjen og igjen.

16

Langt der inne kan jeg høre meg selv tenke. Jeg lurer på om jeg har fått slag. Så ebber ramsen ut i en svak, pulserende hodepine, og verden begynner å klarne igjen. Jeg kravler vekk fra steinstøttene, kommer meg på beina og raver bestyrtet videre gjennom skogen.

Etter at jeg har gått et stykke, orker jeg ikke mer. Jeg legger meg ned på bakken og begynner å gråte.

Jeg tenker på livet som ligger bak meg. At det var en stor feil å gifte seg med Georg, skjønte jeg nok allerede før jeg gjorde det, men så ble jeg gravid. Etter at vi fikk Kaspian, holdt vi ut med hverandre til han flyttet hjemmefra. Det var like etter kommunistregimets fall, og hele samfunnet var i oppbrudd.

Senere, da Alma døde, tror jeg Kaspian håpet på en forsoning mellom meg og faren. Men å møte ham i begravelsen minnet meg bare på alle årene jeg hadde kastet bort på ekteskapet vårt. Det eneste gode som kom ut av det, var nok Alma – og etter at hun ble borte, mistet jeg fotfestet fullstendig; om jeg ikke alt hadde mistet det for lengst.

* Slik ligger jeg og synes synd på meg selv i cirka et kvarter. Så gidder jeg ikke mer. Jeg reiser meg og fortsetter å gå.

Vegetasjonen i skogen tynnes langsomt ut rundt meg, og snart hører jeg den umiskjennelige lyden av rislende vann. Jeg følger lyden, og ikke lenge etter kommer jeg til en bekk som renner ut i en elv. Nedover langs 17

elva begynner bakken å skråne under føttene, og vegetasjonen trekker seg stadig mer tilbake fra elveleiet. Jeg småspringer et stykke og blir stående andpusten og lene meg mot en kampestein like ved der vannet fosser utfor en bratt skrent.

Nå som jeg endelig er ute av skogen, vender jeg blikket opp og myser, og jeg skvetter til da jeg får se to soler som står på himmelen. Det er en liten sol som lyser hvitt og sterkt, og en annen, større, som ruver litt høyere og stråler med et dust, nesten grønnlig lys.

Overraskende nok henter jeg meg fra forskrekkelsen nesten umiddelbart. Prøvelsene mine i skogen har visst forberedt meg på at hva som helst kan hende. En sol til eller fra utgjør ingen større forskjell.

Nedover langs fossefallet klorer noen enslige kratt seg fast i fjellknausene, og enda lenger nede flater bakken ut der strømmen slutter seg til en større flod. I det fjerne skimter jeg bevegelser i vannet og noe som likner små hus på elvebredden.

* To mennesker møter meg ved bunnen av fossen: en liten jente i tolvårsalderen og en voksen mann med helskjegg, begge ganske pussig kledd i tresko og rettskårne buksedresser av et polyesterliknende stoff.

Jeg er den første av oss som hilser.

– Hei. – Hui, svarer jenta og vinker med begge armene, som om vi sto langt fra hverandre.

18

– Hui, sier mannen.

De ser ut som far og datter, med smale neser og nokså utbulende øyne – litt alveaktige, men ikke på noen pen måte.

– Har dere sett et lite barn? spør jeg.

Datteren svarer, men ordene som kommer ut av munnen hennes, er kaudervelsk.

– Unnskyld? sier jeg.

– Gaghilagalul? sier hun og hever øyenbrynene.

– Øh, sier jeg. – Do you speak English?

– Mifnapegg.

– ¿Habla español?

– Vimpim?

– F’á! bryter mannen inn, og jenta nikker som om hun er enig. Hun peker, først rett på meg og så på den skogkledde åskammen, som nå ligger bak meg, badet i det doble kveldslyset fra solene. Jeg nikker, hun sier noe mer, og mannen svarer, stadig like uforståelig. Så snur de seg og begynner å gå ned mot elva, og hva annet kan jeg gjøre enn å dilte etter?

På elvebredden vrimler det av folk. Det jeg trodde var bebyggelse, viser seg å være hundrevis av trebåter, noen på elva og noen trukket i land på stranda. Litt overrasket fastslår jeg at det er første gang jeg skiller meg ut i mengden som den eneste med lys hud. Det som ser ut til å vekke mer oppsikt, er at jeg kommer i dongeribukser og strikkegenser rett inn i noe som mest av alt likner en bronsealderleir.

Mange er nysgjerrige, og jenta svarer på spørsmål til høyre og venstre der hun fører oss til en gruppe som sitter i sanden langs en gresskledd skråning.

– Simita, hoier hun, og det er tydeligvis navnet på 19

en av dem. En ung mann reiser seg og kommer bort til oss. Han smiler til meg og hører på det jenta har å si.

Han nikker og sier noe uforståelig, så jeg ser bare dumt tilbake. Da peker han på seg selv og gjentar navnet sitt: – Simita.

Jeg er jo høflig nok til å svare med mitt eget navn.

– Tatjana, sier jeg.

– Tatjana, hermer han.

Nå er det hans tur til å gå løs på skolespråkene.

Ansiktet legger seg i dype folder, og melodien i talen begynner å veksle vilt der han kvekker, gurgler og lesper seg gjennom noen fraser. Han plukker et gresstrå og binder en finurlig knute på det, som han holder opp foran meg.

Til slutt kommer det på portugisisk, av alle språk: – Kan du høre meg?

Siden jeg leste romanske språk på universitetet, kan jeg litt portugisisk. Etter skilsmissen jobbet jeg noen år som lærer, før mor og far døde og jeg flyttet tilbake til det gamle gårdshuset. Min kortvarige karriere i skoleverket har jeg sett tilbake på som et heller forglemmelig kapittel av livet, men nå takker jeg forsynet for alle studietimene jeg svettet over Saramago, og alle de harske fiskerettene jeg bestilte på småsjabre strandrestauranter da vi var på ferie på Algarvekysten.

– Min gode mann, sier jeg, – jeg hører Dem utmerket.

Simita virker like forfjamset som meg over at vi forstår hverandre.

– Der var vi! sier han.

– Hvor er vi? spør jeg.

– Ærede frue, kommer svaret, – vi er en av de flytende klaner på Elvemark, ok?

20

Han snakker langsommere og langsommere, som for å forsikre seg om at jeg får med meg alt: – Vi er på vei til nyttårsmarkedet i Koponn, på kysten av Havsjø.

Til slutt spør han bare: – Har du gått deg vill?

– Jeg tror det.

– Hvor har du vært? sier han, og det lyder som en slags hilsen. – Hvordan har det seg at du kan det gamle språket?

– Det gamle språket? sier jeg. – Mener du portugisisk?

Han rynker på pannen, men smiler og svarer: – Unnskyld, jeg vet ikke hva «portugisisk» betyr. Jeg kan ikke det gamle språket så godt, jeg har bare lest det i bøker. Det gikk da av bruk i Midtens rike etter keiserveldets fall?

Han virker genuint interessert i hva jeg måtte mene om både Midtens rike og keiserveldet, men heldigvis avbrytes vi av en liten kvinne med kort lugg som kommer bort og napper Simita i ermet.

– Paksa-paksa, Simi? sier hun, og han nikker til henne og snur seg mot meg igjen.

– De lurer på hva som skjer. Jeg tror vi bør holde et møte.

Så roper han noe på språket deres, og folk som sitter i sanden og spiser eller prater, reiser seg og begir seg ned mot en langbåt som ligger trukket i land på stranda.

Ved bredden gjentar noen signalropet, og i båtene på vannet kommer folk til syne og hopper i elva for å svømme inn til allmøtet. Noen ungdommer som har sittet lent over et brettspill med steiner og skjell på et rutenett, går forbi og sender meg nysgjerrige blikk, mens en 21

annen, som lå og slappet av i gresset, sukker tungt som om han helst skulle betakket seg for hele forstyrrelsen.

* Mens klanen holder sitt møte i skyggen av langbåten, går den minste av de to solene ned bak horisonten. Solnedgangen får himmelen til å farges som irret kobber før den skifter til dyp fiolett.

Jeg går opp på en gresskledd bakketopp. En svak summing stiger fra bakken, og jeg blir ikke kvitt fornemmelsen av at gresset vil meg noe. Jeg blir stående og vifte vekk en flue som setter seg på et tre og gnir frembeina mot hverandre mens den ser på meg.

Jeg har slått fra meg ideen om at dette kan være en drøm. Jeg har opplevd «våken drømming» før, men her hjelper det lite å klype seg i armen. I så fall kan jeg umulig befinne meg på planeten Jorden overhodet. Er det virkelig ingenting i mitt gamle liv som kan gi noe fast holdepunkt lenger? Så kommer jeg til å tenke på Alma, lyden av stemmen hennes ute i skogen, og tanken får meg til å rødme.

Her og nå må jeg prøve å forholde meg rasjonelt til situasjonen. Aller først må jeg finne ut hvor jeg er, og hvordan jeg har havnet her.

Et blandet selskap sitter i skråningen. Noen av dem spiser fra fat som de balanserer på knærne og i sanden foran seg. Det slår meg at jeg ikke aner hvor lenge jeg ravet rundt i skogen; og selv om jeg ikke kjenner meg tørst, går jeg ned til elva og legger meg på alle fire som 22

et dyr for å drikke. Da jeg kommer tilbake, kommer et barn bort og deler fiskekaken sin med meg. Den enkle gesten gjør meg mer rørt enn jeg kan huske å ha blitt på lenge.

* Etter klanens allmøte kommer Simita opp til meg for å si at de kan gi meg haik videre til markedsbyen Koponn. Familien til de to jeg traff da jeg kom gående fra skogen, skal ha tilbudt meg å bo i båten deres.

– Unge Naki la inn et godt ord for deg, sier han.

Jeg antar at Naki må være jenta, som jeg lurte på om kunne være datteren til den andre jeg møtte. Det er altfor mye å ta stilling til på en gang – de siste årene har jeg riktignok i mørke øyeblikk ønsket meg vekk fra det hele, men nå ville jeg heller vært hjemme i godstolen og hørt på klassisk musikk. Allikevel trekker jeg pusten dypt ned i magen, reiser meg og sier: – Takk.

Jeg gjør meg parat til å gå. Etter den strabasiøse turen min gjennom skogen ser jeg frem mot å legge meg. Men Simita setter seg bare rett ned i gresset.

– Fin solnedgang, sier han, – det er nesten årets siste.

Jeg nøler, men så setter jeg meg ned igjen, ved siden av denne fyren som tydeligvis skal være tolken min.

– Er det andre enn deg som kan det gamle språket? spør jeg.

– I klanen? Nei, jeg er inngiftet, ser du. Men på markedet i Koponn finnes nok noen, dit kommer folk fra alle hjørner av Krinsil.

23

– Alle hjørner av … Krinsil, sa du?

– Jeg tuller ikke – de strømmer til fra hele jordkransen.

«Krinsil» må være navnet på jorden eller kontinentet deres. I så fall er det vel strengt tatt vekk fra Krinsil jeg vil, men å følge med til dette markedet virker likevel som det mest fornuftige jeg kan gjøre.

Tankerekken min avbrytes da den andre solen begynner å gå ned, og jeg innser at ingen stjerner eller måne kryper over oss, bare nattens fulle skygge. Først er jeg redd det skal bli stupmørkt, men da det siste sollyset svinner i horisonten foran oss, begynner en fjern lød i horisonten bak oss å skinne.

Jeg vrir på hodet og måper: Lyset er ikke likt noe annet jeg har sett i mitt liv. Det har en eterisk glød og synes å stråle ut fra selve jordskorpa i bløte halvsirkler, ispedd alle regnbuens farger.

– Hva i all verden er det lyset? detter det ut av meg.

Simita ser på meg som om han ikke skjønner spørsmålet.

– Det er jo bare jordlys, sier han.

– Å, selvfølgelig! forter jeg meg å si. – Et øyeblikk syntes jeg bare jeg så noe.

* Jeg drømmer ingenting den første natten jeg sover hos den flytende klanen på Elvemark. Men jeg våkner med en tanke, noen ord eller fraser som forsvinner før jeg får ristet nyvåkenheten av meg.

Det er nattmørkt, og jeg ligger i en hengekøye under 24

dekk i båten til vertsfamilien min, som består av et middelaldrende par og datteren deres. De sover stille i kahytten rundt meg. Fra taket henger kurver, svaiende suggererende silhuetter i mørket.

Jeg kryper ut av hengekøya og tasser opp på dekk, der jeg blir stående og strekke meg i den stille sommernatten. Jordlyset gir en spøkelsesaktig lød til vannet med de duppende båtene. Øynene venner seg langsomt til mørket, men jeg kan knapt tro det jeg ser. Det er som om fenomener dagen har holdt skjult, nå fremtrer i jordlysets svake skinn, på samme måte som visse lyssvake stjerner blir synlige først når en fikserer blikket ved siden av dem.

På relingen noen meter unna ser jeg en loppe, og den blunker til meg!

I skogholtet strekker to trær grenene mot hverandre, som om de hilser, og en fisk svømmer baklengs i elva.

I vannet stimer noe annet forbi som ikke er fisk, men lysende hvite piler under overflaten.

Alt er en del av alt, pulserende fylt av mening og liv. Og selv om jeg ikke forstår hva som skjer, kjenner jeg meg revet med – invitert ut i denne natten, som er en ukjent natt, men allikevel min egen: ganske enkelt en jordisk natt, skjønt for en annen jord enn Tellus gamle klode.

* Lenge blir jeg stående trollbundet i den mørke seilbåten. Da jeg til slutt bestemmer meg for å klatre ned de bratte trinnene til kahytten, enser jeg så vidt at noe 25

beveger seg der nede blant skyggene. Jeg jumper ned på de ruglete plankene, men et øyeblikk tror jeg at jeg har tråkket rett i en revesaks.

Det er ingen revesaks, men mor i båten: en butt, liten dame ved navn Vera som jeg møtte til aftensmaten i går. Nå ligger hun på dørken med hånden som en skrustikke rundt ankelen min.

Jeg hyler så både mannen og datteren våkner. Det var dem jeg møtte i skråningen da jeg kom: jenta Naki og faren, en sindig kar ved navn Gastugg.

Vera sier noe i en forretningsmessig tone, og Naki setter seg opp i hengekøya. Hun begynner å diskutere med mora, som først nå langsomt løsner grepet om foten min.

Gastugg avventer stemningen noen sekunder før han forsvinner opp fra kahytten og vekk med et plask.

Snart sitter jeg på dekk og masserer den ømme ankelen min og speider utover vannet. Gastugg kommer svømmende tilbake, tett fulgt av Simita, han som kan tolke på «det gamle språket». Vannets gjenskinn av den doble soloppgangen får ansiktene deres til å lyse.

Da Simita får øye på meg, begynner han å kave med armene i vannet og hoier: – Tatjana! Du har sovet i flere døgn!

Vel om bord rister de to svømmerne av seg dråpene som et par badehunder, og Simita løsner et knytte på magen og lar de forskjelligste grønnsaker trille utover dekksplankene.

– Jeg har med frokost!

*

26