thomas marco blatt
Vi kom fra Liverpool Roman
:k
kolon forlag
© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2021 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS, Oslo 2021 Papir: 100 g Munken Premium Cream ISBN 978-82-05-53025-6 Alle henvendelser om denne boka kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo av thomas marco blatt Slik vil jeg måle opp verden. Dikt, 2006 Overalt bor det folk. Dikt, 2008 1920 Sørumsand. Dikt, 2012 Varsjøen. Roman, 2016 Tiden er ilden vi brenner i. Roman, 2018
Joseph
Faren min levde. Men han hadde vondt i brystet, han satt i lenestolen og heiv etter pusten. Mora mi ringte ambulansen og dro telefonledningen så langt det gikk, men den rakk ikke helt inn i stua. Siden nødsentralen ba oss holde linja, var det Emma som blei sittende på vegg-til-vegg-teppet med telefonrøret, mens jeg var ute og så etter ambulansen. Da jeg kom inn igjen, satt mora mi på huk ved lenestolen, håndkleet var fortsatt kveila om det våte håret, hun holdt faren min i hånda. Hold deg våken, sa hun, Fred, du får ikke sove nå. Faren min nikka, han blunka sakte, det virka som han var overmanna av en plutselig utmattelse. Ansiktet hadde fått et fremmed drag over seg, det var noe rart med blikket hans; han satt og så ned i fanget, hva var det egentlig han stirra på? Jeg visste ikke hva det var, jeg tenkte: Hvis det er døden han ser, er det ingenting der.
9
Ambulansepersonellet kom. Jeg trodde de skulle løpe inn i stua, at de skulle skynde seg, men de spaserte bare rolig inn. Først snakka de med faren min, spurte hva han het, om han hadde smerter, og faren min sa det var vondt i brystet. Den yngste ambulansearbeideren, ei blond, pen dame med håret festa i en stor gul hårstrikk, forklarte at hun ville gi han litt ekstra oksygen så det skulle bli lettere å puste; hun plasserte en maske over nesa og munnen hans, blodtrykket blei også målt. Nå skal du få litt Entonox, sa hun, da vil du snart føle deg bedre, det lover jeg. Den pene ambulansedama skrudde på en gass-sylinder og sa: Bare pust dypt og rolig. Den andre fyren tok av seg jakka. Han var en kraftig mann med hårete armer og gikk bort til vinduet og snakka i walkietalkien. Skylaget lå tett over Multon og de mosegrodde skifertakene i October Street. Tørkesnorene var knytta til takrennene i bakgårdene, klærne bølga fram og tilbake i vinden som vimplene på et skip. Malinga på gjerdene flassa av, plantene i leirkrukkene var brune og visne. Ambulansearbeideren snudde seg, han så på mora mi. Vi må ta han med inn, sa han, det kan være et hjerteinfarkt.
10
Båra blei dytta inn i bilen, og mora mi fikk sitte bak med faren min. Emma og jeg sto i oppkjørselen og så etter ambulansen som forsvant med blinkende blålys. Noen fugler flaksa mellom strømledningene. Ledningene spredte seg fra de høye trestolpene som trådene i et forstørra spindelvev, lufta var fuktig. På den andre sida av gata skimta jeg Steve og mora hans i kjøkkenvinduet. Steve var en av de beste vennene mine, jeg løfta hånda kort, men Steve forsvant, kanskje han ikke så at jeg vinka. Naboen vår, Harrison, kom ut på trappa. Faren din tåler en støyt, sa han, det ordner seg nok. Og så begynte han å inspisere bladene på det lille lønnetreet sitt. Om våren hadde Harrison sine faste rutiner: Han gjødsla jorda, klipte greiner og spraya bladene på treet med en blanding av bakepulver og eddik, det skulle visst virke soppdrepende. Harrisons kone hadde forlatt han for mange år siden, barna kom sjelden på besøk, og den eneste som virka trofast mot Harrison, var bikkja hans, bulldoggen Dylan, som lå i døråpninga. Dylan var gammal og sjuk. Når Harrison lufta han, loffa bikkja etter med bøyd hode, det ene øyet hadde nesten forsvunnet bak en kir11
sebærrød byll; jeg kunne ikke huske sist jeg hørte den bjeffe. Hvis noen hadde spurt meg for tolv timer siden, om hvem som kom til å leve lengst av faren min og Harrisons bikkje, hadde jeg satt alt jeg eide på faren min. Nå var jeg ikke helt sikker.
Emma ringte bestemor Ann og mammas søster, tante Vic, for å fortelle hva som hadde skjedd; hun sa de ikke trengte å komme over. Vi klarer oss, jeg ringer når vi hører noe, sa hun og la på. Så rydda Emma kjøkkenet og begynte på oppvasken. Hun var 19 år, to år eldre enn meg, og forlot ikke huset uten tjukke kajalstreker under øynene og den utvaska jeansjakka med buttons mot krig og atomvåpen og Maggie Thatcher. Iblant, når jeg hadde besøk av Steve eller Gary Wheels, marsjerte hun inn på rommet mitt mens hun sang på «Another Brick In The Wall». Emma var irriterende og lat og tok aldri oppvasken på eget initiativ, men nå gjorde hun det. Joe, sa hun, hvis pappa dør, må du skaffe deg en jobb, mamma kan ikke beholde huset på én inntekt. Fattern har ikke engang fylt 45, sa jeg, han dør ikke. Emma rista på hodet. Alle dør, sa hun, veit du ikke det?
13
Selvfølgelig visste jeg det, men dette var ikke våren jeg skulle miste faren min. Dette var våren Multon Swans skulle rykke opp til 4. divisjon. For første gang i historien skulle Svanene bli en profesjonell klubb, det var sånn jeg hadde sett for meg det nye året. Steve, Gary Wheels og jeg var de eneste juniorspillerne på a-laget, og i det siste hadde det vært flere speidere på kampa våre. For noen uker siden, etter en hjemmekamp mot Macclesfield Town, hadde en fyr spurt om Steve ville prøvespille for Chester City, men Steve hadde takka nei, og jeg hadde gjort det samma. Det var bare én klubb vi drømte om å spille for, og det var Liverpool F.C., som fedrene våre holdt med og onklene våre holdt med, og speideren vi skulle overbevise var Mel Johnson. Mel Johnson var Liverpools sjefspeider, det var han som hadde oppdaga Gary Ablett og Ian Rush. Hvis du spilte for en klubb Mel Johnson ikke hadde hørt om, var du ganske enkelt ikke en skikkelig fotballspiller. Skal vi ikke ringe onkel Dave, sa jeg, og Emma trakk på skuldrene, hun skylte en tallerken. Dave var fatterns lillebror. Ryggen hans var dekka av tatoveringer av fisker og amfibier, og samlingen økte for hvert år. 14
Etter at vikene blei høyere, hadde han anlagt helskjegg som var i ferd med å gråne. De åra han bodde i Dublin, hadde han jobba som dørvakt og bartender, og da så vi han stort sett bare i høytidene. Nå jobba Dave i skraphandlerbransjen og kunne skaffe oss det meste. Et par ganger i året tok han faren min og meg med til Anfield, og sist jul fikk mora mi og Emma et anheng hver, forma som en keltisk knute; det sto Swarovski på baksida. Jeg kunne kjøpt det samme på Speke Market, sa faren min da Dave hadde gått. Du kan vel tørke opp, sa Emma, og jeg reiste meg og fant det rutete kjøkkenhåndkleet. Faren min kunne iblant ta oppvasken, jeg tror det var fordi han likte å bruke henda. Men jeg var ikke som han, jeg hadde ikke planer om å bli sjauer, jeg ville ikke ha en jobb som satte seg i korsryggen, som gjorde meg stiv og støl etter lange dager i lossekrana. Emma tok proppen ut av kummen og dro av seg oppvaskhanskene. Vannet surkla, såpeskummet samla seg i små formbare bølgetopper som sakte, men sikkert sank sammen. Når faren min kom hjem fra havna, la han de skitne arbeidsklærne på badegulvet så mora mi kunne vaske dem. Vekslepengene hun fant når hun tømte bukselommene, la hun i en gammal blikkskål fra krigen som sto på servanten. Jeg var vokst opp med den innrøykte, metalliske dunsten fra fatterns arbeidsklær, det var en kjent og robust eim, det kunne ikke være over allerede. Hva var det med meg, Fred O’Briens sønn, som ikke ville komme hjem og lukte sånn selv?
Mora til Steve hadde dratt på seg ei strikkelue, morgenkåpa syntes under boblejakka. Hun sto i gata og prata med fru Robinson, som bodde i nummer 25, de hadde bare stukket føttene i tøflene. Jævla sladrekjerringer, sa Emma, jeg gleder meg til å forlate dette skitne hølet. Så vidt jeg visste, skulle ikke Emma noen steder. I fjor hadde onkel Dave skaffa henne jobb i en brukthandel på den andre sida av den gamle Mury-Multon-kanalen. Når hun ikke jobba, hang hun med klassevenninna, Ruby, som reiste seg og gestikulerte hver gang hun skulle fortelle ei historie, og som regel dukka hun opp med en annen hårfarge enn sist jeg så henne. Rubys lillesøster het Ivy og var 15 og dreiv med det Emma kalte omsøm. Emma og Ruby fulgte henne iblant til Speke Market, hvor de pruta på vintageklær, billige smykker og annet tilbehør; de hadde nylig funnet et naglebelte som Ivy hadde klipt i to og sydd på skuldrene på Emmas jeansjakke. Selv gikk Ivy stort sett i kjoler med påsydde lapper og broderier, til og med på skoleuniformens blusesnipper hadde hun klart å snike inn initialene sine. Hver gang jeg så Ivy med det mørke håret og det søte, runde ansiktet, tenkte jeg 16
at hun skulle bli dama mi; hun visste det bare ikke ennå. Jeg gikk inn i stua hvor fatterns lenestol sto tom. Den var rød, og ifølge mora mi det eneste møbelet i huset av cordfløyel, det var ingen andre som satte seg i fatterns stol. Da jeg var liten, klatra jeg iblant opp på fanget hans når han satt i lenestolen og så på tv, det var som å sitte i en røyksky. Den helligste tv-tida hadde i alle år vært BBCs Grandstand, som dekka de viktigste sportsbegivenhetene. Faren min satt også i lenestolen når han fulgte Liverpools kamper på Radio Merseyside. Noen ganger klarte jeg å finne rester av den knusktørre rulletobakken på stuebordet, og da sopte jeg opp restene med tuppen av pekefingeren og la dem på tungespissen, smaken var sterk og besk. Hvis faren min så det, lo han, litt sånn som han lo av at jeg ikke klarte å gripe rundt hele overarmen hans, ikke engang med begge henda.
Telefonen ringte, Emma tok den. Det var mora mi, hun ringte fra Royal Liverpool Hospital, jeg kunne høre stemmen hennes, hun virka fortvila. Jeg fikk ikke helt med meg hva som feila faren min, men på Emmas reaksjon skjønte jeg at tilstanden hans hadde forverra seg i ambulansen; han måtte opereres, og det måtte skje fort. Det går nok bra, sa Emma, ikke sant det går bra? Emma tvinna telefonledningen rundt fingrene, og jeg kjente hjertet dunke i brystet, nærmest febrilsk, sånn som det slo når jeg trippa på fotballbana og venta på at dommeren skulle blåse i gang kampen. Utafor hadde det begynt å regne. Vil du snakke med Joe, spurte Emma, og jeg hørte mora mi si nei. Emma la på og sa: Hun er helt på tuppa. Burde vi ikke dra til sjukehuset, sa jeg. Vi trenger ikke, sa Emma, onkel Dave er der allerede. Selvfølgelig var han det, jeg kunne ikke tenke meg en bedre bror, en bedre onkel. Da jeg var yngre, hadde han bestandig tid til å spille fotball med oss i gata, det var han som lærte Steve og meg Cruyff-finta. Når han skulle dra, fikk Emma og jeg bestandig litt ekstra lommepenger, og nå for tida pleide han å spørre åssen den forrige kampen hadde gått; han ville snart komme og se meg spille igjen. For jeg hører dere rykker opp, sa han. Jævla onkel Dave, sa Emma. 18
Jeg går opp og leser, sa Emma. Hun hadde begynt å ta med seg bøker hjem fra brukthandelen, jeg visste ikke om hun egentlig fikk lov til det, men det plaga ikke meg, snarere tvert om. Når jeg var aleine hjemme, hendte det jeg sneik meg inn på Emmas rom. Hvis det var mørkt ute, måtte jeg ta med meg ei lommelykt, for Emma hadde skrudd lyspæra ut av taklampa; sminkespeilet sto i vinduskarmen. På kommoden sto det utstilt pokaler fra den tida hun spilte fotball, den øverste skrivebordsskuffen var låst, jeg hadde fortsatt ikke funnet nøkkelen. På nattbordet lå bunkene med bøker hun hadde lånt med seg hjem fra brukthandelen, det var stort sett romaner; utsalgsprisen sto med blyantskrift på første side. En av romanene het Elskeren, og de siste formiddagene hadde jeg sittet i Emmas seng og lest i den. Handlingen foregikk i Saigon på 1920-tallet; en grå, dampende by, gatene dufta av grilla kjøtt, rista peanøtter, krydderurter og røkelse. Hovedpersonen, ei femten år gammal jente, innleda et forhold til en ung kineser, og noe i meg blei dratt mot det forbudte, det umulige, 19
mot det klamme og tette, mot alt det som var mulig og annerledes i en fremmed by, i ei tid som syntes å være forbi. Og jeg mistenkte at Emma var like fascinert av historien som meg, for hun hadde streket under setninger i boka, som for eksempel: Man lar kroppen handle og søke og finne og ta det den vil, og da er alle ting rett. Var alle ting rett? Var det rett når jeg lå i senga og forestilte meg Ivy i en mørk leilighet i Saigon; de innhula kinna når hun tok et drag av sigaretten, blikket hennes når hun børsta sigarettaske fra kjolen. Jeg forestilte meg at det var Ivy som langsomt, tålmodig, kledde av meg. Det var hun som ba meg ligge i ro. La meg, sa hun, jeg vil gjøre det. Hun kledde av meg. Og når Ivy ba meg løfte litt på kroppen, underlivet, gjorde jeg det. Men bare forsiktig, lett.