Du tenkte kunst var vanskelig? Du tenkte riktig.
Foto: Rolf M. Aagaard Omslag: Tommy Olsson
www.kolonforlag.no ISBN 978-82-05-50720-3
:k
«I Olssons dialektikk truer all eksistens med en latent masseutslettelse – det iboende ødeleggelsespotensialet finner før eller siden et utløp.» MARIA LYNGSTAD WILLASSEN, Vagant «Sinnets og begjærets mørke irrganger danner bakteppet for Olssons kritikerjeg. Hans kunstkritikk er del av en selvbiografisk iscenesettelse, noe som unektelig etablerer en uortodoks referanseramme sammenliknet med hvordan man vanligvis leser kunstkritikk.» JON-OVE STEIHAUG, Prosa «Olsson er en varm skribent. Og forbløffende saklig, når det kommer til stykket.» FILIP ROSHAUW, Universitas «Jeg tror ingen har gått lenger enn Olsson når det gjelder å gjøre paranoide projeksjoner til kritisk metode.» ELLEF PRESTSÆTER, Klassekampen
Å miste noe verdifullt med vilje
Tommy Olsson, født 1963 i Lindesberg i Sverige, bosatt på Nesodden, er billedkunstner, skribent, kurator, og for tiden fast kunstanmelder i Klassekampen. Han har tidligere gitt ut essaysamlingene Knust (2008), og Gift (2010).
Å miste noe verdifullt med vilje samler notater fra sentrum og randsonene av den norske samtidskunsten i perioden 2007–2017, noen ganger med en omvei rundt for lengst avdøde forfattere, vinylplater fra 1970-tallet, og kunstkritikerens stadig mer tvilsomme tilstedeværelse i situasjoner utenfor, og – oftere – innenfor, fagfeltet. Samlingen er i all hovedsak basert på tekster som i sin tid enten var for drøye til å komme på trykk i avisen, eller kom i avisen på tross av det. Flesteparten har stått på trykk før, noen i marginale fora med kort levetid. Alle er redigert for anledningen.
TOMMY OLSSON
Støyen i hodet. Det er en personlig ting hvordan man velger å slå av støyen i hodet. Mye mer personlig enn sex. Sex er i grunnen lite mer enn en samlebetegnelse for hvordan man slår på støyen i hodet.
:k
:k
© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2018 Omslagsdesign: Tommy Olsson Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2018 Trykt hos ScandBook UAB, Litauen 2018 ISBN 978-82-05-50720-3 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo AV TOMMY OLSSON Knust – kritiske fragment 2000–2006. Cappelen, 2008 Gift – kritiske fragment del II. Cappelen Damm, 2010
tomm y ol ss on
Å miste noe verdifullt med vilje Notater 2007–2017
:k
kolon forlag
You who led me by the nose, I saw you as you were Then I thought of your body as one thinks of murder – anne sexton
på bærtur
– Du har virkelig draget på damene, Tommy, hva er det som gjør det? – Det er øyebrynene, jentene går i gang på øyebrynene. Kristian så tvilende på meg. Jeg hadde som vanlig skrytt av mine seneste erotiske erobringer så engasjert at jeg hadde gjort en kardinalfeil der jeg satt bak rattet i en lånt bil; vi var nå på vei mot Kristiansand i stedet for Kongsberg. Vi skulle bli nødt til å snu og kjøre tilbake til Drammen. – Du høres veldig sikker ut? – Well, it’s a blessing and a curse. Det er bestandig et jævla mas om disse øyebrynene, men det er helt klart at de funker. Jeg tuller ikke. Jeg svingte av mot Kongsberg. Ti minutter senere skjønte jeg at det hadde jeg slett ikke gjort, og at vi nå var på vei tilbake til Oslo. Hvorfor må disse trafikkmaskinene være så forpult kompliserte? – Ok, that’s it, vi driter i det. Nå har jeg tatt av mot Kongsberg to ganger, det kan umulig være meningen at vi skal komme frem, la oss bare droppe det. 13
Det hadde gått 48 timer siden jeg dro fra Rødby lengst nede i Danmark, og 24 timer siden jeg egentlig skulle kastet meg på toget til Vestfossen. Det var da Kristian hadde ringt og sagt at Kunstlaboratoriet var stengt akkurat den dagen. Så jeg utsatte det. Og fikk lånt en bil. Og hukommelsen min sier at man kjører mot Kongsberg og tar av til venstre et sted. Derfor denne fikseringen på Kongsberg. Men altså, i Drammen går som nevnt noe skeis. To ganger. Og det er da, på vei tilbake mot Oslo, vi finner på at vi heller skal kjøre ut til Asker og gå på Trafo, siden Morten Viskum stiller ut der. Det blir jo nesten som å dra til Vestfossen. Så jeg snur, enda en gang, og vi kjører tilbake mot Drammen, og atter en gang, i en eller annen inspirert utlegning om noe griseri, glemmer jeg helt hvor vi er på vei, og så tar jeg automatisk av mot Hønefoss. Det går ganske lang tid før noen av oss reflekterer over at vi ikke har noen som helst business i Hønefoss, og at Asker beviselig ikke ligger langs den veien. Så jeg snur – det begynner å bli en vane – og tenker at dette ser ut til å bli en lang dag. Jeg føler også en god del press på skuldrene. Det er liksom meningen at jeg skal anmelde noe – aller helst fra Vestfossen – men som Kristian poengterer: Viskum på Trafo er jo glimrende anmeldermateriale. Og jeg tenker også på at jeg skal til Bergen med det siste flyet senere på kvelden. Og jeg tenker på den voksende gruppen mennesker som stadig påstår at jeg bare skriver om meg selv og driter i kunsten – noe som effektivt forhindrer meg fra å gi opp, og får meg til å styre bilen riktig i denne prøvende stund. Så vi kommer oss faktisk til Asker. Med den triumferende følelsen av å ha gjort i hvert fall noe riktig. Jeg 14
klarte det. Vi er i Asker! Jeg er litt av en fyr, ass! Vi spør etter Trafo, siden ingen av oss på dette tidspunktet har vært der før – men folk flest aner ikke hva vi snakker om. Vi tar en kaffe. Og så finner vi ut av det, og lik tørstende menn i ørkenen krabber vi oss de siste skrittene frem til den stengte døren. Det er mørkt der inne, og døren er låst. Og jeg reflekterer for tjuetredje gang over denne godt etablerte myten jeg har surrende rundt meg om at kunsten er noe helt uvesentlig, og at jeg bare skriver om øl og sex. Det er jo ikke sant. Men man skal ikke gjøre så veldig mye før slikt er umulig å bli kvitt; det holder med et par mindre gjennomtenkte setninger, og så er man definert for all fremtid. Det er derfor folk her i landet får seg et sånt rart navn i media som liksom gjør det klart med en gang hva de driver med, og blir en del av dem for all fremtid via et prefiks: Porno-Tanya, Rally-Martin, Big Brother-Vidkun – listen kan bli ganske lang. Selv er jeg den der kaotiske kunstkritikeren som ifølge myten – og jeg har i grunnen gjort fint lite for å forhindre det – er drita, dopa, går glipp av åpningen og aldri får sett utstillingen, og ender opp på fetisjklubb et halvt døgn etter deadline med et par nettingstrømper rundt halsen. Ganske langt fra en ettermiddag i Asker foran en stengt dør, altså, men jeg kan jo ikke nekte for at jeg har endt opp i situasjoner de aller fleste ikke ender opp i, og skrevet om det – det ene henger sammen med det andre, nemlig. Det skal ikke ha noe å si at disse sidesporene blir notert, har jeg bestandig ment, siden det uansett ikke er de selvbiografiske detaljene som er mitt hovedanliggende; det befinner seg dessverre akkurat nå bak en stengt dør i Asker, og bortenfor den, i hvert fall denne dagen, ugjennomtrengelige trafikklabyrinten i Drammen. Man skulle vært litteraturkriti15
ker i stedet – da kunne man bare sittet hjemme og lest bøker. – Så hva skal du skrive om? Dagen ble startet i særdeles dårlig form. Vond migreneliknende bakrus, klam svette og følelsen av å være ekstremt overvektig. Slik starter alle dager. Kristian mumlet i telefonen at det var digg hvis jeg ventet en time med å hente ham. Nå, det tok meg jo nesten en time ekstra bare å lokalisere hvor han befant seg – langt oppe på Kjelsås lå han og sov rusen av seg. Da jeg fant det jeg trodde var riktig nærbutikk, og korrekt gatekryss, stoppet jeg og ringte opp igjen. Han foreslo – halvt i søvne hørtes det ut som – at jeg skulle kjøre videre til Kløfta. Jeg foreslo vennlig at jeg kanskje kunne la være å vri halsen rundt på ham hvis han kom seg ut på gaten. Det gikk en halv time. Jeg vurderte forskjellige former for fysisk avstraffelse jeg skulle utsette det lille krapylet for hvis han ikke kom, men så kom han jo slentrende til slutt. Han hadde falt ned trappen. Han hadde vært ute sent. Han hadde gjort ting han angret og hadde noia for. Etc., etc. Det er alltid beklemmende å høre på slikt, siden det minner en på ting en ikke akkurat er stolt av – jeg mener, folk får tro hva de vil, men det finnes faktisk en to–tre ting jeg definitivt ikke skriver om, og heller aldri vil skrive om. («Utstillingen du skal anmelde, for eksempel», hører jeg en demonisk stemme hviske i øret mitt, og jeg sender øyeblikkelig en intern PM til høyre hjernehalvdel om å for svarte faen holde kjeft.) Tidligere samme dag hadde jeg mottatt en mail fra noen som mente jeg burde slutte som kritiker og hel16
ler skrive «romaner som ingen vil lese», fordi det var uansett ingen som gadd å lese meg lenger. Jeg prøvde å skjønne forskjellen i sikkert flere sekunder. Kan jeg ikke like godt skrive hva faen jeg vil da? Det spiller da ingen som helst rolle hvis ingen leser det? Jeg mener, jeg leser meg ikke selv engang, så … Men så ble jeg helt iskald inni meg. Kanskje jeg ikke trenger å skrive i det hele tatt? Men hva er vitsen med å holde på som jeg gjør, hvis man ikke skriver om det? Ja, hva er vitsen med noe som helst hvis man ikke gjør rede for det med ord etterpå? Da kan man jo like gjerne gjenfødes som flue, eller sopp. Eller fluesopp. Eventuelt få seg jobb som dekan på Kunsthøgskolen i Oslo. Det var også en melding i innboksen fra noen som mente at jeg saktens burde skjerpe meg og ta mitt ansvar, siden det nå var så mange som leste meg (faen ta alle disse bølger av motstridende informasjon!), mens det kunne virke som om jeg ikke var moden for det ansvaret. Jeg aner fortsatt ikke hva dette ansvaret skulle bestå i, men det er uansett lett å riste det av seg. Jeg skriver – ergo tar jeg fullt ansvar. Noen sitter jo bare og mener en masse ting, som om det var noe å herje om. Og atter noen sitter beviselig våkne om nettene og forfatter forskrudde mailer til mennesker de ikke kjenner, med detaljerte instruksjoner om hva de burde gjøre med livet sitt. – Jeg er jo pen, da! Kristian speilet seg i et butikkvindu på parkeringen i Asker og inntok noen heroiske positurer. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Han er 25 år og bor hos mamma, sover på dagen og gjør ting han angrer på natten. 17
Men det er sant, han er pen. Og han er en nøkkelperson i den norske samtiden. Emo-generasjonens primus motor. En av de der sjeldne figurene som får ting til å skje. Men det hindrer meg ikke fra å mobbe ham resten av bilturen for uttalelsen. Faen heller. Det ender på Kunstnernes Hus. Det er stengt. Det henger bannere der inne med reklame for NetCom. (Ikke spør meg hvorfor, altså.) Vi smetter forbi og går på do for å gjøre det man gjør på do. «Tommy Olsson er en feit gammel fitte», står det på veggen. Kult. Perfekt. Under har noen skrevet «Nei, han er en kukk» og tegnet en penis – og det må nesten være noen jeg kjenner ganske godt, siden alle genitalpiercingene er plassert korrekt. (Eller, on second thought, det trenger man vel i grunnen bare Google for å finne ut.) Men jeg må levere tilbake bilen, og flyet går snart. (Jeg er da ikke så feit?) Jeg forlater Kristian på fortauet utenfor Kunstnernes Hus og kaster meg inn bak rattet og vrir om nøkkelen. Bakrusen slår over i fokusert stress idet adrenalinet over plutselig å ha dårlig tid gjør seg gjeldende, og jeg forlater åstedet. Han vinker og roper etter meg. – Gratulerer med fitte! Som om jeg hadde fått stipend, sånn omtrent. Eller vunnet i tipping. Eller noe annet helt forferdelig.
Du tenkte kunst var vanskelig? Du tenkte riktig.
Foto: Rolf M. Aagaard Omslag: Tommy Olsson
www.kolonforlag.no ISBN 978-82-05-50720-3
:k
«I Olssons dialektikk truer all eksistens med en latent masseutslettelse – det iboende ødeleggelsespotensialet finner før eller siden et utløp.» MARIA LYNGSTAD WILLASSEN, Vagant «Sinnets og begjærets mørke irrganger danner bakteppet for Olssons kritikerjeg. Hans kunstkritikk er del av en selvbiografisk iscenesettelse, noe som unektelig etablerer en uortodoks referanseramme sammenliknet med hvordan man vanligvis leser kunstkritikk.» JON-OVE STEIHAUG, Prosa «Olsson er en varm skribent. Og forbløffende saklig, når det kommer til stykket.» FILIP ROSHAUW, Universitas «Jeg tror ingen har gått lenger enn Olsson når det gjelder å gjøre paranoide projeksjoner til kritisk metode.» ELLEF PRESTSÆTER, Klassekampen
Å miste noe verdifullt med vilje
Tommy Olsson, født 1963 i Lindesberg i Sverige, bosatt på Nesodden, er billedkunstner, skribent, kurator, og for tiden fast kunstanmelder i Klassekampen. Han har tidligere gitt ut essaysamlingene Knust (2008), og Gift (2010).
Å miste noe verdifullt med vilje samler notater fra sentrum og randsonene av den norske samtidskunsten i perioden 2007–2017, noen ganger med en omvei rundt for lengst avdøde forfattere, vinylplater fra 1970-tallet, og kunstkritikerens stadig mer tvilsomme tilstedeværelse i situasjoner utenfor, og – oftere – innenfor, fagfeltet. Samlingen er i all hovedsak basert på tekster som i sin tid enten var for drøye til å komme på trykk i avisen, eller kom i avisen på tross av det. Flesteparten har stått på trykk før, noen i marginale fora med kort levetid. Alle er redigert for anledningen.
TOMMY OLSSON
Støyen i hodet. Det er en personlig ting hvordan man velger å slå av støyen i hodet. Mye mer personlig enn sex. Sex er i grunnen lite mer enn en samlebetegnelse for hvordan man slår på støyen i hodet.
:k
:k