Tommy Olsson: Til stede by Kolon forlag

Jeg hadde faen ikke rukket å barbere kuken for å forberede meg til å gå på den lamme åpningsfesten før de begynte å herje på nettet over hvor dum og stygg jeg er. For hvordan kan man være så forstyrret at man både vil legge ned Høstutstillingen og samti dig delta i den? Det er jo en selvmotsigelse! Noen glupinger hadde også gjort den helt sensasjonelle oppdagelsen at både tittel og situasjon minnet veldig om et arbeid av Marina Abramo vić, og med dette kommet til konklusjonen at jeg jo for svarte gjorde meg skyldig i plagiat!

Tommy Olsson deltok på Statens 130. Kunstutstilling i 2017, også kjent som Høstutstillingen, med verket «The Art Critic is Present». Hans bidrag til utstillingen innebar å sitte ved et bord med to stoler på Kunstnernes Hus, i et forsøk på å gjøre kunstkritikeren tilgjengelig for publikum. Prosjektet ble beskrevet som performance, sosial skulptur og relasjonell estetikk og hadde uventede møter og konklusjoner som konsekvens. Til stede dokumenterer Olssons erfaringer fra prosjektet «The Art Critic is Present» og er en redegjørelse for bakenforliggende motiver, faktisk erfaring og resultatet av å treffe mange mennesker med mange meninger, på kort tid. Det er også en odyssé innenfor samtalen om kunst, som noen ganger beveger seg langt utenfor bordet.

Om Knust (2008) «Olssons ordstrøm er en jevn, stri elv som tar uventede svinger, virvler opp smuss og slam, skummer av humør og patos, og drar med seg uhørte mengder av personlige dokumenter og kuriøse objekter fra elvebredden på sin rasende vei mot punktum. Ingen digresjon er for lang. Ingen assosiasjon for søkt . Likevel oppleves det ikke som utflytende, fordi ordene treffer og setningene svinger. Mannen som skriver har rytme, selv i sjelelig ubalanse. Han er rett og slett sexy.» KJETIL ROLNESS, Morgenbladet Om Gift (2010) «Jeg tror ingen har gått lenger enn Olsson når det gjelder å gjøre paranoide projeksjoner til kritisk metode.» ELLEF PRESTSÆTHER, Klassekampen Om Å miste noe verdifullt med vilje (2018) «I sum bidrar Olssons personlige og konkrete innfallsvinkel til en røff guide til samtidskunsten som er både kunnskapsrik, nærværende og smart. Det er et menneske som møter kunsten her.» SUSANNE HEDEMANN HIORTH, Dagens Næringsliv «Først og fremst er han presis på en virtuos måte som får alt til å virke lett. Selv om enkelte norsklærere vil irritere seg over noen anglisismer og uortodokse preposisjoner, funker språket alltid. Det er skarpt, det er morsomt, og det er så sant som det er sagt.» HALVOR HAUGEN, Klassekampen «Mange har påpekt at Tommy Olsson for det meste skriver om seg selv når han skriver om kunst, og dette er helt sant. Det færre forstår er hvilken gavepakke dette er til norsk kunst. Ved å sette opp seg selv som referanse, med all den sårheten dette innebærer, har han gitt verdi og substans til et kunstliv som ellers ville ha vært borte med et blaff.» JONAS EKEBERG, Kunstkritikk

Olsson - Til stede_omslag.indd 1

24.11.2020 15:31

tomm y ol ss on

Til stede Essay

kolon forlag

© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2020 Omslagsdesign: Veronica Rebecca Johansen Satt med: 10,5/13 pkt. Sabon Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Papir: 100 g Munken Premium Cream ISBN 978-82-05-52090-5 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Intervjuet på side 44-45 er gjengitt med tillatelse fra Sara Hegna Hammer og Klassekampen, og intervjuet på side 46-48 er gjengitt med tillatelse fra Gerd Elin Stava Sandve og Dagsavisen. Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

av tommy olsson Knust – kritiske fragment 2000–2006. Cappelen, 2008 Gift – fragmentarisk kritikk 2003–2009. Cappelen Damm, 2010 Å miste noe verdifullt med vilje. Notater 2007–2017, 2018 Farlig begjær. Utvalgte artikler om kunst, 2019

innhold

I. Memo from the action table II. Hvor mange kunstkritikere trenger man for å skifte en lyspære?

III. Skribentens hjelpemidler

IV. Mellom hjemmefra og ugjenkallelig tapt

V. Legg meg ned, lukk øynene mine – fragmenter fra offentligheten 44 VI. Det er ikke slik du tror, det er ikke engang sånn jeg sier VII. Marina – inkludert tre anmeldelser av Marina Abramović VIII. Så, det dreper meg? Hva så? IX. Fortiden er et svevende skip, forankret i fremtiden Appendiks

69 91

98 105

Til Basmus

Hostutstillingens fĂ¸rste bud: Host Host bror wyller

i. memo from the action table

Der er ingen annen å gi skylden for det siden det er mitt ansvar – men jeg burde selvsagt ha prøvd å korrigere støynivået som var effekten av min tidligere opparbeidede status som etablert motstander av Høstutstillingen som institusjon, og hvordan det skurrer hjerteskjærende i kombinasjon med min tilstedeværelse her og nå, lenge før jeg satte meg ved dette bordet på Kunstnernes Hus, heller enn bare å være med på å fyre opp under det på forhånd, av ren rutine, eller slendrian er vel mer korrekt; jo, slendrian er riktig ord – siden det jo ikke er derfor jeg sitter her, og det er jo ikke det dette primært dreier seg om, selv om det heller ikke helt har vært til å unngå; og jeg tenker at en statusoppdatering på Facebook er en passe offentlig uttalelse, all den tid jeg uansett har gitt fra meg altfor lite info der i det siste – en effekt av erfaringen av hva det vil si å gi fra seg altfor mye info, og da mener jeg ikke bare på Facebook, men i det hele tatt – men dette er en passende anledning siden det er i offentlighetens nådeløse lys jeg har mitt virke, og det er på Facebook reaksjonene på slikt kommer aller mest ufiltrert, i form av spontane utbrudd mot det som noen, ikke helt uten grunn, har oppfattet som en militant faglig motstand og ikke så lite snobbete elitistisk attityde det sikkert kan se ut til at jeg besitter overfor Statens Kunstutstilling, 11

og publikum – disse viljeløse sauene! – men heller, slett ikke sjelden, med vilje formidlet og misforstått som et patologisk eksponeringsbehov fra min side (og jeg har ikke gjort noe, noensinne, for å korrigere dette bildet, før nå) og som nå er blitt en altfor forstyrrende faktor, på altfor mange måter, og noe som til tider gjør det til en utfordring å holde konsentrasjonen på å få jobben gjort, for jeg driver da for faen ikke og tuller her, og dette mølet – og da mener jeg mitt eget møl – er i tillegg blitt en tanke datert; min opprinnelige kritikk og insistering på øyeblikkelig nedleggelse av Høstutstillingen er over ti år gammel, og jeg kunne selvsagt latt være å gjenta det som er blitt gjentatt når folk har tatt det opp i forskjellige sammenhenger, eller når NRK en gang i året har spurt etter enda en kul nedlatende kommentar i forbindelse med åpningen, men det forelå heller ingen åpenbar grunn til å trekke noe tilbake, den gang da, og strengt tatt mener jeg jo fortsatt det jeg mener, selv nå – men det foreligger altså noen gode motargumenter jeg er blitt konfrontert med i løpet av de siste to ukene, og ikke at det noensinne har spilt noen som helst rolle hva jeg måtte mene om noe, eller at det jeg har skrevet på noe vis har utgjort noen reell trussel, eller noen gang vil komme til å gjøre det (jeg kunne i grunnen like greit argumentert for å få nedlagt Vestfold fylke, og sannsynligvis med langt bedre utsikter til å få det gjennomført), men vi skriver nå natt til første oktober 2017, og this shit’s getting old – det eneste jeg ikke kan tilgi meg selv, eller noen annen (men jeg er mindre streng overfor andre), er forutsigbarhet, og nå er dette her faen meg ferdig, den greia her lukter ikke helt bra: jeg kan faktisk ikke lenger fylle rollen som institusjonens mest siterbare motstander, og skammen over hvor treg jeg kan 12

være i offentligheten – selv om det er plukkfisk sammenlignet med hvor treg jeg er på privaten – brenner og svir bak øynene lik helvetes rensende flammer, slik at jeg blir nødt til å korrigere det som burde blitt korrigert for flere år siden, at i retrospekt burde jeg vært mer obs på hvordan dette landskapet forandret seg fra år til år, for det gjorde faktisk det, liksom umerkelig, ja, for meg var det jo i praksis usynlig siden jeg gjorde et poeng av ikke å se utstillingen på over ti år, ikke engang det året jeg deltok som invitert kunstner, og jeg reflekterte ikke nevneverdig over muligheten for at jeg ville gå glipp av noe siden jeg allerede hadde konstatert at dette var et eksempel på hakk i plata, og enda jeg langt fra er fremmed for å motsi meg selv opptil flere ganger daglig, var det umulig i det tilfellet her, for jeg mente virkelig alvor til å begynne med, og det førte dessverre til at det ble meg som etter noen år var den som satt med hakket i plata, men det skjønte jeg ikke før nå, etter å ha hørt alle disse historiene folk forteller meg: om hvordan trådene mellom publikum og institusjon er blitt til en familietradisjon, hvor foreldrene tvinger med seg ungene for å se på kunst, og når de er blitt voksne, tvinger de med seg sine unger, og jeg har ikke noen god forklaring på hvorfor jeg ikke har tenkt over noe av dette helt på egen hånd, uten at noen har måttet si det til meg gjentatte ganger på forskjellige måter i flere dager, og det først nå – nå som jeg hverken har tid eller overskudd til å slåss mot vindmøller lenger – og jeg er derfor blitt nødt til å ta en intern time out og tenke veldig nøye etter, idet all denne fortiden av uforsonlig motstand nærmest over natta ble til noe klamt noe, som uansett bare blir referert til av dem som har interesse av å bruke det som våpen mot meg, eller mot 13

det man kan mistenke for å være private spøkelser, og jeg får agere representant for hva det nå er man ikke liker, siden jeg nettopp har vært i avisen og de ikke har det, for kunstnere er jo som kjent svært sky vesener som overhodet ikke er interessert i å figurere i mediebildet – og jeg er jo et særtilfelle, sånn sett, og uten noen annen agenda enn en kompulsiv trang til å bli sett mest mulig av flest mulig, ruset av et djevelsk testosteronoverskudd og kåt etter oppmerksomhet som jeg er i dette mitt 54. år, der jeg går over lik, plaget av dårlig rygg, utslitte ledd og halvt blind av aldri å få sove nok, for å knytte de rette kontaktene og legge til rette for min kommende internasjonale karriere, eller hva det nå er folk innbiller seg, og … for all del, selv om jeg vil si det er sløsing med tid og langt mer fornuftig heller å finne noe å drive med som man liker; bare fortsette å resirkulere alle de trøtte, etablerte mytene jeg saktens kan takke meg selv for – jeg burde selvsagt holdt en lavere profil siden jeg slett ikke er økonomisk uavhengig eller upper class nok til å kunne påberope meg status som offer for janteloven når alle disse utbruddene kommer, fra eksakt de samme tragiske sursildene som sist gang, og gangen før det, og året før det igjen – og det kan herfra se ut som en fiks idé som stivnet i sin form, litt på samme måte som jeg selv rutinemessig langet ut mot Høstutstillingen ved enhver anledning, men det er likevel annerledes; jeg er en faktisk person, et erfarende menneske, som finnes på ordentlig og agerer i den virkelige verden, men det nytter det liksom ikke å si, og jeg kan bare beklage det faktum at de ville sløst sin tid og energi også om jeg faktisk var så motbydelig som de sier – ja, kanskje særlig da; nå finnes det jo fortsatt en mulighet for at jeg kan bli det – men det krever at 14

jeg jobber litt for det, og jeg ser ikke helt hvorfor jeg skulle gjøre det, og jeg gir da faen i hva folk med overskudd til å bruke tid på kommentarfelt måtte mene om ting de ikke helt skjønner – men så har jeg da kommet til denne konklusjonen her, som er så vond og vanskelig å skulle si høyt siden den høres forsonende ut, men det er den jo overhodet ikke, og det vil vel ta et kvarter før også dette vil bli en del av det fiendebildet min fortapte person utgjør for noen (dette er ikke noe stort problem for meg, altså, i enkelte tilfeller er jeg faen så stolt over å utgjøre en såpass stor kilde til irritasjon), og det impotente, knapt engang formulerte, raseriet som brøles ut fra høyrekanten av det norskspråklige internettet, hvor man kan høre den dyriske knurringen av kunsthistoriker i solnedgang – eller kanskje man heller skal si «på bærtur» – og jeg sikter selvsagt til den patetiske kvakkingen fra Paul Grøtvedt, som bestandig vil varme mitt hjerte som en bekreftelse på at jeg ikke kan ta helt feil siden disse ikke påfallende godt skrevne, hjelpeløst senildemente forsøkene på fornærmelse hver eneste gang hensetter meg i en tilstand av nytelsesladet sadistisk fryd over å være den med både kredibiliteten, ballene og anstendigheten i behold, og med null å bevise siden jeg skriver i en ordentlig avis og har ligget med langt flere kvinner enda jeg bare er knapt halvparten så gammel – selv om jeg faktisk er ganske gammel – men det ser ut til at jeg drar ut det her med overlegg og bare skriver lange digresjoner for å lure meg unna stillheten etterpå, så, før jeg begynner å pirke i noe annet, av enda mindre betydning (hvorfor må hun som ikke er, og aldri har vært, særlig morsom – men som aldri gir opp å forsøke, bestandig – bestandig! – hver eneste gang! – hun gir seg ikke! – prøve å … men 15

greit, jeg kan jo velge selv hvor forstyrrende det skal være, men det er noe litt kinesisk vanntorturaktig over det, år etter år konsekvent å bli tilskrevet meninger man aldri har hatt – men jeg må minne meg selv på at det jo ikke er min psykose det handler om – min psykose er mer stille og forsiktig, der den sitter paralysert og ser rart på meg med skrekk i blikket hver gang vi er i samme rom, og jeg prøver fortsatt bare å utsette hvordan dette skal slutte); for det det handler om, dette, er at jeg ikke lenger mener det er så jævla nødvendig å legge ned Statens Kunstutstilling – siden det finnes viktigere ting å krangle om, siden det her ikke er 2006, og siden vi virkelig er i trøbbel og faktisk ikke lenger befinner oss i et samfunn, men i hukommelsen av et samfunn, et ekko av demokratiet, og det fort kan vise seg å være en bedre idé å slå vakt om denne kjipe utstillingen slik ting utvikler seg, siden det er omtrent det eneste i hele den såkalte kunstoffentligheten som ikke lar seg fase ut helt uten at noen merker det, og et av den gamle verdens aller siste fragmenter som bærer med seg minnet om staten i navnet sitt. Kunstnernes Hus, Oslo, 1. oktober 2017 Tommy Olsson

Olsson - Til stede_omslag.indd 1

24.11.2020 15:31