Hvordan sørge for at bygg

Teknisk funksjonalitet for brukerne Hvordan sørge for at bygg fungerer for de som skal bruke dem?

En helsesjef sukket og sa: «Vi planlegger og planlegger, og prosjekterer og prosjekterer, leier inn folk og holder på, og så, når bygget er ferdig, så står jammen meg doen på feil plass likevel.» En annen helsesjef sa: «Det er helt utrolig hva vi som er helsepersonell må ta stilling til i prosessen. Vi leier inn folk til å prosjektere, og i konkurransen krever vi at de skal ha erfaring fra lignende bygg. Men en skulle ikke tro de hadde vært borti tilsvarende bygg i det hele tatt. Og så dytter de prosjektering over på oss, noe som går langt utenom vår kompetanse.» En avdelingsleder ringte meg under innflytting i nye omsorgsboliger og sa: «Du vil ikke tro det, men vi får ikke pleiesengene gjennom døråpningen fra stua til soverommet.»

Tekst og foto Anne-Ruth Jangaard

Prosjektleder for prosjektet Smart bygging av omsorgsboliger Komposium utvikling AS.

Med undring som utgangspunkt Et av mine hovedprosjekter de siste årene startet tilbake i 2015. Det var et helseutviklingsprosjekt i Vikna kommune helt nord på Trøndelagskysten (fra 01.01.2020 Nærøysund kommune). Jeg ga prosjektet navnet Helse for framtida. Prosjektet dreide seg om planlegging, organisering og utøvelse av framtidas helse- og omsorgstjenester, og etablering av nytt Rørvik helsesenter, som ble åpnet i september 2019.

Med utgangspunkt i prosjektet i Vikna tok jeg initiativ til et annet prosjekt, Smart bygging av omsorgsboliger (SBO). Utgangpunktet var kontakt med andre kommuner om bygging av helsebygg og drift av tjenestene, både gjennom samtaler og ekskursjoner. Jeg registrerte frustrasjon, som i innledningen. Det var frustrasjon over

vanskelige prosesser, umulige oppgaver som ble lagt på helsepersonell, og resultater som ikke ble som forventet. Kort sagt: Høy risiko, høye kostnader og store konsekvenser ved feil.

Er det virkelig slik? Da stilte jeg meg noen spørsmål: Skal det virkelig være sånn? Skal hver eneste lille kommune her i landet faktisk begynne med et blankt ark, og så gå i gang med tomt og regulering og arkitekt og prosjektering for å bygge det samme? Og så gjøre de samme feilene? Det må da være mulig å gjøre dette smartere!

Dette ble utgangspunkt for prosjektet Smart bygging av omsorgsboliger, som er finansiert av Fylkesmannen i Trøndelag. Vikna kommune tok initiativet, Overhalla kommune, der doen kom på feil plass, ville straks være med. Vi har dessuten hatt Sintef og Nasjonalt program for leverandørutvikling med oss hele veien. Vi har hatt samlinger med flere kommuner, arkitekter, rådgivere og leverandører, og vi har vært på ekskursjoner. Vi har jobbet bredt og tverrfaglig for å nå prosjektets mål: Å bidra til å • redusere risikoen for ikke-funksjonelle og lite bærekraftige bygg • sikre kvaliteten på boligene • redusere kostnadene for kommunene

Livskvalitet og verdier Det er viktig å gjøre oppmerksom på at vi med funksjonelle bygg mener funksjonelle for brukeren, altså beboeren, og de som skal hjelpe beboeren i boligen. Da må vi stille det jeg kaller verdibaserte funksjonelle krav. Da snakker vi om en annen type funksjon enn de som stilles i tekniske kravene og kravene om universell utforming. Bygget er ikke resultatet, men et verktøy for å skape verdi for noen. Det skal skapes boliger som bidrar til livskvalitet. Det er vel det at vi ønsker en bolig skal være for oss alle, er det ikke?

Vi må spørre oss: • Hva skal bygget «gjøre» for beboeren? • Hvordan skal bygget utformes for å legge til rette for mestring, trygghet, selvstendighet, opprettholdelse av egne funksjoner, verdighet, sosialt liv, privatliv, trivsel, kunne motta hjelp, etc.

Disse verdibaserte, funksjonelle kravene må «oversettes» til utforming av bygg, og det går ikke av seg selv.

Kommune-Norge Per 01.01.20 har vi 11 fylker og 356 kommuner i Norge. Dette har endret noen kommunestørrelser, men vi har fremdeles mange små kommuner i Norge, vi er like langstrakte og folk bor like spredt som før nyttår.

Jeg har ikke helt ferske tall, men for å illustrere situasjonen tar jeg utgangpunkt i en sammenstilling jeg laget til en samling i prosjektet i 2018, basert på SSB-tall per 01.01.18. Da var det 426 kommuner i Norge.

Tre av fire kommuner, altså ca. 75% av kommunene, hadde under 10 000 innbyggere. Ca. 20% av befolkningen, altså hver femte innbygger, bodde i en av disse kommunene. Og selv etter kommunesammenslåingene, har vi kommuner med under 1000 innbyggere.

Alle landets kommuner skal levere gode tjenester til sine innbyggere, og bygge gode formålsbygg. Dette gjelder også de små kommunene, som i tillegg bygger sjelden. Dette har det vært et anliggende å løfte fram i prosjektet.

Kognitiv svikt I løpet av de knapt fem årene jeg har jobbet med helseprosjekter har det skjedd noen tydelige endringer: til at mange godt voksne kjøper seg lettstelte leiligheter der de kan klare seg lenge. Men for de som rammes av kognitiv svikt, er det begrenset hvor lenge tilrettelegging i eget hjem kan fungere. Derfor må omsorgsboliger bygges med tanke på at det er personer med kognitiv svikt som skal bo og få hjelp der. En god bolig for personer med kognitiv svikt vil også være en god bolig for alle, så man kan trygt innrette seg mot denne målgruppen.

En annen side av saken er at det trengs institusjonsplass dersom det skal kunne fattes tvangsvedtak for en beboer, f.eks. tilbakeholdelsesvedtak. Her har kommuner erfart at de har måttet omklassifisere omsorgsboliger til institusjon på grunn av dette. Mange av de erfaringene jeg trekker fram videre vil for øvrig også gjelde for institusjoner.

Er det egentlig så ille? Det hadde vært veldig fint om vi tok feil. Men jo mer vi har hatt samlinger med kommuner, jo mer vi har vært på ekskursjoner, også til større Østlandskommuner, jo tydeligere blir det at det ikke bare er i småkommuner i Trøndelag det kan være ønskelig å jobbe smartere med bygging av omsorgsboliger. Jeg skal illustrere dette med noen eksempler hentet fra ulike kommuner, små og større, som

• de som flytter i omsorgsboliger er dårligere enn før • de aller fleste har en eller annen form for kognitiv svikt, altså det vi populært kaller demens • flere kommuner sier at de som flytter inn er vesentlig dårligere enn det de så for seg da de startet prosjekteringen

Denne endringen har blant annet skjedd fordi hjemmesykepleien har blitt flinkere til å jobbe med hverdagsrehabilitering og hverdagsmestring som metode, slik at folk blir i stand til å bo lenger hjemme. Dessuten fører en massiv leilighetsbygging i det kommersielle markedet Bilde 1. raust har delt sine erfaringer med oss, også det som ikke ble så bra.

Det er overraskende mange «sluttendefeil», som jeg kaller det. Det er feil som ikke kommer av at teknisk forskrift eller kravene om universell utforming ikke er fulgt. Ingen har gjort noe «feil», men det blir feil i sluttenden likevel. Dette er svært frustrerende, fordi det er dette beboere og ansatte møter straks de flytter inn i et nytt bygg de som regel har store forventninger til.

Eksempler på sluttendefeil Tidlig i dette prosjektet (Bilde 1) ble det understreket at seng måtte kunne trilles gjennom døra mellom stua og soverommet i omsorgsboligen. Det ble derfor prosjektert med en bred tofløyet skyvedør med 1000 mm lysåpning. Dørbladene fikk gode håndtak som er lette å få tak i selv om førligheten i hendene blir nedsatt. Skål og ring er ikke noen god løsning for disse beboerne. Men slike håndtak spiser selvfølgelig litt av lysåpningen på hver side. Kravene til lysåpning for slike dører er i henhold til NKFs kravspesifikasjon 760 mm, men i spesifikasjonen anbefales 860 mm. Det viste seg at pleiesengene fra hjelpemiddelsentralen, senger de fleste beboere slike steder har, hadde en bredde på mellom 96 og 98 cm. De gikk ikke gjennom døra. Her må det gjøres tiltak for å rette opp dette.

Bilde 2.

Ett år før montering (Bilde 2) gjorde byggherren oppmerksom på en mulig konflikt mellom skyvedørshåndtak på dør mellom soverom og bad og innredning på badet. Likevel ble montering gjennomført slik at skuff og øverste skap i innredningen ikke vil la seg åpne helt når skyvedøra står åpen. Dette vil være en daglig frustrasjon.

To større kommuner vi besøkte måtte hakk i hæl med hverandre bytte lysbryterne (Bilde 3) i samtlige omsorgsboliger fordi beboerne ikke forsto dem. Å ta fra folk muligheten til å skru lyset av og på i sin egen bolig er ikke verdig, og ivaretar ikke deres funksjonsnivå eller deres evne til å mestre dagliglivet. Betjening av alminnelige vippebrytere sitter i ryggmargen lenge etter at du har blitt dement.

Bevegelsesstyrt lys fungerer også dårlig i omsorgsboliger, for eksempel på

Bilde 3. Bilde 4.

badet. Noen bruker lang tid på badet, og om det plutselig blir mørkt, er det svært forvirrende. Det samme vil det være om man faller på badet og blir liggende i mørket. Helsepersonell ønsker at lyset på badet skal kunne stå på om natta, og at døra til badet skal kunne stå på gløtt. Videre ønsker de at toalettet skal være sentrert i lysåpningen og være synlig fra senga. Beboeren som våkner om natta og må på toalettet, kan da lett orientere seg og se og skjønne hvor man får utrettet ærendet sitt. Slik ivaretas verdighet, selvstendig liv og mestring av dagliglivet så lenge som mulig.

I denne kommunen (Bilde 4) tenkte man at det var et smart trekk å bruke to farger i gulvbelegget for å markere ledelinje i korridoren. Men for personer med kognitiv svikt kan synspersepsjon være endret. For noen av beboerne framsto fargeforskjellen som om det var en avgrunn i korridoren som de måtte prøve å snike seg forbi. Konsekvensen er forvirring, og økt fare for fall. Og denne utfordringen vil være der hver dag, igjen og igjen, fordi korttidsminnet er svekket så det vil være vanskelig å holde fast på forklaringen man får. Også speilende gulvflater med farger som kan minne om vann bør unngås, samt mønstrete belegg, der inntrykket kan være at det ligger noe på gulvet som må plukkes opp. Igjen ønsker fallfaren. Dempende gulvbelegg som reduserer konsekvensene av fall bør velges. Fall kan føre til brudd, med store smerter og utfordringer, og kan også redusere førlighet og generell allmenntilstand permanent.

Bilde 5.

Badet til venstre (Bilde 5) har ikke vegghengt toalett, men en smal gulvstripe bak som gjør renhold vanskelig. Kontraster mangler. Toalettet til venstre sto ikke i lysåpningen inn fra soverommet (Jf. beskrivelse av toalettbesøk om natten). Begge badene (Bilde 6 og 7) har gulvbelegg med god oppbrett. Kanten på gulvbelegget opp på veggen forsegles for å unngå væskenedtrengning bak belegget (vann, urin, blod). Dette blir ikke gjort om det ikke blir spesifisert. For helsepersonell og renholdere er dette så selvsagt at de glemmer å si fra om det, og det blir snakk om fordyrende etterarbeid.

Utforming av bad er svært vesentlig for å opprettholde egen funksjon lengst mulig, og for å kunne yte hjelp på en verdig måte. Bilde 6. Bilde 7.

Nisje for vaskemaskin (Bilde 8), og tørketrommel med inspeksjonsskap som vil komme bak oppvaskmaskinen. Dette er uhensiktsmessig.

Forsøk på anordning for å kunne skjule kjøkken (Bilde 9): En gitterport/industriport. Poenget er at

personer med kognitiv svikt kan bli urolige av et kjøkken de tror det er meningen de skal bruke: De bekymrer seg for om det er mat i kjøleskapet og hva de skal lage. En gitterport vil antagelig skape minst like mye forvirring. Det er et spørsmål om det skal være egne kjøkken i omsorgsboliger