Endless ride

Det er tidlig morgen, midt i uka. I slutten av november eller kanskje midt i januar måned. Det er i alle fall fortsatt ganske mørkt og veldig rolig i skisenteret. Helgekrigerne har søkt tilflukt bak kontorpultene og holder stillingene fram til i alle fall neste fredag. Troppene med midtuke-turister avventer fortsatt den store offensiven.

Dalens faste sivilbefolkning, en og annen desertør som har påført seg selv hjemmekontor samt en liten fortropp av hyttegjester vet at dette er den beste tiden av sesongen dersom man setter mer pris på god plass i heiser og løyper enn god kok på afterskien.

Heisen har snurret en liten stund, og en avdeling ivrige speidere har dratt opp for å legge førstespor i fløyelen som tråkkemaskinene har lagt igjen i løpet av natten. Ellers er det veldig stille. Fra tilbringerheisen kommer en skikkelse som på ingen måte ser ut til å stresse med å være først i heisen. Han glir rolig, sidelengs over snøen, og det ser egentlig ut som han svever friksjonsløst noen millimeter over snøen.

Han fortsetter inn gjennom portene til åtteseteren, hilser til henne som sitter i heisbua og setter seg alene på en av de tomme stolene. Jeg skynder meg på neste heis og følger etter ham oppover, over trærne og gjennom noen striper av kald tåke som akkurat har sluppet taket i Såhaugen og driver i retning Totten. Det er ikke noe veldig spesielt med denne morgenen. Det er hvitt og kaldt og det er vakkert, ja, men vi har mange slike morgener i løpet av en sesong i Hemsedal. Han som sitter foran meg har jeg møtt mang en morgen, uansett vær og ukedag. Mandag eller fredag, sol eller overskyet, pudder eller kunstsnø, sludd eller vindstille. Jeg tenker at dette handler om ekte lidenskap, om å dedikere seg fullt og helt til noe i livet.

Idet vi kommer inn mot avstigningen, ser jeg at han sender et «takk for turen-vink» mot den som sitter i bua. Han sklir av heisen og fortsetter ned forbi fjellkafeen. Jeg skynder på for å ta ham igjen før det bikker ordentlig nedover. Men jeg merker at jeg ikke har så god glid, og jeg vet at han som er foran alltid er nøye med å vokse brettene sine.

Vi cruiser gjennom tåkedotter på striper av nypreppet snø i en løype som bare fortsetter og fortsetter. Tåka blander seg med fløyelen og blir til et teppe av myk puddersnø foran oss, som bare fortsetter og fortsetter i det uendelige. Men jeg klarer ikke å ta ham igjen. Avstanden øker litt etter litt, og jeg innser at han drar fra meg.

Tommen legger brettet på tåkant, lener seg godt inn i en lang sving og vender seg oppover mot meg. Et vennlig smil er så vidt synlig gjennom skjegget. Han løfter hånda og sender meg en shaka før han bikker brettet andre veien, over på helkant, og forsvinner inn i en stor, hvit sky av puddersnø. Jeg blunker, og så er han borte. Sporene etter ham ser jeg bare når jeg lukker øynene.

Tekst: Torkel Karoliussen Foto: Anki Grøthe

Tommen, 1950—2020

Vintersesongen 2019/20 ble den siste for en av Hemsedals mest velkjente skikkelser. Snowboardikonet Tom «Tommen» Bjerknæs ble 70 år gammel, og hadde bodd i Hemsedal i mer enn 30 år da han sovnet inn den 15. juli 2020.

«I et samfunn hvor prestasjoner og resultater kan bety veldig mye, representerte Tommen en motvekt, og noe så enkelt som ren skjær snowboard- og livsglede — uten behov for prestisje.» — Fra Brettforbundet sitt minneord om Tommen.

Ved siden av dansestundene med «Den hvite dama», var bassgitaren, hundene og kunsten viktige elementer i Tommens liv.

The art

G-kreftene har en magisk tiltrekning på oss mennesker. I alle fall mange av oss. Fra husker til karuseller, fritt fall og raske kjøretøy. Det dreier seg gjerne verken om nødvendige eller fornuftige aktiviteter, men de gir oss likevel noe. Akkurat som det å kjøre på ski. Å kjenne følelsen av å balansere på den kvasse eggen av naturkrefter idet du lener deg inn i en sving, kan være rent avhengighetsskapende deilig, faktisk.

Etter å ha steget av heisen og strammet støvlene, er det bare å peke skituppene nedover og la tyngdekraften utøve sin makt over deg. Jo lenger du lar skiene være i fartsretningen, dess større fart får du. Nå kan du enten velge å kontrollere farten ved å skrense eller, gjennom et elegant vektskifte i kroppen, bare bikke skiene over på kant og la deg føre inn i en perfekt skjærende sving. of carve Tekst: Torkel Karoliussen Foto: Kalle Hägglund

Når du tør å stole på egen evne til å kontrollere samspillet mellom utstyr, underlag og fart, kan du lene deg helt inn i svingen og finne balansepunktet mellom sentrifugalkraften som prøver å slynge deg utover, og tyngdekraften som vil legge deg i bakken. Jo høyere fart og krappere sving, dess sterkere G-kraft og – for mange – større nytelse.

I den perfekte skjærende svingen føler du det når alt stemmer. Du kan kjenne den smått utenomjordiske følelsen av vektløshet når du lener deg langt inn i svingen, til en posisjon som ville vært helt umulig i stillestående tilstand, foruten på den internasjonale romstasjonen eller på månen, for eksempel. Nyslipte stålkanter mot nypreppet underlag gir en følelse av friksjonsløshet, i slekt med følelsen av å plane i puddersnø.

Har du ikke formen helt inne, kan du selvsagt kjenne på at lårene ikke står imot og at beina holder på å svikte. Men en brennende følelse i musklene etter en eller flere turer er bare en bonus som betyr at du driver med noe som er bra for kroppen, samtidig som det er gøy. Moderne carvingski har gjort kunsten å skjære svinger mulig for langt flere av oss, og er ikke lenger forbeholdt uredde og topptrente alpinister i fartsdress.

Øvelse er alltid bra. Kanskje noen teknikktips eller noen timer med en dyktig veileder er det som skal til for dem som ennå ikke har har kjent på følelsen av å skjære i snø. Skiinstruktør-timer er faktisk noe som ikke bare nybegynnere kan ha nytte av. Å beherske carving-kunsten er noe som virkelig bringer skigleden til nye høyder. Å vie noe av vinteren til skarpe stålkanter, faste og nypreppede løyper, effektiv teknikk og utstyr med riktig innsving er noe vi anbefaler på det sterkeste, og noe du garantert ikke vil angre på.