Leder

Torkel Karoliussen, redaktør

Mestring, glede – og risiko

Få ting gjør meg mer glad enn en perfekt dag på snø. Om gleden skyldes mestring, kald og frisk fjelluft, følelsen av friksjonsløshet eller innsprøytning av en hormoncocktail med endorfiner, adrenalin og annet godt, vet jeg ikke. Det spiller ingen rolle så lenge tiden står stille og man har det gøy, tenker jeg. Og så kommer følelsen etterpå, av å være både sliten, fornøyd og samtidig fylt opp av noe jeg vet kommer til å bli til ny, herlig energi så snart jeg har fått litt mat, drikke og hvile – som for øvrig blir mange ganger bedre etter en dag på fjellet.

Vi mennesker er en målrettet art. Selv om det sikkert kan virke forvirrende for eventuelle utenforstående, utenomjordiske tilskuere som titter ned på kaoset vi på mange måter har skapt her på jorda, så er de ikke helt tilfeldige, de aktivitetene vi driver med. Vi har en trang til stadig å prøve nye ting, lære mer, komme lenger, nå høyere, grave dypere og så videre. Det gir seg utslag i en del heller triste eksempler, som at vi bruker opp jordas ressurser i et stadig høyere tempo, men også i en uendelighet av utrolig fascinerende prestasjoner og opplevelser. I alt vi gjør ligger det en form for om ikke konkurranseinstinkt, så «forbedringsinstinkt», motivert av den positive følelsen som ligger i det å overkomme en utfordring. Også på fjellet.

Enten det er første gangen en ung og lovende skikjører tar seg ned en svart bakke, din egen følelse av å sette enda flere deilige carvingsvinger, nye fartsrekorder, nye triks i parken eller å overvinne en vanskelig linje i offpisten, så handler det

om vårt grunnleggende behov for å oppleve mestring og progresjon og den gleden som er forbundet med det. Mye av det vi gjør er ikke særlig nyttig eller fornuftig. Visst er det sunt både å gå en fjelltur og å kjøre ski eller snowboard i heisen — det er ingen tvil om at vi trenger både å bevege oss og få frisk luft for å være fysiologisk friske. Men hvor nødvendig er det å suse nedover alpinbakken i stadig høyere fart, dra over høyere og høyere hopp og klipper eller å gå stadig lengre og brattere toppturer? Ikke er det alltid like fornuftig i alle fall. Men det er gøy!

Vi trenger nemlig både å ha det gøy og i noen grad utfordre oss selv for at vi skal fungere bra psykisk. Ingen synes det er særlig morsomt og spennende å gjøre det samme hele tiden. Nettopp det er vel mye av grunnen til at det er så deilig å komme seg til fjells i ny og ne, mellom jobb, hverdagsliv og andre trivialiteter i lavlandet. Det er ikke noe gøy for fotballspillere å stadig bare møte lag som er dårligere enn dem selv. Det samme gjelder dersom vi ski- og snowboardkjørere skulle bli fanget i barnebakken for alltid. (For de foreldre som føler seg fanget der, om enn i en begrenset tidsperiode, kan jeg anbefale langrennski eller snowskate for å øke nivået av utfordring.)

Vårt behov for spenning og mestringsfølelse kan også noen ganger gi negative konsekvenser. Det vil alltid være risiko knyttet til sport, ikke minst actionsport. Fart, som er så gøy, kan også være farlig, og ute i fjellet er det mange risikofaktorer å ta hensyn til. Det gjelder å være bevisst på dem, ha kunnskap og erfaring til å kunne redusere risikoen samt selv å vurdere hvilken grad av fare man utsetter seg for. Også den beste alpinist kan kjøre ut stygt, og selv i barnebakken er det mulig for voksne mennesker å brekke et ben. Å kjøre i bratt terreng på ski og snowboard er noe som mange er tiltrukket av. I Hemsedal er mulighetene mange for å finne heftige linjer som passer ditt nivå. Heldigvis opplever vi sjelden alvorlige fallulykker, men både faren for fall og utglidning er noe man alltid må ta med seg når man beveger seg ut i bratt terreng. Skredfaren skal alltid tas på alvor! Det gjelder å ta små steg og skaffe seg erfaring litt etter litt, gå skredkurs, ha med nødvendig sikkerhetsutstyr og lære av erfarne fjellfolk. I tillegg tror jeg det handler om å stoppe opp ofte og spørre seg selv om det man gjør er «nødvendig», om det finnes noe man kan gjøre for å redusere risikoen eller rett og slett om man burde la være å ta den.

Uansett hvilken kategori du er i: ekstremkjører, toppturentusiast, ivrig frikjører, carvingfantast, mosjonist, sporadisk helgeturist eller ivrig nybegynner, så håper jeg du opplever mestring og husker å virkelig nyte den, men samtidig tenker litt på sikkerhet og risiko. Ha det gøy, ta vare på deg selv og dem rundt deg, så snakkes vi i bakken!

Torkel Karoliussen, redaktør

På side 104 kan du lese om proff frikjører på ski, Robert Pallin Aaring, som sist vinter gjennomførte en førstegangsnedkjøring av en heftig isklatrelinje i Grøndalen. Også tankene til tre ivrige foreldre med sine unge lovende på side 85, er interessante når det kommer til både utfordring, mestring og glede. En verdensmester, som var veldig ung, men kjapt ble lovende da han fikk sitt første snowboard, nemlig Ståle Sandbech, snakker mye om snøglede i intervjuet på side 20.