Leder
Torkel Karoliussen, redaktør
Mestring, glede – og risiko Få ting gjør meg mer glad enn en perfekt dag på snø. Om gleden skyldes mestring, kald og frisk fjelluft, følelsen av friksjonsløshet eller innsprøytning av en hormoncocktail med endorfiner, adrenalin og annet godt, vet jeg ikke. Det spiller ingen rolle så lenge tiden står stille og man har det gøy, tenker jeg. Og så kommer følelsen etterpå, av å være både sliten, fornøyd og samtidig fylt opp av noe jeg vet kommer til å bli til ny, herlig energi så snart jeg har fått litt mat, drikke og hvile – som for øvrig blir mange ganger bedre etter en dag på fjellet. Vi mennesker er en målrettet art. Selv om det sikkert kan virke forvirrende for eventuelle utenforstående, utenomjordiske tilskuere som titter ned på kaoset vi på mange måter har skapt her på jorda, så er de ikke helt tilfeldige, de aktivitetene vi driver med. Vi har en trang til stadig å prøve nye ting, lære mer, komme lenger, nå høyere, grave dypere og så videre. Det gir seg utslag i en del heller triste eksempler, som at vi bruker opp jordas ressurser i et stadig høyere tempo, men også i en uendelighet av utrolig fascinerende
prestasjoner og opplevelser. I alt vi gjør ligger det en form for om ikke konkurranseinstinkt, så «forbedringsinstinkt», motivert av den positive følelsen som ligger i det å overkomme en utfordring. Også på fjellet. Enten det er første gangen en ung og lovende skikjører tar seg ned en svart bakke, din egen følelse av å sette enda flere deilige carvingsvinger, nye fartsrekorder, nye triks i parken eller å overvinne en vanskelig linje i offpisten, så handler det
13
