Vår 2019 by Kula Kula

KULA KULA Sosialantropologisk tidsskrift •

Vår 2019

Vokterne av Jordens hjerte • Feltarbeid på Island og i Libanon • Intervju med Malin Kleppe, Olaf Smedal og Iselin Åsedotter Strønen • Utveksling i Ghana • Gjett hvem

LEDER

KULA KULA Sosialantropologisk tidsskrift #1 2019 ISSN (trykt utg.): 1893-4633

Tradisjonen tro lanseres en ny utgave av vår alles kjære Kule Kula nå som våren virkelig kan føles her i Bergen. I denne utgaven har vi valgt å fokusere på bredden i antropologifaget, gjennom å la våre skribenter og bidragsytere bryne seg på ei rekke forskjellige temaer og innfallsvinkler. Denne utgaven inkluderer, blant annet, et intervju med UiB-professor Olaf Smedal og -førsteamanuensis Iselin Åsedotter Strønen, en tekst om Håvamål på Island og en rekke gamle kjennere, som møter med antropologistudenter på utveksling og felt. I tillegg kan vi glede våre lesere med to tekster fra Colombia, et møte med den svært så kjente tidligere undervisningsassistenten for bachelorstudentene, Malin Kleppe, og et møte med en samfunnsengasjert frivillighetssjel fra Indonesia. Redaksjonen består dette året kun av studenter på bachelornivå. Jeg er svært glad over at så mange nykommere til Kula Kula har bidratt i år, med forfriskende og innovative tanker og ideer. Jeg tror og håper at våre engasjerte medlemmer har bidratt til å ha skapt en best mulig utgave av Kula Kula, og gleder meg til å se dem ta tidsskriftet vårt videre i semestrene som kommer. Med vennlig hilsen redaktøren,

ISSN (elektronisk utg.): 1893-4641 Opplag : 400 Kontakt: kulakula@sv.uib.no http://kulakula.org http://facebook.com/kulakulatidsskrift Kula Kula Institutt for sosialantropologi Postboks 7800 5020 Bergen Ansvarlig redaktør: John Erik Åndahl Illustratører: Tonje Sophie Gray, Ida Karin Sagvolden Grafisk utforming: Miriam Hvale Søtvedt, Paula Griemland Røsvik Trykkeri: Bodoni AS Hjertelig takk til:

John Erik Åndahl

Olaf Smedal, Iselin Åsedotter Strønen, Malin Kleppe, Fartein Hauan Nilsen, Tonje Sletengen, Fatahillah Nur Bintang, Ina Martine Fagerdal, Alexander Rodriguez Contreras, Erika Lynn Grey og bidragsyterne til Jungeltelegrafen og Atingting (dere vet hvem dere er). Utgitt med støtte fra:

Forsidebilde: Erika Lynn Gray

Bak (fra venstre): Paula Grimeland Røsvik, John Erik Åndahl, Cecilie Berglund Nicolaisen Midten (fra venstre): Tonje Sophie Olsen Gray, Miriam Hvale Søtvedt, Ilakkiya Mariya Foran (fra venstre): Nora Hahn, Ida Karin Sagvolden Ikke tilstede: Odin Skatvedt Hove

Kula Kula søker nye medlemmer! Bli med i redaksjonen eller bidra med artikler og bilder. Det er bare å ta kontakt hvis du lurer på noe. Alle er velkomne til uforpliktende informasjonsmøte til høsten.

kulakula@sv.uib.no www.facebook.com/kulakulatidsskrift instagram: @kulakulayey

INNHO LDSFORTEG NELSE VOKTERENE AV JORDENS HJERTE

MØTE MED SMEDAL

JUNGELTELEGRAFEN

FELTARBEID PÅ SAGAØYA ISLAND

FELTARBEID I BEIRUT

INTERVJU MED ISELIN Å. STRØNEN

INTERVJU MED MALIN KLEPPE

KULARINGEN KORT FORKLART

GJETT HVEM!

UTVEKSLING GHANA

ANTROPOLOGENS HÅVAMÅL

IN SEARCH OF EFFECTIVE LOVE

44 BALI ANAK BUKIT

FOTOKONKURRANSE

VOKTERNE AV JORDENS HJERTE Av Ida Karin Sagvolden, bachelorstudent ved Institutt for sosialantropologi, UiB For nesten nøyaktig ett år siden våknet jeg opp i min hengekøye og følte solstrålene snike seg over åskammen og varme den kjølige og tåkete fjelluften i kogines rike, Sierra Nevada. En drøm, en rekke tilfeldigheter og en stor dose nysgjerrighet førte til at jeg endte opp med å bo noen dager hos en kogifamilie, et av Colombias få gjenværende urfolk. I denne teksten vil jeg dele noen av mine erfaringer fra denne opplevelsen med dere, men først ønsker jeg å gi et innblikk i kogines historie, deres bekymringer for vår moder jord og advarsel til den moderne sivilisasjonen. Da

spanske

conquistadorene

Alle bilder av: Ida Karin Sagvolden

En ny kristen sivilisasjon ble til. De lokale ble tvunget til å snakke spansk, gå i kirken og barna til å gå på kristen skole. Tairona sivilisasjonen

ankom forsvant raskt, men den døde aldri helt ut. Deler

Colombias nordkyst på slutten av 1400-tallet, av urfolket søkte tilflukt oppover elvene mot de ble tairona sivilisasjonen som bodde langs høystrakte, snøkledde fjellene: Sierra Nevada kysten tatt til slaver, misbrukt eller jagd bort. de Santa Marta, verdens høyeste kyst-fjellkjede. Kogiene som fremdeles lever der i dag er etterkommere av Tairona-sivilisasjonen, de kaller seg selv for vokterne av jordens hjerte; Sierra Nevada. I nesten 500 år har de levd uberørt og i hemmelighet i det tropiske fjellandskapet, mens de i skjul har fulgt med på utviklingen av den moderne sivilisasjonen langs kysten.

I dag bor det rundt 20 000 kogier i Sierra Nevada. Bare noen kilometer fra kysten, helt opp mot der snøen ligger, sprer det seg et nettverk av små stier som knytter sammen flere hundre små landsbyer. Kogiene er et av få urfolk i verden som har bevart sin tradisjonelle måte å leve på og med en enorm respekt for naturen har de gjennom århundrer lært å overleve på best mulig måte, ikke «av» men i naturen, uten å gjøre skade. Denne balansen er hårfin og de er helt avhengige av at naturen de lever i er frisk (som kogiene uttrykker det selv), men de siste årene har de lagt merke til drastiske og urovekkende forandringer som bekymrer dem. Disse faresignalene fra moder jord har gjort at kogiene har valgt å ta kontakt med omverdenen. EN BESKJED TIL MENNESKEHETEN OG EN De har selv observert hvordan den moderne ADVARSEL TIL SINE YNGRE BRØDRENE sivilisasjonen gjør skade på omgivelsene sine I 1989 lot Kogiene for første gang mennesker og ikke minst på seg selv; hvordan vi forurenser, fra den «moderne verden» komme inn i deres utnytter naturressursene, hvordan mange er samfunn. Det ble laget en BBC-dokumentar med usunne og ulykkelige: vi er i ubalanse. Kogiene navn «From the Heart of the World: The Elder kaller seg selv for storebrødrene som er til for Brothers’ Warning - Kogi Message to Humanity” å beskytte, lære, og hjelpe deres yngre brødre der kogiene advarer den industrialiserte verden (oss) å ta vare på oss selv og jorden. I frykt for om den potensielt katastrofale fremtiden jorden at ødeleggelsene vil fortsette har kogiene tatt har fremfor seg om vi ikke forandrer kurs. kontakt med den «moderne sivilisasjonen», I dokumentaren forteller kogiene at de har de ønsker å gi en beskjed til menneskeheten observert, ventet og lyttet til naturen. De har og

advarsel

til

sine

småbrødre. vært vitne til både jordskred, oversvømmelser,

avskoging, opptørking av innsjøer og elver,

fjellet. Alt henger sammen, som i et nettverk.

smelting av snø på fjelltoppene og mange

trærs død. Videre forteller de at på grunn

støttet av en spesialist innen restaurering av

økosystemer, professor i zoologi og en av

Sierra

struktur,

Nevada

speiler

sin

naturen

unike der

økologiske resten

dokumentaren

blir

kogienes

forståelse

verdenslederne innen marine biologi. «Deres

planeten – noe som er dårlige nyheter for oss.

syn på at alle disse enkelte aktivitetene har større innflytelse, er helt riktig,» biologiprofessor Dokumentaren

ved

sier Alex Rogers,

University

avsluttes

med

Oxford.

beskjed

om håp fra Kogiene, alt er ennå ikke tapt. Dere må lytte til naturen, ta vare på den og bevare den der dere er. Kogiene ønsker i tillegg at de og andre urfolksamfunn kan være med i fremtidens miljøvurderingsplaner. I 2012, 23 år senere, kontakter kogiene selv filmskaperen Alan Ereira, da de ønsker å komme med en ny beskjed til sine yngre brødre. Denne dokumentaren

heter

«Aluna».

forklarer

hvordan jorden er som en levende kropp med vener av blod og ved å skade deler av den, som å kutte av en lem, vil hele kroppen bli skadet. De aller viseste av kogiene som kalles «Mamas», forteller at skaden forårsaket av skogshogst, gruvedrift, bygging av kraftverk, veier og havner langs kysten og ved elvens munn – den globale kapitalismen som resulterer i ødeleggelse av naturressurser - påvirker hva som skjer på

EN DRØM SOM GIKK I OPPFYLLELSE

Terrenget var frodig og bratt, av og til møtte vi

Jeg krøp ut av hengekøyen min som var hengt

kogier til fots eller på hest. Stadig krysset vi små

opp i et slags åpent hus, ved siden av kogines

bekker og elver der vi lot fjellvannet avkjøle oss

familiehus. Kroppen føltes stiv etter den syv timer

i den hete solsteken. Den første landsbyen vi

lange gåturen opp hit dagen før, og en litt kaldere

passerte var helt tom. En vi møtte på stien fortalte

natt enn forventet. To dager tidligere hadde jeg

at det var en spesiell seremoni i en landsby to

helt tilfeldig kommet i prat med landsbygutten

dagers gange derfra som de hadde dratt til. Til

Ada, som bodde i utkanten av Palomino, da jeg

slutt kom vi frem til familien Ada hadde bodd hos

var på vandring opp langs elven. Dagene i forkant

noen år tidligere. For meg var dette øyeblikket

hadde jeg undret meg over det hvitkledde folket

uvirkelig. Lenge hadde jeg drømt om å få lov til

som av og til var å se nede i landsbyen. Jeg ble

å møte et urfolk som lever i en slik balanse med

fortalt at de siste årene hadde noen av kogiene

naturen og få innsikt i deres forståelse av verden.

begynt å tjene litt penger, dermed kom de av og

I mine øyne har disse menneskene en helt unik

til ned til landsbyene langs kysten for å kjøpe

visdom og forståelse av verden, som jeg mener

kaffe, sukker og noen andre varer. Dessverre

alle i den «moderne verden» kan lære mye av.

hadde det også utviklet seg et alkoholproblem blant noen av kogiene da de aldri tidligere hadde

Vi ble møtt av seks kogibarn, den eldste var 16

hatt tilgang til et slikt rusmiddel. Flere ganger så

og den yngste var to. Foreldrene deres var ute

jeg kogier, gjerne med små barn på ryggen, stå

i marken for å sanke mat og fiske, og kom ikke

på bestemte steder i landsbyen, helt i ro i flere

hjem før noen dager senere. Jeg merket deres

timer i strekk. Akkurat som de ventet på noe eller

skepsis til meg i begynnelsen, men heldigvis

noen, eller bare observerte. Da jeg fortalte Ada

var Ada med, som kjente flere av barna. Uten

om min nysgjerrighet til dette folket og deres

ham hadde sjansen vært liten for at jeg hadde

levemåte, ble han begeistret da han selv hadde

fått innpass hos kogiene ettersom de ikke

vært mye oppe i fjellene og hadde kjennskap

ønsker mye påvirkning fra omverdenen. Dog,

til noen av kogifamiliene. Klokka syv morgenen

tok det ikke lang tid før de viste nysgjerrighet,

ettermøttes vi i landsbyen, fylte sekken med

stilte meg alle mulige spørsmål og ønsket å vise

matvarer og la i vei oppover de små stiene.

meg rundt i området. Gleden var også stor da

jeg viste dem maten jeg hadde brakt med fra

noe som fikk meg til å reflektere over hvor mye

landsbyen. Spesielt populært ble det å binde

vi stresser over slike ting i «vår» verden; hvordan

sammen mine bukseben, fordi buksene var

de voksne henger over sine barn, bekymret for

såpass store, slik at jeg var nødt til å hoppe rundt,

at de spiser for lite eller for mye, ikke legger

da lo alle godt. Familien bodde på en liten topp

seg tidsnok om kvelden eller står opp tidsnok

ovenfor elven og rundt 10 minutters løpetur fra

om morgenen, som et evig mas og jag.

nærmeste landsby. De hadde to kuer de melket

passet barna på seg selv og på hverandre, de

om morgenen, i tillegg til høner og kyllinger

føler etter på kroppen om den er sulten, tørst

som flakset omkring, et par villsvinlignende

eller sliten. Det var heller ingen som kjeftet eller

griser, hunder som spiste opp matrestene og en

fortalte dem alt de ikke fikk lov til eller burde

hest. Jeg la raskt merke til lettheten over deres

gjøre. De lærte gjennom å observere sine eldre

tilværelse. Om barna var sultne lagde de seg mat

søsken og av egne erfaringer. Selv ble jeg først

eller klatret opp i trærne for å sanke frukt, om de

litt forskrekket da jeg så et av kogibarna, på tre

var trøtte eller slitne la de seg i en hengekøye og

år, sitte og leke med en stor kjøkkenkniv, men

tok seg en lur. Dette var en selvfølge for dem, og

da ingen av de andre barna så ut til å reagere

Her

forsto jeg at det var vanlig og en viktig erfaring. Ada og jeg ble hos kogiene et par dager før vi var nødt til å returnere til Palomino, da han måtte på arbeid og jeg fortsette med mine spanskstudier. Selv om jeg skulle ønske jeg kunne ha blitt lenger, fått en dypere forståelse av deres kultur og levemåte, følte jeg meg svært tilfreds og full av spennende erfaringer. Jeg var heldig som kunne kommunisere på spansk med de eldste barna da de gikk på en kogiskole en dag i uken, i den første landsbyen. De fortalte meg om de store hellige stenene langs stiene, om de snøkledde fjellene som var

jordens hjerte og vannet som var kilden til alt liv. landsbyene og plantene. Igjen ble jeg forundret Spesielt god kontakt fikk jeg med jenta på syv år; over barna. Hvordan den yngste jenta på to år vi dro sammen til elven for å fiske med harpun strøk penselen forsiktig frem og tilbake på papiret, og løp til nabolandsbyen for å hilse på barna der. og den nest eldste jenta på 14 år, som var så ivrig at hun ønsket å fortsette da det ble mørkt, jeg Jeg ønsket å gi noe tilbake til barna, vise dem noe jeg var glad i, og da kom jeg på at jeg hadde med malesaker og akvarellpapir i

lånte henne hodelykten min, slik at hun kunne male videre. Sjeldent har jeg sett barn med en slik ro, tålmodighet og ikke minst varsomhet.

sekken. Etter å ha malt et raskt bilde av et av barna, var de selv ivrige på å prøve den nye aktiviteten, så på tur og orden fikk alle barna prøve å male – til og med gutten på 11 jeg tidligere bare hadde sett i toppen av guabatreet (guaba er en spesielt god frukt, med grønn, bønnelignende fasong og med hvite saftige frø inni). Ut i fra fantasien malte de fjellene, husene,

Om du vil lære mer om kogiene: Dokumentar: From the Heart of the World: The Elder Brothers’ Warning - Kogi Message to Humanity, orginalt utgitt I 1992, tilgjengelig på youtube: https://www.youtube.com/ watch?v=hRgTtrQOiR0 Dokumentar: Aluna, orginalt utgitt i 2012, tilgjengelig på youtube: https://www.youtube.com/watch?v=ftFbCwJfs1I

Mandag i påskeuken mistet hele verden et av de viktigste kulturbidragene menneskeheten har vært så heldige å få kjenne. Nostalgien har spredt seg over hele kloden og skapt enorme opptøyer. Tapet fyller overskriftene på aviser verden over og tusenvis av mennesker samles i sorg. Påskefeiringen bremset brått opp da nyheten ankom og alle fikk et slag midt i trynet. En slik tragedie vil vi sjelden glemme. Notre-Dame står i flammer! Hvordan kunne dette skje? Rapporten kom tilbake – det var en kortslutning i sikringssystemet. Det kan diskuteres om dette er den faktiske grunnen, eller om noen blir beskyttet fra en moderne korsfestelse. Det hadde nok ikke vært populært å innrømme at man kastet en liten sneip fra toppen av spiret. I så tilfelle hadde det kanskje vært gunstig å være en uregistrert arbeidsmigrant. Lederen for restaureringsarbeidet innrømmer imidlertid at røyking forekom, men så er jo røyking nesten like ikonisk som bygget som brant. Det har blitt satt i gang en omstridt arkitekturkonkurranse som skal bestemme hvem som skal tegne og bygge opp det

«eldgamle» spiret (som for øvrig ble bygget på midten av 1800-tallet). Det er en hel del krav som må tas i betraktning, for ikke å snakke om økonomiske. Men dette er en prioritering som de fleste i Frankrike er enige om. Det er klart at landet står overfor mange sosiale problemstillinger, men selvsagt må katedralen få komme i første rekke. Om det samme hadde skjedd i andre land (Gud forby!) ville nok de også mottatt like mye oppmerksomhet og donasjoner, men det er altså ikke slik at dette er hverdagskost i det 21. århundre. Det er viktig at vi verner om og bruker penger på de tingene som virkelig setter preg og beriker menneskers liv. Notre-Dame har, og vil forhåpentligvis forbli, et viktig monument enten man er troende eller ei. Personlig har denne gotiske katedralen en sentral plass i mitt hjerte. Jeg husker så godt den dagen jeg og min far for første gang besøkte Notre-Dame i 2004, det var første gang jeg så den ellers stoiske arkitekten gråte – og siste gang var da den brant.

FELTARBEID BEIRUT Av Tonje Sletengen, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi, UiB

Jeg fikk mange spørsmål fra venner og bekjente da instituttet godkjente prosjektet mitt om moderne maskulinitet i Midtøsten, og det ble klart at den store drømmen om å gjennomføre feltarbeid i Libanon skulle bli realisert. Jeg har alltid hatt en fascinasjon for Midtøsten, ettersom det er et av stedene i verden folk flest mener mest om, men har minst kunnskap om. I dagens politiske klima mener jeg det er desto viktigere å få frem en realistisk fremstilling av regionen – hvordan er det egentlig å bo i et land i Midtøsten? Hvordan forholder menneskene her seg til bildet resten av verden har på deres hjem, deres kultur og deres levemåte? Til tross for å ha lest haugevis av bøker og artikler kan man jo aldri være sikker uten å ha opplevd noe selv, og jeg risikerte å få alle generaliseringer jeg tidligere har forsøkt å motbevise rett i trynet. Det er jo noe av det skumle og spennende med

Alle bilder av: Tonje Sletengen

Solen

gløtter forsiktig

mellom

gardinene

feltarbeid, du vet aldri helt hva som møter deg.

som blafrer i vinduet. Utenfor ljomer bønneropene fra moskéen på hjørnet i takt med kirke klokkene som kimer fra gaten nedenfor i en For min del har de fleste generaliseringer blitt slags uperfekt harmoni. Fargerike vindusskodder kraftig motbevist, og jeg føler meg tryggere i Beirut åpnes forsiktig rundt omkring i nabolaget, og enn jeg gjorde da jeg bodde i London. Libanesere de små sjappene man ser gatelangs i hele generelt har tatt meg imot med åpne armer, og alt byen fylles opp med ferske bakevarer og duggfrisk frukt. Nabolaget våkner til liv, og gjør fra professorer til taxisjåfører åpner hjemmene sine seg klar for en ny dag her i Beirut, Libanon. for meg og forteller historier om alt fra borgerkrigen

til det skeive undergrunnsmiljøet. Det er vanskelig med informanter en mye større belastning på å gi et riktig inntrykk av landet til noen som ikke psyken enn jeg hadde forestilt meg på forhånd. har vært her, men om jeg skal beskrive Libanon

Til tider er det ganske utmattende og vanskelig,

med ett ord må det bli kontraster. Det er kontraster for som fersk masterstudent i antropologi ute på og motsetninger i alt man ser og opplever, i alt

sitt første feltarbeid har man ikke nødvendigvis

fra arkitektur og mat til mennesker. Hver dag her

alle verktøy for å håndtere informasjonen man

nede er dermed som å være på oppdagelsesferd, får. Alt fra frykt for egen legning og usikkerheten og hver historie er et bidrag til å forstå litt ved å delta på en demonstrasjon, til mer alvorlige mer av det sosiale samspillet mellom atten

voldshendelser og krigshistorier. Jeg har også

religioner, haugevis av etnisiteter og tilhørigheter, informanter som har flyktet fra borgerkrigen politiske

ståsteder

organisasjoner.

eller sittet i fangenskap hos IS i Syria, og det er virkelig noe helt annet å høre et menneskes opplevelse enn å lese om det i avisen. Det

Men det er også utmattende å være i felt. Det

vanvittige privilegiet jeg har av å være norsk har

er ikke nødvendigvis så fysisk slitsomt, men en

også truffet meg som en knyttneve en del ganger

vanlig dag i felt kan virkelig tære på psyken.

gjennom oppholdet, og er en tøff, men viktig

Først og fremst er det mange nye inntrykk å

påminnelse på at jeg har vunnet i livets lotteri.

ta inn over seg hver dag. Beirut er som sagt proppfull av kontraster og motsetninger, og selv

Å utføre et urbant feltarbeid er også ganske

om man gjennomfører den samme rutinen på de

krevende, og langt vanskeligere enn jeg hadde sett

samme stedene hver dag vil man alltid, uansett,

for meg og lest meg opp på under forberedelsene.

komme over noe nytt og annerledes. Til tross

Det er klart, alle feltarbeid er ulike og noen vil

for at jeg nå har vært her i snart fire måneder er

ha en tematikk og en informantgruppe som gjør

byen enda spennende og uforutsigbar, noe jeg

det lettere å gjennomføre et urbant feltarbeid –

ser på som positivt i den forstand at hverdagen

mens andre, som meg, har en informantgruppe

ikke har blitt såpass ‘hverdag’ at jeg ser meg

det er vanskeligere å følge samlet og erdermed

blind på eget felt, til tross for at jeg har blitt

avhengig av at informantene har mulighet til å ha

vant med sosiale normer. I tillegg har samtaler

med en antropolog på slep i både tide og utide.

En av de viktigste egenskapene jeg bruker i felt er å kunne være spontan og fleksibel, og hoppe på mulighetene som byr seg. Men, det er også dager hvor ingen av informantene har mulighet (eller lyst) til å ha meg hengende rundt. Disse dagene bruker jeg til å samle informasjon, lese meg opp på tematikk og om regionen. Til tross for at hver dag ikke blir brukt med informanter, er hver dag fortsatt en dag i felt. Man kan samle mye data gjennom små samtaler eller bare ved å observere bybildet fra en kafé, for eksempel. Jeg benytter meg også ofte av den enorme gjestfriheten til libanesere, noe som er gull verdt for å få en forståelse også utenfor informantenes fremstilling. I tillegg samarbeider jeg med en frivillig organisasjon som arbeider med den begynt å glede meg til sene sommerkvelder samme tematikken, slik at jeg også får et innblikk i Nordnesparken og å bestille kebaben på i alle trådene som dras på et større nivå. vei hjem fra byen på arabisk, skal jeg først virkelig nyte og suge til meg alt det spennende, Å være på feltarbeid er ellevilt. Det er en bergog-dalbane gjennom følelsesspekteret, det er berikende og lærerikt men også utmattende og beintøft. Det er det råeste jeg har gjort i hele mitt liv, og jeg gleder meg til månedene fremover. Ikke bare sitter man igjen med en unik kompetanse, men man utvikler seg også enormt som menneske i løpet av månedene man er i felt. Og selv om jeg smått har

fantastiske og unike livet Beirut har å by på.

Intervju med Malin Kleppe, grunnlegger av

PROFA

(Praktisk og Rettslig Orientering for Flyktninger og Asylsøkere) Av Tonje Sophie Olsen Gray, bachelorstudent ved Institutt for sosialantropologi, UiB

Hvordan synes du det var å studere sosialantropologi ved UiB? Det var en lang studie – det tok jo fem år og jeg synes mye forskjellig om det i løpet av de fem årene. Jeg husker jeg begynte etter jeg hadde tatt noen friår og reist et halvt år i India. Da jeg begynte på studiene tenkte jeg «dette har jeg jo gjort før», «jeg har jo vært på feltarbeid, jeg vet hva dette går i». Jeg avlærte min egen selvsikkerhet med tiden og ble mye mer klar over det jeg ikke visste. Det jeg sitter igjen med etter å ha studert sosialantropologi er at faget har gitt meg redskaper å tenke

Illustrasjon av Malin Kleppe, ved Tonje Sophie Olsen Gray

med. Det har gjort at jeg ser på verden på en

Kan du fortelle litt om deg selv? Jeg heter Malin Kleppe og er 29 år, men identifiserer meg selv som tredve. Jeg har tatt bachelor- og mastergrad i sosialantropologi

måte som fremdeles stimulerer meg selv om jeg ikke er aktivt i antropologien akkurat nå.

ved Universitetet i Bergen. Og så har jeg

Hvilke deler av antroplogifaget var det som fanget din interesse?

jobbet

Jeg husker veldig godt SANT105 (Maktens

antropologi.

Tilsløringer og Uttrykk). Jeg husker at jeg endret

år Nå

for for

som

undervisiningsassistent

bachelorstudentene tiden

studerer

jeg

nordisk,

meg som person i løpet av det faget. Jeg ble

leder for PROFA og jobber som servitør.

veldig sint og jeg gråt da jeg leste pensum

Men jeg syntes det var et helt fantastisk fag

Jeg reiste til London og så på forholdet mellom

som slo meg litt i ansiktet. Et annet fag jeg

erfaring og uttrykk blant denne gruppen. Jeg

anbefaler varmt er SANT240 som er et urban-

så på denne litt «umulige» forventningen et

antropologifag. Dette faget peker på urettferdighet

asylsystem har til asylanter om at de skal fortelle

på en måte som også er synlig for oss her i

alt de har erfart for å videre å vurdere om disse

Bergen. Begge disse antropologiemnene tar

erfaringene inneholder en velbegrunnet frykt.

for seg «dark anthropology» og strukturell vold

Jeg utforsket både hvordan dette ble vanskelig i

og fordyper seg i hvilke strukturer som finnes som vi ikke ser og som videre undertrykker folk. Jeg

vil

tilføye

jeg

jobbet

som

undervisningsassistent i et av introduksjonsfagene i antropologi var det en student som spurte foreleseren om hvorvidt alt vi drev på med i antropologi handlet om sosial lidelse og slik er det ikke. Selv om vi snakker om disse «strukturell vold -fagene» så er det kjempeviktig å se antropologi som et verktøy til å se mer enn bare lidelse.

en asylprosess men og i en integreringsprosess. Enten om asylanten hadde fått opphold eller ikke. Strukturelle forhold gjør forholdet mellom erfaring

uttrykk

vanskelig,

men

også

sosiale forhold. Det er ikke bare asylsystemet som forventer en viss type historie av de som har flyktet, men også samfunnet rundt.

Jeg vil ikke si at det var en spesifikk retning som førte meg dit med hensyn til det jeg hadde studert tidligere, men heller det engasjementet jeg hadde utenfor studiene. Gjennom å jobbe frivillig med asylanter ble det veldig tydelig at jeg ville jobbe med nettopp denne gruppen.

Kan du fortelle litt om feltarbeidet ditt? Var det noe av pensumet i løpet av studieløpet som la grunnlaget for

Hvordan fikk du ideen om å etablere

forskningen du gjennomførte?

organisasjonen PROFA?

Da jeg gikk på bachelor jobbet jeg frivillig på PROFA startet etter jeg kom hjem fra feltarbeid asylmottaket i Arna og det begynte jeg med ganske

på master. PROFA står for «praktisk og rettslig

tidlig i studiene. Dette hadde jeg nok med meg inn

orientering for flyktninger og asylsøkere»; dette

i grunnfagene. Det er nemlig dette jeg jobbet med er en munnfull – vi har en formidlingsansvarlig på feltarbeidet – med asylsøkere og flyktninger. i styret som hater det navnet og synes

det tar så lang tid hver gang vi må si det ...

til tingretten koster i utgangspunktet mellom 80

I London oppdaget jeg at de hadde flere tiltak

000-100 000 kroner. Noe av det vi driver med

som var mer praktisk rettet enn det vi har i møte

i PROFA er et motbakkeløp som vi jobber med

med asylsøkere i Bergen. Jeg jobbet på et sosialt

kontinuerlig for vi synes fremdeles at det ikke er

tiltak, et språktilbud, her i Bergen. Slike tilbud er

nok overvåkning over forvaltningsfeil som rammer

kjempeviktige og det er viktig å ha rene sosiale

asylsøkere og flyktninger, og her vil vi alltid være

tiltak hvor folk bare kan henge. Men asylsøkere

tilgjengelige til å se over sakene ekstra nøye.

og flyktninger er mennesker som går fra tiltak til tiltak og prøver å orientere seg på steder hvor det er dårlige forutsetninger for at de skal forstå. Mye foregår kun på norsk og engelsk og vi har lite vilje til å oversette til flere språk. Tanken bak PROFA er at det skal være et lavterskeltilbud der både asylanter og flyktninger kan komme med de spørsmålene som de kanskje ikke har tid til

Hvem jobber i PROFA? PROFA er en studentorganisasjon. Det er studenter og unge voksne som jobber og vi ønsker å være et fagmiljø. Vi jobber innenfor rettsikkerhet og rettsspørsmål, så folk tolker oss ofte som en juridisk organisasjon, men det er vi ikke. Jeg

å stille noen andre som de naturlig møter. Fordi

som er leder er sosialantropolog, en annen i

på det ene tiltaket skal de lære norsk, og på

styret er også det i tillegg til at vi har hatt flere

det andre tiltaket skal de være i arbeidspraksis.

antropologistudenter med oss underveis. Vi har hatt med en farmasøyt og økonomer. Men, det jeg

I tillegg til dette så fikk jeg et veldig gunstig samarbeid

ser nå er at det begynner å bli et tydelig tyngdepunkt

med advokatfirmaet PwC hvor asylanter med

blant jusstudenter. Jeg elsker jusstudentene jeg

endelig avslag kan videresende sakene sine til

har med, de er fantastiske og gjør en strålende

dem helt gratis. Så vil PwC’s advokatfullmektige

jobb. Men jeg ønsker meg mer tverrfaglighet for

søke og prosedere sakene i tingretten. Dette er en

jeg vil gjerne diskutere vilkårene for asylsøkere

mulighet til å etterprøve avslaget fra forvaltningen

og flyktninger med så mange fagpersoner som

som er en veldig gylden mulighet for den gruppen

mulig. Så dette er en oppfordring til alle SV-, HF-,

jeg engasjert i - for det å ta en sak videre

MATNAT-, psykologistudenter: engasjer dere!

Har du noe du vil tilføye? Vi har snakket litt om strukturell vold og hvordan det antropologiske blikket ser på strukturer. PROFA ble jo startet som en reaksjon på en strukturell skjevhet. Jeg er av den oppfatning av at antropologi kan brukes aktivt, at det ikke er et abstrakt fag, og at vi kan ta det vi har lært og skape ting i verden av det. For min del har det vært i møte med asylsøkere og flyktninger, men her kan vi gjøre mye forskjellig.

GJETT HVEM!

C Illustrasjoner av: Tonje Sophie Olsen Gray

D A: Fredrik Barth B: Talal Asad C: Michel Foucault D: Nancy Scheper-Hughes

ANTROPOLOGENS HÅVAMÅL Av Fartein Hauan Nilsen, masterstudent hjå Institutt for sosialantropologi, UiB Håvamål, eller ‘talen til den høge’, er eit kvad i den eldre Edda om god og dårleg åtferd. Visdomsorda i kvadet kjem tilsynelatande direkte frå den norrøne guden Odin som oppmodar om å fara varleg fram, visa gjestfridom, ha måtehald med mat og drykk osb. Dei fleste nordmenn vil nok ha høyrd om kvadet sidan norrøn mytologi reknast for å vere ein del av vår kulturelle kanon, men alle har kanskje ikkje personleg kjennskap til det. I mitt feltarbeid blant moderne åsatruarar på Island har eg sett korleis dette truleg 1300 år gamle kvadet framleis vert nytta som ei kjelde til gode råd. Eg vart sjølv overraska kor passande nokre av versa eigentleg er for antropologisk metode. I det klassiske antropologiske verket «Gaven: Utvekslingens form og årsak i arkaiske samfunn» opnar Marcel Mauss med å sitere åtte vers frå kvadet Håvamål: 39. «Ingen så gjevmild og gjestmild eg fann, han tok ikkje gåvor og takka. Eller så gjev-sæl med godset sitt, han ei lika med løn du takka.» 41. «Med våpen og klede skal vener gåvast, det vert på det sjølve synt. Likt gjevande lengst er vener, om elles alt seg lagar.» Foto: Fartein Hauan Nilsen

42.

45.

47.

«Venen sin

«Veit du ein annan

«Ung var eg fordom

skal ein vera ven

som ille du trur,

og einsaman fór,

og løne gåve med gåve

og du fagnad vil likevel få:

vegvill då eg vart.

Til lått skal mann

du fagert mæle,

Rik eg tottest

med lått svara

men falskt tenkje,

når eg råka einkvar;

og møte ljuging med lygn.»

og ljuging møte med løgn.»

mann er manns gaman.»

44.

46.

145.

«Veit du ein ven

«Eit ord til om den

«Betre enn ovblót

som vel du trur,

som ille du trur

ubedi er,

og du hjå han fagnad vil få:

og ikkje kan lit til leggje:

gåve krev gjeving att;

gjev han heile din hug

le skal du med han

betre usendt

og gåva ei spar,

og låst vera ven;

enn avstogga.

far og finn han ofte.»

lik vere gåve og løn.»

---

Desse versa tykte altså Mauss var så gode skildringar av gåveutveksling og menneskeleg sosialitet at han let dei stå som epitaf for resten av argumenta sine. Sjølv ser eg det òg som ei oppskrift på korleis ein kan tileigne seg vener og påverke folk. Myter og soger er, som antropologien har vist oss, ofte normsetjande forteljingar som vert fortalt for å regulere eller rettferdiggjere åtferd. Dette treng ikkje å vere reine oppdiktingar, men kan òg like gjerne vere historier frå ei mytologisert fortid. Bronislaw Malinowski poengterte, då han skildra myter og ritual på Kiriwinaøyene i essayet Myth in primitive psychology, at: «These stories live not by idle interest, not as fictitious or even as true narratives; but are to the natives a statement of a primeval, greater, and more relevant reality, by which the present life, fates, and activities of mankind are determined» (s. 108).

Oppblomstringa av nyheidenske og «new age» -religionar er eit godt døme på dette i praksis i vår del av verda. Her vert fortida ransøkt og manipulert for å gi livet meining for folk som kjenner seg framandgjorde i vår postmoderne notid. Desse mytane gir folk eit rammeverk til å tolke opphavet sitt, livet og erfaringane sine utifrå. Eg tillét meg difor å leita fram eit knippe fleire vers frå Håvamål

som eg tykkjer er gode råd til oss blivande antropologar i ein feltarbeidssituasjon. Desse versa handlar kort sagt om å vera høfleg, fara varleg fram, vende blikket ut mot verda, lytte til folk og tileigne seg visdom. Ein slags antropologens Håvamål, om du vil. 1.

12.

«Augo du bruke

«Grannvar mann,

«Inkje så godt

før inn du gjeng,

til gjestebod komen

som godt dei seier

i kot og i kråom,

teier med andre talar.

er øl for manne-ætt

For d’er uvisst å vita

Lyder med øyro

Di meir du drikk,

kvar uvener sit

og med augo skodar,

di mindre vit

føre din fot.»

veltenkt og føre var.»

mun du i hausen hava.»

10.

18.

«Vit han tarv

«Betri byrdi

«Han eine veit,

som vidt skal fara;

du ber kje i bakken

som vide reiser

d’er mangt heime høveleg

enn mannevit mykje.

og om mellom folk hev fari,

Til bisn han vert

D’er betre enn gull

kor vel sin hug

som veit for lite,

i framand gard;

han held i taum,

når han sit med kloke folk

vit er vesalmanns trøyst.»

kvar som veit kva vit er.»

11.

23.

«Av sin eigen klokskap

«Betri byrdi

«Vitlaus mann

kyte ingen,

du ber kje i bakken

vakar all natti,

men ver håvár i hug.

enn mannevit mykje.

tenkjer både opp og ut.

Når du gløgg og tagal

Med låkare niste

Han er trøytt og mod

i gardane sviv,

du legg kje i veg

når morgonen kjem,

du kjem ikkje brått i beit.»

enn ovdrykkje med øl.»

og alt er flokut som før.»

saman.»

26.

52.

«Vanklok mann

«Ikkje tarv gåvor

veit alt, han trur,

så gilde vera,

der mellom bergi han bur.

ein ofte fangar lov for lite

Men når framandfolk

Med ein liten braudleiv

honom finn,

og læta i staupet

rådlaus røynest han då.»

eg fekk meg ein felage.»

103. «Ver gjæv imot gjest og glad heime, alltid vis og varsam; minnug og målvis, vil du mangklok heite; ber gode gjetord fram Ein fåming me kallar den som fått kan tala,

33.

53.

«Ein dugleg åbit

«Brand brenn av brand

skal du eta jamleg,

til brunnen han er,

slikt er vesalmanns vit.»

når du på gjesting vil gange. loge kveikjest av loge Då slepp du sitja

Ved rødor ein mann

svolten og kei,

med menn vert kjend,

så du maktar lite å mæle.»

han vert dott ved å dølja seg byrg.»

35.

65.

«Gange skal du,

«Frega og tala

gjest ei vere

den frode skal,

alltid på einom stad

om vis han heite vil

Ljuv vert lei

Det ein veit,

som lenge sit

er utrygt hjå to;

kyrr på annans krakk.»

det tri veit om, det veit alle.»

Foto: Fartein Hauan Nilsen

FOTOKONKURRANSE Hvert semester arrangerer Kula Kula fotokonkurranse. Ett bilde blir plukket ut som vinner av redaksjonen, hvor en del av premien er å få bildet på forsiden. De syv beste bildene, i tillegg til vinnerbildet, blir vist fram i selve magasinet. Temaet for dette semesterets fotokonkurranse var «mening» - et tema som kan tolkes på mange måter, noe som gjenspeiles i bildene vi har fått inn.

Foto: Erika Lynn Gray Dette bildet ble tatt i gamlebyen i Dubai. Det eneste området som fremdeles nogen lunde har bevart gamle bygg. Det var et marked der, med mange forskjellige boder som solgte mat, krydder og tekstiler. Denne ‘gullboden’ poppet frem litt ut av det blå og fikk masse oppmerksomhet. Juryens begrunnelse: Bildet drar med en gang tilskueren inn med gullets forlokkende prakt. Lyset som leker seg i det tunge, skinnende metallet, mens man sitter igjen med en bismak av alt som ligger i skyggen av rikdommen i Dubai, der bildet ble tatt. Bildet er et eksempel på noe som ofte blir glorifisert av vesten, men som bærer preg av en ignoranse over den høye prisen av luksusen de fråtser i.

Foto: Alba Falck Nesheim Bildet ble tatt på vei ned fløyen da jeg så en gruppe munker nyte den nydelige utsikten i praktisk fottøy som sto som en kontrast til de oransje tradisjonelle anstrekkene de hadde på seg.

Foto: Marie Eilertsen Bildet er tatt i Tanzania, rett utenfor Haydom. De tre mennene ventet på at veien skulle åpne igjen, ettersom den var stengt pga. regn.

Foto: Ida Karin Sagvolden

Kvinner i sine tradisjonelle fargerike drakter, ved byporten av Cartagena i Colombia.

Ticuna-bestemødre i Amazonas, legger palmeblader til tørk for å ferdig Malokaen (tradisjonelt hus som blir brukt til seremonier og danser).

Foto: Nora Hahn Min søster som ser på bøker i bokbyen Fjærland, Sogn og Fjordane.

Foto: Ben Kawam. De tre guttene vant akkurat en lek relatert til bevaring av dyreliv og naturen, på skolen i Freetown, Sierra Leone.

Foto: Erika Lynn Gray. Disse beduinene i Jordan hadde dansefremvisning da jeg besøkte landet i juli 2014.

OLAF SMEDAL EN MANN TIL INSPIRASJON Av Odin Skatvedt Hove, bachelorstudent ved Institutt for sosaialontropologi, UiB

I en av de første artiklene vi leste da vi begynte på antropologistudiet her i Bergen, skrev Smedal om feltarbeid generelt og om hans første feltarbeid på Bangka, i Indonesia, i 1983-84. I dag 36 år senere reiser Smedal fortsatt i felt, i de samme områdene (Indonesia). Vi var, i likhet med våre medstudenter, nysgjerrige på hva det er han egentlig gjør. Hva har han forsket på? Hvordan er det nå i forhold til da, har det vært noen utvikling? Hva har han opplevd på sine eventyr i fjerne og mystiske strøk? Med åpne sinn og spørsmål som disse på tungen, møtte vi vår instituttleder i øverste etasje av Lauritz Meltsers hus ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet. I tillegg til Smedals beretninger, vil jeg dele litt av mine egne tanker som har dukket opp underveis i prosessen.

Innledningsvis får vi svar på spørsmålet om hva

Og nylig har hans interesse blitt fanget av

Smedal egentlig driver med. Han har vært på flere

mysteriet rundt en gammel og hellig landsby i

feltarbeid i Indonesia, dog ikke bare på Bangka.

tre på Flores som brant ned i fjor. Det var nemlig

Doktorgraden ble skrevet etter et langt opphold

ikke før i 2007 at Smedal reiste tilbake til Bangka,

på Flores, som han også besøkte igjen senere.

og fikk gjenoppleve en slags antropologiske

På Bangka var det blant annet tinnindustrien og

forbløffelse – de økonomiske forholdene hadde

arbeidsforholdene på store elektronikkfabrikker

utviklet seg markant, og dette stod ut som så

som ble satt under lupen. Innimellom her studerte

interessant at han ville forske videre på disse

han folk som hadde kommet fra Flores over til

forholdene. Kort sagt har Smedal vært en flittig

Borneo for å arbeide på oljepalme-plantasjer.

maur i feltarbeidets verden i lang, lang tid.

Noe jeg tidlig beit meg merke i fra Smedals

Sharif, og alle hans disipler kom for å be. Hele

eventyr, var hvordan tilfeldigheter endte opp med

huset var fullt, og så fullt var det at selve huset

å lede til andre tilfeldigheter og opplevelser – som

også var omringet av en folkeskare. Det skjedde

om det var en flyt i hans reiser. On that note, så

ikke så mye spesielt den kvelden utover det,

pangstarter vi like godt på Smedals fortellinger

ikke som Smedal la merke til, i hvert fall. Da han

med min personlige favoritt: Tigeren på taket.

kom tilbake dagen etterpå fortalte Sharif ham at folkene på utsiden av huset hadde sett noe.

I forberedelsen av sitt feltarbeid tok Smedal en pils i Oslo med en viss Arthur, som tilfeldigvis var en vaskekte bergensk sjaman. Sjamanen Arthur hadde selv vært på Bangka, hvor han hadde lært litt av hvert av en lokal åndelig figur ved navn Sharif. Han anbefalte Smedal å besøke ham. Noen måneder senere dro Smedal til Bangka, hos det lokalt beryktede lom-folket. Lom-folket

Noe underlig, noe de ikke hadde sett før. En tiger på taket. Ingen kunne forstå det. Sharif antydet at det kunne være lom-folket som hadde sendt den med Smedal som en magisk beskyttelse, og da Smedal satt i en fremmeds hus omringet av ukjente ansikt, hadde tigeren manifestert seg på taket. Lom-folket ville ikke vedkjenne at de hadde sendt noen tiger med Smedal.

anses å være øyas urbefolkning, og er den siste gjenværende gruppen som holder tro til sin opprinnelige livsstil og kosmologi (les: Alle andre, med unntak av de kinesiske arbeiderne som ble importert som arbeidskraft på 1800-tallet til datidens tinngruver, har konvertert til islam). De er beryktede for sin bruk av magi, gjerne den sorte varianten. Videre forteller Smedal at han etterhvert endte opp hos Sharif, hvor det tilfeldig nok foregikk en særdeles spesiell seanse akkurat den kvelden: Det var de tusen englers natt, fortalte

Foto av Olaf Smedal: Ida Karin Sagvolden

Her er det lett å trekke litt på smilebåndene, og

så hadde det vært noen lovendringer, som

jeg er selv skyldig. Det er ikke godt å si hva som

tillot at man kunne starte små, type mann- og

hendte den kvelden, men er det ikke fantastisk at

koneforetak, forteller Smedal. Problemet er

man som antropolog får muligheten til å oppleve

bare at tinnutgravingen fullstendig ødelegger

ting som kanskje er utenfor vår egen fatteevne?

den allerede næringsfattige jorden, og det er

At det fortsatt, i vår moderne tid, skjer ting som

et fåtall som tjener gode penger på det – de

tilsynelatende ikke kan forklares vitenskapelig?

fleste utfører livsfarlig arbeid for luselønn.

Litt magi, rett og slett, og kanskje finnes det mer

I mange tilfeller kan man si at den teknologiske

enn vi aner, om vi bare blir flinkere å se etter.

utviklingen har ført til utmagring og ødeleggelse av vår moder jord og større økonomisk ulikhet blant folka. Man ødelegger altså økologien, jorda,

I en mindre eventyrlig historie forteller Smedal oss

til fordel for en økonomi som også er dømt til å gå

om den økonomiske og økologiske utviklingen

dukken. Hva som skjer med lokalbefolkninga når

på Bangka. Da han først var der i 1983-1984

den tid kommer, det er ikke godt å si. Noen som

var det ingen som hadde særlig mye penger, og

kjenner igjen mønsteret? Her skal jeg ikke blande

økonomien var hovedsakelig basert i svedjebruk

inn Smedal, men når han sitter og forteller om

(på næringsfattig jord), dyrehold, fisk og sjømat.

denne prosessen som han har studert så grundig,

Folk bodde i lite sofistikerte hytter, og det var

så klarer jeg ikke unngå å bli tankefull. Når skal

generelt sett ikke moderne standard som gjaldt.

vi holde opp med å sette kortsiktig økonomisk

Da han kom tilbake i 2007 var dette bildet ganske

gevinst for et fåtall, foran vår moder jord og

annerledes. «Plutselig» bodde folk i store hus med

livskvaliteten til de mange? Er det ikke underlig?

garasjer, og fartet rundt i jeeps og på motorsykler,

At menneske-rasen finner seg i ødeleggelsen av

og plinget på mobiltelefoner. Tinnindustrien ble

vårt eget opphav, økologisystemet vi alle er en

deregulert i 2001 og utvinningen skøyt fart!

del av? Skulle vi ikke heller bruke vår intelligens

Det stoffet vi bruker til å lodde mobiltelefoner,

og kunnskap til å ivareta og tilrettelegge? Det

iPod’er og slikt. Big business med andre ord. Og

er vel lettere sagt enn gjort. Men, viktig er det!

Smedal fortalte om så mye interessant at om vi

tilrettelegger) for livets gode gutter. Han har møtt

skulle fått med alt, så hadde det tatt opp halve

de rette menneskene og fått god hjelp til det

bladet. Fra eventyrlige opplevelser og spennende

meste på sine ferder, dog selvfølgelig ikke uten

møter, til faglig antropologi-snakk og viktige

motstand. Den andre er hva Smedal velger å

spørsmål om økologisk og økonomisk utvikling,

forske på. Det er mennesket og jorden i sentrum,

velferd,

og jeg får inntrykk av at han ønsker å bidra til en

så videre. Jeg har valgt de utdragene jeg har

bedre verden. Jeg minnes fra første forelesning

valgt for å vise at å reise ut som antropolog

jeg hadde med Smedal, at han ymtet frempå

kan være en eventyrlig opplevelse, så vel

noe om at man kanskje, forhåpentligvis, blir et

som en viktig oppgave for å øke bevisstheten

bedre menneske av å studere antropologi. På

rundt samtidsrelevante temaer. Det ser ut til

den note, la meg bare si, du leder med eksempel!

å være to røde tråder i Smedals profesjonelle

Som fantastisk foreleser og skarp forsker, og

liv – den ene er Smedals flyt; det kan virke

ovenpå en grepa kar. Takk for dine innspill

som at livet smiler (eller i hvert fall hjelper og

og ditt eksempel, vi er herved inspirert! Takk.

kosmologi,

Foto: Olaf Smedal

menneskerettigheter

Feltarbeid på sagaøya Island

Av Fartein Hauan Nilsen, masterstudent hjå Institutt for sosialantropologi, UiB

Komið þið sæl og blessuð! Slik ljodar ei vanleg helsing her på Island, som bokstavlegtalt tyder «kom de lukkelege og velsigna!» eller noko i den duren der. Island er, som mange kanskje veit, ei vulkansk øy midt ute i Nord-atlanteren. Øya ligg bokstavlegtalt midt på den midtatlantiske ryggen som er kor den amerikanske og den eurasiske kontinentalplata glir frå kvarandre. Dette gjer at Reykjavík, kor eg er akkurat no, teknisk sett er på det nord-amerikanske kontinentet. Island er ei av dei yngste landmassane i verda reint geologisk sett og hyppig tektonisk aktivitet har gjort landskapet her heilt unikt. Eit aude og goldt, men likevel uhyggeleg vakkert landskap dekka av vidstrakte lavafelt, vulkanar og isbrear. Det er verkeleg ei øy av is og flamme! De har kanskje skjønt det no, men eg gjer altso

og praksis frå kvarandre samt varierande grad av

feltarbeid på Island. For å vere enno meir presis formell organisering, men alle er i ein viss grad so gjer eg feltarbeid blant moderne åsatruarar og prega av eit ønskje om å forkaste kristendommen medlemmar hjå trussamfunnet Ásatrúarfélagið og på Island. «Kva i all verda er åsatru?», spør

rekonstruere

ein

førkristen

religiøsitet.

Eit sentralt fellestrekk med alle formar for

du nok. Jo, det skal eg fortelje deg. Åsatru, neopaganisme er fokuset på natur og naturlege eller ásatrú som det heiter her på Island, er ei syklusar som årstidene og månesyklusen. I åsatru nyreligiøs rørsle basert på norrøn mytologi kjem dette til uttrykk i form av ritualet blót for å som fell under fellesnemnaren neopaganisme. markere vinter- og sumarsolkverv samt vår- og Trusretningane

som

kan

plasserast

under

haustjamdøger. Ásatrúarfélagið arrangerer seks

denne fellesnemninga, der i blant wicca og offentlege blót i løpet av året, desse er i kronologisk nysjamanisme, har ofte svært vikande tru

rekkjefølgje Þorrablót (som eg i ettertid har

funne ut at ikkje har noko med ásatrú å gjere,

eiter og galle frå høgreekstreme åsatru-grupper

men er heller ein islandsk tradisjon som liknar litt

kringom i verda for. Leiaren for Ásatrúarfélagið

på norsk julebord berre feira i februar), Sigurblót,

har fått både hatbrev og drapstrugslar grunna

Þingblót,

Landvættablót

felaget sine liberale haldningar, men heldigvis

og Jólablót. Ritualet blót vert òg nytta i mindre

har ingen gjort alvor av trugsmåla enno.

Haustblót/Dísarblót,

og meir private høve for å markere eller takke I

Det å vere på feltarbeid er ikkje alltid like enkelt

tillegg til blót utfører Ásatrúarfélagið ritual og

sjølv om ein ikkje er så langt heimanfrå. Ein kan

seremoniar som namngjeving, bryllaup, gravferd

ikkje leggje skjul på at det å setje seg inn i liva

og eit overgangsrite som liknar den kristne

til folk ein nettopp har møtt og som på mange

konfirmasjonen. Religionen tilbyr altså ritual

måtar tenkjer heilt annleis enn seg sjølv er

for individet sine livssyklusar som er på lik line

slitsamt. Dette vert sjølvsagt forsterka når ein

med dei fleste rituala kristendomen har. Då

er nøydt til å konsentrere seg djupt og inderleg

eg reiste til Island visste eg ikkje heilt kva eg

berre for å forstå kva dei seier. Diverre er det

skulle forvente. Korkje når det kom til folka eg

heller ikkje slik at ein på magisk vis vert eit sosialt

skulle studere eller til sjølve landet. For dei av

og empatisk geni fri for all sosial angst og klein

dykk som kanskje veit litt om åsatru frå før av

åtferd når ein brått oppheld seg i felt. Eins eigne

og kjenner til bruken av runer og annan norrøn

sosiale dugleikar vil sjølvsagt spele ei stor rolle

symbolikk, so veit de kanskje at det var og

for kven ein får tilgang til i ein feltsituasjon, men

framleis er hyppig nytta av nazistar. Sjølv om eg

heldigvis har eg erfart at folk ofte vert nyfikne

hadde lest at Ásatrúarfélagið tek sterk avstand

og kontaktsøkjande når ein sjølv viser genuin

frå nazisme og andre slike haldningar so gnog

interesse for kva det er dei held på med. Når ein

det framleis på meg på flyturen over. Det var difor

har kome seg over den første kneika og oppretta

ei stor lette då eg innsåg kor venlege, gjestfrie

kontakt med nokon så vil det ofte føre til kontakt

og liberale dei fleste av åsatruarane her er.

med nokon andre og då har ein det gåande. Det

Ásatrúarfélagið var faktisk ein av dei første trus-

som overraskar meg mest med å vere på feltarbeid

og livssynsfelaga til å tilby å vie homofile par her

er kor mykje daudtid det kan vere. Dette trur eg er

på Island, noko dei diverre har måtte tole mykje

spesielt sant for urbane miljø kor det er omtrent

gudane

for

meir

personlege

hendingar.

umogleg å vere med informantane sine heile tida.

ein jo sjølvsagt nytte til nyttige ting som å lære

Folk er sjølvsagt opptekne med jobb og familie

seg språket, gå ein tur i det vakre landskapet eller,

elles i kvardagen og har ikkje naudsynlegvis tid til

alternativt, til seriefråtsing på Netflix. Bless bless!

at ein tilfeldig norsk antropologispire skal henge over skuldra deira heile tida. Denne daudtida kan

Foto av: Fartein Hauan Nilsen

Flerkulturell forståelse og kommunikasjon Intervju med Iselin Å. Strønen Av Miriam Hvale Søtvedt og Cecilie Berglund Nicolaisen , Bachlelorstudenter ved Sosialantroplogisk institutt ved UiB

Universitet i Bergen har introdusert et nytt etterutdanningskurs som går under navnet «Flerkulturell forståelse og kommunikasjon». Det er et deltidskurs og Sosialantropologi. I forbindelse med

tilhører Institutt for

dette har Kula Kula intervjuet antropologen

Iselin

Åsedotter Strønen, som er faglig ansvarlig for kurset. Dette kurset viser verdien av å bringe sosialantropologisk kunnskap inn på arbeidsplasser som ligger utenfor det sosialantropologiske feltet. Kurset viser hvordan sosialantropologi er relevant på flere arenaer enn man kan anta. Mer informasjon om kurset kan man finne på UiB sine nettider; under «UiB Videre».

Kan du kort beskrive hva dette kurset

I tillegg har de tre helgesamlinger i løpet

omhandler?

av semesteret. Da møtes man til en veldig

Dette kurset er for ansatte i offentlig og privat intensiv økt mellom fredag ettermiddag og sektor

som

arbeider

med

personer

med

søndag

ettermiddag.

flerkulturelle bakgrunner. Dette kan for eksempel gjesteforelesninger være personer i offentlig forvaltning, barnevern,

arbeider

Vi og

oss

har

forelesninger,

gruppediskusjoner, intensivt

gjennom

helsevesenet, mottak, omsorgsboliger; alle som pensumlitteraturen som de jobber med hjemme. møter personer i sin yrkeshverdag som har en flerkulturell bakgrunn på en eller annen måte.

Innebærer kurset eksamener eller innleveringer?

Deltagerne har en obligatorisk oppgave og en

Hvordan er oppbyggingen av kurset?

hjemmeeksamen, og begge oppgavene er knyttet

Det er bygd opp som et deltidsstudium. De har

opp mot studentene sine egne yrkeserfaringer og

en digital plattform på Mitt UiB, der det ligger

arbeidsplass. Hovedfokuset i dette kurset er ikke så

ulike moduler og ulike ting de kan arbeide med.

mye teori som å reflektere over hvordan de har fått

Illustrasjon av Iselin Ă&#x2026;. StrĂ¸nen. Ved Ida Karin Sagvolden

brukt kursets innhold i sin arbeidshverdag. De får

får de en anledning til å reflektere over sitt

oppgaveteksten utlevert i januar, når de begynner

praksisfelt

på kurset, slik at de får arbeide med dette hele

ligger til grunn når man møter noen i rollen

tiden. De får også veiledning av meg underveis.

som offentlig tjenesteperson på ulike måter.

Er det åpent for bachelor - og masterstudenter eller er det folk utenfor sosialantropologi? Nei, det er ikke for vanlige studenter. Det er et halvt års videreutdanningskurs på deltid. Kravet for å komme inn er at du har en grad i et annet fag eller annen profesjon, og at du har mist to års praktisk arbeidserfaring. Så du kan ikke ta det som ordinær student, med mindre du har en yrkeskarriere i forkant. Det er for dem som vil ha faglig påfyll.

samfunnsstrukturene

som

Føler du dette kurset er spesielt relevant i dag? Jeg føler det er veldig relevant generelt, og det er også noe studentene uttrykker. Mange av dem sier at alle kollegaene deres burde ta kurset fordi det gir dem så mange ahaopplevelser og refleksjoner som de opplever som direkte relevant for arbeidet. Til en viss grad kan det også demme opp for konflikter og misforståelser som kan oppstå på ulike praksisfelt.

Er det forståelsen for andre kulturer Kan det endre karrieren på noen

som er hovedfokuset ved kurset?

måte? Gi et løft eller styrke den

Man lærer mye om kulturelle variasjon, men man

stillingen man allerede har?

lærer også at kultur er et vanskelig begrep, og

Jeg vet ikke i hvilken grad det gir et karriereløft

at ting også kan bære galt av sted dersom en

eller hopp sånn formelt sett, men de uttrykker at

henger alle ulikheter eller ting en ikke forstår

de opplever det som veldig lærerikt. I tillegg til at

på «kulturknaggen».

det i en viss grad kan endre måten de arbeider

med er «kulturalisering», at man forklarer andre

på, grunnet at de føler de får en økt forståelse av

utelukkende gjennom deres «kultur», i stedet for

både for sin egen rolle og hvordan de kan utøve

å være bevisst på at man møtes som individer

den på en annen og kanskje bedre måte. I tillegg

med ulike bakgrunner. Da må man ofte også være

Et begrep vi arbeider

bevisst på andre aspekter ved personen, som

gjør at en er bedre i stand til å stille flere, og

kjønn, utdanning, klasse, og etnisitet, og også

kanskje viktigere og mer relevante spørsmål.

konteksten som en står oppi. Altså alt som kan

Folk er jo ikke representanter for en hel kultur.

forme mennesker og menneskelig samhandling,

De har ulike kulturelle bakgrunner med seg

ut over ulike kulturbakgrunner. Så vi snakker mye

som blir aktualisert på ulike måter, med ulike

om å komme forbi idéen om at det er to kulturer

personer og i ulike samhandlingssituasjoner.

som møtes, men å se at det er to individer som møtes i en samhandlingssituasjon. Det

KULARINGEN KORT FORKLART Av OIda Karin Sagvolden og Tonje Sophie Olsen Gray, bachelorstudenter ved Institutt for sosialantropologi, UiB

Kula-ringen er et seremonielt gavebytte som foregår øst på Papua Ny-Guinea. Flere tusener av mennesker samles på over atten øyer og en utveksling skjer innad og mellom stammer. Verdifulle objekter og mat byttes. Fester og ritualer finner sted. De to viktigste objektene som utveksles er Mwali (armringer av hvite skjell) og Soulava (halskjeder med røde skjellskiver). Førstnevnte roteres fra øst til vest og sistnevnte fra vest til øst (se kart).

Illustrasjoner av: Ida Karin Sagvolden

Objektene som sirkuleres har ingen praktisk nytte, men tillegges stor verdi, egne navn og har magi knyttet til seg. Det blir både sett på som en ære å motta dem og gi dem videre. Navnet til personen som gir videre objektet blir en del av dens historie og berømmelse. Deltakelse på disse sermoniene har derfor alltid vært et privilegium som gir rang og innflytelse. Mange antropologer har drevet med forskning i forbindelse med Kula-ringen, blant annet Bronislaw Malinowski og Annette Weiner. Den mest fremtredende er dog Marcel Mauss, som har skrevet det viktige essayet Gaven.

Akwaaba, chale «Velkommen, kompis,» på twi Av: Ina Martine Fagerdal, bachelorstudent ved Institutt for sosialantropologi, UiB

Jeg heter Ina Martine, går andre året på sosialantropologi og er for øyeblikket på utveksling i Ghana. University of Ghana har rundt 50 000 studenter fordelt på tre campus; Legon, Kole Bu og Accra City. Jeg, som de fleste andre, er stasjonert på Legon Campus. Legon ligger ca. 13 km fra Accra. Her finner du alt du trenger; restauranter, barer, butikker, markeder, sykehus osv. De fleste som studerer ved universitetet bor på campus og International Student Hostel er stedet de fleste internasjonale studenter bor. Rommet man bor i er et tomannsrom og det består av seng,

Alle bilder av Ina Martine Fagerdal

skap, pult, stol og en takvifte. Kjøkken, toalett og

verden, og vi har blitt en veldig god gjeng. Det er

dusj deler man med resten av etasjen man bor

studenter fra Canada, Japan, Sverige, Nederland,

i. Min roommate Math er fra Benin og tar hele

Tyskland, Kina, Sør-Korea, England og Frankrike.

bacheloren sin her i Ghana. Det er veldig mange fra Benin som kommer til Ghana for å studere. I

Skolesystemet her er veldig annerledes enn

Benin snakker de kun fransk, så de kommer hit for

hva jeg er vant til hjemme i Bergen. De to første

å lære engelsk. De fleste utvekslingsstudentene

ukene var det kun fem av tolv av forelesningene

som kommer hit reiser med et program, så det

mine som fant sted, dette på grunn av at

er veldig mange amerikanere her. Reiser du fra

foreleser ikke møtte opp. Dette ble bedre

UiB så reiser du som en individuell student. Vi

etter hvert, men man vet egentlig aldri om en

er rundt 25 individuelle studenter fra rundt om i

forelesning vil finne sted når man går til timen.

I et av fagene har forelesninger kun funnet sted 4 tre sosiologifag, ett historiefag og ett fag i av 9 ganger fordi foreleseren avlyser hele tiden.

statsvitenskap. Det er veldig interessant å

I starten har man også en add-/drop-periode lære om samfunnet, historien og politikken til hvor man tester ut faget og foreleseren før man Afrika og Ghana, spesielt siden jeg befinner velger hvilke fag man vil ta. Jeg er veldig glad for

meg her nede. Historiefaget jeg tar omhandler

denne muligheten, da jeg til slutt endte opp med historien til Ghana på 1900- og 2000-tallet, å nesten droppe alle fagene jeg i utgangspunktet så jeg lærer om både perioden før og etter hadde satt opp. Dette var i hovedsak på grunn koloniseringen. Det er ekstra gøy å ha lært av at foreleseren var vanskelig å forstå, at jeg så mye om landet når man er ute og reiser, ikke likte hvordan undervisningen var satt opp og drar til steder jeg har hatt om i forelesning. – eller rett og slett at foreleseren aldri dukket opp. De fleste fagene er bygget opp med en Det har blitt en del reising i de 11 ukene 30/70 prosent fordeling, hvor du enten får en jeg har vært her. Vi har besøkt et slaveslott oppgave, test, gruppeoppgave eller må ha drevet av engelskmenn under kolonitiden fremføring i midten av semesteret som teller i Cape Coast. Dette er en historie som 30 prosent. Jeg har til sammen fem fag her, og har fått meg til å tenke mye i ettertid. Jeg jeg er veldig fornøyd med alle sammen. Jeg tar har også besøkt en botanisk hage i Aburi,

vært på festival i Busua, sett frigjøringsplassen

Mat er alt her i Ghana. Først spør de hva du heter og

i Accra, gått opp det høyeste fjellet, vært på

om du trives, det neste spørsmålet er nesten alltid

landslagskamp mellom Ghana og Kenya og

«Har du prøvd noe ghanesisk mat ennå?». Noen

besøkt Kakum nasjonalpark. Det er utrolig

retter man må prøve når man er her nede er jollof

mange fine og interessante steder å reise til i

rice, fried rice, kelewele, red-red, garee, waakye,

Ghana, og jeg gleder meg til å oppleve mer.

fufu, banku, kenkey og rice balls in groundnut soup. Det meste er et par hakk sterkere enn hva

Når det gjelder transport her i Ghana er det bare

vi er vandt med i Norge, men dette blir man fort

å smøre seg med tålmodighet. Det er ikke alltid

vant til. Om jeg skal beskrive maten her nede med

like lett å komme seg fra A til B. Den billigste

et ord, så er det; karbohydrater. I alle rettene jeg

måten å komme seg frem på er ved å ta en av

har nevnt over er hovedbases enten ris, cassava,

de lokale bussene her, som kalles «tro-tro».

plantain eller pasta. Det er veldig uhøflig å lukte

Det er ofte en falleferdig, overfylt og varm bil på

på maten her nede, og det er også viktig å alltid

størrelse med en varebil. Første gangen jeg tok

spise med høyre hånd. Venstre hånd er veldig

en tro-tro alene var jeg livredd. Man kan stå ved

«fy-fy» – ikke bare når du spiser, men i alt du gjør.

et stopp og det kommer fire eller fem tro-tro på en gang og skriker forskjellige ting. Det kan være alt fra «Accra-Accra», «Kaneshi» eller «Medina». Mennene som har som jobb å få folk på tro-troen deres løper mot deg, du sier hvor du skal og de viser deg hvilken du skal sitte på. Er det to busser der som skal samme sted kan du fort havne i en liten kamp om hvem som skal få ha deg i bilen sin. Når du først er på bussen er det ingen som forteller hva neste stopp er, så om du ikke vet akkurat hvor det er må du følge med på kartet eller minne fyren som tar i mot penger hvor du skal av.

IN SEARCH OF EFFECTIVE LOVE Alexander Rodriguez Contreras, professor of anthropology at the University of Magdalena

Camilo Torres Respeto came from one of the richest families in Colombia. He was a

Catholic

active first

priest

member South

and

the

American

predecessor National

guerrilla

liberation

Liberation

movement

Army

that

had

theology. (ELN)

Camilo

guerrilla

Christians

was

also

organisation,

among

its

an the

members.

Photo of Camilo Torres Respeto. From: DesInforémonos.org

«Objetividad se expresa también como no compromiso con el investigado;es distanciamiento entre este y el investigador. Es la negación de que elinvestigado puede elevarse a la categoría de sujeto de conocimientoa través de una investigación que sea una acción conjunta entre ély el antropólogo, nacida de un compromiso entre ambos,no al margen del sistema, sino contra él.» Luis Guillermo Vasco. 1987

Camilo Torres Respeto came from one of the

«When you talk about Camilo Torres you go to

richest families in Colombia. He was a Catholic

outlined prefigurations schematized that by his

priest and a predecessor of liberation theology.

own confinement do not allow to see the dimension

Camilo was also an active member of the National

of the wonderful work that Camilo left the people,

Liberation Army (ELN) guerrilla organisation,

and the impact this had on him. So, they refer to

the first South American guerrilla movement

images of funerals, rifles, rallies and conferences.

that

He is spoken of as the «guerrilla priest», and

had

Christians

among

its

members.

it is believed that this is enough. Therefore, The

discussion

about

the

relevance

and

little is read about Camilo in social science and

possibility of conducting a research objectively,

intellectual involvement. « (Peña & Herrera, 2010)

so that the «TRUTH» can be exposed about a social reality, is one of the topics of greatest

Camilo Torres, together with Professor Orlando

concern during the history of science and

Fals Borda, founded the first sociological

especially of the human sciences. In Colombia

faculty in Latin America, and created a new

today, this debate is still present in schools,

way of doing science in this country. This is

although it is diluted every time we want to

known today as Participatory Action Research

do research in a new territory or community.

(Investigación

Acción

Participativa,

IAP),

a methodological proposal that guides the For this reason, it becomes necessary to go back a

work of applied anthropology in Colombia.

few decades and review some of the approaches of Colombian academics such as Father Camilo

This

Torres Restrepo. His statements have been

principle of giving a voice to the communities

stigmatized and banned; by creating the national

with whom we work, since in them and their

imaginary as the figure of the «Cura Guerrillero”,

local knowledge, we find the tools to solve

an appellation of which all his academic production

the problems. This is made by letting them

is condemned to oblivion and clandestinity.

participate in the research exercise, not just as

new

methodology

starts

from

the

our subjects of studies, but as collaborators and

in many occasions, directors of the research. The IAP adjust their objectives of the research to the immediate needs of the communities and their organizational processes, leaving aside the arrogance of the academy. Commonly, it is believed that knowledge only occurs in universities and centers of studies, not recognizing the great value of knowledge present in each of the territories where we develop our works. In that sense, science is not just an exercise in knowledge construction, but most also apply the function of overcoming social problems.

Photo from: wikipedia.org/wiki/ Camilo_Torres_Restrepo

As Camilo says: «Solutions are not lacking: Let’s

facets of Camilo, hidden behind the imaginary

talk with the man in the street, with the taxi driver,

of the guerrilla priest, even though he died

even with the shoe cleaner, let’s talk with the

without ever having shot at another human

farmer and, in terms maybe not very scientific but

being. Until the last day of his life, he was

yes full of common sense, they will tell us in five or

faithful to his ideas and he was the coherence

six sentences where we find the solutions of our

between word and action, which forces us to

country. «(Quoted in: Peña & Herrera, 2010) To

look at the past of our discipline and Origins

that extent we find that Camilo, an intellectual of

of IAP. Unfortunately, these days the IAP has

great value for social science, for political reasons

been reduced to an inventory of methodological

has been hidden, forgotten and condemned

tools

to be read in clandestinely, discrediting his

forgetting its essence: The commitment of the

contributions in each of his facets of life.

science in the transformation of the reality.

So, in this small text we want to vindicate those

for

the

gathering

information,

“Camilo represents the commitment in all the dimensions of his life: As a Christian in the search of effective love; as a politician in the effort to give oneself «to the last consequences»; as a scientist, in the search of «the own paths» of science. That is why it stands as a reference, promoter and precursor, without seeking it and without knowing it. Of some developments in the Church (like the Theology of Liberation), in politics (founding, unknowingly, the Roots Socialism with its unitary and pluralistic utopia of the Front United of the People, FUP), and in science (properly in Militant Sociology and in the new epistemic paradigm of doing science: Action-Participatory Research, IAP).” (Peña & Herrera, 2010)

It was precisely this commitment to the reality

“He always warned us: «The best way to teach

of the people of Colombia which led him to

is by example.» And sincerely he was the first

become a reference for national history. Today

to set an example of his own judgement: he

the academic production of Camilo is not studied

taught to investigate the transformation of

at any university, college or school. However, the

the Communal University Action of Tunjuelito

legacy of his works is transmitted orally through

(Bogotá); he taught to trust the values of the

generations. The memory of Camilo lives now

people by letting the voice of the people speak

in each Colombian and to a large extent, he

more than his own; he taught his commitment to

is remembered by the oppressed people of

the people until that 15th of February of 1966 in

Latin America. In the contrary, you don’t find

which the death «nailed him with bullets against

him in images hanging on a wall, nor in the

a cross» as he sings Viglietti. Today, forty-four

memorial monuments, and even less in books

years after his fall in combat in the mountains

and treatises. Camilo lives today in every of my

of Colombia, we are many who walk around the

colleagues who commit themselves to make

world with Camilo embedded in the head, in the

science a tool for the transformation of reality. For

heart and in the hopes.” (Peña & Herrera, 2010)

this reason, Camilo’s best legacy is his example.

Photo from: wikipedia.org/wiki/Camilo_Torres_Restrepo

«The people, who are the majority, have the right to power.We should ask the oligarchy how it will be carried out. If you execute it in a peaceful way, we’ll receive it peacefully.But If you don’t want to give it to us, if you defend it with violence, then we’re going to take it in our own way.» In 2016, 50 years after his death and due to

“Camilistas go around the world trying to express

pressure from the social and popular sectors of

love as more than empty words, trying to make

the country, the government decided to reveal the

science a tool that serves to transform, striving

whereabouts of Camilo’s body, which had been

to learn to live with another, in the midst of an

buried in a cemetery of the Colombian Army to

economic, social and cultural model that strives

avoid being visited by family, friends and population

to make love a business, by technocracy science

in general. In this way, the people paid the best

and social darwinism.” (Peña & Herrera, 2010)

Bibliography: Korol, Peña & Herrera. Camilo Torres: Effective Love. America Free. Buenos Aires. 2010. Pardo Rojas, Mauritius. The Building walking of Luis Guillermo Vasco. Tabula Rasa N º 6, p 15-17. Bogotá 2007. Webography: Briceño Orduz, Diego. Camilo’s Trail. https://www.youtube.com/watch?v=wuay8NyFiME Luis Guillermo Vasco. Between Selva and Paramo: Living and thinking the indigenous struggle. http://www.luguiva.net/libros/detalle1.aspx?id=269&l=3

BALI ANAK BUKIT: NON-PROFIT PROJECT FOCUSED ON LOCAL CHILDERENâ&#x20AC;&#x2122;S EDUCATION Improving local communities through dedication and knowledge By: Ida Karin Sagvolden, bachleorstudent ved Institutt for sosialantropologi, UiB

Anak Bukit is a free school for children in Bali, created and run by surfer and human right fighter Fatahillah Nur Bintang. He is undoubtedly one of the most warm-hearted, positive and inspiring persons Iâ&#x20AC;&#x2122;ve ever met and probably will meet. Bintang is a person with a free spirit and strong ideology, he wants to make the world a better place by fighting against sexism, for equal human rights, for the environment and for freedom. Throughout his life he has been engaged in several projects, and I interviewed him about the newest one he started by his own in November 2017. With this he proves that even without much money, but with his strong will and passion for helping, it is possible to make a great difference, and that every difference in the right direction matters.

Can you tell me a little bit about yourself? My full name is Fatahillah Nur Bintang. I was born and grew up in a small town called Blora, in central Java, Indonesia. Now I am 35 years old. When I was 17 I moved to Yogyakarta, where I studied law. After finishing my studies, I worked with different non-profit organisations, for community empowerment and development. Later with orangutan conservation in Borneo, and with gender and sexuality issues. In 2016, I decided to move to Bali, where I first had a few different jobs, but the last year I have been working for myself as a surf guide and surf instructor.

Illustration of Bintang. By Tonje Sophie Olsen Gray

How did you start the project?

had anyone from Norway! When we have

After my experiences of working with many volunteers, who speaks other languages like different organisations I really wanted to do French, German or Spanish, they teach the kids something similar here in Bali and to have how to count till ten in their own language as well. another activity beside my job. I was especially Not long ago we moved our classes to a new interested in working with and contributing to and bigger space. It belongs to the local village, local communities and local people. To share .and we got the permission to it for free. Now knowledge, educate and empower the people there are around 20 kids coming every Sunday around me. The very beginning of this project happened in the end of 2017, when I started

How is the English situation

to teach English to my ex-landlords’ son. Then

in Indonesia?

I got the idea that it would be even better if his

The English situation in Indonesia today is

friends joined the English classes. The first

slowly improving. More people know English in

weeks there were around 10-15 kids coming.

the younger generation, but still there are a lot

After that the class just continued to grow. I

of people who can’t speak it. Even though we

always tell people about it when I go surfing or

learn English in school it is a subject that the

meet local families. I let them know that their kids

children find boring and difficult, for me it was

are welcome to join our free English class every

the same. Most people forget it after they finish

Sunday, in Uluwatu, Bali, from 14 to 16 o’clock.

school. I learned my English mostly by myself, because I met many foreigners and I wanted to

Many kids started to show up. For a moment

communicate with them, so I pushed myself to

up to 50 kids came and I realised I needed

learn it through books, movies and by just talking.

some volunteers to help me. I posted the project on FB and told friends about it. Now I have volunteers who help from many different countries, some are backpackers and travellers, others

are locals. But I think we never Map of Indonesia. From: www.uidownload.com

What is the goal of the

and loving towards each other. One example is

Anak Bukit project?

that in the beginning many of the boys didn’t want

The goal of the project is to give the opportunity

to sit beside and play with the girls. We showed

to local children to learn English in a way that

them that it doesn’t matter if you are a boy or a

is as fun as possible. For me it is especially

girl if you want to play, have fun and make friends.

important to create a space where children can

So, this slowly changed and now they are not shy

feel the freedom to express themselves and

about it anymore and everyone can play together.

play while they are learning. We also started to build a library for the community. Even though

What is the biggest challenge

the main focus is teaching the kids English,

running this project?

there are more things I want to contribute

Like in every project, we also face some

with. One of them is to teach them about

challenges in Anak Bukit. It is very important, but

environmental awareness, how to recycle and

difficult, to find volunteers who can stay for a long

take care of the planet. The last few years this

term, get deeply involved in the project and with

has become a big challenge in Bali because

the children; als well, somebody to share some

of the sudden high use of plastic. Many people

of the many responsibilities with. Mostly because

throw away the plastic in the nature, in the rivers

locals don’t want to work without earning any

that were previously used as drinking water,

money for it, and foreigners stay for only a period

and then the ocean becomes more and more

of time. Another challenge is to get the resources

littered with waste. Another thing we focus on

we need for buying the equipment and materials.

in our classes is the stigma around gender

Luckily, we already got a couple of donations

and sexuality. In Indonesia most families are

from some kind people. In the future I would

conservative in the way they deal with these

like to teach the kids more about sex education,

subjects, it is taboo to talk about. In the class

something that is very taboo and restricted in our

we don’t allow the children to bully and we want

country. I would like to slowly break with these old

to teach them the values of being respectful

norms and values. The society and many parents

are scared that talking about sex will cause

future, in a country where it is not easy to find

the children to start earlier and have more sex.

a job that allows a healthy and secure living.

Therefore, I need to have a better communication with the families of the kids first. I also have a

Learning to swim is also important in local

dream of teaching them how to swim and surf

Indonesians lives as many kids die in the strong

as another subject to be added in the program.

currents because they never learned how the

another subject to be added in the program.

ocean works and how to protect themselves.

Education

and

especially

learning

English

can make a huge difference in these kidsâ&#x20AC;&#x2122;

Photo: Ida Karin Sagvolden

Bintang always want to enlighten more people about the situation in Indonesia and is happy to share knowledge, so feel free to contact him on Facebook: Bali Anak Bukit

AT I N G T I N G

Trom tromtrom trommelom Atingting trommer, Jeg er studentenes talerør ... Og denne gangen kaller jeg alle studenter! Trom trommelom. Flere studenters irritasjon har nådd mine hule ører. Jeg hører at studenter pakker sammen tingene sine og haster ut av salen før foreleseren er ferdig. Joda, forelesningene er ikke obligatoriske, og man er fri til å gå spesielt om blæren holder på å sprekke fordi man har sippet på en svart drikk under hele forelesningen, Atingting

trommer

har

forståelse

for

dette!

Men! Vanlig folkeskikk må da være mulig å forvente. Har man bestemt seg for å komme til forelesning, er det greit å være bevisst på at foreleseren ikke er en som dytter i deg teori, empiri og faghistorie som man motvillig velger å sluke, og derfor velger å flykte forelesningen minutter før den er ferdig. Og skal man sitte å skrolle som en mekanisk robot i de derre fjesbøkene og studere kattebilder i bevegelse, er man da pent nødt til å flytte seg litt lenger bak i salen, og muligens fortsette ut døra mens man reflekterer litt over hvorfor man i det hele tatt har valgt å komme ... De respektløse handlinger har konsekvenser. Foreleseren blir forstyrret og må presse inn siste beskjeder på under 30 sekunder før studentene forsvinner ut av salen. Andre medstudenter får en forstyrret avslutning på forelesningen. Og sist men ikke minst, er det rett og slett respektløst. Atingting trommer dempet ... trom trom trom trom trom trom trom trom trom Hva om det hadde vært du som en dag skulle stå foran en forsamling og videreføre din edle kunnskap?