ANTROPOLOGISK TIDSSKRIFT NR 2. 2023
“
Kan det i noen forstand eksistere et «vi»?
LEDER Høstens tema er tilhørighet. Hvordan forstås tilhørighet, og oppleves det likt i forskjellige kontekster? Å høre til kan være en følelse av tilknytning til andre mennesker og grupper, men også til rent konkrete ting eller steder. Det motsatte av tilhørighet kan forstås som ulike former for utenforskap. Mange tenker på tilhørighet som relasjonene sine, der vi både inkluderer og ekskluderer. I mangel av og gjennom lengsel etter tilhørighet kan det kanskje oppdages en avhengighet når det gjelder å knytte seg til andre. Samtidig lever vi i et vestlig samfunn som verdsetter verdier som individualisme. Denne kontrasten mellom ønsket om å tilhøre et fellesskap, og ønsket om mer selvstendighet skaper en spenning. Høstens tidsskrift oppfordrer til å se dem rundt deg, de du velger å dele tankene, livet og en pils med. Men ikke minst, også den ukjente du ikke har noe tilknytning til. Nå skal vi dele tekstene våre med deg. Denne utgaven byr på en artikkel om det sterke båndet mellom kvinner, og hvordan det utspiller seg i idretten. Det er med en splitter ny spalte – Et fall inn: i filosofien der muligheten av et “vi” blir drøftet. En annen skribent tar oss med til Argentina og utforsker det å bli behandlet som en utlending i hjemlandet sitt. Tidsskriftet har også tre dikt der tilhørighet blir uttrykt på ulike måter. Verden har mange komplekse fenomener, hvor en klar og tydelig definisjon ikke alltid rommer omfanget av fenomenet i sin helhet. Der kan dikt kanskje skape bilder på det vi ikke klarer å definere i en mer akademisk kontekst. I et av diktene blir det lekt med preposisjoner. Et annet har vakre skildringer rundt råskapen i kulturmøter. Det siste uttrykker et ønske om nærhet. Den faste spalten Atingting kan du også se frem til, hva er observert i høst? Sluttvis kommer det ettertanke rundt samtidens stadig økende konflikter, polarisering og fremmedfrykt. Hvorfor kan ikke alle dele den trygge, gode følelsen av å føle seg hjemme? God lesning og godt tankekjør! LATTER Alle ler forskjellig, noen smått Andre med en slik bølge at det, brått SMITTER Å le brått, føles som å spise en hel smash pose Det gjør det til en gledesverden, i rett dose I HVERT FALL Mens leppene skummer ut bobler Kan det hende at dette øyeblikk fordobler LIV Skal vi doble, le mer da vel, sammen og alene Synes du det er noe vi kan fortjene?
1
Vennlig hilsen Ansvarlig redaktør Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås og nestredaktør Tea Skartlien
INNHOLD 01 Leder 03 Redaksjonen 04 Hvem er Kula Kula? 05
Vi hører til på banen
09 Forbi preposisjonene 11
Ingen andre i verden enn deg
15 Fotokonkurranse 23
The brown Argentina: being an outsider at home
27 Hybridhimmelen 29 Atingting 30 Antrokryssord 31 Lilleskje (NOT) 33 Til ettertanke 35 Litteratur 37 Takk til
2
Redaktør: Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås Nestredaktør: Tea Skartlien Økonomiansvarlige: Einar Steinbakke Gilje (vervansvarlig), Aurora Fisketjøn Otterå og Embla Hægeland Selnes
REDAKSJONEN
Tekstkomité: Dina Nordhuus, Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås (vervansvarlige), César Alejandro Sojo Andrade, Einar Steinbakke Gilje, Inanna Gabriela Solum Aksnes, Kristine Brustad , Sara Khan, Tea Skartlien og Åsne Kristine Lindegaard Grafisk: Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes (vervansvarlig) og Siri Hammer Gjevik Samarbeidskoordinator: Embla Hægeland Selnes Sosialkomit é: Solveig Skjerden (vervansvarlig), Amila Seferović, Dora Amoi, Frida Hagen, Hanne Amalie Haga Ronold, Ida Ovesen, Pelle Tijhuis, Sarah Ask, Snorri Bjarnason og Steffen Laukeland SoMe og Markedsføring: Aurora Fisketjøn Otterå (vervansvarlig), Ana Basara og Hedda Seglsten Distribusjon: César Alejandro Sojo Andrade (vervansvarlig), Snorri Bjarnarson og Steffen Laukeland Eksterne Korrekturlesere: Embla Hægeland Selnes og Oskar August Kvalstad-Lurås
3
Skribenter: César Alejandro Sojo Andrade, Embla Hægeland Selnes, Ida Skjerden, Kristine Brustad, Sara Khan og Snorri Bjarnarson
Øverst fra venstre: Steffen Laukeland, Snorri Bjarnason,Einar Steinbakke, Sara Khan, Hanne Amalie Haga Ronold, Pelle Tijhuis. Andre fra venstre: César Alejandro Sojo Andrade, Victoria Skogland, Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes, Embla Hægeland Selnes. Tredje fra venstre: Dina Nordhuus, Kristine Brustad, Ana Basara. Fjerde fra venstre: Åsne Kristine Lindegaard, Inanna Gabriela Solum Aksnes, Tea Skartlien, Ida Ovesen, Aurora Fisketjøn Otterå, Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås Nederst fra venstre: Sarah Ask, Solveig Skjerden, Hedda Seglsten, Amila Seferovic, Siri Hammer Gjevik Ikke fotografert: Dora Amoi og Frida Hagen
HVA ER EGENTLIG ANTROPOLOGI?
OG HVEM ER KULA KULA?
Sosialantropologi er et studieområde som faller under paraplybegrepet antropologi. Antropologiens ambisjon er å redegjøre for sosiale og kulturelle variasjoner rundt om i verden. Det er mennesket som er i fokus, og antropologer ser dermed på den menneskelige tilværelse, dets ulike aspekter, og sammenhengen mellom disse.
Kula Kula er et tidsskrift hovedsakelig laget av sosialantropologistudenter. Vi gir engasjerte studenter muligheten til å publisere tekster og bilder i tidsskriftet som blir publisert en gang hvert semester.
Disiplinen prøver å oppnå en helhetsforståelse av menneskets komplekse relasjonsnett. Antropologi handler kort sagt om læren om mennesket. Disiplinen søker etter en dyp forståelse av mennesket og dets omgivelse.
Tidsskriftet sikter mot å bedre studentmiljøet på faget og samtidig fremme viktige antropologiske samtidsdebatter. Tidsskriftet består av nyhetssaker, kronikker, faste spalter og portretter som hovedsakelig har til hensikt å tiltale alle med interesse innen sosialantropologi. Du finner oss her: Facebook: @kulakulatidsskrift Instagram: @kulakula_official
4
VI HØRER TIL PÅ BANEN Skribent: Kristine Brustad Bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen
5
Alle drømmer om noe når de er små. Noen drømmer om å redde valper fra brennende bygninger, andre om å bli prinsesse og mange drømmer om å score i en VM finale. Tenk deg at du oppfyller drømmen din, og så er det noen som tar fra deg øyeblikket ditt. De skygger over arbeidet du har lagt ned, alle timene, sekundene, oppturene og nedturene. Anerkjennelsen du drømte om som liten, den er ikke der. Det har vært tilfelle for mange kvinnelige fotballspillere. Da Spania vant VM i Australia i år var det vill jubel, men bare kort tid etterpå ble det sjokk og forvirring. Under medaljeseremonien kysset den spanske fotballpresidenten spilleren Jenni Hermoso på munnen uten samtykke (Friberg & Strøm, 2023). Det førte til en heftig debatt i media om seksuell trakassering, og seieren ble skygget over. Da Ada Hegerberg ble første kvinne til å vinne gullballen, ble hun spurt av en mannlig intervjuer om hun kunne twerke (Hjellen, 2018). Det ble kaos i mediene, og fokuset på prestasjonen hennes ble betydelig mindre. Selv som verdens beste fotballspillere ble de ikke anerkjent som kun utøvere. De ble fortsatt først og fremst sett på som kvinner. Det største øyeblikket i karrieren deres som skulle tilhøre dem, ble noen andres og handlet om noe helt annet.
Det største øyeblikket i karrieren deres som skulle tilhøre dem, ble noen andres og handlet om noe helt annet. Idretten handler for min del om følelsen av å høre til noe, til noen og å være en del av noe større enn seg selv. Slik er også fotball med på å forene mennesker på tvers av språklige, kulturelle og geografiske skillelinjer (Palacios-Huerta, 2004). For mange handler fotballen imidlertid om så mye mer enn bare scoringer og seire. Det er lidenskap og identitet.
Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
I dette globale fotballsirkuset har den kvinnelige representasjonen på banen økt gradvis de siste tiårene, i samsvar med antall tilhengere og seere. I VM 2023 var gjennomsnittet av tilskuere på kampene 30 904, dette var en økning på 42 prosent fra det forrige mesterskapet (Statista Research Department, 2023). Likevel blir mange kvinnelige fotballspillere den dag i dag seksualisert og diskriminert. I dette tilfellet kan motstand skape fellesskap, det handler om «women support women». Denne teksten ser på kvinners tilhørighet til idrett, med fokus på fotball, og hvordan ulike former for motstand kan skape tilhørighet. Jeg vil også diskutere betydningen av at kvinner støtter hverandre.
«Feminism is layered and its power comes from its diversity» (Curtis, 2018, s. 191). Rettferdighetskampene gjennom historien viser oss makten og styrken som finnes i «the powers of the weak» (Janeway, 1988). Mennesker samles i fellesskap og mobiliserer seg som reaksjon på urettferdighet og undertrykkelse. Vi finner tilhørighet i mennesker som står i samme situasjon. I motsetning til historiske kamper som har dreiet seg om etnisitet, religion, nasjonalitet eller klasse, er kvinnekampen en kamp for hele halve befolkningen. Min opplevelse av samhold i kvinnefotballen fra egen karriere er preget av genuin glede for andres suksess. Ikke på bekostning av et viljesterkt konkurranseinstinkt eller eget ønske om å vinne, men en ide om at andre kvinners suksess blir en del av din egen. Dette vil jeg si er kjernen i «women support women». En seier for en kvinne, er en seier for alle kvinner. Vi hører til på idrettsarenaen, på fotballbanen og sammen er vi et lag. Dette fellesskapet er unikt for kvinnelige atleter og kvinnelige fotballspillere. Tilhørigheten kvinner har til idrett er kanskje så sterk, nettopp fordi man har måttet kjempe for den.
6
«Man is defined as a human being and woman as a female - whenever she behaves as a human being, she is said to imitate the male.» (de Beauvoir, 2000 (1949), s. 36). Hvordan kan kvinner føle at de hører til på banen, når de stadig klassifiseres som maskuline eller som imitasjoner av menn? Samtidig som de ikke blir tatt seriøst hvis de er «for feminine». Det virker som at det er en generell holdning om at kvinner må være lik menn for å bli anerkjent som idrettsutøvere. Dette kan være en av grunnene til at kvinnelige atleter setter stort fokus på å støtte hverandre. På et fotballag har alle egne oppgaver og forpliktelser på ulike stadier i spillet. Selv om tilhengere heier på et lag, er individet utrolig viktig. Historisk sett husker man særlig de beste fotballspillerne. I kvinnefotballen stiger slike individer frem, men noe har holdt, og holder dem fortsatt tilbake. I en studie fra Norges idrettshøgskole (Kolnes, 1994) diskuteres det hvordan kjønn blir konstruert i toppidretten. Studien viste at det å være kvinne og toppidrettsutøver på mange måter er et motsetningsfylt forhold. «Kvinnelige toppidrettsutøvere er på ulike måter fanget av kjønnsstereotypiske forventninger som er med på å knytte toppidrettskvinnen til utseende og til kroppen [...] de vurderes ikke bare ut fra sin status som idrettsutøver, men også ut fra sin status som kvinner med alle de krav og forventinger som dette medfører» (Kolnes, 1994).
Studien viste at det å være kvinne og toppidrettsutøver på mange måter er et motsetningsfylt forhold.
7
Det kan være verdt å merke seg at denne studien er fra 1994, men flere hendelser i nyere tid, viser til at holdningene og forventningene til kvinnelige utøvere fortsatt er preget av seksualisering. Criado Perez peker på denne problematikken i boken «Usynlige kvinner», fra 2019. I sammendraget av boken påpeker hun at «vi lever i en verden designet for menn, en verden hvor vi er programmert til å se det mannlige kjønnet som standard og ignorere eller viske ut kvinnelig erfaring» (Criado Perez, 2019). Det er med andre ord fortsatt utfordrende for kvinner å kun være idrettsutøvere, hvis de alltid blir sett på som først kvinne, deretter idrettsutøver.
«Witches of our age» Rinella Cere har forsket på kvinnelige fotballsupportere kalt «ultras» i Italia. Hun sammenligner supporterne med oldtidens hekser, «witches of our age». Begrepet ultras beskriver hun som dedikerte fotballsupportere som går langt for å berike kampopplevelsen for seg selv og andre, uavhengig av seier eller tap. «Like the story of witches [...] as women who did not submit to the will of man and Church, the women ultra are on the whole seen as “different” because the association of “women” and ultra is viewed as an unlikely one.” (Cere, 2002, s. 168). Denne sammenligningen kunne også blitt brukt om kvinnelige fotballspillere som entrer nye arenaer som tidligere har vært avstengt.
Idretten satt i perspektiv Vi er i en tid der hvor det føles som at utviklingen av kvinners rettigheter går tre skritt frem og to tilbake. Samtidig som kvinner i flere vestlige land stadig får større representasjon på arenaer i idretten og politikken, blir kvinners rettigheter revet vekk i andre deler av verden. Kvinner i Iran og Afghanistan har de siste årene blitt fratatt rettigheter. Ikke bare med tanke på likestilling, også ved grunnleggende menneskerettigheter. På verdensbasis blir 1 av 5 unge kvinner giftet bort før de er 18 år, de er mer utsatt for kjønnsbasert vold og rammes hardere i krig og konflikt enn menn (Azcona et al., 2022). Med slike utfordringer for kvinner rundt om i verden, kan kvinnelig representasjon på en fotballbane, tennisbane eller løpebane kanskje ikke virke så viktig. Samtidig kan det være akkurat derfor det er så nødvendig?
Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
«I am not free while any woman is unfree, even when her shackles are very different from my own.» (Lorde, 1981, s. 132-133). Kvinner har en helt unik tilhørighet til hverandre. På mange måter handler kvinnekampen om å kjempe som et lag, og å støtte hverandre i alle arenaer i samfunnet. I fotball er vi aldri sterkere enn det svakeste leddet. Det svake leddet er der uansett hvor godt laget er. Hvis man ikke er klar over svakheten eller bevisst på det svake leddet, vil man aldri utvikle seg og bli bedre. Det er ofte lettere å gi alt når man har noe å kjempe for. Som kvinner har vi kjempet og kjemper fortsatt for hverandre. Vi vil bli best i idretten på individuelt nivå, men vi vil også at idretten skal vokse seg større og gi flere muligheter. Vissheten om at flere kvinner lever helt andre liv i andre deler av verden, med færre rettigheter og muligheter er en egen grunn til å ville ha mer og kreve mer. Det er lettere å drømme og ha tro på at drømmen kan bli virkelig, når du ser folk som deg leve den drømmen. Derfor er kvinnelig representasjon på idrettsarenaer så viktig, slik at unge kan drømme og tørre å kreve enda mer. Nært og kjært Her i lille Norge skal kvinnefotballaget Brann spille i Champions League etter nylig suksess i playoff runden med seier mot Glasgow (Throndsen & Corneliussen, 2023). Etter kampen hadde jeg en samtale med to menn i femtiårene som begge var ivrige brannfans, men kvinnefotball, det hadde de ikke peiling på. De uttalte likevel at nå som kvinnelaget skulle spille i Champions League var det på tide å begynne å følge med på kvinnefotball. Jeg kunne ikke vært mer enig. Vi må gi utøverne anerkjennelsen de fortjener. Fram til da fortsetter vi å skrike, så høyt vi kan – VI HØRER TIL PÅ BANEN!
8
Forbi preposisjonene Mellom linjene Inni parentesene Under fotnotene I tankestrekene Bak utropstegnene Etter siste side Før søvnen Under drømmene I hundetimen I stillheten Mellom hjerteslagene Etter utpust Før innpust I etterklangen fra siste akkord I fermatens forlengelse I fjerdedelspausene Før taktstokken heves Mellom satsene Etter klokkene I stillheten før stormen I mørket mellom stjernene Over regnbuen Er du
9
Skribent: Ida Skjerden Psykologspesialist
Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
10
ET FALL INN: I FILOSOFIEN
INGEN ANDRE I VERDEN ENN DEG Denne skribenten skriver om umuligheten av å gå utenfor ens egen bevissthet i 2. person entall – jeg skriver til «deg». Det har blitt kommentert at dette lyder som tilsnakk. Paradoksalt kunne det aldri vært tilsnakk på det premisset at vi alle er alene og kun har tilgang til vår egen bevissthet. Det innebærer at den eneste som «jeg» kan snakke til er meg selv.
Skribent: Snorri Vikanes Bjarnason Bachelorstudent i filosofi ved Universitetet i Bergen
11
«Vi» oppstår gjennom induksjon fra det som alltid må være de individuelle relasjonene «du-jeg», «jeg-du». Gjennom disse individuelle delene oppstår en høyere enhet - et «Vi». Jeg mener med induksjon at det dannes uten at de isolerte individene kan få tilgang til hverandres mentaltilstander. «Vi» finnes ikke i noen av enkeltindividenes hoder, individene står alltid i relasjon «jeg-du» eller «jeg-dere». Hvor da finnes «vi»?
«Vi» finnes ikke i noen av enkeltindividenes hoder, individene står alltid i relasjon «jegdu» eller «jeg-dere». Hvor da finnes «vi»? Denne teksten baserer seg på erkjennelsesteoretisk bakgrunn for å argumentere at et «vi» er umulig. På det fundamentet at man har funnet ut i erkjennelsesteorien at «vi» er utilgjengelige for hverandre - vi kan ikke se hverandres bevisstheter, hverandres følelser, eller persepsjoner (Pritchard, 2006, s. 130). Det er på grunn av at ens egen bevissthet alltid er adskilt fra ytre virkelighet og potensielle andre bevisstheter. Fra dette oppstår en motposisjon til en ide om at individet er mer enn individet alene. I denne hypotesen er individet egentlig kun en illusjon som presenterer seg på overflaten, egentlig er vi alle forlengelser av en større helhet. Det har fellestrekk med hypotesen om menneskevesenet som kommer frem i Stratherns antropologiske teori om personbegrepet med skillet mellom individ og divid (Strathern, 1993, s. 48). Verdien av å problematisere muligheten for- og å tydeliggjøre grensene av hva et «vi» kan være,
“Du”
er å vise hvilke hinder som må overgås om «du» og «jeg» ønsket å bli en enhet. Problemet av andre sinn — Tvil Problemet av andre sinn slik det presenteres av Pritchard (2006)- kommer av at man aldri har, og heller ikke kan observere andres bevisstheter. Bevisstheten er ikke synlig gjennom kroppen, det er den underliggende og utformende årsaken for kropp og kroppsspråk. Det faktum betyr ikke at tingen som bevisstheten er, gjør seg selv synlig i verken lemmer eller lepper. Trusselen for deg, «leseren» er at du som aldri har sett sinnet til en annen person ikke har noen god grunn til å tro at dette er der i det hele tatt. Du har følgelig ingen gode grunner heller til å tro at det er noen følelser, eller noen mening bak handlingene og bevegelsene til de andre kroppene der ute i verden (Pritchard, 2006, s. 131).
Det er «du» omsluttet av det «du» hører hjemme i, på den måten at noe som var «mitt» ble «ditt». Slik at det er en forlengelse av «deg». Alle ting kan tviles på, slik som luftspeilinger i ørkenen, en kaffekopp eller et tre, men de er sikrere enn andres sinn. Disse kan man i det minste se, for så å tvile på at de er slik som de gir seg ut for å være. Andres sinn kan du ikke engang sanse tydelig foran deg, slik at du ikke engang vet nok om det til å vite hva du skal tvile på (Pritchard, 2006, s. 130). Så usikker, du er ikke engang sikker på hva det er du er usikker på.
“Vi”
12
Hvis man ikke vet, så er man ikke sikker. Uten denne sikkerheten har du ingen bedre grunner til å tro at alle andre mennesker har bevisstheter, enn at ingen av dem har det. Hvordan kan du da snakke om et «vi»? Det eneste du har rett til å snakke om er et «deg». «Vi», det er kategorien som utgjør tilhørighet. Det er «du» omsluttet av det «du» hører hjemme i, på den måten at noe som var «mitt» ble «ditt». Slik at det er en forlengelse av «deg». «Du» blir del av noe mer. Problemet av andres sinn viser at denne typen påstander om noe mer enn deg selv aldri er påstander «du» har rett til. «Du» kommer deg like langt med å kritisere mine påstander om at «du» er alene, som «du» kommer med dine påstander om at «du» er del av et «vi» (Mandik, 2014, s. 47).
Det er «du» omsluttet av det «du» hører hjemme i, på den måten at noe som var «mitt» ble «ditt». Slik at det er en forlengelse av «deg». Solipsisme — Tro det eller ei, du er alene Solipsisten, hun er alene i verden. En solipsist er en person som tar usikkerhetene rundt eksistensen av andre bevisstheter og konkluderer fra disse usikkerhetene at det ikke finnes noen andre bevisstheter enn dens egen – det er ingen andre i verden enn deg (Mandik, 2014, s. 47). Uansett om du er en solipsist eller ikke — det vil si enten du tror at det er noen der eller du tror at det ikke er noen der – du vil allikevel være alene. Disse poengene mener skribenten følger logisk fra problemet av andre sinn som premiss. Her gjør det ikke noen forskjell hva du tror, fordi for deg må det alltid være sånn — det er kun en verden og det er den verdenen du ser fra perspektivet av det ensomme hjørnet ditt. Hvert eneste menneske går rundt med sin universelle modell av alt som eksisterer så utstrakt og detaljert som den personen makter; kun dette er verdenen din. Alle dine minner, tanker, følelser, sanser og 13
«Jeg» har aldri vært i ditt univers, fordi det er ikke sikkert at «jeg» finnes i det hele tatt. så videre, alt dette skaper en unik verden i en person, men personen må alltid forholde seg kun til den verdenen. «Jeg» er ikke del av denne verdenen din, «vi» er ikke del av den, dette er din verden innelåst og alene. «Jeg» har aldri vært i ditt univers, fordi det er ikke sikkert at «jeg» finnes i det hele tatt. To påstander som må være sanne samtidig: Det er ingen andre i verden enn «deg» og «jeg» finnes ikke. Noen påstand om et «vi» var bare en illusjon. Den eneste sikre påstanden er: «du» finnes, så hva med «meg» og hva med «oss»? «Jeg» finnes ikke. Det var aldri et «jeg» som berørte noe «deg». Det finnes kun en verden, din verden, og «jeg» var aldri i den.
Hva kunne «vi» vært? Nå har jeg forsøkt å skissere hvor enormt stor avstanden er mellom deg og meg og alle andre — godt er det — kanskje vi ut ifra dette kan bli mer bevisste på hvorfor det så ofte oppstår anspentheter rundt muligheten for å finne tilhørighet. Slik rådfører jeg deg gjerne: ta hensyn til og forsøk å vise kjærlighet til din neste, hun er i samme lukkede univers som deg selv. «Du» kjenner kanskje på en engstelighet rundt din ensomhet, la meg etterlate deg med en mer optimistisk ide. En ide som svarer ja på spørsmålet i introduksjonen og er i overensstemmelse med teksten:
Kan det i noen forstand eksistere et «vi»? Hvis «vi» var et genuint «vi» ville de fire påstandene:
Jeg er alt jeg tenker på Jeg er alt du tenker på Du er alt jeg tenker på Du er alt du tenker på
Bli forstått som (konjunktivt) fire sider av en og samme bevissthet, tankesystem og virkelighet. «Du» kan per definisjon ikke få tilgang til et slikt «vi» uten «meg». Problemet vedvarer allikevel at «våres» bevisstheter er uoppnåelige for hverandre.
Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
14
KULA KULA FOTOKONKURRANSE VINNER BILDE Tilhøyrsle kan vera vanskeleg å finna når ein flytter heimefrå. Spesielt om ein flytter til ein framand by. Alt er nytt og spanande. Mykje kan òg vera litt skummelt. Heldigvis er det trygge og kjente berre ein telefonsamtale unna. Ein kan ringa ein ven, eit familiemedlem eller ein kjærast. Etter eit ring eller to er kjensla av tilhøyrsle tilbake og kvardagen kan gå vidare.
FOTO: SELMA FISKETJØN
15
16
Sara Khan
Tante idet hun gifter seg på nytt. Det forventningsfulle blikket drar oss inn, hun skal inn i en ny type tilhørighet nå. Til en ny mann og et nytt hjem. Hun er vakker i tradisjonell bryllupssari med henna-mønstrete hender og negler. Å gjøre klar en brud i Nepal er et kunststykke.
17
Pelle Tijhuis
Dette bildet av en eng med solsikker er tatt mot slutten av sommeren 2023 i nærheten av Grosseto, Italia. Blomsterengen skiller seg tydelig ut fra resten av bildet og det viser at blomstene hører sammen. Solsikkene er homogene, som kan representere hvordan tilhørigheten til visse grupper KAN stille krav til hvordan man ser ut. Kanskje føler man også på et usynlig press, eller usikkerhet, overfor å ikke skille seg ut for mye. Blomstene er også stort sett vendt samme vei, da solsikker er kjent for å «følge» solen i perioden før de blomstrer. I likhet med utseende, kan man muligens føle på presset for å handle likt som de rundt seg for å føle på tilhørighet. En passende myte om solsikker er at de snur seg mot hverandre for å være hverandres sol på mørke dager, som viser til hvordan solsikker kan bli et symbol for samhold i tunge stunder. 18
John Morten Koksvik
En ung mor fra Quechua-stammen i Peru har tatt med seg sine to døtre og et lite lam i sekken. De har kledd seg i sine fineste festdrakter, gått en lang vei inn til storbyen Cusco høyt oppe i Andesfjellene. De har jobbet en hel dag i byen med å posere på bilder for turister, er utslitte, kalde og sultne. Allikevel gir de et lite smil til fotografen før de går tilbake opp i fjellandsbyen hvor de trolig finner sin tilhørighet.
19
Malene Langeland Sulen
Tilhøyrsle— saman om vegen Vegen i livet og det som ventar, kan av og til vere fylt med regnversdagar, einsemd og utrygge kjensler. Dette kan føre til dårleg sikt for framtida, men saman kan ein bane veg og lage tilhøyrsle, ly og tryggleik i det uvisse.
20
Pelle Tijhuis
Bildet er tatt sommeren 2023 på en utstilling i Amsterdam, og var en av diverse ulike ukonvensjonelle utstillinger. Kunstformen heter «cadavre exquis», eller utsøkt lik, og er en prosess hvor en samling av ord eller bilder settes sammen for å forme et verk. Kjennetegnet til «cadavre exquis» er at det er flere artister som samarbeider for å forme en kropp, på vegne av en felles regel. Artistene i denne omgang er publikum selv. Tilhørighet er muligens ikke det første man tenker på, kanskje heller mangel på tilhørighet. Jeg liker å tenke at det representerer tilhørigheten vi ser i verden vi lever i nå. Hvordan folk stadig strever for å etablere inkluderende og trygge arenaer hvor det er greit å uttrykke seg på den måten en vil, og hvor utseende ikke er en grunn for å mangle følelsen av tilhørighet. 21
TAKK! Takk til alle som bidro med bilder til vår fotokonkurranse! Vi gleder oss stort til å se neste semesters bidrag
22
THE BROWN ARGENTINA: BEING AN OUTSIDER AT HOME A highly controversial utterance from the former Argentinian president Alberto Fernández captures the widespread belief that Argentina is a white nation. «I am a Europeanist. I am somebody who believes in Europe. [...] The Mexicans originate from the Indians, the Brazilians came out of the jungle, but us Argentines, we came off the boats» (Grupo Reforma, 2021). Fernández’s words expose a firmly entrenched eurocentric viewpoint. He reveals that despite his South American origins, he does not actively pursue a sense of solidarity with the broader Latin American community. He argues that while Argentina’s soil is South American, its culture is European.
Skribent: César Alejandro Sojo Andrade Bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen
23
Actor and indigenous rights activist David Gudiño contends that Argentina promotes a nationalism rooted in whiteness. His nominated short film at the Cannes Film Festival portrays the daily life of an indigenous man living in the city of Buenos Aires. The film attempts to turn the spotlight onto the overlooked reality of discrimination and marginalization within the country. To be regarded as a fellow countryman one needs to exhibit European features, such as a bridge nose and Mediterranean eyes (Criales, 2023). The more your skin resembles the blush of caramel or coffee, the less Argentinian you will be perceived. Indigenous children with lush black hair do not fit into the ideal of unpolluted European whiteness (Briones & Lanata, 2002, p. 8). Gudiño and other activists are out to expand and redefine what it means to be Argentine. Ethnic makeup of Argentina Many indigenous groups across southern South America self-identify as Mapuche (People of the Earth). There have been people present across this region for at least 12,500 years (Prine, 2023). The Mapuche of Argentina are often assumed to be immigrants from Peru or Bolivia. No matter the depth of their cultural capital a Mapuche may carry with them, they never become Argentinian enough (Gudiño, 2022). The fruits from the tree of belonging are just out of reach from their fingers.
The fruits from the tree of belonging are just out of reach from their fingers. How did Argentina come to be perceived as a nation whose identity is predominantly associated with whiteness? From the coves of the Iberian peninsula to volcanic fields in Iceland, over 6 million Europeans migrated to Argentina from the end of the 1800s until the 1940s, the country’s population grew fourfold (Droller, Fiszbein & Pérez, 2014, p. 4).
Argentinian elites needed immigration to meet the demands of the industrial revolution and great economic growth (Sánchez-Alonso, 2013, p. 606). The land was regarded as an untapped well waiting for a sufficient workforce to draw out its potential. European immigration was particularly sought after based on racial preferences. Argentine political theorist and diplomat Juan Bautista Alberdi believed in the cultural and biological superiority of Europeans. Alberdi and like-minded intellectuals considered European immigrants as the ideal candidates for «modernizing» the country. Without surprise, indigenous peoples did not fit into the grand vision of the new Argentina (Schulman, 1948, p. 9).
Without access to their lands or inclusion from the rest of society, where can the Mapuche find belonging? The Mapuche and Belonging In Argentina and other parts of Latin America, aristocrats pushed state policies that attempted to squeeze indigenous groups out of existence; the very presence of their bodies was seen as a hindrance to «progress». The land which was once shared among the ethnic groups such as Teheuleche and Picunche across Buenos Aires, Rio Negro, La Pampa, and Neuquén; were later poached by white Argentines (Briones & Lanata, 2002, p. 20). Without access to their lands or inclusion from the rest of society, where can the Mapuche find belonging? The Mapuche cultivate relationships on multiple levels. They emphasize the significance of nurturing connections with both living friends and family, as well as maintaining a profound connection with departed loved ones and nature (Henriquez & Fernandez, 2006, 15:18). In the ethnographic film La Voz Mapuche, Pablo Fernandez and Andrea Henrique attempt to shed light on the marginalization and discrimination that Mapuche face in Chile. 24
In conversation with one of their informants, a man with his hair tied back and bristling mustache offered his viewpoint on why nature is so important for the Mapuche in order to feel belonging. In a woodland meadow, the man looks up in between the trees, he comments on how these trees live in harmony with each other. They all stand tall as equals. Calling them «a society that lives in camaraderie». He believes that humans live in harmony with all things around us, for if you love all things living, the lagoon, the sea, the gentle breeze brushing your cheeks; that love will eventually come back to you (Henriquez & Fernandez, 2006, 14:24). Does Modernity Exist? In Argentina, progress is associated with urbanization, infrastructural development, and economic growth. A Western late-stage capitalistic mindset has been naturalized into the way of living. Can one even be considered argentinian without embracing economic liberalism and sowing the soils of individualism? In contrast, Mapuche people do not fully embrace the idea that capitalism is beneficial (Henriquez & Fernandez, 2006, 31:42). They have a completely different idea of what development means. For them, development means guaranteeing that their children and grandchildren can still enjoy clean air and live on the same land as their ancestors. They believe that being a part of nature is more important than «owning it». A Mapuche woman living near an oil rig admits that she will keep persevering in the fight against oil companies because their presence goes against everything she stands for (Henriquez & Fernandez, 2006, 40:04). Due to the mapuche community at large rejecting the unstainable consumerism promoted by large corporations, they are shunned by those in power and society at large. Their way of viewing the world is treated as less rational and polluted by an outdated worldview (Briones & Lanata, 2002, p. 6). Johannes Fabian’s term «Denial of Coevalness» can help illustrate how 25
the divide between the distant past and modernity is rather dubious. This is the denial that one occupies the same time as someone else (Engelke, 2018, p. 83). Discussing unfamiliar cultures, we often fall into the cliché of regarding their unique ways of life as windows into history. While this holds some truth, it neglects the fact that these people inhabit the same time and space as westers. I believe that unfamiliar cultures are not static artifacts trapped behind museum plexiglass; they are dynamic, evolving, and very much in the present. Assuming that native cultures and traditions belong to the past creates distance between us and them. Cultures do not belong to many separate universes, instead we all inhabit the same world (Engelke, 2018, p. 83).
I believe that unfamiliar cultures are not static artifacts trapped behind museum plexiglass; they are dynamic, evolving, and very much in the present. Assuming that native cultures and traditions belong to the past creates distance between us and them.
The denial of Coevalness inherently promotes social evolutionism, the belief that cultures start as simple and overtime become more complex and intricate. A founding figure of anthropology, Edward B. Tylor (1882-1917) asserted that all societies start out in a stage of childish savagery until eventually reaching the stage of civilization (Street, 2023). Applying Tylor’s rationale to Argentina, it implies that despite its indigenous roots, the country needs to adopt Western ways for cultural advancement.
Conclusion The divergence from conventional notions of progress has ostracized indigenous groups in Argentina. Historically and at present day Mapuche have strived to find belonging in a country that does not accept them. Their lands have been taken over by European settlers, and their cosmology is often mocked as primitive. White Latin Americans adopt colonialist ideology, which validates the control and subjugation of minorities, leading to the dehumanization of the Mapuche. Despite this, activists are reshaping the discourse, expanding the image of what it means to be Argentinian. While the Mapuche people have a different way of relating to the world in contrast to Westerners, they are still just as Argentinian as Dulce de Leche, Tango, and the hand of Maradona. Argentina’s culture is bountiful, encompassing traditions from indigenous groups to the immigrant work ethic. A popular phrase captures this sentiment: «Un argentino nace donde quiere,» meaning an Argentine is born where they want. The beauty of this saying lies in the fact that identity isn’t tied to ethnic background. One becomes Argentine by discovering belonging among people, and hopefully, that will be enough.
Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
26
Hybridhimmelen Sølvbestikk og elg rundt bestemors bord Dal baht hos dadi på andre siden av jord Hører folk hviske og vet hva de tror Hjemme vender vi oss mot Mekka og ber på arabisk Nærværet av et Univers som er magisk Jeg ble så brun en sommer at de kalte meg neger Overfylte nepalesiske beger «Hadde du bare vært en blond, vanlig jente» Jeg blir aldri henne, jeg kan ikke vente «Er hun au-pairen deres hun da» Smilte den tyske damen så glad Hett blikk tilbake, hva mer kan de ta Javisst har jeg bunad og står litt på ski Et kollektivt oss, men et fargelagt vi Nasjonaldag i sari fra farfar og de voksne som glor Vær stolt av den du er, hodet og hjertet i kor Blendahvitt nabolag med romslige hager Pappas historier om utsultede mager Afrikaneren som ropte at jeg er unorsk og rar Bestemor fra bygda som favnet min far En himmel av håp, stjerneklar
27
Alle kontrastene som bor inni meg Støvkornet i kosmos, hvem er vel jeg En Sara så håpefull, så ærlig En Khan, er hun engasjert eller besværlig Mamma kaller meg gavepakken fra Nepal Kjærlighet er alltid halal Hvor hører jeg til, denne merkelige hybriden Mange har spurt helt fra jeg var liten Svarer og smiler, men blir veldig sliten Er jeg bare et noe skrelt inntil skinnet Prøver og prøver, men kan ikke vinne Mest hører jeg vel til inni meg selv Hvert jævla sekund, hver bidige kveld Nepal bor i hjertet mitt hvor enn jeg drar Mer enn summen av alt det som var I Sherpa-trappene møtes vi, jeg kjenner hjertet svelle Blandingsbarna inntar Norge, det kan jeg fortelle Himalaya som kysser himmelen på toppen av fjellet Kathmandus gater og det voldsomt visuelle Vi vil også ta opp vår rettmessige plass Ikke klø oss vekk som dritt eller flass
Hijab i konfirmasjon til en norsk lillebror Enda en verdensborger i ferd med å bli stor
Stemmer som er annerledes er også viktige Gi faen i å kneble dem som «uriktige»
Han andre er blond og bruker aldri inshallah helt riktig Innsats telles mest så det er ikke så viktig
Ingen kan stoppe hjertet som banker En del av meg er redd for å dele slike tanker
Lunsjen hennes lukter for mye krydder Pakke vekk deler av meg selv, jeg vasker og rydder
Tilhørighet er mye mer enn stedet man bor Hjemme for meg er ikke bare norsk jord Jeg vet hvor jeg kommer fra, jeg vet hva jeg tror
De som ikke skjønner hvordan man alltid må svare Hvor er du fra og hva kan du klare Unorske folk ass, vi setter samfunnet i fare
Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
Skribent: Sara Khan Bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen 28
ATINGTING
(Basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse) TROM TROM TROM TROMMELOM - ATINGTING TROMMER Sommer på instituttet ble en svett affære. Følte jeg var tilbake til gamle trakter. Spesielt med de svevende Fiji-skjortene. Det har gått flere sus av romanse gjennom instituttet. Ryktene sa forlovelse, brudd og alt imellom. Kjærlighet har tydeligvis ingen grenser (alder). Dm´sene fløy vegg-i-mellom. Godt ingen fikk vondt. I motsetning til fotballtaklingene i den (snart?) nyskapte fotballklubben til Kula Kula. Man må passe på å ikke ha for mange baller i luften! Atingting trommer videre... Jeg observerte at byen ble farget rød og oransje, og det var ikke lenge før bladene falt. Sammensuriet av diverse statlige subjekter hadde en opplevelsesrik kveldssamling på Rævdilter. Quiz-nekterne ble lagt merke til, jeg ser dere. De spirituelle vibbene fra psykfak traff også meg, Vedals fysiske og psykiske reiser var gripende. Jeg har observert mange reisende. Jondals minneverdige stunder fortelles fortsatt om, håper ikke for mye ble mistet bak skuret. Tromtrom trommelom... Kulden gjorde det vanskelig å tromme, tross lyset fra solen og varmen fra Ødegaard. 04-erne trengte virkelig en hånd å holde i. Mørketidens forvirrende tidsforståelse påvirket også de skjøre SANT105 barna. Helsevesenets grenseoverskridende “temporalities-optimisme” preger de mange. Katters kvalme kan heller ikke klokken. Sender varme tanker til Cabots katt og hund<3 Atingting trommer videre... Øyet mitt skuer et nytt fundament. Grått, mykt, med mange rare flekker? Hvor har alle forsvunnet? Jeg hører en klagesang gjennom gangen, skiltene er vanskelig å forstå: Arbeid pågår, ingen adgang. Bendixsen trengte tre forsøk, men har hvertfall fått det med seg nå. Synes “DØFF” (Direktoratet for Forvaltning og Økonomistyring) skal være like rause med masterstudentene. Enda har jeg ikke skrevet en akademisk etnografisk artikkel, men jeg er heldigvis en profesjonell observatør. PS. husk at ingen rom er lydtette;) 29 29
Loddrett
Vannrett
2. Læren om, eller studiet av mennesker og kulturer
1. Forbud som har sin rot i konvensjoner eller moral, og ikke i lovverk
3. Temaet for semesterets tidsskrift
4. Lederen for Kula Kula dette semesteret
5. Noe som står for noe annet enn seg selv
6. Grunnleggeren av instituttet
8. Metoden antropologer bruker for å samle datamateriale
7. Betegnelsen på en form for sermonielt gavebytte i Melanesia
9. Ofte kulturelle gjentagelser, men ikke nødvendigvis. Sakrale hendelser i forhold til det profane
12. Å bruke egne verdier som målestokk for å forstå andre kulturer
10. En rangering av mennesker ofte basert på makt 11. Maskoten til sosialantropologi ved UiB
13. Mellomstadie: verken det ene eller det andre 14. Manglende tilhørighet til samfunnet rundt 15. Informasjon frembrakt ved observasjon, erfaring eller eksperiment 30
Lilleskje (NOT)
Er jeg svak Ligger her en søndag Savner et par sterke armer Jeg vil bare ha noen tett inntil En stund der man føler seg Trygg og elsket
Jeg er et vrak Ønsker å være lilleskje Gi meg nærhet et par sekunder Så kommer mandag der hverdagen Tar over i et eneste stort jag Lilleskje er forduftet
(NOT) Skribent: Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås Bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen 31
Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
32
Til ettertanke «Jeg sier alltid «vi» fordi jeg er herfra, men det er en ekkel bismak i ordet. Det er ikke noe «vi». Jeg ser det nå.» (Abdelmaguid, 2023). Å flykte fra hjemstedet sitt kan sammenlignes med å rømme fra tilhørigheten sin. Fra alt som er kjent, kjært og som har vært med på å forme ens identitet. Likevel, flykter man. Ofte fordi hjemstedet ikke lenger er trygt og godt. Mennesker flykter fra både fysisk og psykisk vold. Noen flykter på grunn av sin hudfarge eller etnisitet, andre på grunn av sin seksualitet. Uansett hva man flykter fra, så ønsker man å finne tilhørighet i et nytt og trygt land. Mange er i denne situasjonen i dag, da det blant annet er krig både i Ukraina og mellom Palestina og Israel. Konflikten mellom Palestina og Israel er blodig og forferdelig. Palestina har i mange år blitt presset og marginalisert av Israel. Konflikten pågår i aller høyeste grad fortsatt, og hver dag dør mange sivile. Palestinerne har blitt fratatt sin tilhørighet som et folk, til sine hjem, og grunnleggende menneskerettigheter (FN, 2023). Handler denne konflikten derfor kanskje i bunn og grunn om tilhørighet? Nå kjemper palestinerne for krav om nettopp tilhørighet, rettigheter, territorier og anerkjennelse. Flyktninger fra Palestina, og flyktninger fra Ukraina er fratatt deres liv, familie, landområder og trygghet. De flykter fra krig, og søker ny tilhørighet i nye land. Dessverre ser vi i flere antropologiske tekster at flyktninger blir møtt med fordommer, 33
Skribent: Tea Skartlien
rasistiske institusjoner og samfunnsstrukturer (Cabot, 2012; Erdal, 2022; Jacobsen, 2023) og at det derfor ikke alltid er lett å finne tilhørighet i et nytt land, blant et nytt folk. Vi må derfor være åpne, ta imot de som flykter, vise dem medmenneskelighet og dele på godene våre. Vi må hjelpe dem å finne en ny mening i livet, og en ny tilhørighet. Ikke bare de som flykter fra de mest mediedekkede konfliktene, men også mennesker på flukt verden over. Alle som flykter fra krig har gjennomgått forferdelige hendelser, og mistet landet de er født og oppvokst i. Derfor er det viktig å ikke forskjellsbehandle flyktninger basert på landet de har flyktet fra. Den norske dikteren og politikeren Sarah Zahid skrev i Morgenbladet at ukrainske flyktninger har blitt møtt med en større åpenhet og større fordeler enn mange andre som har flyktet til Norge. Dette kan være på grunn av at de er europeere (Høeg & Johansen, 2023). Erdal har skrevet at mennesker med hvit hud lettere blir sett på som nordmenn enn andre (Erdal, 2022). Et eksempel på dette er at polske innvandrere blir sett på som mer norske enn de føler seg, mens somaliere og pakistanere blir sett på som mindre norske enn de føler seg (Erdal, 2022, s. 46). Kan dette være fordi de ikke er europeere, eller fordi de ikke har hvit hud?
Vi må stå sammen og kjempe mot hat og fremmedfølelse, i stedet for å dyrke og spre den. Hvorfor kan vi ikke dele den trygge, gode følelsen av å være hjemme?
Uansett hvordan man ser ut eller hvor man kommer fra, må mennesker bli møtt med respekt, tålmodighet og aksept. Vi må stå sammen og kjempe mot hat og fremmedfølelse, i stedet for å dyrke og spre den. Hvorfor kan vi ikke dele den trygge, gode følelsen av å være hjemme? Ytringsfriheten i Europa kan vise nettopp dette, at noen grupper blir mindre akseptert og at noen konflikter er viktigere enn andre. NRK-korrespondenten Yama Wolasmal skriver: «Man ser at å vaie med palestinske flagg blir slått ned på i enkelte vestlige hovedsteder. I de samme byene må muslimer finne seg i at deres hellige bok blir brent på bålet i ytringsfrihetens navn. I tillegg ser man Vesten fordømme og sanksjonere Russlands okkupasjon av Ukraina, mens man vegrer seg for å kritisere Israels okkupasjon og krigføring i Gaza. Denne dobbeltmoralen blir lagt godt merke til av folk i minoritetsmiljøene» (Høeg & Johansen, 2023). Så hvordan kan ulike minoriteter føle på en tilhørighet til Norge og andre vestlige land når de blir forskjellsbehandlet? De blir tiet når de står opp for et helt folk som blir drept, barn som slaktes og sykehus bombet. Hvordan kan de snakke om et felles vi, når så mange i dette viet ikke gjør noen ting for å forhindre forferdelighetene. Den kjente artisten Magdi fra duoen Karpe gikk hardt ut med å si at han ikke lenger føler på dette felles vi-et, mye på grunn av vestens måte å håndtere krigen mellom Palestina og Israel (Abdelmaguid, 2023). Han har mistet noe av sin tilhørighet og tro på Norge og vesten.
Hannah Dubowski sa til NRK at hun synes det er veldig skummelt og at: «Eg har aldri følt meg utrygg som jøde i Noreg før, men det gjer eg no.» (Farah & Støyva, 2023). Jøder fortjener også tilhørighet og trygghet til sin hverdag. Vi kan ikke dømme mennesker på grunn av blant annet deres hudfarge, religion, eller klasse. Morgenbladets artikkel viser at både muslimer og andre minoriteter også føler på en økende fremmedfølelse i Norge og i vesten (Høeg & Johansen, 2023). Heldigvis, blant alt det forferdelige i verden, kan man finne tilhørighet. Den trenger ikke å være knyttet til et sted, en folkegruppe eller en religion. Noen finner tilhørighet i enkeltmennesker, i vennegjengen, i kjæresten eller i familien. Kanskje i en fritidsaktivitet, i musikk eller en sport. Andre finner tilhørighet helt alene på fjellet, i ett med naturen, mens andre igjen finner den i storbyen, omringet av folk. Tilhørighet kan skape glede, lykke, hat og sorg. Det er noe mange leter etter hver dag, og kanskje aldri finner. Derfor er det viktig at vi forstår hverandre som et vi, og at vi hjelper hverandre på søken etter tilhørighet i stedet for å jobbe aktivt imot.
En annen konsekvens av krigen i Palestina er et voksende jødehat som har spredt seg rundt om i verden. Jødene opplever å miste sin tilhørighet i land uten krig, i nabolaget og i hverdagen. Mennesker sprer hat mot jøder, som enforestiltgruppe, i stedet for å rette hatet mot dem det virkelig gjelder (VG, 2023). Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
34
LITTERATUR Vi hører til på banen Azcona, G., Bhatt, A., Brauchle, J., Fillo, G. F., Min, Y., Heather Page, H. & Zhang, Y. (2022). Progress on the sustainible development goals: The Gender Snapshot 2022. UN Women and United Nations Department of Economic and Social Affairs, Statistics Division. https://www.unwomen.org/sites/default/ files/2022-09/Progress-on-the-sustainable-development-goals-the-gender-snapshot-2022-en_0. pdf. Burke, M. (2019). Is football now feminist? A critique of the use of McCaughey’s physical feminism to explain women’s participation in separate leagues in masculine sports. Sport in Society, 22(3), (s. 499513) Cere, R. (2002). ‘Witches of Our Age’: Women Ultras, Italian Fotball and the Media. Culture, Sport, Society, 5(3), (s. 166-188). Criado Perez, C. (2019). Usynlige kvinner: Hvordan mangel på data skaper en verden for menn. Forlaget Press. Curtis, S. (2018). Feminists Don’t Wear Pink and Other Lies. Ballantine Books. De Beauvoir, S. (2000). Det annet kjønn. (Overs. B. Christensen). Pax Forlag. (Opprinnelig utgitt 1949). Friberg, J. & Strøm, O. K. (2023, 20. august). Spanias forbundssjef Luis Rubiales kysset VM- spiller Jenni Hermoso på munnen. VG. https://www.vg.no/ sport/fotball/i/eJ4qV9/spania-sjef-luis-rubialeskysset-vm-spiller-jenni-hermoso-paa-munnen.
Hjellen, B. (2018, 3. desember). Seerne raste etter «twerke»-stunt mot Hegerberg. NRK. https://www.nrk.no/sport/seerne-raste-etter-_ twerke_-stunt-mot-hegerberg-1.14323716. Janeway, E. (1988). The powers of the weak. Random House USA Inc. 35
Kolnes, L. J. (1994). Kvinner og toppidrett: Om kjønn, kropp, seksualitet og relasjoner i toppidrett (Doktorgradsavhandling). Norges Idrettshøgskole. https://www.nih.no/forskning/prosjekter/forskningsprosjekter-ved-nih/kvinner-og-toppidrett-om-kjonn-kropp-seksualitet-og-relasjoner-i-toppidrett/. Lorde, A. (1981) Sister outsider. Essays and speeches. Crossing Press Berkeley. Palacios-Huerta, I. (2004). Structural Changes during a Century of the World? Most Popular Sport. Statistical Methods & Applications. Brown University. Statista Research Department. (2023). Average stadium attendance at the FIFA Women’s World Cup from 2007 to 2023 [Statistikk]. https:// www.statista.com/statistics/272800/averagenumber-of-spectatators-at-the-fifa-womensworld-cup/. Throndsen, F. M. P. & Corneliussen, A. (2023, 18. oktober). Historisk jubelkveld: – Viser at alt er mulig. TV2. https://www.tv2.no/sport/ proff/historisk-jubelkveld-viser-at-alt-ermulig/16143545/. Ingen andre i verden enn deg Mandik, P. (2014). This is philosophy of mind. John Wiley & Sons, Inc. Pritchard, D. (2006). What is this thing called knowledge? Routledge. Strathern, M. (1993). Making incomplete 1. I. A. V. Broch-Due, I. Rudie & T. Bleie. (Red.), Carved Flesh/Cast Selves: Gendered Symbols and Social Practices. (s. 41-51). Routledge.
The Brown Argentina: Being an Outsider at Home Briones, C. & Lanata, J. L. (2002). Living on the Edge (Still). I C. Briones & J. L. Lanata (Red.), Living on the Edge (s. 1-16). Bergin & Garvey. Criales, J. P. (2023). Los argentinos que se alzan contra la mentira de la ‘Argentina blanca’. El Pais. https://elpais.com/argentina/2023-07-22/ los-argentinos-que-se-alzan-contra-la-mentira-de-la-argentina-blanca.html. Díaz, R. & Falaschi, C. (2002). Official Policies in the Seizure and Control of Indian Territories of Northern Patagonia. I C. Briones & J. L. Lanata (Red.), Living on the Edge (s.17-32). Bergin & Garvey. Engelke, M. (2018). How to Think Like an Anthropologist. Princeton University Press. Grupo Reforma. (2021, 9. juni). Mexicanos salieron de indios; argentinos llegamos en barcos. [Video]. YouTube. https://www.youtube.com/ watch?v=4h4SZC_Jo5k. Gudiño, D. (2022, 24. august). Argentina No Es blanca. [Video]. Youtube. https://www.youtube.com/watch?v=RAQlT2LxysI. Henriquez, A. (Director) & Fernandez, P. (Director/Producer). (2006). La voz mapuche [Film]. Privately Published. Prine, P. E. (2023, 28. november). American Indian. I Encyclopedia Britannica. https://www. britannica.com/topic/American-Indian.
Roller, F., Fiszbein, M. & Pérez, S. (2014). The Age of Mass Migration in Argentina: Social Mobility, Effects on Growth, and Selection Patterns. University of California. Sánchez-Alonso, B. (2013). Making sense of immigration policy: Argentina, 1870-1930. The Economic History Review, 66(2), (s. 601-627). Schulman, S. (1948). Juan Bautista Alberdi and His Influence on Immigration Policy in the Argentine Constitution of 1853. The Americas, 5(1), (s. 3-17). Street, B. V. (2023, 28. september). Sir Edward Burnett Tylor. I Encyclopedia Britannica. https://www.britannica.com/biography/Edward-Burnett-Tylor. Til ettertanke Abdelmaguid, M. O. Y. (2023, 31. oktober). Det er ikke noe “vi”. Jeg ser det nå. Aftenposten. https:// www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/4ok8Mq/det-er-ikke-noe-vi-jeg-ser-det-naa?fbclid=IwAR0jH1EuCGW2S0uejqFKZwjZZR1XWfW4gRrCKnx6YCzqgnd5CfLZ4Oja1-k. Cabot, H. (2012). The Governance of Things: Documenting Limbo in the Greek Asylum Procedure. Political and legal anthropology review, 35(1), (s. 11-29). Erdal, M. B. (2022). Kan man se norsk ut? Om norskhet som referanse for rasisme. I A. Døving, C. A (Red). Rasisme; Fenomenet, forskning, erfaring. (s. 188-203). Universitetsforlaget.
36
Farah, F. M & Støyva, A. B. (2023). Hærverk og trugslar mot jødar: – Eg har aldri følt meg utrygg som jøde i Noreg før. NRK. https:// www.nrk.no/norge/bekymra-for-aukande-jodehat-i-noreg-1.16618042?fbclid=IwAR06Fw3hRbUCjuP9xeOXKCDNmO6ivWWApayeg2k48Jzbxngt9jOoK3HTT9c. FN-sambandet. (2023, 07. november). Palestina. Forente Nasjoner. https://www.fn.no/konflikter/palestina. Høeg, E. & Johansen, E. B. (2023, 10. november). Et smuldrende vi? Krigen i Gaza utfordrer fellesskap i Norge: Seks samfunnsdebattanter tenker høyt om hvorfor. Morgenbladet. https://www.morgenbladet.no/ aktuelt/2023/11/10/et-smuldrende-vi-krigen-i-gaza-utfordrer-fellesskap-i-norge/?fbclid=IwAR0ftQ96WAWVmNKYWtH30h7kqoMT Sr8ZGGVOHGITkabQ0E9zlXoIvzUGavs&R=hmkeWMSNQS&subscriberState=valid&action=loggedin. Jacobsen, C. M. (2023). Kollaps, utkastelse, okkupasjon: migranters boligsituasjon i Marseille. Norsk antropologisk tidsskrift, 33(3-4), (s. 244261). NTB. (2023, 5. november). Antisemittismen eksploderer i Europa. VG. https://www.vg.no/ nyheter/utenriks/i/9zJoXW/antisemittismen-eksploderer-i-europa.
37
TAKK TIL
Fasit til kryssordet
38
KULA KULA ANTROPOLOGISK TIDSSKRIFT NR 2. 2023
Tilhøyrsle kan vera vanskeleg å finna når ein flytter heimefrå. Spesielt om ein flytter til ein framand by. Alt er nytt og spanande. Mykje kan òg vera litt skummelt. Heldigvis er det trygge og kjente berre ein telefonsamtale unna. Ein kan ringa ein ven, eit familiemedlem eller ein kjærast. Etter eit ring eller to er kjensla av tilhøyrsle tilbake og kvardagen kan gå vidare
Facebook: @kulakulatidsskrift Instagram: @kulakula_official
