Høst 2021

KULA KULA sosialantropologisk tidsskrift

høst 2021

ANTROPOLOGISK BLIKK PÅ TILLIT

02

LEDER

Et av de mest grunnleggende behovene vi mennesker har er behovet for tillit til andre mennesker. Vi lever i et samfunn hvor fellesskapet står sterkt, og dette har kanskje vist seg spesielt fremtredende de siste årene. Tillit er dynamisk og kan opptre på flere måter, også gjennom mistillit. Den kan både svekkes og styrkes gjennom enkelthandlinger, og baserer seg på relasjonen folk har (eller ikke har) med hverandre.

Med tillit som dette semesterets tema har vi fått inn artikler som tar for seg nettopp dette. I den faste spalten “Til ettertanke” kan vi lese om hvordan tilliten mellom staten og det afghanske folket har blitt brutt. Videre kan vi i Kurikhina sin artikkel lese om tillit til politiet, samt fraværet av tillit under voldelige demonstrasjoner, noe som gjenspeiles i filmen “faceless” hvor seeren blir dratt inn i pro-demokrati demonstrasjonene som utspilte seg i Hong Kong, 2019.

Tillit er ikke noe som kun utspilles innad politiske konflikter. Det er noe som også trer frem i sammenheng med folks psykiske helse. Etter mye nedstengning og alenetid har vi kollektivt blitt mer bevisst på psykisk helse, og viktigheten av å både være sammen og å snakke sammen. I Edvardsens artikkel har han satt fokus på å være god mot deg selv som en del av vår psykiske helse, nemlig det å ha tillit til seg selv.

Vi i Kula Kula håper at du som holder dette magasinet kan finne inspirasjon og reflektere rundt temaet tillit. Og kanskje disse refleksjonene kan bidra til å utvikle relasjoner både til deg selv og de rundt deg, som medstudenter, familie, venner og ukjente!

God lesing!

Hjertelig hilsen, Ansvarlig redaktør Marita Haugsdal og medredaktør Ida Marie Aakerholt

Illustrasjon: Thea K. Blomvågnes

03

REDAKSJONEN

Øverste rad, fra venstre til høyre: Thea Koppen Blomvågnes, Kevin Maureira, Tomine Gjortheim Selås, Camilla Brekken, Sanne Rimstad, Maria Aasmul, Synne Kaisdatter Krogstad.

Nedre rad, fra venstre til høyre: Silje Rysjedal, Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes, Marita Haugsdal, Ida Marie Aakerholt, Mildred Andersen, Anna Larsen Rossvang

04

OM NEDBYGGING AV NATUR: NOKRE TANKAR FRÅ FYLLINGSDALEN

28 FOTOKONKURANSE

07

VISUELL ANTROPOLOGI

12

IDA´S FELT: SPIRITUALISME

14

PSYKISK HELSE OG FELTARBEID: FRA DRØMMEN OM ØKOLANDSBYER I COSTA RICA TIL GRANSKOGEN I HURDAL ØKOLANDSBY

16

FILMANMELDELSE

20

TRUSTING THE RUSSIAN POLICE: THE COMPLEXITY OF MEASUREMENT

24

SEKS KJAPPE OM FELT

48 LITTERATUR LISTE

26

ET FØRSTE MØTE MED FELT: FRA FELTARBEID I AMMAN, JORDAN

50 ATINGTING

34 REBECCAS FELT MED KLOVNER 36 TILLITSRELASJONEN MELLOM

ANTROPOLOG OG INFORMANT

42 ANTROPOLOGER I ARBEID: ALEX MOLT-

ZAU

44 TAKK TIL OLAF SMEDAL 46 VIL DU VÆRE MED? 47 TIL ETTERTANKE

51 VERV & KONTAKT

04

Stefan Ogedengbe: Tredjeårstudent på masterprogram i sosialantropologi ved UiB

Om nedbygging av natur: Nokre tankar frå Fyllingsdalen Åra 2021-2030 markerer «restaureringstiåret» i fylgje FN. Her skal målet vera å restaurera forringa og øyde-

lagde økosystem rundt om i verda. Dette initiativet reiser viktige spørsmål rundt nedbygginga av natur og verdiar i landskapet som omgir oss alle. Samstundes set saka spørsmålsteikn ved tilliten mellom stat og innbyggjar når det gjeld forvaltinga av naturen. Dette er fordi eit levande miljø til sjuande og sist er ein føresetnad for livet på jorda og økosystem må difor forvaltast på ein berekraftig måte.

I denne teksten skal eg ta for meg nedbygginga og ei pågåande gjenopning av Sælenvassdraget i Fyllingsdalen som er eit av dei viktigaste vassdraga for sjøaure i Bergen. Eg skal ta for meg kva konsekvensar nedbygginga har hatt for den lokale økologien særleg i form av fiskesetnad, men ogso andre vurderingar relatert til kulturlandskap, fritidsmoglegheiter og relasjonar i landskapet.

Ei vandring kringom Sælenelva

For å vera heilt ærleg so har eg aldri hatt noko særleg interesse for naturen i allereie høgst utbygde område – og det er kanskje ikkje so rart med tanke på kor usynleg naturen er blant all betongen og asfalten. Men so hadde det seg slik at eg ein dag plukka opp att fiskestonga som eg hadde hatt liggande i boden sidan eg var i tiårsalderen. Frå der tok det relativt kort tid før kvar krik og krok i nærområdet skulle finkjemmast for gode fiskevatn.

På mange måtar var det denne interessa for fiske som fekk meg til å lesa meg opp på litt lokalhistorie - som ofte dukka opp som bifangst etter eit Google-søk om kvar hen ein kunne få fisk i Bergen. Etter kvart kom eg borti eit innlegg i bladet «Fyllingsdølen» skrive av Fyllingsdalen Historielag som handla om fiske i Fyllingsdalen før i tida.

Her skreiv dei blant anna om eventyrleg fangst av aure i Sælenelva før utbygginga av Fyllingsdalen (Fyllingsdalen Historielag 2006: 3). Eg tenkte med ein gong at denne elva måtte eg finna, om enn berre for oppdaginga si skuld. Etter ei lita ferd nedover i Fyllingsdalen, fann eg elva utan større problem. Under mi jakt på denne elva, gjekk eg gjennom gamalt og flott landskap. Her såg eg Sælen gard som vart rydda allereie på 400-talet, fann restane av det gamle sagbruket i Sælenelva frå midten av 1700-talet, og sjølvsagt til mi forferding: moderne asfaltert gangveg langs det opphavlege elveleiet til Sælenelva. Samstundes var det sette opp ein monstrositet av ein betongtunnel som hadde erstatta dette elveleiet på 60-talet opp ved Ortuvatnet. Det er ganske utruleg at ein kan gå gjennom over 1600 år med historie på nokre minutt!

Kva gjekk tapt i Fyllingsdalen?

Arealtap og øydelegging av natur vert rekna på eit globalt plant som eit av det største problema knyta til tap av mangfald og naturens evne til å oppretthalda seg sjølv (IPBES 2019). Naturen må ofte vike for infrastruktur og bustadbygging. I Noreg er særleg dagsaktuelle saker vindkraftparken på Fosen som har øydelagt beiteområde for reinsdyr. Saka om Europaveg 39, som i verste fall vil skjera gjennom sårbare myrområde, skog og matjord, har ogso vorte mykje drøfta. Utbygginga av Fyllingsdalen var inkje unntak frå slike utviklingstendensar. Fyllingsdalen vart kjøpt opp i 1955 av Bergen kommune frå Fana kommune. På denne tida var Fyllingsdalen prega av jordbruk og flotte skogområde. Då «dalen» vart bygd ut fekk dette store fylgjer for dei fleire titals gardsbruka som låg her. Bergen kommune bygde då blokkar og bustader på matjorda, og jordbrukslandskapet forsvann i stor grad som fylgje. Dette kjentest ut som eit svik for dei bøndene som gjennom generasjonar hadde hatt sitt virke og levebrød her (Haugaland 2011: 5). I dag er det også stadig relevant å drøfta kor fornuftig det er å byggja ned slik matjord i eit land som Noreg der dyrkbar jord er relativt vanskeleg å oppdriva.

Utbygginga gjekk diverre ogso utover Sælenvassdraget som i stor grad vart lagt i røyr til fordel for veg og bygningar, noko som har hatt store ringverknadar på fiskesetnadar i vassdraget fordi dei beste gyteplassane vart utilgjengelege. Sjøaure og laks, til dømes, er fisk som vandrar opp bekkar og elver for å gyta. Når ein so legg bekkane og elvene i røyr, vanskeleggjer dette for vandringa til fisken og øydelegg livsgrunnlaget. Før utbygginga, vart det fanga sjøaure på fleire kilo i Sælenelva, samt vart det fanga gjedde på over sju kilo i Ortuvatnet. Dette er etter alt å døma eit testament på den gode mattilgangen i vassdraget på den tida. I dag er det tvilsamt at gjedda veks seg so stor i Ortuvatnet utan sjøauren som vandrar opp frå Sælenelva. I elva fanst det ogso ein og annan laks (Fyllingsdalen Historielag 2006: 6).

Kanskje visste ein ikkje betre på den tida, men den orsakinga held seg nok vanskelegare den dag i dag med stadig aukande kunnskap om økosystem og miljø. Men kva skal vi eigentleg tenkja om slik nedbygging? Skal vi fylgja i fotspora til Tim Ingold (2000) ville han nok argumentert for nokre grupper menneske ser på seg sjølv som «utanfor» naturen. Difor er det naudsynt at bandet eller koplinga mellom menneske og natur må reetablerast. I ei samtale om utbygging av bustadfelt i tidlegare jungel på Papa Ny-Guinea, nyttar Hannah

05

Sælenelva om hausten. Vassføringa var større før i tida, og var mektig nok til å driva eit sagbruk. Restane av sagbruket frå midten av 1700-talet og som var i bruk fram til 1970-talet finst enno langs elva. Foto: Stefan Ogedengbe

06

Stefan Ogedengbe

Appel ordet «disentanglement» (fråkopling) om dette brottet mellom menneske, natur og områdehistorie. I bustadfeltet var det, ifylgje Appels samtalepartnar, “berre” jungel før i tida:“‘It was jungle, total jungle.’ Then… Wendy [samtalepartnar] remembered that her husband had ‘actually’ walked through the jungle on reconnaissance, mapping a place where nothing existed into the potential for houses and a methanol plant. The work of disentanglement starts in origin stories like Wendy’s” (Appel 2012: 448).

Poenget som vert løfta fram her er interessant: nemleg den ideen eller tanken om at landskapet er tomt, at ingen held til her. I ei slik forståing er det nokre gonger implisitt at dyr og plantar ikkje har noka stemme. Frå ein menneskeleg ståstad er utbygging også problematisk fordi folk vert fortrengde frå til dømes gardsbruk med lang historie og kulturell verdi, men også fritidsområde (sportsfiske er i stor grad øydelagt i vassdraget). Slike inngrep øydelegg også for høvet til å ha eit organisk forhold til nærområdet sitt.

naturen i urbaniserte bymiljø som Fyllingsdalen, kan norske styresmakter gi grobotn til ei lokal tilnærming til natur og miljø som ikkje berre held seg til det høgare politiske nivået, men som ogso engasjera folk der dei er. Her kan dei lokalbuande bidra med kunnskap om området dei bur i og korleis ein kan få til eit skikkeleg samspel mellom menneske, natur og historie. I ein slik prosess gir ein ogso innbyggjarar høve til å danna seg eit naturmessig sterkare forhold til nærområdet – eit forhold som vil vera heilt vesentleg i framtida for å skapa gode relasjonar og tillit mellom stat og innbyggjar i samarbeid om eit leveleg miljø. Ved å næra ein slik prosess, som ein kan sjå kulissane av i Fyllingsdalen, kan det forhåpentlegvis ogso vera mogleg å unngå store svik som bøndene i Fyllingsdalen opplevde då dei mista matjorda og gardsbruka sine.

Restaurering av Sælenvassdraget og lokalt engasjement I 2014 kom Bergen kommune på bana og bygde ei fisketrapp i ein del av Sælenelva som ikkje hadde vore tilgjengeleg for fisk fram til då (Bergen Kommune 2019). Allereie kort tid etter at fisketrappa i Sælenelva vart bygd, vart det registrert fisk ovanfor trappa. Heilt nede ved utlaupet til Sælenelva, i Sælenvatnet, lykkast Facebook-gruppa «Redd Sælenvassdraget» i 2016 med å få kommunen til å tildela 3.5 millionar kroner til å utvida kanalen som går mellom Sælenvatnet og Nordåsvatnet slik at Sælenvatnet i større grad kan nyttast som fritidsområde med blant anna båt (Sydvesten 2016). I 2021 byrja kommunen arbeidet med å opna ein liten del av bekken som renn frå Lynghaugtjørna (vatnet ved den velkjende frisbeegolfbana i Lynghaugparken viss du er kjend i området) som til no har lege i røyr. Her er ogso Fyllingsdalen Historielag med på utforminga av vaskeplassen som låg ved denne bekken i gamle dagar. Opninga av bekken er soleis ein økologisk siger samt ogso eit kulturminne. Vidare er det planlagt å forhåpentlegvis opna det gamle leiet til Sælenelva ein gong i framtida (Bergen Kommune 2015: 5).

Alle desse endringane har gått for seg med eit veldig engasjement frå blant anna lokale organisasjonar som Fyllingsdalen Historielag og Minnesmerkekomiteen i Fyllingsdalen som har produsert og fremma lokalhistorie om kultur, natur, dyr og menneske. Utan desse forvaltarane som nektar å gi slepp på historia, er det langt ifrå sikkert at slike tiltak som vi har sett her hadde sett dagens lys. Dette kan vera eit fint døme på ei framtid der styringsorgan i større grad lyttar til kva dei lokale har å seia om forvaltinga av natur- og kulturlandskap.

Avsluttande tankar Hovudpoenget med denne teksten har vore å få fram nokre av dei problema som oppstår ved nedbygging av natur, både med tanke på økologien i området det er snakk om, men ogso nokre av dei menneskelege problema. Viss ein vel å kartleggja og opne opp for å restaurera

Ortuvatnet. Vatnet er ein viktig tilhaldsstad for fugl og er eit flittig nytta friluftsområde. Foto: Stefan Ogedengbe

P A V P A V P A V P A V P A V P A V P A V P A V P A

POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL V I S U E L L A N T R O P O L O G I VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN ”TURER TILBAKE I TID” POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL MED ELISE JOHANSEN ANTROPOL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN OG BILDER FRA ULIKE STEDER I POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS HASVIK KOMMUNE, SØRØYA ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL VISUELLEliseANTROPOLOGI VISUELL AN Johansen er på feltarbeid på Sørøya i Finnmark. Der ser hun på minner og langtidsvirkPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ninger av krigen og tiden etter, i bygder i Hasvik ANTROPOLOGI ANTROPOL kommune. Dette erVISUELL noen bilder fra turer rundt i landskap med et knippe menneskerVISUELL som VISUELLulike ANTROPOLOGI AN vokste opp under og etter krigen.

POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL

POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VI-P L ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-A OGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELLV ROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGIP ELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-A TÅKELAGT HJEMSTED OGI VISUELL ANTROPOLOGI VISU-V ANTROPOLOGI ANTROPOP Over dette fjellet gikk Oluf hverVISUELL dag som guttunge. Lekekameraten bodde på motsatt side avANTROPOLOGI fjellet av han. Nå bor det ingen fastboende på noen av VISUELL VISUELL A stedene. Oluf har tatt med familie og turister på denne turen mange ganger, ROPOLOGI VISUELL V men nå var tåken for tykk til at vi kom helt ANTROPOLOGI frem til hans gamle hjemsted.

ELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-P OGI VISUELL ANTROPOLOGI VISU-A ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPO-V VISUELL ANTROPOLOGI VISUELLP ROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGIA ELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-V OGI VISUELL ANTROPOLOGI VISU-P ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPO-A VISUELL ANTROPOLOGI VISUELLV ROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGIP ELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-A OGI VISUELL ANTROPOLOGI VISU-V ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPO-P VISUELL ANTROPOLOGI VISUELLA ROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGIV ELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-P OGI VISUELL ANTROPOLOGI VISU-A

POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN GJEMMESTED POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI ANTROPOL Her satte en familie på ni opp VISUELL et sjå (et skur) som tyskerne ikke brente ned. De gjemte seg her frem til de ble sendt til trygghet i Skottland.

VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN Tyskerene lot ofte enkelte bygg stå igjen for å lokke de som gjemte seg i huler tilbake,VISUELL men denne familien flyttet det ned mellom noen bergvegPOLOGI ANTROPOLOGI VIS ger hvor det var vanskelig å se. Lars husker at de måtte være mye inne ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL og kunne bare gå ut å leke når det var mørkt og skaresnø.

Om sneen var mjuk ville de legge fra seg spor og da kunne de bli oppdaget.

VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL

POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI ELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOVISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI ELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOVISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI ELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOVISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI MURRESTER FRA BARNDOMSHJEMMET: ELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROOver murene her bygde en familie opp et hus og et fjøs etter kriDe ble bare boende der til 60-tallet, fordi de nyere motorbåteOGI gen.

VISUELL ANTROPOLOGI VISUne ikke var egnet til å gå til kai her. For å få huslån til nytt hus inne i ANTROPOLOGI ANTROPOBreivikbotn var de nødt til åVISUELL rive gjenreisningshuset.

I ettertid har de bygget opp ei hytte over murrester fra huset de hadde før krigen.

VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI ELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISU-

POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL LVISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN IPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS HUSET PÅ JORDET ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL VISUELL VISUELL AN Vinduet øverstANTROPOLOGI til venstre var Lauras soverom. Moren bodde i et av de røde husene lengre ned. Jeg visste at hun vokste opp hos besteforeldrene og POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS spurte henne etter hvert hvorfor. “Det vet du vel” svarte hun, “det har vel noen sagt til deg?”. “Nei”, svarte jeg. “Faren min var tysk soldat” sier hun da. HelLANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL digvis for henne var bestefaren en godt respektert mann og det gjorde at de IVISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN ikke fikk så dårlig behandling som svært mange andre i samme situasjon fikk.

POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN LPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS IANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL LVISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN IPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS LANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL IVISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIS ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL

12

Camilla Brekken: Andreårsstudent ved masterprogrammet i sosialantropologi ved UiB

Ida´s felt: Spiritualisme Parallelt med vår egen verden, er åndeverdenen.

Her finnes åndene til de som ikke lenger lever fysisk blant oss. Likevel lever sjelen deres videre i denne åndeverdenen, og kan kontakte oss. Ofte er det disse åndene som står bak såkalte ‘uforklarlige hendelser’, som for eksempel det en familie Ida Bruland snakket med opplevde. Mens datteren var alene hjemme og gjorde lekser på stua, gikk plutselig innbruddsalarmen. Senere, da resten av familien også var hjemme og alle satt på stua, gikk plutselig innbruddsalarmen igjen, ikke én, men totalt seks ganger i løpet av ettermiddagen. Familien ringte alarmselskapet som kunne fortelle dem at alarmen ble skrudd på manuelt. Dette selv om ingen i huset hadde vært i nærheten av den. De opplevde også å høre tunge skritt i overetasjen, uten at det var noen der. Etter å ha testet alle logiske forklaringer de kunne komme på, tok de til slutt kontakt med et medium. Mediumet fikk kontakt med ånden og hjalp den over til den andre siden, og etter dette opplevde ikke familien noen flere tegn fra ånden. Dette og mer kunne Ida fortelle oss om på ‘Over koppen’ som ble arrangert av Fagutvalget for sosialantropologi.

Ida gjorde sitt feltarbeid i Norge, og da hovedsakelig i Bergen, hvor hun så på spiritualisme. Mer spesifikt så hun på mediumskap og hvordan dette kan brukes i hverdagen. På grunn av koronapandemien var det vanskelig å dra på besøk hjem til folk. Derfor deltok Ida i stedet på diverse mediumkurs, og åndelige kvelder, arrangert av spiritualistforeningen i Norge. Her observerte hun hvordan man ku ne lære seg å oppnå kontakt med ånder, og bli et medium.

Ida fikk også selv muligheten til å prøve seg som medium, selv om hun ikke var overbevist om at hun hadde de evnene som skulle til. Ifølge spiritualistforeningen er alle født med en sjette sans, og dermed evnen til å kontakte åndeverdenen. Men siden samfunnet lærer oss opp til at dette bare er tull, blir denne evnen svekket og må bygges opp igjen. Derfor blir barn sett på som mer mottakelige for tegn fra åndeverdenen. En slik kontakt kan oppnås ved hjelp av forskjellige teknikker, som for eksempel ved å blande sin egen energi med åndens energi,

gjennom telepati, eller ved å ta i bruk instrumenter som trommer. På denne måten kan mediumet være et bindeledd mellom en person i vår verden og åndeverdenen. Ofte var det folk som gikk gjennom en sorgprosess, eller som nylig hadde hatt en traumatisk opplevelse, som valgte å begynne med mediumskap, og opplevde dette som en form for terapi.

Det er lite tvil om at Ida har gjennomført et spennende feltarbeid, til tross for begrensninger grunnet koronapandemien. Vi ønsker henne masse lykke til videre, og takker for en hyggelig kveld fylt med gode diskusjoner.

Bilde: Alfaz Sayed

Antrohalvtimen - instituttets antropologipodcast- er en nyopprettet podcast med fokus på antropologi. Målet med podcasten er å gjøre antropologien tilgjengelig og engasjerende både for studenter og andre antropologi-interesserte. Vi tar opp ulike og spennende temaer ved å invitere ulike antropologer til en uformell prat i vårt studio.

Vi søker engasjerte og nysgjerrige antropologistudenter til neste semesters podcast-gjeng. Ønsker du ikke å høre din egen stemme på podcast? Frykt ikke! Vi tilbyr en rekke ulike verv som ikke involverer selve innspillingen. Om dette høres ut som noe for deg så se

SKAN

N ME

G DA

VELL

!

Om dette høres ut som noe for deg så send oss gjerne en melding på instagram eller facebook på @antrohalvtimen eller på mail til antrohalvtimen@gmail.com. Vi tar også imot forslag til tema og gjester med åpne armer. Vi håper å se deg i antrohalvtimens redaksjon neste semester!

14

Melania Iselinn Edvardsen: Andreårsstudent på masterprogram i sosialantropologi ved UiB

Psykisk helse og feltarbeid: Fra drømmen om økolandsbyer i Costa Rica til granskogen i Hurdal Økolandsby

❝Myten om den ensomme, men

ekstremt sosialt dyktige antropologen er ikke lenger noen faglig sannhet, men er likevel en myte som jager studenter mot potensielle nervøse sammenbrudd (Hagen, 2004: 28)

❝

En dag i september ventet jeg på informasjon fra veilederen min som skulle være med å forme feltarbeidet mitt videre. Ville drømmen om å reise til Costa Rica på feltarbeid bli virkelighet? Hele dagen var preget av en uro i kroppen, men nervene måtte holdes i sjakk. Jeg skulle møte med en informant, vi kan kalle henne Grete, så jeg måtte forberede meg og være fokusert. Den gangen visste jeg ikke hvor mye slike møter med informanter skulle bety for meg.Grete er blant de jeg har hatt lange og gode samtaler med, samtaler som har strukket seg utover feltarbeidet. Første gang jeg møtte på Grete trodde jeg ikke hun var interessert i å være informant.

Det skulle vise seg at jeg tok grådig feil. En av de tingene Grete sa til meg den første gangen jeg var hjemme hos henne, var at hun hadde lurt på hvorfor jeg ikke hadde spurt om hun var interessert i å delta i feltarbeidet mitt. Det hele hadde vært en misforståelse. Den gangen måtte vi le litt av det, og det har vist seg at det ikke var siste gangen jeg skulle sitte sammen med Grete i stua hennes å drikke kaffe og te. Grete har hele veien sagt hvor viktig hun synes det er at folk stiller opp for å delta i feltarbeidet mitt. Hun mener det er mye i økolandsbyen som kan trekkes frem i lyset, alt fra fellesmidda-

gene de hadde før, til de større splittende konfliktene.

Et spørsmål som har preget samtalen med Grete og andre informanter er: opplever du at du bor i en økolandsby? Dette spørsmålet undrer jeg selv over på daglig basis, hvorvidt området oppe i skogen i ei bygd i Hurdal kan kalles for en økolandsby. Kan man i så fall kalle det en økolandsby hvis menneskene som bor der selv er i tvil og uenige? Dette er et spørsmål som blant annet inngår i en diskusjon om maktforholdet mellom forsker og informant.

Det jeg sikter til er definisjonsmakt. For selv om informantene mine deler samme boplass, deler de ikke nødvendigvis den samme forståelsen av boplassen sin. En diskusjon om definisjonsmakten som hviler hviler i hendene på antropologen, skal jeg ikke kaste meg ut i her. Jeg skal heller ta opp et annet viktig tema, psykisk helse, bare gi meg litt mer tid.

Før jeg skulle dra fra Grete den dagen, spurte hun om jeg visste noe mer om jeg skulle bli i økolandsbyen eller om jeg fikk reise til Costa Rica. Hun visste at jeg egentlig ønsket å utføre feltarbeidet mitt i Costa Rica, og jeg informerte henne om at jeg skulle få beskjed i løpet av den dagen. Grete ville at jeg skulle gi henne en oppdatering og lurte på om dette ble vårt sist møte. Jeg sa til henne at dersom jeg fikk muligheten til å reise, så skulle vi få til å møtes igjen før det. Det ble hun glad for å høre, og jeg ble glad for at hun ville møtes igjen.

Samme kveld fikk jeg vite at drømmen om Costa Rica måtte legges på is, og heller tines opp etter fullført mastergrad. Jeg skal ikke påstå at beskjeden ikke gikk inn på meg. For lite visste jeg om at de kommende dagene (les: dagene som brått ble til uker) skulle bli mine tyngste under feltarbeidet, i alle fall til skrivende stund.

De historiene som vi ofte får høre om fra felt, er solskinns

15

historiene, de lærerike historiene, korte innblikk i en til to utfordringer fra felt eller hvordan det er å komme hjem fra felt. Jeg har et inntrykk av at det skrives mer om hverdagen som informantene lever i, enn det skrives om hvordan informantenes hverdag påvirker feltarbeideren. Det jeg sikter til er hvordan feltarbeidet påvirker ens psykiske helse.

Temaet psykisk helse har blitt viktig i vår tid. Vi snakker kanskje om det med venner og familie, vi hører kanskje på en podkast som tar opp temaet eller så leser vi kanskje om det i nyhetene. Under koronatiden har temaet blitt satt mer i søkelyset enn tidligere. UiB har til og med lansert en nettside som heter «Vær god mot deg selv». Det er tilbud som har blitt til som følge av korona-pandemien, hvor studenter kan få tips og triks til hvordan de kan håndtere hverdagen. Samtalen om psykiske helse er med andre ord til stede, men hvorfor snakker ikke vi som er del av et sosialantropologisk fagmiljø mer om psykiske utfordringer rundt feltarbeid?

Jeg ønsker ikke å fremstå som utakknemlig for hva jeg har lært om metodiske og etiske utfordringer når man skal gjennomføre et sosialantropologisk feltarbeid. Å bli forberedt på hvordan man kan stille seg til utfordrende situasjoner har lært meg mye. Situasjoner jeg har vært informert om før jeg dro og som jeg har måttet håndtere er; 1) Hvordan håndtere at ens deltakende observasjon i en offentlig situasjon går over i en ikke-offentlig situasjon.

2) Hvor mye man burde dele om feltarbeidet sitt med sine informanter, og ikke minst, 3) hvordan man kan forholde seg til en informant som har blitt en venn. Dette og andre situasjoner var noe av det jeg hadde tenkt på før felt. Jeg hadde også lest om kultursjokket man kan oppleve når man er på feltarbeid. Men jeg skulle til Hurdal, ei bygd på Østlandet, og studere økolandsbybeboere. Jeg skulle starte på et feltarbeid «hjemme» i egen kultur. Hvor annerledes kunne dette være fra det jeg kjente til fra før?

Livet i Hurdal kommune, ei bygd med under 3000 innbyggere, skulle skille seg betraktelig fra studentlivet i Bergen.

Jeg kom til Hurdal i løpet sommeren, da naturen sto i full blomst, vannet i Hurdalssjøen hadde herlig badetemperatur og man kunne kjenne sola varme til langt utover kvelden. Det var ikke stort å klage på den gangen, og jeg skjønte hvorfor plassen hadde fått navnet «Østlandets perle».

Men tross strålende naturliv var det store avstander og få møteplasser. Ikke bare savnet jeg steder å møte på folk, jeg savnet å møte på mine folk, vennene mine, kjæresten min. Det skal nevnes at det var arrangementer både i bygda og økolandsbyen, som landsbyleker, gatefest, loppemarked og torgdag. Disse arrangementene, og møtene med informanter, fylte ukene mine med gode minner.

Men etter disse arrangementene og møtene, de timene jeg ikke var med noen, er de timene jeg har hatt flest av.

Jeg trodde kanskje at jeg skulle få mulighet til å være mer deltakende i hverdagen til mine informanter. Det jeg har lært er at flesteparten av dem har en travel hverdag.

En hverdag fylt med pendling til jobb, timer foran en da-

taskjerm eller med kreativt arbeid. De timene utenfor pengearbeidet går til familien, møter med venner, hobbyer, egne prosjekter eller arbeid tilknyttet økolandsbyen.

Når de først setter av tid til å møte meg, enten på kafé, på tur eller i deres egne hjem, setter jeg ufattelig stor pris på det. For i den tiden jeg kjente på å være veldig alene, hvor jeg var ensom, var disse møtene viktigere for meg enn mine informanter kanskje noen gang vil forstå. I samtaler med informanter som Grete, opplevde jeg at det ikke bare var jeg som prøvde å se informanten, men at jeg selv også ble sett. Dette kom til uttrykk gjennom små ting som hvordan enkelte av dem husker at jeg foretrekker te fremfor kaffe, andre spør om jeg vil låne bøker fordi de husker at jeg liker å lese. Jeg levde, og lever fremdeles, på smilene og latterne i de samtalene.

Aina Hagen som jeg har sitert helt øverst i teksten min, snakket om den ensomme og ekstremt sosialt dyktige antropologen som en myte. Jeg føler kanskje ikke jeg passer inn i kategorien «ekstremt» sosialt dyktig, men enhver som har valgt å ta en mastergrad i sosialantropologi har i hvert fall en viss sosial kompetanse. Det jeg prøver å si er at jeg ikke tror på myten, jeg tror myten er sannheten. For jeg kjenner meg igjen i det å fremstå som mitt sosialt dyktigste i møte med informanter og potensielle informanter. Men på hjemmebane, inne på rommet mitt, foran dataskjermen etter å ha skrevet ned observasjoner og samtaler, har det vært en del ganger hvor jeg har følt meg tom. Hadde jeg sett meg selv utenfra de gangene, hadde jeg ikke trodd at de to personene var den samme.

Når jeg avrunder denne teksten, er jeg på et godt sted.

Jeg har knekt koden på hvordan jeg kan ha det bra under felt, men det tok tid. Det som hjalp meg var å prioritere meg selv, fremfor å sette feltarbeid først hele tiden. Den ukentlige timen med dans, den daglige turen i dagslys eller en samtale med en venn, skal ikke utgå fordi jeg har fått et tilbud om å møte med en informant eller «må» skrive ned observasjoner og samtaler. Når vi er på feltarbeid er vi på jobb, vi skal beskytte våre informanter og vi skal prøve å lære så mye som vi kan om plassen vi bor, men vi må også huske å ta vare på oss selv. Nå håper jeg denne teksten kan være et bidrag til en diskusjon om mer snakk om psykisk helse før, under og etter feltarbeid.

Illustrasjon: Thea K. Blomvågnes

IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP GIG IS UP Film av Shannon Walsh. Bilde hentet fra thegigisup.ca

FILMANMELDELSE

Ida Marie Aakerholt: Førsteårsstudent ved masterprogrammet i sosialantropologi ved UiB

FILM: The Gig is Up Ei fransk sykkelleverandør for Uber Eats går ned en bratt bakke sammen med kamerateamet. Hun forklarer at det var her han syklet ned. At det var denne svingen han ikke klarte. Han hadde kjørt inn en mursteinsvegg så hardt at sykkelen var forvridd og mursteinsveggen måtte repareres. Noen uker senere døde han som følge av skadene. Hun forklarer at hun hadde likt å se Uber Eats-eierne sykle ned den bakken. Se om de klarte svingen. Om de tålte presset leverandørene ble satt under for å raskets mulig levere mat til den ventende kjøperen. Alt i håp om å få en positiv anmeldelse og nye kjøpere.

Dokumentaren trekker seerne inn i sammensuriet som utgjør de populære selskapene innenfor gig economy. Dette nye kapitalistiske arbeidsmarkedet baserer seg på tankegangen om at arbeideren får betalt for produktet hen kan tilby. I en gig economy er produktet arbeiderens egen arbeidskraft, som for eksempel å kjøre for Uber, levere mat for Deliveroo eller AI-utforming for selskaper som Amazon. Mulighetene et slikt arbeidsmarked gir er positive; alle kan skaffe seg arbeid uten å bli dømt for sin bakgrunn. Arbeideren er sin egen arbeidsgiver og kan fritt styre sin egen hverdag. Begreper som frihet, effektivitet og frivillighet står sentralt på fasaden for det som danner denne nye arbeidsformen. Men er dette en reell presentasjon av virkeligheten? Bak en fasade av lovnader om grønnere gress gjemmer det seg en mørkere sannhet hvor arbeidere ikke har rettigheter. Arbeideren blir produktet, lett å erstatte, og dette til en ekstremt lav verdi.

Selv påstår selskaper som Uber at de ikke har noe fortjeneste på det arbeidet deres «selvstendig næringsdrivende» arbeidere utfører. Likevel tjener selskapenes ledere millioner, og utvider bedriften sin over hele verden. I kontrast, jobber de «selvstendig næringsdrivende» arbeiderne 8 timer, eller sykler 10 mil med matleveranser, for totalt 10 dollar (83 nok). Arbeidernes liv baserer seg på konsumentenes evaluering, og de må alltid være tilgjengelig for arbeidstilbud for ikke å bli blokkert fra appene. De har ikke tid til å søke etter andre arbeidsplasser, og samtidig presser selskapene ned verdien på arbeidet deres. Uten rettigheter garanteres arbeiderne å ende opp som taperne. Dette har ledet til gig worker-demonstrasjoner rundt om i verden. Hvordan har dette endret det urbane miljøet, og hvordan vil det utvikle seg videre?

Vil dette endre hvordan en verdsetter individer?

Shannon Walsh sin dokumentar viser til et stort og voksende problem som følger med denne nye arbeidsformen. Behovet for effektivitet og lave kostander overskygger individene som utfører arbeidet. Med dette trekker Walsh frem viktige poenger vi som konsumenter bør tenke over neste gang vi bestiller en Uber til jobb og en Foodora-leveranse til middag. Er gig economy kommet for å bli, og i så fall, hvordan skal dette tilpasses folks rettigheter? Noe som i hvert fall er tydelig, er at det er behov for en endring.

17

18

Chiara Pecorari: Andreårsstudent på masterprogrammet i sosialantropologi ved UiB

Gjemt bak svarte munnbind, kunne man nesten kalt de avant-garde. Et hav av uidentifiserbare mennesker fyller skjermen, alle marsjerer i samme retning. Over bildet hører vi rolige radio- og TV-stemmer som på engelsk rapporterer hvordan situasjonen er. Sommeren er 2019, og vi er i Hong Kong (for siste gang fra min side, jeg lover, gode Kula-leser). Staten har akkurat lagt frem et lovforslag som vil tillate utlevering av personer fra Hong Kong til fastlands-Kina.

Sammen med medanmelderen min sitter jeg i en kinosal i Magnus Barfotsgate, anledningen er visningen av Faceless. I løpet av én time og tjue minutter blir vi dratt gjennom Hong Kongs gater, fra sommer til nyttår, fra perspektivet til demonstranter og kameramenn. De skarpe bildene og et omfavnende lydbilde fanger meg med en gang, så realistisk og oppslukende at jeg ikke husker at jeg sitter i en kinosal før filmen er over. I løpet av de første minuttene blir vi kjent med hovedkarakterene vi vil følge: datteren til en politimann, en kunstner som holder sterkt på LHBT+ identiteten sin, studenten som ikke vil forlate sine comdares når de er barrikaderte inne på PolyU, og den kristne 20-ett-eller-annet-åringen. Alle opplever kampen fra sine respektive perspektiver, men det alle har til felles er en sterk følelse av tilhørighet og dyd i sin kamp.

De står opp mot et narrativ jeg hørte ofte i løpet av feltarbeidet mitt (i samme by, hvis du tvilte): de er i 20-årene, forventes å finne en jobb med en

god lønn, holde hodet nede og være apolitiske, og når tiden er inne; kjøpe et hjem og stifte familie.

Det er det som er bildet på det forventede livet i Hong Kong, og foreldregenerasjonen er ikke like begeistret over denne rebelske streak-en som trosser autoriteter og maktstrukturer. For sentralt i konflikten ligger et problem med resiprositet; staten responderer ikke på fredfulle former for protest, de lytter ikke til befolkningen. Når volden eskalerer på begge sider, rettes skylden mot demonstrantene—politiet beskytter byen, mens demonstrantene ødelegger byen foreldregenerasjonen bygde opp. Demonstrantene lever ut sin plikt til å kjempe for sitt hjem, politiet utøver uberettiget vold.

Regissør Jennifer Ngo fanger fortellingen av et komplekst og mangefasettert problem på en elegant måte. Gjennom bilde og lydklipp lar hun materialet fortelle historien selv; generasjonsforskjellene, problemene med sosial mobilitet, hatet ungdommen føler mot politiet – men også grunnen til det. Hun fanger panikken, frykten og desperasjonen som har ført til langvarige psykiske plager. Demokratiseringen og kreativiteten til motstanderne. Usikkerheten, uvitenheten over fremtiden, og nektelsen for at et visst fremtidsbilde har begynt å utfolde seg i byen. Aller viktigst, nærheten demonstrantene føler til hverandre.

Brødre og søstre som kjemper side om side med hverandre, «familie som er villig til å gjøre hva som helt for hverandre» som Studenten forteller oss.

FILMANMELDELSE

FILM: Faceless

C F L C F L C F L C F L C F L C F L C F L C F L F L

CELESS FACELESS FACELESS FAC FACELESS FACELESS FACELESS FA LESS FACELESS FACELESS FACELE CELESS FACELESS FACELESS FAC FACELESS FACELESS FACELESS FA LESS FACELESS FACELESS FACELE CELESS FACELESS FACELESS FAC FACELESS FACELESS FACELESS FA LESS FACELESS FACELESS FACELE CELESS FACELESS FACELESS FAC FACELESS FACELESS FACELESS FA LESS FACELESS FACELESS FACELE CELESS FACELESS FACELESS FAC FACELESS FACELESS FACELESS FA LESS FACELESS FACELESS FACELE CELESS FACELESS FACELESS FAC FACELESS FACELESS FACELESS FA LESS FACELESS FACELESS FACELE CELESS FACELESS FACELESS FAC FACELESS FACELESS FACELESS FA LESS FACELESS FACELESS FACELE CELESS FACELESS FACELESS FAC FACELESS FACELESS FACELESS FA LESS FACELESS FACELESS FACELS FACELESS FACELESS FACELESS FA LESS FACELESS FACELESS FACELE Film av Jennifer Ngo. Bilde hentet fra Bergen Internasjonale Film Festival (BIFF), Facebook

20

Daria Kurikhina: Bachelorstudent i sosiologi ved HSE University i Moskva

Trusting the Russian police: the complexity of measurement In recent years, news reports about Russian anti-Putin protests have been covered with photos of beaten protesters, carried by their arms and legs. Police officers act violent even when protestors or passersby stay quiet without acting. At one protest in which I participated, a police helicopter was flying above the protesters. Through the helicopter noise I couldn’t understand where I should go or what was going on.

I saw a bunch of people running, presumably from the cops, so I ran too. I remembered the videos of beatings and arrests I had seen on the news on my way to the protest. I hid in the nearest clothing shop and took a random bus that passed by. Frightened, as I made my way home, I was scrolling all the media sources I could think of. All over there were news of beaten protestors and journalists, and hundreds of arrests. The same image surrounds a lot of big protests in Russia (i.e., Human Rights Watch report, 2021).

When I interact with a police officer on security controls, I always automatically check my pockets and watch my bag. I am very scared to get drugs planted on me. In 2019, there were huge protests following the arrest of a famous Russian journalist, Ivan Golunov, who got arrested for drug-dealing.

Later it became clear that the drugs that were found on him had been planted. This spurred a mass discussion about how the police show their brave anti-drugs work by planting it themselves. Even official data show how strange the distribution of seized drugs is: the most popular seized amount is the exact amount necessary for sentencing, and the second most popular is the amount that is necessary to be charged with ‘large weight’, which involves a longer sentence (Knorre, 2020). That can mean three things: Russian drug-users typically carry just enough to get them imprisoned, the police are adding some weight to make it enough for a sentence, or the police are stealing some of it for themselves.

The article which forbids possession of drugs is one of the most popular by the number of sentences (Russian Supreme Court official data). Granted this information it is possible that a lot of people are serving a sentence for an incorrect drug-charge.Granted this information it is possible that a lot of people

are serving a sentence for an incorrect drug-charge.

I know that I will not feel comfortable seeking help from the police. Nevertheless, I do contact the police when necessary and will continue to do so in the future. I have, however, been asking myself if I am the only one who feel this way? Is this normal?

In Russian media it is common to find headlines such as ‘VTsIOM [Russian big pull company] reveals the growth of Russians’ trust in the police’ (RIA, 2021), or the same headlines, but about decline.

The trust in police seems like something very concrete in this data. I can look at these digits “35% does not trust”, or “42% does not trust” and get a satisfying answer: I am among these 35 or 42 percentages, and my friends are as well, so that makes sense. But what does it mean? Is there a majority who do not think that the police plant drugs?

Do they feel comfortable going to a police station?

In the following I will seek to discuss the discourse surrounding trust in police in Russia and how to measure it. I will start with theoretical concepts and then move on to the surveys measuring trust. I will support my essay with the results of a small survey-based research on Russian students’ trust in the police that I conducted together with my colleagues in April 2020.

The problem

One way to measure trust is through surveys.

Pull companies or big pull research units (i.e., European Social Survey) regularly collect and publish data on police trust. This data can be used by governments, journalists, or researchers to illustrate their points; If the numbers show an increase in trust in the police, this might be used to gain favor among voters. But what are these surveys based on, and what does trust even mean?

According to Piotr Sztompka (1999), the very concept of trust implies a certain connection with risk.

The outcome of our daily actions depends on how other people respond. Since this is something wecannot control, it causes uncertainty, and we are

21

Bilde: Koshu Kunii

forced to bet on a certain outcome. This is what Sztompka defines as trust (Sztompka 1999:19-20).

When someone commits a crime, we trust the police will solve the crime. But trust also generates risk; By acting based on the assumption that you can trust the outcome, you risk being surprised if a different reaction is chosen. The police can break peoples trust in them by not making an effort to solve the crime, or by using violence towards citizens that thought they would be protected. When we trust someone or something, we rely on it. But placing too much trust in the Russian police, without paying attention, can result in a prison sentence with an accusation of drug-possession. The very purpose of the police is to reduce the risks for citizens, but the police also break the trust of the people through, among other things, acts of violence towards citizens. The police itself therefor imposes both risk and protection.

street can be seen as the well-known picture of police violence during protests, but also as a trustworthy actor to which you have personal relations.

Anthony Giddens (1991) proposes a distinction between two types of trust: trust in individuals and trust in abstract systems. Trust in individuals is based on personal connections, acquaintances, and friendships. Trust in systems refers to impersonal systems such as money, as well as in organizations that perform public functions, like the police. A police officer on the street is not just a person, but an actor of government forces. However, that same police officer is also a person and is someone’s friend or relative. This way, the police officer in the

How to measure trust

There is a difference between trusting individuals and trusting abstract systems. However, it is not as simple as asking “do you trust police officers”, or “do you trust the police as a system”. It is more complex than that. Yet again, poll questions cannot be formulated as “would you ignore the risk of interacting with the police in order to ask them about your problem?”. Typically, survey questions are formulated as ‘do you trust?’. Asking ‘why’ someone trust is rarely explored in quantitative research. Poll companies can even use the term “barometer”, as if they are measuring the trust with a special device. I want to explore how we can discuss trust in the police in a world where media talks of numbers, barometers, and public opinion.

ESS survey In round 5 of European Social Survey, the block on police trust was added. 19 special questions were added to the standard ones (ESS, 2011). The questions were divided into groups where questions regarding other authorities were also included. In short, there were questions about how well the respondent thought the police did their job and whether they supported them in general. They also asked if the respondent was satisfied with their interaction

22

Daria Kurikhina

with the police, about corruption and the perception of the police’s successfulness and values. These questions are supposed to create a big picture of what a person thinks of the police. The main concepts authors of the survey were looking at were trust in effectiveness and trust in distributive and procedural fairness, as well as legitimacy. That means that in this questioner, ESS creators did not think about trust as a monolete concept. Instead, they understood that there will be different elements of trust; one can believe that police are effective in preventing crimes (trust in effectiveness), but also that police officers can take bribes or achieve results by illegal means.

Our own survey The data on Russian students’ trust in the police that my colleagues and I collected in 2020, is also relevant. In April 2020, we collected 387 answers through a digital questionnaire. We focused on students from universities in Moscow (as the largest city) and from universities in a Siberian city: Tyumen (as a non-central part of Russia). Being in the early stages of the pandemic, we found it best to distribute our questionnaire through students’ social media chats and groups. Our respondents were diverse by city, gender, and sexuality, as well as wealth, and religiosity. Although a lot of the respondents were heterosexual women from Moscow, and atheists or Orthodox Christians who did not experience problems with money, there were also statistically significant representatives of other groups. We made sure to ask them about their main media source, considering the fact that TV in Russia is not independent (Freedom House, 2021). In digital media, however, there can still be independent sources. The last questions were measuring political disagreement with the ruling party (Putin’s party), assessment of district security and personal acquaintance with police officers. I will show later how their views could vary. In addition, we tried to link previous experiences with the police together with attitudes towards the police.

We conceptualized trust through imagined situati ons that a person and the police might find themselves in; for example, when asking a police officer for help, or being in a police station due to detention. We assumed, as the ESS questionnaire authors, that trust can manifest itself in different ways in different situations. Because of this, we created a variety ofquestions around imaginary situations in which the respondent chose the assumed outcome of the action (from good to bad). Our finding was that there could be at least three types of attitudes toward the police, or rather, that this attitude is three-dimensional: there is the perception of police competence, willingness to initiate

interaction with the police, and institutional trust in the police. The idea was close to that of ESS specialists, but we started with questions of situations we could imagine ourselves, and then moved on to these concepts. The concepts resulted from the factor analysis of the answers to our questionnaire. Our respondents gave mostly the same answers within these general dimensions, although there were some variations.

The conclusion is that a person can think that the police is competent and be sure that their rights will be respected (institutional trust) and yet they might not want to interact with the police. In table 1 you can see how some of our questions were distributed according to different types of attitudes towards the police.

We also asked the students how they evaluate their trust in general (as the answer to one question ‘do you trust the police?). The way respondents in this survey think about their attitude (measured directly) does not correlate strongly with how we indirectly measured their perceptions of police competence, level of institutional trust and willingness to initiate interaction. The problem then, is that the summary of these different questions, and the connections between the answers and the conclusions are not visible in discourses. Who cares about these correlations except 5 people who read our term paper review? Special issues of ESS can also mostly be an object for methodological, academical use, then to be published in popular media and discussed.

Who trusts the police?

Another important thing to consider is who the respondents are. In the big surveys there is a block on ‘demography’ of the respondent: on gender, age, income, possibly ethnicity or religion. There is research which underlines the importance of previous experience, which can be relevant in terms of influence on trust (Scaglion, Condon, 1980). ESS collects data not only on demography, but also on whether or not the respondent belongs to a minority group that is likely to experience discrimination, as well as the respondent’s political views.

In our research, we also tried to collect data concerning minority groups and background, since attitudes to the police were different depending on background data. In order to find one such difference based on background we made this general statement for the students to answer: Being LGBTQ+ reduces the willingness to interact with the police but does not affect other dimensions of the general attitude towards the police. Some of our other interesting finds were these: If a student disagrees with the ruling party,

23

it negatively affects all dimensions of trust in the police. Conversely, if a student uses a TV as its main source of information (which is controlled by the Russian government), that increases all types of trust towards the police. Students who know police officers personally, are more positive to the police as a whole and thinks highly of their competence, but, surprisingly, according to our data it does not change neither institutional trust, nor willingness to initiate interaction. Students with a tight budget express their general trust in the police as worse than their answers to ourmore indirect questions show, and the opposite happens with students from unsafe neighborhoods.

According to our findings, previous experiences with the police correlate with general trust in the police, but we do not have enough data to elaborate on this.

In media reports, such attempts to understand who the respondent is, is rarely dealt with. The specification of respondents’ background is usually only mentioned if it is needed for the argument of the text. However, intersectionality have always been important in relation to trust, something our research supports.

Conclusion

We can see these complicated schemes of how these desirable police trust measurement can be performed. But how can such results be displayed? How will it be fair to speak about the results? And finally, what should we do with the complicity of this social survey data usage? It is impossible to include all details on the topic and the respondents when talking about a survey result. I think that the only way to go is to keep this idea of complicity in mind, and try to combine it with other ways of talking about this relationship of trust. We should also rely on stories, not only digits, and question these digits at all time. The digits can present us with a certain picture of the reality, but we are not to forget that this picture is simplified and general. To understand this picture better, it is important to try to imagine what’s behind the digits, even if there has not been conducted any specific research on it.

Table 1: Understanding the competence of police «I expect that if police officers stop me on the street, they will treat me kindly» «If for any reason I am detained and taken to the police department, I expect that the officers will treat me kindly» «If I go to the police, the officers will treat me correctly and politely» «If I see police officers arresting a person on the street, I think they are acting legally»

Institutional trust in the police

Willingness to initiate interaction with police

«I will not say anything to the police in the department without my own lawyer»

«If something happens to me, I will ask the police for help only when absolutely necessary»

«If the police officers come to my apartment, I will be ready to let the officers into my apartment only after my lawyer arrives, even if the officers demand to let them in earlier»

«If I get lost in the city, I will specifically turn to the police officer, as he will definitely be able to help»

«If I file a crime report with the police, «When checking my documents on I expect the crime to be solved» the street or in transport, I am NOT «I will fear for my safety if I contact a ready / but to give them into the police officer on the street» «If a police officer stops me on the hands of the police, even if they requistreet or in transport to check my re it» documents, I will feel calm»

24

Synne Kaisdatter Krogstad: fullført bachlor i sosialantropologi ved UiB

SEKS KJAPPE O Med Robin Thorén, andreårsstudent på masterprogrammet i sosialantropologi ved UiB Hva handlet feltarbeidet ditt om?

Jeg har sett på de ulike narrativene folk skaper når de snakker om olje og hva slags forhold mine informanter har til olje.

Hva var din beste opplevelse på felt?

Mitt feltarbeid ble ikke som jeg først hadde sett for meg. De fleste av planene jeg hadde lagt ble ikke gjennomførbare på grunn av pandemien, og i stedet for å besøke de plassene jeg ønsket, måtte jeg gjøre det meste av feltarbeidet digitalt. På bakgrunn av dette ble min beste opplevelse da jeg endelig fikk mulighet til å besøke noen av stedene jeg ønsket, semesteret etter, som for eksempel teknologisenteret på Mongstad.

Hva var din verste opplevelse på felt?

Min verste opplevelse var følelsen av at jeg ikke klarte å oppnå noe av det jeg hadde planlagt på grunn av pandemiens restriksjoner.

Hva var det som overrasket deg mest?

Dessverre er jeg usikker på om det faktisk var noe som overrasket meg på tiden jeg samlet etnografisk data.

Hva er den viktigste erfaringen du har gjort deg?

Min viktigste erfaring er at selv om feltarbeidet mitt ikke ble som jeg hadde planlagt klarte jeg å endre arbeidet mitt til noe som fungerte.

Hva slags tips vil du gi til studenter på instituttet som ennå ikke har vært på felt?

Mitt beste tips er å være forberedt på å måtte endre planene du startet med underveis. Feltarbeid blir aldri helt som du har sett for deg fra start, og det går helt fint (kanskje er det til og med litt gøy). Et annet tips er å ta pauser. Det kan være intenst å gjøre feltarbeid og det er bra å belønne seg selv med litt avslappen de hviletid innimellom.

Illustrasjon: Thea K. Blomvågnes

25

M FELT

Med Melissa Mjåtveit, andreårsstudent på masterprogrammet i sosialantropologi ved UiB Hva handlet feltarbeidet ditt om?

Hovedtematikken for min masteroppgave er menneskehandel og tvangsarbeid i Norge. Jeg utførte feltarbeid på en utdanningsinstitusjon som tilbyr utdannelse til kvinner som er utsatt for menneskehandel. Oppgaven søker å se på hvordan mennesker utsatt for menneskehandel blir identifisert i Norge (identifiseringsprosessen). Hvordan de opplever møtet med norske myndigheter for å bli identifisert som et «verdig offer». Hvilke rettigheter en person utsatt for menneskehandel har. Hvilke tiltak og tilbud som finnes i Bergen og Oslo for mennesker som blir identifisert som ofre for menneskehandel, og hvordan de selv opplever tilbudene og tiltakene.

Hva slags tips vil du gi til studentene på instituttet som ennå ikke har vært på feltarbeid?

Under feltarbeid kan det oppstå situasjoner som er etisk utfordrende. Å gjøre seg kjent med litteratur om etikk og etiske utfordringer som kan oppstå under feltarbeid kan bidra til at du er mer forberedt på å ta vanskelige beslutninger ved eventuelle hendelser. Det aller viktigste tipset er å nyte tiden, erfaringene og opplevelsene på feltarbeid. Jeg syns det var over alt for fort!

Hva var din beste opplevelse på felt?

Den beste opplevelsen må være alle de fantastiske menneskene jeg ble kjent med under feltarbeidet. Å få lov til å ta del i deres liv og knytte relasjoner. Første dagen på feltarbeid var en surrealistisk opplevelse. Tydelig nervøs og med lommene fulle av gule «post- it» lapper og kulepenner var det endelig min tur til å være sosialantropolog på feltarbeid.

Hva var din verste opplevelse på felt?

Det var ikke mange dårlige opplevelser, men det oppstod noen situasjoner som jeg helst skulle vært foruten. Jeg tror nok likevel at den siste dagen på feltarbeid var den «verste». Det var tungt å ikke vite når jeg skulle treffe menneskene jeg har tilbragt de siste seks månedene med igjen.

Hva var det som overrasket deg mest?

Hvor godt jeg ble tatt imot av menneskene jeg fikk møte, og hvor villig de fleste var til å dele sine personlige historier med meg. I begynnelsen kan det oppleves ubehagelig å skulle stille personlige spørsmål og nærmest «grave» i andres liv. Etter en stund brytes plutselig barrierer, og det var mange jeg traff som syntes det var hyggelig at jeg var interessert i deres liv og historie.

Hva er den viktigste erfaringen du har gjort deg?

En av de viktigste erfaringene er betydningen av et grundig forarbeid. Både i forhold til tematikk, utvikling av prosjektskisse og relevant litteratur som er tilgjengelig om tema/emnet. Grundig forarbeid gjør det lettere å holde fokus under feltarbeidet og forenkler skriveprosessen når du kommer tilbake fra feltarbeid.

En annen erfaring er hvor viktig det er å avklare retningslinjer og «regler» med eventuelle institusjoner eller involverte parter før feltarbeidet starter for å unngå unødvendige misforståelser. Illustrasjon: Thea K. Blomvågnes

26

Alexandra Elton Bergun: Andreårsstudent på masterprogram i sosialantropologi ved UiB

Et første møte med felt: Fra feltarbeid i Amman, Jordan Det er en helt vanlig tirsdag i Amman. Klokka er 14.20 og det er litt for varmt ute. Om 10 minutter kommer Fouad for å kjøre meg til det jeg da trodde var mitt første ordentlige møte med en informant. Når jeg ser tilbake viser det seg at jeg allerede hadde møtt flere som skulle bli viktige personer for forskningen min, men det er en historie for en annen gang. Jeg skal møte min første informant. Jeg har pyntet meg litt mer enn jeg pleier. Jeg skal jo på jobb, må virke profesjonell. Jeg har forberedt noen spørsmål, men jeg har aldri gjort dette før. I etterkant ser jeg at jeg egentlig møtte ganske uforbredt.

Vi skal møte Said i baren hvor han jobber. Klokken 15 var en fin tid for da er det som regel tomt og han har tid til å prate med meg. Fouad møtte Said på en fest han var på uken i forveien. Han hadde fortalt han om hva jeg gjør i Jordan, at jeg er her for å gjøre feltarbeid og at jeg ønsker å forske på LHBT+ miljøene i Amman. Said hadde sagt at han veldig gjerne ville møte meg. Han har vært åpen om sin seksualitet til familie og venner lenge og er stolt av den han er.

Baren hvor Said jobber ligger i andre etasje i et bygg midt i et stort kryss, omtrent en halvtime fra sentrum av byen.

Jeg går inn og setter meg i baren for å vente på han. Idet jeg får øye på Said er det liten tvil om at dette er den unge mannen jeg skal møte. Lang og hengslete, mørkt hår og et av de største smilene jeg har sett. «Er det deg jeg skal møte?». Han ser på meg og smiler om mulig enda større.

«Ja det stemmer, du må være Said?», svarer jeg. «Ja! Oh my god, det er så gøy å møte deg! Herregud jeg skal fortelle deg alt, hva vil du vite? Sett deg her, jeg må bare jobbe litt mens vi prater, men du skal få vite alt. Hvordan går det med deg? Jeg har gledet meg så mye til å møte deg!

Vil du ha noe? Du må bare begynne å stille spørsmål, jeg er helt klar. Det er så godt å endelig møte deg, jeg føler at vi er venner allerede!» Oi. Hvor skal jeg begynne? Det er ingen tvil om at denne mannen er glad i å prate. Jeg begynner med å spørre om han kan fortelle litt om seg selv.

Vi prater i tre timer om det som føles som Saids fulle livshistorie. Han er bare 21 år, men har opplevd mer enn en alminnelig person bør oppleve på et helt liv etter min mening.

Han forteller med stor innlevelse om barndommen, familien, dating og alt imellom. Said er en sjeldent sprudlende

mann og lyser av en nesten barnlig glede når han prater.

Han får deg raskt til å føle deg komfortabel rundt han. Han smiler nesten hele tiden, og ler når han snakker selv om de verste ting. Kanskje er dette en forsvarsmekanisme?

«Jeg kom ut til foreldrene mine da jeg var 12/13 år» forteller han. «Foreldrene mine er fra en stor og mektig stamme i Jordan og er sterkt troende muslimer. Derfor var det ingen lett affære. De aksepterte det ikke, ble veldig sinte. Siden den gang har det vært vanskelig å være meg.» Han ler. «Min mor har prøvd å drepe meg to ganger» sier han, smiler og viser frem arrene på håndleddene. «Hun drakk seg full før hun kom inn på rommet mitt og skar meg over håndleddene mens jeg sov. Hun fikk det ikke til da, jeg våknet jo. Hadde hun faktisk villet drepe meg hadde hun jo gjort det. Men det er vanskelig.

Jeg husker ikke når noe skjedde.» Han har lite tidsperspektiv på tiden fra da han kom ut som homofil til foreldrene og frem til nå. Han har forsøkt hardt å blokkere ut det vonde, forteller han. «Jeg kom ut til foreldrene mine da jeg var 12/13 år» forteller han. «Foreldrene mine er fra en stor og mektig stamme i Jordan og er sterkt troende muslimer. Derfor var det ingen lett affære. De aksepterte det ikke, ble veldig sinte. Siden den gang har det vært vanskelig å være meg.» Han ler. «Min mor har prøvd å drepe meg to ganger» sier han, smiler og viser frem arrene på håndleddene. «Hun drakk seg full før hun kom inn på rommet mitt og skar meg over håndleddene mens jeg sov. Hun fikk det ikke til da, jeg våknet jo.

Hadde hun faktisk villet drepe meg hadde hun jo gjort det. Men det er vanskelig. Jeg husker ikke når noe skjedde.» Han har lite tidsperspektiv på tiden fra da han kom ut som homofil til foreldrene og frem til nå. Han har forsøkt hardt å blokkere ut det vonde, forteller han. «Min far var heller ikke fornøyd, og han har mye makt så det er ingen som tørr å si imot han. En gang klarte jeg å rømme hjemmefra. Jeg skiftet mellom å bo på gaten og på sofaen til venner i to eller tre år. Da jeg en dag var på kafé med noen venner kom det fire store menn bort til meg og dro meg ut derfra. De dro meg inn i en bil for så å kaste meg ned i kjelleren i familiehjemmet mitt.

27

«I kjelleren banket min far meg opp og skamklipte meg.»

Han ler; «Du skulle sett meg, jeg så helt forferdelig ut.»

Vi fortsetter samtalen og han begynner å fortelle meg om dating. Stemningen letter litt selv om den overraskende nok egentlig aldri var særlig tung. Han forteller om den ene mannen her og den andre mannen der, viser meg bilder og ler masse. Han viser stolt frem et kort han har fått laget for å promotere det han selv har valgt å kalle ‘Biznizz’. «Jeg har mange ‘sugar daddies’ over hele verden faktisk, har du? Det burde du.» Vi ler begge to. Baren begynner å fylles opp nå og vi må prate litt lavere. Det er fortsatt ikke alle som vet om Saids seksualitet, og han forteller at det er nok best sånn. Møtet vårt går mot slutten for Said må fortsette å jobbe.

Illustrasjon: Camilla Vik Skavskogen

Dette var et kort utdrag fra mitt første møte med felt. For meg var dette en veldig fin opplevelse, på tross av tunge historier og nerver til å begynne med. Det å begynne med et feltarbeid kan virke skummelt og overveldende fordi man gjerne ikke helt vet hva man gjør før man plutselig står midt i det. Jeg fant fort ut at min måte å håndtere dette på ble å bare bli med på alt jeg kunne og prøve meg fram, en taktikk som har fungert bra for meg. Said har nå blitt en av mine viktigste informanter, og jeg prøver å treffe han så ofte det lar seg gjøre. Ikke alle jeg møter har historier som er like tunge som Saids, men det er ikke lett å være annerledes her. Jeg er utrolig takknemlig for Saids åpenhet, varme og styrke, i møte med meg og i møte med livet.

KULA´S FOTOKONKURRANSE VINNERBILDE Jeg vil sende inn dette bidraget på vegne av fotograf Audun Arild. De er tatt i forbindelse med mitt feltarbeid på sørøya i finnmark.

Trygghet er å kunne gå inn og ut av noe som en gang var et gjemmested. I nordsandfjordhula gjemte over 130 mennesker seg fra tyskerne under 2.verdenskrig. Tyskerne ville evakuere befolkningen og brenne ned all bebyggelse, men mange nektet å la seg flytte på og flyktet heller til fjells. De søkte tilflukt i naturskapte huler rundt omkring på øya.

For mange ble tryggheten kortvarig. Mesteparten av beboerene i nordsandfjordhula ble oppdaget og tvangsevakuert til Tromsø. I dag besøkes hula av etterkommere og turister som klarer å finne frem.

Tekst: Elise Johansen Foto: Audun Arild

INGFRID TØRRESDAL

Dette er min far (venstre), nevø (da 7år) og samboer (høyre), på sankthansaften på Sola i år. Min nevø, som meg og mange av oss andre, elsker å bli svingt høyt opp i været mellom to voksne. Både min far og samboer er høye menn, så veien fra der han er nå, og bakken, den er lang. Dette representerer en trygghet barn skal ha rett til å ha i de voksne rundt dem. At de løfter oss opp og ikke lar oss falle hardt ned igjen. Jeg elsker selv bildet, flammen, skyggene, og lykken.

MARIUS HAUGSDAL

Bildet er av meg og min samboer (Vilde) på Refviksanden, Måløy.

Jeg har tatt bildet selv, med drone. Trygghet for meg handler om å ha noen ved sin side når man kjemper seg gjennom bølgedalene i livet, og nettopp dette synes jeg bildet symboliserer på en god måte.

ESMA SULEYMANOGLU

«All eyes on us» - Trygghet gjennom overvåkning?

Det første jeg kommer på når jeg ser dette bildet er at naturen ser og føler hva menneskeheten gjør mot den. Vi ødelegger miljøet gjennom forurensning, kutter ned trær, søppel og kjemikalske avfall havner direkte i havet. Naturen overvåker oss og den føler seg ikke trygg.Overvåkningskameraer er noe annet jeg tenker på rundt temaet trygghet. Det er kameraer nesten overalt : ute i gata, i butikkene, ved motor veiene osv. I tilfelle det oppstår noe kriminelt-drap, stjeling, påkjørsel, knivstikkingfår kameraer oss til å føle oss trygge. Fordi vi vet at når noe skjer, vil kameraet være bevis på handlingen. Men betyr overvåkning alltid trygghet? Det er ikke alltid tilfelle når jeg for eksempel tenker over Kinas overvåkningskameraer som brukes for å kontrollere innbyggerne. Ut ifra handlingene deres kan de bli straffet eller belønnet.

JON S. HELI

Dette bildet viser tre forskjellige darumadukker, basert på zenbuddhismens grunnlegger Bodiharma. Darumadukker er lykkeamuletter en kan kjøpe seg i Japan, og som du kan se på bildet kommer de i forskjellige farger. De ulike fargene representerer livets ulike domener: Orange gir beskyttelse mot farer og kriser, hvit skal hjelpe en med studier, og grønn er for god helse. I tillegg finnes det en del andre farger til andre domener. Man bruker Daruma slik:sett deg et mål, fargelegg en sort flekk i det venstre øyet.

Plasser dukken det ett sted du kan se den ofte. Når du har oppnådd dit mål, setter du en flekk i det høyre øyet og sender dukken til kremasjon. Disse dukkene kan hjelpe å gi personer en form for trygghet i sitt daglige liv. Gjennom småmen enkle handlinger kan man føle man får kontroll over de uhåndterbare men særdeles viktige elementer i folk sine liv. Lykkeamuletter peker på det søm gjør livet sårbart, samtidig som det forsøker å løse det. Man får en trygghetsfølelse når man ser på darumadokken som er knyttet til et spesifikt mål man har satt seg. En påminnelse ved jevne mellomrom kan gi en indre kontroll og trygghet i relasjon til livets store og små utfordringer og spørsmål.

34

Ida Marie Aakerholt: Førsteårsstudent på masterprogrammet i sosialantropologi ved UiB

Rebeccas felt med klovner Latter og humor er ofte kulturelt betinget, men også universelt. Vi ler på samme språk.

Latter er viktig for alle, spesielt for de som lever under vanskeligere forhold. Dette var noe av det Rebecca Ann Hill kunne fortelle oss under tirsdagens «Over koppen», arrangert av Fagutvalget for sosialantropologi. Her tok hun oss med inn i sitt feltarbeid om humanitære klovner i Colombias flyktningeleirer og sykehus, hvor de jobbet for å skape et pusterom i en ellers tung tilværelse. Det er ikke til å komme utenom at koronapandemien skapte problemer for mange på felt. Det gjorde den også for Rebecca som måtte avbryte feltarbeidet sitt etter én og en halv måned, og reise tilbake til Norge. Likevel kan nettopp slike utfordringer gi muligheter for å utforske andre områder som kan være vel så relevante for ens prosjekt.

Etter at Rebecca kom hjem fikk hun kontakt med en klovnegruppe som arbeidet i Norge. De ga henne muligheten til å oppleve yrket selv gjennom å opptre som klovn. Samlet med sine erfaringer fra Colombia var det slik hun virkelig forsto klovnens rolle. Rebecca så hvordan klovnens identitet ble formet til noe eget, en egen person, som ga folk rom til å utrykke følelser og energi. I Colombia så hun folk få utløp for frustrasjon, sinne og glede de ellers hadde vanskelig for å utrykke i møte med andre beboere og leger. Hun så også hvordan helt enkle elementer kunne skape latter, uavhengig av kultur, språk og situasjon, og hvor viktig dette var for folks helse. Et slikt element kunne for eksempel være en do-børste.

Do-børsta var noe Rebecca så kunne skape humor, på grunn av børstens forståtte definisjon som skitten. Klovnenes viktigste jobb var å gi rom for agens, og forstyrre de faste reglene og den hierarkiske strukturen i hverdagen.

Gjennom Rebeccas inspirerende presentasjon av klovnens elementære funksjon, fikk vi en dypere forståelse for den viktige jobben de gjør. Vi kan ikke annet enn å ønske henne lykke til videre med prosjektet, og takke for en herlig kveld.

Illustrasjon: Thea K. Blomvågnes

Rebeccas tips fra felt: Husk at du skal gjøre noe kult, du MÅ ikke revolusjonere eller skape en ny debatt innenfor samfunnsforskningen.

Be venner og familie forklare deg hva du gjør.

Prosjektet ditt høres alltid dritbra ut når noen andre gjenforteller det.

Man har alltid mer data enn hva en selv tror.

Det kan være verdi i noe en ikke trodde var relevant.

Rammene for prosjektet kommer ikke før du leverer prosjektet.

La innholdet DU kommer med forme rammene og ikke motsatt.

TILLITSRELASJONEN MELLOM ANTROPOLOG OG INFORMANT Gjennom sin metode går antropologer inn i dybden på situasjoner.

De knytter, i motsetning til mange andre akademiske felt, nære bånd til sine informanter; de er elementært avhengige av tette forhold til dem. Med det følger det en del ansvar gjennom feltet. På grunn av dette er tillit mellom antropologen og informanten viktig.

Så, hva skjer i denne dynamiske relasjonen mellom antropologen og informanten? Hvordan etableres den, og hvordan utvikles den gjennom tid av feltet? For å få svar på mine spørsmål vendte jeg meg til professor Tone Rand Bringa og masterstudent Tonje Sophie Gray, som begge har gjort feltarbeid på sensitive tema, og der tillitsrelasjonen mellom dem og informantene deres har vært særlig utpreget.

Ida Marie Aakerholt: Førsteårsstudent ved masterprogrammet i sosialantropologi ved UiB

Tone Bringa – Bosniske muslimer og etnisk identitet

Tonje Sophie Gray – Kvinnehelse og endometriose

Tone Bringa er en av professorene på instituttet for sosialantropologi ved UiB. Hun har undervist både for bachelor- og masterstudenter, og er veileder på begge gradene. Bringas fokustemaer har omhandlet etnisk identitet forankret i religion og slektskapsrelasjoner, samt politiske omveltninger som leder til voldelig konflikt og krig. Mye av Bringas etnografiske forskning har fokusert på bosniske muslimer, og da hovedsakelig i Bosnia og Tyrkia. Dette er et utdrag som viser til den konkrete historiske utviklingen i Bosnia gjennom Bringas tid i felt, og hvilke konflikter hun har fulgt:

Tonje Sophie Gray har funnet sitt interessefelt innenfor den medisinske antropologien, som kan bidra til å gi innsikt i hvordan mennesker erfarer sykdom, helse og medisin i forskjellige samfunn rundt om i verden.

Denne forskningsretningen kan også bidra til å avdekke maktstrukturer, kjønnsulikhet og diskursive krefter innad et samfunn. Ved en ren tilfeldighet ble Gray gjort bevisst på den ikke så kjente kvinnesykdommen endometriose. En kvinne hennes mor hadde kontakt med satt tidvis i rullestol på grunn av de store smertene som fulgte med sykdommen. Møtet inspirerte til videre utforskning; Gray hadde aldri hørt om dette og ønsket derfor å se nærmere på hva sykdommen kom av og hvorfor den var så lite kjent. Som Gray gjenforteller, er dette hva som medfølger diagnosen endometriose: Omtrent ti prosent av kvinner i Norge har blitt diag nostisert med endometriose. Endometriosevev er et vev som ligner slimhinnevevet på innsiden av livmo ren, men som vokser utenfor livmoren. Livmorslimhin nevevet ekspanderer og skylles ut gjennom menstru asjon en gang i måneden. Endometriosevevet opp fører seg på samme måte som livmorslimhinnevevet, men har ingen måte å forlate kroppen på. Endo metriose forårsaker derfor en betennelseslignende tilstand som kan oppleves svært smertefullt for dem som er rammet (Endometrioseforeningen 2016).

I have been able to follow a Bosnian community over a period of six years, during which it has undergone dramatic changes. In the late 1980s people were wor king hard against economic crisis. In 1990 they were full of optimism for the future. In January 1993 the village was in fear, surrounded by war on all sides. In April 1993 it was attacked by Croat forces. In October 1993 none of the Muslims in the village remained.

They had either fled, been placed in detention camps, or been killed (Bringa, 1995).

I slutten av Bringa sin doktorgrad brøt det altså ut en borgerkrig mellom muslimske bosniere og kroater. Heller enn å reise tilbake til Norge, ble Bringa værende på felt og hun bidro blant annet til skapelsen av den prisbelønte etnografiske filmen We are all neighbors (1993) Denne filmen viser hvordan befolkningen ble splittet av politiske standpunkter. Etter krigen fulgte Bringa gjenooppbyggingen av landsbyen der hun gjorde sitt Phd feltarbeid og tilbakevendingen av de internt fordrevne muslimske innbyggerne. I det siste har hun gjort feltarbeid blant bosniske flyktninger fra tidligere kriger og deres etterkommere i Tyrkia hvor de tilpasset seg det nye landet. Bringas forskning fra Tyrkia viser hvordan de gjenopptok kontakten med Bosnia da krigen brøt ut der på 1990-tallet og kjente på en stolthet over sitt etniske opphav, samtidig som det var viktig for dem å fremstå som lojale tyrkiske borgere.

Bilde: Mona Eendra Illustrasjoner: Thea K. Blomvågnes

De vanligste symptomene på endometriose er med dette smerter i bekkenområdet, smerter under og rundt menstruasjonsperioden og vanskeligheter for å bli gravid (dersom endometriosevevet vokser på re produktive organer) (Helsenorge: 2. juli 2019) Intensiteten av smertene varierer, men i noen tilfeller har smertetilstanden knyttet til diagnosen blitt beskrevet som tortur (Taalesen & Hallgren: 26. januar 2019). Flere norske kvinner beskriver at de ikke har blitt trodd av helsepersonell når de har beskrevet smertene, og som oftest har smertene blitt avfeid som ‘vanlige menstruasjonssmerter’. Gjennom sitt feltarbeid ønsket Gray å belyse

37

38

Ida Marie Aakerholt

kvinners erfaringer med denne sykdommen. Ved hjelp av dybdeintervjuer og kvalitativ metode innhentet Gray informasjon fra 13 ulike informanter, én endometrioseekspert og 12 norske kvinner som var rammet av sykdommen. I tillegg benyttet også Gray seg av diskursanalyse av norske nyhetsplattformer siden 80-tallet og frem til i dag for å se hvordan endometriose har blitt fremstilt gjennom tiden.

Refleksjoner og erfaringer rundt tillit i feltet Om rollen tillit spilte i feltarbeidene, og relasjonen mellom sikkerhet og tillit Tillit er viktig for alle feltarbeid, likevel kan graden variere og utforme seg ulikt fra feltarbeid til feltarbeid.

Bringa forteller hvordan hun på sitt felt, før borgerkrigen i Bosnia brøt ut, slet med å få kontakt med de lokale innbyggerne på grunn av deres generelle skepsis til fremmede. Ulike politiske standpunkter hadde skapt splittelse blant borgerne. Denne splittelsen bidro igjen til å skape mistro, både til hverandre og til statens overvåkning. Bringa merket likevel hvor varsomt hun fortsatt måtte trå ettersom de fulgte med på alt hun gjorde. Å bygge opp deres tillit ble derfor svært viktig for å gradvis utvikle feltet sitt videre. Et poeng Bringa trekker frem er hvordan det er helt avgjørende hvem som introduserer deg inn i samfunnet.

I Bringa sitt tilfelle var det en imam og en bosnisk etnograf som hjalp henne i starten. Tillitten folket hadde til imamen spesielt, smittet over på Bringa.Dette ble avgjørende for at familien åpnet huset sitt for henne.

Gray sitt feltarbeid var ganske annerledes enn Bringas, noe som også gjorde at tilliten utviklet seg på en annen måte. Gray trekker frem at tillit var veldig viktig i hennes felt fordi hun arbeidet med en sårbar gruppe med kronisk sykdom. Med feltarbeid om sykdommer som endometriose vil antropologen være avhengig av å få et innblikk i informantenes privatliv, noe som på mange måter kan skape uro og usikkerhet. Noen av symptomene som hører med endometriose er nært knyttet til menstruasjon, tarm- og fordøyelsesvansker, smerter under sex og infertilitet. På grunn av feltarbeidets intime karakter var Gary nødt til å søke om forskningstillatelse av REK (Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk), for å påse at det etiske grunnlaget var til stede. Hun passet også på at hennes informanter hadde tilbud om psykologisk behandling etter feltet dersom det skulle være behov for det. Også Bringa understreker viktigheten av å ta vare på sine informanter, og da gjennom anonymisering.Mye av Bringas forskning har vært under konfliktfylte tider hvor personsikkerhet er svært viktig.

For å overholde dette krypterte Bringa sine feltnotater gjennom å skrive på norsk, så ingen skulle forstå om noen leste igjennom notatene. Hun fikk senere vite at hennes vertskap jevnlig ble kalt inn til intervju hos sikkerhetspolitiet for å få greie på hvem hun omgikks. Hun ble stilt ovenfor et spesielt vanskelig etisk dilemma da hun ble kalt inn som vitne under en rettsak angående krigsfor brytelser. da hun ble kalt inn som vitne under en rettsak angående krigsforbrytelser. Bringa beskriver denne opplevelsen som vanskelig med tanke på sin posisjon som en forholdsvis nøytral part, men som likevel satt med informasjon som kunne være til skade for hennes informanter.

Om opplevelsen av informanten(e)s tillit til antropologen Gray sin opplevelse av informantenes tillit til henne var i stor grad positiv og hun møtte få problemer når det gjaldt å få kontakt med sine kvinnelige hovedinformanter. Etter et innlegg i ei privat Facebook-gruppe om prosjektet sitt var det mange som tok kontakt med ønske om å delta i studien. Fordi endometriose er en diagnose som få har hørt om, var informantene ivrige til å dele sine historier og hadde derfor en medfølgende tillitt til feltarbeidet. Kontrasten er stor til Bringas første erfaring ute i feltet hvor, som nevnt ovenfor, hun måtte jobbe hardt for å oppnå borgernes tillit innad et konfliktfylt og splittet samfunn.

Med et sjenert smil om munnen forteller Gray om en samtale hun hadde med en av sine informanter. Informanten hadde forklart sin (utydelig om ‘hun’ betyr infromanten eller meg) opplevelse av å bli møtt med en genuin interesse, noe som gjorde informanten trygg og hun var derfor svært takknemlig for Gray. Informanten var ei av de som slet mest med smerter knyttet til endometriose, og hun tok det derfor ekstra tungt å måtte skuffe andre når hun ikke kunne delta på aktiviteter.

Gray hadde betrygget informanten om at deres samtaler skulle gå på informantens premisser, noe informanten satte stor pris på. Også Bringa trakk frem et koselig øyeblikk fra sitt felt som hun beskriver som et gjennombrudd i etableringen av tillit innad i samfunnet Bringa forklarer at hun hadde en bil under sitt feltarbeid i Bosnia. Bringa forklarer at hun hadde en bil under sitt feltarbeid i Bosnia. Dette ga henne muligheten til åhjelpe lokalbefolkningen med å blant annet kjøre folk inn til byen. Et godt stykke inn i sitt feltarbeid fikk Bringa kontakt med noen tenåringsjenter som hadde en overbeskyttende far. Bringa foreslo at de skulle ha en jentetur hvor de skulle kjøre til en markedsby et stykke unna.. Etter litt tid

39

hadde faren gått med på at Bringa kunne ta med seg jentene alene på denne turen. Under en kveldssamling blant naboene etter turen hadde faren uttrykt at han ville la jentene dra hvor som helst i verden med henne.

Disse eksemplene viser ikke bare hvor nært informanter knyttes antropologen. Varmen som både Gray og Bringa hadde når de snakket om disse øyeblikkene viser hvor mye slike enkelthendelser betyr for antropologen. De viser også hvor viktig og nært det er å oppleve at noen har tillit til en.

Om utviklingen av relasjonen mellom antropologen og informanten(e).

Til tross for en vanskelig start opplevde Bringa mye støtte da hun først var blitt godt etablert. Et eksempel på dette er hvordan vertsfamilien tok henne i forsvar når de hørte andre folk sladret om henne. Hun var en del av deres hushold og derfor en del av deres ansvar. Et annet eksempel er hvordan de lokale guttene passet på da de var på dans og innpåtrengende gutter fra en annen landsby kom bort til henne. Bringa beskriver dette som situasjoner som fikk henne til å føle seg trygg og ivaretatt.

For å etablere trygge rammer for sine informanter startet Gray med å gi tydelig informasjon om sitt feltarbeid og hva antropologi handler om. Dette var for at det ikke skulle oppstå usikkerhet og for at informantene skulle føle

Bilde: Jem Sahagun

seg sett og ivaretatt fra start. Det var enkelte informanter Gray holdt mer kontakt med gjennom feltet enn andre, som lot henne få et nærere innblikk i deres liv. Hun forteller at informantene hennes var takknemlige for muligheten de fikk til å dele og snakke om noe som ellers ble holdt mer i det skjulte, på grunn av endometrioses stigmatiserte symptomer. I sine samtaler med informantene reflekterte de over sykdommen og satte ord på de vanskelige tingene. På denne måten fikk informantene et pusterom til å slippe ut alle tankene de hadde holdt for seg selv.

Gray prøvde også ut ulike møtesteder for å finne hvilke som passet feltet hennes best. Hun forsøkte å arrangere møter på instituttet, noe som skapte en for formell situasjon. Kafébesøk fungerte mer naturlig, men var likevel for offentlig til å kunne dele private detaljer. Etter dette erfarte derimot Gray at turer og, aller mest, digitale plattformer (med videosamtale) ga større rom for åpenhet og trygghet.

Om opplevelsen av tillitsbrudd, og gjenoppbygging etterpå Gray kommer ikke på å ha opplevd noe dirkete tillitsbrudd under sitt feltarbeid. Hun erfarte derimot at enkelte som hadde meldt seg som informanter ikke hadde vært like klare for å dele informasjon fra sitt personlige liv som de i utgangspunktet trodde. Gray tror likevel at all informasjonen hun ga om den antropologiske metoden og feltet hun ønsket å gjennomføre,

40

Ida Marie Aakerholt

og om anonymiseringspremisset skapte trygge rammer for kvinnene.

Gray forteller også at hun opplevde at kvinnene i høy grad ønsket å bidra til forskning rundt sykdommen.

Bringa opplevde heller ingen direkte tillitsbrudd, men nevnte en episode som opplevdes ubehagelig. Under en samtale med ei venninne som bodde i byen, hadde Bringa fortalt hvordan vertsfamilien var bekymret fordi de ble nødt til å selge kua si. Kyr er en viktig næringskil de og tap av ei ku var derfor et stort problem. På dette tidspunktet hadde Bringa levd i det rurale miljøet lenge og derfor utviklet en bygdedialekt. På grunn av fordommer mellom det urbane og rurale miljøet ble situasjonen, fortalt med Bringas dialekt, oppfattet som en veldig komisk av den urbane venninnen. Ved et senere tidspunkt hadde venninnen gjenfortalt dette med en humoristisk vinkling, uten at hun visste det, var en slektning av vertsfamilien til stede på sammenkomsten langt fra landsbyen. Slektningen hadde formidlet denne vinklingen videre til vertsfamilien og far i familien ble sint og irettesatte Bringa.

Med dette lærte Bringa hvordan ting kan mistolkes og hvor fort slike rykter spres. Etter dette var Bringa derfor enda mer forsiktig med hva hun delte med andre, i frykt for å trå feil igjen.

Om etableringen av tillitsforhold Vertsfamilien til Bringa ønsket å ha stor kontroll på hennes feltarbeid. Grunnen til dette var at hun som ung kvinne ikke kunne vandre rundt på den måten hun gjorde.

Enda viktigere enn det var deres behov for å opprettholde husholdes rykte.Hun, som en del av husholdet, kunne derfor kun snakke med folk vertsfamilien godtok og oppholde seg på områder som de aksepterte. Dette opplevde Bringa som til tider kontrollerende og vanskelig. På et tidlig tidspunkt i feltarbeidet fikk hun tilbud om å flytte til en annen kvinne i landsbyen, ei som ikke var innenfor vertsfamiliens krets. Med dette ble hun stilt overfor et dilemma mellom å kanskje få mer bevegelsesfrihet eller å svikte vertsfamilien sin. Etter råd fra imamen valgte Bringa å fortsette hos sin vertsfamilie, noe som viste både overfor dem og de andre innbyggerne hvilken lojalitet hun hadde. Etter en stund løsnet disse rammene og vertsfamilien forsto at det var viktig for hennes arbeid å bevege seg rundt og snakke med andre.

Gray slet som sagt ikke like mye med å starte sitt feltarbeid. Hennes informanter meldte seg frivillig etter at hun hadde postet et Facebook-innlegg. Likevel understreker hun at det er viktig, under slike feltarbeid, å møte sine informanter som et medmenneske. En må balansere profesjonalitet og medmenneskelighet. Her trekker Gray frem vennlighet, forståelse, respekt og fordomsfrihet som viktige egenskaper, og noe hun bevisst fokuserte på for å møte sine informanter på en åpen måte.

Også Bringa trekker frem åpenhet når hun skal anbefale noe i møte med feltet. Hun forklarer at en må være

åpen for å gi opp noe av seg selv, tilpasse seg normene i samfunnet normene der en er gjest, og trå varsomt. Å lære seg språket ga også mange flere muligheter til å få kontakt med folk, samtidig som det kan vise at en har en genuin interesse i å kommunisere og forstå menneskene, deres kultur og samfunn, og å investerer tid i det.

Om hva kjønn har å si for tillitsrelasjonen til informanter Både Bringa og Gray opplevde at deres kjønn påvirket relasjonene deres. Bringa trekker frem hvordan kjønn er med på å forme din relasjon til folk fordi kjønn i stor grad er kulturelt betinget. En mann ville hatt større frihet til å bevege seg rundt, noe som ikke var greit for kvinner under Bringa sitt feltarbeid i Bosnia. Vertsfamiliens tillit til Bringa ble derfor automatisk litt mer svekket og, som nevnt ovenfor, hadde de et større behov for å kontrollere hvor hun var og hvem hun snakket med. I noen samfunn har menn ofte en tydeligere autoritet, men dette er ikke nødvendigvis en fordel i alle situasjoner. Menn kan for eksempel oppleve det som vanskeligere å få kontakt med kvinner og barn enn hva kvinnelige antropologer vil.

Gray tror at hennes kjønn ga henne en lettere kontakt med sine informanter. Ofte er det enklere å snakke om intime plager med en av samme kjønn. Likevel ble Gray fortalt at informantene ofte oppsøkte mannlige leger istedenfor kvinnelige. Dette var fordi de opplevde at smertene deres i større grad ble generalisert av kvinnelige leger som selv har erfaringer med blant annet menstruasjon.

De fikk beskjed om at slike smerter var vanlige, og de følte at de ikke ble tatt ordentlig på alvor. Mannlige leger, derimot, sitter jo ikke med denne ‘kroppslige’ erfaringene/referansene. De vurderte derfor deres smerter som mer anormale og sendte dem videre til spesialister.

Om å bevare og håndterte tillitsforholdet etter at et feltarbeid er over Ifølge Bringa er det viktig å fokusere på at den tilegnede kunnskapen skal formidles for å støtte sine informanter.

Etter feltet sitter antropologer igjen med takknemmelighet for deres bidrag og åpenhet til antropologen. For å gjengjelde denne tjenesten informantene har gjort for antropologen, vil en derfor bruke den tilegnede informasjonen for å bedre informantenes situasjon. Bringa refererer til Hopkins argument om hvordan en portretterer andre, hvordan en skal balansere anonymisering opp mot ønske om å fremme en sårbar gruppes velferd, og hvordan dette skaper ulike etiske dilemmaer (Hopkins, 1996). De etiske rammene rundt antropologiens fagfelt er nå under utvikling for å tilpasses nye forskningsetiske retningslinjer som er utarbeidet med naturvitenskaplig metode som mal. Dette passer den kvalitative, tillitsbaserte antropologisk metoden dårlig. Bringa trekker med dette frem hvordan et feltarbeid er både personlig for informantene, men også for antropologen selv. At en annen antropolog kan dra til det samme området å faktasjekke den innsamlede dataen er derfor ikke mulig.

41

Bilde: Holly Mandarich

En ny forsker vil ikke kunne etablere den samme relasjonen som den tidligere antropologen hadde, og dermed heller ikke få den samme få den samme etnografien. Selv har Bringa fortsatt kontakt med sine informanter, men mest med sine bosniske informanter. Hun forklarer at dette kommer av at deres relasjon har blitt utviklet over flere år, samt deres felles opplevelse av krigen som ledet tilfolkemordet. Bringa nevner til slutt at hun hadde tenkt å dra tilbake til feltet i fjor, men ble hindret av koronapandemien.

Gray anbefaler å sette en konkret sluttdato for feltarbeidet. Med dette mener hun å bestemme et tidspunkt hvor en går over fra å holde kontakten med informantene som en forsker til å kun være en venn. Gray ga i starten av feltarbeidet beskjed til alle informantene om at prosjektet hadde en sluttdato, men at de bare måtte ta kontakt med henne etter dette om de hadde noen spørsmål. Hun forteller hvordan hun fortsatt har kontakt med enkelte av informantene sine, men at hun ikke lenger henter mer data til sitt prosjekt. Gray anbefaler dette for at en skal sette seg et konkret tidspunkt hvor en kan ta mer avstand fra feltet for å prosessere den informasjonen en fikk samlet inn.

Konklusjon Bringa og Gray illustrerer i dette intervjuet et bilde på ulike måter tillit kan utvikle seg under et feltarbeid. Gray sin forskning har i stor grad omhandlet bevisstgjøring av en relativt ukjent kvinnelig sykdom som går hardt utover kvinnene som er rammet. Bringa på sin side har fulgt en muslimsk minoritetsgruppe over mange år og under

ulike vanskelige forhold, inkludert krig der de skulle drives ut fra sine hjem, og sitt land, men som vendte tilbake for å gjenoppbygge landsbyen og sine liv. Mens Gray opplevde at informantene hadde tillit til hennes prosjekt med en gang, var derimot Bringa sine informanter mer tilbakeholdne og trengte mer tid før de stolte på henne. Å opparbeide seg og ivareta tillitsrelasjoner er, som illustrert gjennom disse to intervjuene, viktig når en drar på felt. Desto viktigere er det om en skal forske på sårbare grupper som både Bringa og Gray har gjort.

Deres beste anbefalinger er å lage et godt system for anonymisering for at det som blir sagt mellom deg og informanten holdes mellom dere. Vi har gjennom Bringas erfaring sett hvor viktig det er å trå varsomt og følge samfunnets normer, selv om dette skulle stride imot ens egne verdier. Til hvilken grad må en selvsagt vurdere selv. Likevel skal en respektere folkene en ønsker å jobbe med, og lære av dem. En må dog huske at tillitsrelasjonene kan skape tette vennskap mellom antropologen og informanten. Det er da viktig å finne balansen mellom rollen som forsker og venn.

42

Synne Kaisdatter Krogstad: Fullført bachlor i sosialantropologi ved UiB

Antropologer i arbeid: Alex Moltzau Alex Moltzau har en bachelorgrad i sosialantropologi fra Universitetet i Oslo. Nå har han gått videre på en mastergrad i Social Data Science ved Universitetet i København, ved det tverrfaglige senteret med samme navn ledet av antropologen Morten Axel Pederson.

Samtidig som han tar mastergraden sin, jobber Moltzau med å koordinere forskning innenfor kunstig intelligens ved NORA - Norwegian Artificial Intelligence Research Consortium. Hvordan gikk Moltzau fra en grad i sosialantropologi til en jobb innenfor kunstig intelligens?

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut i en slik stilling? Og hva slags tips har han til antropologistudenter som ikke vet hva de kan gjøre med antropologigraden? Dette er spørsmål du får svar på i dette intervjuet.

Hva er din akademiske bakgrunn?

Min akademiske bakgrunn er en kombinasjon av mye rart. Jeg er interessert både i teknologi og mennesker.

Jeg liker programmering, management, statsvitenskap, design og selvfølgelig sosialantropologi. I tillegg til dette jobber jeg med å lære meg kinesisk.

Tidligere jobbet jeg med ungdom fra mer enn 170 land gjennom arbeidet jeg gjorde for en veldedig organisasjon ved Young Sustainable Impact. Da forstod jeg at det var mye jeg ikke forstod! Det er så mange ulike steder med forskjellige folk og jeg tenkte at det måtte finnes et fagmiljø som ønsket å forstå dette. Det var slik jeg fant sosialantropologi.

Hva er det du jobber med i dag?

Min fulltidsstilling er innenfor ‘AI Policy and Ethics’, dvs. politikk og etikk innenfor fagfeltet kunstig intelligens.

Dette går i stor grad ut på å ha en oversikt over strategiene for AI skrevet av stater og større samarbeid innenfor kunstig intelligens. Jeg følger også med på utviklingen av reguleringer fra EU og bidrar til internasjonale samarbeid på statlig nivå eller mellom andre større samarbeid om kunstig intelligens i utlandet. Med henhold til etikk handler det om både å engasjere seg innenfor bruksområder for kunstig intelligens og fotavtrykket til løsninger i et mer helhetlig perspektiv.

Hva fikk deg til å søke på den jobben?

Jeg ble faktisk oppringt. Etter å ha skrevet en ny artikkel hver dag i 500 dager om kunstig intelligens var det ganske tydelig for flere at jeg var rimelig interessert i feltet. Jeg jobbet da som konsulent i KPMG, som er et revisjons- og rådgivningsselskap, men ville bli mer spesialisert innenfor kunstig intelligens. Jeg har definitivt fått drømmejobben.

Hvorfor tror du at akkurat du fikk jobben?

Jeg tror jeg fikk jobben fordi jeg var ekstremt engasjert og hang i de riktige miljøene. Jeg kan selvfølgelig håpe at det var på grunn av at jeg har god kunnskap på dette området, samtidig er jeg klar over at det er mye igjen å lære.

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?

Hverdagen min består av å skape en oversikt over miljøet i Norge for kunstig intelligens med forskning, utdanning og innovasjon, samtidig som jeg utvikler digitale tjenester slik at andre får denne oversikten på en fornuftig måte. Mine arbeidsdager er veldig ulike. Ofte består de av å forstå ulik politikk og kommunisere dette videre til de jeg jobber med. Samtidig bygger jeg også prosjekter, som for eksempel aidirectory.no. Dette er en tjeneste vi har som gir oversikt over de ulike områdene nevnt. Jobben min kan også innebære reising til Brussel, London eller andre steder hvor vi ser på mulige samarbeid. Vi jobber blant annet tett med den britiske ambassaden for å organisere et besøk fra miljøet for kunstig intelligens i Norge, til London og Cambridge. Dette sammenfaller med tenningen av den norske julegranen i Trafalgar Square.

Hva slags bakgrunn har de du jobber med?

Det er veldig spredt. Lederen min er ‘computational neuroscientist’, altså en nevroviter med sterk interesse for teknikker og metoder innenfor informatikk. En annen snakker flytende kinesisk og har gjort feltarbeid med kvinnelige entreprenører i Kina. En tredje er en ingeniør fra India og har jobbet svært mange år med innovasjon.

Fjerde er en svært dyktig kommunikasjonsansvarlig.

Den femte har vært vitenskapelig attaché til USA, det vil si at han har jobbet med å tilrettelegge for internasjonale samarbeid.

Får du bruk for din antropologigrad i arbeidshverdagen? På hvilken måte?

Ja! På alle måter. Jeg bruker den nok mest hver gang jeg tenker på en prosess og på hvordan jeg kan forstå ulike mennesker involvert. Samtidig tror jeg det er viktig å bygge flere ferdigheter enn å kunne se på folk og skrive tekst. ”Hei, jeg kan se på folk.” Det er vanskelig å ansette deg bare på bakgrunn av dette innenfor privat sektor.

PROSOPOPEIA

KULTUS SLIPPES DESEMBER

NR. 3-4 2021

44

Sanne Rimstad: Førsteårsstudent på bachelor i sosialantropologi ved UiB

Olaf Smedal Takk for innsatsen og lykke til videre!

Det er med tungt hjerte vi takker farvel til foreleser Olaf Haraldsøn Smedal, som hadde sitt avskjedsseminar 11. november. På tross av at Smedal slutter i jobben på instituttet, skal han nå ut på et nytt og spennende feltarbeid på øya Bangka i Indonesia. Feltarbeidet skal omhandle økonomiske, politiske og økologiske konsekvenser av politisk desentralisering, med vekt på gruvedrift og plantasjeetablering. Dette feltarbeidet vil føye seg inn i rekken av Smedals totalt 58 måneder på felt, i tillegg til at Bangka også er stedet Smedal gjorde sitt første feltarbeid i 1983-1984.

Tilbake i 1983 gjorde han feltarbeidet hos lom-folket og dette ble da starten på en rekke feltarbeid og publikasjoner med fokusområder på blant annet slektskap, ritualer, symbolisering, økonomi og materiell kultur. I løpet av sin tid på instituttet har Smedal hjulpet mange studenter, og vært et hyggelig smil å møte i gangene. Han har vært foreleser i fagene SANT102, SANT301, og SANT302. Takk for innsatsen, Olaf – du vil bli savnet på instituttet!

Bilde: Olaf Smedal

Bilde: Olaf Smedal

45

Her kan du farglegge Thomas Hylland Eriksen! Bruk kreativiteten og la fantasien vandre!

O R D J A K T

F A R G L E G G Her g jemmer det seg 10 ulike ord innen det sosialantropologiske feltet!

Klarer du å finne alle sammen?

46

VIL DU VÆRE MED? VED INSTITUTT FOR SOSIALANTROPOLOGI ER DET FLERE SPENNEDE ARENAER HVOR STUNDETER KAN ENGASJERE SEG! TA KONTKAT HVIS DU VIL VITE MER OM HVA DU KAN BIDRA MED

KULA KULA Kula Kula er det sosialantropologiske tidsskriftet her ved UiB. Det drives av studenter med mål om å engasjere leserne i antropologiske spørsmål. Mot slutten av hvert semester publiserer vi en ny utgave, og nå ser vi etter seg som vil være med i vårens redaksjon!

Redaksjonen trenger skribenter, illustratører og fotografer, og det er flere redaksjonelle verv som må fylles. Lurer du på noe, eller har du bidrag du vil dele, kan du kontakt oss på kulakula.uib@gmail.com, eller på våre sosiale medier.

Facebook: @kulakulatidsskrift Instagram: kulakula_official Nettside: kulakula.no

FAGUTVALGET Fagutvalget ønsker å være et talerør for studentene og et bindeledd til instituttet. Har du for eksempel ros eller kritikk til et fag, men ikke har lyst til å ta de opp med fagansvarlig kan vi gjøre det for deg, helt anonymt. Vi planlegger også en rekke arrangementer, alt fra fester og quiz til fagkritisk dag. Det er en kjempe finmulighet, både for å bli kjent med medstudenter på tvers av kullene, og å komme nærmere instituttet. Infomøte og konstituerende møte skjer i starten av hvert semester som vil si at august blir det nye muligheter for å melde seg inn. Du vil også få en attest for eventuelle verv som ser veldig bra ut på en CV. Så om du ønsker å bidra til å gjøre en forskjell på instituttet og samtidig bli med i et hyggelig sosialt miljø er du hjertelig velkommen!

Dersom du har noe du vil ta opp, hva enn det skulle være, ikke nøl med å sende oss en email på fagutvalg@sosantr.uib.no

Maria Aasmul, andreårsstudent på bachelorprogrammet i sosialantropologi ved UiB

TIL ETTERTANKE USA´s tidligere militærrådgiver, Cristopher Kolenda, kaller Afghanistan for et kleptokrati og sammenligner landet med fatal hjernekreft. Han har uttalt seg om at det ikke er noen måte å komme seg tilbake fra grusomhetene som forekommer i området og i landets styre (Bulard, 2021, s.17).

I februar 2020 signerte USA og Taliban en fredsavtale. Fredsavtalen sa at alle USAs styrker og deres allierte skulle trekke seg ut av Afghanistan i løpet av de neste 14. månedene – forutsatt at Taliban overholdt sine forpliktelser i avtalen. 20 år etter Al Qaida sitt angrep på tvillingtårnene i New York, trekker USA, med Joe Biden ved rattet, ut sine militærstyrker fra Afghanistan den 30. August 2021, etter en 20 års lang okkupasjon av landet (NTB, 2020).

En kan forsøke å se for seg hvordan denne overgangen er for befolkningen, og kanskje spesielt for den kvinnelige delen av den. De vet ikke lenger hvordan de kan være kledd, hva de kan uttale seg om eller hvor de kan oppholde seg. Like stor usikkerhet er det rundt strafferammene for å bryte slike regler. Tilliten er brutt. Mellom det afghanske folket og staten, og også mellom folket og militæret fra USA og Europa som skulle beskytte dem fra bevegelser som Taliban. Taliban har lovet skolegang for jenter og kvinner, dette er også usikkert.

Løftene virker lite troverdig i kontekst av tidligere og pågående handlinger utført av medlemmer av den politiske bevegelsen. Livet ble snudd på hodet over natten, og tilliten er brutt.

«So let me ask those who wanted us to stay: How many more - how many thousands more of America’s daughters and sons are you willing to risk?» (Biden, 2021).

Det afghanske folk lever i frykt for regimet til den uforutsigbare islamsk fundamentalistiske politiske bevegelsen. Spesielt kvinner er utsatt for bevegelsens strenge regler og straffer, da Taliban de siste månedene har økt presset på at kvinner skal holde seg innenfor hjemmets fire vegger. Høyt utdannede kvinner og kvinner med innflytelse, som leger, journalister, forfattere og professorer, har blitt tvunget til å reise i eksil om de ikke allerede er blitt drept. En økning i fatale angrep mot jenteskoler har også funnet sted de siste månedene (Bulard, 2021, s.17).

Det er fremdeles mye usikkerhet rundt Talibans lover og regler. Under tidligere maktokkupasjoner har kvinner blitt drept for å ikke bruke burka (O`Neill, 2021). I år har Taliban lovet et mildere regelverk, og har uttalt at jenter og kvinner «snart» skal kunne utdanne seg (Mauro, 2021). Tvangseksil og angrep på jenteskoler tilsier noe annet.

Bilde: Sohaib Ghyasi

47

48

Litteraturliste:

OM NEDBYGGING AV NATUR: NOKRE TANKAR FRÅ FYLLINGSDALEN

PSYKISK HELSE OG FELTARBEID: FRA DRØMMEN OM ØKOLANDSBYER I COSTA RICA TIL GRANSKOGEN I HURAppel, H. (2012). Walls and white elephants: Oil extraction, responsibility, and infrastructural violence DAL ØKOLANDSBY in Equatorial Guinea. Ethnography, 13(4), 439-465.

Bergen Kommune (2019). Kommunedelplan for overvann. Kommuneplan 2019 – 2029. Bergen: Bergen Kommune.

Bergen Kommune (2015). Områderegulering og konsekvensutredning: Fyllingsdalen sentrale deler.

Planprogram April 2015. Bergen: Bergen Kommune.

Fyllingsdalen Historielag (2006). Sportsfiske i Fyllingsdalen i gamle dager, Fyllingsdølen, 3(1), 3-7.

Haugaland, A. (2011). Utbygging av Fyllingsdalen.

Fyllingsdølen, 8(1), 3-7.

Ingold, T. (2000). The Perception of the Environment: Essays on Livelihood, Dwelling and Skill.

Routledge, London.

The Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services (2019). Global assessment report on biodiversity and ecosystem services of the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services.

Bonn: IPBES secretariat.

Sydvesten (2014). Gledelig overrket over fisketrappen, Sydvesten. 13. august. Tilgjengelig frå: https:// www.sydvesten.no/nyheter/2014/08/12/gledelig-overrasket-over-fisketrappen/ (Henta 8. november 2021).

Sydvesten (2016). Sælenkanalen skal åpnes, Sydvesten, 26. september. Tilgjengeleg frå: https:// www.sydvesten.no/nyheter/2016/09/26/skal-aapne-saelenkanalen (Henta: 21. oktober 2021).

Hagen, Aina L. 2004 (Den kronglete) Veiene til et feltarbeid. Betwixt & Between : sosialantropologistudentenes tidsskrift, 27-31.

Videre lesning Irwin, Rachel. 2007 Culture Shock: Negotiating Feelings in the Field. Anthropology Matters, 9(1): 1-11.

Pollard, Amy. 2009 Field of Screams: Difficulty and Ethnographic Fieldwork. Anthropology Matters, 11(2): 1-24.

FILMANMELDELSER Walsh, Shannon. ”The gig is up”. Film. 2021 Ngo, Jennifer. ”Faceless”. Film. 2021

TRUSTING THE RUSSIAN POLICE: THE COMPLEXITY OF MEASUREMENT Anthony Giddens. Fate, Risk and Security. In: A.Giddens. Modernity and Self-Identity: Self and Society in the Late Modern Age. Cambridge: Polity Press, 1991, p.109–143. © Polity Press, 1991 European Social Survey (2018). ESS Round 9 Source Questionnaire. London: ESS ERIC Headquarters c/o City, University of London Freedom House. Freedom in the world 2021: Russia.

URL: https://freedomhouse.org/country/russia/freedom-world/2021 Knorre, A. (2020). Do Russian police fabricate drug offenses? evidence from seized heroin’s weight distribution. Journal of Drug Issues, 50(4), 378-391.

49

Public opinion (“Obshestvennoye mneniye”) Official press-release of Russian Ministry of the Interior Affairs. December 2020. URL: https://xn-b1aew.xn--p1ai/publicopinion (in Russian) Russia: Police Detain Thousands in Pro-Navalny Protests.

Mass Arbitrary Detentions, Police Brutality, Criminal Prosecutions / Human Rights Watch 25.01.2021 URL: https://www.hrw.org/news/2021/01/25/russia-police-detain-thousands-pro-navalny-protests# Russian supreme court. ‘Court’ Department. Court statistics data / URL: http://www.cdep.ru/index. php?id=79 (in Russian) RIA: VTsIOM reveals the growth of Russians’ trust in the police. 10.11.2021 URL: https://ria. ru/20211110/politseyskie-1758327965.html (in Russian) Scaglion R., Condon R. G. Determinants of attitudes toward city police //Criminology. – 1980. – Т.

17. – №. 4. – С. 485-494 Sztompka P. Trust, distrust and two paradoxes of democracy //European Journal of Social Theory. – 1998. – Т. 1. – №. 1. – С. 19-32.

TILLITSRELASJONEN MELLOM ANTROPOLOG OG INFORMANT Bringa, T. (1995) Being Muslim the Bosnian Way Identity and Community in a Central Bosnian Villages. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Hopkins, M.C. (1996) Is Anonymity Possible? Writing About Refugees in the United States, i Brettell, C.B. (red.) When they read what we write: the politics of ethnography. Westport, Conn.: Bergin & Garvey, side 121-129.

Hallgren, H. T. (2019, Januar 26). Martine (22): – Følte jeg ble torturert av min egen kropp. Tilgjengelig fra: https://www.tv2.no/a/10370054/ (Hentet:

12.11.2021) Helsenorge. (2019, Juli 2). Endometriose. Tilgjengelig fra: https://www.helsenorge.no/sykdom/underliv/endometriose (Hentet: 12.11.2021) Norge, E. i. (2016). Endometrioseforeningen.

Tilgjengelig fra: https://endometriose.no/ (Hentet: 12.11.2021) Strømsted, E. (2020, Mars 13). Rikke (25) har den skjulte kvinnesykdommen. Tilgjengelig fra: https://www.tv2.no/a/11282174?referral=tv2v (Hentet: 12.11.2021)

TIL ETTERTANKE Bulard, M. (2021, september). To tiår med krig for ingenting. Le monde diplomatique, s.17.

Biden, J. (2021, 8. Juli). Remarks by Presi dent Biden on the Drawdown of U.S. Forces in Afghanistan. The White House. Hentet fra: https:// www.whitehouse.gov/briefing-room/speeches-remarks/2021/07/08/remarks-by-president-biden-onthe-drawdown-of-u-s-forces-in-afghanistan/ Mauro, E. (2021, 23. oktober). Taliban vowed to respect rights of girls and women, but many can no longer attend school. CBC. Hentet fra: https:// www.cbc.ca/news/world/afghanistan-taliban-women-school-1.6219358 Vlamis, K. (2021, 16. August). Striking photos and video show Taliban fighters holding guns inside Afghanistan’s presidential palace. Business Insider. Hentet fra: https://www.businessinsider. com/photos-show-taliban-with-guns-reciting-quran-at-presidential-palace-2021-8?r=US&IR=T

50

Sanne Rimstad: Førsteårsstudent på bachelor i sosialantropologi ved UiB

ATINGTING TROM TROMTROM TROMMELOM - ATINGTING TROMMER Endelig kan jeg trommende ønske velkommen tilbake alle kjære studenter og ansatte! Etter nesten to år med minimal sosial kontakt er tomme ganger blitt historie, og åttende etasje har igjen våknet til liv. Som studentenes talerør er det ingenting som rører meg mer enn upassende høy latter og spennende hvisketisking. Det at masterstudentene sitter i etasjen vår til alle døgnets tider gjør meg heller ingen verdens ting - fysisk nærhet er jo tross alt mitt kjærlighetsspråk. Mens dere var borte, har vi blant annet fått en klunkende ny kaffebar, bemannet av noen usedvanlig sjarmerende damer, om jeg får si det selv. Jeg trommer meg mer enn gjerne ned dit i pausene for en grillet baguette med siliana og brie.

Atingting trommer videre..

Denne høsten har for mange vært en stor forandring. Vi startet semesteret med munnbind, teststasjoner og en noe amputert fadderuke. Nå ligger engangstestene ved inngangen på fakultetet og samler støv. 12. mars ble byttet ut med 25. september. Ritz ble til Ricks. Jeg har derimot overhørt både positiv og negativ hvisketisking om åpningen av samfunnet. Blant annet har jeg notert meg at etter nesten to år mellom husets fire vegger, har omtrent samtlige utviklet sosial angst. Det er ingen som svarer i gruppechatten, så du møter opp på forelesning og krysser fingrene for at du gud forby(!) ikke må diskutere Hannoum med ukjente mennesker. Jeg humrer også godt over alle de ledige leseplassene på biblioteket vårt som ingen tørr å bruke, i frykt for et kremt eller en prikk på skulderen, fulgt opp av et «ehh jeg tror du sitter på min plass».

Tromtom trommelom...

Overgangen fra digitale til fysiske forelesninger ble vanskelig for mange. Enda verre er det når forelesningen starter kl. 08:15 eller er på Media City. Jeg har stor forståelse for at kosesokker og Snoopy-pysj frister hakket mer enn dongeribukse og paraply (spesielt i den kombinasjonen). Likevel, må jeg innrømme at forelesernes fortvilelse over skremmende lavt oppmøte får min fulle medlidenhet. Et lite tips fra meg er å komme på forelesninger og seminarer – det er nemlig med tungt hjerte jeg videreformidler at til våren er tiden med videoopptak som ligger ute i en hel uke, over.

51

KONTAKT OSS: Kula Kula Institutt for sosialantropologi Postboks 7800 5020 Bergen Epost: kulakula.uib@gmail.com Facebook: @kulakulatidsskrift Instagram: @kulakula_official

TAKK TIL

VERV: Redaktør: Marita Haugsdal Medredaktør: Ida Marie Aakerholt Økonomiansvarlig: Synne Kaisdatter Krogstad Kommunikasjonansvarlig: Silje Rysjedal & Maria Aasmul Slippfest- & Sosialkomite: Sanne Rimstad (vervansvarlig), Kevin Maureira & Anna Larsen Rossvang Grafisk: Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes (vervansvarlig) & Thea Koppen Blomvågnes Illustrasjon og fotografi: Thea Koppen Blomvågnes & Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes Tekstansvarlig: Camilla Brekken (vervansvarlig), Synne Kaisdatter Krogstad & Mildred Andersen Debattkomite: Tomine Grjotheim Selås (vervansvarlig), Sanne Rimstad & Kevin Maureira Podkastrepresentanter: Synne Kaisdatter Krogstad & Camilla Brekken

FASIT TIL KRYSSORD

Skribenter: Maria Aasmul, Ida Marie Aakerholt, Synne Kaisdatter Krogstad, Alexandra Elton Bergun, Chiara Pecorari, Malenia Iselinn Edvardsen, Elise Johansen, Camilla Brekken & Stefan Ogedengbe

KULA KULA sosialantropologisk tidsskrift høst 2021

Facebook: @kulakulatidsskrift Instagram: @Kulakula_official