KULA KULA
ANTROPOLOGISK TIDSSKRIFT
NR 2. 2024
LEDER
Nostalgi har en unik evne til å overraske oss. En lyd, en lukt eller et syn kan plutselig bringe oss tilbake til øyeblikk vi trodde var glemt. Dette kan gi en varm følelse av hjemkomst og en påminnelse om det kjente. Nostalgi kan også bære en bittersøt lengsel etter noe vi aldri kan få tilbake. Det er en stille påminnelse om tidens gang og det uopprettelige i det som er tapt. I en verden i konstant endring, kan nostalgi fungere som et anker. Den gir stabilitet og sammenheng, og minner oss om hva som har formet oss. Men hva skjer når vi begynner å idealisere fortiden? Når vi lengter etter noe som kanskje ikke var så perfekt som vi husker det? Hvordan påvirker dette hvordan vi ser på både nåtiden og fremtiden? Er det mulig at vi ser på fortiden gjennom et filter som gjør at vi overser det som var vanskelig, og bare fokuserer på det gode? Nostalgi kan noen ganger gjøre at vi ser på fortiden med et slags rosa skjær, og det kan være både fint og problematisk på samme tid.
I høstens utgave av tidsskriftet inviterer vi deg på en reise gjennom Europa som fortsetter gjennom Sør-Afrika, Singapore og India. På denne reisen utforsker vi semesterets tema – nostalgi – og hvordan minner, sanseinntrykk og steder former vår forståelse. Gjennom disse tekstene inviterer vi deg til å tenke over dine egne minner og hva de betyr for deg. Hvordan kan nostalgi gi oss mer enn bare en følelse av tap? Kan den også åpne for noe nytt? Kan det å se på fortiden hjelpe oss å forstå bedre hvordan vi lever i nåtiden, og kanskje til og med peke mot noe fremtidsrettet?
God lesning, og vi håper at tekstene gir deg både innsikt og refleksjoner!
Vennlig hilsen
Ansvarlig redaktør Andrea Simonsen
REDAKSJONEN
Redaktør:
Andrea Simonsen
Nestredaktør:
Siri Hammer Gjevik
Økonomiansvarlige:
Sarah Ask
Tekstkomité:
Andrea Simonsen (vervansvarlig), Frida Ølberg Klungland og Siri Hammer Gjevik
Grafisk:
Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes
Kommunikasjonsansvarlig: Siri Hammer Gjevik
Sosialansvarlig:
Johanne Mauritzen og Frida Ølberg
SoMe og Markedsføring:
Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes
Skribenter:
Bryson Koh, Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes, Naomi
Ellinor Kvalstad-Lurås, Sayna Etminan og Stefan Ogedengbe
Øverst fra venstre: Andrea Simonsen, Sarah Ask og Frida Ølberg
Andre fra venstre: Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes, Johanne Mauritzen og Siri Hammer Gjevik
HVA ER EGENTLIG ANTROPOLOGI?
Sosialantropologi er et studieområde som faller under paraplybegrepet antropologi. Antropologiens ambisjon er å redegjøre for sosiale og kulturelle variasjoner rundt om i verden. Det er mennesket som er i fokus, og antropologer ser dermed på den menneskelige tilværelse, dets ulike aspekter, og sammenhengen mellom disse.
Disiplinen prøver å oppnå en helhetsforståelse av menneskets komplekse relasjonsnett. Antropologi handler kort sagt om læren om mennesket. Disiplinen søker etter en dyp forståelse av mennesket og dets omgivelse.
OG HVEM ER KULA KULA?
Kula Kula er et tidsskrift hovedsakelig laget av sosialantropologistudenter. Vi gir engasjerte studenter muligheten til å publisere tekster og bilder i tidsskriftet som blir publisert en gang hvert semester.
Tidsskriftet sikter mot å bedre studentmiljøet på faget og samtidig fremme viktige antropologiske samtidsdebatter. Tidsskriftet består av nyhetssaker, kronikker, faste spalter og portretter som hovedsakelig har til hensikt å tiltale alle med interesse innen sosialantropologi.
Du finner oss her: Facebook: @kulakulatidsskrift Instagram: @kulakula.uib
INFRASTRUKTUR OG NOSTALGI I EIN
KYSTBY
Skribent: Stefan Ogedengbe PhD Stipendiat Universitetet i Bergen ved Institutt for Sosialantropologi
Dette essayet tek opp nokre kvardagslege, kolonial-nostalgiske utsegner frå kystbyen Durban, Sør-Afrika og set lys på dei aspirasjonane dei inneheld i ei omskifteleg tid. Temaet er i hovudsak forholdet mellom nostalgi og infrastruktur.
KOLONIALE KJENSLER
I slutten av november 2023 var eg på eit ganske so storstilt seminar om «rettferdig omstilling» eller «just transition» i Durban sentrum. Folk hadde kome frå ulike delar av sjølve byen, men ogso andre stader i Sør-Afrika for å meir eller mindre drøfta framtida til landet og rolla til lokalsamfunna slik dei såg det. Rettferdig omstilling i sørafrikansk kontekst handlar til dels om å bryta med det fossile og ulikskapen det har gjeve grobotn til. Det handlar om å forvandla samfunnet til eit rettferdig eit. I slike samlingar tematisert det om framtida er at fortida kjem til syne i ein kikkert, samstundes som framtida vert gjeven akutt oppmerksemd.
Kva gjekk gale i dag, kva gjekk rett før og kva må gjerast framover? Det er mange forskjellige utsegn som får utlaup. Blant anna sa Carl usjenert i si skildring av tida som var før det sørafrikanske demokratiet kom i 1994: «So du skjøner, segregering var eigentleg ikkje eit problem for meg. Eg føretrekk å vera med mine eigne folk uansett. Før [apartheid] so var det i alle fall orden og alt fungerte som det skulle». Det er mange kjensler knyta til dette med at «alt fungerte før» - som ofte vil sikta mot at infrastrukturen var i tipp topp stand (jf. Bosworth 2023) Det vert sagt at sosialt liv var meir samanvevd, det var lett å få jobb og kriminaliteten var på eit heilt anna nivå. Ein slapp då å leva med tilsynelatande evig forfallande kraft- og vassinfrastruktur samt utrygge gater som no kjenneteiknar det urbane livet i Sør-Afrikas største byar etter 30 år med demokratisk styring. Utsegna til Carl står kanskje fram som radikalt i vakuum, men problemstillinga som det var er uttrykt på ein forvitneleg og nyansert måte av historikar Jacob Dlamini i boka hans Native Nostalgia (2009):
“There are people for whom the present is not the land of milk and honey, the past not one vast desert of doom and gloom, the ancient past not one happy-go-lucky era. For many, the past is a bit of this, the present a bit of that and the future hopefully a mix of this, that and more. For these people, among whom I count myself, there is a conundrum that cannot be got rid of easily by the lazy evocation of labels such as “sell-outs” or “self-hating blacks”. The conundrum is this: What does it mean for a black South African to remember life under apartheid with fondness? What does it mean to say that black life under apartheid was not all doom and gloom…” (Dlamini 2009: 12-13).
Den nyliberale politikken som har vorte ført etter apartheid, då forstått som eit breitt sosialt prosjekt (Povinelli 2013) med innverknad på sosialt og kulturelt liv langt forbi den økonomiske sfæren, har i liten grad hatt den enorme endringsevna som vart spådd. I staden for har den «fridomen» som vart lova, ikkje vorte noko av - eller som nokon vel å formulera det: «Mandela sold us out». Soleis vert det produsert nostalgiske kjensler for svunnen tid, misnøye med notida og uvisse om framtida. Poeten Sandile Dikeni med sine mange innspel og samfunnskommentarar på livet før og etter bortfallet av apartheid skriv i året 2001 om ein marginalisert township med namn Crossroads i Cape Town som ein metafor for tilstanden
Rettferdig omstilling i sørafrikansk kontekst handlar til dels om å bryta med det fossile og ulikskapen det har gjeve grobotn til.
til det sørafrikanske samfunnet: «Crossroads on the edge of the freeway, is just another measure of our freedom. It is not the physical location of the place that is a problem. It is the irony of wealth on the freeway and the misery alongside it that is killing us» (Dikeni 2002: 263). Det «Durban som var», var ein stoltleik som for mange er i fullt forfall. Ikkje so ulik den urbane koloniale nostalgien Bissell (2005) observerer på Zanzibar.
BRYGGA OG FISKEN
Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
Det er klart at det finst ein slags sur bismak at etter 30 år med demokratisk styring so vert ikkje ting betre
Carl er fiskar, og viss hardbarka fiskarar som han kan vera nostalgiske, so kan gjerne hamna i byen vera den materielle forankringa av nostalgien hans. I hamneområdet er det ofte protestar for rettane til fiskarar og andre miljørelaterte saker som motstand mot olje og gass langs kystlinja i Sør-Afrika.
Dette er ikkje folk som sit stille med andre ord. «We are making things happen» som miljøforkjemparane ofte seier. Ei rekke brygger står langs the Golden Mile tyngde for fiskarar som med åra har opplevd at staden vert mindre og mindre venlege mot dei. Kommersialisering, privatisering, turistifisering, «utvikling» og mange andre ingar av området gjer fiskarane til marginaliserte i området farfedrane alltid har fiska. Dette er ein arv og utviklingstendens som går attende til apartheidtida (Kalina et al. 2019; Maharaj 2017). «Her ser du kvar vi fiskar. Desse bryggene er på sett og vis båten for oss fattige «fiskarar». Kort tid etterpå heng ein gjeng opp ein svær plakat på den eine brygga med skrifta «[vi] krev åtgang til alle fiskeområde». Det er klart at det finst ein slags sur bismak at etter 30 år med demokratisk styring so vert ikkje ting betre. Den gong då – då som er apartheid – fanst det ein slags fridom i utøvinga av fiske som ikkje lenger finst. Til dømes gjekk jernbana enno so ein kunne enkelt koma seg til dei beste fiskeområda utan noko stress. «Alt fungerte» som Carl sa. Desse konstruksjonane var berarar av von og framgang. «Roads and railways are not just technical objects… but also operate on the level of fantasy and desire. They encode the dreams of individuals and societies and are the vehicles whereby those fantasies are transmitted and made emotionally real» (Larkin 2013: 333). I dag lever fiskarane i ei notid markert av kampen for å sikra åtgang til «den fattige manns båt», altså bryggene. Infrastrukturen er som gjorde alt enklare er difor anten utilgjengeleg eller for lengst forvitra. 1Kjend strekning langs kystlinja i sentrale Durban.
SOLA SKIN
«Jobber hadde vi» – Lukas (informant). I lokaldiskursen om rettferdig omstilling er det særleg ein ny type infrastruktur som folk, oftast aktivistar, talar om: lokaleigde solkraftsystem. I kontekst av miljøkampen er det snakk om sokalla «energy sovereignty», altså ein slags sjølvråderett over kraft. Dette konseptet kan ha fleire tydingar avhengig av om ein ser på nasjonalt eller lokalt nivå. På det lokale handlar det delvis om å gje lokalsamfunn sosial kontroll over eit eige desentralisert
På eit samfunnshus i Durban seier dei om solkrafta dei fekk montert på taket: «Vi har det her, og det fungerer. Folk kan koma å lada telefonane sine eller varma opp maten sin». Sjølv om nostalgi er eit tilbakevendande fenomen, treng det ikkje vera altoppslukande. Det er ikkje i ein kvar tid ein ser mot infrastrukturen i apartheidtida. Nokre gonger heller tendensen i staden mot nye teknologiske system med håpt potensial for nye former for sosialt og økonomisk liv.
Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
FINDING FAMILIARITY IN THE UNFAMILIAR
Growing up in Singapore, I had always felt like home was merely a temporary location that would disappear or shift in due time, because of how difficult it is to attain permanence in this volatile and uncertain world. It was often daunting, as I feared change and how it would shake my foundations of where I sought comfort and refuge in, making me question where I truly belonged.
Taking a leap of faith, I moved to the Netherlands and enrolled at the international high school UWC Maastricht, far from the island I had called home for 17 years. During school breaks, I maximised my opportunity to travel affordably around Europe (thank you FlixBus and Ryanair). Through these adventures, I have had the privilege of being hosted by many wonderful families where I have learnt deeply about their stories and customs. It is always such an intimate moment to immerse yourself in someone’s dining table as a part of their family, like you’ve always been in it for a long time. Every single interaction, whether it is tasting the flavour of various dishes or hearing the exchange of unfamiliar languages, reveals so many unique aspects of their lifestyles.
Beyond all of this, the feeling of ‘home’ that they are all able to provide is so similar. Through all the random conversations, hearty meals, bursts of laughter and maybe even lighthearted bickering, I began to realise how home isn’t a physical place; it’s a feeling. Home isn’t necessarily the accumulation of bricks that form the foundation of a house; it can also be the bits of memories that intertwine together and contribute to this feeling of love and warmth, of comfort and vulnerability. And this feeling is something so precious to be held onto.
All these photographs are what ‘home’ has been to me in the past years. Each snap on my camera was a moment in time where I felt like I belonged, where I was just enjoying a good meal with the people I love.
Maybe the impermanence of ‘home’ isn’t necessarily a scary thing after all
Skribent:
Bryson Koh
Floor dinner in UWCM
Zi Char in Yew Tee
Italian Pizza in Brussels
Outdoor barbeque in Chania
Christmas Julmust and Meatballs in Karlstad
Laksa and Boba in Prague
Jeg gleder meg alltid
Vi satt på gresset, du og jeg. Vi så på en stor innsjø, som lå skjermet ved en ås. Himmelen og skyene var lyseblåe, og de kastet de underligste refleksjoner på vannets overflate. «Det er lenge siden sist», sa jeg – til ingen svar; du var for opptatt med skyene på himmelen. De skapte de vidunderligste former, og du ble helt hypnotisert. Du strakte din arm, og pekte opp. «Se der» sa du, og pekte mot en sky. Jeg lente hodet mitt bakover, og la blikket til værs. Det var sent på kvelden, men det var fortsatt lyst. Solen hadde lagt seg bak åsen, og den kastet et rød-oransje silketeppe over horisonten – det var fint. «En blomst» sa du med en tilfredsstillende tone, som om du hadde fulgt godt med på skyen, og sett hva den kom til å etterlikne. Du snudde deg mot meg, og la øyene dine på meg. Jeg kunne kjenne øynene din brenne på huden min. Jeg møtte blikket ditt med mitt. «Lenge siden sist», sa jeg igjen. Du trakk på skuldrene, og øynene dine vendte raskt vekk hvor våre øyne møttes. Du satte ditt blikk mot bakken. Jeg liker ikke å konfrontere deg. «Jeg vet, og jeg beklager» svarte du, med munnen full av ord, som om du hadde mer å si. Du var ikke lei deg – det visste jeg – men du visste ikke helt hvor du skulle gjøre av deg. Jeg lente meg inn og ga deg en klem. «Vil du at jeg skal få deg hjem?»
Skribent:
Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes
Bachelor i sosialantropologi ved
Universitetet i Bergen
KULA KULA FOTOKONKURRANSE
VINNERBILDE
I experienced Friendsgiving for the first time in the Netherlands, where everybody came together to eat and show appreciation for one another. Everyone came with a dish from home, and it became an international feast since all of us were from different backgrounds. As we shared about the dishes that we prepared, I realised how we all had stories connecting the dish to our past memories, of the loved ones that we originally shared the dishes with in our homelands and how we each breathed our own meaning into them. Food became a way to remember and reminisce, to celebrate the present but also pay homage to our pasts.
BRYSON KOH
REGINE FOLKMAN ROSSNES
Dette fotografiet er fra 2005, da jeg var tretten år gammel. Jeg føler meg privilegert som har vokst opp med dyr, noe som har vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Her er Nemo (foran) og Nicky (bak). Som regel blir man spurt om man er hundeperson eller katteperson. Jeg er en generelt dyrekjær, men liker å si at jeg er fugleperson når jeg får slike spørsmål. Nicky gikk dessverre bort i 2009, men Nemo lever fremdeles!
SILJE B. PAULSEN
Mange ser tilbake til Øst-Berlin under sosialisme med nostalgi. Tyskere har et eget ord for denne følelsen: “Ostalgie”, et ordspill på øst-nostalgi. Berlin er en by med rik historie. Denne historien kan man føle på når man går rundt i byen. Skillene som eksisterte mellom Øst- og Vest-Berlin som eksisterte under den kalde krigen og til Berlinmurens fall, er fortsatt tydelige i landskapet. Ikke bare symbolisert av muren, men også av arkitekturstiler, nabolag, den verdenskjente Ampfelmännchen som fortsatt markerer hvilke lyskryss som tilhørte Øst-Berlin. Men ikke bedre er dette skillet mer tydelig enn ved Checkpoint Charlie, der bildene mine er tatt fra. Med store bilder av en russisk og amerikansk soldat på hver side av gaten, markeres det mest kjente skillet mellom Øst-Europa og Vest-Europa. I dag er Checkpoint Charlie blitt en travel turistattraksjon. Selgere utstiller Ostalgie-memorabilia for titusenvis av folk hver dag. Minnene om DDR lever videre, ikke bare i minnene til Berlin sin befolkning, men også i byens landskap og symboler.
When memories are triggered, we yearn for the past, we long for what used to be. We experience nostalgia.
The conversations shared and the feelings that were evoked, continue to shine like gold in our memories. Like trees swaying in the sunset, the orange hues embrace us as we recall the warmth of the past.
But all that is experienced can no longer return. As we sail into the future, we can only watch as they fly away, fade away from our conscience, and we can only keep reaching for it until it disappears over our lives. For fuglebilde
SIGVE BREMER MEJDAL
Hvor gammel var jeg? Jeg nådde faren min bare til midjen, men han måtte løfte meg slik at jeg kunne se inn i de blankpolerte amerikanske muskelbilene som sto i garasjen han hadde hjulpet med å bygge lenge før jeg var påtengt. Min fars barndomskompuss Olav tilbøy meg cola, jeg var for beskjeden for å ta imot. Jeg gjemte meg bak faren min og kastet forsiktige blikk mot bildet på veggen, mitt første minne av bryst. 15 år med sigarettrøyking og motorolje hadde marinert lokalet med en lukt som for svei i lungene mine, men som nå mange år senere fyller meg med varme og trygghet.
Jeg fikk komme inn igjen i voksen alder, jeg trengte ikke lenger hjelp til å se inn i de... noe mere støvete amerikanske muskelbilene. Jeg møtte Olav, denne gangen vat det han som var beskjeden. Alt var som jeg husket det, lukten av motorolje og sigaretter, kjøleskapet som tidligere var fyllt til randen med cola var nå fyllt med øl, og brystene. Det var egentlig en kallender fra 1997, men den toppløse damen hadde stått der og stirret inn i garasjen helt fram til 2020.
FRAGMENTER FRA EN LENGRE HISTORIE I INDIA
Skribent:
Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås
Bachelorstudent i sosialantropologi ved
Universitetet i Bergen
Som observatør av en annen kultur og videreformidler i korte drag av fragmenter kan man ende med å sette alle innunder samme betegnelse, slik som bruken av ordene “indere” og “indisk”.
Derfor ønsker jeg å sitere en setning fra min venn Kalyani.
Kalyani; «I’d like to say that there’s not one Indian experience, it’s a potpourri of diverse identities and the imposition of oneness decontextualized our lived experiences.»
Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
FRAGMENTS FROM A LONGER HISTORY IN INDIA
A fragment is a small piece or part of something, it has been broken down from something whole- it’s incomplete.
The fragments in this story belong to the author’s own experiences. A fragment and a truth of an experience can have many different perspectives.
Jeg har aldri likt tær, hverken mine egne eller andres, syns de var ganske ekle. Nå er det fire måneder siden tærne mine følte en sokk på seg. De vokste opp med korte hvitsokker på, alle jentene brukte det fra barneskolen av, tærne mine var en del av flokken. Nå vifter jeg både tær og svetter åpenlyst i klasserommet.
Kommer dette til å bli noe jeg liker, bli den rare, barbeinte jenta tilbake i Norge? Eller vil alt falle tilbake til gamle rutiner og tærne blir sperret, kanskje også tankene inne i korte hvitesokker igjen. Vi levende vesener har en uvanlig evne til å tilpasse oss.
Du skal nå på en liten kaotisk, magisk reise. Også i språk, med føtter og tær i flere “hjem” der språkskiftene i hverdagen er mange. Norsk, trøndersk og engelsk flyter over i hverandre fra egne tanker, samtaler med de nye, samtaler med de kjente. Og helt nye språk der India er helt unik i sitt mangfold.
Three European flatmates sitting in an auto, a tuk tuk, in the middle of Hyderabad witnessed an loud blinking ambulance being stuck, unable to move forward in the chaos of India. This sparked a conversation, after one of them pointed out the group’s lack of reaction. Back in their home countries they would have reacted when witnessing something like this, do you not think so?
Such incidents have become a somewhat normal part of their daily travels through the Indian commotion. It’s one thing to go on a two-week holiday to a new society, but living in it over a longer period feels like something entirely different. Maybe exactly this is the important part of what it takes to better understand the new people in my life?
FRAGMENTENES
START - Æ E I INDIA
En opplevelse der jeg for alvor tenkte og følte på kroppen at jeg var i India hendte i en av de store ulikhetene fra mitt Norge - i trafikken.
mitt hjerte i min indiske historie
In India, the traffic is legendary, and the rush hour is intense with vehicles, people and noise—we found ourselves right in the middle of it. All senses were engaged: the smell of exhaust and flower garlands sold from the roadside, the (method to madness) pulse and heartbeat. Manjari, one of my closest friends here, has an electric scooter that occasionally stalls, and stops. This happened right in the middle of the busiest traffic, during the post-work rush hour.
Se for deg fire biler i bredden, scootere som kiler seg imellom, noen ville sjeler som prøver å krysse veien, selgere på siden som vil du skal kjøpe bananer eller chai, ikke minst så mye tuting at tankene kan forsvinne. En ting med trafikken i India er at det er vanskelig å skifte kjøreretning. Den ene regelen de har er å holde seg til en av kjøreretningene (ofte kjører flere feil vei allikevel). Som er skilt av høye sperringer, men det er noen åpninger som hyppig benyttes til å ta en u-sving for å skifte kjøreretningen.
Manjari`s scooter suddenly stopped right in the middle of a U-turn. IT STOPPED.
M
anjari «Naomi, you have to get off and push it» Me «Really?»
But I immediately got off and started pushing. Remarkable, the traffic seemed to move slightly away from us, giving me enough space to push it back into motion. Not the traffic itself moved, but the humans in my new home. Even though a few scooters brushed past just centimeters from my body, making the hair rise, this was their version of giving way.
Hva måtte de tenke av dette synet?
«What the h*** is this “white” girl doing, pushing a scooter?»
Ofte er jeg den med “lysest” hud så langt øyet kan nå, her i Hyderabad.
It started up quickly, I jumped back on, felt the wind in my hair, and thought:
I
«Æ e i India»
FRAGMENTS OF A GIRL’S ONTOLOGY OF THE WORLD
I was embarrassed when I realized three months into my stay in India, I was about to take my first autorickshaw trip completely alone. It did not help that days before one of my friends have told me stories of auto drivers raping girls, in Hyderabad. My pulse was high, at the same time I didn’t want to tell this embarrassing thing that I as an adult had not yet done this thing everyone around me seemed to have done many times.
Why had I not done it before? This little thing.
Norge bruker jeg Uber alene…
I have been very lucky here, and have gotten friends that are always there to help me. If I mention that I need something, very early in my stay friends volunteer to take me outside of campus. In the reality of India.
Noen ganger har jeg tatt meg selv i å være vant til dette i Norge også, en slags princesstreatment. Jeg har dette gamle, analoge kameraet, og i et helt år fikk jeg hjelp av den ansatte fra en fotobutikk til å hjelpe meg med å bytte filmrull. Helt til en dag der han sa: “Nei, du gjør det, og jeg ser på.” Hendene mine skalv, men jeg klarte det, og nå bytter jeg filmrull selv.
Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
I was going outside of campus to my friend Nayana’s apartment. Manjari, who usually drives me, was staying there for the weekend. My pulse was getting higher, the clock was getting more and more, I soon had to be there. I stopped ignoring it, took action, and called my mum. The reality is that much more than it should be in an ideal “safe” world, she is there in my ear when I am walking alone in the dark of the night, also in Norway. Right before I told them that I was nervous and shared my location on Whatsapp.
“Naomi, don’t talk to the driver, auto is better than car, more open, I am there when you reach”.
I made an effort to look “less western”, with a bindi and a scarf around my head. The driver was getting closer on the map… I chugged a beer, it calmed my nerves, but did it really help? I marched to the auto getting ready to just get in, when he wanted to talk about the payment method. What the hell? I was paying through the app, he wanted cash, or google pay direct to his accounts…
I just said “yes, yes”. Already a bump in the road, even before I got in the yellow thing. I had an EarPod in my ear as I often have, so that when he didn’t just drive me, but tried to start conversations, I could actually pretend I didn’t hear him because I didn’t, fully. I have never seen a female uber driver in India.
«Madam, what are you doing tonight?»
«Madam, where are you from?»
«Madam, what are you doing tonight?»
I did not answer...
Jeg så meg i stedet rundt, tok det hele innover meg, og jeg så. Tenkte nok engang.
«Æ e i India»
I have started to recognise more of Hyderabad that has a larger population than the whole of Norway. I smiled, it felt more like home. The drive took 15 minutes. When we reacted, it was some struggle finding exactly 130 rupees in cash. After giving it, he didn’t open the auto door, and demanded an answer.
The driver «Where are you from madam?»
Me «I need to go! Bye bye»
The driver «But madam, where are you from»
Repeating about three times…
Me «I live in India, bye, have a nice day»
It’s after these moments that the adrenalin pumps through my body from the uncomfortableness… BUT I was smiling I had MADE it! Manjari welcomed me with open arms, also proud. When I after a while told about his intensity to wanting a conversation, and how this surprised me. Every time I took an auto with other friends the drivers barely said a word to us.
Nayana «Yeah, but that’s how it is, when a girl is alone they always talk, that’s why I like auto instead of a car. It’s more open, no closed doors.»
Then a memory from Norway came …
Noen år tilbake skulle jeg ta taxi hjem etter en fest med venner. Jeg har ofte hatt interessante samtaler med taxisjåfører, der jeg kan få innblikk i andres liv, så jeg pleide å sette meg foran. Det gjorde jeg også denne gangen. Da vi kom frem, ville han ikke la meg gå ut før jeg la ham til på Snapchat... Jeg gjorde det bare for å få lov til å gå ut, blokkerte med en gang etter at døren til mamma var låst bak meg. Det er også historier om taxi sjåfører som utfører seksuell vold mot jenter i Norge, kjent som et av de “mest” likestilte landene i verden.
My friends in India are saddened by the similarities. It really sucks sometimes to be a girl in this world.
DET BINDENDE FRAGMENTMAT, TEARS, FOOD OG TÅRER
Selv som vitne til en høylytt diskusjon rundt uenighet om den kjente “hellige” biff diskursen i en av klassetimene, der professoren måtte bryte inn og stoppe det hele med;
«What is being said in this class stays in this classroom».
Har jeg har også observert, følt, SMAKT hvordan mat binder og skaper noe felles, varmt og vakkert. Sushant en venn kom med denne uttalsen når vi gikk hjem sammen etter en lang dag med forelesninger, der vi snakket om hva vi likte best med hjemlandene våre;
«My favorite thing about India Naomi is its diversity. I think its sad that it is put out there as a problem, when this is our strength»
Det kommer ofte spørsmål om hva vi spiser i Norge; hva er typisk norsk mat? Dette er et vanskelig spørsmål.
Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
Hva vokste jeg opp med? Jo, et ganske så internasjonalt kjøkken. Det var hos besteforeldre det ble servert poteter, brunsaus og elg. Så hva er min norske mattradisjon. Jeg liker ikke engang julemat godt. Var såpass bortskjemt at jeg kunne få shusi i stedet for den tradisjonelle julematen i mine verste tenåringsår. Nå smiler jeg og sier nam, men tenker så utrolig salt, tørt og smakløst.
Alltid når jeg kommer hjem, spør mamma; «Hva vil du ha å spise mens du er her vennen?»
At an Onam celebration in Kerala with Manjari’s family, I tasted some of the best food I’ve ever had. I developed a fondness for Manga fish Curry. Unfortunately, it wasn’t mango season during this trip. The day before the tears, we were at a restaurant that had run out of mango, so I couldn’t have my new favorite dish that night.
The next day, Vrinda, Manjari’s Amma, came toward me with a warm and kind smile. She handed me Manga fish Curry and explained that her husband, Mohandas, had spent the day
searching their mango tree for an edible mango at her request. Food creates emotions, and my eyes welled up; a tear rolled down my cheek.
Mads (mitt reisefølge og trygge norskehavn)
«Gråter du?».
Imagine that someone here, so far from my mom’s kitchen, would go through such lengths to give me something they realized I liked. I’ve found myself a mother here, my Manjari’s mom. My Amma (Malayalam and Telugu).
Kan en mamma bety hjemme? Hvorfor er disse kraftfulle forbildene så knyttet til nostalgiske følelser? Det er ofte i samtaler på campus med andre studenter fra hele landet som nevner mammaen sin og savnet etter hennes mat. Amma i ordets betydning virker til å bety så mye mer slik som mat og identitet.
One week ago, I had chai with some friends after classes. I had been in the social science building the whole day (den er akkurat like sliten som SV på UIB). But I couldn’t miss out on an opportunity to sit with these girls. I admire all of them; Himakshi for her incredible ability to tell the truth and don’t bend for the social norms around her. Rajyashori I did not know that well yet, but she always has this wonderful smile that makes you smile. Kalyani for their intelligence that I eat up in every conversation with them. Amulya for her big heart, her kindness, patience and beautiful ways of showing me India.
It started with questions about my food in Norway versus here. If I liked Hyderabad food. After a while here I learned that this is the same as we in Norway can talk about the weather, they ask questions about food. Example; «Did you have your breakfast, what did you eat?».
I sent the question in reverse, since I as mentioned often don’t know what to answer here. Then you could see it in their faces, their eyes, it looked like they went back home in their mind, through food. Himakshi from Assam, Rajyashori from Manipur, Kalyani from Maharashtra and Amulya from the same state as we all now live in Telangana. Their faces glowed when they shared something they missed, the food their mum used to make.
Himakshi then started talking about a leaf «Its so yummy, when my mum makes it»
Kalyani «What is the name in English?» Then came the word - Roselle.
Rajyashori and Amulya «We have that one as well!»
Amulya «We call it Gongura and make pickle out of it...and use it in biryanis and chickens curries...like here if we had to use it in other ways than to pickle then we add to some other vegetable or meat to add it’s tangy flavor»
Rajyashori «We call it Sougri in my native language. It’s a very common plant in my home state, so common that many people would consider it poor people’s food. But again it’s such a comforting food, that has a sharp, tangy taste when you make it into a stew. We usually won’t eat the leaves, mostly the soup with rice. So it’s a very simple, humble food.»
All of them from different parts of this gigantic, massive country were sitting here bonding over how they all used the same leaf in their cultural food. Roselle.
«Æ ser dæ India»
NOSTALGI SOM ETNOGRAFISK PÅDRIVER; FELTARBEID PÅ ‘HJEMMEBANE’
Skribent:
Sayna Etminan Mastergrad i Sosialantropologi
Dørene går automatisk opp. Det åpne landskapet som preger innsiden av bygningen framkommer klarere, i et mer skjerpet format. Som barn hadde jeg tilbrakt mye tid på Sølvberget kulturhus. Nå flyter nye og gamle inntrykk over hverandre mens jeg skuer bortover landskapet, på leting etter noe gjenkjennelig. Den store grå steinen står støpt på samme plass mens kinolerretene på veggen fortsetter å trekke til seg nysgjerrige barn. Minnet om meg som en av disse barna vekkes opp, resonnerer til en dyptsittende glede og nostalgi. Landskapet bretter seg nå rundt meg med et nytt nærvær; et vandrende byrom som skifter betydning over tid. Det jeg før betraktet som lekeplass, har nå analytisk verdi.
Utdraget er hentet fra mitt masterprosjekt på Sølvberget kulturhus. Gjenforeningen med Sølvberget frembrakte egne minner hvis verdi ble vital for feltarbeidet. Sansene tok meg tilbake til et minne hvis tid var forbi, men hvis verdi fikk nytt innhold i møte med det akademiske formålet. Evnen til nostalgi ble portalen inn i det levende landskapet av empiriske poeng og etnografisk data. Å gjøre feltarbeid hjemme brakte med seg slike refleksive øyeblikk hvor abstrakte data ble mer håndgripelig og formbar. Mens språket er viktig for den etnografiske teksten, kom ordene imidlertid til kort i møte med det berikende kunnskapsteppet av erindring og pulserende kraft. Både lukt, lyd, smak og berøring var leverandører av en etnografi som ikke lot seg gripe verbalt. Analytiske tråder og empiriske poeng manifesterte seg i former som berørte sansefeltet, og hvis verdi lå utenfor semantikkens landskap.
Nå flyter nye og gamle inntrykk over hverandre mens jeg skuer bortover landskapet, på leting etter noe gjenkjennelig
Landskapet bretter seg nå rundt meg med et nytt nærvær; et vandrende byrom som skifter betydning over tid. Det jeg før betraktet som lekeplass, har nå analytisk verdi.
For eksempel var endringen i atmosfæren etter oppussingen i bygningen kun mulig å erindre gjennom skiftet i lyd. Slike vitaliteter strekker seg forbi språkets rekkevidde og krever at vi engasjerer hele sansespekteret i vår tilnærming. Masteroppgaven min er følgelig besudlet av bilder, språklige ornamenter og lydklipp fra mitt felt; Et sanseteppe av gamle og nye inntrykk flettet sammen til en akademisk helhet.
Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
Masteroppgaven min er følgelig besudlet av bilder, språklige ornamenter og lydklipp fra mitt felt; Et sanseteppe av gamle og nye inntrykk flettet sammen til en akademisk helhet.
Steven Feld (2004) tok den multisensoriske metodikken til sin ytterlighet da han spilte inn mer enn 1000 Bosavi-sanger fra regnskogen i Papa New Guinea. I sangene får vi et glimt av et levende naturlandskap. Ulike arter toner inn på ulikt tidspunkt; vann renner over bekker, fugler beveger seg fra å være synlig til usynlig og kvinner synger fra fuglens perspektiv. Som leser blir vi del av denne opplevelsen gjennom lyd, og ikke bare tekst. I mitt masterprosjekt ble sansene på analogt vis ikke bare metodiske rekvisitter, men en iboende del av, og en forutsetning for etnografisk innsyn. Lydklipp og bilder beriket teksten som transportører av levende og pulserende etnografi. Det var nemlig ikke nok å formidle disse opplevelsene språklig; de krevde sitt eget vokabular.
Med henblikk på sansene og deres formidling av tilbakelagte, nåværende og temporale sykluser, er dette en oppfordring til forskere å engasjere hele sansespekteret i sin tilnærming og bevege seg forbi det snevre rammeverket språket har å tilby; både qua metode og analyse. Mens teksten distanserer oss fra opplevelsen, transporterer lydklippet, bildene og videoene etnografien direkte til oss. Misforstå meg rett: den språklige dimensjonen er og skal fortsette å være en betydelig del av vitenskapelig produksjon. Men som forskere må vi våge oss lenger for å opprettholde etnografiens originalitet. Det var gjennom sansene at minnene fra feltet lot seg overføre og bli gjenlevd i nåværende etnografi.
Hadde jeg forringet masteroppgaven til språket, ville jeg mistet betydelig mengde data og vigorøs empiri.
Fenomenolog Maurice Merleau-Ponty postulerer med henblikk på dette at “the body appears as a particular tension or rhythm that respons to the color seen and the tones heard” (1945: 201). En adekvat etnografisk gjengivelse ligger derfor ikke bare i ordenes anvendelighet eller forskerens appell, men i sanseriket rundt oss. Mitt masterprosjekt er derfor et godt eksempel på betydningen av tidligere minner og sanseinntrykk for vitenskapelig produksjon. Tidligere realiteter lot seg gjenoppstå på måter som frembrakte en analyse med temporal verdi. Prosjektet står derfor som en påminnelse om sansenes kraft og nostalgiens rekkevidde, som analytisk pådriver og metodisk kraft.
Prosjektet står derfor som en påminnelse om sansenes kraft og nostalgiens rekkevidde, som analytisk pådriver og metodisk kraft
Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
ATINGTING
(Basert på overdrivelse, utmattelse og lengsel)
TROM TROM TROM TROMMELOM
- ATINGTING TROMMER
Sommeren på instituttet var som alltid et kapittel for seg selv. Nye studenter ble ønsket velkommen med Fiji skjorter og tommel opp. Eller var det hender? Begge har hvertfall sin hastighet, men ingen spør, bare gjentar. Det var hyggelig å se alle studentene tilbake på instituttet. Det minner meg om de gode gamle tidene sammen med broren min. Nå står han på sitt eget sted – og jeg på mitt. Den varme velkomsten tok derimot brått slutt og realiteten kicket inn, med toner av gitar og slampoesi i bakgrunnen.
Det kan virke som om det er flere som lar seg skremme av studentenes vibber. Det meldes fravær, hvem ER egentlig foreleseren i SANT105? Jeg ser stadig flere gjester som kommer og går. Med det blir omgivelsene mer fremmed og studentene går forvirret fra dør til dør. Hvem er hvem? Hva er hva? Noen grupper har kanskje ikke akkurat fått den store oppslutningen de håpet på.
Atingting trommer videre...
Der gamle dører lukkes, åpnes nye. Det er ikke bare seminarrom som har blitt oppgradert, instituttet glimrer nå i gull og sølv; her jeg står, nypyntet og klar for jul. Men det blir nok dessverre enda en jul stående her alene på instituttet. Men ikke bekymre dere for meg, jeg har glitter. Hvem vet, kanskje den nye veilederen kan ta meg med på en julefeiring slik at jeg også endelig får prøvd meg på feltarbeid. Tenk at jeg har stått her såpass lenge, men aldri vært på feltarbeid. Men en ting har jeg lært, så er det å ikke være kulturrelativistisk. Ahuh?
Tromtrom trommelom
Hvis det var slik at noen hørte hulking i gangene, var det nok meg. Klarte ikke holde tårene tilbake da jeg fikk høre de triste nyhetene. Hvem skal veilede de stakkars SANT100 barna inn i sosialantropologiens forvirrende univers nå. Små antropologer, store sorger…
PS: Husk at ingen rom er virkelig lydtett;) Ikke engang rom 843
KRYSSORD
LODDRETT
1. Semesterest tema
3. Væremåte kroppsliggjort
5. Fellesbetegnelse på folk som bor vekke fra sitt opprinnelige hjemland
6. Transportsmiddel man brukte mye som barn
7. Kjent svensk barnebokforfatter
10. Navnet på kulturhuset Sayna gjorde feltarbeidet sitt
VANNRETT
2. Formen på skyen i teksten til Haakon
4. Hva rimer på feltarbeid og er en ideologi kjent fra Sør-Afrika
7. Barnas byggeblokker
9. En sosial, historisk og kulurell normativ måte å snakke om noe (antropologisk definisjon)
11. Bok med bilder fra fortiden
12. “Vet du hva det beste er? Leketøy fra ___”
13. Tiden da man var ung og bekymringsløs
14. Var en av Norges mest kjente antropologer (hvil i fred) (etternavn)
LITTERATUR
INFRASTRUKTUR OG NOSTALGI I EIN KYSTBY
Bissell, W. C. (2005). Engaging Colonial Nostalgia. Cultural Anthropology, 20(2), 215–248. https://doi.org/10.1525/can.2005.20.2.215
Bosworth, K. (2023). What is ‘affective infrastructure’? Dialogues in Human Geography, 13(1), 54-72. https://doi. org/10.1177/20438206221107025
Dikeni, S. (2002). Soul Fire: Writing the Transition. University of KwaZulu-Natal Press.
Dlamini, J. (2009). Native Nostalgia. Jacana Media.
Kalina, M. et al. (2019). Subsistence marine fishing in a neoliberal city: a political ecology analysis of securitization and exclusion in Durban, South Africa. Journal of Political Ecology, 26(1), 363–380. https://doi. org/10.2458/v26i1.23008
Larkin, B. (2013). The Politics and Poetics of Infrastructure. Annual Review of Anthropology, 42(1), 327–343. https://doi.org/10.1146/ annurev-anthro-092412-155522
Maharaj, B. (2017). Contesting displacement and the struggle for survival: The case of subsistence fisher folk in Durban, South Africa. Local Economy, 32(7), 744-762. https://doi. org/10.1177/0269094217734330
Povinelli, E. A. (2013). The social projects of late liberalism. Dialogues in Human Geography, 3(2), 236-239. https://doi. org/10.1177/2043820613495784
NOSTALGI SOM ETNOGRAFISK PÅDRIVER; FELTARBEID PÅ ‘HJEMMEBANE’
Feld, Steven (2004) Doing anthropology in sound. American ethnologist, 31(4): 41-474. Merleau-Ponty, Maurice (1945) Phenomenology of Perception. London: Routledge.
Facebook: @kulakulatidsskrift
Instagram: @kulakula.uib
KULA KULA
ANTROPOLOGISK TIDSSKRIFT
NR 2. 2024