KULA KULA
ANTROPOLOGISK TIDSSKRIFT
NR 1. 2024
ANTROPOLOGISK TIDSSKRIFT
NR 1. 2024
Vårens tema er sensur. Hva er sensur? Hvordan kan det se ut og føles? Hvilken betydning har det, hva og hvem blir sensurert? I dagens samfunn snakkes det mye om sensur og ytringsfrihet. Tanker om hvem som blir sensurert er splittende. Mange opplever at deres stemmer ikke får plass i samfunnet. Samtidig sitter ofte de samme i innflytelsesrike maktposisjoner. Fokuset forsvinner vekk fra stemmene som ikke slipper frem. Samfunnet består av mange grupper som faller utenfor normen. Grupper som blir sensurert på forskjellige måter. Som får deres kultur og historie slettet fra samfunnets tanker, som må kjempe for å bryte sensuren samfunnet har påført dem.
I vårens utgave av Kula Kula får dere et innblikk i ulike former for sensur og forskjellige grupper som har blitt og blir sensurert. Vi tar turen til Palestina, der vi får et innblikk i hvordan sensur aktivt har blitt brukt mot det palestinske folk. Tilbake i Norge, ser vi hvordan norske kvener kjemper for synliggjøring av sin kultur og sitt språk. Til slutt ser vi på hvordan stater i Latin-Amerika slår ned på ytringsfrihet. I tillegg har vi også noen spennende dikt som skaper bilder av sensur som artikler ikke alltid kan. Vi håper vårens utgave vil vekke tanker og vise nye perspektiver på sensur. God lesing!
Vennlig hilsen
Ansvarlig redaktør Silje Brunstad Paulsen og nestredaktører Andrea Simonsen og Kristine Brustad
Redaktør:
Silje Brunstad Paulsen
Nestredaktør:
Andrea Simonsen og Kristine Brustad
Økonomiansvarlige:
Sarah Ask (vervansvarlig), Amila Seferović og Einar Steinbakke Gilje
Tekstkomité:
Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås (vervansvarlige), Andrea Simonsen, César Alejandro Sojo Andrade, Dina Nordhuus, Kristine Brustad, Silje Brunstad Paulsen og Åsne Kristine Lindegaard
Grafisk:
Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes (vervansvarlig) og Siri Hammer Gjevik
Kommunikasjonsansvarlig: Siri Hammer Gjevik
SoMe og Markedsføring:
Aurora Fisketjøn Otterå (vervansvarlig), Ana Basara og Solveig Skjerden
Skribenter:
Andrea Simonsen, Henrik Madsen, Kristine Brustad, Martin
Eggen Mogseth, Mona Khateeb, Noami Ellinor Kvalstad-Lurås, Tea Skartlien og Tonje Juvik
Forsidebilde:
Noami Ellinor Kvalstad-Lurås
Øverst fra venstre: Pelle Tijhuis, Åsne Kristine Lindegaard, Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås og César Alejandro Sojo Andrade
Andre fra venstre: Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes, Aurora Fisketjøn Otterå, Kristine Brustad, A na Basara og Andrea Simonsen
Tredje fra venstre: Siri Hammer Gjevik, Silje Brunstad Paulsen, Solveig Skjerden og Sara Ask Ikke fotografert: Amila Seferovic, Dina Nordhuus, Einar Steinbakke
Foto: Agathe Solvik Olsen
Sosialantropologi er et studieområde som faller under paraplybegrepet antropologi. Antropologiens ambisjon er å redegjøre for sosiale og kulturelle variasjoner rundt om i verden. Det er mennesket som er i fokus, og antropologer ser dermed på den menneskelige tilværelse, dets ulike aspekter, og sammenhengen mellom disse.
Disiplinen prøver å oppnå en helhetsforståelse av menneskets komplekse relasjonsnett. Antropologi handler kort sagt om læren om mennesket. Disiplinen søker etter en dyp forståelse av mennesket og dets omgivelse.
Kula Kula er et tidsskrift hovedsakelig laget av sosialantropologistudenter. Vi gir engasjerte studenter muligheten til å publisere tekster og bilder i tidsskriftet som blir publisert en gang hvert semester.
Tidsskriftet sikter mot å bedre studentmiljøet på faget og samtidig fremme viktige antropologiske samtidsdebatter. Tidsskriftet består av nyhetssaker, kronikker, faste spalter og portretter som hovedsakelig har til hensikt å tiltale alle med interesse innen sosialantropologi.
Du finner oss her: Facebook: @kulakulatidsskrift Instagram: @kulakula.uib
Skribent: Mona Khateeb
Som barn vokste jeg opp med en bevissthet om å høre til to forskjellige steder. Jeg hadde to land, Norge og Palestina, og begge deler var hjemme. Mamma var fra Bergen og pappa fra Palestina, jeg fra begge steder. Mitt Palestina var først og fremst landsbyen vår og livet med familien der. Mine barndomsminner fra Palestina er uendelig kjærlighet fra en stor familie, olivenhøst og gjete med farfar og søskenbarn i utmarken vår. Etter hvert som jeg ble eldre forstod jeg at mitt Palestina var omstridt og ikke nødvendigvis det trygge hjemstedet som jeg opplevde som barn. Landsbyen vår Deir Hanna ligger på en høyde i Galilea omgitt av olivenlunder og andre nærliggende palestinske landsbyer. På høydene rundt oss skimter du israelske bosettinger bygget på jord tatt fra palestinerne. I dag heter ikke disse områdene Palestina lenger, det heter Israel. Jeg lærte med alderen at landet mitt også hadde et annet navn som betydde og inneholdt noe helt annet enn mine minner fra barndommens Palestina.
Området vi kommer fra, Galilea skulle i henhold til FNs delingsplan tilhørt en fremtidig Palestinsk stat (UN Geospatial Information Section, 1979). Det er det området i Israel i dag med høyest tetthet av palestinere (Bashir i.d.). 15. april i 1948 våknet Palestinerne til en israelsk stat. Norge var det første landet i verden som anerkjente den nye staten (Donmez, 2024). Navn på gater og byer ble byttet ut med hebraiske navn og kartet forandret umiddelbart. Nesten 800 000 palestinere ble drevet på flukt, noen ble igjen og landsbyene deres ble spart (Kadman, 2015, s. 107). Palestinerne som ble igjen ble satt under militær jurisdiksjon frem til 1967 under et apartheidregime som ligner det vi ser på Vestbredden i dag. Landsbyer og byer ble avskåret fra hverandre og all palestinsk bevegelse kontrollert med militærposter. Palestinerne som ble igjen ble også nektet kontakt med resten av Palestina og den arabiske verden. Det var også flyktninger blant dem som ble igjen, de hadde søkt tilflukt i nabolandsbyer da de ble fordrevet fra deres egne (Al Tahhan, 2018).
Naboene til farmor og farfar het Sabtawi, de kalte dem for Dar Sabtawi. Jeg trodde lenge det var det de het, akkurat som vår familie het Khateeb og ble kalt for Dar Khateeb. Senere skjønte jeg at Sabtawi ikke var familienavnet, men navnet på landsbyen de kom fra, Kfar Sabt. De fikk bo hos oss da de kom som flyktninger til Deir Hanna i 1948. De trodde først, som de fleste som flyktet, at krigen var midlertidig og at de skulle få vende tilbake til byene sine når det var over. De hadde bare tatt med seg det mest nødvendige og nøklene til husene sine.
Landsbyer og byer ble avskåret fra hverandre og all palestinsk bevegelse kontrollert med militærposter. Palestinerne som ble igjen ble også nektet kontakt med resten av Palestina og den arabiske verden.
Kafr Sabt ble jevnet med jorden, sammen med 530 andre palestinske byer og landsbyer. Kafrs
Sabt ligger ikke langt fra Deir Hanna. Kjører du forbi og ser godt etter vil du skimte restene av husmur i palestinsk stil med hvit kalkstein, kaktus og oliventrær. Kaktus ble brukt til å markere grenser mellom bøndenes jordstykker og er i dag et av flere bortgjemte tegn i Israel på tidligere palestinsk liv og historie. Jeg forstod etter hvert at det kunne være farlig å snakke om Palestina og å si at jeg var palestiner. Derfor måtte mitt Palestina gjemmes vekk i min egen bevissthet. Palestinerne som ble igjen ble av Israel gitt navnet “israelske arabere”, ikke palestinere. Deres palestinske identitet virket til å i seg selv være en trussel mot staten Israel og måtte derfor viskes vekk sammen med deres historie og kollektive minne.
Sensur og etnisk rensning
Sensur har vært ett av flere verktøy brukt av staten Israel for å utslette minnene om palestinsk tilstedeværelse
og slik rettferdiggjøre sin eksistens i dag. Om vi ser på begrepet sensur og hvordan sensur utøves er det tydelig at den israelske staten har brukt sensur aktivt fra sin begynnelse. Begrepet forstås generelt som det offentlige eller myndigheters undertrykkelse eller forbud mot ulike former for uttrykk. Juridisk avgrenser definisjonen seg til offentlige myndigheters inspeksjon av bøker, tidsskrift, teater, film, musikk og andre medier. Denne definisjonen er imidlertid ikke dekkende og innenfor samfunnsvitenskapene finner en at begrepet gis varierende mening og innhold. Begrepet sensur utvides til å gjelde ikke bare språket i seg selv, men alle mekanismer som virker ekskluderende og gjør at noe ikke kan benevnes (Moore, 2016, s. 2).
I Israel finner vi sensur– både slik begrepet forstås juridisk, som sensur i medier, film og litteratur, men også i dets videre forstand. Sensur der deler av både historie og narrativer utelates, viskes vekk, usynliggjøres og til og med kriminalisert. Både mennesker og deres fortellinger og historie viskes vekk, gjennom massakrer, folkemord, fordrivelse og ødeleggelse.
Pappe viser til hvordan det kan virke som at Sionistene hadde en plan for hvordan de skulle kunne opprette en jødisk stat i Palestina. En del av planen for å kunne gjennomføre sitt koloniseringsprosjekt var å overta jord og fordrive de som allerede bodde der (Pappe, 2006, s. 45). Senere har fremstillingen i israelske historiebøker vært at palestinerne dro frivillig, mens palestinske historikere hevdet at det foregikk en tvungen fordrivelse. På slutten av 80- tallet og frem til i dag har israelske historikere imidlertid fått tilgang til tidligere lukkede statsarkiver, som i stor grad bekrefter den palestinske versjonen. Basert på disse arkivene har historikere kunnet dokumentere at palestinerne flyktet som et direkte resultat av fordrivelse, massakrer og frykt (Berg, 2023, s. 63). Pappe (2006) sin hovedargumentasjon er at en viktig del av planen for å gjennomføre det sionistiske prosjektet var å fordrive den palestinske befolkningen.
Palestinerne måtte fordrives både for at det skulle bli mulig å bosette seg selv der, men også fordi den palestinske tilstedeværelsen i seg selv var en motsetning til bildet eller fortellingen de selv forsøkte å tegne av sin nye stat. De var et folk uten land og Palestina et land uten folk.
Om vi ser på begrepet sensur og hvordan sensur utøves er det tydelig at den israelske staten har brukt sensur aktivt fra sin begynnelse.
Det sionistiske prosjektet gikk ut på å skape et nasjonalt hjem for jøder. Sionismen oppstod i Europa som en kultur – politisk bevegelse på slutten av 1800 tallet, som et motsvar på den fortsatte diskriminering av jøder og økende antisemittisme. Nasjonale strømminger i Europa på denne tiden førte til at også flere europeiske jøder begynte å se på seg selv som en egen nasjon med rett til et eget land (Groth, 2024). Det som hadde startet som en europeisk nasjonalbevegelse utviklet seg videre til en kolonialistisk bevegelse med mål å bygge et nasjonalt hjem for jøder utenfor Europa (Pappe, 2009, s. 66). Sionistene vurderte flere alternativer for hvor den nye staten kunne opprettes, det var lenge snakk om en kolonistat i Afrika hvor europeerne allerede var i gang med sin kolonisering og imperialistiske prosjekt (Segev, 2011).
De var et folk uten land og Palestina et land uten folk.
Det var også et gammelt håp og ønske blant mange jøder om å vende tilbake til sitt tidligere “hjemland” i landet Israel. Etterhvert ble det enighet om at det nye jødiske nasjonale hjemmet skulle ligge i Palestina, som var en del av det området som i jødisk tradisjon betegnes som Erez – Israel, stor Israel (Groth, 2024). Sionistene kalte jødene for et folk uten land som bosatte seg i et land uten folk (Muir, 2008).
For at denne fortellingen skulle stemme måtte ikke bare historien om et palestinsk folk viskes vekk, men også folket selv.
I lys av tidsånden i Europa på den tiden, var det kanskje ikke så rart at ideen om sionisme kunne utvikles og vokse frem. Sionismen oppstod som en europeisk ide som vokste frem først og frems blant europeiske jøder fra overklassen. Vestlige ideer om nasjonalstater, men også ideer som imperialisme og kolonimakt farget den sionistiske ideologien (Mishra, 2024). Traverso (2024) viser til hvordan elementer av samtidige europeiske ideer som nasjonalisme, imperialisme og kolonialisme alle finnes igjen i det sionistiske prosjektet. De vest-europeiske maktene på den tiden betraktet det som en selvfølgelighet at de kunne ta eierskap til resten av verden uten å stille spørsmål ved om det kunne være rett eller galt (Harris, 2004, s. 172). De koloniserte områder utenfor Europa var allerede hjemmet til folk før kolonimaktene gikk inn. Virkemidlene som de europeiske kolonimaktene brukte for å “rettferdiggjøre” sin kolonisering var mange av de samme som sionistene tok i bruk for å gjennomføre sitt prosjekt (Mishra, 2024). Det sionistiske statsprosjektet var ikke nytt i europeisk sammenheng. De nederlandske beboerne reiste fra religiøs forfølgelse da de dro til Sør-Afrika og underla de som allerede bodde der sitt apartheidsystem. Apartheid ideologien bygget på en lang tradisjon av rasistisk koloni - tenkning lå bak det rasediskriminerende lovverket og politikken det sør afrikanske nasjonalistpartiet benyttet for å oppdrettholde sitt hvite herredømme i SørAfrika (Tjønneland, 2024).
Sionistene kalte jødene for et folk uten land som bosatte seg i et land uten folk (Muir, 2008). For at denne fortellingen skulle stemme måtte ikke bare historien om et palestinsk folk viskes vekk, men også folket selv.
Mange av nybyggerne som bosatte seg i NordAmerika reiste også fra religiøs forfølgelse i Europa. De dannet sine stater på det amerikanske kontinentet på bekostning av urbefolkningen som allerede bodde der (Hvidtfeldt, 1977).
James Baldwin påpekte i 1967 at det jødiske folks lidelser; “anerkjennes som en del av verdens moralske historie, men slik er det ikke for svarte”. Sammenlignet med de jødiske ofrene fra nazismen husker vi knapt de talløse millionene som ble tilintetgjort under slaveriet og andres katastrofer som jødenes Holocaust om det er i Sør-Amerika, Afrika eller Asia (Mishra, 2024).
Historisk sensur
I Israel snakker vi om en form for historisk sensur. Fortellinger om krig, undertrykkelse og fordrivelse som en del av det sionistiske prosjektet utelates eller forbys. I egne historiebøker og på pensum i skolen i Israel i dag fortelles historien om hvordan europeiske jøder inspirert av sionistisk ideologi begynte å komme til landet som da var nærmest ubebodd og en forsømt del av det ottomanske riket. De forteller om de første sionist pionerene som gjorde ørkenen grønn, de plantet skoger og etablerte industri og byer,
Dette narrativet fornektes i dag, men vi vet at opprettelsen av staten Israel også endte med det som av palestinere kalles for Nakba, den store katastrofen. Katastrofen der rundt 800 000 tusen palestinere ble fordrevet fra sine hjem og ble flyktninger, 356 landsbyer ble ødelagt og urbane nabolag ble “etnisk renset” for sine palestinske innbyggere (Tvedt, 2023, s. 34).
En kan ofte skimte restene av palestinske hus, oliventrær og kaktus, som for oss som bærer med oss historien og minnene er et sikkert tegn på at her har det vært en palestinsk landsby der. De som bodde der er i dag flyktninger.
som om det ikke fantes fra før. Den palestinske befolkningen nevnes knapt i de israelske historiebøkene, annet enn i demografisk statistikk (Pappe, 2006, s. 43). På tross av at demografisk statistikk fra Palestina burde tale for seg selv. Ved inngangen til det britiske mandatstyret utgjorde jødene 11 prosent av Palestinas befolkning, resten var palestinere, likevel har Israel opprettholdt narrativet om et land uten folk (CJPME, 2024). Dette narrativet fornektes i dag, men vi vet at opprettelsen av staten Israel også endte med det som av palestinere kalles for Nakba, den store katastrofen. Katastrofen der rundt 800
000 tusen palestinere ble fordrevet fra sine hjem og ble flyktninger, 356 landsbyer ble ødelagt og urbane nabolag ble “etnisk renset” for sine palestinske innbyggere (Tvedt, 2023, s. 34). Fra opprettelsen av staten Israel i 1948 og videre er dette historier man har prøvd å viske vekk fra den kollektive bevissthet, palestinsk historie om smerte og identitet. For palestinere i Israel, i de okkuperte områdene og i diaspora er 15. mai som markeres av Israel som den store uavhengighetsdagen, blitt en nasjonal sørgedag. Dagen der en minnes at palestinerne mistet 78 % av sitt historiske hjemland og store deler av befolkningen ble drevet på flukt (Tvedt, 2023, s. 35).
Forbudte minner I 2011 vedtok Knesset, det israelske parlamentet en lovendring (amendment no. 40) til Budgets Foundations Law av 1985, den såkalte “Nakba- loven” (Adalah, 2011).
Endringen gir finansministeriet myndighet til å stoppe statlig støtte til institusjoner som deltar i aktiviteter som kan sies å være i opposisjon til staten Israels prinsipper. Aktivitet som kan sies å være anti - israelsk er forbudt. Eksempler på hva som kan være ulovlig er å ikke anerkjenne Israel som en demokratisk
Konklusjon
Nakba og hendelsene rundt opprettelsen av staten Israel er imidlertid historiske sannheter, vi snakker ikke bare om retten til å ytre seg eller innta en posisjon. Hendelsene i 1948 og urettferdigheten palestinerne har blitt utsatt for videre er godt dokumentert. Ved å
Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
Liten frøken
Har en flette strøken
Hun er bare fire
Mange ord hun av seg lirer
Men fleste av de
Får hun ikke si
Mor sier atter nei
Hun er lei
«I morgen er det ny dag
Det skal ikke snakkes slikt slag»
Far rister på hodet
«Det er bare en periode»
Nå er frøkna tyve
Hun ser det er vanlig å lyve
Døra att hun let
På sitt universitet
Folk prater om siste nytt
Hun føler seg bare snytt
Med sannheten i skjul
Blir verden helt hul
Politikkens motstandsvenner forsvinner
Men ingen forbinder
Sannheten bak
Frøkna føler seg svak
TVen viser kun paradiser
Med mennesker som ler
Men ingen ser
Hva som egentlig skjer
Løvetannfrøkna strakk seg og er nå blitt ti
Er fortsatt ting hun ikke får si
For forbudte bøker
Som frøkna søker
Hun får enda et nei
Når hun prøver seg
Læreren skjærer en grimase
«nå må du slutte å mase»
For uttrykket i fjeset
Shit, hun har gjort en fadese
Hun vil lese
En bok forbudt
Han sier «dette må ta slutt»
Skribent:
Tonje JuvikMasterstudent i sosialantropologi ved
Universitetet i Bergen
Frøkna blir tretti
Verden er langt fra plettfri
Hun har fått en datter
Som gjennom samtaler fatter
Ingen er trygg
Men de står med rak rygg
Utad er et glansbilde
Ingen har en skikkelig kilde
Livet blir et bur
Når alt blir påvirket av sensur
Skribent: Tea Skartlien
Bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen
Illustrasjon: Haakon S. H. KjelbergnesDet er skummelt
Dette med å ikke vite
Hva som er sant
Og hva som ikke er det
Hvem kan man stole på
Og hvor kan man gå
Fritt,
Uten å bli tråkket på
Å finne fram i en sånn verden
En hverdag uten sannhet
Konstant i frykt
For ingenting og alt kan være utrygt
For å være regnet som et demokratisk regime må man, i hvert fall til en viss grad, ifølge Gerardo L. Munck og Juan Pablo Luna møte fem kriterier. Disse innebærer regulære valg for topposisjoner, allmenn stemmerett, parti-frihet og loven til å stille til valg for alle. Alle valg skal være frie og rettferdige. Til slutt kommer punkt fem som sier at alle borgere har rett til ytrings-, assosiasjons- og forsamlingsfrihet, og retten til tilgang på informasjon (Munck & Luna, 2022, s. 166). Men det er et smutthull i punkt fem, media kan være kontrollert av et par mektige aktører, og informasjonen borgerne har rett på kan derfor være partisk eller ikke vise hele sannheten (Munck & Luna, 2022, s. 167). Journalister og aktivister som velger å bruke ytringsfriheten sin til å varsle om dette, risikerer i mange latinamerikanske land forfølgelse, fengsling og å miste livet (Amnesty, 2021).
Gunhild Hoogensen Gjørv et al. skriver i boken Totalforsvar i praksis at å spre desinformasjon er en billig og enkel operasjon i demokratier. Det eneste man trenger er en viss innflytelse på noen medier, gjerne noen som er populære og kjente (Gjørv et al, 2022, s. 100). Desinformasjon blir brukt med ulike hensikter. Om man er en fiendtlig stat er desinformasjon rettet mot sivilbefolkningen, og målet er å diskreditere myndighetene (Gjørv et alt, 2022, s. 101). I LatinAmerika vil heller målet være å kreditere seg selv,
regjeringen, statlige aktører og eliten for uriktige handlinger. Dette blir «enkelt» gjort ved noen rike aktørers eierskap av mange små medieselskap av ulike typer, og dermed kontrollerer disse aktørene hva mediene publiserer (Munck & Luna, 2022, s. 193-4). Er man aktivist eller journalist vil målet være å diskreditere regjeringen med informasjon om deres ofte uærlige handlinger. Dette er effektivt hvis deler av befolkningen allerede tror myndighetene ikke jobber for folkets beste, og/eller ikke dekker deres umiddelbare behov (Gjørv et al, 2022, s. 101). På denne måten har flere tatt over makten i Latin-Amerika de siste årene, som Bukele i El Salvador ved valget i 2021. Han spilte på å klare det ingen partier klarte, å representere folket, da folket allerede hadde mistet troen på demokrati og politikk (Meléndez-Sáchez, 2021, s. 19-20). Videre skal teksten vise hvordan det å jobbe mot staten i flere latinamerikanske land kan være ekstremt farlig. Det vises ved å drøfte hvordan det å gi folket informasjonen de ifølge loven har krav på og høyt uttrykke misnøye til regjeringen kan få deg forfulgt, fengslet og drept.
Latin-Amerika – Verdens mest voldelige region
Latin-Amerika har en lang historie, både før og etter Columbus sin «oppdagelse» av regionen. Siden 1880 var regionen dominert av oligarkiet, og regimet var autoritært. Mellom 1930 og 1980 hadde regionen korte perioder med demokrati, autoritære regimer og militærdiktaturer. Men etter 1980 og fram til i dag har regionen vært preget av en demokratisk bølge, og normen har vært demokrati (Munck & Luna, 2022, s. 85).
Journalister og aktivister som velger å bruke ytringsfriheten sin til å varsle om dette, risikerer i mange latinamerikanske land forfølgelse, fengsling og å miste livet (Amnesty, 2021).
Likevel har det vært vanskelig å etablere sterke, legitime og sunne demokratiske regimer, fordi landene i regionen er postkoloniale. Ifølge Mbembe var koloniserte land, territorier hvor loven kunne bli suspendert og europeiske stater kunne krige fritt. De kunne drepe innfødte, fordi det ikke var sett på som å drepe et menneske (Mbembe, 2003, s. 24-25). Disse landene har i dag postkoloniale holdninger, normer og politikk som sitter igjen i samfunnet, og det er vanskelig å endre. Salem og Larkins skriver om postkoloniale stater, i dette tilfelle Brasil, og hvordan de sliter med å kontrollere befolkning, politi og militæret nemlig på grunn av at loven ikke pleide å gjelde der (Salem & Larkins, 2021, s. 67). Dette kan være en faktor ved hvorfor Latin-Amerika er verdens mest voldelige region (Munck & Luna, 2022, s. 389).
Det er flere problemer med demokratiene i Latin-Amerika, som har ført til at de ikke har klart å bli spesielt sterke. En del av disse henger igjen etter kolonitiden. Et av de større problemene er korrupsjon. Mektige og rike aktører opererer over loven, statens institusjoner, og lovsystemet klarer eller vil ikke la dem betale for handlingene deres (Munck og Luna, 2022, s. 280). Dette har blitt en ond sirkel det er vanskelig å komme ut fra. Media er ofte eid av de som sitter med mest ressurser og de rike og mektige. Dette reflekterer derfor synet og interessene deres. På grunn av dette er det eliten som i stor grad bestemmer hva som blir sett på som samfunnsproblemer, hvordan de burde bli adressert og hva som vises på skjermene (Munck & Luna, 2022, s. 535).
Ifølge Amnesty sin rapport, er å forsvare menneskerettigheter en høyrisikojobb i de fleste latinamerikanske land (Amnesty, 2021, s. 14).
De fleste landene ønsker å forbedre dette og derfor har alle land i Latin-Amerika unntatt Costa Rica og Cuba fått en nasjonal lov om informasjonsfrihet (Munck & Luna, 2022, s. 286-7). Allikevel har journalister som skriver om narkokartell og deres linker til politikere og myndighetene ofte blitt drept i forbindelse med arbeidet deres (Munck og Luna, 2022, s. 288). I perioden 2011-2020 ble 12 journalister drept i snitt hvert år. Brasil, Colombia, Den dominikanske republikk og Mexico er landene med høyest dødsrate for journalister (Munck & Luna, 2022, s. 288).
Når det gjelder kriteriet fem for å være et demokrati, som sier at alle borgere har rett til ytrings-, assosiasjons- og forsamlingsfrihet, og retten til tilgang på informasjon, er det mange land som bryter med disse rettighetene. Spesielt når det kommer til sosiale bevegelser og protester (Munck & Luna, 2022, s. 288).
I perioden 2011-2020 ble 12 journalister drept i snitt hvert
år. Brasil, Colombia, Den dominikanske republikk og Mexico er landene med høyest dødsrate for journalister (Munck & Luna, 2022, s. 288).
Mange fredelige protester har blitt møtt med regjeringens sikkerhetsstyrker. Et eksempel er fra Chile i 2019, her svarte regjeringen på protester med nasjonale styrker. Det endte med 36 drepte mennesker, og flere tusen ble torturert og skadet (Munck & Luna, 2022, s. 288). Videre har mange ledere i sosiale organisasjoner også blitt drept i Latin-Amerika. I 2019 ble 148 land- og miljøaktivister drept i regionen, deriblant 64 i Colombia, 24 i Brasil og 18 i Mexico. I Colombia alene, er det estimert at mellom 300-700 menneskerettighets ledere, som kjempet for sine etniske samfunn,
har blitt drept mellom 2016 og 2019 (Munck og Luna, 2022, s. 288). Ifølge Amnesty sin rapport, er å forsvare menneskerettigheter en høyrisikojobb i de fleste latinamerikanske land (Amnesty, 2021, s. 14). Det vil si at det er en stor sjanse for å miste livet på grunn av jobben.
I Latin-Amerikas diktaturer er ytringsfriheten også fratatt borgerne. I Cuba blir opposisjonspolitikere regelmessig fengslet. Venezuela har også fengslet minst 15 000 mennesker med politisk motiv mellom januar 2014 og mai 2019 (Munck & Luna, 2022, s. 289). Det samme gjelder i den såkalte «demokratiske» republikken Nicaragua.
Det autoritære «demokratiet» Nicaragua
Ved Nicaraguas presidentvalg i 2021 ble alle opposisjonene til sittende president Daniel Ortega fengslet. Dette innebar kandidater, aktivister og sivile samfunnsledere. President Ortega hadde skrevet om lover siden 2000-årene. Han manipulerte valgene ved å fjerne ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og ikke minst mediefriheten (Thaler & Mosinger, 2022, s.133). Dette strider med kriteriet nummer fem, for å skulle bli regnet som et demokrati. Allerede i 2018 var det protester mot presidenten, som ble møtt med tyranni og brutalitet.
Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
Han sendte kritikere i fengsel og opposisjonsmedlemmer ble drept (Thaler & Mosinger, 2022, s. 133). Under protestene i 2018 mistet folk retten til fredelige protester og ytringer (Thaler & Mosinger, 2022, s.136). Befolkningen står derfor i fare for å bli en stor muted group (Ardener, 1975). Det vil si at den dominerende gruppen i samfunnet styrer normen for hva man snakker om og hvordan. De dominerte lærer seg ikke å uttrykke egne tanker og perspektiver. Hvis de prøver blir de ikke hørt, og de blir dermed stilnet (Ardener, 1975, s. 20-25). Likevel påstår regjeringen i Nicaragua å ha demokrati, men er det realiteten?
ble minst 1,614 mennesker vilkårlig fengslet for sin deltagelse i demonstrasjoner (Amnesty, 2021, s. 6). Mange av de som ble fengslet under demonstrasjonene har på papiret blitt fengslet for besittelse av narkotika eller organisert kriminalitet. En av dem er María Esperanza Sánchez García, som fikk 10 års fengsel for organisert kriminalitet etter hun var med i demonstrasjonene som startet i 2018 (Amnesty, 2021, s. 6). Demonstrasjonene hun var med i krevde løslatelse av politiske fanger, og var en opposisjon mot menneskerettighetsbrudd fra administrasjonen. Etter demonstrasjonene har 100 000 mennesker flyktet fra landet. María Esperanza Sánchez García flyktet ikke fra landet, «Once again, the people of Nicaragua
find themselves in a situation where voicing criticism of the government puts them at grave risk»
- Erika GuevaraRosas, Americas director at Amnesty International (Amnesty, 2021).
Siden 2018 har Ortega-regimet kriminalisert journalistikk, og stengt ned flere organisasjoner som stilte seg kritiske til regjeringen (Amnesty, 2021, s. 5). For å hindre spredning av «falske nyheter» har særloven om nettkriminalitet etablert et juridisk rammeverk som kan brukes til å kriminalisere alle som uttrykker en mening som får autoritetene til å slå alarm. Det vil si at alle som kritiserer regjeringen kan bli kriminalisert og lovlig sanksjonert (Amnesty, 2021, s. 15). En konstitusjonell reform har også blitt vedtatt. Denne lar mennesker få livstid i fengsel for å være politiske motstandere (Amnesty, 2021, s. 5). De som befinner seg i skuddsonen er blant annet journalister og aktivister.
Menneskerettighetsorganisasjon IACHR rapporterte at mellom april 2018 og oktober 2020,
men har siden 2019 flyttet mellom ulike safe houses for å beskytte familien sin etter hennes aktivisme. I 2020 fant myndighetene henne, og tok henne med til avhør som de utførte med bruk av tortur. Hun ble dømt for narkotikasmugling. Ulike sosiale bevegelser mener dette er statens løsning på å fengsle politiske motstandere «lovlig» i Nicaragua. Fengslene har forferdelige forhold, og de som kommer inn på María sin måte er ofte utsatt for ekstra vold av både vakter og andre innsatte (Front line defenders, i.d.).
«It is clear that prisons in Nicaragua are being used by the government to silence those who think differently and speak out in opposition.»
(Front line defenders, i.d.).
Når aktivister, opposisjonsmedlemmer og journalister slipper ut igjen av fengsel, blir de forfulgt, trakassert og truet på livet av ulike private og statlige aktører. Både journalister og aktivister lever i eksil, eller i konstant frykt for hva som møter dem om noen gjenkjenner dem (Amnesty, 2021, s. 20). Dette er en stor grunn til hvorfor samfunn blir stilnet, og det oppstår muted groups (Ardener, 1975). Alt dette kun for å ytre meningene sine, om urettferdigheter i samfunnet og om sosiale rettigheter. Dette gjør samfunnet undertrykt. Borgerne blir redde og vil kanskje søke beskyttelse hos alternative aktører. Det har allerede skjedd i Brasil, på grunn av politiets og statens manglende beskyttende evne, som blant annet Ben Penglase har skrevet om i artikkelen
The Owner of the Hill: Masculinity and Drugtrafficking in Rio de Janeiro, Brazil, fra 2010. Her har narkotikakartellene tatt over den beskyttende rollen overfor innbyggerne som staten ikke klarer å opprettholde. De beskytter nabolagene mot korrupt politi, rivaliserende narkotikakarteller og gir folket rettferdigheten staten ikke kan gi dem (Penglase, 2010).
I Nicaragua kommer frykten innbyggerne har opparbeidet seg godt fram gjennom deres reaksjon på regjeringens unngåelse av å vaksinere dem mot covid-19. Regjeringen lot heller deler av befolkningen dø av viruset. Befolkningen protesterte ingenting (Munck & Luna, 2022, s. 139). Dette er uvanlig i Nicaragua, da de har pleid å demonstrere mot urettferdighet. Et eksempel er demonstrasjonene etter at president Ortega kuttet pensjonen. Demonstrantene, som var pensjonister, ble møtt med paramilitær vold. På grunn av regimets reaksjon mot pensjonistene, protesterte studentene mot dette. De fikk et dødelig svar, og bare første uken ble 57 mennesker drept (Munck & Luna, 2022, s. 137).
Avslutning
Å være redd for livet etter å ha gitt sine medborgere retten til informasjon gjennom journalistikk.
Å være redd for hva politiet og nasjonens sikkerhetsstyrker vil svare med når du deltar i en fredelig protest.
Å være redd for å uttrykke misnøye med en demokratisk regjering.
Å være redd for staten og alle dens aktører.
Det viser til brudd på retten til livet, som er den mest grunnleggende sosiale rettigheten man har (Munck og Luna, 2022, s. 283).
Statens måte å håndtere demonstranter som María Esperanza Sánchez García er et godt eksempel på dette. Det er også statens svar på pensjonistenes demonstrasjon, og studentenes protest. Disse hendelsene er med å spre frykt i befolkningen. En frykt som har ført til å stilne store deler av et helt folk. Et folk som nå står og ser på urettferdigheten som skjer i landet sitt. Hvis de uttrykker seg, er fengsel eller døden en realistisk skjebne. Derfor viser Nicaragua og president Ortega klare brudd på et demokrati, og regimet bikker mot diktatur. Selv om mange land i Latin-Amerika er demokratisk på papiret, er de ikke fulle, eller sterke demokratier, og innbyggerne som står opp mot regjeringen kan miste livet for det.
Skribent: Henrik Madsen Nestleder i KvääninuoretKvenungdommen
Foto: Henrik MadsenDenne teksten er videreført fra et innlegg skribenten holdt for Utenriksdepartementet (UD) i januar 2024. Innlegget ble holdt på vegne av Norske Kveners Forbund (NKF-RK). Kvener, eller norskfinner, er en av Norges fem nasjonale minoriteter. NKF-RK og deres ungdomsorganisasjon KvääninuoretKvenungdommen jobber for å synliggjøre kvensk kultur og språk, og jobber for bedre rettigheter for ivaretakelse og styrking av kvener og deres identitet. I denne seksjonen får vi et innblikk i hvordan minoriteter kjemper om sin plass i offentligheten.
Ved jevne mellomrom blir hvert eneste FN-land rullerende utspurt av FNs menneskerettighetsråd (MR-rådet) om deres oppfølging av menneskerettighetene. I november 2024 er det Norge sin tur til å utspørres, og i den forbindelse ble en rekke menneskerettighets-, miljø- og minoritetsorganisasjoner invitert til å gi innspill hos Utenriksdepartementet. Deriblant oss i
Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto (Nkf-Rk) og Kvääninouret - Kvenungdommen.
Vi talte der som representanter for en folkegruppe som over flere århundrer har blitt forsøkt utryddet gjennom en hard fornorskningspolitikk. For de som ikke er kjent med oss, så har kvener en lang historie på Nordkalotten, som strekker seg over hele Norges historie. Siden årtusenskiftet har vi kvener vært anerkjent som en nasjonal minoritet, og språket vårt (kvensk) som et offisielt minoritetsspråk (Madsen, 2023; Lanes, 2017).
Gradvis gjennom siste halvdel av 1900-tallet har fornorskningspolitikken blitt gradvis avskaffet, men som seneste Sannhets og forsoningskommisjonens rapport (2023) fastslo fortsetter den dag i dag (Lanes et al, 2023; Lægeland, 2023).
Riktignok blir man ikke slått i skolen for å snakke kvensk, og man blir heller ikke underlagt yrkesforbud for det samme – oss bekjent. I hvert fall ikke som en del av det offentliges politikk.
Måten vi blir diskriminert på i dag skjer i mindre grad gjennom vold og tvang, men er på mange måter mer subtil. Diskrimineringen manifesteres i mindre grad av hva vi får, men heller hva vi ikke får, og hva vi blir nektet (Jonas & Madsen, 2022).
I FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter, artikkel 27 står det at «i de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.» (FN Sambandet, 2024) Norge undertegnet konvensjonen for over 20 år siden, men måten den blir praktisert på holder ikke mål.
Måten vi blir diskriminert på i dag skjer i mindre grad gjennom vold og tvang, men er på mange måter mer subtil.
i mindre grad av hva vi får, men heller hva vi ikke får, og hva vi blir nektet (Jonas & Madsen, 2022).
Om noen frarøver deg noe, holder det ikke med at de sier at de skal slutte å stjele fra deg, og sier at du har rett til din eiendom, all den tid de ikke returnerer det de tok fra deg. Dette gir et godt bilde på den situasjonen vi, sammen med de andre nasjonale minoritetene, står i. Vi har blitt frarøvet mye av vår historie, språk og kultur, og Norge gjør lite for å returnere det som rettmessig er vårt.
Rundt samme tid som Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport ble lagt frem ble det behandlet et forslag i utdanningskomiteen på Stortinget.
Her ble det foreslått å endre retten til kvensk opplæring for skoleelever, fra å være en rett begrenset til Troms og Finnmark og bare om tre eller flere elever ønsket dette, til å bli en individuell og nasjonal rett. Dette ble nedstemt (Vaara, 2023).
Vi har blitt frarøvet mye av vår historie, språk og kultur, og Norge gjør lite for å returnere det som rettmessig er vårt.
Dette er gjennomgående for saker som angår oss. Tidvis blir det gjort små skritt i riktig retning, men som oftest er det for lite, og for tregt. Språket vårt er blant Europas mest truede, noe som har vært konstatert over flere tiår.
og kvensk som et nasjonalt minoritetsspråk: nasjonalt betyr hele Norge, og forpliktelser er nettopp forpliktende.
Den formen for diskriminering som utgjør den største trusselen for vårt språk og kulturs fortsatte eksistens, er den strukturelle diskrimineringen av kvener som praktiseres. Om noen ikke liker meg for at jeg er kven, er det ille nok, men til syvende og sist er det deres problem. Har denne personen derimot makt til å gjøre noe med det. Da er det vårt problem.
Minoritetsspråkpaktens krav om at «staten skal beskytte, styrke og videreutvikle
minoritetsspråkene, og å legge forholdene til rette for undervisning og læring» (European Charter for Regional or Minority Languages, 1992; Udir, i.d.), samt Rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter, artikkel 5 om å «fremme nødvendige forutsetninger for at [vi] skal kunne bevare og utvikle [vår] kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av [vår] identitet, språk, tradisjon og kulturarv» blir behandlet som et fremtidig mål, heller enn som minstekrav (Lovdata, 1995).
Fremdeles blir kvener frarøvet retten til språket familiene våre brukte i generasjoner. Dette henger sammen med umyndiggjøring og likegyldighet i de historiske områdene på Nordkalotten – i denne sammenheng på norsk side i Troms og Finnmark. Videre ser vi forestillinger om at bosetningsmønstrene som gjelder for nordmenn ellers, ikke gjelder for kvener, utenfor de historiske områdene: Det er som om vi ikke finnes ellers i landet.
Det burde være overflødig å si det, men kvener er anerkjent som en nasjonal minoritet,
Det er videre et systematisk problem når de kan lene seg på et system som legitimerer diskriminering av nasjonale minoriteter, og som gjentatte ganger av internasjonale organer som Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI) (NRK 2015) og FNs rasediskrimineringskomite (CERD) kritiseres for tafatthet når det kommer til bekjempelse av rasisme og diskriminering (Brandvold, 2019; FN, 2024).
Som de forjettede ord, gjentatte ganger ytret av kvener, og representanter fra andre nasjonale minoriteter: ingenting om oss, uten med oss. Dette gjelder både fylkeskommunale konferanser om forsoningsprosesser, bestemmelser om retten til tradisjonelt bruk av vann og land, og utforming av nasjonale regelverk og opplæring.
Om noen ikke liker meg for at jeg er kven, er det ille nok, men til syvende og sist er det deres problem. Har denne personen derimot makt til å gjøre noe med det. Da er det vårt problem.
Tross den mørke historien som har fulgt oss og våre søsterfolk, så fortsetter våre språk og kultur å være levende og i vekst, og som den store svenske sangeren Mikael Wiehe en gang sa: Finns det liv är det aldrig för sent (Wiehe, i.d.).
Skribent: Andrea Simonsen
Bachelorstudent i sosialantropologi ved
Universitetet i Bergen
Medvirkende: Kristine Brustad
Bachelorstudent i sosialantropologi ved
Universitetet i Bergen
For her own and her family’s safety, the interview object is anonymous.
In the virtual realm of Google Meet, from the sunny quietude of Bergen to the bustling energy of a Middle Eastern metropolis we meet Farah– each one of us sitting in our student apartments with a whole world between us. Wrapped in a sweater proudly featuring the delineated contours of Palestine, she wears her homeland as a symbol of identity and belonging. Farah is 21 years old and has spent most of her life in the Jerusalem, where she grew up. Although she explains that growing up in Palestine means having ties to various parts of the country, as the ongoing displacement of people leads to frequent moves between cities and the continuous formation of new connections throughout the nation. At the age of 16, she received a scholarship to attend an international high school in Europe, where she lived and studied from 2019 to 2021, sharing her daily life with students from multiple parts of the world. Currently she is pursuing a degree in computer engineering.
Throughout our conversation, Farah’s words carry the weight of censorship, and she admits, “I can’t say everything because it’s over Google Meet,” highlighting the constraints she faces even in virtual spaces. In her acknowledgment of the limitations imposed by the platform, Farah´s inability to fully express herself shows the broader restrictions placed on Palestinian voices– serving as a
Our conversation reveals the profound impact of her Palestinian identity on her life and worldview, despite the censorship and conflict that frame her existence.
poignant reminder of the ongoing challenges faced in having their narratives heard and understood. Despite this, Farah remains steadfast in using her voice–weaving together tales of perseverance, pride, and the relentless pursuit of acknowledgment in a world rife with censorship and discord. Our conversation reveals the profound impact of her Palestinian identity on her life and worldview, despite the censorship and conflict that frame her existence. Through her resilience and determination, she embodies the spirit of resistance and hope in the face of adversity, standing as a testament to the strength and resilience of the Palestinian people.
From birth, Farah has been immersed in a world where political awareness is not acquired, but inherited.
“In Palestine, there’s a saying: ‘ةسايسلا
- We are breastfed politics.’ “
The Apartheid Wall that separates the West Bank from Occupied Palestine, (officially known as the Israeli West Bank barrier), built in 2003–the same year as her birth, stands as a powerful emblem to both the physical obstacles and metaphorical challenges of Palestinian identity. At the same time Farah explains how being Palestinian for her transcends mere nationality; it embodies a rich tapestry of history, culture, and resilience. She describes the positive aspects of Palestinian identity, highlighting the warmth and hospitality of her people. Palestinians are known for their strong sense of community and solidarity, where individuals support each other in times of need and celebrate together in times of joy. Farah finds immense pride in her heritage, recognizing the resilience and perseverance of her people. Yet, this pride in her heritage is juxtaposed with the pain of perpetual struggle and the burden of self-explanation, depending on her geographical whereabouts.
The essence of being Palestinian
What does it mean to you to be Palestinian?
“It means everything to me to be a Palestinian. Sometimes it feels like my whole identity. Sometimes when I introduce myself I’d say hi, I’m Palestinian and yeah my name is Farah. It tells so much about my background. Even my skills and resilience. If I want something I’ll go and get it! So it definitely holds a lot of pride, but also so much pain. It depends a lot on where you are in the world but it also means having to explain yourself a lot. Opposing the actions of Israel is not anti-semitic, it’s a stance rooted in moral principles. Today, Jews and people of all faiths unite against the oppression of the Palestinian people. Taking a stand against Israel means opposing genocide, apartheid, forced displacement, colonization, deprivation of human rights and collective punishments. It is about demanding justice, equality and dignity for all people, regardless of their religion or nationality. The fight for the liberation of Palestine is intersectional. It is a humanitarian issue, a feminist issue, an environmental one and even a queer one.”
Farah recounts being a witness to the harsh realities of occupation, where the constant reverberations of bombs and gunfire served as the unsettling background score of her formative years—a constant reminder of the precariousness of life. She vividly describes moments like navigating through checkpoints–where arbitrary searches and interrogations are routine. These experiences underscore the daily struggles endured by Palestinians living under occupation, each checkpoint representing a barrier to freedom and a testament to the oppressive environment.
Additionally, she remembers when Ahmad Manasra, the now 22 year old Palestinian that was arrested at the age of 13 in 2015 accused of murder. “He was on his way back from school.” We had to leave school early that day due to the incident and I kept thinking that this unjust situation could have happened
to me or any of my classmates as we were also about to leave school through that street. I often think of him, and how much my life has changed since then. I graduated middle school, high school and I am now pursuing a degree in engineering and meanwhile he has been behind bars and his mental and physical health have deteriorated. “I hope Ahmad Manasara gets freed soon.”
Farah fears are deeply rooted in her childhood confusion and the collective trauma experienced by her people. While she wasn’t directly exposed to the bombings in Gaza, the constant news of attacks caused confusion. She vividly recalls how the sound of a fire alarm could trigger memories of bombs she saw on TV, the sound being similar to the siren alarm you would hear before the bombs came. This led her to associate any loud noise, even a passing plane, with imminent danger. This confusion was compounded by the realization that, although she was physically safe, her fellow countrymen were suffering. The complexity of her emotions extends to her need for white noise to sleep. The sound, reminiscent of airplanes and helicopters that hovered over her city during times of conflict, paradoxically provides a sense of familiarity and safety, making her feel at home despite the chaos it represents.
This confusion was compounded by the realization that, although she was physically safe, her fellow countrymen were suffering.
This highlights the profound and lasting impact of living in a conflict zone, where even moments of rest are intertwined with the echoes of distant but deeply felt violence. These experiences, though harrowing, forged a profound awareness and empathy, connecting her to others enduring similar struggles. This heightened awareness not only fostered solidarity within
her community but also enabled Farah to form meaningful connections with friends who have experienced injustice. Because for her it is important to remember that “nobody’s free until everybody’s free”. At the high school in Europe, Farah found common ground with a friend from Québec, bonding over their shared experiences of living in places marked by injustice. Despite the different contexts, both share a history of being taken over by larger powers—Palestine by Israel, and Québec by British Canada after the French defeat in 1763 during the Seven Years’ War.
These connections transcended geographic boundaries, uniting Farah with others who understood the complexities of life of oppression. It’s a reality where the innocence of childhood is intertwined with the harshness of political strife, shaping Farah perspective and resilience as she navigates her path forward.
Navigating identity abroad
Have you experienced any differences between your experiences living in Palestine, the Middle East and Europe?
Living in Europe Farah explains being introduced to new challenges and that “I always felt like I needed to explain myself and my strong opinions on the Palestinian struggle for liberation”. I always felt the need to explain that choosing not to have a dialogue with a person who supports and benefits from my (and other people’s) oppression is not “uncivilized and hateful” but rather a valid stance against complicity and injustice”.
Furthermore she explains facing questions about her choices and about her homeland, such as someone once asking if Palestinians had fridges. In response, she jokingly asked if they thought Palestinians rode camels to school, to which the person earnestly affirmed that they did.
But this extended beyond mere questions; it reflected a deeper orientalist view which dehumanizes the Palestinians by viewing them as less human or living in primitive conditions. “People often seem to think that Palestinians aren’t like them, that we don’t have the same dreams, fears, or everyday lives,” she says. “They don’t realize that Palestinians are just like you and me, with families, hopes, and dreams.”
Global Recognition and Media Representation
How do you feel acknowledged and heard globally?
“For my own safety, I avoid making specific accusations or sharing my full thoughts, even in private conversations,” she explains. “You never know—they are always making new laws and rules.” Social media, she notes, is a doubleedged sword; while it provides a platform to share stories and raise awareness, it also comes with significant risks. In this way is censorship an omnipresent force shaping how Farah expresses herself publicly and privately.
“I prefer to repost content rather than share my own opinions. It always feels like a trap like someone is after you, I never actually say what I feel fully”
She specifies that when you repost you only redistribute what other people mean, feel and think and even though she may share their opinions and views she is not the influencer, but the one influenced. Therefore it comes with less danger and consequences. Farah does not have a citizenship and therefore it is risky for her to speak freely, because they can detain her or get her deported. At the same time, she knows that if she stepped wrong, they can still arrest her and she may not get her residency renewed – which means she will not be able to go back home. This crucial renewal she needs to complete back home in Palestine this summer.
Farah struggles with censorship underscores a broader reality where suppression of free speech also stifles empathy and human connection. She recounts her professor’s lack of understanding and empathy when she missed an exam due to the turmoil in Palestine. The professor’s indifferent response to her
worries further exemplifies this disconnect from reality and the pervasive lack of compassion. These instances reveal how censorship not only suppresses information but also perpetuates a culture of indifference and insensitivity–hindering genuine understanding and solidarity.
Despite these challenges, Farah remains hopeful. She criticizes companies like Meta for their roles in enforcing censorship, often driven by their own agendas and deals with governments. “I hope we can stop being censored. I think these companies do their best to censor us. They have their own agendas and agreements with governments,” she says. Farah advocates for the creation of truly free platforms, though she acknowledges the difficulty of this task. “We should make platforms that are free, but that is hard as people won’t start using a new platform easily, so it is easier that we stop the current platforms from censoring us. I hope we can get freedom and justice. We can break algorithms and not get ourselves censored.”
Believing in the power of social media engagement, Farah notes that despite attempts to censor pro-Palestinian content, young people continue to show support. She highlights how a TikTok worker was questioned about why the platform appeared so pro-Palestinian, emphasizing that teenagers are increasingly supportive of the Palestinian cause. “What people don’t get is that posting and engagement does help,” she asserts.
She admires the bravery of students now protesting despite the risks, understanding that not everyone has the privilege to speak freely. “The students are so brave for protesting even though they can lose their spot and get arrested. I don’t know that if I was in their shoes I would do the same,” she says, acknowledging the immense courage it takes to stand up for justice. These students risk their lives, careers, and futures, yet they stand firm,
highlighting the urgent need for a liberated Palestine. “I dream of a day when censorship ends and Palestinians are truly free. Social media can make a difference. It’s encouraging to see students protesting, risking their futures for justice.”
Farah’s experiences and reflections underscore the critical importance of fighting censorship and advocating for a world where everyone can freely express their beliefs and experiences
What are your hopes and visions for the future in Palestine?
“No state should be built on religion or ethnicity.” Palestine should exist for Christians, Jews, and Muslims alike. It’s a human issue,”
When asked about her hopes for the future, Farah expresses a belief in the potential for change. Reflecting on the shift witnessed in recent years regarding the visibility of Palestinian voices globally, she emphasizes the power of social media and online platforms in amplifying marginalized narratives. While acknowledging progress in breaking through the veil of censorship that has long shrouded Palestinian stories, she remains cautiously optimistic–noting that recognition on a state level is still lacking. Congruently, she remains steadfast in her belief that change is possible, drawing parallels with the Palestinian experience of censorship and control over the narrative. Despite the challenges, she remains hopeful that increasing awareness and understanding, particularly among the younger generation, will pave the way for a future where Palestinian voices are not only heard but also valued and respected on a global scale.
During the Nakba, Farah’s grandparents were among the many Palestinians who experienced forced displacement and loss,
leaving their home and belongings behind as they fled from another city during the 1948 Arab-Israeli war. Despite the displacement, they managed to preserve the key to their old house–a powerful symbol of their right to return and their enduring connection to their homeland. This key remains prominently displayed on their wall to this day. Farah’s grandfather always told her, “You are going to be the generation that sees Palestine go free.” This belief instilled in Farah a deep sense of hope and determination. She reflects, “Our hope is incredible. Things have started to change, and it’s been a long time now”.
Farah envisions a liberated Palestine, where she can wear her grandmother’s traditional thobe– with its intricate tatreez embroidery, unique patterns, and vibrant colors which serve as symbol for the wearer’s heritage and specific regional origin within Palestine. This serves as a reminder of the relentless efforts to erode Palestinian identity and the enduring struggle to preserve their cultural heritage amidst adversity.
In the Veil’s Shadow: Unveiling the Hidden Truths
In Farah’s journey, we find a striking tale of resilience and defiance. Her use of white noise as a shield against the chaos of conflict mirrors the broader struggle for expression faced by Palestinians under censorship. While she seeks refuge in the familiar hum, Palestinians often grapple with being silenced by external forces, their narratives stifled in the clamor of oppression. Yet, amidst these challenges, Farah’s narrative emerges as a strike hope, a testament to the spirit of a people fighting to reclaim their voices amidst oppression. Through her story, we’re invited to delve into the complexities of Palestinian identity, intricately interwoven with the quest for acknowledgment and justice. As her journey unfolds, it reminds us to listen, to empathize, and to stand alongside those whose stories that have been obscured by the veil of censorship.
I vårens utgave av denne spalten gir vi ettertanke i form av poesi. Først ved slampoesi av Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås. Der blir det utforsket hva som kan skje hvis man dykker dypt nok ned i definisjonsmakt, sannhet og sensur. Hvor usikker kan man bli på alt og ingenting rundt en selv, andre og den store verden? Har du skapt deg selv, og hva er drøm og virkelighet? Det blir også vist til antropoesi fra feltarbeidet til Martin Eggen Mogseth. Martin er stipendiat i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen og har gjort feltarbeid i California hvor han undersøker ulike perspektiver og opplevelser blant mennesker involvert med assistert befruktning. Poesien er hentet fra diktsamlingen re(sur)face som er basert på dette feltarbeidet.
Rusle eller kappgang
Frem og tilbake
Kaste telefonen ut av vinduet, akkurat nå?
Virvler rundt
Hinker baklengs
Hva tenker giraffer? Ser de ned på alle?
VENT litt
Fake eventuelt Ekte
Bruker Trump solarium eller selvbruning?
Opp og ned
Hva er Hva? Støtter vi kapitalismen
av å kjøpe såkalt vakre tulipaner i helgen?
Hopper så Faller
Samler du på noe? Jeg samler på vinkorker
Ble inspirert av tidligere elsker
Detter videre
Drukner i gammel champagne
Er flau, gråt under Barbiefilmen
HVEM VANT (?)
Av Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås
Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes
the second I repeat his movements put my hands inside his skin and I say to them, anyone, the second
Av Martin Eggen Mogsethyou place the pencil on the three-lined paper and say: “your name” then, slowly:
“m” “a” “r” but it cannot carry breath you disappear at the seams of memory in my ruse to tell them who you were Av Martin Eggen Mogseth
(Basert på latskap)
Trom trom trommelom, atinting trommer...
Våren på instituttet var en symfoni av aktivitet. Studentene, drevet av en usynlig kraft, jobbet utrettelig med sine oppgaver. Gangene dirret av forventninger og skjulte frykter, veiledere i dype samtaler, deres kontorer fulle av bøker og kaffekopper. Instituttet var et kokende hav av håp, med studenter som ventet på sensurens nådeløse dom.
Utenfor strålte solen, og trærne danset grønt mot det akademiske livets travle rytme. Studentene lengtet etter sommerens frihet, men først måtte de gjennom den siste prøven. Sensuren kom som en stille dommer, bringende både lettelse og skuffelse, uunngåelig i akademiets mysterium.
Atingting trommer videre...
Som en ensom trestatue står jeg, betrakter verden med stille undring. Menneskene haster forbi, fanget i sine egne livsrytmer. Fra en fjern øy i
Vanuatu har jeg reist hit, bærende fragmenter av fjerne minner. Hva er min rolle her? Når vinden hvisker gjennom bladene, sender jeg mine spørsmål ut i verden, søkende svar.
Tromtrom trommelom...
Jeg har trommet gjennom årtier, sett generasjoner av håpefulle sjeler. Min opprinnelse kaller med minner om varme netter og hjemlige toner, en svak hjemlengsel i vindens sus. I samarbeid med Kula Kula-redaksjonen har jeg vevd historier og forskningsprosjekter, og funnet en flukt fra lengselen etter mine røtter.
Atingting trommer videre...
Instituttet, et vitnesbyrd til tidens gang, har sett utallige studenter komme og gå. Selv uten å ha skrevet en akademisk artikkel, føler jeg meg som en stille observatør, klar til å fange de flyktige øyeblikkene som definerer studentlivet.
P.S.
Jeg har valgt å benytte meg av kunstig intelligens i denne utgaven av Kula Kula, på tross av alle frarådninger fra instituttet, universitetet og staten. I am the drama? I think the institute is the drama. Ja, kan hende vi drukner litt i tiktok algoritmer i stedet for å lese pensum av og til, men makan til redsel for teknologi, 1990 wants their hysteria back. Men aldri si aldri, hvem vet? Snart er jeg robitifisert, forkaster hirearkiet og tar over bendixsen sin jobb.
Minner om Palestina Adalah. (2011). “Nakba Law” - Amendment No. 40 to the Budgets Foundations Law. Adalah. “Nakba Law” - Amendment No. 40 to the Budgets Foundations Law - Adalah.
Al Tahhan, Z. (2018, 4. juni). The Naksa: How Israel occupied the whole of Palestine in 1967. Al Jazeera. https://www.aljazeera.com/features/2018/6/4/ the-naksa-how-israel-occupied-the-whole-ofpalestine-in-1967.
Bashir, N. (i. d.). The Judaization of the Galilee. Interactive Encyclopedia of the Palestine Question. Hentet 28. mai 2024. https://www.palquest.org/ en/highlight/14507/judaization-galilee.
Berg, K. G. (2023). Palestina - Fakta på bakken Universitetsforlaget.
CJPME. (2024, 29. mai). Demographics of historical Palestine prior to 1948. CJPME. Demographics of Historic Palestine prior to 1948 - CJPMEEnglish.
Donmez, B. B. (2024, 22. mai). Norwegian NGO welcomes 3 European countries’ Palestine recognition decision. AA. https://www.aa.com. tr/en/middle-east/norwegian-ngo-welcomes3-european-countries-palestine-recognitiondecision/3227583.
Groth, B. (2023, 25. oktober). Sionisme. Store norske leksikon. https://snl.no/sionisme.
Harris, C. (2004). How Did Colonialism Dispossess? Comments from an Edge of Empire. Annals of the Association of American Geographers, 94(1), 165–182. https://doi.org/10. 1111/j.1467-8306.2004.09401009.
Hvidtfeldt, A. (1977). Nord-Amerika. Cappelen Damm.
Kadman, N. (2015). Erased from Space and Consciousness: Israel and the Depopulated Palestinian Villages of 1948. Indiana University Press.
Mishra, P. (2024, 9. april). Holocaust etter Gaza. Klassekampen. Holocaust etter Gaza | Klassekampen.
Moore, N. (2016). Censorship. Australian Humanities, 54, 1-22. University of New South Wales. https://doi.org/10.1093/ acrefore/9780190201098.013.71.
Morris, B. (2004). The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited. Cambridge University Press.
Muir, D. (2008). “A Land without a People for a People without a Land”. Middle East Quarterly, Spring 2008. Middle East Forum. https://www. meforum.org/1877/a-land-without-a-peoplefor-a-people-without
Pappe, I. (2006). The ethnic cleansing of Palestine. Oneworld Publications Limited.
Pappe, I. (2014). The idea of Israel. A history of power and knowledge. Verso.
Segev, T. (2011, 9. desember). The makings of History Zionism, Uganda and the Jews. Haaretz. The Makings of History Zionism, Uganda and the Jews - Haaretz Com - Haaretz.com.
Tjønneland, E. (2023). Apartheid. Store norske leksikon. https://snl.no/apartheid.
Traverso, E. (2024, 17. april). Verden ved et veiskille. Klassekampen. Ti år med okkupasjon og vold framstilles som en truet stats selvforsvar | Klassekampen.
Tvedt, O. K. (2023). Palestina. Israels ran, vårt svik. Kagge Forlag AS.
UN Geospatial Information Section. (1979, september). UN partition plan - 1947 UN Armistice lines - 1949. United Nations Digital Library. https://digitallibrary.un.org/ record/3792734?v=pdf.
Ytrings- og informasjonsfriheten som dreper Amnesty International. (2021, 15. februar). Nicaragua: Silence at any cost. State tactics to deepen the repression in Nicaragua. Index Number: AMR 43/3398/2021. Amnesty International. https://www.amnesty.org/en/documents/ amr43/3398/2021/en/.
Amnesty International. (2021, 8. november). Nicaragua: Announcement of Ortega’s re- election augurs a terrible new cycle for human rights Amnesty International. https://www.amnesty. org/en/latest/news/2021/11/nicaraguaannouncement-of-ortegas- re-electionaugurs-a-terrible-new-cycle-for-humanrights/.
Ardener, E. (1975). The «problem» revisited. I Ardener, S. (Red.), Perceiving women (s. 19-27). Malaby Press.
Front line defenders. (i.d.). María Esperanza Sánchez García HRD. Frontlinesdefenders. org. Hentet 12. mai 2024. https://www. frontlinedefenders.org/en/profile/mariaesperanza-sanchez-garcia.
Gjørv, H. G., Gjørv, J., Karlsson, N. Ø., Aasen, M., Rongved, F. G. (2022). De siviles rolle i sammensatt krigføring. I Rongved, F. G. & Norheim-Martinsen, P. M. (Red.), Totalforsvar i Praksis (1.utg, s. 93-105). Gyldendal.
Mbembe, A. (2003). Necropolitics. Public Culture, 15(1), 1-40.
Meléndez-Sáchez, M. (2021). Latin America
Erupts: Millennial Authoritarianism in El Salvador. Journal of democracy, 32(3), 19-20.
Munck, G. L. & Luna, J. P. (2022). Latin American politics and society: a comparative and historical analysis. (1.utg). Cambridge University Press.
Penglase, B. (2010). The Owner of the Hill: Masculinity and Drug-trafficking in Rio de Janeiro, Brazil. The Journal of Latin American and Caribbean Anthropology, 15(2), 17-33.
Salem, T. & Larkins, E. R. (2021). Violent masculinities: Gendered dynamics of policing in Rio de Janeiro. American ethnologist, 48(1), 6579.
Thaler, K. M. & Mosinger, E. (2022). Nicaragua: Doubling Down on Dictatorship. Journal of Democracy, 33(2), 133-146.
Norge følger ikke sine forpliktelser for kvenen
Brandvold, Å. (2019, 3. januar). FN ber om rasismeforbud. Klassekampen. https:// klassekampen.no/utgave/2019-01-03/fn-berom-rasismeforbud.
Treaty No.148 (1992). European Charter for Regional or Minority Languages (ETS No. 148) (5. November 1992). Europarådet. https:// www.coe.int/en/web/conventions/fulllist?module=treaty-detail&treatynum=148.
FN. (2024, 18. mars). Norway: UN experts deeply concerned about racial discrimination against people of African descent. FN. https://unric.org/ en/norway-un-experts-deeply-concernedabout-racial-discrimination-against-peopleof-african-descent/?fbclid=IwAR10Po6o49M APRsCPA14yDP46GXp-lOoBtmgHbimW7dgi8nBQtdqIpKCh0.
FN-Sambandet. (2024, 11. april). FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. FN-Sambandet. https://fn.no/avtaler/menneskerettigheter/ konvensjon-om-sivile-og-politiske-rettigheter.
Jonas K., Madsen H. (2023, 20. april). «Måten vi vert skrivne om gjev ofte eit inntrykk av at vi er noko som ein gong eksisterte». Framtida. https://framtida.no/2022/07/11/maten-vi-vertskrivne-om-gjev-ofte-eit-inntrykk-av-at-vi-ernoko-som-ein-gong-eksisterte.
Lanes, L. (2018, 16. januar). Hvem er kvenene?. NRK Kvensk/Kvääni. https://www.nrk.no/ kvensk/hvem-er-kvenene_-1.13788312.
Lanes L. et al. (2023, 8. juni). Hvordan ser man fornorskningen i dag?. NRK Kvensk/Kvääni https://www.nrk.no/kvensk/hvordan-ser-manfornorskningen-i-dag_-1.16438678.
Lægland, M. (2023, 1. juni). Ny rapport om fornorsking av samer og minoriteter: – Har hatt alvorlige konsekvenser. VG. https://www.vg.no/ nyheter/innenriks/i/GMK7K6/ny-rapportom-omstridt-fornorsking-av-samer-ogminoriteter-et-moerkt-kapittel-i-vaar-historie.
Madsen, H. (2024, 16. mars). Gratulerer med kvenfolkets dag. Bergens Tidende. https://www. bt.no/btmeninger/debatt/i/76E9m3/gratulerermed-kvenfolkets-dag.
NRK. (2015, 24. februar). Europeisk kommisjon bekymret for rasisme i Norge. NRK. https:// www.nrk.no/norge/europeisk-kommisjonbekymret-for-rasisme-i-norge-1.12226025.
ETS nr. 157. (1995). Rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter ETS nr. 157. Lovdata. https://lovdata.no/dokument/ TRAKTATEN/traktat/1995-02-01-1/ ARTIKKEL_2#ARTIKKEL_2.
Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. (2023, 9. oktober). Stortinget. https://www.stortinget.no/no/Stortingetog-demokratiet/Organene/sannhets--ogforsoningskommisjonen/.
Utdanningsdirektoratet (i.d.). Hva slags vern har nasjonale minoriteter krav på?. I nasjonale minoriteter, Udir. Hentet 19. mai 2024. https:// www.udir.no/laring-og-trivsel/nasjonaleminoriteter/hva-slags-vern-har-nasjonaleminoriteter-krav-pa/.
Vaara, T. (2023, 25. mai). Flertallet vil ikke utvide retten til kvenskopplæring for å gjelde hele landet: – Skuffende. NRK Kvensk/Kvääni. https://www.nrk.no/kvensk/flertallet-vil-ikkeutvide-retten-til-kvenskopplaering-for-agjelde-hele-landet_-_-skuffende-1.16421577.
Wiehe, M. (i.d.). Flickan och Kråkan. mikaelwiehe. Hentet 19. mai 2024. http://www.mikaelwiehe. se/komment_flickanokrakan.htm.
Facebook: @kulakulatidsskrift
Instagram: @kulakula.uib
Forsidebildet ble tatt i 2019 i Namibia av et Himba-medlem med høy status. Himbafolket er utsatt for kulturell sensur av myndigheter og media.
ANTROPOLOGISK TIDSSKRIFT
NR 1. 2024
KULA KULA