YTRINGS- OG INFORMASJONSFRIHETEN SOM DREPER

Skribent: Tea Skartlien

Bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

 

 

Det er skummelt

Dette med å ikke vite

Hva som er sant

Og hva som ikke er det

 

Hvem kan man stole på

Og hvor kan man gå

Fritt,

Uten å bli tråkket på

 

Å finne fram i en sånn verden

En hverdag uten sannhet

Konstant i frykt

For ingenting og alt kan være utrygt

 

For å være regnet som et demokratisk regime må man, i hvert fall til en viss grad, ifølge Gerardo L. Munck og Juan Pablo Luna møte fem kriterier. Disse innebærer regulære valg for topposisjoner, allmenn stemmerett, parti-frihet og loven til å stille til valg for alle. Alle valg skal være frie og rettferdige. Til slutt kommer punkt fem som sier at alle borgere har rett til ytrings-, assosiasjons- og forsamlingsfrihet, og retten til tilgang på informasjon (Munck & Luna, 2022, s. 166). Men det er et smutthull i punkt fem, media kan være kontrollert av et par mektige aktører, og informasjonen borgerne har rett på kan derfor være partisk eller ikke vise hele sannheten (Munck & Luna, 2022, s. 167). Journalister og aktivister som velger å bruke ytringsfriheten sin til å varsle om dette, risikerer i mange latinamerikanske land forfølgelse, fengsling og å miste livet (Amnesty, 2021).

Gunhild Hoogensen Gjørv et al. skriver i boken Totalforsvar i praksis at å spre desinformasjon er en billig og enkel operasjon i demokratier. Det eneste man trenger er en viss innflytelse på noen medier, gjerne noen som er populære og kjente (Gjørv et al, 2022, s. 100). Desinformasjon blir brukt med ulike hensikter. Om man er en fiendtlig stat er desinformasjon rettet mot sivilbefolkningen, og målet er å diskreditere myndighetene (Gjørv et alt, 2022, s. 101). I Latin-Amerika vil heller målet være å kreditere seg selv, regjeringen, statlige aktører og eliten for uriktige handlinger. Dette blir «enkelt» gjort ved noen rike aktørers eierskap av mange små medieselskap av ulike typer, og dermed kontrollerer disse aktørene hva mediene publiserer (Munck & Luna, 2022, s. 193-4). Er man aktivist eller journalist vil målet være å diskreditere regjeringen med informasjon om deres ofte uærlige handlinger. Dette er effektivt hvis deler av befolkningen allerede tror myndighetene ikke jobber for folkets beste, og/eller ikke dekker deres umiddelbare behov (Gjørv et al, 2022, s. 101). På denne måten har flere tatt over makten i Latin-Amerika de siste årene, som Bukele i El Salvador ved valget i 2021. Han spilte på å klare det ingen partier klarte, å representere folket, da folket allerede hadde mistet troen på demokrati og politikk (Meléndez-Sáchez, 2021, s. 19-20). Videre skal teksten vise hvordan det å jobbe mot staten i flere latinamerikanske land kan være ekstremt farlig. Det vises ved å drøfte hvordan det å gi folket informasjonen de ifølge loven har krav på og høyt uttrykke misnøye til regjeringen kan få deg forfulgt, fengslet og drept.

Latin-Amerika – Verdens mest voldelige region

Latin-Amerika har en lang historie, både før og etter Columbus sin «oppdagelse» av regionen. Siden 1880 var regionen dominert av oligarkiet, og regimet var autoritært. Mellom 1930 og 1980 hadde regionen korte perioder med demokrati, autoritære regimer og militærdiktaturer. Men etter 1980 og fram til i dag har regionen vært preget av en demokratisk bølge, og normen har vært demokrati (Munck & Luna, 2022, s. 85).

Journalister og aktivister som velger å bruke ytringsfriheten sin til å varsle om dette, risikerer i mange latinamerikanske land forfølgelse, fengsling og å miste livet (Amnesty, 2021).

Likevel har det vært vanskelig å etablere sterke, legitime og sunne demokratiske regimer, fordi landene i regionen er postkoloniale. Ifølge Mbembe var koloniserte land, territorier hvor loven kunne bli suspendert og europeiske stater kunne krige fritt. De kunne drepe innfødte, fordi det ikke var sett på som å drepe et menneske (Mbembe, 2003, s. 24-25). Disse landene har i dag postkoloniale holdninger, normer og politikk som sitter igjen i samfunnet, og det er vanskelig å endre. Salem og Larkins skriver om postkoloniale stater, i dette tilfelle Brasil, og hvordan de sliter med å kontrollere befolkning, politi og militæret nemlig på grunn av at loven ikke pleide å gjelde der (Salem & Larkins, 2021, s. 67). Dette kan være en faktor ved hvorfor Latin-Amerika er verdens mest voldelige region (Munck & Luna, 2022, s. 389).

Det er flere problemer med demokratiene i Latin-Amerika, som har ført til at de ikke har klart å bli spesielt sterke. En del av disse henger igjen etter kolonitiden. Et av de større problemene er korrupsjon. Mektige og rike aktører opererer over loven, statens institusjoner, og lovsystemet klarer eller vil ikke la dem betale for handlingene deres (Munck og Luna, 2022, s. 280). Dette har blitt en ond sirkel det er vanskelig å komme ut fra. Media er ofte eid av de som sitter med mest ressurser og de rike og mektige. Dette reflekterer derfor synet og interessene deres. På grunn av dette er det eliten som i stor grad bestemmer hva som blir sett på som samfunnsproblemer, hvordan de burde bli adressert og hva som vises på skjermene (Munck & Luna, 2022, s. 535).

Ifølge Amnesty sin rapport, er å forsvare menneskerettigheter en høyrisikojobb i de fleste latinamerikanske land (Amnesty, 2021, s. 14).

De fleste landene ønsker å forbedre dette og derfor har alle land i Latin-Amerika unntatt Costa Rica og Cuba fått en nasjonal lov om informasjonsfrihet (Munck & Luna, 2022, s. 286-7). Allikevel har journalister som skriver om narkokartell og deres linker til politikere og myndighetene ofte blitt drept i forbindelse med arbeidet deres (Munck og Luna, 2022, s. 288). I perioden 2011-2020 ble 12 journalister drept i snitt hvert år. Brasil, Colombia, Den dominikanske republikk og Mexico er landene med høyest dødsrate for journalister (Munck & Luna, 2022, s. 288).

Når det gjelder kriteriet fem for å være et demokrati, som sier at alle borgere har rett til ytrings-, assosiasjons- og forsamlingsfrihet, og retten til tilgang på informasjon, er det mange land som bryter med disse rettighetene. Spesielt når det kommer til sosiale bevegelser og protester (Munck & Luna, 2022, s. 288).

I perioden 2011-2020 ble 12 journalister drept i snitt hvert år. Brasil, Colombia, Den dominikanske republikk og Mexico er landene med høyest dødsrate for journalister (Munck & Luna, 2022, s. 288).

Mange fredelige protester har blitt møtt med regjeringens sikkerhetsstyrker. Et eksempel er fra Chile i 2019, her svarte regjeringen på protester med nasjonale styrker. Det endte med 36 drepte mennesker, og flere tusen ble torturert og skadet (Munck & Luna, 2022, s. 288). Videre har mange ledere i sosiale organisasjoner også blitt drept i Latin-Amerika. I 2019 ble 148 land- og miljøaktivister drept i regionen, deriblant 64 i Colombia, 24 i Brasil og 18 i Mexico. I Colombia alene, er det estimert at mellom 300-700 menneskerettighets ledere, som kjempet for sine etniske samfunn, har blitt drept mellom 2016 og 2019 (Munck og Luna, 2022, s. 288). Ifølge Amnesty sin rapport, er å forsvare menneskerettigheter en høyrisikojobb i de fleste latinamerikanske land (Amnesty, 2021, s. 14). Det vil si at det er en stor sjanse for å miste livet på grunn av jobben.

I Latin-Amerikas diktaturer er ytringsfriheten også fratatt borgerne. I Cuba blir opposisjonspolitikere regelmessig fengslet. Venezuela har også fengslet minst 15 000 mennesker med politisk motiv mellom januar 2014 og mai 2019 (Munck & Luna, 2022, s. 289). Det samme gjelder i den såkalte «demokratiske» republikken Nicaragua.

Det autoritære «demokratiet»

Nicaragua Ved Nicaraguas presidentvalg i 2021 ble alle opposisjonene til sittende president Daniel Ortega fengslet. Dette innebar kandidater, aktivister og sivile samfunnsledere. President Ortega hadde skrevet om lover siden 2000-årene. Han manipulerte valgene ved å fjerne ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og ikke minst mediefriheten (Thaler & Mosinger, 2022, s.133). Dette strider med kriteriet nummer fem, for å skulle bli regnet som et demokrati. Allerede i 2018 var det protester mot presidenten, som ble møtt med tyranni og brutalitet. Han sendte kritikere i fengsel og opposisjons-medlemmer ble drept (Thaler & Mosinger, 2022, s. 133). Under protestene i 2018 mistet folk retten til fredelige protester og ytringer (Thaler & Mosinger, 2022, s.136). Befolkningen står derfor i fare for å bli en stor muted group (Ardener, 1975). Det vil si at den dominerende gruppen i samfunnet styrer normen for hva man snakker om og hvordan. De dominerte lærer seg ikke å uttrykke egne tanker og perspektiver. Hvis de prøver blir de ikke hørt, og de blir dermed stilnet (Ardener, 1975, s. 20-25). Likevel påstår regjeringen i Nicaragua å ha demokrati, men er det realiteten?

«Once again, the people of Nicaragua find themselves in a situation where voicing criticism of the government puts them at grave risk» - Erika Guevara-Rosas, Americas director at Amnesty International (Amnesty, 2021).

Siden 2018 har Ortega-regimet kriminalisert journalistikk, og stengt ned flere organisasjoner som stilte seg kritiske til regjeringen (Amnesty, 2021, s. 5). For å hindre spredning av «falske nyheter» har særloven om nettkriminalitet etablert et juridisk rammeverk som kan brukes til å kriminalisere alle som uttrykker en mening som får autoritetene til å slå alarm. Det vil si at alle som kritiserer regjeringen kan bli kriminalisert og lovlig sanksjonert (Amnesty, 2021, s. 15). En konstitusjonell reform har også blitt vedtatt. Denne lar mennesker få livstid i fengsel for å være politiske motstandere (Amnesty, 2021, s. 5). De som befinner seg i skuddsonen er blant annet journalister og aktivister.

Menneskerettighetsorganisasjon IACHR rapporterte at mellom april 2018 og oktober 2020, ble minst 1,614 mennesker vilkårlig fengslet for sin deltagelse i demonstrasjoner (Amnesty, 2021, s. 6). Mange av de som ble fengslet under demonstrasjonene har på papiret blitt fengslet for besittelse av narkotika eller organisert kriminalitet. En av dem er María Esperanza Sánchez García, som fikk 10 års fengsel for organisert kriminalitet etter hun var med i demonstrasjonene som startet i 2018 (Amnesty, 2021, s. 6). Demonstrasjonene hun var med i krevde løslatelse av politiske fanger, og var en opposisjon mot menneskerettighetsbrudd fra administrasjonen. Etter demonstrasjonene har 100 000 mennesker flyktet fra landet. María Esperanza Sánchez García flyktet ikke fra landet, men har siden 2019 flyttet mellom ulike safe houses for å beskytte familien sin etter hennes aktivisme. I 2020 fant myndighetene henne, og tok henne med til avhør som de utførte med bruk av tortur. Hun ble dømt for narkotikasmugling. Ulike sosiale bevegelser mener dette er statens løsning på å fengsle politiske motstandere «lovlig» i Nicaragua. Fengslene har forferdelige forhold, og de som kommer inn på María sin måte er ofte utsatt for ekstra vold av både vakter og andre innsatte (Front line defenders, i.d.).

«It is clear that prisons in Nicaragua are being used by the government to silence those who think differently and speak out in opposition.» (Front line defenders, i.d.).

Når aktivister, opposisjonsmedlemmer og journalister slipper ut igjen av fengsel, blir de forfulgt, trakassert og truet på livet av ulike private og statlige aktører. Både journalister og aktivister lever i eksil, eller i konstant frykt for hva som møter dem om noen gjenkjenner dem (Amnesty, 2021, s. 20). Dette er en stor grunn til hvorfor samfunn blir stilnet, og det oppstår muted groups (Ardener, 1975). Alt dette kun for å ytre meningene sine, om urettferdigheter i samfunnet og om sosiale rettigheter. Dette gjør samfunnet undertrykt. Borgerne blir redde og vil kanskje søke beskyttelse hos alternative aktører. Det har allerede skjedd i Brasil, på grunn av politiets og statens manglende beskyttende evne, som blant annet Ben Penglase har skrevet om i artikkelen The Owner of the Hill: Masculinity and Drug-trafficking in Rio de Janeiro, Brazil, fra 2010. Her har narkotikakartellene tatt over den beskyttende rollen overfor innbyggerne som staten ikke klarer å opprettholde. De beskytter nabolagene mot korrupt politi, rivaliserende narkotikakarteller og gir folket rettferdigheten staten ikke kan gi dem (Penglase, 2010). I Nicaragua kommer frykten innbyggerne har opparbeidet seg godt fram gjennom deres reaksjon på regjeringens unngåelse av å vaksinere dem mot covid-19. Regjeringen lot heller deler av befolkningen dø av viruset. Befolkningen protesterte ingenting (Munck & Luna, 2022, s. 139). Dette er uvanlig i Nicaragua, da de har pleid å demonstrere mot urettferdighet. Et eksempel er demonstrasjonene etter at president Ortega kuttet pensjonen. Demonstrantene, som var pensjonister, ble møtt med paramilitær vold. På grunn av regimets reaksjon mot pensjonistene, protesterte studentene mot dette. De fikk et dødelig svar, og bare første uken ble 57 mennesker drept (Munck & Luna, 2022, s. 137).

Avslutning

Å være redd for livet etter å ha gitt sine medborgere retten til informasjon gjennom journalistikk. Å være redd for hva politiet og nasjonens sikkerhetsstyrker vil svare med når du deltar i en fredelig protest. Å være redd for å uttrykke misnøye med en demokratisk regjering. Å være redd for staten og alle dens aktører.

Det viser til brudd på retten til livet, som er den mest grunnleggende sosiale rettigheten man har (Munck og Luna, 2022, s. 283). Statens måte å håndtere demonstranter som María Esperanza Sánchez García er et godt eksempel på dette. Det er også statens svar på pensjonistenes demonstrasjon, og studentenes protest. Disse hendelsene er med å spre frykt i befolkningen. En frykt som har ført til å stilne store deler av et helt folk. Et folk som nå står og ser på urettferdigheten som skjer i landet sitt. Hvis de uttrykker seg, er fengsel eller døden en realistisk skjebne. Derfor viser Nicaragua og president Ortega klare brudd på et demokrati, og regimet bikker mot diktatur. Selv om mange land i Latin-Amerika er demokratisk på papiret, er de ikke fulle, eller sterke demokratier, og innbyggerne som står opp mot regjeringen kan miste livet for det.