MINNER OM PALESTINA

Skribent: Mona Khateeb

Palestinakomitee i Norge

 

 

Som barn vokste jeg opp med en bevissthet om å høre til to forskjellige steder. Jeg hadde to land, Norge og Palestina, og begge deler var hjemme. Mamma var fra Bergen og pappa fra Palestina, jeg fra begge steder. Mitt Palestina var først og fremst landsbyen vår og livet med familien der. Mine barndomsminner fra Palestina er uendelig kjærlighet fra en stor familie, olivenhøst og gjete med farfar og søskenbarn i utmarken vår. Etter hvert som jeg ble eldre forstod jeg at mitt Palestina var omstridt og ikke nødvendigvis det trygge hjemstedet som jeg opplevde som barn. Landsbyen vår Deir Hanna ligger på en høyde i Galilea omgitt av olivenlunder og andre nærliggende palestinske landsbyer. På høydene rundt oss skimter du israelske bosettinger bygget på jord tatt fra palestinerne. I dag heter ikke disse områdene Palestina lenger, det heter Israel. Jeg lærte med alderen at landet mitt også hadde et annet navn som betydde og inneholdt noe helt annet enn mine minner fra barndommens Palestina.

Området vi kommer fra, Galilea skulle i henhold til FNs delingsplan tilhørt en fremtidig Palestinsk stat (UN Geospatial Information Section, 1979). Det er det området i Israel i dag med høyest tetthet av palestinere (Bashir i.d.). 15. april i 1948 våknet Palestinerne til en israelsk stat. Norge var det første landet i verden som anerkjente den nye staten (Donmez, 2024). Navn på gater og byer ble byttet ut med hebraiske navn og kartet forandret umiddelbart. Nesten 800 000 palestinere ble drevet på flukt, noen ble igjen og landsbyene deres ble spart (Kadman, 2015, s. 107). Palestinerne som ble igjen ble satt under militær jurisdiksjon frem til 1967 under et apartheidregime som ligner det vi ser på Vestbredden i dag. Landsbyer og byer ble avskåret fra hverandre og all palestinsk bevegelse kontrollert med militærposter. Palestinerne som ble igjen ble også nektet kontakt med resten av Palestina og den arabiske verden. Det var også flyktninger blant dem som ble igjen, de hadde søkt tilflukt i nabolandsbyer da de ble fordrevet fra deres egne (Al Tahhan, 2018). Naboene til farmor og farfar het Sabtawi, de kalte dem for Dar Sabtawi. Jeg trodde lenge det var det de het, akkurat som vår familie het Khateeb og ble kalt for Dar Khateeb. Senere skjønte jeg at Sabtawi ikke var familienavnet, men navnet på landsbyen de kom fra, Kfar Sabt. De fikk bo hos oss da de kom som flyktninger til Deir Hanna i 1948. De trodde først, som de fleste som flyktet, at krigen var midlertidig og at de skulle få vende tilbake til byene sine når det var over. De hadde bare tatt med seg det mest nødvendige og nøklene til husene sine.

Landsbyer og byer ble avskåret fra hverandre og all palestinsk bevegelse kontrollert med militærposter. Palestinerne som ble igjen ble også nektet kontakt med resten av Palestina og den arabiske verden

Kafr Sabt ble jevnet med jorden, sammen med 530 andre palestinske byer og landsbyer. Kafrs Sabt ligger ikke langt fra Deir Hanna. Kjører du forbi og ser godt etter vil du skimte restene av husmur i palestinsk stil med hvit kalkstein, kaktus og oliventrær. Kaktus ble brukt til å markere grenser mellom bøndenes jordstykker og er i dag et av flere bortgjemte tegn i Israel på tidligere palestinsk liv og historie. Jeg forstod etter hvert at det kunne være farlig å snakke om Palestina og å si at jeg var palestiner. Derfor måtte mitt Palestina gjemmes vekk i min egen bevissthet. Palestinerne som ble igjen ble av Israel gitt navnet “israelske arabere”, ikke palestinere. Deres palestinske identitet virket til å i seg selv være en trussel mot staten Israel og måtte derfor viskes vekk sammen med deres historie og kollektive minne.

Sensur og etnisk rensning

Sensur har vært ett av flere verktøy brukt av staten Israel for å utslette minnene om palestinsk tilstedeværelse og slik rettferdiggjøre sin eksistens i dag. Om vi ser på begrepet sensur og hvordan sensur utøves er det tydelig at den israelske staten har brukt sensur aktivt fra sin begynnelse. Begrepet forstås generelt som det offentlige eller myndigheters undertrykkelse eller forbud mot ulike former for uttrykk. Juridisk avgrenser definisjonen seg til offentlige myndigheters inspeksjon av bøker, tidsskrift, teater, film, musikk og andre medier. Denne definisjonen er imidlertid ikke dekkende og innenfor samfunnsvitenskapene finner en at begrepet gis varierende mening og innhold. Begrepet sensur utvides til å gjelde ikke bare språket i seg selv, men alle mekanismer som virker ekskluderende og gjør at noe ikke kan benevnes (Moore, 2016, s. 2).

I Israel finner vi sensur– både slik begrepet forstås juridisk, som sensur i medier, film og litteratur, men også i dets videre forstand. Sensur der deler av både historie og narrativer utelates, viskes vekk, usynliggjøres og til og med kriminalisert. Både mennesker og deres fortellinger og historie viskes vekk, gjennom massakrer, folkemord, fordrivelse og ødeleggelse.

Pappe viser til hvordan det kan virke som at Sionistene hadde en plan for hvordan de skulle kunne opprette en jødisk stat i Palestina. En del av planen for å kunne gjennomføre sitt koloniseringsprosjekt var å overta jord og fordrive de som allerede bodde der (Pappe, 2006, s. 45). Senere har fremstillingen i israelske historiebøker vært at palestinerne dro frivillig, mens palestinske historikere hevdet at det foregikk en tvungen fordrivelse. På slutten av 80- tallet og frem til i dag har israelske historikere imidlertid fått tilgang til tidligere lukkede statsarkiver, som i stor grad bekrefter den palestinske versjonen. Basert på disse arkivene har historikere kunnet dokumentere at palestinerne flyktet som et direkte resultat av fordrivelse, massakrer og frykt (Berg, 2023, s. 63). Pappe (2006) sin hovedargumentasjon er at en viktig del av planen for å gjennomføre det sionistiske prosjektet var å fordrive den palestinske befolkningen. Palestinerne måtte fordrives både for at det skulle bli mulig å bosette seg selv der, men også fordi den palestinske tilstedeværelsen i seg selv var en motsetning til bildet eller fortellingen de selv forsøkte å tegne av sin nye stat. De var et folk uten land og Palestina et land uten folk.

Om vi ser på begrepet sensur og hvordan sensur utøves er det tydelig at den israelske staten har brukt sensur aktivt fra sin begynnelse.

Det sionistiske prosjektet gikk ut på å skape et nasjonalt hjem for jøder. Sionismen oppstod i Europa som en kultur – politisk bevegelse på slutten av 1800 tallet, som et motsvar på den fortsatte diskriminering av jøder og økende antisemittisme. Nasjonale strømminger i Europa på denne tiden førte til at også flere europeiske jøder begynte å se på seg selv som en egen nasjon med rett til et eget land (Groth, 2024). Det som hadde startet som en europeisk nasjonalbevegelse utviklet seg videre til en kolonialistisk bevegelse med mål å bygge et nasjonalt hjem for jøder utenfor Europa (Pappe, 2009, s. 66). Sionistene vurderte flere alternativer for hvor den nye staten kunne opprettes, det var lenge snakk om en kolonistat i Afrika hvor europeerne allerede var i gang med sin kolonisering og imperialistiske prosjekt (Segev, 2011).

De var et folk uten land og Palestina et land uten folk.

Det var også et gammelt håp og ønske blant mange jøder om å vende tilbake til sitt tidligere “hjemland” i landet Israel. Etterhvert ble det enighet om at det nye jødiske nasjonale hjemmet skulle ligge i Palestina, som var en del av det området som i jødisk tradisjon betegnes som Erez – Israel, stor Israel (Groth, 2024). Sionistene kalte jødene for et folk uten land som bosatte seg i et land uten folk (Muir, 2008). For at denne fortellingen skulle stemme måtte ikke bare historien om et palestinsk folk viskes vekk, men også folket selv.

I lys av tidsånden i Europa på den tiden, var det kanskje ikke så rart at ideen om sionisme kunne utvikles og vokse frem. Sionismen oppstod som en europeisk ide som vokste frem først og frems blant europeiske jøder fra overklassen. Vestlige ideer om nasjonalstater, men også ideer som imperialisme og kolonimakt farget den sionistiske ideologien (Mishra, 2024). Traverso (2024) viser til hvordan elementer av samtidige europeiske ideer som nasjonalisme, imperialisme og kolonialisme alle finnes igjen i det sionistiske prosjektet. De vest-europeiske maktene på den tiden betraktet det som en selvfølgelighet at de kunne ta eierskap til resten av verden uten å stille spørsmål ved om det kunne være rett eller galt (Harris, 2004, s. 172). De koloniserte områder utenfor Europa var allerede hjemmet til folk før kolonimaktene gikk inn. Virkemidlene som de europeiske kolonimaktene brukte for å “rettferdiggjøre” sin kolonisering var mange av de samme som sionistene tok i bruk for å gjennomføre sitt prosjekt (Mishra, 2024). Det sionistiske statsprosjektet var ikke nytt i europeisk sammenheng. De nederlandske beboerne reiste fra religiøs forfølgelse da de dro til Sør-Afrika og underla de som allerede bodde der sitt apartheidsystem. Apartheid ideologien bygget på en lang tradisjon av rasistisk koloni - tenkning lå bak det rasediskriminerende lovverket og politikken det sør afrikanske nasjonalistpartiet benyttet for å oppdrettholde sitt hvite herredømme i Sør-Afrika (Tjønneland, 2024)

Sionistene kalte jødene for et folk uten land som bosatte seg i et land uten folk (Muir, 2008). For at denne fortellingen skulle stemme måtte ikke bare historien om et palestinsk folk viskes vekk, men også folket selv.

Mange av nybyggerne som bosatte seg i Nord-Amerika reiste også fra religiøs forfølgelse i Europa. De dannet sine stater på det amerikanske kontinentet på bekostning av urbefolkningen som allerede bodde der (Hvidtfeldt, 1977). James Baldwin påpekte i 1967 at det jødiske folks lidelser; “anerkjennes som en del av verdens moralske historie, men slik er det ikke for svarte”. Sammenlignet med de jødiske ofrene fra nazismen husker vi knapt de talløse millionene som ble tilintetgjort under slaveriet og andres katastrofer som jødenes Holocaust om det er i Sør-Amerika, Afrika eller Asia (Mishra, 2024).

Historisk sensur

I Israel snakker vi om en form for historisk sensur. Fortellinger om krig, undertrykkelse og fordrivelse som en del av det sionistiske prosjektet utelates eller forbys. I egne historiebøker og på pensum i skolen i Israel i dag fortelles historien om hvordan europeiske jøder inspirert av sionistisk ideologi begynte å komme til landet som da var nærmest ubebodd og en forsømt del av det ottomanske riket. De forteller om de første sionist pionerene som gjorde ørkenen grønn, de plantet skoger og etablerte industri og byer,

Dette narrativet fornektes i dag, men vi vet at opprettelsen av staten Israel også endte med det som av palestinere kalles for Nakba, den store katastrofen. Katastrofen der rundt 800 000 tusen palestinere ble fordrevet fra sine hjem og ble flyktninger, 356 landsbyer ble ødelagt og urbane nabolag ble “etnisk renset” for sine palestinske innbyggere (Tvedt, 2023, s. 34).

som om det ikke fantes fra før. Den palestinske befolkningen nevnes knapt i de israelske historiebøkene, annet enn i demografisk statistikk (Pappe, 2006, s. 43). På tross av at demografisk statistikk fra Palestina burde tale for seg selv. Ved inngangen til det britiske mandatstyret utgjorde jødene 11 prosent av Palestinas befolkning, resten var palestinere, likevel har Israel opprettholdt narrativet om et land uten folk (CJPME, 2024). Dette narrativet fornektes i dag, men vi vet at opprettelsen av staten Israel også endte med det som av palestinere kalles for Nakba, den store katastrofen. Katastrofen der rundt 800 000 tusen palestinere ble fordrevet fra sine hjem og ble flyktninger, 356 landsbyer ble ødelagt og urbane nabolag ble “etnisk renset” for sine palestinske innbyggere (Tvedt, 2023, s. 34). Fra opprettelsen av staten Israel i 1948 og videre er dette historier man har prøvd å viske vekk fra den kollektive bevissthet, palestinsk historie om smerte og identitet. For palestinere i Israel, i de okkuperte områdene og i diaspora er 15. mai som markeres av Israel som den store uavhengighetsdagen, blitt en nasjonal sørgedag. Dagen der en minnes at palestinerne mistet 78 % av sitt historiske hjemland og store deler av befolkningen ble drevet på flukt (Tvedt, 2023, s. 35).

En kan ofte skimte restene av palestinske hus, oliventrær og kaktus, som for oss som bærer med oss historien og minnene er et sikkert tegn på at her har det vært en palestinsk landsby der. De som bodde der er i dag flyktninger

Forbudte minner

I 2011 vedtok Knesset, det israelske parlamentet en lovendring (amendment no. 40) til Budgets Foundations Law av 1985, den såkalte “Nakba- loven” (Adalah, 2011). Endringen gir finansministeriet myndighet til å stoppe statlig støtte til institusjoner som deltar i aktiviteter som kan sies å være i opposisjon til staten Israels prinsipper. Aktivitet som kan sies å være anti - israelsk er forbudt. Eksempler på hva som kan være ulovlig er å ikke anerkjenne Israel som en demokratisk stat, oppfordre til boikott og å markere Nakba som sørgedag på uavhengighetsdagen (Adalah, 2011). Det å undervise om Nakba i skolen blir ulovlig da historien om hva som skjedde i 1948 kan bidra til å undergrave bildet av Israel som en demokratisk stat. Slik blir det brukt former for sensur for å forsvare det israelske demokratiet, som ironisk nok samtidig legger store begrensninger på ytringsfriheten. Nakba-loven er bare et av flere eksempler og uttrykk for hva palestinerne har blitt utsatt for siden 1948, og som de fortsatt blir utsatt for i dag. Det er et forsøk på å utslette den palestinske historien, det kollektive minnet om hendelsene 1948. Den er også et angrep på palestinernes menneskerettigheter og verdighet.

Minnene om Palestina, kaktusene og oliventrærne, vårt Nakba lever videre i våre hjerter.

Konklusjon Nakba og hendelsene rundt opprettelsen av staten Israel er imidlertid historiske sannheter, vi snakker ikke bare om retten til å ytre seg eller innta en posisjon. Hendelsene i 1948 og urettferdigheten palestinerne har blitt utsatt for videre er godt dokumentert. Ved å bruke sensur som virkemiddel og fornekte Nakba bidrar en ikke bare til godkjennelse av kulturelt folkemord, men også som vi ser i dag i Gaza til å muliggjøre nye folkemord. På tross av sensur og lovreguleringer for å utslette palestinsk historie er det ikke mulig gjennom lov å regulere våre minner. Minnene om Palestina, kaktusene og oliventrærne, vårt Nakba lever videre i våre hjerter.