ET FALL INN: I POLITIKKEN. NORGE FØLGER IKKE SINE FORPLIKTELSER FOR KVENENE

Skribent: Henrik Madsen

Nestleder i KvääninuoretKvenungdommen

 

Denne teksten er videreført fra et innlegg skribenten holdt for Utenriksdepartementet (UD) i januar 2024. Innlegget ble holdt på vegne av Norske Kveners Forbund (NKF-RK). Kvener, eller norskfinner, er en av Norges fem nasjonale minoriteter. NKF-RK og deres ungdomsorganisasjon Kvääninuoret - Kvenungdommen jobber for å synligg jøre kvensk kultur og språk, og jobber for bedre rettigheter for ivaretakelse og styrking av kvener og deres identitet. I denne seksjonen får vi et innblikk i hvordan minoriteter kjemper om sin plass i offentligheten.

Ved jevne mellomrom blir hvert eneste FN-land rullerende utspurt av FNs menneskerettighetsråd (MR-rådet) om deres oppfølging av menneskerettighetene. I november 2024 er det Norge sin tur til å utspørres, og i den forbindelse ble en rekke menneskerettighets-, miljø- og minoritetsorganisasjoner invitert til å gi innspill hos Utenriksdepartementet. Deriblant oss i Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto (Nkf-Rk) og Kvääninouret - Kvenungdommen.

Vi talte der som representanter for en folkegruppe som over flere århundrer har blitt forsøkt utryddet gjennom en hard fornorskningspolitikk. For de som ikke er kjent med oss, så har kvener en lang historie på Nordkalotten, som strekker seg over hele Norges historie. Siden årtusenskiftet har vi kvener vært anerkjent som en nasjonal minoritet, og språket vårt (kvensk) som et offisielt minoritetsspråk (Madsen, 2023; Lanes, 2017).

Gradvis gjennom siste halvdel av 1900-tallet har fornorskningspolitikken blitt gradvis avskaffet, men som seneste Sannhets og forsoningskommisjonens rapport (2023) fastslo fortsetter den dag i dag (Lanes et al, 2023; Lægeland, 2023).

Riktignok blir man ikke slått i skolen for å snakke kvensk, og man blir heller ikke underlagt yrkesforbud for det samme – oss bekjent. I hvert fall ikke som en del av det offentliges politikk. Måten vi blir diskriminert på i dag skjer i mindre grad gjennom vold og tvang, men er på mange måter mer subtil. Diskrimineringen manifesteres i mindre grad av hva vi får, men heller hva vi ikke får, og hva vi blir nektet (Jonas & Madsen, 2022).

I FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter, artikkel 27 står det at «i de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.» (FN Sambandet, 2024) Norge undertegnet konvensjonen for over 20 år siden, men måten den blir praktisert på holder ikke mål.

Måten vi blir diskriminert på i dag skjer i mindre grad gjennom vold og tvang, men er på mange måter mer subtil. Diskrimineringen manifesteres i mindre grad av hva vi får, men heller hva vi ikke får, og hva vi blir nektet (Jonas & Madsen, 2022).

Om noen frarøver deg noe, holder det ikke med at de sier at de skal slutte å stjele fra deg, og sier at du har rett til din eiendom, all den tid de ikke returnerer det de tok fra deg. Dette gir et godt bilde på den situasjonen vi, sammen med de andre nasjonale minoritetene, står i. Vi har blitt frarøvet mye av vår historie, språk og kultur, og Norge gjør lite for å returnere det som rettmessig er vårt.

Rundt samme tid som Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport ble lagt frem ble det behandlet et forslag i utdanningskomiteen på Stortinget. Her ble det foreslått å endre retten til kvensk opplæring for skoleelever, fra å være en rett begrenset til Troms og Finnmark og bare om tre eller flere elever ønsket dette, til å bli en individuell og nasjonal rett. Dette ble nedstemt (Vaara, 2023).

Vi har blitt frarøvet mye av vår historie, språk og kultur, og Norge gjør lite for å returnere det som rettmessig er vårt.

Dette er gjennomgående for saker som angår oss. Tidvis blir det gjort små skritt i riktig retning, men som oftest er det for lite, og for tregt. Språket vårt er blant Europas mest truede, noe som har vært konstatert over flere tiår.

Minoritetsspråkpaktens krav om at «staten skal beskytte, styrke og videreutvikle minoritetsspråkene, og å legge forholdene til rette for undervisning og læring» (European Charter for Regional or Minority Languages, 1992; Udir, i.d.), samt Rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter, artikkel 5 om å «fremme nødvendige forutsetninger for at [vi] skal kunne bevare og utvikle [vår] kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av [vår] identitet, språk, tradisjon og kulturarv» blir behandlet som et fremtidig mål, heller enn som minstekrav (Lovdata, 1995).

Fremdeles blir kvener frarøvet retten til språket familiene våre brukte i generasjoner. Dette henger sammen med umyndiggjøring og likegyldighet i de historiske områdene på Nordkalotten – i denne sammenheng på norsk side i Troms og Finnmark. Videre ser vi forestillinger om at bosetningsmønstrene som gjelder for nordmenn ellers, ikke gjelder for kvener, utenfor de historiske områdene: Det er som om vi ikke finnes ellers i landet.

Det burde være overflødig å si det, men kvener er anerkjent som en nasjonal minoritet, og kvensk som et nasjonalt minoritetsspråk: nasjonalt betyr hele Norge, og forpliktelser er nettopp forpliktende. Den formen for diskriminering som utgjør den største trusselen for vårt språk og kulturs fortsatte eksistens, er den strukturelle diskrimineringen av kvener som praktiseres. Om noen ikke liker meg for at jeg er kven, er det ille nok, men til syvende og sist er det deres problem. Har denne personen derimot makt til å gjøre noe med det. Da er det vårt problem.

Det er videre et systematisk problem når de kan lene seg på et system som legitimerer diskriminering av nasjonale minoriteter, og som gjentatte ganger av internasjonale organer som Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI) (NRK 2015) og FNs rasediskrimineringskomite (CERD) kritiseres for tafatthet når det kommer til bekjempelse av rasisme og diskriminering (Brandvold, 2019; FN, 2024).

Som de forjettede ord, gjentatte ganger ytret av kvener, og representanter fra andre nasjonale minoriteter: ingenting om oss, uten med oss. Dette gjelder både fylkeskommunale konferanser om forsoningsprosesser, bestemmelser om retten til tradisjonelt bruk av vann og land, og utforming av nasjonale regelverk og opplæring.

Om noen ikke liker meg for at jeg er kven, er det ille nok, men til syvende og sist er det deres problem. Har denne personen derimot makt til å gjøre noe med det. Da er det vårt problem.

Tross den mørke historien som har fulgt oss og våre søsterfolk, så fortsetter våre språk og kultur å være levende og i vekst, og som den store svenske sangeren Mikael Wiehe en gang sa: Finns det liv är det aldrig för sent (Wiehe, i.d.).