2 minute read

TIL ETTERTANKE OG ANTROPOESI

I vårens utgave av denne spalten gir vi ettertanke i form av poesi. Først ved slampoesi av Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås. Der blir det utforsket hva som kan skje hvis man dykker dypt nok ned i definisjonsmakt, sannhet og sensur. Hvor usikker kan man bli på alt og ingenting rundt en selv, andre og den store verden? Har du skapt deg selv, og hva er drøm og virkelighet? Det blir også vist til antropoesi fra feltarbeidet til Martin Eggen Mogseth. Martin er stipendiat i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen og har gjort feltarbeid i California hvor han undersøker ulike perspektiver og opplevelser blant mennesker involvert med assistert befruktning. Poesien er hentet fra diktsamlingen re(sur)face som er basert på dette feltarbeidet.

 

 

SANT (?)

Rusle eller kappgang

Frem og tilbake

Kaste telefonen ut av vinduet, akkurat nå?

 

Virvler rundt

Hinker baklengs

Hva tenker giraffer? Ser de ned på alle?

 

VENT litt

Fake eventuelt Ekte

Bruker Trump solarium eller selvbruning?

 

Opp og ned

Hva er Hva? Støtter vi kapitalismen

av å kjøpe såkalt vakre tulipaner i helgen?

 

Hopper så Faller

Samler du på noe? Jeg samler på vinkorker

Ble inspirert av tidligere elsker

 

Detter videre

Drukner i gammel champagne

Er flau, gråt under Barbiefilmen

HVEM VANT (?)

 

Av Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås

 

  

  

the second

the second I repeat his movements

put my hands inside his skin and

I say to them, anyone,

look! it’s him

and I try despite his weight, to make him move

when I close my eyes and he turns

slowly to stone

I say, this is my father, he raised me as if

and I don’t say

I wish I did not know what I know

 

Av Martin Eggen Mogseth

 

 

questionize

and here they come

from their place of language and thought

and ask me who you were

and I pull back into time

draped I revel in

a flash unspeakably

complete and

then the light

shrinks

becomes a string

thin and strong it

hauls you forth with

your arms hands fingers thick

where I sit beside your large shape

you place the pencil

on the three-lined paper

and say: “your name”

then,

slowly:

“m”

“a”

“r”

but it cannot carry breath

you disappear

at the seams of memory

in my ruse

to tell them who you were

 

Av Martin Eggen Mogseth

This article is from: