Kula Kula
Antropologisk tidsskrift, november 2009
Open Access Antropologer i søkelyset Det nye bachelorprogrammet Portrettintervju med Edvard Hviding
Redaksjonelt
Foto: Mari Louise U. Stephan
“What we want? We want freedom! China-China-China, out-out-out!” Bildet er tatt under en demonstrasjon i Mcleod Ganj, India, mars 2008.
Med fire nye redaksjonsmedlemmer har vi nå fått snekret sammen den tredje utgaven av Kula Kula. I dette nummeret kan du blant annet se frem til å lese om hva kjente antropologer som Runar Døving, Unni Wikan og Tone Bringa synes om å delta i den offentlige debatten. Vi har også en sak om hva det nye bachelorprogrammet som trer i kraft over nyttår kommer til å gå ut på. Instituttleder Edvard Hviding er denne utgavens portrettobjekt. I dette intervjuet får du blant annet vite hva Hviding gjorde før han begynte å gå i hawai`i-skjorte og hvilke truede dyrearter han har spist på feltarbeid. Gjesteskribent og eks-kulaist Karstein Noremark har også et bidrag i denne utgaven. Han har skrevet en spennende sak om Open Acess-fenomenet. Hvorfor distribuerer stadig flere forskere sine artikler og arbeider fritt, enten gjennom selvpublisering på nettet eller gjennom samarbeidsinitiativer og opprettelse av nye, åpne fagfellevurderte tidsskrift? Mange av spaltene som vi hadde med i de to forrige utgavene, er også med videre. Dette gjelder både bokanmeldelser, intervju med masterstudenter om deres feltarbeid, antropologer i arbeidslivet og et lite hjertesukk fra vår kjære Atingting. Len deg tilbake i sofaen eller lesesalsstolen og kos deg med litt antropologisk føde. Velbekomme! -redaksjonenAase J. Hjelde
Mari Louise U. Stephan
Martin Ølander
Forsidefoto: Maria S. Berntsen
2
Kula Kula november 2009
Camilla Aa. Jensen
Maria S. Berntsen
Hildur Thorarensen
Eilin H. Torgersen
Nytt bachelorprogram
– Om dette er medisinen så tar vi den gamle grunnfaget var. Regionaletnografiens død? Så langt, alt vel. Men det er et par ting som nok kan skape skår i gleden for mange – nemlig regional etnografifagenes bortgang. Regional etnografi samles nå til ett femtenpoengs fag, og oppgraderes fra 100- til 200-nivå. På spørsmål om ikke en svært viktig del av faget har blitt nedprioritert, svarer Smedal: Det er ikke bare tittelen som endrer seg for de nye bachelorstudentene i sosialantropologi – instituttet tilbyr nå et bachelorprogram med et flunkende nytt opplegg.
- Vi har forsøkt å tenke på studentene, vitsen er jo å lage god antropologi og gode antropologer. Vi har innsett at læringsinnhold er like viktig som mål og metode, sier visedekan for utdanning, Olaf Smedal, om det nye programmet. Kort oppsummert endres poenggrensen på bachelorprogrammet fra 110 til 90, noe som gir flere frie studiepoeng. I tillegg fjernes de gamle fem- og ti-poengsfagene, som blir erstattet av femtenpoengsfag. I det nye oppsettet vil fagene gå suksessivt, to 15.poengsfag etter hverandre i første semester, deretter to 15.poengsfag til i andre semester. Disse blir obligatoriske. - Da vil foreleserne vite hva studentene kan fra før, og dette vil gjøre det lettere å bygge videre på kunnskapen de alt har tilegnet seg, forklarer Smedal. Manglende kullfølelse Det er mange grunner til at noe måtte gjøres med det gamle bachelorprogrammet. Det faktum at sosialantropologi har hatt høyere frafall enn noe annet SVinstitutt er ett av dem. Smedal peker på at den manglende
kullfølelsen kan ha hatt noe av skylden. - Så hva hadde de andre instituttene gjort da, som ikke vi gjorde? Jo, de delte det gamle grunnfaget i fire de, fire 15. poengsfag. Dette gav god kullfølelse og lavt frafall. Ja vel, tenkte vi, om dette er medisinen tar vi den. - Kullfølelsen er viktig for at studentene skal kunne danne en tilhørighet til faget, bekrefter førsteamanuensis Eldar Bråten, som ledet arbeidet med utformingen av det nye opplegget. - På det gamle programmet opplevde man at studentmiljøet ble veldig fragmentert. Den typiske klassefølelsen ble borte, man hadde ikke medstudenter, forklarer Bråten. Verken Smedal eller Bråten mener at det nye opplegget tilsier en tilbakegang til det gamle grunnfaget slik det fremsto før Kvalitetsreformen i 2003. - Det er så langt fra virkeligheten som det kan være, protesterer Smedal. - Det vi går i gang med fra og med vårsemesteret 2010 er langt mer forskningsbasert og langt bredere i sin innretning enn det
- Det som har hendt der er ikke noe tap – tvert i mot – det nye faget er et helt nytt fag hvor man bygger på kunnskap studenten har tilegnet seg tidligere for å gjøre dem i stand til å rette et kritisk blikk på region-tankegangen i seg selv, fremhever Smedal. - I det nye emnet vil det komparative være sentralt. Vi vil inkludere flere regioner i ett fag, utdyper Bråten. Det blir altså generelt lite valgfrihet for de nye bachelorstudentene, men nettopp dette er ikke et onde, nødvendigvis. Smedal mener at det nye programmet vil kvalitetssikre de nye studentene. – Noe av problemet med det gamle opplegget var nemlig at studentene kunne velge bort de sentrale emnene i faget, forteller Smedal, noe som kunne føre til at studenten stilte svakt på et eventuelt masterprogram. Det har vært en lang og møysommelig prosess å skape den nye bahelorgraden. Det som vil berøre antropologistudentene mest er nok den innskrenkede valgfriheten, men også blant de vitenskapelige ansatte har det nye programmet medført endringer. Kula Kula november 2009
3
Nytt bachelorprogram - Prosessen med den nye formen har tatt lang tid, den har avfødt mange diskusjoner, og den har involvert hele staben. Det viktigste var at hele staben flere ganger snakket sammen i mange timer om hva faget vårt egentlig er, forklarer Smedal. Halvferdig bachelorstudent med halvferdig grad? - Hva med studenter som har tatt et par av de gamle fem- og tipoengsfagene før våren 2010, og som må flette inn nye femtenpoengsfag i graden sin? Blir det fag man må risikere å ta ”på nytt”?
- Det blir en del tekniske detaljer som må på plass i forhold til studiepoeng, bekrefter Bråten. Styret jobber med saken, men foreløpig er en ting sikkert: – Det blir ingen poengreduksjon for de som skal få innpass for sine gamle studier. De gamle fagene med pensum er satt inn i en ny sammenheng. Selv om man fra før har lest deler av pensum i forbindelse med det gamle programmet, vil ikke dette være dekkende for det tilsvarende emnet i det nye programmet, sier Bråten.
tall saker. – Det er i seg selv ikke noe problem å sitte på for mye poeng, forteller han.
Siden poenggrensen er redusert, tror Bråten dette vil redusere an-
Tekst: Aase J. Hjelde og Martin Ølander Foto: Aase J. Hjelde
Verken Smedal eller Bråten kunne gi mer utfyllende svar før Kula Kula gikk i trykk, men henviste begge til førstekonsulent Hilde Marie Rognås som dessverre ikke var tilgjengelig for kommentar. Kula Kula henviser studentene til å følge med på nettsiden vår for oppdatering av saken.
Det nye bachelorprogrammet 100: Invitasjon til sosialantropologi. 1 semester på bachelorprogrammet, i tillegg til ex.phil/ex.fac. 102: Sosialt liv i globalt perspektiv, 15 p. Vårsemester. 103: Materialitet: miljø, sted og økonomi, 15 p. Vårsemester. 104: Kultur, mening og kommunikasjon, 15. p. Høstsemester. 105: Maktens uttrykk og tilsløringer, 15 p. Høstsemester. 215: Komparativ regional etnografi, 15 p. Vårsemester 260: Bacheloroppgave, 15 p. Vårsemester. - Fra og med våren 2010 blir det fagspesifikke bahcelortitler. Det som før var bachelor i kultur- og samfunnsvitenskap blir nå bachelor i sosialantropologi.
4
Kula Kula november 2009
Antropologer i arbeidslivet
- Antropologer trengs Inger Paulsen og Gro Kvitseid har master i sosialantropologi fra Universitetet i Bergen. De har begge arbeid knyttet til innvandrerspørsmål.
Inger Paulsen
Antropolog Inger Paulsen har i snart to år vært prosjektsekretær for Det Felles Innvandrerråd i Hordaland. Dette er en paraplyorganisasjon for blant annet frivillige organisasjoner som jobber med innvandring og integrering. Inger begynte å søke på stillinger mens hun skrev ferdig oppgaven, og hadde fått seg jobb allerede før muntlig eksamen i januar. Hvordan gikk du frem i søknadsprosessen? - Det var jo veldig mye å gjøre i forbindelse med oppgaven, så
noen av søknadene ble kanskje litt halvveis. Men jeg syntes det var fint å komme i gang med det tidlig. Det var mest stillinger utlyst i Oslo, men jeg ville bli i Bergen. Så var det en venninne som tipset meg om denne jobben, som lå ute på NAV, så da søkte jeg på den. Inger gjorde sitt feltarbeid i Bosnia-Hercegovina. Der så hun på ulike forståelser av forsoning ved å studere forholdet mellom lokal ungdom og internasjonale organisasjoner.
tisk på som positivt da jeg spurte dem i ettertid om hvorfor jeg ble valgt.
Føler du at du får bruk for erfaringer fra mastergraden i jobben din?
- Vær engasjert og finn ut hva slags jobb du har lyst på. Det kan være lurt å tenke jobb allerede før man bestemmer seg for feltarbeid. For min del telte i hvert fall feltarbeidet mye i forhold til jobben jeg fikk.
- Ja, absolutt. På feltarbeidet fikk jeg en del erfaring med frivillige organisasjoner. Samtidig gjorde jeg feltarbeid i et konfliktområde, og mange av dem jeg møter i jobben kommer fra nettopp slike områder. - Ikke minst tror jeg det er positivt å være antropolog i en sånn jobb; man møter jo mennesker fra hele verden, og da kan det ofte komme godt med litt ”antropologibriller” og kulturrelativisme, smiler hun. Hvilke faktorer tror du var relevante for at du fikk jobben? - På intervjuet var jeg veldig engasjert, og understreket sikkert fire-fem ganger at jeg virkelig hadde lyst på jobben, sier hun og begynner å le. - Dette så min arbeidsgiver fak-
- De spurte om jeg hadde erfaring fra frivillige organisasjoner, men det hadde jeg ikke. Jeg kunne likevel trekke fram at jeg hadde fokusert på blant annet NGOer på feltarbeidet, noe jeg tror spilte positivt inn. Har du noen tips til antropologistudenter som etter hvert skal ut i arbeidslivet?
Dessuten er det viktig å bruke de kontaktene man har og snakke med dem man kjenner som er kommet ut i arbeidslivet. Det er mange som får jobb ut fra nettverk, og det er ofte stillinger ikke blir lyst ut. Det kan derfor være lurt å ta kontakt med arbeidsgivere og vise interesse, eventuelt levere åpne søknader. - Det å levere oppgaven til normert tid kan også ses som positivt for en arbeidsgiver. Det viser at man er strukturert og får ting gjort. Hvis man klarer dette kan man i hvert fall trekke det frem på intervjuet da, sier hun.
Kula Kula november 2009
5
Antropologer i arbeidslivet Gro Kviteseid jobber som førstekonsulent i utlendingsdirektoratet (UDI) i Oslo. Der jobber hun med familieinnvandring, og fatter blant annet vedtak knyttet til familiegjenforening. Hvordan føler du at du får brukt kunnskapen fra antropologistudiet i arbeidslivet? - Det å ha vært på feltarbeid og ha skrevet en masteroppgave er en stor fordel. Jeg kan ikke akkurat bruke sosialantropologisk metode i denne jobben. Her er det først og fremst juss vi bruker. Men indirekte er antropologien kjempenyttig, spesielt da det gjelder kunnskap om land og ulike kulturer. Antropologene i UDI blir dessuten ofte satt til arbeidsoppgaver der denne kompetanse er spesielt nyttig, som for eksempel med problematikk knyttet til tvangsekteskap og menneskehandel. Hvor relevant tror du det var at du hadde master i antropologi da du fikk jobben? - Det viktigste var nok at jeg hadde en master, med en god karakter og gjennomført innenfor et relativt greit tidsrom. Men at det var akkurat antropologi var nok ikke det de vektla mest, sier Kvitseid - Men antropologer trengs, legger hun til. De kan ofte vinkle saker på litt andre måter. Kvitseid var ikke en av de som søkte på jobb allerede under studiene. Jobben i UDI fikk hun ett og et halvt år etter at hun var ferdig med masteren. - Nå er det vel ikke en jobb som saksbehandler man drømmer om mens man er student. Man tror kanskje at det er en rutinepreget og litt kjedelig jobb? Det er i alle fall ikke min erfaring
6
Kula Kula november 2009
Gro Kvitseid - førstekonsulent i UDI Gro Kvitseid
med jobben i UDI, sier Kvitseid. . - Det er faktisk mye mer spennende enn jeg hadde forventet, og både variert og utfordrende. Jeg jobber med konkrete områder, for tiden Pakistan, Afghanistan, Balkan og SørøstAsia. Migrasjon og familie er jo begge veldig antropologiske felt. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle sitte og tegne kart over hushold, men det gjør jeg faktisk iblant!
“
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle sitte og tegne kart over hushold.
Kvitseid var på feltarbeid i Santiago de Chile, og skrev masteroppgave om en global musikkbevegelse med tema knyttet til tilhørighet, identitet og globalisering. Dermed var ikke masteroppgaven så veldig relevant for det hun jobber med nå. - Jeg valgte å skrive om noe jeg var interessert og engasjert i. Det tror jeg er vel så viktig for å gjøre det bra. Om man vet akkurat hva man skal jobbe med er det selvfølgelig annerledes.
Er det noe annet du tror spilte inn for at du fikk jobben? - Det at jeg var på utveksling på bachelornivå telte nok som positivt. Ellers var jeg ikke den som var mest aktiv med frivillig arbeid i løpet av studietiden. Jeg husker jeg var litt bekymra for det. Men det er altså håp for oss også, sier hun og ler. Ellers handler en del ofte også om litt tilfeldigheter og flaks. Akkurat da Kvitseid søkte var det mange som ble ansatt i UDI fordi det var mange asylsøkere som kom til Norge. Har du noen tips til antropologistudenter som etter hvert skal ut i arbeidslivet? - Man må være litt ydmyk som nyutdannet. Studiet er selve verktøyet, men arbeidslivet visste jeg nok lite om som student. Samtidig er det å ha fullført en master høy kompetanse. Vær stolt av deg selv og ha litt selvtillitt. Og stå på, sier hun. Det ordner seg! Tekst: Hildur Thorarensen og Maria Sørlie Berntsen Foto: Maria Sørlie Berntsen
Betwixt & Between etterlyser bergensstudenter Mange av artiklene som trykkes i Betwixt & Between har utgangspunkt nettopp i feltarbeidserfaringer. Årets utgave rommer både unge kritiske røster med blikket rettet mot teoretiske diskusjoner i faget, ærlige bidrag om antropologens ulike roller og frodige skildringer av sted, mennesker og personlige møter. Betwixt & Between er antropologimasterstudentenes tidsskrift, hvor studenter fra hele Norge bidrar med artikler. Det er i alle fall ambisjonen. Betwixt & Between er knyttet opp til Sosialantropologisk Forening (SAF) som er oslostudentenes sosialfaglige forening. Selv om tidsskriftet har base i Oslo, så er det et samarbeidsprosjekt mellom alle de sosialantropologiske instituttene i Norge. Betwixt & Between kom ut for første gang i 1987, den gang med navnet Hovedfags-studentenes årbok. I 2004 skiftet tidsskriftet navn til Betwixt & Between, som kommer ut i bokform på slutten av hvert vårsemester. Redaksjonsleder Marit Lehman og nestleder Ingjerd Laxaa synes Victor Turnes teori om liminalitet i ritualer passer bra som navnet på tidsskriftet. - På mange måter kan tilværelsen som masterstudent oppleves som en liminalfase der man er forsker og student på en og samme tid. Når man er ute på feltarbeid kan man også føle seg litt som i en mellomposisjon der man både skal være deltaker og utenforstående observatør, sier Lehman.
- Vi er interessert i alle slags tematikker, og artiklene kan være både empirisk og teoretisk baserte, sier Laxaa. Angående størrelsen på artiklene har vi en maksgrense på fire tusen ord.
“
–Vi håper dere kommer sterkere tilbake, legger hun til. De to mener at antropologistudenter har mange bra og fine ting på hjertet som det er viktig å dele med omverdenen. De understreker at det å skrive i Betwixt & Between er en enestående mulighet til å gjøre nettopp det.
“
Det synd at universitetet i Bergen har vært så lite representert.
Marit Lehman
På mange måter kan tilværelsen som masterstudent oppleves som en liminalfase.
Marit Lehman
Redaksjonen i Betwixt & Between ønsker seg mest mulig faglig bredde, og er interessert i å høre stemmer fra alle landets kriker og kroker. De siste årene har det vært få bidrag fra andre universiteter enn Oslo, og i årets utgave er det bare én tekst fra Bergen. - Det er fint med bidrag fra alle universitetene i Norge siden alle instituttene har ulikt faglig fokus. Derfor er det synd at universitetet i Bergen har vært så lite representert, sier Lehman. Dette semesteret har Betwixt & Between dessuten fått kontaktpersoner fra alle universitetene utenom Bergen.
- Dessuten vil en av artiklene bli kåret til “årets artikkel” som blir trykket i Norsk Antropologisk Tidsskrift, lokker Lehman. I utgangspunktet trykkes Betwixt & Between i hundre eksemplarer. 2009-utgaven måtte imidlertid trykkes i et ekstra opplag på grunn av stor interesse. Alle som vil kan kjøpe boka ved å ta kontakt med redaksjonen. - Den koster bare hundre små kroner. Lommerusk, mener Laxaa.
Tekst: Maria Sørlie Berntsen Foto: Inger Vasstveit
Kula Kula november 2009
7
Portrettet
Navn: Edvard Hviding Født: 11. oktober 1959 Stilling: Instituttleder ved Institutt for sosialantropologi Sivilstatus: Gift, to barn; en gutt pü 9 og ei jente pü 13
8
Kula Kula november 2009
Portrettet
Kong Triton
Hvorfor forlot egentlig hawai`i-skjortekledde instituttleder Edvard Hviding et lovende rockeband for å starte en karriere innen sosialantropologien? Utenfor vinduet er det en regnfri dag, men Hviding bekymrer seg ikke så mye om regnet, han er nemlig veldig fascinert av vann og spesielt av hav.
torier om hvordan det var å seile rundt Kapp Horn, å bli fanget av sjørøvere og å tilbringe første verdenskrig på havet. Havet har derfor alltid opptatt Hviding, og etter han ble antropologispire - Jeg kunne aldri bodd i inn- begynte han å se på det politiske, landet, sier han når vi prater om sosiale og økologiske forholdet hvorfor han valgte Bergen som mellom mennesker og sjø. Men sin hjemby. han har ikke alltid visst at han ville bli antropolog; Han slipper en bit brunt sukker oppi cortadoen og smiler fornøyd - Jeg har to eldre brødre som når han ser at den pløyer seg begge jobber som ingeniører igjennom et rikelig lag med skum og datafolk. Derfor følte jeg vel på toppen. Opprinnelig kommer egentlig at det aldri var noe håp Hviding fra Stavanger. Famil- for meg der. Jeg er ikke særlig ienavnet kommer fra en liten øy teknisk anlagt i forhold til mine utenfor vestlandsbyen som i dag brødre. heter Kvitsøy, men som en gang i tiden het Hvidingsø. Navnet er et synonym til ordet ”brenning”, Jeg har spist en del et uttrykk som brukes om store truede dyrearter. bølger som kommer inn på grunnere vann og bryter. Hvidings bestefar flyttet fra øya og inn til Stavanger, og der har familien Hviding begynte heller å stublitt værende. dere ved distriktshøyskolen i Stavanger hvor han tok mange - Jeg vil nok alltid være en bygutt, forskjellige fag. Imens jobbet han her i Bergen bor jeg jo midt i sen- som ambulansesjåfør på siden trum, på Møhlenpris. og var mer opptatt av sin karriere som musiker. Det var først i Hviding mener at det må være 1983, etter han hadde tatt et fag på grunn av familiehistorien undervist av Robert Ryall med at han ble så interessert i men- tittelen Arbeidslivets globale soneskers forhold til hav. Hviding- siologi, at han forlot et lovende forfedrene var sjøfolk, og han rockeband for så å migrere til forteller meg at han spesielt godt Bergen og til sosialantropolohusker å sitte på fanget til sin gien. grandonkel, en gammel sjøulk, og få fortalt spennende røverhis- - Jeg oppdaget et fag der jeg
“
kunne integrere alt jeg var interessert i; samfunn, kultur, natur og menneskers tilpasning.
“
Jeg slapper aller best av når jeg tar fram steelgitaren eller ukulelen og kan spille litt hawai‘iinspirert musikk.
Etter dette fortsatte ballen å rulle for Hviding og han ble stadig mer fascinert av menneskers forhold til hav. I 1986 dro han for første gang til Marovo-lagunen på Salomonøyene for å studere nettopp dette, og han kom ikke tilbake før halvannet år senere. - Slik var det jo med den gamle hovedfagsordningen. Georg Henriksen, som var veilederen min, sa til meg at jeg skulle bli der så lenge pengene rakk slik at jeg fikk tid til å finne ut av mer. Grunnen til at Hviding dro til Stillehavet var at denne regionen har et helt unikt forhold til havet. - På Salomonøyene ser mange folk på sjøen som deres land. Identitet blir ofte skapt i forhold til hjemstedet ditt og i Marovolagunen sier folk at de kommer fra selve lagunen, selve sjøen. Hviding forteller at han er fascinert av at folk er bosatt ved sjøen, Kula Kula november 2009
9
Portrettet
finner maten sin i sjøen, begraver sine døde i sjøen og i noen tilfeller også bygger kunstige øyer oppå dette ”landet” sitt; det siste kan sees i Langalanga-lagunen på Salomonøyene. Øygruppen er imidlertid ikke det eneste stedet utenfor Bergen og Stavanger han har vært. Et liv som antropolog medfører en del reising og alle steder bringer med seg noe nytt.
vis. Dugong for eksempel. Dugong er en sjøku, den likner litt på en stor feit sjøløve, men med én svømmefinne. Dugongens hale er sammensatt av en massiv blokk spekk. Den er opphavet til mange havfruelegender fordi den dier barna sine når den ligger på ryggen i havskorpa. Jeg har også spist havskilpadder og store flaggermus. Men alt dette er veldig godt!
total ledelse og drift av instituttet og har fullmakt og endelig ord i alle saker, både i undervisning og i forskning. Det er viktig at instituttlederen holder øyne og ører åpne og er dyktig til å delegere arbeidsoppgaver og ansvar.
Hva er ditt favorittsted i hele verden?
Hviding tar en slurk kaffe imens han videre vektlegger at urfolk ofte har et særegent forhold til truede dyrearter og at man derfor kommer opp i situasjoner der man må spise politisk ukorrekt mat når man er på feltarbeid.
– Den tiden som blir til overs skal brukes til egen forskning.
– Det er et nesten umulig spørsmål å besvare. Jeg har en del steder jeg kan kalle favorittsteder. Noen av dem ligger til og med på fjellet her i Norge. Det jeg kan si er at jeg har et dypt og rikt forhold til mine favorittsteder med rot i omgivelsene og menneskene der. Og slik er det jo ofte, og kanskje særlig for oss som er tilknyttet antropologien. Vi lar oss fascinere av samhandlingen mellom mennesker og deres omgivelser. Vi er kanskje også litt ekstra eventyrlystne og tar ofte tyren ved hornene når vi stilles ovenfor nye utfordringer. Når jeg spør Hviding hva det rareste han noen gang har spist er, smiler han og spør meg tilbake – hva er egentlig rart?
“
Det er veldig fint når det man liker å gjøre kan gjøres sammen med barna.
- Jeg har spist en del truede dyrearter, sier han etter å ha tenkt seg godt om og resonnert en liten stund. Ikke ofte, men tid-
10
Kula Kula november 2009
Når det kommer til livet her hjemme i Norge kan man trygt si at Hviding har nok å finne på til å få dagene til å gå. Kula Kula kan opplyse om at noen av Hvidings arbeidssysler innebærer å være leder for Bergen Pacific Studies Group; leder for det internasjonale forskningsprosjektet Pacific Alternatives: Cultural Heritage and Political Innovation in Oceania; han har et langt samarbeid bak seg med UNESCO; han har laget en rekke antropologiske filmer sammen med Rolf Scott; han har vært redaktør for Norsk Antropologisk Tidsskrift, foreleser for en mengde studenter her i Bergen og har igjen blitt valgt til å være instituttleder. Liker du jobben din? - Ja! Til og med å være instituttleder, smiler Hviding og informerer om at å være instituttleder er en tidkrevende affære. Hva gjør en instituttleder? - Han eller hun er ansvarlig for
Det blir likevel lite tid til undervisning og dette synes Hviding er synd.
Det er litt vanskelig å forestille seg at Hviding har noe tid til overs, men når jeg spør han om hvordan han slapper av, sier han at han er ganske flink til det. - Det må man være når man har et så krevende arbeidsliv og familieliv, og når man lever med den antropologiske besettelse hvor man gjennom hele livet egentlig lever to liv.
“
Antropologien er heldig utrustet med en ydmykhet for folks helt spesielle tilpasning.
Som nevnt tidligere er Hviding også musiker. Han spiller gitar i et kjellerband som han mener har en rock ’n roll stil med en noe særegen form for crossover; bass, elgitar, perkusjon (ikke trommer) og vokal. - Jeg slapper aller best av når jeg tar fram steelgitaren eller ukulelen og kan spille litt hawai‘i-inspirert musikk. Utenom musikken er Hviding veldig glad i å fiske og han tar
Portrettet
ofte med seg barna når han drar på fisketur. Han liker også å fridykke og han forteller at han har blitt for gammel til å fridykke på Salomonøyene, men at han fortsatt driver med dette her hjemme i Norge. - Nå har jeg til og med fått med meg sønnen min på dette. Det er veldig fint når det man liker å gjøre kan gjøres sammen med barna. Familien på fire investerte for noen år tilbake i en hytte som ligger sør for Bergen. Her trekker de seg tilbake og lever ifølge Hviding en god alternativ livsform. Hytta ligger på et lite sted der omgivelsene er som tatt ut fra et idyllisk postkort fra Sørlandet. - Det er bare enda bedre, for det er på Vestlandet, smiler han og tar en siste slurk av kaffen. Selv etter 26 år med antropologi virker det som han fortsatt brenner for faget og mener at antropologien vil være et uunnværlig bidrag i forhold til dagens og fremtidens miljøutfordring da den kan komme med kunnskap om globale, sosiale og politiske prosesser på et lokalt nivå. Den kan bidra med alternative forståelsesformer og handlingsformer og foreslå alternative måter å tenke og handle på. - Antropologien er heldig utrustet med en ydmykhet for folks helt spesielle tilpasning. Han mener også at antropologi er det eneste faget som er så helhetlig at det tar for seg hva mennesker gjør og hvordan de tenker i hele verden. Ting som skjer i en del av verden har komparativ
relevans for alt annet. Globalisering gjør oss ikke mer like men mer ulike fordi folk reagerer forskjellig på globalisering. - Hvis ungdom sitter med en følelse av at verden er fragmentert, burde de studere sosialantropologi. Tekst: Eilin H. Torgersen
Har du noe du har lyst til å si til studentene ved instituttet i dag? - Ja, først og fremst vil jeg si at jeg er glad for å se at Kula Kula lever igjen og at det er et privilegium å bli intervjuet. Så vil jeg si at døra mi går det an å banke på.
Foto: Martin Ølander Kula Kula november 2009
11
Antropologer i søkelyset Runar Døving, Unni Wikan og Tone Bringa er noen av sosialantropologene i Norge som aktivt deltar i den offentlige debatten. De mener alle at dette ikke alltid er like lett. - Man bør velge sine kamper med omhu, sier Bringa.
Runar Døving
Tone Bringa
- Ofte føler jeg at jeg bare burde holdt kjeft i stedet for å si noe, sier Døving. Runar Døving har erfaring med at hans sitater ofte blir redusert til å være for eller i mot, selv om han i utgangspunktet kanskje var både for og i mot. Og han er ikke alene med å ha inntrykk av at journalister har en bestemt agenda før de ringer. - Norsk media har et veldig homogent uttrykk, og det er lite rom for utdypelse og drøfting. Dette er jo motsatt av det antropologer læres opp til, og det fører nok til at mange blir ekstra forsiktige med å uttale seg, bekrefter Bringa. Egne kronikker Bringa mener at det kan være vanskelig å formulere kom-
12
Kula Kula november 2009
plekse saker på korte og enkle måter, men det er som regel det media vil en skal gjøre. -Om jeg skal delta i debatter foretrekker jeg å skrive egne kronikker, forteller Bringa. Døving er enig. Han foretrekker å bidra i offentlige debatter der han selv har kontroll over informasjonen som han kommer med. For eksempel når debatten er direktesendt på radio eller TV, eller man kan skrive selv.
“
Jeg uttaler meg ikke for å bli populær.
Runar Døving
- Med all kulturkampen og selvgodheten som er i dag, og det lille fokuset på resten av verden
Unni Wikan
er det klart vi burde skrive. Jeg synes det er en plikt jeg! I min jobb-beskrivelse står det at jeg skal undervise, formidle og forske. Formidle egne forskningsresultater er dermed en viktig del av jobben, ivrer han. Også Wikan mener det er en samfunnsplikt å dele den kunnskapen man har, om en har fagkunnskap om saken. - På en annen side har jeg respekt for de som velger å ikke uttale seg. Det må bli opp til hver enkelt. Men det er viktig å uttale seg tydelig, presiserer hun. Wikan mener frykten for å bli feiltolket er antropologens egen feil. - Om jeg har blitt feiltolket tar jeg selvkritikk på at jeg ikke har uttalt meg tydelig nok, sier hun. Et problem blir likevel at antropologer ofte føler at de må kunne
ting veldig godt for å kunne uttale seg om de i offentligheten. - Man er så veldig klar over hvor lite man kan, sier Bringa. For det kommer jo an på hva de vil snakke om også, journalistene. Wikan nøler når det kommer spørsmål som handler om mer generelle tema, saker man forventes å svare på bare fordi man er antropolog og samfunnsviter. - Da er jeg mer selektiv i forhold til om jeg vil uttale meg. Jeg synes man skal holde seg innenfor sitt fagfelt og ikke drive med ”synsing”, sier hun. Det å være frempå i media kan også bringe med seg problemer, også på et personlig plan. - Jeg uttaler meg ikke for å bli populær, forteller Døving, men når jeg blir indirekte beskyldt for å være PR-kåt, ja da blir man jo litt lei seg. Det er ikke det at det er så gøy å være i media, det skaper jo mest ubehagligheter.
“
Jeg har respekt for de som velger å ikke uttale seg.
Unni Wikan
Politisk betente saker Spesielt kan det være vanskelig når antropologer blir bedt om å uttale seg i politisk betente saker. Dette er noe både Bringa og Wikan har opplevd mye av. - Det er selvfølgelig mye i forhold til Midtøsten og islam, i forhold til kultur og æresbegrepet. Dessuten er det gjerne saker om krysskulturell forståelse generelt, forteller Wikan. Bringa kan også fortelle om det faglige dilemmaet.
- På den ene siden føler man ofte ansvar for å forsvare minoriteters sak, spesielt i forhold til menneskene det gjelder. Likevel kan det være både faglig og følelsesmessig vanskelig å involvere seg for mye; det kan gå på den faglige integriteten hvis man møter mye kritikk. Det kan nok føre til at mange velger å ikke engasjere seg, sier Bringa.
“
Det kan være både faglig og følelsesmessig vanskelig å involvere seg for mye.
Tone Bringa Bringa mener det er opp til hver enkelt om de ønsker å være med i den offentlige debatten, men at hun selv har valgt å engasjere seg. Hun har tidligere mottatt trusselbrev og opplevd ubehagelig og aggressiv oppførsel på møter fordi hun har uttalt seg om en sak. - Jeg har møtt mange vanskeligheter. Slikt kan slite på en, og det er ikke ubegrenset hvor lenge en kan drive på med sånt. Man bør velge sine kamper med omhu, sier Bringa. Holdningen til antropologer som uttaler seg offentlig har blitt bedre med de siste årene mener Wikan. Også Bringa har inntrykk av at de fleste er positive til det at man bidrar med den kunnskapen en har. - I hvert fall her på instituttet, sier hun.
Kan avkle stereotypier For det er absolutt ikke alltid negativt å bidra med sin kunnskap. Spesielt gjelder kanskje dette saker som angår dem som ikke blir hørt. - Det at antropologer gjerne studerer dem som kanskje ikke har så stor stemme i offentligheten gir et visst ansvar. Også det at man har vært på feltarbeid og blitt knyttet til disse menneskene, gir en plikt til å snakke deres sak, mener Bringa. - I tillegg kan antropologer i media være med på å avkle stereotypier av ”de andre”. Dette er jo utrolig viktig, for stereotypier kan fort føre til fordommer, som ofte er kilde til konflikt, overgrep og urettferdig behandling, fortsetter hun. Men om antropologer i utgangspunktet bør delta i offentlige debatter, er Bringa, Døving og Wikan enige. - Jeg mener absolutt antropologien har mye å bidra med til samfunnet, og jeg oppfordrer de yngre og fremtidige antropologer til å gjøre dette i størst mulig grad. Selv synes jeg det er veldig givende å kunne uttale meg og delta i offentlige debatter. Vi må huske på at en ikke har anledning til slikt i alle land, sier Wikan.
Tekst: Aase J. Hjelde Hildur Thorarensen Mari-Louise U. Stephan Foto Bringa: Aase J. Hjelde Kula Kula november 2009
13
Fire fra felt
Tone Fossgard Sandøy Universitetet i Bergen
Martin Ølander Universitetet i Bergen
Hvor har du vært på feltarbeid og hva har du gjort? Jeg har vært i en by på New Zealand. Mitt fokus var maorienes forhold til fisk og sjømat gjennom deres tradisjonelle fiskerettigheter. Jeg var hovedsakelig interessert i deres identitet som maori og hvordan de legitimerte sine tradisjonelle fiskerettigheter. Selv om det bodde maorier i byen var de egentlig ganske usynlige i det generelle bybildet. Maorimiljøene er veldig isolert og avstengt.
Hvor har du vært på feltarbeid og hva har du gjort? Jeg har vært nord i Thailand, i Chiang Mai. Der studerte jeg karenbefolkningen og deres tilknytning til kommersielt jordbruk, med særlig fokus på relasjonen mellom selvforsynt- og kommersielt jordbruk. Jeg jobbet som en frivillig for en NGO som jobber innenfor dette feltet.
Det tok lang tid før jeg ble akseptert. Det var nødvendig å overbevise dem om mine intensjoner. Det er klart at situasjonen måtte sees fra deres perspektiv. Da jeg først fikk tilliten ble alt straks enklere.
Hva var den største utfordringen på feltarbeidet ditt? Det var i forhold til språk. Jeg hadde på forhånd tatt et seks måneders kurs i thai, så jeg snakket litt, men ikke tilstrekkelig til å delta aktivt i samtaler. Jeg visste på forhånd at de talte karen, et språk som er veldig forskjellig, nesten ikke sammenlignbart med thai. Allikevel var jeg ikke forberedt på hvor lite thai de snakket. Jeg brukte tolk, og dette fungerte bra. En annen utfordring var for meg å unngå å ikke bli sett på som en NGO arbeider som jobber med utvikling. Utfordringen med det var at når jeg snakket med noen gav de svar de selv trodde var politisk korrekt å gi.
Hva savner du mest fra feltarbeidet ditt? Jeg savner mest folket der nede; New Zealanderne. Det er et hyggelig folk og veldig gjestfrie. Det er lett å føle seg velkommen. Du kjenner fort at det er en avslappende atmosfære og du får på en måte ”no worries”-holdningen.
Hva savner du mest fra feltarbeidet ditt? Den avslappende thai-atmosfæren og åpne folk. Det var lett å komme i kontakt med dem. De tar livet litt som det kommer. Dette skapte noen ganger problemer, i forbindelse med møter jeg hadde avtalt, men jeg fant det best å bare møte opp.
Har du tips til de som skal ut i felt? Jeg synes det er vanskelig å gi råd fordi virkeligheten er annerledes en det som man forestiller seg. Det er lurt å lese seg godt opp om stedet man skal til. Begynn tidlig med å utvikle kontaktnettverk. Kos deg. Metode er en stor utfordring i felt, så å prøve å forestille seg eventuelle problemer for så å tenke på hvordan dette kan løses, er nok en god ide.
Har du noen tips til de som skal ut i felt? Prøv å danne et kontaktnettverk på forhånd. Jeg startet med å tenke omkring temaet jeg interesserte meg for, for så å leite opp organisasjoner som arbeidet innenfor dette. På grunn av mine kontakter fra NGOen jeg arbeidet for fikk jeg lettere innpass i samfunnet.
Hva var den største utfordringen på feltarbeidet ditt? En stor utfordring var å finne informanter som var villig til å snakke med meg. Historisk sett har maoriene følt at hvite forskere utnyttet dem og dermed skapt et begrenset innsyn til deres miljø i dag.
14
Kula Kula november 2009
Fire fra felt
Ingjerd Laxaa Universitetet i Oslo
Morten Dehli Andreassen Norsk Utenrikspolitisk Institutt
Hvor har du vært på feltarbeid og hva har du gjort? Jeg har vært i Mwanza, den nest største byen i Tanzania. Der har jeg gjort feltarbeid i en lokal kvinnerettighetsorganisasjon. Prosjektet mitt har fokus på arbeidet mot vold mot kvinner i Mwanza som et inntak til å forstå hvordan globale utviklingsdiskurser manifesterer seg i lokal kontekst.
Hvor har du vært på feltarbeid og hva har du gjort? Jeg har vært på feltarbeid i en bydel i Skopje som er hovedstaden i Makedonia. Der har jeg sett på etnisk identitet i et post-konflikt samfunn.
Hva var den største utfordringen på feltarbeidet ditt? Den største utfordringen for meg var språket. Jeg snakker ganske dårlig swahili, og derfor ble informantene mine folk som behersket engelsk. Dette var helt klart en begrensning. I tillegg var noen av informantene mine veldig mistenksomme på min rolle i starten. Det var dessuten vanskelig å slå seg til ro med at alt ble så annerledes fra det jeg hadde sett for meg i forkant av feltarbeidet. Hva savner du mest fra feltarbeidet ditt? Aller mest savner jeg de fantastiske menneskene jeg har vært så heldig å ha blitt kjent med og henge med i et halvt år. Samtaler rundt middagsbordet med den nydelige “familien” min, og å se på filippinske såpeoperaer.
Hva var den største utfordringen på feltarbeidet ditt? Den største utfordringen var å strukturere dagene. På en måte er det ekstremt fritt, men samtidig er du så utenfor samfunnet at du ikke vet hva du skal gjøre når du står opp om morgenen; man kjenner jo ingen. Vanskelig å finne en struktur på dagene. Hva savner du mest fra feltarbeidet ditt? Læringsprosessen. At man nesten hver dag treffer nye mennesker, kommer i nye situasjoner og ser nye sammenhenger som gjør at man lærer utrolig mye. Har du noen tips til de som skal ut i felt? Ja, jeg har vel egentlig det. Jeg tror at ingen feltarbeid er like og at å trene på å gjøre feltarbeid før man kommer ut i felten blir litt sånn ”god dag mann økseskaft”-opplegg. Feltarbeid er veldig situasjonsbestemt.
Har du noen tips til de som skal ut i felt? Ta det med ro. Når man er på feltarbeid føler man ofte at det ikke skjer noen ting, for så å innse i ettertid at det egentlig var akkurat da det skjedde mest. Det å jobbe frivillig kan også være lurt, og å lære seg språket. Og ta gode feltnotater. Det siste er veldig viktig! En informant sa til meg: “Uansett hvor du drar i verden berører du folks liv og hjerter på forskjellige måter. Dette er viktigere enn forskning”. Jeg synes det var en fornuftig ledetråd.
Tekst: Martin Ølander Camilla Aa. Jensen Eilin H. Torgersen Maria S. Berntsen Foto: Privat/Kula Kula Kula Kula november 2009
15
Åpent tilg jengelig antropologi? Et lite innblikk i et pågående akademisk fenomen kalt ’Open Access’. Open Access blir oftere og oftere omtalt som fremtidens måte å distribuere vitenskapelige og akademiske tekster og informasjon på. Det innebærer i korte trekk at distribusjonen av artikler og arbeider blir sørget for av forskere selv, enten gjennom samarbeidsinitiativer og opprettelse av nye, åpne fagfellevurderte tidsskrift, eller gjennom selvpublisering på nettet. Open Access-fenomenet har vært voksende over tid, og det finnes nå flere internettressurser som tilbyr fri tilgang til akademiske artikler og publikasjoner som tidligere bare var tilgjengelige for de få utvalgte med tilgang til universitetsbiblioteker og lignende.
gjøre forskningen sin tilgjengelig på internett, fri for betaling. Noen av de mest toneangivende strategiene som ble utviklet gjennom dette møtet, var anbefalinger til forskere om å drive med selvarkivering av sine artikler i åpne, elektroniske arkiver, samt opprettelsen av ’åpne’ tidsskrifter støttet av forskningsmidler og alternative inntektskilder som ikke baserte seg på salgstall.
Hvor og når oppstod ’Open Access’? Naturvitenskapelige og medisinske fagretninger har lenge benyttet seg av åpent tilgjengelig informasjon, da gjerne gjennom uformelle kanaler, selvarkivering, og arkiver på nettet. Av større, mer formelle og organiserte initiativer, regnes ’The Budapest Open Access Initiative’ av mange som et av de tidligste og viktigste offentlige signalene på at Open Access var i ferd med å bli et anerkjent fenomen. Dette initiativet ble startet gjennom et møte i ’the Open Society Institute’ i Budapest i 2002, hvor det etter lang diskusjon ble skrevet ned retningslinjer og anbefalinger rettet mot individer og institusjoner som ønsket å
“
16
Kula Kula november 2009
Open Access som reaksjon Bakgrunnen for denne utviklingen er imidlertid ikke bare altruistisk hengivenhet og ideologisk overbevisning; en like viktig faktor er en voksende irritasjon over den makten som store publiseringshus slik som Elsevier utøver over akademiske institusjoner og forsknings-biblioteker.
Hvorfor skal penger avgjøre om forskningsarbeider får bli tilgjengelig for de fleste?
Disse megaforlagene selger ofte abonnementer på akademiske tidsskrift i ’pakker’, noe som betyr at et bibliotek må abonnere på en rekke tidsskrift selv om de bare er interessert i et fåtall av disse. I tillegg er ofte forskere bundet av kontrakter med tidsskrift og publiseringshus, som gjør det vanskelig å publisere artikler i et åpent forum i etterkant.
Mange har begynt å spørre: ”Hvorfor skal penger avgjøre om forskningsarbeider får bli tilgjengelig for de fleste?” – og ”hvorfor skal det være så vanskelig å få distribuert artikler til flest mulig folk?” Svaret er kanskje rett og slett at publisering og distribuering av akademiske og vitenskapelige artikler har blitt ’big business’ og dermed utsatt for vurderinger som ikke henger sammen med de idealene som ligger i bunn av det meste av akademisk forskning – nemlig produksjon av kunnskap fri for politisk og økonomisk innflytelse. Heldigvis ser det ut som om den negative trenden i ferd med å snu. ’Berlindeklarasjonen’ fra 2005, hvor retningslinjer for akademiske institusjoner ble utarbeidet, går langt i å anbefale forskningsinstitusjoner til å pålegge forskere å gjøre kopier av publiserte artikler og annet materiale tigjengelige for allmennheten. Flere og flere forsknings- og undervisningsinstitusjoner har bestemt deg for å gjøre sine publikasjoner åpent tilgjengelige. Og hva skjer i Norge? I Bergen? Nylig la Norges Forskningsråd ut retningslinjer som baserer seg på ’Berlindeklarasjonen’. Universitetet i Bergen (UiB) var det første universitetet i Norge til å følge opp, og jobber nå med å gjøre all forskning ved universitetet åpent tilgjengelig gjennom ’Bergen Open Research Archive’ (BORA). Bergen har
gått lenger enn de fleste andre universitetene i Norge, og ber alle sine forskere å levere inn fagfellevurderte versjoner av sine artikler for offentlig publisering av universitetet innen 1. januar 2010. UiB er med dette initiativet også et av de første universiteter i Europa som legger til rette for Open Access! Og hva med antropologien? Antropologien er som sagt relativt sent ute med å henge seg på denne utviklingen – spesielt i forhold til naturfaglige og medisinske fagretninger hvor åpen elektronisk deling av informasjon og forskningsresultater over har pågått i flere år allerede. Allikevel er det antropologer som nå ser ut til å stå i spissen for en mer radikal tilnærming til åpen deling av informasjon og artikler i samfunnsvitenskapelig forskning, gjennom blant annet internettsider, blogger og seminarer, hvor åpen deling av akademisk kunnskap og artikler står på agendaen. Open Anthropology Cooperative (OAC) kan stå som ett av mange eksempler på dette. OAC ble etablert mot slutten av mai i år, og har allerede oppnådd et medlemstall på nærmere 2000, hvor medlemsbasen består av ’modne’ antropologer så vel som antropologistudenter på alle nivå. Denne ’åpenheten’ i medlemskapet tyder på at mange antropologer har skjønt at åpent tilgjengelig informasjon og internasjonalt samarbeid går hånd i hånd. Antropologer er også engasjert i tverrfaglige samarbeidsprosjekter, slik som for eksempel
Neuroantropology, som er en fellesblogg for samarbeidende antropologer, samfunnsvitere, filosofer og hjerneforskere. Del av en større samfunnsmessig utvikling? Åpen tilgang har kommet som en reaksjon på en økt kommersialisering av akademisk kunnskap, og et ønske om å oppfylle vitenskapelige idealer. Disse begrunnelsene er ikke så forskjellige fra hva som i utgangspunktet inspirerte tilutviklingen av ’free software’ mot slutten av 90-tallet. Denne linken pekes det også på i Christopher Kelty’s bok ”Two Bits,” som tar for seg kulturelle og samfunnsmessige aspekter ved ’free software’.
“
Antropologer ser nå ut til å stå i spissen for en mer radikal tilnærming til åpen deling av informasjon og artikler.
Gratisprogramvare blir ofte utviklet gjennom samarbeidsprosjekter som har produsert fullgode alternative til dyre og (ukompatible) kommersielle varianter. I tillegg er disse ’utviklerne’ ofte opptatt av å følge en etisk arbeidsmetode gjennom å oppgi kildematerialer og koder for programvaren som sørger for at alle kan få tilgang, noe som hjelper til med å forbedre programvaren. Mange har pekt på ’free software’ som en sosial bevegelse, en kategori som også Open Access oftere og oftere blir identi-
fisert med. Denne sammenligningen er ikke uproblematisk, i og med at aktørene som deltar i ’bevegelsen’ ofte har egne agendaer og grunner for å delta.
“
Betyr dette at mer kunnskap gir mer makt?
For Kelty er det viktigste at det gjennom samarbeidsprosjekter slik som ’free software’ og ’åpen tilgang’ faktisk produseres noe: programvare og tekster (i tillegg til samarbeidsetikk og alternative organisasjonsformer). Dette burde kunne fungere som et forbilde for ’åpen tilgang’ i antropologien. Betydningen av Open Access er dermed ikke begrenset til billigere tidsskrifter og oppfyllelsen av idealer; det er også en skapende kraft som stimulerer til samarbeid og utvikling av nye ideer. At det er en kobling mellom kunnskap og makt er de fleste skjønt enige i. Betyr dette da at mer kunnskap gir mer makt? Ikke nødvendigvis, men en økt tilgang til kunnskap, koblet med samarbeidsprosjekter, kan øke sjansene for at kunnskap blir mer informert, vurdert og fullstendig enn hva som er tilfelle med en hierarkisk og oppstykket kunnskapsmodell basert på dyre abonnementer, begrenset tilgang til kvalitetsutdanning, og en akademisk tradisjon som belønner ’eksklusiv’ publisering over kunnskapsspredning.
Tekst: Karstein Noremark Kula Kula november 2009
17
Bokanmeldelser og eksperimentell psykologi, og konkluderer med at begge disipliner lider av utilfredsstillende metodologiske svakheter. Kritikken er todelt: kognitiv psykologi generaliserer ofte på grunnlag av data tatt fra et begrenset utvalg collegestudenter i en euroamerikansk kulturkrets og har dermed lav krysskulturell validitet.
Scott Atran og Douglas Medin (2008): The Native Mind and the Cultural Construction of Nature. Antropolog Scott Atran og den kognitive psykologen Douglas Medins siste bok bygger på deres funn innenfor feltet folkebiologi (studiet av hvordan mennesker tenker om sine naturomgivelser). Arbeidet bygger på en vurdering av antropologi
Antropologiske studier på den andre siden unngår dette, men mangler ifølge forfatterne systematisk databehandling og bygger ofte på anekdoter og observasjoner som vanskelig kan etterprøves. Kombinasjonen av begge disipliner antas å være en intellektuell nødvendighet i studiet av menneskers tenkning om planter og dyr. Sammen har Atran og Medin gjennomført innovative etnografiske og eksperimentelle studier blant samfunn i Mesodominikanske republikk. Målet for boka er å vise at moderne politisk liv kan forståast som djupt symbolske prosessar. Noko av styrken med boka er at den legg fram ein god kritikk av eit snevert syn av politikk. Boka inneheld også viktige poeng om makt. Som Krohn-Hansen skriv, bør maktanalyse handle meir om ”korleis” enn om ”kven”.
Christian Krohn-Hansen (2001): Det vanskelige voldsbegrepet. Politisk liv i den dominikanske republikk og andre steder. Boka til Christian Krohn-Hansen frå 2001 er ei spanande bok om samanhengar mellom vald, makt og meining. Ved hjelp av antropologiske innsikter i symbolsk og rituelt liv, prøvar Krohn-Hansen å forstå utøvinga og rettferdiggjeringa av vald og makt i den
18
Kula Kula november 2009
Eg har også stor sans for den delen av boka som tek for seg nasjonsbyggingsprosessen i den dominikanske republikk. Her går analysen rett inn i synet på nasjonen som eit førestilt fellesskap. På urovekkande vis syner forfattaren at dei styrande i den dominikanske republikk har rettferdiggjort massakren mot haitianarane gjennom ein rasistisk ideologi. Han viser også korleis dominikanarane har sett på seg sjølv som spanske, kvite og
amerika (mayaindianere og ladinos) i Midtvesten (menominee og angloamerikanske fiskere) over en 20-årsperiode. Forfatterne adresserer gjennom disse studiene viktige spørsmål om forbindelsen mellom biologisk kunnskap og forvaltningsproblematikk. The Native Mind er relevant for alle som er interessert i økologisk og psykologisk antropologi samt menneske-natur-relasjoner. For de som avviser rigide analyser uten hermeneutiske dypdykk vil boken unektelig være utilfredsstillende. For de som derimot åpner for alternative tilnærminger til etnografisk forskning vil Atran og Medins arbeid være intellektuelt stimulerende ved å tilby en rigid syntese av teorier og metoder fra ulike disipliner. MADS SOLBERG
katolske ved å hevde at dei stammar frå Kristoffer Kolumbus. Det interessante paradokset som Krohn-Hansen trekk fram i dominikanarene si forståing av seg sjølv som kvite kjem tydeleg fram blant den dominikanske diasporaen i USA. Han viser til historikaren Frank Moya Pons som har hevda at dominikanarane i USA på sett og vis har oppdaga si eiga ”svartheit”: ”Det mest uuthaldelege ved tilværet i Dei foreina statane er det å måtte bli behandla som svart, og som ein konsekvens, oppdaginga av at han er svart – og det etter størstedelen av livet ha trudd, førestilt seg og søkt å vere nøyaktig det motsette”.
MARI LOUISE U. STEPHAN
Fire bak bardisken 1. 2. 3.
Hva er det første du tenker på når jeg sier sosialantropologi? Hva tror du antropologer driver med/gjør? Tror du sosialantropologi kunne vært noe for deg? Hvorfor/ hvorfor ikke? Vigdis (22) på NG2 1. 2. 3.
Filmen ”Headbangers journey”. Ehm, forsker på forskjellige menneskeslag og kulturer. Ja, et av de studiene jeg kunne tenke meg. Jeg har alltid likt å finne ut hvordan folk fra andre kulturer lever. Deres levesett.
Gareth James Stewart (30) på Biskopen 1. 2. 3.
Years in college. I studied cultural studies in southwest of England. They are studying development of humans and cultural diversity. I saw the opportunity of making money more directly with bartending.
Hilleri Aashamar (23) på Elefanten 1. 2. 3.
Menneskekunnskap og viten om deres samhandling i samfunnet. Er ikke det sånn... hva blir det da? Studier av folkegrupper. Ja, vil gjerne vite mer om ulike folkeslag, mennesker og kulturer.
Maren Horde Sandviken (23) på Hectors Hybel 1. 2. 3.
Jeg tenker på ulike kulturer. Mennesker generelt egentlig. Mye forskning. Mye lærere. Mange blir lærere på grunn av mangel på forskningsjobber. De finnes også i utenriksdepartementet. Ja, har vurdert det da jeg søkte til skole, men av ulike grunner har det ikke blitt det. Jeg er vel ikke noe universitetsmenneske.
Tekst: Camilla Aa. Jensen Foto: Aase J. Hjelde
Vil du være med å lage Bergens beste antroplogiavis? Kula Kula søker nye journalister og fotografer. Send en kort søknad til kulakula@sv.uib.no Har du kommentarer til denne utgaven, eller tips til neste utgave? Gå inn på hjemmesiden vår: http://kulakula.org Kula Kula november 2009
19
Atingtings tanker
Jeg vil være med! Hvorfor skal jeg stå her i gangen når alle de andre får farte av sted? Til Bangladesh, Peru, Israel, Spania, Kenya, USA, Tyrkia, Malawi, Libanon, Kina eller til andre steder i Norge. Og så til RIPABLIK BLONG VANUATU. Mitt fødested. Jeg trenger ikke et eget sete på flyet. Sett meg gjerne sammen med kofferter og bager. Om det blir vanskelig med det flyet, så send meg på et lasteskip eller et tog. Det gjør ikke noe at jeg blir litt forsinket. Så lenge jeg får komme til min RIPABLIK. Mitt Ambrym. Jeg vet at jeg ikke er en antropolog, men alt snakket om visum, flybilletter, malariatabletter og vaksiner, gir meg feber. Det trommer inne i meg. Jeg føler treet i meg riste. Uroligheten i kroppen prikker og gjør at jeg får lyst til å rulle ned trappen eller ta en tur med heisen. Kanskje har jeg reisefeber? Jeg er klar. Jeg kan språket og jeg trenger ingen vaksiner. Faktisk kan jeg stikke når som helst; Ta meg med. Jeg har faktisk hørt rykter om at jeg er en kjendis der nede. Eller i alle fall atingtinger generelt. Vi symboliserer tradisjon og nasjonal integritet i den moderne verden. Jøss, det høres flott ut. Jeg er noe i RIPABLIK BLONG VANUATU. Jeg betyr noe! Men kanskje må jeg innse at jeg kommer til å stå her. Bom stille. Mens de andre drar på juleferie og lader opp til den store reisen, kommer jeg til å stå her, også over nyttår. Men kanskje tenker de på meg. De Vanuatu-reisende. Kanskje kan de ta med en atingting til meg? En venn. Han trenger kanskje ikke å være like stor som meg. Alt jeg trenger er en liten miniatingting som kan fortelle om trommelivet i Ambrym. Trommes det en ny rytme, en ny klang? Ja, er mine jungeltelegrafvenner der fremdeles? - Atingting