Kula Kula 2018 #2 by Kula Kula

KULA KULA Sosialantropologisk tidsskrift • høst 2018

Undervisningssamarbeid med Georgia • Monografitips Reisebrev fra utveksling • Antropolog i arbeid Redaksjonen anbefaler

LEDER

KULA KULA

Sosialantropologisk tidsskrift #2 2018 ISSN: 1893-4633 ISSN (elektronisk utg.): 1893-4641 Opplag: 400

Tradisjonen tro lanseres en ny utgave av Kula Kula nå som høsten er på hell og vinteren er på vei. Som i de siste utgavene, har vi valgt å ikke ha et spesifikt tema for bladet. Vi har derimot fokusert på den enorme bredden i antropologifaget, og latt våre skribenter og bidragsytere fokusere på en rekke forskjellige problemstillinger og innfallsvinkler. Denne utgaven inkluderer en diskusjon om forholdet mellom religionsstudiet og antropologien, et essay om kroppen og vi går inn på en diskusjon om ord og kommunikasjon mellom mennesker. I tillegg kan du lese om en masterstudents feltarbeid fra Thailand, om hvordan det var å komme hjem fra feltarbeid for en annen masterstudent, og hvordan det er å være på utveksling i Sør-Korea. Videre kan du lese om situasjonen for studentene og sivilsamfunnet i Nicaragua, og Marianna Betti og redaksjonen gir henholdsvis monografitips og skjønnlitterære perler for en antropolog.

Kontakt: kulakula@sv.uib.no http://kulakula.org hppt://facebook.com/kulakulatidsskrift Instagram: @kulakulajey Kula Kula Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen Postboks 7800 5020 Bergen Ansvarlig redaktør: John Erik Åndahl Medredaktør: Hanne Østbø

Redaksjonen består av studenter på både bahelor- og masternivå. Særlig glade er vi over den store interessen fra førsteårsstudentene, som har engasjert seg og bidratt til å muliggjøre denne utgaven av Kula Kula. Videre er vi svært fornøyde med at så mange erfarne studenter har gitt av sin tid til Kula Kula og delt av sine erfaringer. Vi er også svært takknemlige for alle bidrag av tekster til bladet og bilder til fotokonkurransen.

Nettredaktør: Fartein Hauan Nilsen Illustratør: Sofie Emili Kullerud Grafisk utforming: Hanne Østbø

Vi er svært stolte av å kunne presentere dette semesterets utgave av Kula Kula, og håper at dere tar et avbrekk fra eksamenslesinga og nyter bladet.

Trykkeri: Bodoni AS

Med vennlig hilsen redaktørene, John Erik Åndahl og Hanne Østbø

Hjertlig takk til:

Marianna Betti, Luke Walker, Lars Erik Volden, Alex Moltzau, Daniel Oliver Paulsen, Ingvill Nøst, Sebastian Tjelle Jarmer, Tone Bringa, Elina Troscenko, Giorgi Cheishvilli, Andreas Magnussen Kvarme, Kristian A. Bjørkelo, Ilakkiya Mariya Simon, Lise Sverdrup Kleppestø, Ingfrid J. T. Tørresdal, Synne Sørenes, Ingrid Eikevik, Jenny Jomisko de Figueiredo, Ingrid Kroken, Julianne Jensen, Dillon Ozuna og bidragsyterne til Jungeltelegrafen og Atingting.

Forsidefoto: Karoline Marie Aakenes Vík í Mýrdal, Island, november 2017.

Utgitt med støtte fra:

Bak fra venstre: Synne Sørenes, John Erik Åndahl, Ilakkiya Mariya Simon Foran fra venstre: Hanne Østbø, Sofie Emili Kullerud, Linn Johnsen, Ingrid Eikevik Ikke tilstede: Jenny Jomisko de Figueiredo, Cecilie Berglund Nicolaisen, Fartein Hauan Nilsen, Ingfrid J.T Tørresdal

INNHOLDSFORTEGNELSE Beyond Disciplines 4 24 Studentene og demokratihåpet i Nicaragua Eit undervisningssamarbeid med Georgia 6 28 The Bodies of Question Når det går troll i ord 9 30 Vakuumet etter feltarbeid Jungeltelegrafen 11 31 Ufrivillig gjest i ufrivillig bryllup Antropolog i arbeid 12 33 Det oppgraderte mennesket Millionbyens avfall 14 35 Spellbound by Digitus Habitus Habitat Life at Yuntai 16 38 Reisebrev fra utveksling Monografitips av Mariana Betti 19 40 Redaksjonen anbefaler Fotokonkurranse 21 44 Atingting 3

BEYOND DISCIPLINES By Sebastian Tjelle Jarmer and Jenny Jomisko de Figueiredo, master students in religious studies and social antropology at UiB

“Oh, you study religion? I didn’t know you were

characterisations are mere suggestions based on shared observation between two students, and that these pointers don’t necessarily apply in all contexts; neither anthropology nor religious studies are monoliths, and they can be as complex as the themes they explore.

religious!”. “Anthropology? Is that when you study old bones and ancient Egypt and stuff?”. Being a student of religion and anthropology often requires a quick-handed response when you’re at a party or in the club being asked what the heck you’re actually doing at university. The student of religion could say he’s studying conceptions about religion and religious practices with a historical and interdisciplinary mix of psychological, sociological, anthropological and other theoretical orientations. The anthropology student could say she is trying to examine how people live across the globe and understand what makes their lives meaningful through comparing differences and similarities, also with an interdisciplinary approach of different social and humanistic sciences. It’s not always easy explaining one’s major on the dance floor.

While religious studies nowadays include studying people and their lived realities in the present, this has not always been the case. In a western European context, the discipline often used religious texts as its main analytical starting point. Elongated by orientalist scholars such as Max Müller, religious studies applied textual scrutiny to religions such as Buddhism, without necessarily considering the Buddhists’ own way of thinking about the relationship between text and praxis. The focus on scripture could be attributed to the centrality of the bible in the Christian (and therefore historically the Western) tradition. However, the centrality of text isn’t necessarily present in other religious traditions. In addition, religious studies often offer students a preliminary and general overview of how religions present themselves and their rules of conduct. They can for example learn about how Muslims pray five times a day, how Theravada-Buddhists are atheistic, and that the Hindu’s cosmos has the divinity Shiva as its destroyer. The students must be reminded that these examples aren’t necessarily reflected in actual praxis, and therefore they must not be taken at face value at all times.

Through the years of our academic routes, the authors of this text have compared reading lists, terms and themes. We have shared joy and disgruntlement over scholars such as A. R. Radcliffe-Brown, Mary Douglas, Claude Lévi-Strauss and Talal Asad, and concepts such as post-structuralism, discourse analysis, taboo and animism. At the centre stage in both religious studies and anthropology is the human. However, the disciplines are of course not synonymous. Rather, they cover a vast array of common themes which intertwine and diverge. In this text, we will explore how scholars of religion and anthropologists can work together to create a richer picture of the complex themes regarding human life. However, as we are all too aware of the dangers of critiquing the giants which shoulders’ we stand on, we want to emphasize that the following

An ethnographic account presented by the anthropologist have the possibility to either ground or refute such preliminary views. The anthropologist, with her method of participant observation during a long-term fieldwork, 4

”Collaboration triumphs rigid individualism and non-conversation.”

tries to capture what goes on beyond what is written or said to be the rules of conduct. The focus on scripture that is present in today’s religious studies will in our opinion benefit from the contextualization that ethnographic case studies can provide. Yet this is not a one-way street. It is also interesting for the anthropologist to see how the representations and ideas about how one should behave relates to the people in the field. As an example of how they could combine their’ research, the scholar of religion could indulge himself in the Hindu scriptures of Bhagavadgita, while the anthropologist could explore how the scriptures manifests themselves in everyday life in India. Thus, anthropologists and scholars of religious studies can expand their analytical possibilities by learning from each other’s way of approaching a subject and combine the strengths of each discipline.

a contextualization for the anthropologist in the field. This stands in juxtaposition to the holistic project of anthropologists, which tries to tie cultural phenomena such as religious life in a broader framework. A more specified analysis of religious organization, supplied by the scholar of religion, could thus help the anthropologist in illuminating aspects of the culture in question. With the increasing demand for cost-effective and time limited research that characterizes the researchers job description today, there’s undoubtedly a strength in the disciplines combining forces. Collaboration triumphs rigid individualism and non-conversation. All disciplines have their’ blind spots; why not work in unison to fill them? In this article, we have suggested that they could do so through contextualization and specification: the anthropologist can offer context to a text-based approach of religious studies, and in this way either confirm or refute normative selfrepresentations of religions. In turn, the holistic project of the anthropologist can benefit from religious studies’ extensive analysis of all the intricacies of religion. This text only scratches the surface of interdisciplinary possibilities. We are also positive to extending this idea of collaboration beyond our own faculties to the “hard sciences” like natural science. This way we can explore the human in new and interesting ways.

For the anthropologist, there seems to be endless analytical and theoretical frameworks to choose amongst when embarking on an ethnographic fieldwork. Also, these frameworks can be applied almost everywhere in the world. Should the anthropologist focus on economy in the Pacific, borders and boundaries in Eurasia, ethnicity and identity politics in the U.S., or maybe study kinship and marriage alliances in Africa? Where should one go, and whom should one study? What even is “the field” in fieldwork? In contrast, religious studies offer a somewhat rigid framework where a specific phenomenon is attributed all attention: namely religion. As every academic knows; the more specific the subject in question is, the deeper the analysis tends to be. The extensive knowledge about religious life gathered by the scholar of religion can in turn serve as 5

EIT UNDERVISNINGSSAMARBEID MED GEORGIA Av Synne Sørenes, masterstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

Ein idé om studentsamarbeid Ideen til prosjektet starta for fleire år sidan, då Professor Tone Bringa arbeide saman med Professor Ketevan Khutshvili frå Universitetet i Tbilisi. Dei to antropologane diskuterte mogleiken for eit samarbeidsprosjekt kor hovudfokuset låg på studentane. I Georgia var det vanleg å gjere feltarbeid i team på to eller fleire, noko som skilte seg frå det individuelle feltarbeidet Bringa var kjent med.

it was too good of an opportunity to let it pass. So, we decided to try and apply”, fortel Troscenko, som sjølv gjorde feltarbeid i Georgia under eigen mastergrad. Bringa, som var travelt opptatt med å undervise på Universitetet i Bergen, gav dei to ph.d-kandidatane grønt lys til å utvikle ei prosjektskisse og sende inn ein søknad. “There were some long nights during the application process”, ler Troscenko som saman med Cheishvili brukte delar av hausten på å utvikle og skrive søknaden som til slutt gav full løyving frå DIKU.

“For a few years we talked about doing a cooperation with students, student exchange and methodology, because we did fieldwork differently”, forklarte Bringa då me tok ein prat med dei tre engasjerte initiativtakarane i haust.

Prosjekt for studentane Det treårige prosjektet skal fokusere på studentar frå både bachelor-, master- og doktorgradsnivå. “This is the first educational project that the department has had. All other projects have been about research and focused on fieldwork and so on, but this is targeting students only”, forklarar Troscenko som etter fullført bachelor og master hjå UiB hadde eit ynskje om å bidra med noko for og til studentane.

Til tross for Bringa og Khutshvili sine tankar kring eit samarbeidsprosjekt vart ikkje ideen ein realitet før i fjor haust, då ph.d-kandidatane Elina Troscenko og Giorgi Cheishvili kom bankande på kontordøra til Bringa og fortalte om ei utlysning etter samarbeidsprosjekt i post-sovjetiske land. Dei tre antropologane hadde tidlegare samarbeidd gjennom forskingsprosjektet ”Eurasian Bordelands”, der Bringa hadde fortalt dei Troscenko og Cheishvili om moglegheita for eit undervisningssamarbeid med Georgia.

Gjennom søknadsprosessen utvikla Troscenko og Cheishvili forskjellige aktivitetar for dei ulike studentgruppene, med god hjelp frå Bringa og tilsette ved Universitetet i Tbilisi. “Bachelor students will be able to participate in a summer school that will

“When we (Troscenko og Cheisvilli, journ. anm) saw the call for funding, and Tone had mentioned the idea of a cooperation with Georgia several times, we thought 6

Tblisis old town Foto: Tone Bringa

be organized in Georgia. There are scholarships for master students who want to do fieldwork in Georgia, and we will offer academic support from the Georgian side, where the project will be co-supervised by a professor from the anthropology department”, fortel Cheishvili, som er frå Georgia og tidlegare student hjå Universitetet i Tblisi. I tillegg til dette held Trosckenko og Cheishvili på med å utvikle eit nytt fag kalla “The Anthropology of Post-Socialist Societies”, som vil bli undervist både hjå UiB og Universitetet i Tbilisi.

aktivitetar og undervisning på universitetet saman med antropologistudentar frå Georgia. Her vil dei utføre eit mini-feltarbeid i grupper på to, noko som vil gi høve til å lære ulike metodologiske innfallsvinklar av kvarandre.

Sommarskule i Kaukasus Eit av dei større prosjektaktivitetane er sommarskulen som skal ta stad ved Universitetet i Tbilisi. Sommarskulen vil bli arrangert for fyrste gong sommaren 2019 og vil vare i 10 dagar. I løpet av dei knappe to vekene vil studentane frå UiB delta på

For å søkje må ein ha fullført første året på bachelorgraden i sosialantropologi. Reisa, skulegangen og opphaldet i Georgia vert dekka av prosjektet. I følge dei tre initiativtakarane er sommarskulen ein gyllen moglegheit til å både lære om ein nasjon få i Noreg har kjennskap til, og til å få innblikk i korleis det er å reise på felt.

“One of the activities throughout the summer school will be a mini fieldwork. So they will get a practical experience, how it is to do fieldwork, or at least a glimpse inside what it means to be at a place that you don’t know”, fortel Cheishvili.

Fra venstre: Ketevan Khutshvili, Tone Bringa og Elina Trosencko i Georgia Foto: Giorgi Cheishvili

“When I went to do my fieldwork for my master thesis I remember stepping outside the airport in Tblisi and thinking “OK, now I have to start my fieldwork, what do I do now?”, fortel Trosckenko, som meiner sommarskulen kan gi framtidige masterstudentar litt av den praktiske erfaringa ho sjølv sakna som fersk antropolog.

very good wine. Its a rather small country, but within its territory there is such diversity and so many different languages and ethnic groups and lots of history. It has also seen its part of hardship and war in the 1990”, fortel Bringa om landet blant verdskjente Kaukasus. Bringa, Troscenko og Cheishvili er spente på åra som kjem, og oppfordringa til å ta del i prosjektet er sterk. “We are looking very much forward to this and we know it will be so interesting for students to attend”, fortel Bringa. “We really hope the students will be interested and use the opportunity to travel to Georgia. This is an opportunity to experience something different”, avsluttar Troscenko lokkande.

Auka kunnskap rundt post-sovjetiske nasjonar Bringa håpar at samarbeidsprosjektet med Universitetet i Tblisi vil bidra til auka interesse kring ein region ho sjølv har stor interesse i. “There is very little knowledge about this part of the world, and we haven’t had any anthropologist, except Elina (Troscenko, journ.anm), who’ve done fieldwork there. So it is part of wanting a desire to expand the regional expertise in this department”, fortel Bringa då me spurde om motivasjonen bak prosjektet. Når det gjeld Georgia og kvifor ein bør reise der held ingen av dei tre antropologane tilbake på komplementa. “Georgia is incredibly interesting place. Its beautiful, mountainous, they have fantastic food, 8

NÅR DET GÅR TROLL I ORD Av Fartein Hauan Nilsen, masterstudent i sosialantropologi hjå Universitetet i Bergen

«I upphavet var Ordet, og Ordet var hjå Gud, og Ordet var Gud» - Joh 1:1 «Døyr fe; døyr frendar; døyr sjølv det same. Men ordet um deg aldri døyr vinn du eit gjetord gjævt» - Håvamål, vers 76

verda. Malinowski skildra til dømes korleis trollmenn på Trobriandøyene kombinerte både ord og ritualisert rørsle for å kunne kaste trolldom over andre. I vår del av verda er ordmagi nemninga for visse ord eller fråsegn som vert tileigna overnaturleg kraft, slike fråsegn er òg kjent som trylleformularar. Eit slikt ord er til dømes «abrakadabra» som har sitt opphav i seinantikken og visstnok skulle ha lækjande kraft, men som i dag vert nytta av tryllekunstnarar og illusjonistar. Interessant nok vert omgrepet ordmagi òg nytta i dikterisk samanheng om ei samanstilling av ord med sikte på å oppnå ein suggestiv effekt hjå lesaren. Alle ord er altså ikkje magiske, men dei rette orda til rett, eller feil, tid kan ha ei enorm kraft. Eit godt døme på ærefrykta folk i våre trakter har hatt, og framleis har, for ord si påverkingskraft kan me sjå att i diverse ord og uttrykk. Spesielt frykta for at ord og ytringar kan påkalle det som vert snakka om, altso at det skal gå troll i ord. Dette finn ein att i fleire indoeuropeiske språk. På svensk seier ein gjerne at «när man talar om trollen så står de i farstun» og på engelsk seier ein «speak of the devil and he shall appear» som ofte berre vert korta ned til «speak of the devil». Sjølv om det kanskje ikkje er so mange som trur bokstaveleg på at djevelen eller eit troll vil dukke opp so er bodskapen den same. Om ein pratar om vondskapen kan ein stå i fare for å påkalle han. Når ein slik fare lurar er det difor lurt å ha nokre måtar å verne seg på. For å unngå å påkalle vonde krefter har folk nytta seg

Det er noko magisk med språk. Denne nokså unike eigenskapen me menneskje har til å kommunisere abstrakte konsept med kvarandre på er noko av det som skil oss mest frå alle andre dyr. Det er noko unikt og eineståande menneskeleg med det. Sjølvsagt kan det argumenterast for at andre dyr òg kommuniserer med kvarandre gjennom noko som kan kallast ein form for språk, som til dømes fuglekvitring eller kvalsong, men vår eigen evne til språk er noko meir avansert. Det er nettopp vår evne til å kommunisere abstrakte konsept som gjer det mogleg for oss å organisere oss i storskalasamfunn med svært spesialiserte roller og eit særs intrikat økonomisk system. Språket gir oss evna til å overtyde folk og få dei til å sjå verda slik me sjølv ser ho og få dei til å handle slik me vil at dei skal, og med dette vert språket på inga måte ein nøytral reiskap. Språk er makt, og denne makta kan ha stor påverknad på verda kring oss. Tenk berre på talekunstens evne til å forføre og trollbinde massar med folk og setje nabo opp mot nabo. Eit kjapt blikk på dei store propagandaapparata under det 20. hundreåret og kva det førte til burde vere prov nok for makta som ligg i ord. Det er kanskje nettopp denne evna som språket har til å få folk til å handle som er opphavet til det eg vil skrive om i dette essayet. Trua på at ord kan forføre, forhekse, trollbinde og forbanne er nemleg svært levande. Førestillinga om at ord er meir enn berre ord har eksistert lenge og er noko me finn att fleire stadar i 9

”Ein treng ikkje tru på trolldom for å meine at ord har ei viss makt. For ord er handling.”

av det som vert kalla for noanamn eller noaord. Dette er erstatningsord for ord som ifølgje religion og folketru var farlege. Det er gjerne eufemistiske omskrivingar av dei korrekte namna for guddomar, menneskje, dyr, gjenstandar eller andre ting som har vorte tabu. Dette er særs gjeldande når det kjem til dyr og aktivitetar knytt til jakt og andre høgrisikopraksisar. Ulv, som både er eit svært farleg dyr og ein konkurrent om byttedyr, har til dømes fått noanamn som gråbein, varg og gråtass for at ein skal unngå å påkalle han. Andre døme på dyr som har fått noanamn er bjørn og hoggorm som høvesvis har vorte kalla bamse brakar og bjug. Det desse dyra har til felles er at dei er rovdyr som lett kan drepe eller påføre enorm skade på både menneskje og buskap. Då er det kanskje ikkje så rart at ein vil gjere alt i si makt for å verne seg mot dei. Sjølve omgrepet noaord kjem frå det polynesiske ordet noa som tydar vanleg, alminneleg eller profan. Det er altså det motsette av tabu, eit anna polynesisk låneord, som tydar urørleg, forbydt eller heilag. I mange kulturar er det vanleg at ting som har vorte tabu får noanamn nettopp fordi det er eit mektig individ eller objekt ein ikkje må omtale direkte. Ein treng ikkje tru på trolldom for å meine at ord har ei viss makt. For ord er handling. Når me snakkar, skriv eller poster, så er me aktive og handlande i verda. Dette er basalt i moderne humanistisk teori frå det 20. hundreåret. Den tyske filosofen Jürgen Habermas skreiv om det han kalla kommunikativ handling. Det vil seie, veldig kort forklart, at det rasjonelle er noko me

skapar saman. Og det gjer me gjennom dialog, og ideelt sett herredømmefri dialog, kor dei beste argumenta kan prøve seg mot kvarandre. Kor rasjonalitet ikkje er noko som finns i hjernen til kvart enkelt menneskje, men noko som oppstår i møtet mellom menneskjer. Difor er Habermas så opptatt av gode offentlege sfærar, vilkår for debatt, offentleg kringkasting, alt som kan bygge opp under ei god felles meiningsdanning. Det vert snakka mykje om at «troll sprekk i sola» i det norske ordskiftet. Det vert vel meint med dette at gjennom open og rasjonell diskusjon skal mørke krefter nedkjempast. Me skal få kjenne sanninga, og sanninga skal setje oss fri. Det store spørsmålet er om det å tru på sanninga og ordet si makt er mykje til hjelp i ei verd kor alle brått har kvar si sanning og alt anna er fake news. Det er noko å tenkje på.

Morgen, en sensommerdag. Byen mellom fjellene har sett bedre dager, den har kysset sommeren farvel, gråter, kanskje er det kjærlighetssorg. Utrøstelig er den i hvert fall. Under paraplyen er jeg på vei mot en ny dag på lesesalen. Oppover brosteinslagte bakker, forbi barn som spiller ball, hyler og ler. Passerer støvlekledde studenter fra andre studier som småløper mot forelesninger. Sjonglerer med kaffekopper og paraplyer. Under taket smekker jeg sammen min egen paraply, rister av den en halv innsjø. Åpner døren og entrer bygget. Trykker på pilen som viser oppover mellom de store doble metall dørene i inngangshallen. Venter. Ingenting skjer. Trykker igjen, heisen har bestemt seg for å gå meg imot. Snur meg mot trappene og begir meg oppover. Etasje etter etasje, dette kan vel kalles trappetrening? Jeg når åttende etasje, stiv i leggene. På heisdørene er det teipet en lapp. «I USTAND». Blokkbokstaver, til og med. Masterlesesalen ligger i mørke, ingen medstudenter å se. Finner en plass, sprer artikler, PC, tusjer og bøker utover. Fisker frem vannflaske og kaffekopp, klar for å våkne med kullsyrevann og ferskkvernet kaffe fra maskinen på kjøkkenet. Gangene er enda halvmørke og forholdsvis forlatte, bare et par morgenfugler å hilse på, på vei mot kjøkkenet.

Kaffemaskinen står og lyser ved siden av vasken, i hånden holder jeg min nyanskaffede kopp som straks skal fylles. Den uskrevne regelen når det kommer til kopper på instituttet er som følger: din kopp må representere deg. Finn en som reflekterer hvem du er eller hva du driver med. Det tok meg et par turer innom Fretex før jeg fant den, men nå skal den være min følgesvenn de neste to årene på master. Uansett hvor klar jeg er for kaffe, kaffemaskinen har bestemt seg for å gå meg imot, er den på lag med heisen i dag? På skjermen henger en liten gul post-it. «I USTAND». Hva er dette for en dag. Trekker pusten dypt et par ganger, tenker at jeg i hvert fall har kullsyrevann! Du vil derimot ikke tro meg når jeg sier hva som møter meg ved vannmaskinen. Denne gangen er det snakk om store røde blokkbokstaver. Spredt ut over et helt A4 ark. Her kan en ikke tolke budskapet feil. «I USTAND». Det er tydeligvis flere enn meg som har hatt en røff start på dagen. På vei tilbake til lesesalen, med tom kaffekopp og ikkesprudlende vann i flasken, møter jeg en medstudent. Hun har samme ærend som meg, med kaffekopp og vannflaske i hånden. «Hei! Hva skjer med heisen i dag da?», «hahah det kan du si, men vent til du ser resten! Ingen kaffe eller kullsyrevann i dag.» Hun fyller vann i springen, og jeg sier at jeg går ned på REMA1000 og kjøper frukt. Blikket hennes er unnskyldende, hun sier «den remaen er stengt for oppussing».

ANTROPOLOG I ARBEID Av Ingfrid J. T. Tørresdal, masterstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

Hvorfor valgte du å studere sosialantropologi?

Navn: Lise Sverdrup Kleppestø

Siste året på videregående bestemte jeg meg for at jeg ville dra på folkehøyskole. Jeg hadde hørt mye bra om det og hadde funnet en linje jeg syns virket spennende; Internasjonalt Solidaritetsarbeid (som i dag heter Globalt Perspektiv). I løpet av året der lærte jeg blant annet om ulike kulturer, globale perspektiv, miljø og bærekraftig utvikling og menneskerettigheter. Vi dro på studietur både til Ghana og India, hvor vi hadde observasjonspraksis, og bodde hos indiske familier og jobbet for en veldedighetsorganisasjon. Dette ga meg mersmak – jeg var ivrig etter å lære mer om verden, relasjoner og mennesker. Dermed ble det sosialantropologi i Trondheim!

Studerte ved: NTNU Dragvoll Utdannelse: Bachelor i sosialantropologi (20112014) Bakgrunn: Jobbet fra 2015 - 2018 i Ressurssenteret for styrket barnehagetilbud, hvor hun jobbet med barn med spesielle behov Nåværende stilling: Ansatt ved Eiganes Skole Autismeavdeling

Hvilke teorier og empiri syns du var mest spennende å lære om under studietiden din?

alltid utfordringer som må tas hensyn til og man må være fleksibel og være til stede for å kunne hjelpe de rundt seg.

Jeg syns egentlig det er veldig mye spennende empiri i sosialantropologien. Jeg klarer ikke helt å velge noe jeg likte best, men jeg likte godt å lære om sosialantropologiske perspektiver og globale ulikheter.

Hva vil du si er det beste og det mest utfordrende ved jobben din?

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg? En vanlig arbeidsdag er å komme på jobb og møte kjempehyggelige kollegaer, ta imot elevene og hjelpe dem i gang med aktiviteter. Skolen begynner 08:30, da har vi undervisningsopplegg tilpasset hvert barn. Etter skolen er ferdig, som regel klokken 13:40, er det spising og SFO-tid for elevene. Ingen dager er egentlig like, det er

Det mest utfordrende er å tilrettelegge godt nok for at elevene vi har med spesielle behov skal kunne lære og utvikle seg på best mulig måte. Det er en utfordring vi jobber med hver dag. Vi har veldig gode lokaler på skolen og jeg har verdens beste kollegaer rundt meg som jeg samarbeider tett med for å gi hver enkelt elev det tilbudet de trenger. På hvilke måter føler du sosialantropologien spiller inn i ditt arbeidsliv? 12

”Jeg var spent på hva jeg skulle jobbe med etter endt utdannelse, og jeg kan si at jeg aldri trodde jeg skulle jobbe med det jeg gjør nå.”

I sosialantropologien lærte jeg mye om relasjoner til andre mennesker, ikke minst dette med identitet og identitetsdannelse i grupper og det å respektere hverandre ved å se på hvordan vi som mennesker er unike og i hvilken grad vi alle har noe felles. Jeg arbeider med elever med autismediagnose og jobber mest pedagogisk, så jeg bruker ikke så veldig mye av antropologien – det er i hvert fall ikke noe jeg tenker så mye over selv, men det ligger nok der i underbevisstheten. Kunne du tenkt deg og en gang dra tilbake til skolebenken å studere sosialantropologi videre? Jeg er en veldig nysgjerrig person som elsker å reise og oppleve nye steder samt kulturer, men om jeg vil tilbake til skolebenken for å studere mer sosialantropologi, vet jeg ikke. Jeg kunne tenkt meg å lære mer, men jeg tar det som det kommer, akkurat nå fokuserer jeg på jobb og trives med det. Har du noen tips til studenter som lurer på hva de skal drive med etter studiene? Jeg var spent på hva jeg skulle jobbe med etter endt utdannelse, og jeg kan si at jeg aldri trodde jeg skulle jobbe med det jeg gjør nå. En av mine andre studievenninner jobber i bank/forsikring, en annen jobber i politikken, så her er mulighetene mange. Tilfeldighetene spiller inn. Si ja til nye utfordringer, ikke være redd for å teste ting du aldri har prøvd før, vær nysgjerrig og vær stolt av det du studerer og lærer, det kan ingen ta fra deg.

Lise Sverdrup Kleppestø

MILLIONBYENS AVFALL Av Daniel Oliver Paulsen, masterstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

Det er ikke lett å formulere noen korte ord om hvordan man opplever et nytt land, språkkurs og feltarbeid. Jeg skal likevel gi det et forsøk. Jeg er for tiden i Bangkok, hvor jeg er i gang med mitt masterprosjekt. I 2016 studerte jeg som utvekslingsstudent ved Chulalongkorn University i Bangkok. Mitt forhold til Bangkok på den tiden var preget av mitt første møte med byen som turist i 2012; tre dager i en yrende og varm urban gryte. Det gjorde et inntrykk på godt og vondt. Denne gangen fikk jeg derimot anledning til å la byen synke inn i løpet av mitt halvår på utveksling. Derfor var «kultursjokket» ikke like voldsomt ved min retur i år. Jeg ankom Bangkok i begynnelsen av januar 2018 for å delta på språkkurs ved American University Alumni Language Center. Her startet mine første vaklende skritt for å lære thai. Kurset er bygget på en modell som kalles Automatic Language Growth. Utgangspunktet for undervisning er at man lytter til ulike situasjoner som fremføres av lærerne. Vi ble fortalt historier om Thailands historie, myter og tradisjoner. Andre situasjoner kunne for eksempel være en iscenesettelse av en tur på kino og etterfølgende diskusjon om hvilke filmer thaier liker. Kort og godt, handlet det om det meste. Grunnprinsippet var at alt, utelukkende alt, skulle foregå på thai. Tanken var å lære språket gjennom å utvikle et ‘språkøre’ ved å lytte. Thai er et tonalt språk. Det vil si at i Thailand kan det samme ordet ha mange forskjellige betydninger utfra hvilken tone man legger trykk på. Dette tar tid å beherske, men de fleste thaier forstår hva du mener utfra konteksten man bruker ordene i. Gjennom å lytte til lærerne gjennom nesten 240 timer, merket jeg etter hvert hvordan jeg automatisk plukket ut ord og en noenlunde kontekst fra samtaler rundt meg når jeg beveget meg gjennom byen.

Foto: Daniel Oliver Paulsen

Sistnevnte er et aspekt ved å bo i Bangkok som man enten lærer å akseptere eller ikke. Jeg snakker om trafikk. Bangkok er en megaby med over 8 millioner innbyggere. I hvert fall på papiret. Teller man mennesker som ikke blir registrert, de som pendler, samt inkluderer turistene som strømmer 14

Foto: Daniel Oliver Paulsen

gjennom byen hvert år, kan tallet lande nærmere 16 millioner. Slikt skaper mangfold og ingen dag er lik her. Dessverre, så lider Bangkok av bilkø og forurensing. En kort tur i bil kan gjerne ta godt over en time under den verste rushtiden. Heldigvis kan man reise kollektivt i mange retninger. De mest populære kollektive fremkomstmidlene er BTS (’Bangkok Transit System’); togsett som suser 15 meter over bakken, samt undergrunnsbanen. Her må man allikevel være beredt på å, bokstavelig talt, stå som sild i en tønne under rushtiden. Bussene er under utbytting, men hovedparten består fortsatt av nærmest falleferdige modeller fra 70/80-tallet. Disse spyr ut svart eksos. Øst- og Sørøst-Asia produserer og distribuerer i dag nesten halvparten av all plastikk i verden. Samtidig topper mange asiatiske land den internasjonale verstinglisten for plastikkavfall som havner ut i verdenshavene. Dette er et problem man ikke kan overse her i Thailand. Overalt er det avfall, da spesielt plastposer, flasker og isopor-emballasje. Hver dag kastes det i Thailand over 60 millioner stykk isopor-emballasje, stort sett brukt til takeaway-mat. Det er i underkant av én stykk emballasje per innbygger; hver dag. Mye av dette havner aldri i en søppelkasse, men heller i vannkanalene som strekker seg gjennom Bangkok by. Disse er ment å fungere som avlastningskanaler under regntiden og leder

derfor videre til hovedelven Chao Phraya, som hyppig flommer over grunnet avfallsblokader i vannveiene. Deretter fortsetter ferden ut i Thaibukten og havet. Mitt feltarbeid tar for seg hvordan klimaendringer spiller inn på utformingen av Bangkoks byrom, men også hvordan disse endringene spiller inn på det sosiale livet blant innbyggerne. Jeg er for tiden med på ulike, lokalt organiserte initiativ, der hovedmålet er å spre bevissthet om miljøendringer, med spesielt fokus på forsøpling og resirkulering i ulike nabolag der mange lever under fattigdomsgrensen. Gjennom ulike arrangement blir innbyggerne oppfordret til å ta del i opprydning av søppel i nabolaget. Thailand er for mange best kjent som et sted man reiser på ferie for å nyte sol og strand, det berømte thaismilet og de lave prisene. Hensikten med denne korte teksten er selvsagt ikke å fornekte de positive aspektene ved Thailand. De er det mange av. Men bak denne turistfasaden eksisterer det også et komplekst sosialt landskap, hvor det moderne og tradisjonelle i stor grad fortsatt lever side om side. Hvordan blir klimaendringer og forsøpling forestilt i Bangkok? Dette, blant annet, er noe av det jeg forsøker å bedre forstå gjennom mitt feltarbeid.

LIFE AT YUNTAI A year of living and training at YunTai Shan International Culture And Martial Arts School in China By Ilakkiya Mariya Simon, bachelor student in social anthropology at the University of Bergen

As a newborn anthropology student, I have done a minifieldwork and barely gone through the academic writing course. Exams and seminar paper are waiting in line to be tackled. I am both overwhelmed and excited of what we have learned so far. I had just come home from an academic writing seminar, and my mind was set on how to structure an academic text. Bits and pieces from several articles that we had read were floating around in my brain. I looked at the calendar on my wall, and like other first-year students I am sure, I caught myself wondering how I would get through this semester. Wrinkled articles were laying in piles on the floor, along with a couple of monographies that were yet waiting to be opened. I took a deep breath and noticed how tight my shoulders were. My eyes continued to wander around the room, and they rested on a photography from China on my table. It was taken a hot September day six years ago at a Kung Fu school in a small village in the Henan Province. Yuntai Shan, 2012 The school bell rang loud and clear. Was it already 5.40? I got up from what felt like a way too short nap. My body felt like a punctuated, broken truck. Trying to sit up in the bed, felt like going against gravity. Outside, there were sounds of people running and talking. Was I late? Just a few seconds after a sudden silence laid upon the place. Confused, I jumped out of bed and looked through the windows facing the school yard. People in black pants and red shirt stood lined up in their respective kung fu

groups with a Shi Fu (master) in front. Shit! I dropped into my dirty school uniform and grabbed the huge water bottle and the long wooden stick from the floor, and headed out of the room, into the dark corridor, and down the stairs. My legs felt like jelly from the power training the day before. I bit my teeth together and ran down; jumping over the last three stairs, I ran through the school lobby, and out the front door. I stopped in front of my kung fu group, facing my Shi Fu, put down the water bottle, the stick and made the Kung Fu salute; right fist in an open left palm. I stood in front of him ready to take the punishment for being late. Shi Fu looked at me with a playful expression on his face. Shi Fu was a Chinese 26-year old, but the way he carried himself made you feel like he was a few decades wiser than his age would indicate. He thought this was funny. Despite feeling bad that the whole group had to wait for me, and embarrassed that I had overslept and made such a nongraceful entrance this morning, a part of me felt relieved. “Lucky! What happened to you?” “Sorry, Shi Fu. I didn’t hear my alarm.” “30 push ups, go.” I went down in push up position. The whole body wanted to give in after just this one move. I tried to ignore it and started doing the push ups. After ten, I started to stagnate but I tried pushing through; 11 … 12 … 16

A moment captured of some of the chinese kung fu students in their training break Foto: Ilakkiya Mariya Simon

“It’s okay. You are never late, but today you are late!” Shi Fu waved me to go in the line with the rest. I went in line, greeted my fellow kung fu brothers and sisters. Together we did as normal; squats, up knee jumps, push ups, and few other warm up exercises and some light active stretching. “Turn right.” We turned to our right. “Go mountain running.” Shi Fu said. We ran towards the direction of the mountains and started our first morning training of the day. The beginning Yuntai Shan was at that time a small school for international culture and martial arts, for both Chinese and foreign students. It was located in a small village, surrounded by mountains and hidden away from the town. People from all walks of life and all from different parts of the world came to the little village to train kung fu. During my first week in Yuntai, not a day went by without me looking for flights to go back to Norway. Whenever we had breaks from training, and whenever the slow internet connection would allow me, I would search online for flights home, and hoped to get away from this place. The overwhelming feelings and impressions of the new culture, the heat, the intense training, new people, food, and my bad stomach was stronger than remembering why I made the decision to come here in the first place. The constant subtle feeling of wanting

to discover and gain experiences outside my little hometown in Norway, had made me head out on a journey halfway across the world. In that moment, with diarrhea and exhaustion, I could not grasp when or how I could have made such a terrible and insensible decision. Where was my mind at when I decided to do this? Why did nobody stop me or talked some sense into me? After struggling through the first week, with a bad stomach, constant sore muscles, the tasteless noodles and the heat, I started to feel better. I was taken very well care of by some of the other students at Yuntai, and started getting into the routines of the everyday life there. After a few days, I learned that it was clever to save a bucket of water the night before to be able to flush the toilet in the morning, and drink boiled water than the tap water. It was not unusual that the electricity or the water would be turned off in some periods of the day. One could get use to cold showers, which was quite refreshing after the training in the hot sun during autumn and the summer period. During the winter period, we would head off to the public showers in the small town twice a week to take a proper hot shower. Or to take a shower at all. The Kung Fu training was both physically and mentally demanding. Every day, except for Sunday, the training would consist of around 8 to 10 hours of form training with different weapons (wooden stick, swords, chain whips), conditioning, 17

”Through repetition, we overcame the fear of the concrete, and learned how to adapt ourselves to the hard surface. It was an opportunity for that had offered us to learn to stay comfortable in the uncomfortable.”

acrobatics, power stretching and mountain running. Blood on concrete It was one summer afternoon, and the sun was at its highest, burning our necks. Almost a year had passed since I had arrived Yuntai. Shi Fu had planned an acrobatics session for us where head flips (front headspring) were on the menu. Usually we would always perform the head flips on the gymnastic mats, but that afternoon when we went to get the mats, they were gone. Another group had already taken them. We turned to our Shi Fu, assuming that we would probably do something else, but we could not have been more wrong. Shi Fu`s face was dead serious. “Warm up your necks. Head flips.” Shi Fu said and made a subtle nod towards the concrete. Was he serious? Were we going to do head flips on the concrete? No way! There were some quiet protests and comments made, but everybody lined up to warm up. I noticed the fear of putting my head on the concrete. What if I broke my neck? There was a tension in our group. We looked at each other nervously, and said «Jia You!”, a Chinese phrase that is often used to encourage one another, especially during performances and challenges. One by one, we did the head flip on the concrete. Sometimes I landed on my back in the attempts. It felt rigid, uncomfortable, and the concrete was hard and unforgiving. After several repetition, and working through being in the uncomfortable situation, everyone managed to do the flips. The session ended up with traces of blood on the concrete, sore necks and several bruises on our heads. Through repetition, we overcame the fear of the concrete, and learned how to adapt ourselves to the hard

surface; it was an opportunity that had offered us to learn to stay comfortable in the uncomfortable. Often these challenges and opportunities would present themselves in unplanned situations inside and outside class. It took me quite some time to adapt to the life as a kung fu student. Eventually, I accepted that I was going to stay at the school, and started to experience life at Yuntai for all that it was. From the simplicity of the everyday living like hanging up the laundry on the rooftop, appreciating the bowl of rice after training, the fellowship, to the challenges and the confrontations that the kung fu practice would bring. Although Kung Fu and Anthropology are two different disciplines, I think they can have several things in common. They both can challenge our beliefs and perceptions of ourselves and how we view the world. The work in progress to understand and dive into the disciplines can be both challenging, uncomfortable and confronting. Getting through the pile of articles and the books can feel like an endless mountain run. At Yuntai the struggle was a fundamental part of the process, along with the friendships, and taking the time to rest. As students at the university do, I as well know that we have to take responsibility for our own learning and growth, but to get over the bumps and obstacles on the way, we need the support of our fellow students, our support to them, the guide from the professors, and our own ability to pick ourselves up. Jia You 18

RECOMMENDATION: ETHNOGRAPHY BY STUART KIRSCH By Marianna Betti, PhD Candidate, Department of Social Anthropology, UiB

Author: Kirsch, Stuart Year: 2006 Title: Reverse Anthropology: Indigenous Analysis of Social and Environmental Relations in New Guinea Stanford: Stanford University Press.

Prof. Kirsch is a well-known and highly outspoken public anthropologist who holds a position at the Department of Anthropology at the University of Michigan LSA, USA. As the American equivalent of Thomas Hylland Eriksen, he is prolific and not shy in publishing for both academia and the wider public. He appears in activist blogs, radio programs, he writes for niche newspapers and politically engaged alternative but highly respected blogs. I came across his book at the start of my PhD education when I wanted to learn more about environmental local knowledge, or “the environmentalism of the poor” which is the discourse in which local perceptions, analyses of the negative impacts on community and the environment dwell. The environmentalism of the poor becomes more visible (to our eyes) when confronted with dramatic changes and conflicts brought by, as in the case of this book, years of exploitation of social and natural resources conducted by an extractive corporation. Kirsch’s book is a classic of these types of ethnographies. However, while I was reading it, I realized there was so much more to it than that. The book can be of interest for scholars who would like to find both ethnographic and theoretical inspirations on areas like capitalism, class struggle, conflict, exploitation, neoliberal and neocolonialist practices, human rights, activism, environmental problematics, studies of Anthropocene, resilience and agency practices and religion. The rich

ethnography and analysis that Kirsch offers in his book cannot be possibly summarized in a fair way in this brief text. However, I will point out to 4 aspects of the book, which I myself found inspiring and with which I have highly engaged throughout the analysis of my own data: 1 the contribution to an exercise of reflexivity, 2 the use of the term “reverse” and its contribution to the ontological turn, 3 the concept of “unrequited reciprocity” and 4 the idea of sacrifice and ultimate sacrifice. Kirsch conducted fieldwork for over two decades in Papua New Guinea (PNG) among the Yonggom who live around the Ok Tedi copper and gold mine. The people´s fields, forests, water courses are extremely and irreversibly polluted by years of mineral extraction. The people´s livelihoods, their social fabric, their lives have been dramatically disrupted by insensate and ruthless mining operations. The Yonggom people have fought incessantly for their rights but they have gained closed to nothing compared to what they have lost. Kirsch successfully examines how indigenous, emic analysis of social and environmental relations constitute and are part of the changing dynamics between the locals and the state and global economy. The contribution to an exercise of reflexivity. On a methodological and theoretical way, Kirsch is early 19

admitting that his book represents the encounter, and I would say the brilliant syncretic outcomes of this encounter, between two distinct anthropological traditions and their own often distinct discourses: one that focus on “kinship, ritual and exchange” and the other, more ‘modern’ which focuses on “contemporary issues of class, citizenship, commodification and Christianity” (p.4). This approach makes Kirsch’s ethnography a rare example of holistic analysis and again, an exercise of reflexivity by an established scholar. Moreover, Kirsch recognizes that the anthropological tradition in which he has been trained must be complemented with new theories and stimulated by new currents within our discipline. At the same time, he claims, and his work shows it, that new theoretical approaches must be kept informed by classic ethnographies of the region. This reflexive and almost humble attitude brings out the human personality of the author, which is seldomly encounterable when reading academic works.

victims of “unrequited reciprocity” arouses emotions of sorrow, loss, anger and resentment, which might turn people into sorcerers. Moreover, the sorcery practices are not one-sided. In the book, Kirsch continues with what he calls “corporate sorcery” which is what the locals see OK Tedi Mine is practicing. In fact, OK Tedi Mine just acts without taking responsibility of its actions (like a sorcerer does) however, the mine was not brought to sorcery actions by some unrequited reciprocity. In spite of the ultimate sorcery committed by the corporation, Kirsch did not have evidence of the Yonggom becoming sorcerers themselves against the mine. According to Kirsch, the fact that the Yonggom did not allow themselves to be diminished by unrequited reciprocity in becoming sorcerers can be interpreted as an act of resistance. Again, when this resistance is taken from the believes in magic and supernatural powers it “revers” not only classic, but one-world view of the nature of being a human in his/ her responses to distress, fear, loss and desperation.

The use of the term “reverse” and its contribution to the ontological turn. The book, in describing the alternative valid interpretations of historical and political relationships that have changed so dramatically both the community and the environment at the mouth of Ok Tedi mine over decades, give much credit to the validity of “indigenous analysis” which covers genealogical, cosmological, religious and philosophical realms. In a more graspable way that Viveiros de Castro does, in my opinion, the ethnography of Kirsch really leaves much space to the voices, the alternative world visions and world practices of the Yonggom. This analysis or effort to listen to alternative ontological explanations without interpreting is evident in Kirsch’s data, as for example, around the problem of “unrequited reciprocity”, which appears over and over in the book. This circular relationship, “mngwotngwotiki, or ‘moral equivalence’ …is achieved when the parties to a relationship settle all of their outstanding depts.” (104) to re-establish peace, harmony and to “eliminate the repercussions of failed exchange, including sorcery” (ibid.). The Ok Tedi mine has brought socio-economic imbalance and has affected relationships based on exchange. Unrequited reciprocity which might have existed before because people do not always manage to pay their debts, has however now escalated into a structural problem. In the context of an exploitative extraction project, which randomly favors some over many, the locals are faced everyday with frustration, resentment and anger. The feeling of being

Lastly, Kirsch is talking about sacrifice and, I think although he does not explicitly say it, ultimate sacrifice. One magnificent strength of Kirsch, which appears in this book, is in fact the ability to infuse a highly attentive analysis of neoliberal capitalistic practices and their obvious political and economic outcomes with religious aspects. The vicious circle of “unrequited reciprocity” in fact can be broken down only through sacrifice and with the ultimate sacrifice of the Yonggom in the acceptance of the presence of the mine. This could help to explain why they never really called for the mine to close. Lastly, when I read this ethnography I was deeply touched. Not all ethnographies, even when dealing with dramatic histories affecting individuals and communities, do manage to convey a sense of deeply felt sympathy and a real sense of care. Even though the book is based mostly on ethnographic material collected from two political struggles, the reader has an overwhelming impression that the book is the product of thick descriptions accumulated over a long period of not only academic, but personal and intimate engagement with the Yonggom people. This makes Reverse Anthropology not only a highly inspiring theoretical ground-breaking book, but also a deeply touching emotional reading. Kirsch’s book is a rare example of how engaged ethnography should be conducted.

FOTOKONKURRANSE Hvert semester arrangerer Kula Kula fotokonkurranse. Semesterets fotokonkurranse hadde ”menneskelig aktivitet” som tema. Ett bilde blir plukket ut om vinner av redaksjonen, hvor en del av premien er å få bildet på forsiden. De fem beste bildene, i tillegg til vinnerbildet, blir vist frem i selve magasinet.

1. plass: Vík í Mýrdal, Island, november 2017. Foto: Karoline Marie Aakeness Redaksjonens begrunnelse: Bildet blei valgt av Kula Kulas redaksjon grunna sitt energiske preg og de klare kontrastene. Særlig blei redaksjonen imponert av hvordan bildet på en vakker måte framhever forholdet mellom mennesket og naturen. Bildet er tydelig tatt av en dyktig fotograf, som lar motivet snakke for seg selv, noe som gjør et sterkt inntrykk på den som ser og tolker det. Kula Kula takker for bidraget og gratulerer med vinnerbildet!

2. plass: Det er mange som vil påstå at det er oss mennesker som ødelegger kloden. Hva om Moder jord går skikkelig lei, og får lyst til å ta hevn? Bildet mitt er en fantasifull visualisering på hvordan det hadde sett ut om naturen hadde gått i krig mot menneskeheten med grønnsaker som våpen. Foto: Juliane Jensen

3. plass: Den tradisjonelle teen suutei tsai blir tilberedt av en kvinne i hennes jurt i Mongolia. Foto: Ingrid Kroken

4. plass: â&#x20AC;?Ibuâ&#x20AC;? - etter en lang dag med arbeid pĂĽ rismarka. Bali, Indonesia 2016 Foto: Ilakkiya Mariya Simon

5. plass: Bildet er tatt i Havannas gamleby sommeren 2018. De eldre amerikanske bilene er selve kjennetegnet på både isolasjonen og oppfinnsomheten i det post-revolusjonære cubanske samfunnet. Bilenes «skall» er originale, mens det meste inni er bytta ut med importerte deler, gjerne fra Øst-Europa. I de trange gatene i gamlebyen i Havanna, trekker innbyggerne ut på gata, gjerne med plastikkstoler eller en sofa, og et yrende sosialt liv tar til mellom naboer og venner mens mørket senker seg over bydelen Foto: John Erik Åndahl

6. plass: March 2018. A picture of a friend in a Crawfish costume where it appears that they are chasing a security employee but in reality the security employee was not aware of the person behind them. Here the crawfish is a symbol of resistance. Foto: Dillon Ozuna

ST U D E N T EN E , REGIME T O G DE M O KR AT I H Å P E T I N ICA RAGUA Av John Erik Åndahl, bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

I april i år gikk tusenvis av studenter, pensjonister og folk i alle aldre i mellom, ut i gatene i Nicaragua i protest mot en reform av landets pensjons- og sosialprogram. President Daniel Ortega møtte demonstrantene med politivold og paramilitære styrker. Resultatet er minst 450 døde og over 2700 skadde, i følge menneskerettighetsorganisasjoner. Jeg befant meg i Nicaragua i april. Våren 2018 tilbragte jeg i landets nest største by, León, og gikk på det Nasjonale Autonome Universitetet i Nicaragua (UNAN-León), for å ta frie studiepoeng. Tidlig i februar ankom jeg et rolig land, med en rolig livsstil og en av regionens laveste drapsrater. Seint i mai dro jeg fra et land i krise, med deler av mitt eget universitet brent ned. Hvordan kunne dette skje?

Livet hadde vært rolig fram til april. Jeg hadde nytt godt av landets lave prisnivå, og gjort det til en vane å spise middag ute for en dollar eller to. I tillegg hadde jeg fått reist litt rundt i landet, sett vulkanøya Ometepe, de karibiske perlene Corn Islands og landets noe kjedelige hovedstad, Managua. At regjeringa holdt et stramt grep over store deler av samfunnet, var det ikke tvil om: Få ville snakke om politikk, og på alle offentlige plasser hvor det nicaraguanske flagget hang, hang også regjeringspartiets flagg. På universitetet fikk vi vite av foreleserne våre at for noen år siden, hadde de blitt tvunget til å ta ut regimekritisk pensum. Dette fikk vi tilsendt på epost, istedenfor, uten at universitetsledelsen visste noe om det. Én gang på universitetets hovedcampus, var det en utvekslingselev som spurte om hvorfor angrepene på demokratiet og korrupsjonen, ikke var pensum. Da gikk den ene foreleseren ut av rommet og sjekka om det stod noen utafor. Etter å ha forsikra seg om at klassen var aleine, slo den andre foreleseren over fra spansk til engelsk, og fortalte om menneskerettighetsbrudd, korrupsjon, maktmisbruk og valgjuks. Der og da innså jeg hvor blåøyd jeg hadde vært, som trodde at regimekritisk undervisning var en selvfølge i akademia. På vei til universitetet onsdag 18. april, så jeg en mindre

demonstrasjon. Regjeringa, leda av president Daniel Ortega og hans kone, visepresident Rosario Murillo, begge fra sandinist-partiet FSLN, hadde i en ny reform blant annet foreslått å kutte pensjonene. Pensjonistene demonstrerte mot kutta, og blei møtt med grov vold fra medlemmer av ungdomssandinistene (Juventud Sandinista), FSLNs ungdomsparti. Da studentene hørte om potensielle kutt i pensjonene og hvordan besteforeldrene sine blei utsatt for vold, gikk de ut av campus og inn i protestene. Med seg hadde de sanger om fred, plakater og slagord mot presidentparet. De blei, i løpet av disse første dagene av demonstrasjoner, møtt med gummi- og blykuler, tåregass og batonger fra politiet. Dødstalla økte fra én, til to, til ti og så videre. Etter de første dødsfallene, handla ikke protestene «kun» om reformforslaget lengre, og folk fra de fleste samfunnslag forente seg i kampen mot et stadig mer autoritært regime. Volden, demonstrasjonene og motstanden Mitt første møte med Ortega og Murillos vold, kom fredag 20. april. Jeg skulle på ei biljardturnering på et studenthus, og på veien dit møtte jeg hundrevis av studenter som hadde samla seg for å demonstrere mot regjeringas pensjonskutt og den politiske volden. Jeg gikk forbi og mot studenthuset. Etter et pinlig tap i første runde av turneringa, gikk jeg ut for å se hvordan det stod til med studentprotestene. 24

Foto: John Erik Åndahl

Med én gang jeg kom ut, var det klart at situasjonen var forandra. Jeg rakk å gå to kvartaler mot bysentrum, før det begynte å svi i øyene og jeg sleit med å puste. Tåregassen lå tjukt over gatene. Så hørte jeg «løp! løp!» før flere titalls ungdommer dukka opp i enden av gata, løpende mot meg, og bak kom politistyrker. Jeg begynte selv å løpe, men innså raskt at flipp-floppsa mine hindra meg. Likevel kom jeg meg noen kvartaler unna, og inn på studenthuset. Fra da av blei situasjonen bare verre: Politiangrepene fortsatte, og regjeringsvennlige militser spredde frykt utover ettermiddagen og kvelden. Etter å ha venta i flere timer, bestemte Francesco, min «samboer» i Nicaragua, og jeg oss for at vi skulle forsøke å komme oss hjem før vi blei stengt inne. Ute på gata var det umulig å finne en taxi, og på den ene sida av byen holdt politiet stand, mens på den andre herja de paramilitære styrkene (forskjellige bevæpna regimelojale grupper) – i skjønn forening. Til slutt kom vi oss til universitetet vårt, hvor vaktene stod bevæpna og klare til å stenge portene. Ved enden av gata holdt politiet demonstrerende studenter unna, mens på den andre stod regjeringsvennlige pøbler. En kelner hjalp oss med å komme oss forbi restauranten hans, bare få meter unna de paramilitære. Derfra kom vi inn i ei gate overfylt av sivile som forsøker å komme seg ut av sentrum; helsepersonell fra Røde Kors stod også der,

og risikerte livene sine for å forsøke å gi helsehjelp til skadde demonstranter og bistå flyktende sivile. Der blei vi fortalt at myndighetene har beordra byens offentlige sykehus til ikke å behandle såra demonstranter. På Facebook-feedene våre kom det inn bilder og videoer av regjeringsstyrker som herjer nord i byen, rett ved boligen til noen av våre beste venner. Deretter kom det inn bilder av et universitetsbygg i flammer – rett over gata fra restauranten vi hadde sneket oss forbi tjuetretti minutter tidligere. Nå hadde de paramilitære tent på bygget. Seinere fikk vi vite at en sivil omkom i brannen, som spredde seg og ødela flere nabobygninger. Vi kom oss omsider til gata vår, hvor vi møtte på en eldre nabo, snart åtti, påpekte hun, som satt ute på gata i plastikkstolen sin. Vi spurte henne om hun ikke burde trekke inn, og hun svarte kontant: «Jeg har overlevd ett diktatur allerede, og jeg kommer til å overleve dette også.» I bakgrunnen steig tjukk, svart røyk opp fra de påtente bygga i sentrum. Ut over kvelden tikka det inn bilder og videoer fra heile landet; blodige studenter, eldre som blir utsatt for grov vold, navn på de drepte. Mediehusa kontrollert av staten og Ortega-familien, beskreiv en heilt annen virkelighet: Politiet slåss mot «høyreekstremismer og kuppmakere» sponsa av USA.

Dette var bare starten på angrepene på sivilsamfunnet. Dagen etterpå fikk vi høre om Álvaro Conrado, en 15 år gammel gutt, som blei skutt i halsen av politiets skarpskyttere i Managua. Álvaro levde fortsatt når han ankom et statlig sykehus, men blei nekta legehjelp av sykehusledelsen, og blødde i hjel. Eller om Ángel Eduardo Gahona, en regimekritisk journalist som blei skutt i hodet og drept av politiets skarpskytere i byen Bluefield. Hans kollega filma det heile live på Facebook. Slike historier kom og gikk, og etter hvert blei man såpass vant til det at man ikke lenger brøyt ut i gråt når man hørte om drepte sivile. Protestene fortsatte, og vi blei med nicaraguanske venner på protestmarsjer. Vi gikk sammen med flere titusener gjennom León som fredelig krevde nyvalg. I Managua marsjerte hundretusener mot regimet, med slagord som «¡abajo la dictadura¡» («ned med diktaturet!») og «¡democracia sí, dictadura no!» («demokrati ja, diktatur nei!»). Mange av demonstrasjonene blei møtt med vold og vilkårlige arrestasjoner. På flere av universitetene i landet, okkuperte studentene campusene og gjorde dem om til bastioner for kampen mot regimet. Regjeringa slo knallhardt tilbake, og omringa universitetene. Flere studenter blei drept da politistyrker invaderte det Nasjonale universitet i Managua. León blei fylt opp av barrikader – folk gravde opp brosteinen i gata og stabla dem oppå hverandre for å hindre regjeringsstyrker i å angripe nabolagene sine. Dette skjedde flere steder i landet, blant annet i den lille byen Masaya, hvor hundrevis av barrikader blei satt opp for å beskytte sivile. I slutten av mai tok jeg mine eksamener og dro fra Nicaragua, men kampen mot diktaturet fortsatte. I min by var det på et tidspunkt mer en 400 barrikader. Regjeringa igangsatte så «Operación Limpieza» («Operasjon opprydning»), hvor kombinerte politistyrker og paramilitære angreip nabolag etter nabolag i byer som gjorde opprør mot regimet. Etter byene var sikra militært, sendte de inn «opprenskningsmannskaper,» som ødela barrikadene. Flere blei drept under denne operasjonen i byer som León og Masaya. Hvordan kunne dette skje? Vi må også snakke litt om hvordan dette kunne skje. Å oppsummere et lands historie på et par hundre ord, er umulig. Men la meg si bitte litt om de siste tiåra i nicaraguansk historie. Nåværende president Daniel Ortega og visepresident Rosario Murillo, var begge en

del av geriljaen som styrta familiediktaturet til Somozafamilien i 1979. Da hadde Somozaene, gjennom far og hans to sønner, styrt landet siden 1930-tallet, og tjent seg styrtrike i mellomtida. Ortega var en av lederne av opprørsbevegelsen FSLN, den Sandinistiske nasjonale frigjøringsfronten, og var først medlem og deretter leder av juntaen som styrte landet de første årene etter Somoza-diktaturets fall. I 1984 vant Ortega Nicaraguas første demokratiske valg, og fungerte som president fram til valgnederlaget i 1990. Denne tida kjennetegnes av jordreform og kamp mot analfabetisme, og Ortegas sosialpolitikk blei beundra i mange miljøer også i Europa. I løpet av 1980-tallet blei Nicaragua og sandinistenes revolusjon revet i stykker av Contras-krigen. Contras er en samlebetegnelse på militser som herja i landet, særlig i nord, i et forsøk på å styrte sandinist-regjeringa. De var tungt støtta av USA, og sto for grusomme overgrep mot sivilbefolkninga. Borgerkrigen tok titusener av liv, og bidro til at Ortega tapte 1990-valget. Bildene av revolusjonshelten Ortega med rotete hår og litt for store briller, symboliserte for mange en vei mot reel selvstendighet fra USA og rettferdig fordeling. Dette revolusjonære ikonet er i dag bytta ut med en langt eldre mann – uten briller, men til gjengjeld ofte i posete jakker og caps. Ved hans side står som regel visepresident og kone Rosario Murillo. Om Daniel er grå, er Rosario det motsatte; hun er poet og kunstner, og kler seg i flagrende, fargerike plagg. Ortega gjorde politisk comeback i 2006, da han igjen blei valgt til president. Politikken til 70- og 80-talls-Ortega er ikke til å kjenne igjen i dagens Ortega; mannen som var toneangivende i å styrte et korrupt familiediktatur, har i dag fått valgt sin egen kone som visepresident, og sønnene deres kontroller mediehus og sykehus. Ortega-Murillofamilien antas å ha en formue på flere titalls millioner dollar, i et land hvor gjennomsnittspersonen overlever på 2 dollar om dagen. I tillegg har Ortega kontroll over høyesterett, og har brukt den til å fradømme store deler av opposisjonens parlamentsmedlemmer setene sine. De siste åra har regimet slått stadig hardere ned på demonstrasjoner, og har blant annet angrepet bøndene som kjemper mot en skipsfartskanal gjennom landet. Alt dette, og mye mer, bidro til å øke et sinne i befolkninga. Selv om Nicaragua virka fredelig da jeg ankom, eksisterte det stor misnøye blant store deler av befolkninga. En misnøye mot regjeringas angrep på opposisjonen og sivilsamfunnet, kombinert med mangelen på respekt 26

”Ortega har gjort det ulovlig å demonstrere mot regimet, og politiske ledere arresteres. De siste dagene har flere titalls demonstranter blitt arrestert, kun for å bruke sin grunnlovsfesta rett til å ytre seg.”

for demokratiet. Demonstrasjonene som finner sted i Nicaragua nå, handler lite om pensjonskutta, som Ortega midlertidig har trukket tilbake, men om et folk som er lei av å bli trykt ned, og som nekter å se på at barn og unge blir drept for å ytre seg. Kalenderen viser nå oktober 2018, og situasjonen er fortsatt alvorlig i Nicaragua. Flere hundre mennesker sitter som politiske fanger i landets fengsler. En FNrapport avslørte nylig at fangene blir utsatt for tortur og seksuelle overgrep. Ortega har gjort det ulovlig å demonstrere mot regimet, og politiske ledere arresteres. De siste dagene har flere titalls demonstranter blitt arrestert, kun for å bruke sin grunnlovsfesta rett til å ytre seg. Flere titusener har flykta, flesteparten til Costa Rica, og det har også store deler av opposisjonen gjort. Flere av studentlederne ved mitt universitet, sitter i fengsel. Én av dem er Amaya Coppens som risikerer å bli dømt for terrorisme – kun for å ha krevd regjeringas avgang på fredelig vis. Ortega og Murillo gir seg ikke uten kamp, og sier at de sitter ut sine perioder, til 2021, til tross for at meningsmålinger viser at ca. 8 av 10 vil ha nyvalg nå. Per nå finnes det ikke klare kandidater til å ta over etter ekteparet, og det organiserte sivilsamfunnet lider av å ha hatt svært vanskelig kår de siste åra. Alt vi kan gjøre er å legge politisk press på regimet, og prøve å opplyse om hva som skjer i Nicaragua. Dette er mitt bidrag. En god analyse av situasjonen i Nicaragua, går tilbake til kolonitida og svinger innom nepotisme, en udemokratisk politisk kultur og en enorm korrupsjon – men for meg har det viktigste med denne teksten, vært å fortelle om en brøkdel av volden og overgrepene mot studentene og sivilsamfunnet i landet. Det skylder jeg alle de nicaraguanerne som tok imot meg, og delte med meg av det lille de hadde. Denne teksten går til dem.

Foto: John Eirk Åndahl

THE BODIES OF QUESTION By Luke Walker, BA Anthropology and International Development at the University of Sussex, England.

This paper confronts the issue of the body for anthropology, and describes how various physiological injuries and accidents can advance further theorization for the body. Generally most people’s experiences of hospitalization are unproblematic, but some people’s lives are turned upside down from complicated surgery and medical mysteries. Phantom limb syndrome, clinical death, and organ transplants are but a few of the consequences patients can suffer. It is these experiences of the bio-social that anthropology should invest themselves in, but actually doing the research has major practical and ethical problems.

Nothing is quite as ubiquitous as the body. Over the years, anthropology has dragged the body in all manner of directions, thus making it a formidable epistemological concern in its own right. Once regarded as an implicit taken for granted feature of social life, the body now finds itself being the object anthropologists use to rethink the self and society. Nowhere is this more obvious than in theories of embodiment, a lens that is increasingly effervescent in theories of phenomenology generally, and medical anthropology specifically.

It is culturally and socially inferred to be an experience of who we are and how we are different. Experiences of pain inflicted upon the body are visible in the things that we as anthropologists are otherwise interested in, be it rituals, social movements, or even religion, but are often blind to the role of the body in our quest to understand them. As anthropologists, it is why it makes sense to invest so much time into the body, to treat it as seriously as other anthropological ubiquities such as kinship and ritual, because it shows us something else.

One of anthropology’s earliest concerns with the body was how it can be seen to represent something else, usually a Durkheimian reification of the society in which it is found. The body has hands that craft tools which shape and decorate the material environment; organs that control and regulate biological structures; and a system of specialized cells that we call ‘the nervous system’, which carries, registers and translates electronic signals all over the body. When the body finds itself in the real world, it experiences a felt-self – an image of itself and what is happening to itself. The felt-self becomes selfconscious mostly when it encounters physical trauma or pain. This “biological” fact does not dissolve into nothing.

If who we are is ‘our bodies’, what happens to ourselves when we are injured? Another question is what happens when this injury, be it a disability or surgical accident obtained in the hospital, becomes a permanent feature of our bodies? People with phantom limb syndrome report sensations in parts of their body long after they are removed for example. Some people that have had a proctocolectomy feel incomplete by their missing colon, and some feel invaded by an alien organ after transplant. Surgical complications can sometimes induce clinical death, and many experience spiritual encounters and connections. Taken as an example, kidney donation is a rather intimate form of creating 28

”As anthropologists, it is why it makes sense to invest so much time into the body, to treat it as seriously as other anthropological ubiquities such as kinship and ritual, because it shows us something else”

bio-social ties and relations with other bodies. Are these forms of biological imperialism, or the apotheosis of a ‘gift economy’ whereby the commodification of body parts is taken to signify the next stage of capitalist expansion? Seen in Foucauldian terms of biopower, the production and exchange of biological materials that is extracted and planted into other bodies within this organ economy exemplifies newfound abilities to subjugate bodies. As another clinical example, what happens to mothers of cryptic pregnancies, who has to come to terms with the fact that she has not felt this foetus in her womb up until delivery? Having been denied a physical bond that develops during the pregnancy, the biological mother then has to make sense of her body and of the child immediately without this connection that develops throughout conventional pregnancies. We could similarly ask about the child born from a cryptic pregnancy, and how, if at all, it has altered their sense of self. This assumes that the child knows about its biological peculiarity of course, and if not speaks volumes as to why not. Questions of kinship, motherhood, morality and somatization are thrown into the mix as urgent epistemological modes of inquiry that we can use to understand this unusual phenomenon. The theory is there, the vocabulary is there. Surely these kinds of ethnographies are long overdue. While it is important not to understate the enthusiasm for what these studies could bring to the table, it remains equally as important to say that the reason for this ethnographic dehydration is not for a lack of creative drive by anthropologists to go ahead and do them. What a lot of these medical conditions and

Illustration: Daniel Leighton

experiences of the body-self have in common is a rather ambiguous relationship to ethics and being notoriously hard to find as a group of people that an anthropologist can go and do some research with. Now, while many have commented on the pitfalls and structural obstacles ethics does for contributing to the development of anthropological knowledge, the fundamental fact is that they structure the way in which we as social scientists do research. This means that while we may have the desire to spin ourselves something ethnographically fascinating we just simply do not have the freedom to pursue it. Furthermore, while organ donation may have some benefit of being accessible ethnographic sites, instances of cryptic pregnancy, and similar medical marvels usually do not have the same benefit as they are by definition unplanned and are not sitting around for anthropologists to go in and do research. In other words, it is just not practical or always possible. The suggestion therefore would be that these questions would have to be addressed if anthropology wants to involve itself in these exotic stories that we hear about in the medical world. 29

VAKUUMET ETTER FELTARBEID Av Hanne Østbø, masterstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

Jeg er nå tilbake fra felt og skal gjøre mine erfaringer om til ord, setninger, avsnitt, kapitler og til slutt en hel masteroppgave. Det er nok lett å tenke at startfasen er en enkel og motiverende tid der man får unnagjort en god del. Da er alt ferskt i minnet og det er over seks måneder siden man har vært på lesesalen. Dette tenkte i hvert fall jeg, men jeg opplever nå at å skrive master er alt annet enn enkelt. Det er nesten et paradoks: hodet mitt og kroppen min er fylt opp med erfaringer og opplevelser fra felt, men jeg føler meg tom. Når jeg setter meg ned for å skrive er jeg tom. Tomme ord og tomme ark. Til og med når jeg skriver denne teksten føler jeg meg tom. Jeg vil tilbake til felt. Å være på feltarbeid er noe av det mest spennende jeg har opplevd. I felt var jeg omgitt av inspirerende, kreative og sterke kvinner. Ved å omgås dem fikk jeg inspirasjon og ideer til hva jeg har lyst til å drive med etter endt master. De fikk meg til å kjenne på følelsen av at jeg kan få til det jeg vil så lenge jeg satser. Jeg vil tilbake i felt for å kjenne på kreativiteten og for å kjenne på hvor lys fremtiden min er. Nå er alt mørkt. Mørk lesesal, mørk høst. Jeg savner å lese skjønnlitteratur og skrive dagbok. I felt leste jeg flere bøker enn det jeg har gjort til sammen på mine snart fem år på universitetet. Jeg skrev dagbok for første gang på flere år. Dagbok skrev jeg alltid på barneskolen og ungdomskolen, til og med noen ganger på videregående. For meg var det godt å være i min egen boble der jeg kunne skrive hva jeg ville og lese hva jeg ville. Nå heter dagboken min «feltnotater», som inneholder empiri, og skjønnlitteraturen har blitt erstattet med akademiske tekster. Jeg har store problemer med å forstå hva jeg holder på med.

Hvordan skal jeg klare å skrive en masteroppgave? Hvordan skal jeg få tilbake kreativiteten, inspirasjonen og lyset? Hvordan skal jeg klare å lande og innse at feltarbeidet er over? Mange spørsmål surrer til tross for at det ellers er et tomt hode oppå skuldrene mine. Til tross for at det føles håpløst akkurat nå, velger jeg å ha troen. Ting tar tid. Å skrive er en prosess. Jeg skal ikke legge meg ned og gi opp, men heller ta den kampen som kreves for å fullføre. Men det er viktig å snakke om ting som er vanskelig. Det er viktig å få frem at det å komme hjem fra felt kan oppleves som en rar og merkelig overgang. Jeg synes ikke det er lett å gå fra å kjenne meg fri til å bli låst inn på lesesalen. Jeg synes ikke det er lett å gjøre erfaringer om til ord i en akademisk tekst. Jeg sliter og jeg vet at jeg ikke er alene. Det er viktig at vi studenter snakker sammen, hjelper hverandre og støtter hverandre slik at vi kommer oss over mållinjen sammen, og forhåpentligvis på tiden.

Før jeg kom tilbake til lesesalen i august tenkte jeg at å skrive master kom til å gå bra. Det er jo min empiri som skal prege mesteparten av masteren min, og det er jo jeg som er ekspert på mitt felt. Jeg skal ikke levere før i mai, jeg har god tid. Master er det mange som har skrevet før meg og mastergrad er noe veldig mange har. Mastergraden er det arbeidsmarkedet krever og utlyser, så hvorfor synes jeg det er så vanskelig? Er jeg alene, eller har alle andre som en masteroppgave også kjent på denne tomheten og håpløsheten? Jeg trenger hjelp. Hvordan skal jeg knekke koden for å gi erfaringene mine og empirien min mening? Hvordan skal jeg få hodet mitt til å føles som noe mer enn et vakuum?

Meg, glad og førnøyd i felt 30

UFRIVILLIG GJEST I UFRIVILLIG BRYLLUP Av Ingrid Bårdsdotter Eikevik, bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

Når er det egentlig greit å ikke finne seg i en tradisjon tilhørende en annen kultur? Hvor går grensen for kulturell anerkjennelse? Kulturrelativisme. At alle samfunn må forstås ut fra sine egne forutsetninger og premisser. Dette er i og for seg en veldig grei kjøreregel når det gjelder å forholde seg til diverse tradisjoner og ritualer i en ukjent kultur. I denne teksten skal vi til den mangfoldige kultursfæren India, mer spesifikt til en liten landsby i Uttarakhand, Nord i India. Med en kultur vi etterhvert skal prøve forstå, skal vi se på disse konstruksjonene ut fra deres synspunkt. Forstå hvorfor de gjør som de gjør. Men idet man skal sette seg inn i en kultur, så forskjellig og fremmed fra ens egen, er det jo alltid en risiko for at en vil støte på tradisjoner som strider imot ens egne verdier og ens egen etikk. Selv om man kommer til et land som India, med åpent sinn og en innstilling om at alt kan forstås, vil man også kunne komme til et punkt der forståelsen stopper opp. Andreas Magnussen Kvarme ble invitert i et bryllup under et opphold i India. Men opplevelsen skulle endre karakter da det underveis i bryllupet viste seg å være et arrangert ekteskap mellom en jente på 14 og en mann på 41. Han bodde hos en familie han arbeidet hos i Uttarakhand, da han ble spurt av mannen i familien om han ville bli med i bryllup. I samtale med Kula Kula forteller han litt om bakgrunnen for invitasjonen.

i det hele tatt.

– Jeg takket ja av høflighet og hadde hørt mye snakk om indiske brylluper, om hvor elegante de var og ville oppleve det selv.

Stipendiat Kristian A. Bjørkelo er utdannet folklorist og har solid erfaring når det gjelder bruk av etnografisk metode. I arbeidet med boken “Ekstremisme” tilbrakte han en måned i Italia sammen med en fascistgruppering som tilhører partiet CasaPound Italia, for å undersøke nærmere deres politiske holdninger og virke.

Kvarme var ikke klar over at det var et barnebryllup før en stund etter at festen var begynt. – Da jeg så brudeparet, syntes jeg bruden så veldig ung ut og spurte noen jenter som var til stede hvor gammel hun var. De sa at de var klassevenninnene hennes, og at hun var 14 år. Da jeg spurte andre i bryllupet om dette var lov, svarte noen nølende, mens andre ikke ville svare

Etter han fant ut av hva som foregikk ble han ganske satt ut av hendelsen. – Jeg valgte å bli av høflighet, men følte meg ganske sjokkert og utilpass. Kvarme forteller at bryllupet også fikk en noe ubehagelig avslutning da bruden besvimte, trolig av dehydrering, og måtte hentes av ambulanse. Denne formen for ekteskap er ikke en uvanlig praksis i India. Relasjonen mellom ektefellene avhenger av hvilke religion og kultur som finnes i de ulike delstatene og mindre samfunnene i landsbyene. Likevel er det en underkommunisert aksept for barnebryllup. En slik tradisjon blir praktisert i flere kulturer, men ifølge lokale ekteskapslover skal jenten være fylt 18 og mannen 23. Dette gjør altså et bryllup som trosser nevnte alder ulovlig, men selv om alderen bryter med loven, skjer det likevel. I tilfeller hvor jentene er så unge, er bakgrunnen for ekteskapet gjerne at foreldrene ønsker en bedre økonomisk framtid for barnet sitt. Hvordan skal man forholde seg til kulturelle praksiser som bryter med menneskerettighetene?

– De gikk ikke bare rundt og lagde bråk i fylla, de drev med politisk og sosialt arbeid. Bjørkelo nevner at fascistenes sosiale program er noe som i stor grad har vært glemt de siste 50–60 31

Illustrasjon: Sofie Emili Kullerud

årene. At man hadde visjoner utover føreprinsipper og krig. At de var opptatt av å ta vare på folk rundt seg. Likevel er det ikke tvil om at Bjørkelo tilhører en annen politisk tradisjon enn det Italienske partiet. – Av og til kunne det jo være litt skummelt, men jeg var rimelig trygg på at de ikke hadde onde hensikter overfor meg. Han nevner også at de til tider kunne diskutere musikk, felles interesser og felles venner. Altså at de bare kunne være mennesker sammen. – Det er jo sånn når man er ute i felten og møter nye mennesker, så ser man jo at de færreste mennesker er bare én ting. Kan denne praksisen forstås? – Fascismen må først forstås ideologisk. Det er viktig for meg hva jeg våger å møte og lære av. En stor del av feltarbeidet handler jo om deg selv, å reflektere over dine egne fordommer og reaksjoner. Du vil alltid møte ting du er dypt uenig i, og når slike situasjoner oppstår har folk litt forskjellige meninger om hva som er forsvarlig og hva er man etisk forpliktet til å tenke og gjøre. Selv om bestemte tradisjoner kan være vanskelige å forstå med et vestlig perspektiv, er det også nødvendig å se på begge sidene av saken. Et barnebryllup er vanskelig

å sette seg inn i, men det er også nødvendig å se på hvilke bakgrunner og assosiasjoner som legger til rette for slike tradisjoner. India er et land med sterke tradisjoner og strukturer som er vanskelige å fjerne, hvor det ikke er like lett å kvitte seg med tradisjoner slik som barnebryllup. – Et barnebryllup i India kan gjerne ha andre konnotasjoner enn et bryllup i Norge. I India vil bryllupet gjerne være mer en forening av to familier framfor sex og kjærlighet, som man gjerne assosierer ekteskap med i Norge. Så selv om barnebryllup finner sted på den indiske landsbygda og de italienske fascistene utfører rasistiske handlinger, så finnes det også en dobbelthet her. Inderne i bryllupet var nølende da de ble spurt om et slikt bryllup var lov. Det sier kanskje noe om at selv om de deltar, betyr det ikke nødvendigvis at de synes det er akseptabelt. De er likevel med av tradisjonelle grunner. Og den uuttalte rasismen som som fascistene ikke vil snakke høyt om, fordi det skaper et bilde av dem som ikke passer så godt inn i samtiden, selv om det er en del av ideologien deres. Fordi man er del av et miljø, betyr det ikke at alle fascister eller landsbyboere identifiserer seg med alle handlingene som blir utført i regi av miljøet. Hvor man kan føle seg tvunget til å delta, fordi det foreligger kulturelle eller miljømessige forventninger knyttet til deltakelse. Og nettopp ved å nærme seg disse holdningene og praksisene menneske til menneske, kanskje også bidra positivt til arbeidet mot skikker som bryter med menneskerettighetene. 32

ANTROPRESS Dette semesteret har vi i Kula Kula samarbeida med antropologistudentene ved Universitetet i Oslos tidsskrift, Antropress, om utveksling av tekster. Vi er takknemlige overfor Antropress’ skribenter og deres bidrag, og vi håper å utvide og styrke dette samarbeidet i tida som kommer. Derfor presenterer vi her to bidrag fra Antropress. God lesning!

DET OPPGRADERTE MENNESKET Av Lars Erik Volden, bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo

Hvor sitter det som gjør deg menneskelig? I hjernen? I hendene? I sjelen? Og hvor mange deler av deg selv kan du bytte ut før du ikke lenger er menneskelig? Eller deg selv? Eller er kanskje menneskeheten noe mer enn den fysiske kroppen? Noe konseptuelt vedvarende uavhengig av bestanddelene? Jeg tilbyr ingen enkle svar, kjære leser. Vær skeptisk til de som gjør det. Spørsmål derimot, det har jeg!

Robots and Cyborgs and Androids, oh my! Jeg pleide å jobbe med en kyborg. For de som ikke er innvidde i terminologien så er en kyborg en skapning som er dels menneske, dels maskin. Dette må ikke da forveksles med begrep som robot (en programmert maskin som gjerne bygger biler) eller en androide (en robot med kunstig intelligens som gjerne ligner på et menneske og som kan revolusjonere sex-industrien, i hvert fall frem til de får rettigheter). En kyborg er altså først og fremst et menneske som innehar de samme fysiske og genetiske karakteristikkene vi finner i folk flest, sånn bortsett fra at de i etterkant av sin bioteknologiske jomfrudom har blitt oppgradert med diverse teknologiske duppeditter. Om du nå tenker på Robocop så har du helt rett. Om du derimot tenker på Terminator må du starte på nytt (Terminatoren er teknisk sett en kybernetisk organisme

da maskinen på innsiden er dekket av levende hud, men det er ikke samme sak! Vi kan sloss om det.) Da er vi altså tilbake til min tidligere arbeidskollega, Kyborgen. Det er ikke snakk om en Kyborg på samme nivå som den tidligere nevnte Robocop naturligvis, riktig så langt har vi ikke kommet helt enda. Derimot var denne mekaniske modifikasjonen nokså liten i form av en pacemaker. «Åja» tenker kanskje du, «det er jo ikke så spesielt da». Nei, det er helt riktig. Og det er hele poenget. Tenk langsomt gjennom konseptet. Det er et menneske. Dette mennesket har problemer med kroppen. Noen har bygget en teknologisk dings. Denne dingsen har blitt plassert INNI kroppen til personen. Personen lever nå med en mekanisk dings i kroppen som forbedrer den biologiske funksjonen. For å forstå nøyaktig hvor spesielt dette er må vi kunne ta et skritt 33

tilbake fra selvfølgeligheten i det hele. Pacemakere er ikke nytt, det er ikke spennende. Faktisk er det direkte kjedelig, det er normalt. Å PUTTE MEKANISKE DELER INN MENNESKEKROPPEN ER SÅ HVERDAGSLIG AT DET ER KJEDELIG?! Herregud, menneske. Dette er jo spinnvilt! Skip og Kjerringer Det er et konsept i filosofien kjent som Thesevs skip. Jeg skal forenkle det litt ned til noe jeg kaller «kosten til kjerringa». Kjerringa kjøpte en billig kost, en enkel greie som kun bestod av en kost og et skaft. Etter noen år begynte kosten nede å bli slitt. Kjerringa ville ha en ny kost, men gubben sa det ikke var nødvendig og lagde i stedet et nytt kostehode til kjerringa. Da fungerte kosten i noen år til, så knakk plutselig kosteskaftet. Ja, ja, gubben fikset et nytt skaft og da holdt kosten i noen år til. Slik går nå dagene. Etter femti år stod fortsatt kosten i kroken da både gubben og kjerringa la på røret. Kosten overlevde altså ekteparet som i sin tid kjøpte den. Eller gjorde den det? Gitt hvor mange ganger gubben byttet ut hodet og håndtaket på kosten, var det fortsatt den samme kosten? Så kommer det morsomme spørsmålet, hva om det ikke var kosten som ble slitt men kjerringa sjøl? Nytt hjerte, nye organer. Hva om vi i stedet for å sette inn en pacemaker setter inn et mekanisk hjerte som gjør jobben enda bedre? Nyrer, lunger og alt på innsiden kan jo forbedres og erstattes med tid og stunder. Kanskje gikta gjorde hendene ubrukelige, så gubben kjøper nye mekaniske hender til kjerringa. Når slutter det å være kjerringa og starter å bli en Androide i husholdningen? «Greit nok» tenker kanskje du igjen som den kverulanten du er, «men det er fortsatt hjernen hennes, tankene hennes». Joda, godt poeng! Så hva skjer når hjernen blir gammel og slitt, og kjerringa får satt inn en hjernepacemaker? La oss kalle det en Memorymaker. Denne tar over for den slitte delen av hjernen og gjør kjerringa i stand til å forme nye minner, samt bevare de gamle i et komplekst mekanisk-organisk samspill som ufaglærte som deg og meg ikke kunne håpe på å forstå. Og la oss si at alt dette fungerer! Når slutter kjerringa å være et menneske? Er det ved 50% mekanisk, 60%? 90%? Hva med når siste organiske komponent er byttet ut med mekanikk? Og om det ikke er menneskelig lenger, er det likevel den samme kosten? Kjerringa, jeg mente kjerringa. Mennesket 2.0 Vi snakker jo ikke om ei kjerring, naturligvis (ordet er vel

heller ikke helt innafor i våre dager). Ikke snakker vi kost eller skip heller. Gubben og kjerringa er metaforiske, vi kan likegodt kalle dem Adam og Eva 2.0. Spørsmålet vedvarer, når slutter mennesket å være menneske? Vi har byttet ut deler av oss selv i ganske mange år nå. Om vi tar urmannen fra jeger-og-sanker samfunnet og sammenligner ham med den moderne mannen er forskjellen enorm. Tenk Jason Momoa i nevekamp med Dwight fra The Office. Jeg har hørt det sagt at det er intelligensen som gjør mennesket til mester av skaperverket, og at vi fysisk sett er ganske ubrukelige. Det er tullball! Menneskekroppen er latterlig motstandsdyktig mot skade, og om vi først blir skadet så reparerer vi oss selv bedre enn det meste på planeten. Primitive mennesker bedrev også en jaktform som heter pursuit predation. Byttedyrene kan løpe fra oss, selvfølgelig. Jeg forsøkte å løpe om kapp med en hest, og den forsvant over horisonten veldig raskt. Men så stanser den, så hviler den. Og jeg kommer fortsatt. Så spurter den videre, eksplosivt i gang. Så blir den varm, den hviler. Jeg kommer fortsatt. Helt til øket gir opp. Dette er hypotetisk, jeg har aldri tatt hånd om en hest uten tilsyn. Eksempelet gjelder fortsatt, for dette er det tradisjonelle mennesket som jeger. For å si det med film; «It can’t be reasoned with, it can’t be bargained with...it doesn’t feel pity or remorse or fear... and it absolutely will not stop. Ever.” – Kyle Reese om The Terminator (Terminator, 1984) Høres dette ut som den menneskeheten du ser utenfor vinduet ditt hver dag? Ikke fryktelig. Jeg er en moderne mann og jeg blir sliten bare jeg tenker på å ta trappen opp til fjerde. Likevel innehar jeg kunnskap som min Terminatoriske forfar ikke kunne drømt om. Jeg er en del av et system som produserer mer hver dag enn alle hans samtidige kunne produsert i hele sin levetid. Jeg vet mer og jeg forstår mer. Den moderne menneskeheten er for våre primitive forfedre det de bleke grå romvesenene er for oss. En uforståelig, storhodet pingle med teknologisk forståelse utenfor våre villeste drømmer. Vi har blitt oppgradert, kulturelt og til dels teknologisk. Jeg skriver dette på en pc, ved siden av meg ligger mobiltelefonen. Begge deler er koblet til internett, jeg er vanligvis det. Er det en stor forskjell om jeg putter mobiltelefonen INN i hodet mitt fremfor å alltid ha den i lommen? Hva om jeg flytter den én centimeter innover fra lommen til innsiden av låret? Jeg sier at JEG er koblet til nettet, men det er jo mobilen som er det. Eller er jeg og mobilen en felles organisme alt nå? 34

Summen og delene. Om fem hundre år er vi døde alle sammen. Da har alle bestanddelene av både mitt land og menneskeheten slik jeg kjenner den blitt byttet ut. Kulturen kan vedvare, men det er heller ingen garanti, den utvikler seg raskere og raskere. Så når slutter Norge å være Norge? Når slutter mennesket å være menneske? Eller slutter det aldri? Er det heller slik at hver inkarnasjon av menneskeheten ER menneskeheten og at begrepet til enhver tid refererer til hva den kollektive flokken er der og da på bekostning av hva den var og blir? Det sies at det tar kroppen syv år å bytte ut alle cellene (og jeg er ikke biologisk kyndig nok til å verken bekrefte eller avkrefte dette) men vi forholder oss likevel til folk som om de var de samme menneskene. Jeg er 32 år gammel, så om påstanden stemmer er jeg Lars 5, snart Lars 6. Har jeg forandret meg mye på disse årene? Absolutt! Men er jeg en annen person eller bare en ny inkarnasjon av den samme personen der konseptet

«Lars» per definisjon er transformativt, snarere enn definert av sine midlertidige bestanddeler? Det såkalte «missing link» mellom aper og mennesker finnes ikke. Evolusjonen er langt mer subtil. Det er ingen klare grenser der noe tydelig ikke-menneskelig fødte noe absolutt-menneskelig. Det samme gjelder fremtiden. Det kommer ikke et byks fremover, bare små skritt. Små biter som byttes ut dag for dag, handling for handling. Slik har det alltid vært. Så når slutter vi å være «menneske»? Og når begynte vi egentlig?

SPELLBOUND BY DIGITUS HABITUS HABITAT Alex Moltzau, bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo

Wake up checking the alarm clock on your phone, briefly checking social media. Our homes and digital habits connected to it are aspects of life we easily could take for granted. We are simultaneously fortifying our own habitat while destroying the habitat of most other species of our shared planet. This is now normal. Let us question whether a digital shift, perpetuating habits and changing lived environments are worth exploring. We do not have to be overtly arcane to imagine what could happen if we continue as we do. Yes, we could all die. Now that this caveat is over let us imagine how we could avoid that inconvenient truth coming to fruition without exterminating half the planet, or the eliminating every second person in the

universe, as has been done in recent popular culture. Imagine all the people – breaking some of their newfound habits and patterns of consumption both of the diversity of physical goods and our digital luxury, as an alternative. Still, the question is how, and which habits are we currently establishing that could deserve further exploration by social anthropologists. This text begins with the issue of energy and the need of cooling down outlined by one of the most extensive anthropological research projects from Norway in recent history. Arguing that since we need to cool down our digital habits will be part of this process, therefore it is an important aspect of human life to study by anthropologists. Secondly, we will be skimming over human activity in our homes and

from a political perspective. Lastly ending with new human dichotomies and the etymology of digital. Warning: contains energy consumption Spellbound on earth Let us dive briefly into the surface of Overheating, the recent research from the Institute of Social Anthropology (SAI) at the University of Oslo. According to this it seems we have gotten into the habit of consuming vast amounts of energy; this habit has been fuelled further by wondrous technological development; and it is now threatening our very existence. This is not a novel argument, as Limits to Growth was written already in 1972 as the first report to the Club of Rome. However, the human aspect on a small-scale presented by Overheating is arguably an important addition to this debate and deserves to be read. If we understand that there is a feeling of powerlessness in communities around the world and how this happens in different societies, we may understand how to change it. Especially when it is structural, percentage-based ownership with transnational interests that local citizens mostly are unable to influence. With far-away decision makers; increased extraction of minerals; and scalar conflicts – it is argued as a solution that we must slow down or cool down. Although the argument is oriented towards political extrapolation it would be interesting to shift this cooling down towards our current digital habits. How do we cool down? A Google-free, or Internet-free, life is not necessarily the solution, we are not burning the library of Alexandria, not again. Nor does global, international trade or migration seem to dissipate at all. It is rather to the contrary and although this does seem like the cry of: “Wake up sheeple!” As gladiators entertained in the declining city of Rome, so are we perhaps entertained constantly by our multitude of screens. Not that entertainment was the only factor leading to the decline of Rome and it is not the same now of course; pacifying yet democratizing despite new data analytics in algorithmic propaganda. Oh any one heareth the decline of civilization, shame on us and doeth nothing, nay. This we could decry amidst new forms of entertainment, consuming energy while creating decentralized forms of

governance on blockchain. If we go very local Norway’s Earth Overshoot Day (EOD) is amongst the earliest on the planet. Our date in Norway was April the 12th in 2018 as opposed to the global 2nd of August. Which means the date on which humanity’s resource consumption for the year exceeds Earth’s capacity to regenerate those resources that year would fall far earlier. Earth is seemingly a collision course, so let us explore a few of our digital habits with continuous micro-actions that exacerbates or accelerates these explosive changes. This text will be focusing on our changing homes and digital habits. Very smart homes indeed Before imagining that our energy future will materialize, in the form of cold nuclear fusion or any other shape, we are embarking on our smart building projects. The question is: how smart are we really? Smart autonomous meters may be smarter. Beyond the arguments of convenience and energy-saving there is however a resource requirement to maintain this smartness. This tech does not construct itself, as is usual the case, and energy use is considerable already within our smartphone projects such as the iPhone. Is the calculated energy cost life-cycle, replacement or operating improvement? If we do insert microchips into large buildings to understand when toilets need servicing, it does cut labour cost in some cases and may lead to less use of cleaning products. Let us be partly joyous, air conditioning of an office building is a notorious polluter. Air condition circulates air for thousands of people despite only perhaps a hundred moving around in certain parts of the building and this could change amidst other energy improvements. Does this change anything for us humans? On an industrial scale such as office buildings, factories and housing projects this may be a smart endeavour. Are we smart humans? With the rational homo economicus declared dead or altered at least, while behaviouraloriented social scientists and engineers are influencing your decisions daily, what of the self-sovereignty, what of your attention? If I make an uneducated guess for the future, I would argue that more social scientists with a digital understanding or more engineers with a social grounding will be entering the property industry.

Thereby entering our offices and homes as well. We can look at one of the most rapidly expanding property tech companies, WeWork, and say that this is already to some degree happening. They are hiring a Principal Scientist, Applied Sciences who they tell that already: We collect, manage, and perform sophisticated analysis on a large variety of data that involve spaces, people, events, and their interplays. Sensor networks and ubiquitous computing; Data management and query processing; Distributed systems and cloud computing; Social network analytics; and Machine learning (computer vision, NLP, etc.). WeWork on LinkedIn in a job post the 4th of October 2018 This way we will also build our homes. We could venture to call this a future detailing beyond the planner, landscaping, architect and interior designer which already is shaping your home or work; this of course accompanied by a diverse set of people within their different working environments. Now with the aid of computer scientists and social scientists; voice controlled or in your hands, your brand-new home. Your WEIRD new home, that is. Digitus Habitat Habitat We need to analyse the data, aggregate it and store it. How much is the energy consumption of a robot or automation? Who can afford it? We need to run a million simulations with machine learning algorithms to optimize for deep learning. These lines of codes need to be deployed as efficiently as possible. As long as the energy is sustainable, renewable etc. What is the total energy consumption over time, and how is it maintained at a constant, does it have to be stored?

Chinese A.I. companies between 2012 and 2017. It is too easy to sound conspiratorial or to be labelled a technophobe with the current interplay of politics and technology. It is because it is becoming our new habitus; our ingrained habits, skills, and dispositions. It is the way that we individually perceive the social world around us and react to it. Do we react for a better future for our planet or expectations of what we think a future should look like? Especially with the belief that all difficulties have benign solutions, often of a technocratic nature – solutionism as aptly described by Evgeny Morozov. It is not for us to say immediately if we are wrong or right. Much like the dichotomy of evil and good existed prior to our modern days, as does a new dichotomy emerge, because we are either sustainable or unsustainable. In the minds of business, state and otherwise we are engaged in this pursuit. We are either contributing to the survival or to the fall of humanity. Such is our present time. We have the world at our fingertips, so let us not forget that the ‘digi’ in digital means finger from ‘digit’ - counting to ten with our hands. The interplay of ones and zeros that proliferate rapidly into all the IT-products of the world has already entered our homes. I would not argue that social anthropology moves in with this shiny chrome, bright, and tech future. Rather we can move in-and-out to observe the consequences and ensure a diverse informed progress for humanity. By seeing our developing habits can we contribute to a cooling down necessary for our shared continued digital lives?

As much as we would want to advocate that robots have rights and dream of artificial intelligence these expectations can at times cloud our actions. There are more pressing questions such as: who owns the clouds? The servers, now a domain of our shared memories, a place for safekeeping of secrets – all searchable and indexed of course. Do we trust Google or Facebook with this modern social contract? Meanwhile Syria and Pakistan are drying up experience severe droughts; Saudi Arabia is investing in Uber; and China is investing heavily all around the world. People are also investing in China, pouring $4.5 billion into more than 200

REISEBREV FRA UTVEKSLING Vurderer du utveksling, men vet ikke hvor du vil dra eller hva det innebærer? Institutt for sosialantropologi anbefaler alle studenter å dra på utveksling. Ved å bo i utlandet over en lengre periode får man erfare kulturforskjeller og nye perspektiver som kan gi nyttig innsikt og en annen forståelse av antropologi. Instituttet har flere utvekslingsavtaler rundt om i verden, men her skal du få et innblikk i hvordan det er å være på utveksling i Sør-Korea.

Hei! Mitt navn er Ingvill Nøst, og jeg er for øyeblikket på utveksling i hovedstaden Seoul i Sør-Korea. Her skal jeg studere ved Seoul National University i åtte måneder, altså to semestre. Lurer du på hvordan studenttilværelsen er her? Hvordan det er å bo i Seoul, en by der høyteknologisk modernitet og gamle tradisjoner møtes? Eventuelt hvorfor du burde komme hit? Look no further! Maten er himmelsk. Og den er overalt. OG den er billig! Seoul National University sitt campus er stort og inneholder flere kantiner med mange forskjellige retter. Menyene består som regel av tradisjonelle koreanske retter og koreansk fusion-mat. Det finnes mange alternativer til varierende priser, og ofte vegetarianske varianter. Det finnes også en helt egen vegetarisk kantine! Generelt sett er mat i Sør-Korea veldig kjøtt-basert, men man får alltid sideretter med ris, supper, tofu og grønnsaker. Så om du er veganer eller vegetarianer vil du alltids finne gode alternativer, jeg vet at det begynner å dukke opp flere veganske kaféer og restauranter i Seoul ettersom etterspørselen vokser. Jeg kan med hånda på hjertet si at koreansk mat er grunn nok i seg selv til å komme hit, og jeg har møtt flere utvekslingselever her som sier det samme. Mange retter har en tendens til å være sterke, men det finnes også utrolig mange retter som ikke er det. Enhver smak kan tilfredsstilles her. Det er synd at det kun finnes én koreansk restaurant i Norge, for jeg tror mange ville likt koreansk mat om de hadde mulighet til å spise den. Hvis du kommer hit, vil jeg anbefale deg å prøve koreansk BBQ, soju, kimchi-jjigae, hotteok, patbingsu, tteokbokki, japchae, budae-jjiage, sundubu-jjigae, bulgogi, bibimbap, kimbap og dakgalbi.

Skolehverdagen er hektisk og spennende. Jeg tar 15 credits, som tilsvarer 30 studiepoeng ved UiB. Det vil si at jeg normalt sett ville tatt 5 forskjellige 3-credits-fag, men jeg tar et språkkurs som tilsvarer 6 credits, så jeg tar tre «vanlige» 3-credits-fag i tillegg til språkfaget. Jeg har forelesninger hver dag, inkludert fredag (som visstnok ikke er normalt her! Det er norm blant koreanske studenter å arrangere timeplanene sine slik at de ikke har timer på fredager, fordi det er vanlig å gå ut på torsdager. Jeg var dessverre ikke klar over dette da jeg meldte meg på fag ...). Er det mye arbeid? Ja. Er det gøy? Ja. Får jeg nok søvn? Nei. Er det verdt det? Ja. Koreanske studenter er kjent for å jobbe hardt, og Seoul National University er et av de mest prestisjefulle universitene man kan komme inn på i Korea, så studenter her jobber ekstra hardt. Noe som overrasket meg da semesteret begynte, var at professorene tok oppmøte på hver forelesning. Oppmøte anses som veldig viktig her, og i de fleste fagene kan man kun gå glipp av tre forelesninger. Ellers er forelesningene ganske like de jeg har hatt i Norge, men siden jeg står opp tidlig hver dag for å gå til timene mine, føles skolehverdagen mer som videregående enn den skolehverdagen jeg hadde ved UiB. Bekymret for eventuelle språkbarrierer? Fortvil ikke. Jeg kan, så klart, bare snakke ut i fra mine egne erfaringer, men jeg har møtt utrolig mange koreanere som har vært villige til å hjelpe meg til tross for begrenset språkkunnskap. To koreanske jenter hjalp meg med å finne fram til min Airbnb min første dag her, selv om både koreansken min og deres engelsk var så som så, og jeg har tatt en taxi der sjåføren holdt en samtale med meg på koreansk, mens jeg svarte på engelsk, og hvor vi endte opp med å sitte der i full latter, siden ingen av oss 38

skjønte hva den andre sa. Men det gikk bra, og det hele endte opp med å være en svært positiv opplevelse. Jeg vil så klart anbefale enhver som tenker å komme hit å lære seg et par sentrale fraser på koreansk, men i Seoul er det helt mulig å klare seg med engelsk. Folk er som regel vennlige og hjelpsomme. Dette er ikke nødvendigvis noe spesifikt for Korea, men respekt og høflighet er to verdier de setter ekstremt høyt her. Du vil merke at folk bukker. Ofte. Ikke nødvendigvis dype bukk, oftere heller små bukk der hodet beveges mest. Man bukker når man sier hei, når man sier takk, og når man sier ha det. Dette gjelder stort sett når man er i formelle situasjoner eller i en interaksjon med noen som du møter for første gang. Uansett er koreanere stort sett høflige. Jeg vet det finnes en stereotypi som sier at koreanere er frekke og uhøflige, men dette er noe jeg ikke har opplevd selv på de to månedene jeg har tilbrakt her. Dette kommer kanskje som en selvfølge for mange, men når en koreaner er vennlig med deg, gjelder det så klart å være vennlig og respektfull tilbake. Behandle andre slik du vil bli behandlet selv og sånt. Derfor vil jeg absolutt anbefale å lære uttrykk som ‘tusen takk (kamsahamnida)’, ‘god dag/ hallo/hei (annyeonghaseyo)’ og ‘beklager, unnskyld meg, typ ‘pardon’ (chesonghamnida)’. Jeg vil tørre å påstå at dette er de tre ordene jeg sier oftest. Her kan jeg også nevne at koreanere stort sett blir veldig begeistret og takknemlige om du kan et par koreanske ord eller fraser. Og det er jo alltid hyggelig å vise at du er interessert nok i en kultur til å lære litt av språket, spør du meg. Seoul er en vakker by, særlig når det kommer til naturen. Trær, elver, parker og fjell er ikke vanskelig å finne. Seoul er også en høyteknologisk by som bokstavelig talt aldri sover (du kan få stekt kylling levert på døra kl. 04:00 om du vil). Samtidig finner du også gamle templer og palasser blant de moderne byggene og skyskraperne. Når det kommer til naturen, så bør jeg kanskje nevne at Seoul National University faktisk ligger på et fjell. Vi er dermed omringet av trær og edderkopper. Store edderkopper. De er verken giftige eller aktive, men de er store. Jeg sier dette fordi jeg vet en del folk har araknofobi, og hvis du har araknofobi så vil jeg anbefale deg å ikke bo på campus. Men fortvil ikke! Mange studenter bor utenfor campus, spesielt rundt Seoul National University Subway Station, som ligger en 15-minutter lang/kort busstur unna (det går gratis busser derfra til campus hele dagen). Når det kommer til storbylivet, har Seoul MYE å tilby. Som sagt sover byen aldri, og det finnes alltid noe å finne på. Døgnåpen shopping? Døgnåpen karaoke?

Ingvild Nøst

Døgnåpne restauranter? Seoul’s got your back. Noe som ikke er døgnåpent, er undergrunnsbanen. Den stenger som regel litt før 24:00, og åpner igjen rundt 05:30. Men igjen, fortvil ikke! Busser stopper å gå senere, og det er tonnevis av billige taxier man kan ta. Og når jeg sier billig så mener jeg billig. En taxitur på 40 minutter koster som regel rundt 90 kr. Et lite tips er å alltid ha adressen du skal til på mobilen din skrevet på koreansk, slik at du kan vise den til taxisjåføren hvis du ikke er komfortabel med å si den på koreansk. Bare vær forberedt på at taxisjåfører liker å late som de er med i The Fast and the Furious (les: bruk setebelte og pust. De har som regel stålkontroll).

REDAKSJONEN ANBEFALER Kula Kulas redaksjon ønsker å dele noen utvalgte skjønnlitterære perler fra inn- og utland. Derfor har vi skrevet et lite knipe bokanmeldelser en antropologstudent (eller enhver samfunnsinteressert bokorm eller lesehest), burde sluke jo før jo siden. Vi ønsker deg god lesning og håper at du liker disse bøkene like godt som det vi gjør!

Bilde: goodreads.com

Bilde: gyldendal.no

Bilde: regnskog.no

Bilde: bitterlemonpress.com

Juvikingar Anbefalt av Fartein Hauan Nilsen, nettredaktør Juvikingar er ein roman av Olav Duun som vart utgitt i 1918. Romanen er første bind i seksbindsverket Juvikfolke. Handlinga tek stad i den fiktive Juvika som er laust basert på Jøa i Trøndelag kor Olav Duun sjølv var ifrå. Juvikingar er ein slektsroman som fortel historia om dei første generasjonane til Juvik-ætta som busette seg i Juvika. Den første juvikingen heitte Per; sonen Anders – og slik følgjer éin Per etter éin Anders i fleire generasjonar til forteljinga stansar opp med Per Anders ein gong omkring slutten av 1700-tallet. Juvikingane er kjent som eigenrådige og uredde folk som ikkje går av vegen for å bruke vald og makt for å få vilja si igjennom. Boka er skrive på nydeleg nynorsk med sterke innslag av namdalsdialekt. Som antropologistudent fann eg boka interessant for den naturtru skildringa av slekters gang, lokalidentitet og den daglegdagse dramatikken ein ofte finn att i små lokalsamfunn. Eit anna interessant moment som vert skildra er den spenninga som finn stad mellom folk som er bufaste og dei som er omstreifarar. På eit punkt i forteljinga utmerkar Per Anders seg med å drive ein streifande same ut av bygda. Samen var kjent som ein mektig trollkar, eller gannfinne, som truga med å kaste gand (ein form for skademagi) på folk. Dette skildrar i mi meining godt den skepsisen bufaste nordmenn alltid har hatt mot omstreifarar, og då spesielt samar

Alt i alt bok om Juvikngar som eg

er dette ei svært god og fascinerande bygdelivet i Noreg slik det eingong var. er verkeleg ein norsk litterær klassikar anbefaler på det sterkaste. God lesing!

Tante Ulrikkes vei Anbefalt av Sofie Emili Kullereud, illustratør Da jeg leste Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, tenkte jeg mye på antropologi. Jeg tenkte på antropologi på grunn av måten leseren blir kjent med karakterene. De to hovedkarakterene Mo og Jamal dybdeintervjues, intervjuene gjør leseren i stand til å sette seg inn i deres liv, litt som et feltarbeid. Boken er en skjønnlitterær oppvekstroman hvor handlingen er satt i den samme konteksten som Shakar selv vokste opp i, og dermed kan leseren stole på at romanen er en nokså realistisk gjengivelse av livet på Stovner i Oslo på 2000-tallet. Forfatterens familiaritet med romankarakterenes kontekst gjør leseropplevelsen svært engasjerende! Tante Ulrikkes vei forteller historien til de to ungdommene Mo og Jamal som befinner seg i brytningen mellom 40

storsamfunnet i Oslo og drabantbyen Stovner. Historien fortelles gjennom mailer og transkriberte taleopptak i forbindelse med et forskningsprosjekt som Mo og Jamal har meldt seg på. I prosjektet forteller de om hverdagen sin; om planer som feiler, forventninger til livet og mål for fremtiden. De forteller om sine foreldres håp og krav til barna sine, sosial urettferdighet og kampen om å være seg selv samtidig som de vil passe inn. De forteller om sterke følelser som hat og kjærlighet, vennskap og forhold som brytes opp, forsterkede forskjeller i møte med storsamfunnet, og avhengighet til staten, NAV, familie og drømmen om en god fremtid. Tante Ulrikkes Vei er samfunnskritisk og underholdende. Det er rett og slett en bok du må lese.

Mengele Zoo. Jeg vil påstå at han blander antropologi med skjønnlitteratur, men på en etisk måte gjennom anonymisering. Mino dukker også opp i Nygårdshaug senere romaner: Himmelblomsttreet, Afrodites basseng, Chimera og Zoo Europa, så her er det bare å ta seg fri fra pensumlitteraturen og nyte god skjønnlitteratur.

Mengele zoo Anbefalt av Hanne Østbø, medredaktør

Thursday Night Windows Anbefalt av John Erik Åndahl, ansvarlig redaktør

Mengele Zoo er en roman skrevet av Gert Nygårdshaug i 1989. Boka tar for seg historien til Mino Aquiles Portoguesa som bor i en landsby i regnskogen i LatinAmerika. Mino samler på sommerfugler og oppdager at jungelen blir ødelagt av multinasjonale selskaper. En dag rammes landsbyen av en katastrofe som fører til at Mino forvandles til en fryktet kriger som er ute etter hevn. Han blir grunnlegger av «Mariposa-bevegelsen», oppkalt etter den fiktive sommerfuglarten Mariposa mimosa. Mariposa er spansk for «sommerfugl». Boken vekker følelser og er en sterk bok. Som leser forstår jeg Minos hevntørst på grunn av Nygårdshaugs skildringer av hans opplevelser som barn og ungdom. Mino drar ut i verden for å spre frykt og terror, men ved at historien blir fortalt gjennom hans øyne tar jeg som leser parti med Mino. Å ta parti med «terroristen» er fascinerende, interessant og noe som åpner opp for refleksjon og diskusjon. Selv om boken er skrevet i 1989 har den fortsatt relevans i dag, dessverre. Nedhugging av regnskogen skjer som aldri før og Mengele zoo er en mektig historie om konsekvensene av dette.

Thursday Night Widows er det engelske navnet til bestselgerboka skrevet av den argentinske forfatteren Claudia Piñeiro. Boka tar for seg et såkalt gated community, et inngjerda nabolag for den øvre middelklassen, i utkanten av Buenos Aires, Argentinas hovedstad. Bokas utgangspunkt er at tre lik av tre av nabolagets menn, oppdages i et svømmebasseng. Fra flere protagonisters synspunkt blir leseren tatt med gjennom nabolaget og dets medlemmers små og store problemer. Bokas handling utspiller seg i tida før «Tangokrisa,» ei økonomisk krise som rysta Argentina og førte til at landets økonomi knakk sammen og sendte millioner ut i fattigdom, slår inn for fullt den ellevte september 2001. Boka er særs interessant fra et antropologisk synspunkt, fordi den gir et detaljrikt innblikk i det klassedelte Argentina, hvor de rike isolerte seg fra omverdenen i sine egne boligenklaver. Den tar også for seg hvordan de økonomiske nedgangstidene endra kjønnsroller, det paradoksale ved at lukka nabolag blei etablert i nærheten av noen av Buenos Aires mest marginaliserte områder og hvordan nabolagets innbyggere ser ned på de fattige som bor utafor kompleksets gjerder. I tillegg skader det ikke at boka inkorporerer dette med et engasjerende hendelsesforløp rundt de tre mennenes død i svømmebassenget.

Boken ble i 2007 kåret av NRK og Dagbladet som «tidenes beste norske bok». Det er min favorittbok og en bok jeg anbefaler til alle jeg kjenner. Spesielt anbefaler jeg den til antropologistudenter fordi jeg vil påstå at den er ekstra spennende å lese gjennom antropologiøyne. Nygårdshaug har selv tilbrakt mye tid i Latin-Amerika. I Amazonas bodde han med urbefolkningen og ble fortalt deres historie, som inspirerte han til å skrive 41

KJÆRE LESER Hvert semester skal vi fylle 44 sider i store instituttets stolthet, Kula Kula! Da trenger redaksjonen din hjelp. Du kan enten sende inn bidrag i form av artikler eller av bilder – eller begge deler! Artikler må sendes inn tidlig i semesteret, helst i løpet av de to første månedene. Billedbidrag må sendes inn tre uker før slippfesten. Planlagt dato for slippfesten blir offentliggjort på vår Facebookside tidlig i starten av hvert semester. Det er bare å ta kontakt med oss om du har noen spørsmål! Husk at artikler som blir sendt inn uten bilde eller illustrasjon, risikerer å komme på trykk uten dette. Mer info om hvordan man skal skrive en tekst for Kula Kula, kan du lese her: http://kulakula.org/skrive-for-kula-kula-writing-for-kula-kula.

Epostadressa vår er kulakula@sv.uib.no, og her kan du sende inn bidrag året rundt! Innsending etter gitt «tidsfrist,» vil komme på trykk i neste utgave av bladet. En ekstra stor takk til alle våre bidragsytere! Uten dere hadde det ikke vært noe Kula Kula!

BLI MED I FAGUTVALGET Fagutvalget for sosialantropologi er bindeleddet mellom studentene og Institutt for sosialantropologi. Om du som student er misfornøyd med noe eller har en idé du vil videreformidle til instituttet, kan du komme til oss. Vi arrangerer sosiale aktiviteter og faglige seminarer. Som medlem av Fagutvalget kan du være med på å planlegge aktiviteter for sosialantropologistudentene. Vi har alltid lyst til å få med oss nye medlemmer. Ved semesterstart holder vi konstituerende møte, som blir annonsert på studentmail og Facebook, og som er åpent for alle studenter. Bli med i Fagutvalget! Fagutvalget våren 2018

Har du spørsmål? Send en epost til fagutvalg@sosantr.uib.no, og lik oss gjerne på www.facebook.com/FUsosantUiB. 42

VIL DU VÆRE MED I KULA KULA?

kulakula@sv.uib.no www.facebook.com/ kulakulatidsskrift instagram: @kulakulayey

Redaksjonen har behov for skribenter, fotografer, illustratører m.m., og vi kan friste med mange spennende verv som redaktør, økonomiansvarlig, utformingsansvarlig osv. for deg som ønsker litt ekstra ansvar. Kanskje Kula Kula er den perfekte studentorganisasjonen for nettopp deg? Få ut fingeren og heng deg på! Lurer du på noe eller melding til et uforpliktende som annonseres

kan du sende e-post til kulakula@sv.uib Kula Kula sin facebookside. Det holdes infomøte på starten av hvert semester gjennom Facebook. Alle er velkomne!

ATINGTING Atingting trommer, trom trom trommelom. Trom trom. Jeg er studentenes talerør og nå trommer jeg spesielt for en students irritasjon over de ansatte ved instituttet. Studenten har gått noen år på antropologi og hvisker meg i øret at jo lengre tid hen bruker i 8. etasje, jo mer overrasket blir hen over de ansatte. Men hva er det som skjer i gangen og på kjøkkenet som studenten irriterer seg over? trom trom tromTROM TROM: INGEN SIER HEI!! Ingen er nok en overdrivelse, studenten er kjent for å smøre tjukt på, men FÅ sier hei. Studenten har opplevd flere ganger å gå i gangen, møte en ansatt, si hei og ikke få et hei eller et smil tilbake. Hva er det for noe? Studenten har selvfølgelig fått hei, smil og kanskje en prat med ansatte som hen har blitt kjent med gjennom studieløpet, men resten går raskt forbi eller ser rart på studenten. Må man kjenne personen for å kunne smile og si hei? Det er et lite institutt, ikke så mange studenter eller ansatte, hvis vi skal sammenligne med andre studier, så hvorfor skal ikke alle da kunne si hei til hverandre? Hvorfor skal vi ikke gjøre hva vi kan for at studenter og ansatte skal kjenne seg velkommen og sett? Atingting trommer for å innføre en bedre hei-kultur i gangene og på kjøkkenet, og håper at flere vil ta til seg dette slik at vi kan bli et trivelig institutt der alle trives. Smil, si hei, snakk sammen. Atingting trommer en lystig melodi og studenten står i gangen og synger: «Smil og vær glad for hver dag som går, så skal du se hvor mange venner du får. Selv om du glemmer at en og en er to, så må du aldri glemme å være snill og god.» Kloke ord til store og små!