Kula Kula V/S 2020 by Kula Kula

Muligheter

KULA KULA

Sosialantropologisk tidsskriFT

Sommer 2020

LEDER

KULA KULA Sosialantropologisk tidsskrift #2 2020

Sommerferien er over, og Kula Kula er tilbake på campus!

ISSN (trykt utg.): 1893-4633 ISSN (elektronisk utg.): 1893-4641 Opplag: 250

I en noe utradisjonell vending kommer vi tilbake i trykk både etter sommeren, og i en tykkere utgave. I den kan du lese om alt fra Black Lives Matter-protestene, til hvordan Covid-19 har påvirket hverdagslivene til urfolk i Amazonas. Med tema «muligheter» har vi prøvd å fange perspektiver på samtiden, som i en periode der vi alle kjenner på en del usikkerhet kanskje kan hjelpe oss å se på kjente hendelser og omgivelser på en annen måte.

Kontakt: Kula Kula Institutt for sosialantropologi Postboks 7800 5020 Bergen Ansvarlig redaktør: Chiara Pecorari Grafisk utforming og setting: Vida Boogh og Helle Moen Larsen

Vi ønsker dere en god lesing!

Økonomi: Yngvild Beathe Olsen

Chiara Pecorari, ansvarlig redaktør

Slippfest: Synne Kaisdatter Krogstad Fotokonkurranseansvarlig: Marte Haugen Moe Hovedillustratør: Julie Larsen (illustratør for ”Veien mot et langtidsrettet samfunn”)

UTGITT MED STØTTE FRA:

Kommunikasjonsansvarlig: Ida Marie Aakerholt Takk til: alle skribenter, illustratører, fotografer og bidragsytere.

REDAKSJONEN

Bak fra venstre: Chiara Pecorari, Helle Moen Larsen Midten fra venstre: Synne Kaisdatter Krogstad, Ida Marie Aakerholt Foran fra venstre: Marte Haugen Moe, Vida Boogh. Foto: Yngvild Beathe Olsen #BLACKLIVESMATTER

3-5

27 - 30

Veien mot et langtidrettet samfunn

En mulighet til å slippe unna

6-9

31 - 38

Visuell antropologi

Introvert feltarbeider

Bli med i fagutvalget!

Sjøsyk feltarbeider

11 - 14

40 - 44

”Det har aldri dødd en drittsekk”

Conditional civility : Hong Kong

15 - 18

45 - 48

The segregated city

Fotokonkurranse

19 - 22

49 - 51

Rapport fra Amazonas

Feltarbeid, pandemi og lockdown

23 - 26

52 - 54

Til ettertanke

kulakula@sv.uib.no

Facebook: @kulakulatidsskrift

Instagram: @kulakulayey

essay:

av ida marie aakerholt

#BLACKLIVESMATTER Why do we still

The capitalistic regime Capitalism is known as a politic-economic system based on accumulating capital with efficiency and at low cost (Fraser and Jaeggi, 2018, p. 48). Throughout history has it evolved from the mercantile phase, to liberal capitalism, state-managed capitalism, up to today’s financialized capitalism (Fraser and Jaeggi, 2018, p. 73-75). Fraser and Jaeggi argue that capitalism uses conflict as the basis for a possibility to evolve. It has a technique to solve its own conflict by transforming to a new form of capitalism. In this way, it manages to stay going and at the same time tough under the conflicts its produces. Capitalism has an elusive nature; it creates the illusion that the system disappears when it actually just transforms to something new (Fraser and Jaeggi, 2018 p.161-162). Like Sullivan writes: “capitalism thrives on crisis […] capitalism makes a virtue of crisis” (Sullivan, 2009, p. 18). It is therefore also embedded in many of the conflicts we have been facing, and still are facing today (Fraser and Jaeggi, 2018 p. 3, 28). Some examples are the environmental issue, the sexist issue and this articles main focus: the race issue. Fraser and Jaeggi argue that capitalism is relatable to the concept of discrimination and oppression of certain groups in society. Kalb supports this view by showing how the class system “is associated with different ideas and practices of kinship and family,

have to fight for this?

The murder of George Floyd in late May re-sparked the #BlackLivesMatter movement. The movement was first founded in 2013 as a reaction against police violence and for minorities’ equal rights. The situation this year gave the movement a broader view of the police violence and racism as a worldwide political issue. Protests started in Minneapolis and quickly spread throughout the country, and all over the world including to India, Brazil and South Africa. Clashes between the police and protesters continued in the US, hailing in criticism and applause, and polarizing groups in society. Information about protests spread over social media, along with material highlighting what different forms of racism entail; colored people’s lived experiences with structural racism, everyday racism, harassment and violence were posted, shared, liked and discussed online. Following the work of Nancy Fraser, we could argue that the racist mindset is a result of capitalistic values. Both she and Rahel Jaeggi argue that the capitalistic values create competition: one where someone must be the looser. How does the capitalistic system influence social life and alienation? And how is it possible to resolve this fear of otherness?

gender, race and ethnicity” (Kalb, 2015, p. 2). African Americans, or people of color more generally, have always been viewed as something different and objec-

tified by “the white Christian male”. This alienation is something the African Americans have faced since the colonial times (Fraser and Jaeggi, 2018, p. 40, 209). Fraser points to a “dog-eat-dog world” where someone will always be pushed under the bus for the success of others, in a neoliberal and capitalist world (Fraser and Jaeggi, 2018 p. 113, 210; Kalb, 2015, p. 2). Large conflicts in the west over the past years have been a result of a desire to take a distance from these oppressive sides of the capitalistic system. We saw this clearly in both Trump’s presidential campaign, as well as during the Brexit-election: here protectionist rhetoric was promoted, promising to raise

ty where someone else can get a hold of something which they feel is rightly theirs. In the case of Trump’s promise to build the wall between “them” and “us,” a huge rage builds up, again escalating the feelings of alienation and growing gap between the people. At the same time, it would be wrong to call everyone who votes for Trump, Brexit or other rightwing movements as racist (Fraser and Jaeggi, 2018 p. 197). Fraser argues that by grasping after this feeling of ressentiment and fear of losing rights, people choose rather to vote for Trump. They rather want to hold on to the old safe feeling and let the hegemony diminish “their chances – and those of their children

the barriers to entry in the respective countries and serve the population first. From this theoretical framework we can see that both the white male and subgroups are victims of this old regime who builds the capital and disrupt the workers. Even though they both desire the same outcome, are they prevented by the white males need of acceptance and privileges. The risk of losing this could be too big of a loss for some, and it builds on the fear of the unknown. The point isn’t to present the white male as stupid, but show how everyone could meet to an agreement, and even fight for the same rights (Fraser and Jaeggi, 2018 p. 215 - 217). As Fraser and Jaeggi write, a large part of this demography end up voting for candidates that only escalate (and

– to live good lives” (Fraser and Jaeggi, 2018 p. 205).

play on) their insecurities, in turn resulting in politics that contradict their own expressed interests, such as Trump revoking Obamacare (Fraser and Jaeggi, 2018 p. 217). Jaeggi’s concept of “ressentiment” that “always occurs in combination with a feeling of impotence, the feeling of powerlessness”, usually leads from this (Fraser and Jaeggi, 2018 p. 218). The ressentiment might also be the reason why opposing political parties can’t see eye to eye; seeing rather an opportuni-

wall produces Brubaker’s concept of groupness by literary building a wall. Political entrepreneurs use categorizations to exclude other ethnicities different from their own, like African Americans, Asian Americans, Whites, Native Americans and Latinos (Brubaker, 2002 p. 177). They produce the alienating concept of “relations of relationlessness” (Fraser and Jaeggi, 2018 p. 134). By placing society into groups and categories, capitalism uses alienation “as an obstacle to freedom and a form of domination”. These

The concept of groupism As mentioned, capitalism creates a diversity between the citizens. This is something relatable to Brubaker’s concept of groupism. He argues that groupism has an influence on the ethnic, racial and national conflicts, and that they produce the alienation and diversity between ”us” and ”them” (Brubaker, 2002 p. 164). Groupism in this context is something strategically used in conflicts or for political reasons as organizations like the capitalistic leaders of our own time (Brubaker, 2002 p. 171-172). What Brubaker argues for can also be seen in the situation in the US today. Trump’s threatening

groups produced by capitalism, prevent people to get to know others and themselves.

has survived numerous crises that should have led to its end, but has only effectuated its evolvement. However, to change we would have to first resolve the problem of this fear of otherness, I argue. No-one is born with a racist mindset, nor with a fear of others. People learn to be afraid of the unknown through the social norms and an unstable social hegemony (Fraser and Jaeggi, 2018 p. 195, 200). With the right people in charge, and with the right education could it be possible to slowly get rid of the alienation, capitalism and classification we are now living under. But in a more pessimistic view would this be a quite difficult process.

The situation today Let’s turn back to the murder of George Floyd. The social backlash from it materialized into an explosion of angry protest against police violence and racism. The protests spread quickly to countries all over the world and engaged youth to ignore the restrictions of covid-19 to stand up for something more important: equality. In the attempt to dissolve the protest against police violence did the police ironically use violence. Trump threatened the protesters with military force and violence: “When the looting starts, the shooting starts”, and some American politicians compared the protests with “domestic terrorism”. Many protesters and others have been badly hurt since the upraise of the protests, and this is still ongoing four months later (Taylor, 2020). Three days after Floyd’s death the policeman responsible was arrested and charged with third degree murder. By June 3rd the three other policemen involved but who didn’t intervene, were arrested, and the policeman who killed Floyd was recharged with second-degree murder.

As I have tried to show in this article, the capitalistic system is the reason for mostly all oppression. Capitalism has become to something more than just an economic system, and takes all new possibilities to increase its power. Alienation and otherness are used as tools to weaken the individuals and take away their opportunity to communicate with each other. Who knows where the BLM-movement will take us? Maybe the pandemic may help to strangle the capitalistic need for efficient production. But the real solution to the problem would be to know and understand both parties’ problems. Obviously, not everyone will be willing to sacrifice their lives for others. If we truly wish to work towards equality (and equity), some will have to give up more than others.

Time for a new revolution? This situation we are facing today is something that could have interesting consequences for the capitalistic system. People are demonstrating for a new regime with equal rights, acceptance and respect. None of these values fits the current capitalistic regime that is based on social group division and oppression. Even though capitalism is viewed as something evil and the source of equality, it’s not right to say it doesn’t function (Fraser and Jaeggi, 2018 p. 144). The main reason is because it does; it exists and have existed for a long time. As mentioned above, capitalism

However, to solve this underlying problem of fear of otherness, we can’t use violence. It has never brought respect and agreement; peace and community has. Kilder: Brubaker, R. (2002) Ethnicity without groups, Arch.Europ.Sociol., XLIII, 2: 163-189 Fraser, N and Jaeggi, R (2018) Capitalism: A Conversation in Critical Theory. Newark: Polity Press. Kalb, D. (2015) Introduction: class and the new anthropological holism, in James Carrier and Don Kalb (eds.) Anthropologies of Class: Power, Practice and Inequality. Cambridge: Cambridge University Press, page 1-27. Sullivan, S. (2009) Green capitalism, and the cultural poverty of constructing nature as service provider, in Radical Anthropology, 2009, pages 18-27 Taylor, D.B. (2020) George Floyd Protests: A Timeline, The New York Times, june 6, 2020. Wikipedia (2020) List of George Floyd protests outside the United States.

essay

TEKST: IDA M. AAKERHOLT ILLUSTRASJON: TONJE SOPHIE GRAY

En mulighet til å slippe unna I 2010 ga antropolog Alex Golub ut en artikkel om online gaming, der han argumenterer for at virkeligheten som eksisterer innenfor dette må bli tatt seriøst. Online gaming har fått mye hets og blitt assosiert med isolasjon og et «usunt liv». I nyere tid har store medier som NRK, Dagbladet og andre nyhetskanaler gitt ut artikler som bekrefter Golubs påstand med seriøsiteten over spillingen. Hvordan kan noe som er assosiert med ”fast-food”, latskap og ensomhet være godt for oss? I dag byr gaming-verden på karrieremuligheter innen e-sport og anerkjennes som sted der individer kan etablere egenskaper som gir fordeler innen andre yrker. Gaming kan være en rømningsvei til et annet liv, et fristed hvor alle blir godtatt. Kan gaming brukes som et hjelpemiddel innenfor situasjonen vi er i nå, med covid-19?

ker og Johansen/Elgåen, 2017), Skjermbruk kan hemme barnas hjerneutvikling (Ness og Toftaker, 2019) og Søvnekspert: Nytt spill kan gi søvnproblemer og prestasjonsangst (Hagen og Pettersen 2019) er noen få eksempler på avisartikler som skremmer foreldre, og viser til hvordan gaming gir usunne vaner og ødelegger liv. Artiklene viser til noe den eldre generasjonen spesielt ikke kjenner noe til. Dette er noe blant annet far Robert Steen angret på etter sønnens død (Schaubert/ Eriksen, 2019). Gaming verdenen er noe mer enn avhengighet og isolasjon, det er en verden man kan flykte til og finne tilhørighet i. Rømningsmekanisme I starten av 2020 brøt coronaviruset ut og skapte mye belastning på hele verdenssamfunnet. Viruset spredde seg raskt fra Kina og utover hele verden, og førte til at de fleste land innførte karanteneregler, isolasjon av flest mulig. På bakgrunn av artikler fra nettaviser

Noe skremmende og ukjent Gaming er et større problem enn rus (Sandmo, Tofta-

og antropologiske fagartikler, argumenterer jeg for at gaming kan brukes som et positivt virkemiddel under covid-19 utbruddet. Gaming gir folk en alternativ verden i en ellers ubehagelig hverdag. Under dagens situasjon nå har mange et ekstra behov får å få en pause og det er akkurat dette den virtuelle verdenen har teknologi til. Med en oppslukende og sansbar verden er den virtuelle verdenen et frigjørende rom der spillerne kan frigjøre seg fra den knusende anomien som preger det moderne livet (Golub, 2010 s. 22).

s. 4 og 10). Likevel kan det se ut til at kvinner ikke takler alt ansvaret de blir pålagt. Presset av å måtte ta vare på andre både innenfor jobb og hjemme, mister kvinnene mulighet til å ta vare på seg selv. Dette resulterer i at kvinnene blir avhengige etter å finne en rømmingsmetode fra hverdagen, noe spillmaskinene gir dem: «For a woman it’s wanting to get away from a home situation, or the kids, or the stress, or the job, or whatever it may be» (Schull, 2002 s. 7). I følge Schull kan en se at noen kan føle på et større behov for å unnslippe til en annen tilstand eller verden, men ifølge Golub er ikke dette hovedpoenget for

Iblant trenger folk å glemme hvor de er og hva som skjer. Ikke bare nå under en truende pandemi, men også i generelle hverdagslige situasjoner. Eventuelle muligheter flere benytter seg av er blant annet å lese bøker, eller følge med på sosiale medier. På sosiale medier dikter vi opp en verden basert på vår egne. Gjennom streng sensur velger vi øyeblikk fra vår egen hverdag og deler det som vil representere oss positivt. Som med gaming-verden skaper vi en egn karakter som vi vil skal representere oss. Vi velger også å følge de som har et liv vi ønsker, så vi kan drømme oss vekk i noen andres liv og gi oss håp om at vi også kan få et lignede liv som dem.

gamere. Gaming krever en tilstedeværelse (Golub, 2010 s. 23), istedenfor fraværet de kvinnelige gamblerne oppsøker. Dette minner mer om relasjonsskapelsen og spenningen de mannlige gamblerne prøver å oppnå (Schull, 2002 s. 8). Det er forholdet, ikke realismen, som er det sentrale i fremtidig teknologi (Golub, 2010 s. 21). ”Raiders” forplikter seg til et kollektivt prosjekt om ”raiding”. Denne strukturen av hensyn fører til en økning av sosiotekniske systemer som bryter ned den grafiske realismen av spillet, og etablerer en form for kunnskap hos spillerne (Golub, 2010, s. 19). Disse etablerte ferdighetene om samarbeid og taktikktenking som Golub viser til, er noe arbeidsgivere i dag ser etter.

Et annet tilfelle hvor mennesker føler et behov for å trekke seg unna den «virkelige verden» viser antropolog Natasha Dow Schull i sin artikkel Escape Mechanism: Women, Caretaking, and Compulsive Machine Gambling fra 2002. Schull tar for seg kvinners behov for gambling, og hvordan de bruker gambling som et virkemiddel til å slippe unna ansvar for andre. Hovedsakelig er empirien basert på den gjennomsnittlige kvinnelige gambleren: rundt 35 år med barn og jobb innenfor serviceyrket (Schull, 2002 s. 4). Schull trekker frem Hochschilds teori om at kvinner er naturlig lært opp til å takle serviceyrker bedre, på grunn av ansvaret de har hjemmefra med barn (Schull, 2002

En mulighet til felleskap Hamill presenterer en verden uten fordommer, hvor alle har en betydning i samspill og felleskapet. Dette gjelder for alle, uansett hvilken legning, funksjonalitet og utseende de har: «Gamere er sosiale vesener» (Hamill/ Berge, 2019). Selv var Hamill i den samme gruppen som den funksjonshemmede Mats Steen var en del av. Mats Steen var født med sykdommen Duchennes

muskeldystrofi som fører til muskelsvinn hos gutter (Schaubert/ Eriksen, 2019). Dette førte til at han tilbrakte største delen av det korte livet sitt i en stol, og da normalt får et mer redusert liv som er avhengig av tilrettelegging. Foreldrene fryktet han ville få et ensomt og lite innholdsrikt liv, men dette ble ikke tilfellet. På grunn av den virtuelle verdenen i multiplayer online spillet World of Warcraft, fikk Mats et nytt liv som «Ibelin; adelsmann av byrd, kvinneforfører og detektiv» (Schaubert/ Eriksen, 2019). Mats sine foreldre var ikke klar over hvilket nettverk han hadde etablert seg før etter hans død, hvor flere fra hans spillmiljø over hele verdenen møtte opp i begravel-

making activities outside of it» (Golub, 2010 s. 17). Også i en kronikk fra NRK skriver bedriftspsykolog og gamer, Anne Hamill, om hvordan kunnskaper etablert fra gaming kan brukes innen arbeidslivet: «du lærer å motivere folk og å spille på lag» (Hamill/ Berge, 2019). Hun trekker frem eksempler fra egen og barnas erfaring med gaming. Blant annet nevner hun hvordan sønnen klarer effektivt å dirigere sine medspillere rundt til arbeidsoppgaver, og hvordan datteren styrer menn i et mannsdominerende miljø «med glans». Hamill legger frem gaming-verdenen som en gylden mulighet til å skaffe seg kontakter, lære seg ledelse og etablere en velfungerende kom-

sen. Deriblant Hamill. Selv beskrev Mats sine avatarer som utgaver av han selv. Det er hans handlinger og personlighet som gjenspeiler seg i avatarenes liv, og det var dette hans nye venner i den andre verdenen verdsatte. Denne fellesskapsfølelsen og tilhørigheten var noe Golub også fant i det hans informanter fortalte. Innledningsvis siterer han HolyHealz: «it really became about when you achieve common goals, as a group you really build strong camaraderie and strong connections» (Golub, 2010 s. 18).

petanse innenfor internasjonale språk og teknologi. I tillegg til dette skaper man seg et miljø med venner som en ellers antagelig aldri hadde møtt.

Gaming i yrkeslivet Denne evnen til å arbeide målrettet og med godt samarbeid er noe som i senere tider har blitt anerkjent som verdifullt, spesielt for dets overførbarhet til an-

En annen verden, en annen mulighet Den virtuelle verdenen har en sensorisk realisme som gir et likt sanseinntrykk som den virkelige verden (Golub, 2010 s. 17 og 19). Denne følelsen kan ha en gripende effekt på folk som ikke føler tilhørighet i den ”virkelige verdenen”. Dette kan skape både en utopisk og dystopisk følelse. Om avhengigheten blir for fengslende, så det går ut over helsen til individet, kan spillet bli et dystopia hvor ikke individet lengre har kontroll over eget liv (Golub, 2010 s. 22). Likevel trekker førsteamanuensis, Rune Mentzoni ved Institutt

dre domener som i arbeidslivet. I en artikkel i VG fra 2018 sier rekrutteringskonsulenten for bemanningsbyrået Manpower, Emilia Styka, at det er flere sider ved gaming-verdenen som kan brukes i jobbsammenheng (Thanem/ Steiro, 2018). Eksempler på ulike egenskaper en skaffer gjennom gaming er blant annet samarbeid, planlegging og organisering. Dette er noe også Golub trekker frem som essensielle sider ved gaming. Innledningsvis nevner han at: «their commitment to the game leads them to engage in knowledge

for samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen, frem at gaming over flere timer ikke nødvendigvis er usunt (Thonhaugen/ Jacobsen, 2018). Spillavhengighet handler ikke om timer bak skjermen, men hvordan individet har kontroll over egne grenser. E-sport går under samme idrettskategori som sjakk, og krever derfor også mye øving dersom en skal bli god. Likevel er kroppen avhengig av fysisk aktivitet. Hvilken kontroll en har over kroppens behov, sier hvor avhengig individet er av spillverden.

På samme måte som at kroppen er avhengig av fysisk aktivitet, er vi avhengige av tilhørighet og kontakt med andre individer. Dette er, som tidligere nevnt, noe gaming kan gi oss. Nå, i starten av år 2020, har mennesket et ekstra behov for å få kontakt med andre, og en mulighet til å slippe unna det skumle som skjer rundt oss. På grunn av covid-19 er store deler av befolkningen i verden isolert i egne hjem, uten mulighet til møte andre. Noen er låst inne med familiemedlemmer eller egne tanker, som kan være skadeligere på individet enn viruset i seg selv (Fonn/ Eilertsen, 2020). Det er i sånne tilfeller den virtuelle verden kan bidra med sin utopiske virkelighet, som

I en tid hvor alt kan virke klaustrofobisk, håpløst og ensomt, åpner den utopiske virkeligheten for et nytt liv i en ny verden uten nødvendige livstruende konsekvenser. Den virtuelle verdenen er en mulighet til å være sosial innenfor ens egne fire vegger, uten å utsette seg slev eller andre for smitte og sykdom. Det er en mulighet til å flykte fra en skummel hverdag eller eget hode, i en tid som kan være skremmende og ensom for mange. Kilder: Fonn, M. K. (2020) Vårofferet ingen ønsket, Aftenposten, 11. apr. 2020.

leder individene inn mot en tilhørighet, en rømningsmetode og en måte til å få et nytt liv. Likt som de kvinnelige gamblerne trenger et pusterom fra den krevende hverdagen, trenger vi nå i dag et pusterom fra en skremmende, uvanlig hverdag og covid-19.

Golub A. (2010) Being in the World (of Warcraft): Raiding, Realism, and Knowledge Production in a Massively Multiplayer Online Game. Anthropological Quarterly. 83(1), 17–45. Hagen, K. Ø. og Pettersen, P. (2019) Eksepert: Nytt spill kan gi søvnproblemer og prestasjonsangst, NRK, 3. jun. 2019. Hamill, A. (2019) Gamere er morgendagens ledere, NRK, 2. feb. 2019.

Konklusjon På samme måte som de kvinnelige gamblerne ble sett ned på, ble også gamermiljøet dømt som usunt og dårlig. Gaming kan ha en positiv innvirkning i folks liv, hvor man kan få mulighet til å etablere nyttige egenskaper og en form for tilhørighet. Så lenge individene er klare over egne behov, gir den virtuelle verden er mulighet mange ellers ikke kunne få oppleve. Enten om det er fysiske eller psykiske begrensninger

Ness, K. K. og Toftaker, J. (2019) Skjermbruk kan hemme barns hjerneutvikling, NRK, 13. nov. 2019. Schaubert, V. (2019) Først da Mats var død, forsto foreldrene verdien av gamingen hans, NRK, 27. jan. 2019. Sandmo, E., Toftaker, J. og Johannesen, B. (2017) Gaming er et større problem enn rus, NRK, 14. mar. 2017. Schull ND. (2002) Escape Mechanism: Women, Caretaking, and Compulsive Machine Gambling. Working Paper No. 41. Center for Working Families, University of California, Berkeley

som skaper hinder i den virkelige verden, åpner den virtuelle en mulighet for en ny sjanse hvor den største konsekvensen er et «game over» og man må starte på nytt.

Thanem, T. (2018) Ber unge føre opp dataspill på CV-en, VG, 03.sep. 2018. Thonhaugen, M. (2018) Forsker: -Verdt å ta diskusjonen om barnet vil droppe ut av skolen og satse på gaming, NRK, 8. sep. 2018. Vigsnæs, M. K., Blomkvist, L. og Roalsø, M. (2020) Slik kan karantenetiden påvirke deg psykisk, NRK, 17. mar. 2020.

Historier fra felt

Introvert feltarbeider AV LISA ÅSBERG

Jeg var redd for å begynne på feltarbeid allerede

Vi som introverter og høysensitive pleier å se småting og reflektere dypt over ting som andre kan overse. Det, vil jeg si, er en fantastisk evne som antropolog. Vi må bare tilpasse oss rammene.

før jeg kom inn på master. Vi har jo alle hørt om de store pionerene: Malinowski som ble strandet i flere år blant ukjente folk men som istedenfor å få panikk ble feltarbeidets far;+ Evans-Pritchard som gjorde banebrytende studier av hekseri. Og jeg? Jeg er en høysensitiv introvert med toner av sosial angst og innslag av røkte nerver. Ting jeg har fått panikk av: for mye lyd, for mye folk, å møte fler enn én ukjent person om gangen, å gjøre noe feil, å ikke få nok alenetid.

Min løsning var å være smertefullt ærlig med meg selv. Jeg er ikke Malinowski eller E.-P., og jeg kommer aldri til å bli det. Jeg trenger trygghet, muligheten til å trekke meg unna og være for meg selv, tid til å fordøye inntrykk og følelser, og forberede meg på ting som kan føles skumle. Ellers blir det ikke noe feltarbeid på meg, bare en trist liten haug med tårer og angst. Så jeg fikk med meg samboeren i felt. Jeg ga meg selv god tid om morgenen, jeg ble ikke lenger med informantene enn jeg orket hver dag. Jeg la frem klær kvelden før. Jeg hadde nær kontakt med venner og klassekompiser, som hjalp å roe meg. Og resultatet var at min tid i felt ble veldig lærerik, utfordrende og gøy. Jeg er ikke Malinowski eller EP, men som de sier her i Sverige: annorlunda är bra.

Så ja, jeg var redd for å begynne på feltarbeid allerede før jeg kom inn på master. Det hjalp heller ikke at mine informanter var mennesker jeg var sikker på at jeg ikke ville ha noe til felles med – lokalpolitikere fra Sverigedemokraterna, et innvandringsfiendtlig parti med røtter i nazismen. Men jeg visste også at samme sensitivitet kunde bli en styrke hvis jeg spilte mine kort rett.

historier fra felt

Sjøsyk feltarbeider FOTO OG TEKST AV HÅKON LARSEN

Gjennom første semester av mastergraden i sosialantropologi forbereder vi oss grundig for etnografisk feltarbeid gjennom utforming av våre egne individuelle forskningsprosjekter. Vi lærer at for å produsere god etnografi så må vi gjøre oss selv oppmerksomme på våre egne forutinntattheter og forventninger både til feltarbeidet, tematikk og selve menneskene man skal delta i hverdagslivet med. Feltarbeidet skal være en prosess av og for oppdagelse; personlig, tematisk og metodologisk.

le betydningen av håndverksfiske for en fijiansk kystlandsby. Her skulle jeg gjennom deltakende observasjon selv være med i det hverdagslige landsbylivet, gjennom blant annet fridykkefiske. Dette var først enklere sagt enn gjort. Til å begynne med måtte jeg opparbeide tillit blant erfarne fiskere i landsbyen for å forsikre dem om at jeg var en kompetent svømmer, og at jeg ikke kom til å drukne under deres oppsyn. Delvis var dette forankret i en grad av overbeskyttelse, men også i reelle faresituasjoner som kunne oppstå gjennom kraftige havstrømninger som befinner seg rundt korallrevet vi skulle fiske ved.

Streben for dette idealet, derimot, er ikke alltid like enkel. Vårsemesteret 2020 utførte jeg cirka 11-ukers feltarbeid på Fiji før koronapandemien sendte meg uventet tidlig hjemover til Norge. Fem av disse ukene fikk jeg heldigvis tilbrakt i en landsby på en øy i Lau-gruppen øst i Fiji. I prosjektskissen min hadde jeg lagt frem ønske om å forske på den sosiokulturel-

Over tid og gjennom mindre fisketurer nærmere land opparbeidet jeg mer og mer tillit og fikk til slutt bli med til dypere havområder med en gruppe fiskere. Personlig kjente jeg en enorm glede av å endelig

ha fått tillatelse til å delta på en større fisketur enn jeg tidligere hadde vært med på.

konsekvenser kunne det ha for feltarbeidet mitt videre hvis de innså at jeg var blitt sjøsyk?. Hadde jeg nå bekreftet alle deres bekymringer om meg – at jeg ikke kunne håndtere sjøen slik som dem? Blikket mitt var låst langt frem. Samtidig hørte jeg intens prat på fijiansk til høyre for meg. Jeg så kjapt til siden og innså at det var så klart meg de diskuterte med åpenbar bekymring. Ikke før i senere tid fikk jeg høre at de hadde vurdert å avbryte resten av fisketuren på grunn av tilstanden min., Heldigvis at jeg hadde jeg beroliget dem nok ved til slutt å innrømme at jeg var blitt sjøsyk, men at det ville hjelpe hvis jeg bare fikk hvile litt. Jeg var blek og følte meg rett og slett helt

I en glassfiberbåt kjørte vi ut 15 minutter fra den hvite sandstranden foran landsbyen til et nærliggende korallrev. Det hadde tidligere regnet og sjøen var relativt røff med mye bølger. På vei bort gjorde vi klart fridykkingsutstyr og filte vekk rust fra spydspissene til harpunpistolene vi senere skulle bruke. Da vi var kommet vel frem hoppet vi ut av båten og videre svømte, fisket og dykket vi langs korallrevet. Min oppgave var å assistere de andre fiskerne ved å bære fangsten, samt holde utstyr og spydvåpen hvis de

forferdelig. En kombinasjon av kvalme og flause. Jeg innså at jeg ikke var i stand til å returnere til sjøen og ba de andre fiskerne fiske videre uten meg mens jeg ble igjen sammen med båtføreren. Tankene fortsatte å svirre; feilet jeg som feltarbeider?

måtte dykke dypere for å samle muslinger (vasua) eller hente tilbake fiskespyd. Vi var i vannet i nesten to timer og ting gikk tilsynelatende veldig bra. Bølgene og strømningene var kraftige og kastet oss frem og tilbake, men jeg klarte likevel å holde tritt – selv om jeg ikke helt klarte å forestille hvordan jeg selv skulle klart å skyte fisk i vannet under slike krevende forhold. Etter hvert ble vi hentet av båten for en halvtimes lunsjpause hvor vi spiste medbrakt brødfrukt (uto) og ferskfangede muslinger dyppet i en blanding av sjøvann, limesaft (moli) og opphakket chili (rokete). Gleden var stor – og egentlig ganske surrealistisk. Der satt jeg, i midten

Det føltes som all progresjon vedrørende innpass for deltakelse ble satt på spill. Men, samtidig som de andre fiskerne returnerte til sjøen åpnet det seg en unik anledning til å prate med båtføreren alene i 45 minutter – etter jeg hadde fått hvilt nok i båten og kvittet meg med den verste sjøsyken – uten noen særlige avbrytelser. Tidligere hadde jeg bare fått anledning til å prate kort med han i mer formelle og større forsamlinger, hvor minimalt med ord ble utvekslet mellom oss. Alene, derimot, pratet han mye og forklarte utdypende om en rekke temaer og spørsmål relevant til feltarbeidet mitt tilknyttet landsbyen og øyen.

av Stillehavet og spiste fersk sjømat i en båt sammen med fijianske fiskere og følte jeg endelig hadde fått til deltakelsen ved feltarbeidet mer ‘skikkelig’. Halvveis gjennom pausen skjønte jeg derimot at noe var galt. Jeg begynte å kjenne meg uvel og kvalm – og forstod kjapt hva som var i ferd med å skje. «Faen», tenkte jeg. Følelsen av sjøsyke krøp frem. Først ble jeg fryktelig stille og forsøkte å fokusere på havhorisonten. Mens inni meg kjente jeg en intens redsel: hvilke

Gjennom samtalen brakte han opp flere diskusjonstemaer om blant annet helse, fiske og statlige fiskerireguleringer, i tillegg til historier om personer og lokale steder mens vi observerte øyen fra avstand.

Innsikten han ga meg var overraskende, innlysende og svært oppmuntrende for mitt eget arbeid, spesielt på et tidspunkt hvor jeg trodde jeg hadde stukket kjepper i mine egne forskningshjul. Han pratet aldri like mye med meg igjen, da vi i ettertid stort sett bare møttes i større forsamlinger. Jeg er fremdeles ganske sikker på at jeg aldri ville fått innsikt til hans spontane refleksjoner om disse temaene, hadde jeg ikke blitt sjøsyk den dagen.

ellers ikke ville blitt eksponert for. Og det er de som gir økt motivasjon og ny gnist til å fortsette et krevende, men også svært givende etnografisk arbeid. Antropologisk metode er på denne måten vanskelig å forberede seg helt på. Man vet sjeldent helt hva man kan forvente og hvordan ulike situasjoner vil utspille seg. Det handler i en mye større grad om en holdning til å være klar over at man kommer til å erfare skiftende utfordringer og overraskelser på både godt og vondt i løpet av feltarbeidet.

Antropologi, og det tilhørende etnografiske feltarbeidet, er en utforskningsprosess med uventede overraskelser. En prosess for oppdagelser bestående av ut-

Det er en prosess hvor ting vugger konstant opp og ned, frem og tilbake – og det beste man kan gjøre er å holde seg godt fast og håpe at man ikke blir altfor sjøsyk. Men skulle man bli det, så går det til slutt stort sett helt greit da også.

fordrende og skiftende perioder og situasjoner hvor man i et sekund tror man endelig ‘får det til’ og i et annet hvor man føler alt er i ferd med å gå galt. Men heldigvis er det slik at selv med negative overraskelser i feltarbeidet, så åpnes stadig nye muligheter man

ESSAY

TEKST: CHIARA PECORARI ILLUSTRASJON: TONJE SOPHIE GRAY

Conditional Civility: Hong Kong framework, had already been met by protests and strong opposition when it had been proposed in 2003. Enough, if fact, to make the government retract the proposed bill. This time around, it was, by Beijing. Last summer protests broke out in Hong Kong over a proposed extradition bill that would have allowed fugitives to be extradited to, among other countries, mainland China. Following a slow and minimal response from the government, protests escalated throughout the autumn. They culminated with the sieging of several university campuses, all well documented by European news outlets, and continued up until the break-out of the Covid-19 pandemic in mid-march.

The new law needs to be seen as a response to last year’s protests. Previously left legally undefined were what acts of secession, subversion, terrorism and collusion with foreign/external forces actually were, and what legal consequences such acts would have. Notably, it allows Beijing a greater control over life in Hong Kong that it previously has not had. This was the backdrop to my BA dissertation. Specifically, I looked at how conceptions of what it meant to be a Hong Konger during the protests were articulated in texts primarily from one English-language Hong Kong newspaper’s opinion section. In other words: How did people talk about what being

Under the Covid lockdown, a new national security law for Hong Kong was proposed and adopted by the National People’s Congress in Beijing. The law, intended to cover up holes in the existing legal

a Hong Konger entailed?

of protesters, much as we have seen in the Black Lives Matter protests this summer, in vandalizing buildings and roads was under the spotlight. Doxxing, bullying, and harassing individuals who went against the protest movement were also examples given of the protester’s incivility. Incidents like these were used to categorically discredit protesters, and distance it from what were said to be real Hong Kongers: peaceful, law-abiding, and empathetic (Tam, 2019).

The material I analysed could in broad terms be divided into texts that were pro-protests and anti-protests. In both categories the overarching theme that framed the discourse on was civility. In English the term appears to have a duality that any Norwegian word captures. In the first sense in which the term was used, “civility” referred to the notion of common decency; of all that follows with manners, norms, etiquette and ensuring social cohesion through following these rules. In short: much of the daily practices that make up and structure our lived experiences. In anti-protest discourse, this was the sense that was mostly used. Here the ”incivility”

The other sense of the word follows its etymological roots in describing the being of a person in a society, as the “standing or membership in the political community with its attendant rights and responsibility” (Boyd, 2006, p. 864). It carries associations of citizenship and participation in the polity. For example,

Now, here’s the obvious crux: civility—in both senses, but especially with the meaning pertaining to good behaviour and values—has a long and rich history of being used in to oppress groups throughout society. Referring to people as ”savages,” ”lesser people,” or ”people without culture” are just different ways of saying that they are uncivilized; not of our calibre, and therefore not legitimate equals to us. The notion has been used to create boundaries between those in power and those without. It was a tool at the heart of the colonial machinery, it still is central to today’s immigration politics (immigrants have to integrate into our civility). Or better worded: “Above all, civility has acted, like concepts of ‘the public,’ as a restricted, and exclusionary way of differentiating who was a citizen as who was a subject” (Mamdani, 1996, as reported in Thiranagama et al., 2018).

texts that voiced pro-protest sentiments wrote of participation in the protests as a civic duty; protesting was a “battle for the soul of the city” (Ting, 2919). Performing a civic duty and doing so collectively was said to make people feel a stronger sense of belonging and identity, both as citizens of Hong Kong, as well as with the rest of the movement.

Resistance and civility are closely linked, and uncertainty has been expressed over where the new law sets the boundaries between freedom of expression or political freedom, and what is counted as secession, subversion and collusion with foreign bodies. How were citizens to voice sentiments of disagre-

This section of my data voiced perceived realities of the government not responding to the people’s calls, that led to a subsequent distrust in it, and of a fear of increased mainland influence in Hong Kong. These perspectives brought around a reconceptualization of civility that included violent actions and behaviour which otherwise was seen as uncivil, as mentioned above. Justified by the threat that the mainland poses, and by extension the Hong Kong government, such acts became civil in the context of the fighting for a better future society.

ement with the government, if they now could be criminalized? One of the central debates in Hong Kong media last fall was about what the slogan “Liberate Hong Kong, revolution of our times” actually meant. To pro-Beijing officials, the slogan was seditious, but to protesters it stood for the general sentiment of displeasure with the government; but it was far from clear that all protesters intended it as a literal call for

independence from the mainland. When the underspecified national security law came into force, a common belief was that using the slogan had become criminal behaviour. An article in The Guardian (4.07.2020) reported that protesters and netizens found ways around communicating the message; for example, by simply writing the sequence of tones used in Cantonese when saying the slogan out loud (Cantonese is a tonal language), to writing the initials of each word in the Latin alphabet.

is a rich gold mine for ethnographic research; for those interested in resistance, in questions of human rights, in questions of kinship (consider how family ties have been stressed and strengthened through over the last year), values, economics and business strategies (cf. the purchase of stock in Apple Daily reference above). What remains to be seen is whether, under the now more repressive set of regulations, anthropologists can access and tap into this data and produce the valuable ethnographic material to supplement the avalanche of short-lived, fast-paced media reports

Another example given of workarounds involved “Lennon walls”; walls filled with post-it notes with slogans and pro-democracy messages. Worried that the slogans might get owners in trouble, “one café replaced its wall with blank memos” the same article reported. The walls have over the last year become so closely associated with the movement as to become a symbol for it.

on the current state of affairs.

kilder: ‘Hidden language’: Hongkongers get creative against security law. (2020, July 4). The Guardian. Apple Daily: Company sees huge rise in stock after crackdown. (2020, August 11). BBC.

When founder of the Apple Daily, a tabloid-style publication with a pro-democracy editorial line, was recently arrested under the new security law for charges of collusion with foreign forces, supporters bough company stock and queued to buy up paper copies of the paper (BBC, 11.08.2020).

Boyd, R. (2006). ’The Value of Civility?’. Urban Studies, 43(5-6), 863878. Tam, L. (2019, July 29). How the Hong Kong identity is being warped by social media as protests rage. South China Morning Post. Thiranagama, S., Kelly, T., & Forment, C. (2018). Introduction: Whose civility? Anthropological Theory, 18(2-3), 153-174. Ting, V. (2019, June 15). Black-clad protesters united in common cause insist: we are not rioters, we are just ordinary citizens who love Hong Kong. South China Morning Post.

These workarounds are small and peaceful forms of protest, and we should expect to see more of them in the future. With all legal changes, social life has to readjust. Sometimes the changes are barely noticeable to the public, but sometimes they change the whole of society. Changes in the terms of engagement for what forms of expression are allowed or not, have deep-going consequences on all aspects of social life. How people obey the new law, disobey it, and most interestingly, operate in its grey zones

FOTOKON KURRAN SE tEMA: LYKKE

BILDE OVENFOR AV YLVA BORDSENIUS

#2 BILDE TIL VENSTRE AV MADELON VARBEEK Once in a while, a group of my old friends get together. We talk about the things that happened in the time we didnâ&#x20AC;&#x2122;t see each other and make a bonfire in the fields close to the woods of our hometown. We eat, drink, dance and talk deep into the night. This is a picture that is made on one of those nights, capturing the sense of carelessness and how it feels like everything is the way it used to be again, for a night. 20

#1 av sarah-christin aga Bildet ble tatt ikke langt fra Cox’s Bazar i Bangladesh våren 2020. Jeg var der i forbindelse med en studietur som gikk til flyktningleiren der Rohingyane bor. Kvinnen traff jeg et roligere sted like ved. Hun het Aadya og var hindu. Siden jeg nettopp hadde vært i India utvekslet vi noen fraser på hindi. Hun sa at hun var på vei til et tempel, men måtte ta en pause i solen for å spise en is! 21

#3 av tonje juvik Slapper av og nyter solnedgangen langs Playa Tortuga pĂĽ Santa Cruz, GalĂĄpagos Islands.

INTERVJU

TEKST: SYNNE KAISDATTER KROGSTAD FOTO: MINA KJELDSEN

FELTARBEID PANDEMI OG LOCKDOWN

En masterstudents uforutsette utfordringer i felten Som resten av verden har også årets masterstudenter på feltarbeid fått kjenne på ulike konsekvenser av Covid-19-pandemien. Mens de fleste av oss studenter (forhåpentligvis) har kommet oss gjennom dette ganske annerledes semesteret med forelesninger på nett og hjemmeeksamen, har situasjonen vært noe ulik for de som hadde planlagt å tilbringe semesteret utenlands. Hvordan blir det for de som hadde på agendaen å bruke vårhalvåret på å gjøre feltarbeid og skape nære relasjoner til nye og avgjørende informanter, når akkurat disse informantene underveis i prosessen får beskjed fra myndighetene om å isolere seg fra resten av omverdenen? Vi i Kula Kula har snakket med masterstudent Mina Kjeldsen som er

en av de som har stått ovenfor akkurat denne utfordringen. Den 1. februar reiste Kjeldsen til Brighton i England for å gjennomføre feltarbeidet sitt. Et feltarbeid som i utgangspunktet skulle vare i fem måneder, altså frem til 1. juli, men som på grunn av Covid-19-pandemien i stedet endte med at Kjeldsen den 29. mars valgte å pakke kofferten og reise tilbake til Norge igjen. Hvilke tanker er det som først inntreffer når en slik situasjon oppstår? Hvordan håndterer man en slik endring i omstendigheter, og er det i det hele tatt mulig å fortsette et så vidt påbegynt feltarbeid fra et helt annet land enn der en startet? Dette er

spørsmål som Mina Kjeldsen gir oss svar på med de erfaringene hun har gjort seg dette semesteret.

å reagere med tiltak enn andre europeiske land, så det var veldig rart å kunne fortsette mitt vanlige liv i Brighton mens jeg så andre land i Europa lukke helt ned, som for eksempel Norge. I starten av Covid-19 så jeg vel egentlig på situasjonen som en mulighet til å utfolde prosjektet mitt på en ny måte. Plutselig ble alle strukturene enda mer tydelig og jeg så enda klarer hvilken viktighet ulike relasjoner hadde for de menneskene jeg var rundt. Ensomhet ble plutselig også en tematikk som ble snakket om mye mer og en studie på ensomhet føltes i alle høyeste grad relevant.

Først og fremst, hva er det som har vært fokusområdet i masterarbeidet ditt? I arbeidet mitt ønsket jeg å studere ensomhet i Brighton fra et antropologisk perspektiv. Altså utforske hvordan for eksempel samfunnsstrukturer og institusjonelle diskurser påvirker hvordan vi forstår, opplever og forebygger ensomhet. Hva var dine første tanker da Covid-19 kom til Europa og på hvilken måte trodde du det ville ha konsekvenser for deg og ditt arbeid? Jeg hadde vel et litt blandet forhold til Covid-19 da det først kom til Europa. England var mye senere til

På hvilket tidspunkt forsto du at du måtte reise tilbake til Norge og hva var det som gjorde at du innså det akkurat da?

Jeg forsto vel at jeg måtte tilbake til Norge når alle restauranter og barer ble beordret til å stenge. Dette var 20. mars. Da mistet jeg min siste mulighet til å møte og snakke med mulige informanter og å gjøre deltagende observasjon. De stedene der jeg hadde jobbet som frivillig hadde allerede stengt ned. Mange av de jeg omgikk var eldre, og i faresonen hvis de ble smittet. Jeg så derfor på det som etisk galt å fortsette å oppfordre dem til å møtes da jeg visste at de hadde fått beskjed av myndighetene om å holde seg hjemme og isolere seg.

Jeg hadde brukt minst halvannen måned der på å bli kjent med byen, bli trygg de stedene jeg jobbet frivillig og skape mine første bekjentskap. Jeg har lært mye om byen og de ulike gruppene og blitt kjent med mange ulike mennesker. Men jeg hadde dessverre ikke begynt å dykke ordentlig ned i tematikken min enda. Ensomhet er jo fremdeles et tabu og jeg følte at det var viktig å skape relasjoner basert på trygghet før jeg gikk ordentlig i gang med å samle inn data om temaet. Dette fikk jeg derfor dessverre aldri mulighet til.

Hvor godt kom du i gang med feltarbeidet i Brighton før du reiste hjem igjen? Jeg syntes dessverre ikke jeg kom særlig godt i gang.

Fikk du mulighet til å forberede deg på hjemreise eller kom det brått på? Jeg var jo ikke særlig langt hjemmefra så følte ikke

Dersom du på forhånd, før utreise, hadde visst om pandemiens utvikling, ville du ha gjort noe annerledes? Det er vanskelig å svare på, men jeg tror nok det uansett hadde blitt vanskelig å utføre studiet mitt på ensomhet i Brighton, selv om jeg hadde visst om pandemiens utvikling. Hele England er jo i lockdown og jeg er usikker på om det kommer til å forandre seg med det første. Hvis jeg visste om pandemiens utvikling hadde jeg vel kanskje heller valgt å gjøre feltarbeidet mitt her i Bergen da det i mye større grad har vært mulig å bevege seg rundt og møte eventuelle informanter her.

at det var så nødvendig å forbedre seg alt for mye før jeg hadde bestemt meg for om jeg ble eller reiste hjem. Jeg fulgte hele tiden med på om det var flybilletter til Norge og hvordan prisene utviklet seg. Da jeg bestemte meg for å reise hjem gikk det derfor heldigvis greit å finne billetter og komme seg hjem, med kun et flybytte i Oslo. Hvordan har det da vært for deg å fortsette arbeidet ditt i Norge? Det har gått greit, men jeg føler jo selvfølgelig ikke helt at motivasjonen er på topp. Jeg har syntes at det å skrive feltrapport har vært vanskelig da jeg i utgangspunktet hadde planer om å skrive den etter at jeg hadde vært en måned til i feltet. Jeg har snakket litt på telefon og på meldinger med de jeg ble kjent med i England, men har bestemt med for å legge det feltarbeidet jeg gjorde i England litt til side nå. I stedet vil jeg prøve å fokusere på hvordan jeg eventuelt kan omforme oppgaven og feltarbeidet mitt til å studere ensomhet her i Bergen. Da vil nok det jeg fikk samlet inn av data i England bli brukt i et kapittel, men ikke som hovedfokus i masteren min. Tror du denne pandemien vil ha noen påvirkning på ditt arbeid og din endelige masteroppgave? Den kommer jo til å påvirke arbeidet mitt i stor grad ettersom jeg nå vurderer å omforme hele oppgaven slik at hovedfokuset blir på ensomhet i Bergen og ikke i Brighton. Det vil si at jeg må ut i et nytt fem måneders langt feltarbeid i Bergen til høsten. Samtidig håper jeg jo også at den til en viss grad vil bidra til å støtte opp om arbeidet mitt med tanke på at pandemien har gjort underliggende strukturer mye mer tydelig. Jeg tror pandemien har gjort det mye tydeligere hvordan enkeltindivider skaper mening av sine relasjoner og sitt forhold til ulike institusjoner og organisasjoner.

ESSAY

AV LENE MORTENSEN, Student ved NHH

Veien mot et langtidsrettet samfunn Under koronakrisen har vi sett stater, bedrifter og individer ta inngripende og ellers ukonvensjonelle tiltak for å stoppe smitten av viruset. Forskjellige former for borgerlønn er blitt midlertidig iverksatt i Spania, USA, Danmark, Frankrike og Hong Kong (Ward, 2020). Gin-produsenter endrer produksjonen sin til å lage håndsprit, støvsugerprodusenter leverer ventilatorer, og japanske elektronikkgiganter lager ansiktsmasker for å hjelpe stater og sykehus under krisen (Miller, 2020). Her i Norge står dugnadsånden sterkt, og folk holder seg i stor grad inne. Det er spennende å se den kollektive responsen på koronakrisen fordi den viser at vi kan stille opp når det står på som verst. Samtidig som koronakrisen herjer, gjemmer det seg en klimakrise som vi fortsatt må ta stilling til. De løsningene som kreves her er imidlertid forskjellig fra det som kreves under koronakrisen. Det

kan virke som om de samfunnsstrukturene som er til stede i dag ikke er rustet for å senke utslipp og holde temperaturøkningen nede. Det som må gjøres under koronakrisen er derfor å tenke over hvordan økonomi og vår egen rolle må endres for at vi skal greie å overkomme klimakrisen som kommer etterpå. Den flytende moderniteten Ifølge Bauman har det skjedd en endring i samfunnsstrukturene vi befinner oss i, og vi har bevegd oss fra et system av fast- til flytende modernitet (Bauman, Liquid Modernity, 2000). Med fast modernitet menes et langtidsrettet samfunn hvor makt utøves ved å begrense og kontrollere muligheter, og individets frihet minskes til fordel for forutsigbarhet og sikkerhet (Bauman & Haugaard, 2008). Dette

vil si et samfunn hvor makten til å lage spilleregler ligger hos stater, mens produsenten har makt over arbeidstagere og deres produksjon. De kaotiske elementene ved menneskelivet ble kontrollert, noe som gjorde at det ukjente fremstod som kjent. Rundt midten av det 20. århundre endret dette seg i takt med økt fokus på vekst og konsumerisme. Med et ønske om høyere individuell frihet byttet man ut individuell sikkerhet med frihet til å konsumere det man ønsker. Som følge av et behov for konstante muligheter for finansiering av bedrifter ble maktsentrene gradvis flyttet over til verden av finans. Denne desentraliseringen av makt innebar derfor at den

som kan knyttes opp mot kjente utsagn som «sosialisme til de rike, kapitalisme til de fattige». I denne krisen er ikke bare den økonomiske risikoen havnet hos arbeidstakere i form av usikkerhet rundt lønn, men også den helsemessige risiko som faller på helsearbeidere, lagermedarbeidere og andre essensielle arbeidstagere over hele verden. Det er også viktig å huske på at den klare skjevheten i distribusjon av rikdom som har oppstått som følge av desentraliseringen av makt, har ført til en disproporsjonal risiko for de som ikke har muligheten til å isolere seg selv: enten det er mennesker som må dra på jobb for å tjene nok penger til livets opphold, eller

opplevde kontrollen som var til stede under den faste moderniteten forsvant, og gikk over til usikkerhet i den kortsiktige, flytende moderniteten. Usikkerhet har derfor blitt manifestert i aspekter vi ikke har noe kontroll over - og som vi ikke vet konkret hva er - som svingninger i markedet og i de mest ekstreme tilfellene, finanskrakk. Eller som Bauman forklarer: “Living under liquid modern conditions can be compared to walking in a minefield: Everyone knows an explosion might happen at any moment and in any place, but no one knows when the moment will come and where the place will be.” (Bauman, Liquid Modernity, 2000). Den usikkerheten som Bauman beskriver, får vi virkelig kjenne på kroppen i disse tider. Koronakrisen

om det er mennesker som bor i tettbefolkede flyktningleirer. Sett utenifra, virker det absurd å heller bruke penger på å redde en bedrift fra konkurs, enn å potensielt bidra til at en gruppe mennesker kan overleve denne krisen. Dette er selvfølgelig satt på spissen av det som kan diskuteres er innenfor rammene til hvert lands regjering å ta stilling til, siden det er snakk om lokale arbeidsplasser og arbeidsledighet. Her også faller risikoen på vanlige folk, og bedriftene må reddes for å unngå mer kaos og usikkerhet. Det er derimot akkurat denne frykten som hører med den flytende moderniteten som Bauman påpeker. Sett opp mot klimakrisen vil dette også føre til at de mest sårbare i samfunnet må ta støyten, og koronakrisen viser hvor svakt finansinstitusjonene våre er.

har vist hvor skjør friheten vi som individer nyter på daglig basis i et åpent samfunn, så vel som de moderne finanssystemene som skal verne om den, er. Den liberalistiske verdenseliten ønsker regjeringer som ikke intervenerer i markedet og som fjerner reguleringer som kan sakke ned vekst. Samtidig ber bedrifter om krisepakker for å unngå konkurs, begrunnet med at disse er «too big to fail» og at vi ikke kan risikere tapet av disse bedriftene. Fra dette vokser det derfor frem en sprø dissonans i retorikken deres

Our house is on fire Det er fortrinnsvis interessant å merke seg hvorfor samfunnet reagerer sterkere på koronakrisen enn på klimakrisen her i Norge. Det som driver krisene, kan tenkes på som usynlige – vi kan ikke se hverken viruset eller utslippene. Begge har merkbare konsekvenser som enten oppleves eller leses om i nyhetene, så vel som uante effekter vi ikke har avdekket enda. Det kan tenkes at forskjellen ligger i samfunnets kortsik-

tighet som følge av den flytende moderniteten. Kortsiktigheten i det politiske og økonomiske rammeverket smitter over på oss, og gjør at tidsrammene som brukes for hva som er viktig og nødvendig er reduserte. Et klart symptom på dette er hyperkonsumerismen som påvirker store deler av livene våre.

Konkrete politiske og økonomiske tiltak for et langtidsrettet samfunn Det har kommet flere forslag til hvordan man kan bruke koronakrisen som en plattform til å endre strukturer så man kan bukte med klimaendringene. Et av forslagene til økonom Mariana Mazzucato er å strukturere vilkårene til krisehjelpen bedrifter får så de legger føringen for de nye økonomiske systemene som må komme når pandemien er over (Mazzucato, 2020). Dette kan være i form av et økt fokus på å senke karbonutslipp og investeringer i arbeideres tilpasningsevner. Mazzucato påpeker blant annet at det ikke er entreprenørskap i det frie markedet

Kan det være vår egen og virusets tidsmessige nærhet til døden som gjør at individer bidrar så mye i forhold til i klimakrisen? Vi har i stor grad fjernet oss fra døden i Norge, og det oppstår ofte et ubehag når vi må snakke om den. Det er selvsagt bra at vi har et helsevesen som tar vare på oss, og bidrar til at vi lever lenge og har lav barnedødelighet. Dødsangsten kommer på den andre siden ikke frem før det brenner mest, og før det skjer har vi ikke tatt stilling til dette ubehaget. Når koronaviruset da presser på, og det meldes om høye dødstall tenkes det selvfølgelig på de nærmeste og hvordan vi kan unngå å bli smittet. Og det skal man selvsagt gjøre – per nå har eksempelvis sosial distansering fungert godt i Norge. Men skadene som følger med klimakrisen blir ikke mindre av at de oppleves som lengre borte tidsmessig. Vi tenderer til å tro på det som samkjører med vår egeninteresse (Muthukrishna, 2020), noe som i et korttidsperspektiv gjør det enklere å avskrive det som kan oppleves som inngripende i hverdagen. Dette, sammen med kortsiktigheten i den flytende moderniteten, senker

som bidrar til den mest banebrytende innovasjonen. Gjennombrudd innenfor bransjer som IT, luftfart, nano- og bioteknologi har heller vært grunnet offentlige beslutningstageres investeringer, og derav høy risikotaking, som har bidratt til en kumulativ utvikling av teknologi og banet vei for bedrifter som Google, Facebook og Tesla. Myndighetene bør derfor bevege seg fra å være et apparat i økonomien som rent pragmatisk retter opp i markedsfeil, til å kontinuerlig samarbeide med markedet for å drive det i en grønn retning (Mazzucato & McPherson, The Green New Deal: A bold mission-oriented approach, 2018). Andre tiltak innebærer EUs nye planer for overgangen til sirkulærøkonomi. Her legger de føringer for hvordan man kan forlenge levetiden til materialer dramatisk (European Commission, 2020). I Amsterdam planlegger nederlandske politikere å ta i bruk alternative økonomiske modeller som setter menneskerettighetene til grunn og la økonomien eksistere innenfor rammene til det «økologiske taket» til jordkloden (Boffey, 2020).

evnen vår til å bearbeide og ta stilling til problemstillingene rundt klimaendringene. Det er mye enklere å forestille seg de menneskene som sitter på gamlehjemmet når man besøker bestemor enn de mer abstrakte kommende generasjonene. Men det hjelper ikke å være bevisst på vår egen bias, det trengs også konkrete endringer i de økonomiske systemene for å endre tankegangen i samfunnet fra korttid til langtids.

Et av tiltakene Mazzucato foreslår er å omstrukturere finansmarkedet fra å være orientert rundt korttids-

produksjon- og utbytte, til langsiktig og strategisk finans. Fra Europakommisjonens aksjonsplan for å finansiere bærekraftig vekst anbefaler de spesifikke tiltak som kan fremme et langtidsperspektiv i finans. Tiltakene inkluderer å lage bærekraftsmål i kredittvurderingen av bedrifter og etableringen av harmoniserte metoder for bærekraftige referanseindekser. Et annet forslag til å endre strukturene innenfor finans er at flere bedrifter kan gå fra å ha investorer, til at arbeiderne selv sitter som aksjonærer i sin egen bedrift – også kjent som Employee Stock Ownership Plan (ESOP-bedrifter). I en artikkel fra Harvard Business Review ble ESOP-bedrifter kalt «radikalt de-

les målet vi må kjempe for, kunne det ha virket positivt for de endringene og ofrene som må bli gjort for at vi skal greie å senke utslippene. Det er demotiverende å lese om og tenke på klimaendringene, men det er inkrementelle fremskritt enkeltindivider tar i samspill med politiske endringer som til slutt kan føre til en større forandring. KILDER: Ashoka. (2020, Mars 27). We Must Flatten The Curve For Small Businesses Too. Bauman, Z. (2000). Liquid Modernity. Cambridge, Storbritannia: Polity Press.

mokratisk» og viste til at de vokste fortere enn vanlige bedrifter, og at arbeidstakerne hadde mer innflytelse på bedriften gjorde at de og bedriften presterte bedre (Rosen & Quarrey, 1987). Etter tidligere resesjoner, inkludert finanskrisen i 2008, ble det også vist at ESOP-bedrifter er mer motstandsdyktige med tanke på markedssvingninger (Ashoka, 2020). Dersom flere bedrifter går over til en slik modell, vil man trekke maktsentrene tilbake til bedriftenes arbeidstakere, noe som vil igjen styrke demokratiet på arbeidsplassen.

Bauman, Z., & Haugaard, M. (2008). Liquid modernity and power: A dialogue with Zygmunt Bauman. University of Leeds, Department of Sociology; National University of Ireland, Galway, Department of Political Science and Sociology . Boffey, D. (2020, April 8). Amsterdam to embrace ’doughnut’ model to mend post-coronavirus economy. European Commission. (2020, Mars 25). EU Circular Economy Action Plan. Halldorf, J. (2020, april 4). Det finnes ting som er verre enn å dø. Mazzucato, M. (2020, Mars 18). The Covid-19 crisis is a chance to do

Hvilken større fortelling lever du i?

capitalism differently.

For å endre vår egen kortsiktige tankegang (og kan-

Mazzucato, M., & McPherson, M. (2018, Desember). The Green New Deal: A bold mission-oriented approach.

skje bearbeide litt dødsangst) foreslår Joel Halldorf at man spør seg selv: hvilke ideal er du beredt for å dø for, og hvilken større fortelling du lever i (Halldorf, 2020)? Dersom man ser på vår samtid, er vi tilsynelatende den siste generasjonen som har muligheten til å endre kursen klimaendringene har satt. Om du tenker at å være del av den endringen er den større fortellingen du lever i, kan det lettere føre til å ta langsiktige beslutninger. Dette er ikke for å si at alle skal arbeide med klima – da ville ikke samfunnet gått rundt. Dersom vi kunne skapt en forståelse av det fel-

Miller, N. (2020, April 13). How factories change production to quickly fight coronavirus. Muthukrishna, M. (2020, April 22). Long read: Cultural evolution, Covid-19, and preparing for what’s next. Rosen, C., & Quarrey, M. (1987, September). How Well Is Employee Ownership Working? Ward, M. (2020, Mai 5). Scotland is considering a universal basic income. Here’s why countries are putting cash directly in the hands of workers as the pandemic continues.

VISUELL ANTROpologi Kula Kula har et nytt tilskudd til sitt repertoar, nemlig Visuell antropologi. I denne delen vil vi diskutere hvordan visuell antropologi skiller seg fra den akademiske antropologien. Hva kan vi f책 fra visuell antropologi som ord ikke lykkes med 책 formidle? Om det i det hele tatt er slik? Kan vi f책 en dypere innsikt i feltarbeidet via bilder? Denne diskusjonen f책r vi gjennom innsendte eksempler fra ulike antropologer i felt.

Foto og tekst av: Carmeliza Soares da Costa Rosario, Seniorkunsulent/Stipendiat ved UiB hvor er bildene fra: Mozambique, 2014 tema: Transport in the Field

Crossing bridges: On the other side of the bay of the city of Quelimane the main modes of transport are bicycles or motorcycles. To reach the district center, one must cross multiple rudimentary bridges. Every time we came to one such bridge, we had to dismount the transport and cross on foot and push the bike across.

Living of the sea: on my way to one of my field sites in Mozambique I had to take a barge to cross a bay, from the city of Quelimane to Recamba, in Inhassunge district. I took this picture to contrast the small traditionally carved canoe used by the fishermen with the larger industrial fishing vessels seen at the back.

In a barge: I took this picture of my fellow passengers, while crossing in a barge from the bay of the city of Quelimane to Recamba, in Inhassunge district. The barge is the most important mode of transport between the two shores. It only transports people, bicycles and motorcycles.

Foto og tekst av: Manimala Chanu Asem, PhD-stipandiat ved UiB hvor er bildene fra: Manipur, India Bilde til høyre: A moment of hassle in Loktak Lake of Manipur, India, during the separation of fishes after a fruitful catch. The process requires patience and rigor of hands. Fisherwomen prefer to work in groups to share their work-load. Whilst the process represents sharing work, it also allows them to get the fishes of their choices. The price of the fishes becomes cheaper than the market price because of the work-share. The separation process becomes a hassle when disagreement occurs among themselves on the choices of their fishes. The hassle often ends with an intervention and settlement proceeds accordingly. The separation process consists of women who are mostly into selling the fishes and are not fisherwomen. These women are natively known as ‘unja’, they are the bridge between the fishing community and the market. They help the fisherwomen in separating the fishes after their catch in exchange for receiving a cheaper deal from them. After getting a cheaper deal, they sell it at a much higher price in the fish market located in dry-land.

Bilde over: Fishermen from Loktak Lake of Manipur, India, are turning their lazy afternoon productive in the courtyard of their temporary settlement. The fishing community was forcefully evicted, from their floating-houses, enacted on by State government in November 2011. According to them, in their temporary settlement on dry-land, they describe their lives as fishes out from the water. They seldom purchase fish-nets from the market. They prefer making it themselves whilst making use of the old tattered fish-nets. The group-work is not only about helping one another but it provides a space to discuss politics and everydayness. It also becomes a domain where men can become vulnerable and get support from the group. Such intimate work-space projects menâ&#x20AC;&#x2122;s-club where productivity, vuln rability, politics, and comics are the menu on the table.

bilde nede: Binashakhi, a fisherwoman from Loktak Lake of Manipur, India, told me how she prefers to dry small fishes on iron-try over the charcoal as soon as she brings it from the lake to her temporary settlement. According to her, dry fish are better in our palate if it is put directly over the charcoal from the fish-nets. She narrated the comic side of her struggle of being displaced from the lake, by sharing how she never got used to the idea of idleness when she was living in the lake and now she compares herself as idle as anyone on the dry land. Throughout our conversation, she took the lead to speak up what she felt casual enough to share with me, however, her hands were un-pause from arranging the fishes. Her hands froze for a blink when I requested her to look over me for a photograph, which she did gracefully.

bilde til venstre: A scene from one of the stages of fishing in Loktak Lake of Manipur, India, where fishes are being separated from the aquatic plants. It is a rigorous process to be conducted by hands. One needs to be fast and also makes sure of not missing out any fish while flapping the aquatic plants which are bundled up with mushy mud. One has to be very careful of not crushing the fishes, mostly small fishes, during this process. This particular fishing technique is a traditional method of fishing, exercised by the fishing community and is natively known as â&#x20AC;&#x2DC;phum-nambaâ&#x20AC;&#x2122;.Â It is a whole day process of catching and arranging of fishes to be sold. A minimum of 10 people is engaged in this process. It becomes a worrisome day if there are lesser people, as the process moves faster with more hands. The community helps one another during this fishing day; it resembles a barter system where the exchange is in terms of labor.

foto og tekst av: Isabelle Hugøy, PhD-stipandiat ved UiB hvor er bildene fra: Costa Rica

bilde over: Innhøsting av kaffebær på en stor kaffeplantasje. Mesteparten av arbeiderne som plukker kaffe migrerer fra Nicaragua til Costa Rica siden det samme arbeidet er bedre betalt der enn i hjemlandet deres. Bildet er tatt etter en 10-timers lang dag med plukking av bær som samles i store sekker. Til slutt kjører mellomstore lastebiler rundt i plantasjen for å hente og måle hvor mye kaffebær hver enkelt arbeider har plukket. Arbeideren fyller en kurv, som han gir til en av personene i lastebilen. 37

bilde venstre: Kaffefabrikker henter også kaffe fra småprodusenter i nærområdet. Sjåføren på bildet hentet store sekker med kaffebær hos småbønder i nabolaget, målte og tømte bærene i et lite ”trehus”, og til slutt åpnet han en luke slik at alle bærene strømmet ned i lasterommet.

bilde høyre: De gule prikkene på bladet kalles kafferust. Sykdommen hadde et epidemisk utbrudd i hele Sentral-Amerika i 2012-2013, som førte til 20% tap av avkastning i regionen. Utbruddet fikk store sosio-økonomiske konsekvenser for småprodusenter av kaffe, som i Costa Rica utgjør hele 92%. Masterprosjektet mitt gikk ut på å studere hvordan sykdommen ble erfart, konseptualisert og håndtert av småprodusenter og agronomer.

BLI MED I

fagutvalget!

Et utvalg av fagutvalgets medlemmer våren 2020 (Foto: Jenny Jomisko de Figueiredo)

Fagutvalget er bindeleddet mellom studentene og instituttet for sosialantropologi. Det er gjennom fagutvalget at vi som studenter kan inngå i dialog med ansatte og ansvarlige for undervisning på instituttet. Vi fungerer som studentenes talerør for klager, meninger og ideer. Fagutvalget kan og påvirke avgjørelser på fakultetsnivå. Vi er også ansvarlig for studentenes trivsel og arrangerer både sosiale og faglige sammenkomster. Det tar seg godt ut på CVen å vise til at man har hatt verv i Fagutvalget, i tillegg til at man får nyttig erfaring som kan tas med videre i arbeidslivet. Gjennom semesteret legger vi opp til arrangementer med både med faglig og sosialt fokus, eksempelvis «Over koppen» der masterstudenter forteller om sine feltarbeid. Fagutvalget arrangerer også fagkritisk dag hvor et panel bestående av ansatte og tidligere studenter diskuterer et tema rundt antropologisk forskning. På høsten pleier vi å sette opp et arrangement rundt antropologer i arbeid, som tilbyr informasjon og ulike eksempler på arbeidslivet etter studietiden. Vi inviterer blant annet også til små samlinger, semesterstart- og semestersluttfester. Følg gjerne med på fagutvalgets Facebookside «sosialantropologi ved UiB» for informasjon om konstituerende møte og andre kommende aktiviteter. Oppmøte på konstituerende møte er ikke bindene, så kom gjerne selv om du er usikker på om du ønsker å ta på deg et verv.

ESSAY

AV ULRIKKE ULRIKSEN OG HELLE LARSEN

«Det har aldri dødd en drittsekk»

Omtale av selvmord i medier - et kollektivt problem

Jeg var 16 år første gang min far forsøkte å ta sitt liv. Jeg gråt først, siden ble jeg sint. Jeg var 19 år andre gang. Deretter kom to forsøk til, men detaljene rundt disse fikk jeg aldri vite. Da han kom hjem fra sykehuset kjeftet jeg. “Du må aldri gjøre det igjen” sa jeg. Familien ba meg aldri fortelle det til noen. Dermed ble selvmordsforsøkene og hans psykiske lidelser gjemt i familien. Hvorfor fikk jeg aldri vite.

kjent, norsk medieprofil - hadde tatt sitt eget liv. Selvmord var i med(ie)vinden, bar frem overskrift etter overskrift, og kommentarfeltene kokte. Reaksjonene derimot var alt annet enn hva som er forventet av et kommentarfelt: nemlig opplyst, rørende, fylt av fine ord, tanker og minner. Ari Behn var en flott mann - dette skal ikke settes spørsmålstegn ved, heller ikke her. Men for hver overskrift vokste en klump i magen min. For hver appell om å hjelpe til og gjøre litt mer for hverandre vokste klumpen. Hvorfor ble jeg så sint? Hadde kanskje ikke jeg gjort nok for min far?

Selvmord er et utbredt, komplekst og lite utforsket fenomen. Likevel rapporterer Folkehelseinstituttet (FHI) 500-600 tilfeller hvert år. For hvert selvmord anslår FHI 10 etterlatte og/eller berørte nærstående (Folkehelseinstituttet, 2020). Med litt kjapp hoderegning utgjør dette 5000-6000 mennesker hvert eneste år. Likevel er selvmord noe som snakkes lite om. Så kom nyheten første juledag: Ari Behn - en

I en samtale vi - vi som i vi som skriver dette - hadde kom sitatet “Det har aldri dødd en drittsekk” frem. Vi har lett, men vet ikke hvor sitatet kommer fra (om noen vet, ta kontakt!). I ettermælet av et sel-

vmord glemmes alt; mediene maler rosenrøde bilder og man glemmer at selvmord er en tragedie - både for personen som følte livet ikke var verdt å leve, og for de etterlatte. På den ene siden er det fint med åpenhet, men hvorfor skal det romantiseres? Og hvis ikke, hvorfor skal man legge føringer for måten man snakker om selvmord?

selvmord - kjennetegnes av mangel på regulering. Det gjelder samfunn som endrer seg drastisk. Endringen kan være både positiv og negativ, men resultatet er - uavhengig av endringens karakter - at individets behov ikke lenger er i overensstemmelse med hans midler (Thompson, 2004, s. 79). Den siste kategorien er fatalistisk selvmord, og handler om for mye regulering.

Selvmord i antropologien

I studiet av selvmord tok ikke Durkheim for seg medieomtale og bruken av internett relatert til selvmord, naturlig nok for noen som levde på 1800-tallet. I dag har sosiale medier og internett på mange måter blitt et eget samfunn som sosialantropologer

Selvmord er et sårt og vanskelig tema både for individer, medier og akademia. En av de som derimot har skrevet mye om selvmord, og som fremdeles står igjen som den mest sentrale skikkelsen innenfor sitt felt er Emile Durkheim. Durkheim understreket viktigheten av å studere selvmord på kollektivt, fremfor individuelt nivå; altså fra et sosiologisk fremfor et individualistisk perspektiv. Durkheim definerte selvmord slik:

må vie oppmerksomhet til og behandle som et felt i seg selv. Ved å se på medier som et sosialt rom, og ved hjelp av Durkheims arbeid, hvordan kan vi forstå forholdsreglene mediene tar for å unngå å trigge selvmord, og hvordan kan internett fungere som et redskap for å sikre vår mentale helse?

“Suicide is applied to every case of death which results directly or indirectly from a positive or negative act, carried out by the victim himself, knowing that it will produce this result” (Thompson, 2004, s. 68).

Den beryktede smitteeffekten i tradisjonell mediedekning Når det gjelder mediedekning av selvmord er den store stygge ulven smitteeffekten, altså den sosiale overførbarheten som hører ved selvmord. Hvordan selvmord kan smitte fra en til en annen som et virus

Durkheim fokuserte på selvmordsrater og hvordan de i ethvert samfunn i ulike perioder opplever relativ stabilitet, men kan endres i takt med store samfunnsendringer. Han presenterte fire kategorier for selvmord ordnet etter grad av integrering og regulering - altså kollektive fenomen: egoistisk, altruistisk, anomisk og fatalistisk selvmord. Egoistisk selvmord handler om mangel på integrering, altså det grunnleggende behovet for å være del av et fellesskap. Altruistisk selvmord er et resultat av for mye integrering og forekommer blant annet i samfunn hvor det kollektive står sterkt. Den tredje typen - anomisk

er ikke noe Durkheim tok for seg og svarer verken til regulering eller integrering. Det debatten om smitteeffekten og Durkheim derimot har til felles er at de flytter fokuset fra selvmord som et individuelt til et kollektivt fenomen. Debatten rundt mediedekning av selvmord er ikke ny. Allerede i første utgave av Vær Varsom-plakaten fra 1936 nevnes selvmord (Norsk Redaktørforening, 2019). Ettersom debatten utviklet seg har dette blitt

revidert flere ganger. I utgangspunktet sto det at selvmord, selvmordsforsøk og lignende kun skulle dekkes i ekstraordinære tilfeller. Hva som defineres som «ekstraordinære tilfeller» er ikke presisert. I dag sier Vær Varsom-plakaten:

egentlig skjedde» (Krantz og Edvardsen, 2020). Det er når narrativet flyttes til å omtale selvmord som løsning heller enn et problem, og det gis beskrivelse av metoder, tid og sted, at selve mediedekningen kan utløse en smitteeffekt. Det blir et vakuum av hyllest og vakre ord hvor selvmord romantiseres og hele situasjonen anses som protagonistens tapte kamp mot ytre årsaker, i stedet for et større samfunnsproblem som må løses. De som står igjen anses derfor som del av disse ytre årsakene, får oppfordringer om å gjøre mer, og blir en del av selve problemet. Det er dette narrativet som utløser reaksjoner.

«Vær varsom med omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger» (Norsk Redaktørforening 2019)

Sosiale medier og internett - en redning i krisesituasjoner?

Smitteeffekten er ikke noe å stikke under en stol; enkelte selvmord kan utløses av at man hører om andres selvmord, særlig gjelder dette mennesker som allerede sliter (Helsedirektoratet, 2017). Dette gjør smitteeffekten til et kollektivt fenomen som kan ses i sammenheng med Durkheims arbeid. Når slike hendelser dekkes må informasjonsbehovet veies opp mot både personvern og smitteeffekten. Men problemet er ikke informasjonsbehovet. Faktisk er det ikke rapportert særlige endringer i selvmordsraten ved nøytral dekning hvor selvmord presenteres som et problem og ikke en løsning (Helsedirektoratet, 2017). Problemet er romantiseringen.

På den andre siden kan vi snakke om åpenhet. Så lenge mediene viser varsomhet i omtale av selvmord kan åpenhet rundt temaet fungere som en viktig informasjonskilde og bidragsyter i forebyggingsarbeid. Her er det en viktig forskjell mellom tradisjonelle og nye, sosiale medier. Hvor tradisjonelle medier følger retningslinjer er sosiale medier en plattform hvor tanker deles fritt. Dermed er det nærmest umulig å beskytte verden mot selvmord “bare” gjennom tiltak som Vær Varsom-plakaten. Dette kan forklare hvorfor mediestormen etter Behns selvmord ikke stoppet opp, men fortsatte i kommentarfeltene, der det er vanskeligere å kontrollere hva som blir skrevet. Fordi kommunikasjonen flyter fritt er smittefaren potensielt større.

Ari Behn var en kjent norsk profil – dette rettferdiggjør det allmenne informasjonsbehovet i mediedekningen som fulgte hans selvmord, men ikke hvorfor mediestormen fortsatte utover det rent informative. Dette var bakgrunnen for at selvmordsforsker Fredrik Walby stilte seg kritisk til mediedekningen av Behns død; «Det er det ensidige, hyllende bildet hvor man bare fokuserer på personens sterke sider. Dette blir et vakuum, og man lurer på hva som

Men internett og medier er ikke bare en eneste stor smittefare, men et tveegget sverd. På den ene siden kan det føre til smitteeffekten. På den andre kan det tilby tjenester, åpenhet og være en nyttig kilde til støtte og hjelp, noe som under den pågående pan-

demien har blitt svært tydelig. Korona-krisen har snudd om på samfunnsstrukturer verden over og ført til en mangel på både regulering og integrering, noe vi kjenner igjen som pådrivere til det Durkheim kalte anomisk og egoistisk selvmord.

dre. I tillegg har det kommet chattetjenester og hjelpetelefoner; tilbud som allerede har vist seg å være effektive i forebygging av selvmord. Fagansvarlig i Kirkens SOS, Lene Hopland Bergset forteller blant annet at hun har observert stor økning av samtaler om selvmord, og at samtalene faktisk har gjort at “folk har holdt seg i denne tiden litt til” (Asbjørnsen, 2020). På en måte har nye medier nærmest blitt vår “redning”.

Anomisk selvmord, som resultat av mangel på regulering, har tidligere vist seg å være gjeldende. For eksempel sammenlignet Universitetet i Oxford selvmordstall i USA, Canada og Europa før 2007 med tall fra finanskrisen i 2008 og utover (Haiken, 2014). Resultatene viste over 10.000 selvmord tilknyttet finanskrisen. Samtidig viste det seg at selvmords-

Så, hva kan vi gjøre? Tre ting er sikkert: selvmord er et sårt og vanskelig tema, både for medier, individer og akademia; om det er sant at det aldri har dødd en drittsekk vet vi ikke, og det vil vi nok heller aldri vite; og uansett årsak - om det var mangel på regulering, integrering eller hva som helst - vil det ikke hjelpe sorgen av å miste noen man var glad i.

raten forble stabil i Sverige og Østerrike. En del av forklaringen ligger i at disse landene kunne tilby befolkningen økonomisk hjelp. I dag står vi overfor en situasjon hvor krisetiltakene iverksatt for å bremse smitten av Covid-19 medfører at mange midlertidig har mistet arbeidsplassen, inntekt og struktur i hverdagen. I slike tilfeller er det derfor viktig å finne gode løsninger.

Selvmord er - til en viss grad - mulig å forebygge. Durkheims studie av selvmord som et kollektivt fenomen gjør det lettere å se de store linjene, og tilrettelegge for forebyggende arbeid når situasjoner som vi vet har en tendens til å føre til økning i selvmordsrater oppstår. På den måten er det forståelig at tradisjonelle medier tar forholdsregler, men også

Et annet aspekt er at korona-krisen fører til mangel på integrering, noe som igjen kan føre til det Durkheim kalte egoistisk selvmord. På grunn av sosial distansering har vi mistet den sosiale stimulien vi vanligvis får i møte med andre. Dette kan være stor utfordring for oss alle, og særlig stor blir den for de

at internett kan være redskap for å sikre mental helse. Smitteeffekten er reell og må tas seriøst. Det må også være lov å romantisere og huske fine ting ved den man har mistet, men dette bør ikke være medias rolle. Men det viktigste er likevel at vi vet hvor det finnes hjelp og at vi er klar over hvordan medier formidler informasjon.

som allerede sliter psykisk. Bare i påsken har andelen telefoner Kirkens SOS har fått som omhandler selvmord nesten doblet seg sammenlignet med tallene fra 2019 (Asbjørnsen, 2020). Selvfølgelig har mennesker overlevd pandemier uten internett før, men nye medier åpner en mulighet som ikke var der på Durkheims tid - en mulighet til å kompensere for mangelen på integrering. Det har aldri vært så enkelt å holde kontakt eller “omgås” an-

kilder:

Trenger du noen å snakke med? (Hentet fra VG.no)

Asbjørnsen, M. (2020, 14. april) Kirkens SOS: Ser betydelig mye mer

Mental Helse kan nås på 116 123. Kirkens SOS kan nås på 22 40 00 40. Røde Kors samtaletilbud «Kors på halsen» er en tjeneste for barn og unge opp til 18 år, og kan nås på 800 33 321. Tjenesten er åpen mandag - fredag kl. 14 - 22. Mental Helse chat: sidetmedord.no. Åpningstider: Mandag 20.00–23.00. Tirsdag 12.00–14.00. Onsdag 12.00–14.00 og 20.00–23.00. Torsdag 12.00–14.00. Kirkens SOS: soschat.no. Åpningstider: Hver dag 18.30-22.30 og hver fredag frem til 01.30. Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111. SnakkOmPsyken.no: Anonym chat-tjeneste for barn og unge (søndag-torsdag kl 15.00–21.00).

angst, uro og bekymring knyttet til corona. VG. Durkheim, Émile. (1897). Le suicide: étude de sociologie. I Thompson, K og Thompson P. (Red.), Readings from Emile Durkheim (s. 65-83). Routledge . Edvardsen, I. og Krantz, A. (2020, 4. januar). Selvmordsforsker kritisk til pressens dekning av Ari Behns død. NRK. Flaarønning, G. (2018, 21. desember). Selvmord: Mediene må tåle å skrive om det som er ubehagelig. Journalisten. Folkehelseinstituttet. (2020, 8. januar). Selvmord i Norge. Haiken, M. (2014, 12. juni). More Than 10,000 Suicides Tied To Economic Crisis, Study Says. Forbes. Helsedirektoratet. (2017, 11. juli). Sosial overførbarhet/ smitte.

Norsk redaktørforening. (2019, 6. november). Dette sier Vær Varsom-plakaten.

Litt tall og info fra Folkehelseinstituttet Folkehelseinstituttet henter datagrunnlaget sitt fra dødsårsaksregisteret. Det må derfor presiseres at det er noe usikkerhet i tallene ettersom selvmord kodes som angitt og/eller sannsynlig selvmord. I tillegg dekker ikke disse tallene selvmordsforsøk - et fenomen som, av åpenbare grunner, det ikke finnes mye data på. Selvmordsraten er definert som antall selvmord per 100 000 mennesker, dette for å ta hensyn til endringer i folketallet. - Hvert år begår omlag 500-600 personer selvmord i Norge. - To av tre som tar selvmord er menn. Selvmordsraten generelt er høyere for menn i alle aldersgrupper. - For hvert selvmord regnes det med omlag 10 etterlatte og/eller berørte nærstående. - Forekomsten av selvmord er omtrent lik i Norge, Europa, Nord-Amerika og Australia. - I 2018 ble det registrert 671 selvmord i Norge. 469 blant menn, 2020 blant kvinner. Dette er en økning sammenlignet med de seneste årene, men det er vanskelig å si om det er en begynnende negativ trend eller enkeltstående år med høyere selvmordstall. - Medianalderen for selvmord i 2016 var 47 år.

essay

AV MARTE HAUGEN MOE

The Segregated City

(Caldeira, 2000, 232). Now, the inequalities are more obvious as huge and secured buildings have been built in the middle of the poorer areas, making the social classes live closer together but at the same time separated by physical barriers and security systems (Caldeira, 2000, 254-255).

UTDRAG FRA BACHELOROPPGAVE

Introduction Openness and free circulation are often associated with the modern city, but as the following will show, this is changing in many places. Caldeira argues that the space of the city is supposed to be “open space to be used and enjoyed by everyone, and the consumer society it houses is accessible to all.” (2000, 299). However, certain architectural designs make it difficult to maintain this openness. It is this use and access to urban space I here discuss, arguing that these factors promote segregation in urban environments.

Caldeira calls this pattern of social segregation “fortified enclaves”, which are “privatized, enclosed, and monitored spaces for residence, consumption, leisure, and work” (2000, 213). Private property, walls, fences, armed guards, homogeneity, and extensive security systems are few of the many characteristics of a fortified enclave, and when added together, they represent a clear statement of social differentiation (Caldeira, 2000, 259). In the case of the enclosed condominiums, in addition to protecting the residents, the security systems also work as a way to express the social status of those who live there. The better and more obvious your property is protected, the higher the status (Caldeira, 2000, 295). The effect is twofold: you are secured from the rest of the world, and that security is a reflection of your status. While the physical distances between the social classes may have decreased, the symbolic distance is shown right there on the streets.

São Paulo: City of walls Social movements in the 1980s demanding urban services outside of the city center where the lower classes lived, caused the area to become more expensive. This, among other things, started the process of São Paulo becoming a “city of walls”, as the affluent residents wanted to protect themselves

Falk, 2007, 117). If you then look at who is hired as gardeners, security guards and cleaners, they are the service staff with low wages and few benefits (Vesselinov, Cazessus, Falk, 2007, 117).

USA: Privatization, gating, and homogeity Low defines gated communities as a “residential development surrounded by walls, fences, or earth banks covered with bushes and shrubs, with a secured entrance” (Low, 2008, 50). Gated communities in the USA typically have a tall wall surrounding the community, with surveillance cameras at each entrance, often extra secured with armed guards. A gated community is therefore a private space where access is restricted – but how did the space become private? A public space includes “public goods” that are regulated by the government and are paid

Hidden symbolism: Is a bench just a bench? The gated communities and enclosed condominiums are obvious and direct forms of hostile architecture. The manipulation of seating spaces, exemplifies a more discrete form, that in this case hinders certain people from using them.

for and maintained by taxes from local citizens (Vesselinov, Cazessus, Falk, 2007, 110-111). This can be streets, highways, parks and more. These public spaces become private when institutions or businesses become the main regulator of that space (Vesselinov, Cazessus, Falk, 2007, 110-111). This means that the institution or business, for example a housing development, can decide what they want to do with the space, like build a gated community with limited access only to residents and their visitors. Thus, when it is possible to privatize spaces, it makes it legal to restrict or deny public access to the public goods within that area (Vesselinov, Cazessus, Falk, 2007, 110-111).

Bus benches are a popular space for homeless people to sleep, as some designs include shelter. New designs, however, have been made not only uncomfortable to sit on, but also impossible to sleep on (Davis, 2008, 274). Benches as these (image 1) are only one of many creative ways of making sure spaces are not possible to sleep on.

Because of discriminatory real estate practices and mortgage structures, cities around America still experience a lot of residential segregation, which adds to the country’s long history of racism and racial segregation (Low, 2001, 46). While also consisting of mostly white residents, those who live in gated communities have a higher level of upper-class members with college educations consisting of businessmen, lawyers and such (Vesselinov, Cazessus,

Figur 1. Avocado, Laurie (2008). Anti-Homeless Bench and Trash Receptacle [Foto].

Another poignant example from L.A includes the use of outdoor sprinklers used by the city to ensure parks didn’t end up being used by the homeless to sleep in. The sprinkles would be turned on auto-

matically at random times at night, which meant that the unsuspecting sleepers would get soaked, and there was no way for them to try and figure out when the sprinklers would start going again (Davis, 2008, 274-275).

the tall walls, security cameras, armed guards, alarm systems and patrols surrounding these communities make it clear who belongs on the inside and who doesn’t. Secondly, these architectural designs make those said communities homogeneous, and when its residents withdraw into the secluded safety of their homes, the different class members have fewer chances of interacting, thus making the spaces on the outside more homogenous as well (Caldeira, 2000, 258, 297). Finally, because this architecture is a part of the built environment, it is hard to change. The built environment is static and requires a lot of effort to change it; it is a very enduring feature of

Discussion:How hostile is hostile architecture? Having seen these examples, then, what role do such forms of urban architectures play in increasing inequality and promoting segregation? The gated communities and enclosed condominiums communities offer a wide range of services such as cleaners, cooks, gardeners, babysitters, guards, and drivers. Having these services available and allowing residents to not do them themselves, is a part of the whole package of living there. (Caldeira, 2000). Paying for such services moreover enforces the markedness of their class. This creates a paradox: the upper classes are independent from the city and safe from the crime, but at the same time they rely on workers from the lower classes to provide these services for them. Notably, through this the upper classes let member of the lower class in to their most intimate and personal spaces – the same people they say they fear. The poorly paid armed guard controls the access to their neighborhoods and the poorly paid maid cares for their children.

urban environments (Vesselinov, Cazessus, Falk, 2007,118). Together and apart these factors help show how the society as a whole becomes more segregated when it comes to race, ethnicity, and class. As regards to the subtle design, when the public space is unavailable to certain groups of “unwanted” people, can it still be called a public space? Or, is every design that could count as hostile architecture necessarily hostile? The built environment is a social construct, meaning that it has a specific purpose to it: the architecture has a planned function and intention of how the space is to be used. That does not mean that every architectural design is made with a full awareness of the social symbolism it can carry. Nor the consequences of it. As Litch argues: “it is quite obvious that those who buy benches, for instance, just buy the cheapest one, or those with the most elegant design, or bare their choice on some other reason that has nothing to do with trying to avoid homeless people.”, (2003, 43). However, while this may be the case some of the time, one cannot ignore those cases where benches

When a public space becomes private it is up to the new, non-governmental owners to decided what to do with it and to decide who gets access to it. With the gated communities and the enclosed condominiums as examples, the access is given to those who can afford that kind of privacy and security. Firstly,

have been bought specifically to avoid homeless people sleeping on them. Following Merton (1936), unintended or not, the consequences are still the same. Thus, even though hostile architecture is complex, we can use it to look at the availability of public space on a smaller scale within an analysis of social inequality as it promotes social segregation and highlights social inequalities.

KILDER: Avocado, Laurie. “Anti-Homeless Bench and Trash Receptacle”. Photograph. 05.27.2008. Caldeira, Teresa P.R. 2000. “City of walls: crime, segregation, and citizenship in São Paulo”. Berkeley, California: University of California Press Davis, Mike. 2008. “Fortress LA.” Cities and Society, edited by Nancy Kleniewski, 267-28. Oxford: John Wiley & Sons, Inc.

Conclusion De Fine Licht, Karl Persson. 2017. “Hostile Urban Architecture: a critical discussion of the seemingly offensive art of keeping people away”. Etikk I Praksis – Nordic Journal of Applied Ethics 11 (2), 27-44.

Cities are physically growing bigger with increasing populations at the same time as the idea of openness and free circulation in modern cities are changing. What used to be public parks, roads and space have many places turned private, and in effect, segregated. This is by effect playing a part in increasing social segregation and highlighting social inequalities.

Low, Setha M. 2001. “The Edge and the Center: gated communities and the discourse of urban fear.” American Anthropologist 103 (03): 45-58. Low, Setha M. 2008. “Fortification of residential neighborhoods and the new emotions of home.” Theory and Society 25 (1): 47-65.

As Tickamyer states, power relations and inequalities are embedded in the spatial design (2000, 806). This becomes clear when you own private

Merton, Robert K. 1936. “The Unanticipated Consequence of Purposive Social Action” American Sociological Review 1 (6): 894-904. DOI: www.jstor.org/stable/2084615 Neto, Ranimiro Lotufo. “Aerial view of São Paulo city, Brazil South America”. Photograph.

security systems, when the homeless are pushed off and away from the streets of the city, and when tall walls and armed guards make clear statements

Alamy Stock Photo. Date: 04.03.2019.

that one is not welcome. Looking at the availability of space through a lens of hostile architecture then

Paulas, Rick. “Concrete ledges attached to the U.S Court of Appeals for the ninth circuit in San Francisco” 06.25.2019.

sheds a light on social inequalities. With an increasing percentage of the world’s population living in cities, along with it comes an increasing need for re-

Tickamyer, Ann R. 2000. “Space Matters! Spatial Inequality in Future Sociology.” Contemporary Sociology 29 (6): 805–13.

search on social segregation in these environments.

Vesselinov, Elena, Matthew Cazessus and William Falk. 2007. “Gated communities and spatial inequality.” Journal of Urban Affairs 29 (2): 109-127.

essay

av nils haukeland vedal, phd-stipendiat ved UiB

rapport fra amazonas: urfolk og covid-19 delte bilder fra tiden vår sammen i Peru og jeg sendte bilder og videosnutter fra mitt «andre liv» i Norge. Covid-19 havnet for alvor i det internasjonale søkelyset en gang på nyåret da vi forsto at det ikke bare var et problem der borte i «det fjerne Østen». Sannsynligvis hadde sykdommen spredt seg fra et skiresort i Østerrike og videre til Norge. Italia hadde noenlunde samtidig blitt skrekkscenarioet vi alle hadde lært oss å frykte. 12 mars ble Covid-utbruddet erklærte som en pandemi av Verdens Helseorganisasjon (eng. WHO) da sykdommen var å finne i mer eller mindre alle land i verden. Smittetallene fra USA og Latin-Amerika begynte å tikke inn, men situasjonen i Amazonas var fortsatt usikker. Min tidligere vertskapsfamilie uttrykket stor bekymring rundt min situasjon etter å ha hørt rapporter i Peruansk media om den europeiske tilstanden. Lite visste de at dette ville være deres realitet om kort tid.

Som masterstudent i sosialantropologi ved UiB utførte jeg mitt feltarbeid i det nordlige Peru. Store deler av tiden der tilbrakte jeg sammen med Awajun-folket i Amazonas, i området rundt Nieva-elven der jeg bodde i landsbyen Tunduza. Mytologiske narrativ og rituell praksis var sentralt for det som skulle bli min mastergradsavhandling. Awajun-folket tilhører en større urfolksgruppe kalt Jivaro-folket. Denne betegnelsen deler de med Achuar, Shuar og Wampis, da de snakker tilnærmet samme språk. De er geografisk nære, og man finner landsbyene deres på begge siden av grensen mellom Ecuador og Peru. Historisk sett har de forskjellige Jivaro-folkene delt mange rituelle og kosmologiske dimensjoner. Tiden i Peru kom og gikk og feltarbeidet mitt var til slutt over. Det som ventet hjemme i Norge var ett år med intens skriving. Jeg holdt kontakten med folkene som hadde hjulpet meg med mine mange spørsmål underveis i feltarbeidet. Korrespondansen foregikk som regel over telefon og Facebook. Samtalene besto av alt mellom himmel og jord, men i starten var det videre spørsmål knyttet opp til min mastergrad som var regjerende. Når mastergraden var ferdigskrevet og levert var det den vanlige skravlingen om alt og ingenting som tok over. Vi snakket om våre respektive familier og situasjonen hjemme; vi

Triste troper Covid-19 er siste representant for en lange rekke fremmede sykdommer som har herjet urbefolkningen i Latin-Amerika. Jivaro-folket i høylandsjungelen i Peru og Ecuador er ikke noe unntak i dette henseende. Helt siden de første antropologene reiste til regionen har det blitt skrevet om urfolkets frykt for «den hvite manns

sykdommer». Den finske sosialantropologen og religionsviteren Rafael Karsten (1935) beskriver allerede på starten av det 20-århundre hvordan Awajun-folket flyktet inn i regnskogen når han nærmet seg husene deres. En influensa-epidemi hadde tatt livet av nærmere halvparten av Awajun-folket noen år før han kom til området rundt elven Marañón og dens sideelver (ibid: 79). Urbefolkningen tvilte ikke et sekund på at dette var grunnet den økende gjennomfarten av fremmede som Karsten. Ekspedisjoner inn i Amazonas bestående av vitenskapsmenn, misjonærer og oppdagere ville være definerende for første halvdel av 1900-tallet. De kollektive traumene som strekk seg helt tilbake til conquistadorenes inntog ville altså få nytt liv ved jevne mellomrom. Representantene fra den «gamle verden» viste seg å være kombinasjoner av meslinger, influensa og malaria, og de byttet på å ta fotfeste i landsbyene på hver side av grensen mellom Ecuador og Peru.

slåtte seremonier og ritualer som engang var sentralt for sosialt samhold og individuell realisering. Misjonærene hadde til slutt innsett, til sin store forferdelse, at det nye livet til urfolkene i landsbyene rundt misjonene bydde på alkoholisme for mennene og prostitusjon for kvinnene som desperat prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen som oppsto i møte med ulovlige tømmerhuggere og ekstraktindustri. De to sistnevnte definerer i stor grad Amazonasregnskogens (med sine mennesker samt dyreog planteliv) endelige kapitulasjon. Covid-19, sjamaner og demonstrasjoner I skrivende stund sitter jeg med to Facebook chatter oppe. Samtalene går parallelt med hverandre, men begge rapporterer om situasjonen i landsbyen jeg bodde i under mitt feltarbeid (dvs. Tunduza). Covid-19 har vært en realitet der i flere måneder allerede. Selvisolasjon og portforbud er gjeldende; de som er syke holder seg isolert hjemme der de bruker tradisjonell plantemedisin, de som er friske har noen timer på dagen der de jakter og arbeider i hagene sine før portforbudet slår i kraft på ettermiddagen. Selmith har allerede vært syk og kjent på realiteten til sykdommen og isolasjonen som følger. Hun har gradvis blitt bedre til tross for at etterdønningene fra det lange sykdomstilfellet fortsatt er der. Margot har på sin side ikke blitt syk ennå, men besteforeldrene hennes er det. Som eldre representerer de universelt sett den mest sårbare gruppen.

Hverken det gamle Inka-imperiet eller conquistadorene klarte i sin tid å pasifisere det krigerske Jivaro-folket (se Harner 1972). Det som lyktes med å bringe urbefolkningen ned i knestående ville vise seg å være den konstante oppblomstringen av fremmede epidemier bare kurerbare ved hjelp av moderne medisin. Disse medisinene hadde misjonærene med seg. Til slutt var det altså urfolken som oppsøkte misjonene istedenfor å rømme fra dem som de tidligere hadde gjort. Dette førte til at landsbyene i området ikke bare tok imot medisiner; flere av dem konverterte til kristendom og ritualene som fulgte med. Den endemiske krigføringen mellom husholdene opphevde gradvis følge av dette, og det samme gjorde hodekrympe-ritualene kalt tsentsa på Jivaro. Sistnevnte praksis hadde lenge puttet Jivaro-folket på kartet og kuriositeten dukket ofte opp i gamle reiseskildringer. Urfolkenes verden var i rask endring, og mange var fanget et sted i den konseptuelle ødemarken mellom det «tradisjonelle» og det «moderne». I et hjerteskjærende brev skriver sosialantropologen Claude Levi-Strauss om hvordan det til slutt ble skrekkslagne misjonærer som måtte lære nye generasjoner akkulturerte urfolk om deres forfedres stor-

Den generelle situasjonen er prekær. I grensebyene mot Amazonas og Jivaro-folkets territorier er flere døde noen har blitt funnet i gatene. Så langt er 12000 bekreftet smittede i det nordlige Amazonas, og over 1/3 av disse er representert av Awajun-folket (Fernandez 2020) Frykten for Covid-19 har som de tidligere epidemiene/pandemiene blandet seg inn i det tradisjonelle begrepsapparatet. Sjamanistisk praksis står fortsatt sterkt blant Jivaro-folkene, men dette har fått en ny moralsk dimensjon i møtet med kristendommen. Tidligere helbredere, kalt iwishin, blir nå sett på som mulig farlige, noe som har ført til at skillet mellom helbredere og ondsinnede sjamaner, sist-

nevnte kalt wawek tunchi, er flytende. Til tross for dette søker noen av beboerne i Tunduza de tradisjonelle helbrederne om de har symptomer på Covid-19. Desperate urfolk er altså fanget mellom Covid-19 på den ene siden og ryktene om at sykdommen blir spredd med viten og vilje av ondsinnede sjamaner og fremmede aktører på den andre.

relt nivå. Fokuset her er å tydeliggjøre for den Peruanske staten spesielt, men også verden generelt, viktigheten av å se på Amazonas som et «naturgitt sykehus», da et stort antall medisinplanter er å finne der. Dette er planter som er like viktige i tradisjonell helbredelse som i utviklingen av moderne biomedisin. Jivaro-folkets evne til å mobilisere seg viste at det er mulig å vinne frem da landsbyene rundt elvene Santiago og Marona klarte å danne Perus første autonome urfolks-nasjon i 2015. Gobierno Territorial Autónomo de la Nación Wampís (eller: «de autonome territorielle myndighetene i Wampis-nasjonen) ble urfolkets svar på trusselen fra ulovlig tømmerhogst og ekstraktindustri. I møte med Covid-19 har nasjonens handlekraftighet stått tydeligere frem enn noen gang. Dette ble klart da nasjonen har forsynt sine 14 helsestasjoner med medisiner som vil nå 85 lokalsamfunn med sine mer enn 15000 innbyggere (GTAWCOMMUNICATIONS 2020).

Forholdet til den Peruanske staten er også preget av pandemien. Tilliten til myndighetene i hovedstaden Lima slår lett sprekker i det nordlige Peru. Myndighetene er langt unna og folk mener at de ikke gjør nok. Med en følelse av å være etterlatt til seg selv i møte med den altoppslukende pandemien har urfolk, så vel som mestis-tilflyttere som bor i de mer urbane områdene, tatt til gatene. Demonstrasjoner har derfor den siste tiden preget byen Santa Marie de Nieva. Byen med sine nesten 3000 innbyggere er hovedstaden i provinsen Condorcanqui, men har bare noen få sykesenger og ingen respiratorer. Sammenstøt mellom demonstranter og politifolk har blitt rapportert. Voldelige trefninger mellom urfolk og politi gir umiddelbare assosiasjoner til tragedien i Bagua i 2009. Sammenstøtene kostet 33 mennesker livet da statlig opprørspoliti braket sammen med en urfolkskoalisjon. Sistnevnte demonstrerte mot en transnasjonal avtale mellom Peru og USA som fremmed oljeutvinning i området.

Wampis-nasjonen er nå et symbol på selv-determinering og autonomi for urfolk over hele Latin-Amerika. De regionale styresmaktene, innenfor nasjonens grenser, har vist seg å være regionens store initiativtaker. I møte med en verdensomspennende pandemi, der staten svikter, er det mobiliseringen av urfolk, lokalt helsepersonell og tradisjonelle kunnskaper i møte med den moderne medisin som viser vei.

Grasrotinitiativer og autonomi vs. pandemi Mobilisering gir håp i en ellers vanskelig situasjon. I møte med et manglende statlig helsetilbud søker urfolk sammen med lokalt helsepersonell interkulturelle løsninger. Flere workshops fokuserer nå på promoteringen av kombinasjonen tradisjonell plantemedisin og moderne biomedisin. Dette er et initiativ som ikke bare bedriver kunnskaputveksling på tvers av etnisitet. Generasjoner finner også sammen når eldre kunnskapsrike urfolk samler barn helt ned i skolealder for å lære dem tradisjonell medisin. I tillegg til dette arbeider den ikke-statlige organisasjonen Consejo Permanente del Pueblo Awajun (direkte oversatt: «det permanente rådet for folket Awajun») mot samme mål på et mer overordnet og gene-

KILDER:

Harner, Michael. 1972. The Jivaro: People of the sacred waterfalls. Berkeley: University of California Press. Karsten Rafael. 1935. Head-hunters of Western Amazonas: The life and culture of the Jibaro Indians of Eastern Ecuador and Peru. Commentationes Humanorum Litterarum, Vol. 7. Helsingfors: Societates Scientiarum Fennica. Fernandez, C. Marlene (2020, 7. august) Más de 12,000 indígenas contagiados con Covid-19 en la Amazonía norte. GTAWCOMMUNICATIONS (2020, 19 juli) GTANW exercises its autonomy and supplies its posts in the face of inaction of the ministry of health.

til ettertanke om sparkesykler og rettferdighet av chiara pecorari Sommerens hete debatt i Bergen sparket i gang da selskapet Ryde over natten plasserte 350 grønne el-sparkesykler rundt om i byens gater. Noen ganger inntil vegger, stående pent, andre ganger liggende midt i gaten. Innbyggere og politikere ble opptatt av hvordan selskapet hadde tatt seg til rette i byen uten lov, og ikke minst uten forvarsel. Debattinnlegg og reportasjer ble skrevet både på lokalt og nasjonalt nivå, og byråd Thor Haakon Bakke stilte seg i fronten for motstandsbevegelsen; dette var sak for et søksmål (BT, 2020 Juli 1). Ryde vant derimot søksmålet og fikk fortsatt lov til å drifte. Etter hvert har vi også sett at innbyggere har vennet seg til det nye fremkomstmidlet; rotet vi så i begynnelsen har forbedret seg. Forbauselsen ble ytterligere forsterket over hvor intens reaksjonen var for noe så trivielt. For det var ikke slik at sparkesyklene var ordentlige fremkomstmidler heller, som noen argumenterte. De symboliserer vår latskap og behov for rask underholdning—de var leketøy. Kanskje denne trivialiteten bidro til hvor negativt de ble omtalt? Kanskje var det at sparkesyklene representerer en del av oss vi ikke liker å anerkjenne, noe som bidro til de sterke reaksjonene når vi fikk dem slengt inn i bybildet over natten?

Først og fremst satte hendelsen lys på hvor avhengige vi er av, og hvor mye tillit vi har til, den demokratiske prosessen og rettferdighet. Vi forventer at endringer i våre omgivelser skjer i et tempo vi kan følge med på, at aktører forholder seg til spillereglene, og at vi blir hørt og respektert—slik danner vi tillit til samfunnet. Dette skjedde ikke, og med en irritert og forbauset tone stilte vi oss spørsmål som «hva mener vi om dette?», «hvordan er dette riktig?». Kilde: Bakke, T. H. (2020). Byrådet går til søksmål mot Ryde. Bergens Tidende.

koronapandemien, antropologi, og perspektiver på sykdom av tonje sophie gray Cape Town, Sør-Afrika. Landets spesielle historie har ført til en samfunnsstruktur preget av segregering, vold og en begrenset infrastruktur. De siste månedene har vist at i kombinasjon med fattigdom og begrensede ressurser innenfor helsevesenet, er koronaviruset spesielt truende. Det var, og er, rett og slett ikke nok sykehussenger eller kapasitet til å ta imot smittede pasienter. Sett farten viruset sprer seg i, har den sørafri-

har sett også her til lands, så gjør alkoholkonsum det vanskelig å sosialt distansere seg. Pandemien har med dette hatt en direkte konsekvens på samfunnet i form av et midlertidig alkoholforbud. Så, hva har det gjort med det sosiale livet? Forbudet har resultert i drastisk nedgang i akuttinnleggelser på sykehusene i Sør-Afrika, fra 34000 per uke til omtrent 12000 innleggelser (BBC, 2020). Samtidig har landet også sett en enorm økning i vold mot kvinner den siste tiden, noe som i tur har blitt referert til som «en til pandemi» (Adebayo, 2020). Samtidig har forbudet hatt negativ innvirkning på den alkoholavhengige industrien: hele 100.000 jobber har gått tapt (News24, 2020).

kanske regjeringen forsøkt å ta drastiske grep. Ett av disse har vært å forby salg av alkohol og tobakk, i håp om å stanse fyllekjøring, eliminere en ‘binge-drinking-kultur’ og redusere alkoholrelatert vold, både i gatene og i hjemmene. Det er estimert at omtrent 40% av alle sykehusinnleggelser i Sør-Afrika skyldes alkoholrelatert hendelser (BBC, 2020). Forventningen var at man ved å forby salg av alkohol ville åpne opp for flere sykehusplasser. I tillegg ville man redusere smittetilfeller av koronaviruset, da landet er preget av tett befolkede områder og, som vi

I årene fremover vil fokuset til antropologer være på hvordan vi skal forstå koronapandemiens påvirkning på sosialt liv i forskjellige samfunn. For hvordan vi erfarer og internaliserer sykdommer er inkorporert i spesifikke trossystemer og ritualer som videre forplanter seg i den virkelige verden. Hvordan vil det sosiale og politiske klimaet i et samfunn forme hvordan menneskene der møter sykdommer og helseutfordringer? Hvordan forstår og opplever vi sykdom og helse? Hvilke nye begreper blir skapt i møte med syke kropper og allerede eksisterende strukturer? Og hvordan blir disse konseptene behandlet av ulike samfunnssystemer?

Kilde: Adebayo, B. (2020, Juni 19). South Africa has the continent’s highest Covid-19 cases. Now it has another pandemic on its hands. CNN. South Africa coronavirus lockdown: Is the alcohol ban working? (2020, April 22). BBC. Alcohol industry calls for lifting of ‘devastating’ booze ban. (2020, August 3). News24.

om blm og naziflagg av chiara pecorari For det første, hva forteller en slik dom om tyngden hakekorset har i vårt samfunn? Hva symboliserer den i dag?

I en sommer der Black Lives Matter (BLM) tok verden med storm og satte rasisme og diskriminering på agendaen, var det en sak som gikk forbausende langt under debatt-Norges radar. Den 29. juni frifant nemlig Agder lagmannsrett tre menn med tilknytning til Den nordiske motstandsbevegelsen for å ha hengt opp nazi-flagg i Kristiansand i 2018. Frifinnelsen gikk på en detalj i lovverket, der opphengingen av flaggene ikke kunne regnes som en hatytring ifølge §185 i straffeloven, siden ytringen ikke var rettet mot en spesiell gruppe. Som Bangstad og hans medforfattere skriver i Aftenposten 9. juli, viser dommen manglende forståelse til både den historiske bruken av symbolet, så vel som det kontemporære bruk.

For det andre, hva forteller dommen om ikke bare hvilken tyngde en slik symbol har i dag, men hva vi gjør med den? Svaret på det vil naturligvis også hjelpe å gi svar på det første spørsmålet. Uten å begi meg ut på å prøve å svare dette, er det allikevel verdt å tenke over hvordan frikjenningen av mennene er med på å skape en rettspraksis der denotasjonen til symbolet blir mer vektlagt enn konnotasjonene. Spesielt viktig er det å tenke på når store deler av samfunnsdebatten (les BLM-debatten) har gått ut på å snakke hvordan det er disse indirekte kommuniserte utsagnene og holdningene som er problemet.

Samtidig pågikk BLM-debatten her til lands, og mange satte seg ned for å høre på stemmer som fortalte om sine levde erfaringer og reflektere over hvordan rasisme ser ut her til lands. I den offentlige debatten kunne man til tider likevel kjenne på en viss undertone av at «dette var tross alt ikke så ille». Bildene fra USA viste jo at ting kunne vært mye verre, ikke sant? Sett i kontekst av denne tendensen åpner dommen opp for noen interessante spørsmål. Kilde: Bangstad, Hamidi, Kohn, Al-Obaide og Steen. (2020). Agder lagmannsrett viser en historieløs holdning til nazisymboler. Aftenposten. KeithTyler (2007). Painted Symbol of the Power

Fist. Illustration til høyre.

Vil du være med i Kula Kula? Kula Kula er det sosialantropologiske tidsskriftet her ved UiB. Det drives av studenter med mål om å engasjere leserne i antropologiske spørsmål. Mot slutten av hvert semester publiserer vi en ny utgave, og nå ser vi etter deg som vil være med og lage høstens! Redaksjonen trenger skribenter, illustratører og fotografer, og det er flere redaksjonelleverv som må fylles. Lurer du på noe, eller har du bidrag du vil dele, kan du kontakte oss på kulakula@sv.uib.no, eller på våre sosiale medier. Facebook: @kulakulatidsskrift Instagram: @kulakulayey