BOKTIPSET
32 - 57
04.09.03
16:24
Side 52
STRATEGY, AIR STRIKE AND SMALL NATIONS COMMONWEALTH OF AUSTRALIA, 2001 AV SHAUN CLARKE TEKST: Førsteamanuensis
Nils Naastad Luftkrigsskolen
Shaun Clarke, en stadig tjenestegjørende offiser i New Zealands flyvåpen har skrevet en spennende liten analyse. Hans hovedanliggende er spørsmålet om det gir noen mening for et lite land å ha en evne til å angripe fra luften. Er det ikke slik at den utviklingen vi ser nå forutsetter stor luftmakt som den amerikanske, eller eventuelt en felles europeisk styrke? Vil ikke en liten styrke bare bety av vi kommer på andreplass i konflikten, dvs. at vi blir konfliktens taper? Clarke godtar ikke et slikt utgangspunkt for tenkningen. Han tilnærmer seg spørsmålet ved å se på krig som et rasjonelt foretak. Spørsmålet man stiller seg når man går til krig, er om maktbruken vil lønne seg. Dersom man taper eller risikerer å tape mer enn man sannsynligvis vinner, vil man betenke seg. En effektiv avskrekking for et lite land er derfor ikke ensbetydende med å være i stand til å beseire en stor angriper. Avskrekkingen er god nok dersom det er klart at man er i stand til å påføre angriperen tilstrekkelig skade til at det ikke er klart at et angrep vil lønne seg. Her må det bemerkes at Clarke i tenkning ligger svært nær det grunnleggende paradigmet i finsk avskrekkingspolitikk over for Sovjetunionen under
52 LUFTLED
nr. 3 september 2003
den kalde krigen. Finnene var fullt klar over at de ville bli beseiret dersom sovjeterne angrep. De finske styrkenes oppgave var å være i stand til å gi angriperen så mye juling at han betakket seg. Og med erfaringene fra vinterkrigen i erindring, kunne vel en slik tenkning ha noe for seg. Den gang mistet finnene om lag 24.000 soldater, russerne forsiktig anslått over 200.000. Den lille luftmaktens oppgave er i tråd med dette å være i stand til å påføre en angriper mye skade. Og da, påpeker Clarke, må vi ikke bare tenke på hans militære styrker, vi må også kunne operere over hans territorium mot infrastruktur og lederskap. Her snakker vi altså om strategiske angrep av et lite lands luftmakt. De siste krigene har vist oss vestlig tung luftmakt. Med tunge og presise angrep har man forsøkt å fremtvinge motpartens betingelsesløse overgivelse. Den lille luftmakt må tenke annerledes. Vi kan ikke stole på massen, den har vi jo ikke. Den lille luftmakt må utvikle en strategi hvor man analyserer seg frem til motpartens smertepunkter. Vi må, sier Clarke, være i stand til å utvikle en tvangsmaktstenkning rettet så nært motpartens lederskap som mulig. Vi må være i stand til å drive hva Clarke kaller «spot bombing». Dette stiller selvsagt kvalitative krav til den luftmakten vi har.
Den behøver ikke være så stor, men den må være meget presis. Og selvsagt; hensikten med disse angrepene er ikke motpartens overgivelse, men at han avslutter krigen. Boken innholder ingen ferdig oppskrift på hvordan små lands luftmakt kan anvendes. Men den reiser gode problemstillinger og fremmer kreativiteten hos leseren. Hvordan kan norsk luftmakt utvikles for i en stridssituasjon å være i stand til å påvirke motparten direkte? Hva slags analyser behøver vi å gjøre på forhånd, hva slags etterretningsapparat må vi ha for å kunne utnytte oppdukkende muligheter? Og hvordan skal vi formidle vår evne til en evt. motstander slik at det vi kan virker avskrekkende? Her er et viktig skille som Clarke godt kunne gjøre klarere, på den ene siden skal man virke avskrekkende. På den annen side skal man, dersom avskrekkingen mislykkes, besitte en form for tvangsmakt som raskt kan virke krigsavsluttende. Men er dette nødvendigvis den samme formen for luftmakt? Shaun Clarkes bok er svært aktuell for oss, særlig i en tid hvor det kan se ut som om vi skal reduseres til bare å bli transportør av sprengstoff for små hæravdelinger. Egentlig er Clarkes problemstilling velsignet enkelt og helt sentral for et lite land som Norge: kan luftmakt bidra til å gi David en mulighet? Boken er god. Les den.
