Luftmaktshistorisk seminar ved Luftkrigsskolen 2004: er lederskap fortsatt det samme? Lena P.Kvarving og Eystein Kvarving

LUFTMAKTSHISTORISK SEMINAR VED LUFTKRIGSSKOLEN 2004: ER LEDERSKAP FORTSATT DE

Bokstavelig talt skulle de siste kadettene på LKSK II få anledning til selv å skrive historie.Luftmaktsavdelingen hadde satt av en uke til Luftmaktshistorisk seminar for at kadettene skulle få fordype seg i et ønskelig tema og på den måten få anledning til å ivareta Luftforsvarets historie.Resultatet var ikke bare faglig spennende og interessant,men også et flott møte mellom mennesker fra forskjellige generasjoner.

TEKST: Kaptein Lena P. Kvarving Kadett LKSK II

TEKST: Løytnant Eystein Kvarving Kadett LKSK II

II løpet av seminaret ble mye ny kunnskap oppdaget og flere ulike fenomener studert og analysert med eksperthjelp fra fire veteraner fra Luftforsvarets pensjonistrekker. Temaene som ble analysert var omfattende. Luftvernets historie 1945–1960, Luftforsvarets deltakelse i leteaksjonen etter Berge Vanga forliset i 1979, avskjæringer i norsk luftrom, sanitetens historie, Luftforsvaret og Luftvernets deltakelse i Kongo, maritim overvåking under den kalde krigen, britisk Canberra skvadron på Ørland hovedflystasjon, og Luftforsvarets deltakelse i Libanon 1958 var temaene som ble gjennomgått. Vår gruppe valgte å fokusere på offisersrollens historie i Luftforsvaret, fra 1945 til i dag. Vi var nysgjerrige på hvordan offisersrollen hadde endret seg, hvordan de tidlige offiserene i Luftforsvaret ble forberedt på lederrollen og hvilke retningslinjer som forelå. I tillegg ønsket vi å få tak i personlige erfaringer og se hva vi kunne dra nytte av i dag. Vi stilte oss spørsmålet om de gamle offiserene var gått ut på dato – eller om vi unge bare finner opp kruttet på nytt? Før vi fikk besøk av våre veteraner, hadde vi et par dager til å fordype oss i aktuell litteratur. Vi tok utgangspunkt i retningslinjer utgitt av britiske Royal Air Force (RAF)1 som generalløytnant (p) Wilhelm Mohr hadde med til Luftkrigsskolen i forbindelse med et av hans besøk. Vi leste om manges forbilde – Oberst Ole Reistad, vi tok for oss gamle artikler, doktriner, håndbøker og utdanningsdirektiv. Det var mange likhetstrekk med det formelle grunnlaget for lederskap og utøvelse av offisersrollen, selv om det vekslet litt mellom hva man synes var det mest essensielle, faglig dyktighet eller godt lederskap. Vi hevder imidlertid at forskjellene ikke var så store, poenget var mer at det var viktig med begge delene. De grunntankene som tydelig gikk igjen var et positivt menneskesyn, hvor mellommenneskelige kvaliteter er viktig for å skape høy stridsevne og moral.

Med et klart inntrykk av samtidig teori skulle vi undersøke hva som hadde vært god praksis. Vi fikk intervju og gode samtaler med alle de fire veteranene

som kom til Luftkrigsskolen; major (p) Bernhard Duncan Lyng, oblt (p) Rolf Midtlyng, ob (p) Bård Moen og genmaj (p) Ingar T. Narvhus. I tillegg sendte vi et kort spørreskjema til og fikk gode svar fra to stadig tjenestegjørende offiserer; oblt Sven E. Fagermann og oberst Kjell A. Ingebrigtsen.

Det fantes altså tidlig klare, tydelige, og etter vår mening gode, retningslinjer for lederskap i Luftforsvaret. Paradokset er at ingen av disse nådde ut til de som skulle utøve lederskap. Unntaket er oblt Fagermann, men det må anføres at han er av de yngste som ble intervjuet, samt at han i en årrekke har jobbet med nettopp lederskap i Luftforsvaret. For øvrig er våre informanter i stor grad enige om hva som skaper en dyktig leder, og disse lederegenskapene kan vi kjenne igjen fra dagens praksis. Slikt sett har det antakeligvis eksistert noen grunnleggende egenskaper som har blitt verdsatt uavhengig

av tid.

Kilder: Kildene til oppgaven var verdifulle og inspirerende.Fra venstre pensjonistene oblt Rolf Midtlyng,ob Bård Moen, major Bernard Duncan Lyng og gen.maj.Ingar T.Narvhus. FOTO:Kadett Kvarving/Luftkrigsskolen

T SAMME?

Flere påpeker at de fikk lederutdanningen for sent i sin karriere. På Luftkrigsskolen var det kun fokus på fag, ikke på lederskap, og dette var noe de savnet. En informant kommenterte at han ikke visste hva forvaltning eller personellbehandling var da han ble skvadronsjef - «Jeg hadde jo bare fløyet...». De som klarte seg bra avanserte gjerne videre. Både informantene og tidlig teori om lederskap la nok mer vekt på lederskap i krig, enn dagens litteratur. Disse offiserene ble forberedt på krig, men fikk i hovedsak fred. Likevel fremhever våre veteraner at det var for lite fokus på den mellommenneskelige dimensjonen. De fikk ikke det de trengte for å være godt forberedt på lederrollen – det ble de nødt til å lære underveis. Det ble også hevdet at dårlig lederskap var en viktig årsak til mange tragiske flyulykker på femtitallet. I kjølvannet av dette ble det gradvis mer fokus på lederutdanning. Alle informantene fremhevet at de største utfordringene de har møtt i sin karriere har vært på det mellommenneskelige plan.

Det var da også de mellommenneskelige møtene vi kommer til å huske best fra denne uka. Å få historiene direkte fra mennesker som har verdifulle førstehånds opplevelser er ekstra inspirerende utover det å få ny kunnskap.

Det var imidlertid ikke bare kadettene som hadde en god opplevelse denne uka. Kommentarer fra veteranene som «at dette skulle man hatt på blå resept!», «dette kan jeg leve lenge på» og «dette er eldreomsorg i praksis!» taler for at de følte seg verdsatt. Har vi da lært noe av dette seminaret? Som unge offiserer har det vært lett å være verdensmester. Vi har vokst opp i et fredelig og rikt land som oppdrar barna sine til å tro at de kan klare alt –gjerne alene. Vi har ikke maktet å se hvilken ressurs og erfaring de eldre representerer. «Gamal hest hittar vegen best», sa Ivar Aasen. «Yeah, right!» sa vi, med litt hån i stemmen. – Helt til en dag en pensjonert offiser kom på besøk til flystasjonen. Han satt og så ut av vinduet med en tåre i øyekroken og sa varmt: «Det er så flott å se flagget vaie fritt der ute....» Seminaret og dette innlegget er også en takk til de som har bidratt til at flagget fremdeles vaier fritt.

Ønsker du å lese mer om offisersrollen eller noen av de andre temaene som ble studert ved Luftmaktshistorisk seminar kan du kontakte Luftkrigsskolens bibliotek. Lykke til med offisersrollen!

1 Leadership,Some notes for the guidance of Royal Air Force Officers,PAM (AIR) 202,Reprinted June,1965.D/D148037 3M 7/65 3321,Manchester: Henry Blacklock & CO.

TILFELLET MS «BERGE VANGA»

2.november 1979: Supertankeren Berge Vanga,tilhørende rederiet Bergesen i Sandefjord,meldes offisielt savnet etter at den rutinemessige tidsfristen på 72 timer uten radiokontakt er overskredet.Båten befant seg i SørAtlanteren,med kurs for sydspissen av Afrika.

TEKST: Kadett Frank Torkildsen Kadett Joachim Kristiansen Kadett Fred Andersen

Lørdag 3. november, nærmere midnatt, kommer en henvendelse fra Forsvarets Overkommando via Forsvarskommando Nord-Norge til Andøya flystasjon om muligheten til å stille et Orion-fly til disposisjon i letingen. Ved tolvtiden søndag formiddag kommer endelig beskjed om at flyet skulle settes inn,og det settes i gang klargjøring av maskinen umiddelbart. Mannskapet får 4 timer på seg til å gjøre seg klar,det settes inn to fulle besetninger til flyet samt 5 teknikere,til sammen 23 mann. Rundt kl. 1600 setter flyet kursen sørover og en 25 timers tur til Sør-Afrika. Flyet hadde en kort stopp på Fornebu, hvor sjefen for detasjementet, oblt Hans Petter Røder,fikk en koffert med 15.000 dollar som skulle brukes til fuel og andre utgifter. Det var ikke tid til klareringer til luftrom over land,derfor ble det besluttet å fly en lengre distanse over sjø. Flyet ankommer Sør-Afrika tirsdag 6. november kl. 1130 lokal tid og bruker kun kort tid til påfylling av fuel før leting iverksettes ute i rom sjø. Fra flyplassen var det 5 timers flytid ut til leteområdet,de kunne fly ca. 2–3 timer på søk,før de måtte returnere til basen,totalt ca. 13 timer for hvert tokt.

På denne måten holdt crewene det gående i 5 døgn,flyet ble nesten ikke stoppet i pausene mellom hvert tokt. Det ble bemerket at flyet på denne måten ikke hadde noen større tekniske feil,alt var i gang hele tiden. Dessverre ble det ikke funnet noen spor etter supertankeren, den hadde fullstendig forsvunnet fra overflaten.

Leteaksjonen avsluttes 13. november. Det norske Orion-flyet setter kursen hjemover, men opplever å få brann i en motor over åpent hav. Flyet nødlander på en øy i Atlanteren kalt Ascension Island,og det blir besluttet at ny motor må skaffes fra Norge. Crewet blir derfor værende på øya i nærmere en uke før flyet igjen er klar til take-off og mannskapet kan dra hjem.

En historie som viser hvordan det norske luftforsvar kan brette opp ermene og få til vanskelige oppdrag på kort tid,også på den tiden.