BOKTIPSET; Harald Høiback,Command and Control in Military Crisis Ole Jørgen Maaø

HARALD HØIBACK, COMMAND AND CONTR

DEVIOUS DECISIONS,LONDON:FRANK CASS,2003

TEKST: Major Ole Jørgen Maaø Avdeling for luftmakt og teknologi, Luftkrigsskolen

DDet er ikke hverdagskost at norske luftforsvarsoffiserer gir ut bøker. Det er heller ikke hverdagskost at de gir ut bøker på engelsk på et anerkjent forlag i London. Det er derfor noe av et festmåltid man har foran seg denne gangen1. Harald Høibacks bok om kommando og kontroll hører med til det mer interessante undertegnede har lest om ledelse av militære operasjoner.

Akkurat det kan jo si ganske mye om selve sjangeren. Det finnes relativt lite litteratur som forsøker å analysere hva dette «udyret» består av. Mye av litteraturen er basert på case-studier, gjerne uten noen teoretisk forankring i det hele tatt. Selv om undertegnede er glad i å lese militærhistorie, har den typen litteratur som oftest liten overføringsverdi til dagens problemstillinger.

Her skiller Høibacks bok seg ut på en forbilledlig måte. Ikke det at boken er smekkfull av teori (til det er den for kort), men forfatteren evner på noen korte sider å definere hva kommando og kontroll egentlig dreier seg om. Han etablerer et begrepsapparat som det er lett å følge logikken i (muligens overforenklet?), og som han på en fin og balansert måte gjenbruker utover i boken. I følge Høiback hviler kommando og kontroll på tre forutsetninger; autoritet, intensjon og spredning av de to ovenfor nevnte. Det korte kapittelet om kommando og kontroll-teori hviler i stor grad på forfatterens arbeid mens han var lærer ved Luftforsvarets Kontroll og Varslingsskole. Da laget han et lesehefte som fulgte faget «Kommando- og kontrollfilosofi». Dette leseheftet er det beste undertegnede noen gang har lest om militær ledelse, og en revidert utgave burde forfatteren publisere, gjerne med støtte fra Luftforsvaret!

Høibacks største fortjeneste i denne boken (og i et utall artikler i diverse tidsskrift) er at selv om han skriver om relativt kjent stoff, evner han å diskutere det i nye rammer, gjerne med referanser til vår egen samtid. Kanskje er han litt vel hard på labben i enkelte sammenhenger, kanskje er hans skrivemåte tidvis noe arrogant (jeg har svaret, det er du som ikke forstår), kanskje er hans krisebegrep mer til forvirring enn oppklaring, men teksten er alltid utfordrende for leseren. Ikke i den form at du må lese flere ganger for å forstå, men fordi teksten utfordrer deg til å tenke selv.

Høiback tar for seg to case-studier, den første er den allierte enhetlige kommandoen som ble introdusert på vestfronten i mars 1918, den andre, og for oss nordmenn mer kjente, er angrepet på Norge. I den første har han en «syndebukk», den britiske øverstkommanderende Douglas Haig får gjennomgå så det holder. Haig skal etter sigende selv ha foreslått en enhetlig ledelse av allierte operasjoner på vestfronten, noe som betydde at hans egen kommando ble underlagt den franske generalen Ferdinand Foch. I virkeligheten trenerte han hele greia, noe Høiback i hovedsak forteller oss ved å bruke hovedpersonen selv, Haig, som kilde. I konklusjonen bruker forfatteren så casen til elegant å fortelle oss at begrep som enhetlig ledelse eller enhetlig kommando tilhører militære drømmerier, noe de fleste av oss kanskje kan kjenne oss igjen i?

Den andre casen har derimot en «helt». Oberst Birger Eriksen, aldrende og avdanket, satte egentlig i gang krigen i Norge 9. april. Norsk kommando og kontroll i månedene, ukene og dagene før 9. april fortjener nesten mer enn den behandling Høiback har gitt den, fordi intensjonen til myndighetene ikke var kommuniserbar. Målet var å unngå å komme i krig; Norge skulle holdes utenfor storkrigen. Norge skulle holdes nøytralt. Skulle imidlertid det verste skje, måtte vi sørge for å komme med på

OL IN MILITARY CRISIS

rett side; de alliertes. Det siste kunne imidlertid ikke uttales offisielt, da ville hovedmålet (nøytralitet) ikke lenger være realistisk. Oberst Eriksen ordnet opp. Han beordret artilleristene på Oscarsborg til å beskyte skipene som kom seilende inn Drøbaksundet. Resten er historie, som man sier. Høibacks sentrale problemstilling er hvorfor Birger Eriksen skjøt, mens andre norske offiserer den samme dagen lot være å skyte? Det er vanskelig å konkludere et slikt spørsmål, men Høibacks sentrale tese er at Eriksen skjøt fordi han manglet kommando og kontroll, og fordi han hadde opplevd 1905. Problemene med ledd to i den norske målsettingen skapte usikkerhet blant mange offiserer; oberst Eriksen derimot var skråsikker. Han skaffet Kongen, Regjeringen og Stortinget det nødvendige tidsvindu til å forlate Oslo og ta opp motstanden.

Selv om de siste avsnittene tyder på at Høiback har skrevet en historiebok, så har han ikke bare det. Han har gitt oss andre en mulighet til tenke mer om kommando og kontroll. Eller som undertegnede liker å si det; han har gitt oss mulighet til å tenke mer om militær ledelse. Bon apetit.