BOKTIPSET
HARALD HØIBACK, COMMAND AND CONTR DEVIOUS DECISIONS, LONDON: FRANK CASS, 2003
TEKST: Major
Ole Jørgen Maaø Avdeling for luftmakt og teknologi, Luftkrigsskolen
D
Det er ikke hverdagskost at norske luftforsvarsoffiserer gir ut bøker. Det er heller ikke hverdagskost at de gir ut bøker på engelsk på et anerkjent forlag i London. Det er derfor noe av et festmåltid man har foran seg denne gangen1. Harald Høibacks bok om kommando og kontroll hører med til det mer interessante undertegnede har lest om ledelse av militære operasjoner. Akkurat det kan jo si ganske mye om selve sjangeren. Det finnes relativt lite litteratur som forsøker å analysere hva dette «udyret» består av. Mye av litteraturen er basert på case-studier, gjerne uten noen teoretisk forankring i det hele tatt. Selv om undertegnede er glad i å lese militærhistorie, har den typen litteratur som oftest liten overføringsverdi til dagens problemstillinger. Her skiller Høibacks bok seg ut på en forbilledlig måte. Ikke det at boken er smekkfull av teori (til det er den for kort), men forfatteren evner på noen korte sider å definere hva kommando og kontroll egentlig dreier seg om. Han etablerer et begrepsapparat som det er lett å følge logikken i (muligens overforenklet?), og som han på en fin og
78 LUFTLED
nr. 2 juni 2004
balansert måte gjenbruker utover i boken. I følge Høiback hviler kommando og kontroll på tre forutsetninger; autoritet, intensjon og spredning av de to ovenfor nevnte. Det korte kapittelet om kommando og kontroll-teori hviler i stor grad på forfatterens arbeid mens han var lærer ved Luftforsvarets Kontroll og Varslingsskole. Da laget han et lesehefte som fulgte faget «Kommando- og kontrollfilosofi». Dette leseheftet er det beste undertegnede noen gang har lest om militær ledelse, og en revidert utgave burde forfatteren publisere, gjerne med støtte fra Luftforsvaret! Høibacks største fortjeneste i denne boken (og i et utall artikler i diverse tidsskrift) er at selv om han skriver om relativt kjent stoff, evner han å diskutere det i nye rammer, gjerne med referanser til vår egen samtid. Kanskje er han litt vel hard på labben i enkelte sammenhenger, kanskje er hans skrivemåte tidvis noe arrogant (jeg har svaret, det er du som ikke forstår), kanskje er hans krisebegrep mer til forvirring enn oppklaring, men teksten er alltid utfordrende for leseren. Ikke i den form at du må lese flere ganger for å forstå, men fordi teksten utfordrer deg til å tenke selv. Høiback tar for seg to case-studier, den første er den allierte enhetlige
kommandoen som ble introdusert på vestfronten i mars 1918, den andre, og for oss nordmenn mer kjente, er angrepet på Norge. I den første har han en «syndebukk», den britiske øverstkommanderende Douglas Haig får gjennomgå så det holder. Haig skal etter sigende selv ha foreslått en enhetlig ledelse av allierte operasjoner på vestfronten, noe som betydde at hans egen kommando ble underlagt den franske generalen Ferdinand Foch. I virkeligheten trenerte han hele greia, noe Høiback i hovedsak forteller oss ved å bruke hovedpersonen selv, Haig, som kilde. I konklusjonen bruker forfatteren så casen til elegant å fortelle oss at begrep som enhetlig ledelse eller enhetlig kommando tilhører militære drømmerier, noe de fleste av oss kanskje kan kjenne oss igjen i? Den andre casen har derimot en «helt». Oberst Birger Eriksen, aldrende og avdanket, satte egentlig i gang krigen i Norge 9. april. Norsk kommando og kontroll i månedene, ukene og dagene før 9. april fortjener nesten mer enn den behandling Høiback har gitt den, fordi intensjonen til myndighetene ikke var kommuniserbar. Målet var å unngå å komme i krig; Norge skulle holdes utenfor storkrigen. Norge skulle holdes nøytralt. Skulle imidlertid det verste skje, måtte vi sørge for å komme med på
