Kavaleristene på Maukstadmoen, 1956-1994, av Knut Simen Skaret, side

Kavaleristene på Maukstadmoen 1956-1994

Av Knut Simen Skaret

Den ”moderne” oppklaringsavdeling etter 2. verdenskrig ble opprettet da det etter etableringen av Brigaden i Nord-Norge (Brig N) ble avdekket et prekært behov for en oppklaringsavdeling.

Hjulryttereskadronen/ Brigaden i Nord-Norge 1956 til 1961

Våren 1953 ble det etablert en selvstendig hjulryttertropp på Trandum under ledelse av fenrik Nesgård. Denne troppen ble i april 1954 overført til Setermoen der den gikk inn i Brig N. Dette var den første oppklaringsavdelingen som gikk inn i norske avdelinger i Norge. Transporten nordover gikk med tog til Trondheim og videre til Finnsnes med D/S Skjerstad. Sersjantene Ulmar Wollan (admsjt) og John Erik Roth (nk) fulgte troppen under overføringen. Fenrik Nesgård var ennå ikke ferdig med Statens Gymnastikkskole, så de to sersjantene måtte drive troppen i omtrent to uker før fenrik Nesgård ankom Setermoen. Troppen ble forlagt i Stabsbatteriets kaserne i artillerileiren. Senere delte troppen kaserne med Transportkompaniet i infanterileiren på Setermoen. Høsten 1954 ble det bestemt at også Brig S. skulle få en selvstendig hjulryttertropp. I januar 1955 fikk løytnant Ole Ernst Bjartz i oppdrag å sette opp en ny tropp med hjulryttere på Trandum. Brig N og Kavaleriet ble snart klar over at det fortsatt var underdekning på oppklaringssiden i brigaden. Brig N var høyt prioritert og det ble derfor bestemt at hjulryttertroppen i Brig S skulle overføres til Brig N innen 16. mai 1956.

I begynnelsen av mai 1956 ble løytnant Bjartz innkalt til oberst Gjedde ved Akershus festning, her fikk Bjartz ordre om å ta med seg sin tropp og etablere en hjulryttereskadron på Skjold. Bjartz skulle tjenestegjøre som sjef for avdelingen, og troppen som allerede var i Brig N skulle underlegges eskadronen. Denne troppen hadde allerede i mai 1956 etablert seg på Skjold og forberedt mottak av den nye troppen.

Bjartz hadde selv begynt å etablere seg i Ullensaker, og var i ferd med å bygge seg hus. Dessuten bestod troppen av rekrutter, men ordren sto ved lag og hjulryttertroppen satte kursen mot Skjold. Først ble de transportert Brigadesjef Rolstad var artillerist, men holdt sin beskyttende hånd over kavaleristene, og det sies at det var han som bestemte at kavaleristene skulle beholde sin svarte beret selv om de øvrige i brigaden skulle bære den kornblå. Dette fordi han mente avdelingsstolthet og tilhørighet var viktig, så det måtte man ta vare på.

Hjulryttere på utmarsj. Foto via Knut Simen Skaret

med tog til Trondheim, deretter med hurtigruten til Finnsnes. Her ble de hentet med buss og lastebiler og fraktet til Skjold.

Den 16. mai 1956 ankom løytnant Bjartz og hans tropp Skjold, og den 18. mai 1956 ble Hjulryttereskadronen erklært offisiell ve d at daværende brigadesjef oberst Rollstad inspiserte avdelingen. Eskadronen ble på grunn av plassmangel ikke forlagt på egen kaserne, men ble fordelt på kasernene Trandum og Starum. Først i august 1960 ble eskadronen tilgodesett med egen kaserne, mot Bn IIs ønske, og tok over kaserne Trandum.

Løytnant Bjartz (etter hvert utnevnt til rittmester) var den første sjef for Hjulryttereskadronen/Brig N., med fenrik Nesgård (etter hvert utlevnt til løytnant) som nestkommanderende.

Hjulryttere på ski i kjente omgivelser. Foto via Knut Simen Skaret

Hjulryttereskadronen var den første avdelingen som ble forlagt på Helligskogen, dog kun periodevis. Avdelingen ble pålagt å avpatruljere den finske riksgrensen opp mot treriksrøysa. Daværende sersjant Wollan (gikk av som oberst) fortalte at han ble beordret på patrulje. Han kunne fortelle at på den norske siden av grensen var det bare en steinur, men på den finske siden var det en fin kjerrevei. Det ble etter hvert veldig tungt å ta seg frem, så fristelsen ble for stor. Det endte med at patruljen fulgte kjerreveien – i norske uniformer og bevæpnet – på finsk territorium. Heldigvis møtte de ingen.

Organisasjon og taktikk

Eskadronen besto av tre tropper; to hjulryttertropper og en stabstropp med to støttelag som normalt var underlagt hjulryttertroppene. Totalt bestod avdelingen av ti befal og 95 soldater. Kjøretøyene bestod av ti GMC APC (Armoured Personell Carrier – Panserpurke), sju GMC lastevogner, sju Weasel og flere ¾-tonnere. Hver hjulryttertropp bestod av to befal og 38 soldater, to eller tre Willys jeeper med M1919A4 mitraljøse, en Greyhound pansret oppklaringsvogn og to Weasel. Stabstroppen bestod av sju GMC lastevogner, willysjeeper og Greyhound kommandovogner. Støttelagene var utstyrt med 57mm RFK og 60mm bombekastere.

Taktikken til hjulryttertroppen gikk ut på at den gjennomførte akseoppklaring med GMC APC i front, og med troppen snørekjørende på sykkel bak Willys jeepene. Straks det ble oppnådd kontakt med fiende i front, satt hjulrytterne av, grupperte ut og sikret i front i påvente av infanteriet som kom bak og skulle overta sikringen. Når infanteriet var ankommet gikk alt på drill; sykler ble lastet opp på henger, mens troppen fortsatte på ski eller til fots i flankene for å lokalisere fiendens styrke og gruppering. Hjulryttereskadronens etterretningsmessige ansvarsområde var normalt 20-30 km foran egne linjer, men dette kunne bli begrenset av lange forsyningslinjer og sambandsstrekk.

Patruljetroppen

I 1959 ble Rakettbataljonen/Troms landforsvar (TLF) opprettet. Den var oppsatt med Honest John rakettartilleri, men manglet personell til å lokalisere mål på dypet. Det ble derfor opprettet en patruljetropp som administrativt inngikk i Hjulryttereskadronen, men kommandomessig var underlagt Troms landforsvar. Første sjef for patruljetroppen var fenrik Erik Kongrød. Troppens oppdrag og disponering var på mange måter lik den man hadde i brigadeoppklaringen i begynnelsen av 1990-tallet. I 1961 ble troppen døpt til Fjernoppklaringstroppen. Da rakettartilleriet ble faset ut i begynnelsen av 60-årene, ble det bestemt at man skulle beholde troppen innenfor organisasjonen. Troppen ble gitt fallskjermutdannelse og bestod av seks patruljer, men grunnet liten utskrivningsstyrke hadde troppen normalt redusert bemanning.

Lett Stridsvogneskadron 1961 til 1963

Ved utgangen av 50-årene startet arbeidet med en ny eskadronstype, i starten kalt Stridsvognoppklaringseskadronen. Effekten av M24 Chaffee som stridsvogn ble etter hvert erkjent som liten, og da man samtidig øynet muligheten for å få middelstunge stridsvogner, ble det derfor besluttet å benytte M24 Chaffee i oppklaringsrollen.

Den 10. mai i 1961 ble Hjulryttereskadronen omorganisert og gitt navnet Lett Stridsvogneskadron/ Brig N. M24 Chaffee stridsvognene fra Stridsvogneskadronen/TLF på Bardufoss ble avgitt, og

Patrulje fra Patruljetroppen , klar til fallskjermhopp på Bardufoss. Foto via Knut Simen Skaret

M24 Chaffee i Målselv. Foto via Knut Simen Skaret

overført til den nye avdelingen. Disse ble delt inn i tre oppklaringstropper. På grunn av plassmangel i Skjold leir ble en tropp satt i mobiliseringsstatus, en tropp ble værende igjen på Bardufoss og en tropp ble overført til avdelingen. I tillegg ble Fjernoppklaringstroppen beholdt på Skjold.

Øvelsene ved avdelingen kunne ofte være lange og harde, både i avstand og tid, og med høy aktivitet. Ved ett tilfelle tok avdelingen seg fra Skjold til Sennalandet i Finnmark, ved blant annet å beltekjøre med stridsvognene (bensindrevne). Med dagens drivstoffbudsjetter (1994) hadde man knapt kommet over Kvænangsfjellet.

Avdelingen tok godt vare på sitt personell, og forholdet befal/menige var nært. Ofte gikk eskadronens befalsfruer sammen og lagde noe godt å bite i til mannskapene. Det var normalt at avdelingen tok med seg befalsfamilier og soldater på helgeturer inn i Maukenmassivet. I det sivile samfunnet deltok også eskadronen aktivt, i alt fra å underholde på 17. mai, til å bidra med undervisning i engelsk og matematikk på folkeskolen når det var for få lærere.

Organisasjon og taktikk

Lett stridsvogneskadron bestod av en eskadronsstab med en stabsgruppe og en forsyningsgruppe. Stridsvognoppklaringstroppene bestod av: troppsstab, motorisert oppklaringsgruppe med to lag (hvert oppsatt på Willys jeep med M1919A4 mitraljøse), lett stridsvogn gruppe (med to M24 Chaffee stridsvogner), oppklaringsgruppe med to oppklaringslag (hver oppsatt med pansret GMC, kalt ”panserpurka”), og et kanonlag (med 106mm RFK montert på Willys jeep).

Oppgavene til de respektive grupper og lag i troppen. Troppsstaben opererte fra Willys jeep og styrte troppen via samband, i tillegg disponerte troppssjefen en MCordonnans. Motorisert oppklaringsgruppe bestod av to lag under ledelse av hver sin lagfører, oppgavene i gruppen var som følger: motorisert oppklaring langs vei, stier og andre steder hvor det var fremkommelig med kjøretøyer. Oppklaring til fots (på stier) herunder patruljegang. Opprettelse av observasjonsposter og spesialoppgaver som for eksempel ordonnanstjeneste, opprettelse av transittstasjoner osv.

Lett stridvogngruppe bestod av to lag med hver sin pansrede GMC. Denne gruppen opererte normalt samlet, men kunne deles og operere lagvis. Oppgaven til gruppen bestod av: gi troppen ildstøtte, oppklaring i lendet som var fremkommelig for stridsvogner, selv under ild fra småkalibrede våpen. Oppklaring med makt. Troppen var avhengig av å opptre sammen med en forstyrke for beskyttelse og mållokalisering, derfor ble oppklaringsgruppen ofte disponert lagvis.

Oppklaringsgruppen bestod av to lag med hver sin pansrede GMC APC, denne gruppen opererte normalt samlet, men kunne deles og operere lagvis. Oppgavene til troppen var: oppklaring til fots, nærsikring og samarbeid med stridsvognene, patruljegang, opprettelse

Patruljetroppen kontingent 1/1962 har fått utlevert sin fallskjermving på Trandum i 1962. Foto via Knut Simen Skaret

Øvelse med eskadronen i 1963. Foto via Knut Simen Skaret Familieivaretakelse anno ca. 1965 i Mauken. Foto via Knut Simen Skaret

av observasjonsposter, besettelse av mindre stillinger. Oppklaringsgruppene løste alltid sine oppdrag til fots. Kanonlaget benyttet 106mm RFK oppmontert på Willys jeep og hadde som oppgave å: gi troppen panservern,

forsterkning av troppens ildkraft og røyklegging. Kanonen kunne avgi ild fra kjøretøy og opptrådte sammen med stridsvogner for gjensidig støtte.

Oppklaringseskadronen/ Brigaden i Nord-Norge 1963 til 1994

Høsten 1963 ble det igjen et navneskifte på avdelingen, den skulle nå hete Oppklaringseskadronen (Oppklesk). Dette fikk de første årene ingen konsekvenser på materiell og personellsiden. Mot slutten av 60-årene begynte avdelingens kjøretøy å bli så nedslitt og gamle at det som en prøve ble innført M113 vogner for å erstatte deler av kjøretøyene. Disse manglet væpning, og man fant raskt ut at vognene ikke kunne erstatte hovedskytset M24 Chaffee. Det ble derfor konkludert at avdelingen på nytt var moden for en omorganisering.

Sommeren 1968 startet utprøving av en ny struktur, på mange måter lik avdelingen slik den var i 1994. Avdelingen ble tilført Volvo L-3314 og beltevogner av typen BV202, i tillegg ble det beholdt fire stk M24 Chaffee. Disse stridsvognene ble mob-lagret og beholdt innenfor organisasjonen helt frem til 1975.

Men det var ikke bare på materiellsiden man gjorde forandringer. Taktikken gikk over fra pansret oppklaring, som var offensiv, til stille oppklaring og overvåkning. Denne overgangen var smertefull for det befalet som hadde bakgrunn fra pansermiljøet, og avdelingen ble raskt kalt ”seildukseskadronen” på folkemunne. Tross overgang til ny taktikk, viste det seg vanskelig å utøve den i praksis. Avdelingen ble derfor i en periode ofte benyttet som den gamle, som regel var dette oppklaring langs vei

med mitraljøser montert på taket av feltvognene. I juni 1969 ble Fjernoppklaringstroppen nedlagt, dette fordi jegerkommandoene på forsvarskommandonivå skulle overta denne rollen. Dette innebar at eskadronen måtte bruke oppklaringstroppene i denne rollen da brigaden ikke kunne være foruten de opplysninger som fjernoppklaringstroppen tidligere fremskaffet.

Erfaringene etter prøveperioden var gode, av den grunn ble Oppklaringseskadronen sommeren 1971 endelig opprettet, den var organisert lik det den var i 1994. Eskadronen fikk tre oppklaringstropper, to på belter og en oppsatt med feltvogner og lastevogner. Totalt bestod avdelingen av 170 mann. Basisen for denne avdelingen ble beholdt frem til 1994, dog med enkelte endringer.

Det var fortsatt et ønske om pansret oppklaring på brigadenivå. Det ble derfor i juli 1986 innført en fjerde tropp med fire stk NM135 stormpanservogner og to stk NM142 rakettpanservogner (TOW). Det ble kun benyttet to stk NM135 i den daglige tjeneste, da det ikke var tilstrekkelig tildeling av våpenbærere i Hæren. Personellet som inngikk på disse kjøretøyene hadde gjennom 70- og 80-årene utviklet en god «patruljekultur» som medførte at det pansrede element falt lite naturlig inn i organisasjonen, troppen ble derfor nedlagt i desember 1988.

Høsten 1989 gikk avdelingen over til Brig-90konseptet, noe som medførte en organisasjon med to

Willys jeep med 106 mm rekylfri kanon. Foto via Knut Simen Skaret Fjernoppklaringstroppen kontingent 1/1965. Sjef er rittmester Ketil Jørstad (foran til venstre), nestkommanderende er løytnant Simen Skaret (foran til høyre). Foto via Knut Simen Skaret

oppklaringstropper med ni patruljer og fire stk BV206 hver, og en tropp med tolv patruljer og sju stk BV202.

Utviklingen av Oppklaringseskadronen har fra 1963 og frem til 1994 har vært preget av å være en avdeling med primært kapasiteter langs vei, til en avdeling som kan løse sine oppdrag effektivt i alle typer lende. De oppklaringsenheter avdelingen hadde i 1994 opererte hovedsakelig til fots, kun unntaksvis benyttet man kjøretøy under selve oppklaringsfasen.

All observasjonspostvirksomhet ble utført nedgravd under bakkenivå, sommer som vinter. Dette for å øke overlevelsesevnen til firemannspatruljene. Oppklaringseskadronen har i alle år vært preget av den profesjonelle holdningen hos mannskapene, noe som medførte at avdelingen hadde en god faglig utvikling basert på et godt utdanningsnivå og god stridsutholdelse. Det ble opp mot 1994 drevet en meget god spesialisering av mannskapene innenfor sanitet, nærstrid, overlevelse og patruljevirksomhet. Man kunne kanskje på den tiden si at Oppklaringseskadronen utgjorde Hærens største ressurs innenfor oppklarings- og jegertjeneste.

Avslutning

I 1975 fikk avdelingen sin egen hytte ved navn «Dragonhytta» nede under steinraset ved Fjellfrøsvatnet. Grunnen ble skjenket gratis av gårdbruker Anders Rotli, som også var en meget god venn av eskadronen. Rotli ble også utnevnt til Æresdragon. Oppklaringseskadronen satte alltid stor pris på Rotli, og i mange år sørget avdelingens dragoner for å holde veien hans åpen på vinterstid. Dragonhytta ble raskt en fin mulighet for dragoner og befal på fritiden, her hadde man god tilgang på de fleste friluftsaktiviteter.

Siste halvdel av 80-tallet ble det fra sentralt hold i Hæren gitt uttrykk for at man ønsket å samle alt kavaleri på Setermoen, men det tok noe tid før det ble gitt ordre om flytting. Først 3. juni 1994 ankom Oppklaringseskadronen Setermoen, etter først å ha marsjert samme strekning som de første ”hjulrytterene” hadde syklet motsatt vei i mai 1956.

Det var med vemod i sinnet at avdelingen forlot Skjold garnison, det gode forholdet til Bn 2, Ingeniørbataljonen og den flotte naturen som hadde preget avdelingens hjemsted i over 38 år. For de befal og dragoner som har tjenestegjort på Maukstadmoen leir, vil Skjold alltid være et godt minne å huske tilbake til.

Epilog

Denne historien ble påbegynt vinteren 1994 i den hensikt å etterlate et historisk avtrykk fra Oppklaringseskadronen etter at den skulle forlate Maukstadmoen samme år. I samråd med plasskommandant, oberstløytnant Håkon Kvernmo (sjef Bn2), ble det besluttet at junior salong i befalsmessen på Maukstadmoen skulle innredes med utstillingsmontere, bilder og blant annet denne historien. Utstillingen var klar i mai 1994, men ble senere flyttet til Setermoen leir. Høsten 2015 tok oberstløytnant Bjørnar Eriksen initiativ til å reetablere Oppklesk/N sin historie på Maukstadmoen.

Oppklaringseskadronen fortsatte på Setermoen fra 1994, men utgjorde sammen med Elektronisk krigføringskompani etter hvert grunnlaget for etablering av Oppklaringsbataljonen, og senere videreutviklet og omdøpt til Etterretningsbataljonen.