Brigadetjeneste i 1968 - del 1, av dragon Kristian S. Tuster, side

Brigadetjeneste i 1968 - del 1

Av Kristian S. Tuster

Undertegnede var så heldig å få avtjene sin førstegangstjenesten i kavaleriet. Allerede på sesjon i Stavanger 1966 ble interessen vakt for tjeneste på stridsvogn. Det slo til, og dermed ble det Kavaleriet med brigadetjeneste i Brig N.

Det ble først rekruttskolen for kavaleriet (KSØ) på Trandum med opplæring som skytter på Patton tank M-48. Deretter tjenestegjorde jeg ved Stridsvogneskadronen på Bardufoss i ni måneder i 1968. På Trandum fikk vi høsten 1967 også se arvtagerne til M-48. En Leopard «prøvevogn» som senere skulle komme til å erstatte Patton tank M-48 i Forsvaret.

Fra 1963 fikk kavaleriet til sammen 38 middelstunge stridsvogner Patton tank M-48 gjennom våpenhjelpen i 1964 – 65. Vekt ca. 45 tonn. De var utstyrt med 90 mm kanon, to mitraljøser, en 12,7 mm på tårnet og en 7,62 mm aksialt med kanonen i tårnet. Chrysler-fabrikken brukte en Continental bensindrevet luftkjølt V-12 motor (AV-1790) på 810 hk i de første M48. (Senere en gang byttet ut med en dieselmotor).

Det var litt av en overgang da vi «blodferske» tidlig i januar 1968 steg ut av Braathen sitt fly, fra Sola flyplass i regn, og til ankomsten på Bardufoss flyplass i knakende frost, snø og polarnatt. Heldigvis var eskadronens folk på plass med sin MO Volvo-jeep og kjørte oss til kasernen for kavaleriet på flyplassen. Dagen etter var det omvisning i leiren, garasjeområdet og nærforsvarsstillinger på Fossmofeltet for stridsvogner. Hver vogn hadde sin grop med tilhørende dekningsrom for mannskapet. Den stridsvogna jeg ble plassert på var vogn 35. En stor stridsvogn i 3.tropp med sersjant Jørgensen som vognkommandør. Eskadronen virket overbevisende, logisk, nøktern og ikke noe slendrian der i gården.

Som ny var det plutselig mange å bli kjent med, både på firemannsrom nr 24, i egen tropp og i resten av stridsvogneskadronen. Kjekke medsoldater, både vernepliktige og vervede grenaderer med stor interesse for sine vogner og våpen.

Etter kort tid gikk den første øvelse av stabelen. Tre stridsvogner ble transportert sjøveien fra Salangen til Trondenes med et landgangsfartøy. Vi ble sendt til Åsegarden leir i Harstad for samvirkeøvelse med 3. infanteribataljon. Øvelsene fant stort sett sted på et område kalt Rødmyra. En stor flate med litt bjerkeskog rundt om. Her opplevde vi blant annet å gå gjennom snø og is på myra i nattemørket og synke nedi til tårnet med svart myrvann dampende og boblende opp rundt vogna på alle kanter. Men, opp kom vi. Om nettene var våre vogner angrepsmål for infanterister som snek seg inn på oss. For å bli varslet om angrep i mørket hadde vi improvisert varsling vha. snubletråder, batterier og blitzpærer. Når glimtene fra pærene gikk av visste vi at FI var nær. Det var bra fordi det var kaldt (- 25 grader C). Panserstålet i vognene var av samme temperatur, og vi trengte å bevege på oss. Uten motorvarmer, for å være stille, ble stillheten nesten øredøvende i mørket. Natten ble kun opplyst av en enorm stjernevrimmel og et imponerende bølgende nordlys i grønt, oransje og hvitt. Etter retur fra Harstad og vedlikehold av vognene våre

Trandum 1967, høst. Leopard stridsvogn («prøvevogna») i garasjeområdet. En Chaffee M-24 fremst. Foto via Kristian S. Tuster Salangen 1968. Stridsvogner på landgangsfartøy til Trondenes. Foto via Kristian S. Tuster

gikk det ikke lang tid før Stridsvogneskadronen ble utkommandert til ny øvelse.

Den skulle foregå sørover fra Setermoen. Været var meldt dårlig med meget snø. Da vi satte avgårde var det montert beltesko på vognas belter. De var laget av aluminium og plassert på tvers av beltet for ekstra grep når gummi ble for glatt.

Salangsdalen i februar 1968 var en hard tørn for Brig N sine karer. Ifølge Mannskapsavisa ble snøen hovedfienden. Her stod det: «Veiene blåste igjen. Bardufoss flyplass ble stengt – og – det var ikke fritt for at brigadesoldatene så frem til øvelsen med en viss uro. Stridsvogn-mannskapene hadde en stri tørn med å bringe de tunge doningene gjennom snøtykka». For mannskapet på vogn 35 ble det flere harde tørner. Først ség vi ned i en grøft. Deretter pakket snøen seg under beltet på drivkransen slik at beltet ble presset ut og hoppet av. Det betød å grave fri hele den venstre siden av vogna for deretter å trekke beltet på plass med wire fra drivkransen. Et arbeid på ca. 12 timer i kulde, snø og mørke. Deretter, lenger fremme i Salangsdalen, fikk vi motorvansker slik at hele motoren måtte byttes. Hærens Våpentekniske korps (HVK) fra Bardufoss utførte arbeidet. Vognas motor ut, og deretter en ny på plass. Litt av en prestasjon var vi enige om, i mørket med snøbyger. Neste dag rykket vi frem mot brua i dalen. Den tålte ikke vekten av stridsvogn og Salangselva måtte forseres ved å vade over kjørende på elvebunnen, vogn etter vogn. Derfra rykket vi frem til Fossbakken og videre til Lapphaugen for å slå leir ved hovedvegen og overnatting i knappetelt. Øvelsen ble, ifølge Mannskapsavisa og «snøhindringer til tross, erklært som suksess». Brigadesjef oberst Rolf Iversen uttalte i avisa at Øvelse Salangsdalen «måtte betraktes som forholdsvis lett». Det var den i hvert fall ikke for oss i vogn 35. Det gikk meget tid med til intern opplæring og vedlikehold av vognene i Stridsvogneskadronen. Motorene var slitt og «skjøt» som vi sa. Trekkraften forsvant. Den kraftige Continental bensinmotoren var plaget med insprøytingen eller «forgasseren». Heldigvis hadde vi Hærens Våpenteknisk Korps (HVK) like ved som hadde en høg faglig kompetanse på motor, vogn og våpen. Det var som sagt en imponerende oppgave de utførte da de byttet motor i mørke og snødrev på vogn 35 i Salangsdalen. Med kran løftet de vår motor ut og satte en medbragt motor inn i vogna. Den ble innplassert, festet og fungerte helt OK.

Bardufoss i februar 1968. Stridsvogneskadronens garasjer til høgre og HVK til venstre. Foto via Kristian S. Tuster

I mars var det ny utrykking på øvelse «Kald vinter – 68» som foregikk i Indre Troms. Ikke umulig så var det på denne øvelsen vi etter flere dager fikk skutt et løsskudd, som et markeringsskudd med kanonen. Til det ble det brukt hylse med drivladning, dvs. uten granat, kun drivkrutt. Siden vi siste dagen av øvelsen hadde for meget brød i vår matkasse i tårnet fant vi på å kvitte oss med et gammelt brød som var steinhardt. Brødet ble lagt inn i kanonens kammer før drivladningen. Deretter fyrte skytteren av kanonen og vi merket etterpå at det luktet herlig av nystekt kneipbrød i dalen utenfor vogna. Det medførte heldigvis ikke noen form for reprimande kun litt ekstra kanonpuss da vi kom tilbake til våre garasjer på Bardufoss etter øvelsen.

Andre del av denne artikkelen kommer i neste nummer av Brigadeavisa. Red. anm.

Salangsdalselva i februar 1968. Stridsvogn under vading av elva mens rittmesteren følger med. Foto via Kristian S. Tuster