Tsjili 0214 screen by Misjonsalliansen

Vil gjĂ¸re mer for funksjonshemmede

Verdier

som ikke kan mĂĽles i penger

Fem-seks plasthansker

#2/2014

110. ĂĽrgang < blogg.misjonsalliansen.no

Vis at du bryr deg.

Bli fadder n책, s책 f책r du siste CD-en til Humming People!

Bli

! FOTO: LAILA S. BERG

Som fadder gir du sårbare barn nye muligheter gjennom skolegang, helsetilbud og utvikling av lokalsamfunnet. Å være fadder koster 230 kroner i måneden. Ja, jeg vil bli fadder for _____ (antall) barn Misjonsalliansen velger land etter behov. Kambodsja

Brasil

Ecuador

Bolivia

Vietnam

Å være fadder koster 230 kroner i måneden per barn. Jeg vil betale beløpet med AvtaleGiro.

Jeg vil betale beløpet med giroblanketter.

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Send svarkupongen til Misjonsalliansen. Porto er betalt. Du kan også melde deg som fadder på www.blifadder.no eller på telefon 22 94 26 00

[ TSJI L I) NR . 2 – 2014

Liberia

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo

r de

â&#x20AC;&#x201A;5

Bolivia

Portrett

Kommentar 46

Vietnam

Trend 36

Filippinene 2 4

Ettertanke 43

Kambodsja 26

Reportasje M 32

Kina

Ecuador

Reportasje S 44

Innhold

5 Liberia

Reportasje XL 20 Brasil

6 Sammen

De beste ønsker for barna

#2/2014

110. årgang < blogg.misjonsalliansen.no

Utgiver Misjonsalliansen Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo postadresse P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse

Få tsjili Send sms TSJILI til 2490 eller se www.tsjili.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00. Redaktør Oddmund Køhn tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Konsept og design Oktan Alfa Grafisk design Klaus A. Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS

ISSN 1890-6826

Leserne vil i tiden som kommer bli kjent med et «stempel». Dette stempelet vil være synlig i artikler og annonser fra oss, og det forteller én ting: Verdifull. Funksjonshemmede blir ofte stemplet med noe annet. Vi vil vektlegge det vi tror på: at vi er alle skapt i Guds bilde, med evner og anlegg, med egenskaper og kvaliteter – og er like verdifulle!

JEG ER PÅ TUR IGJEN. Denne gangen er jeg i Liberia. Landet for et par timer siden i hovedstaden Monrovia. Varmen slo i mot meg da jeg gikk ut av flyplassen. Det er kveld, men temperaturen er likevel rundt 28 grader. Godt over det vi vil kalle en tropenatt hjemme i Norge. Turen fra flyplassen og inn til hotellet er litt av en opplevelse. Kontrastene er mindre enn i de fleste andre land jeg av og til reiser til. Vanligvis er forskjellene store; rikdom og fattigdom rett ved siden av hverandre. Her i Liberia er det lite å se til rikdommen. Det er rett og slett et ekstremt fattig land. Men varmen fra menneskene her er omtrent like slående som temperaturen. På flyplassen sto folk fra samarbeidspartneren vår her i Liberia og tok i mot oss. Liberia har en grusom historie. Borgerkrigen la landet i ruiner, og landet er fortsatt sterkt preget av historien sin. Det har vært en god utvikling de siste årene, men fortsatt er det store utfordringer. I morgen tidlig drar vi ut på prosjektbesøk til Sammytown. Der skal vi blant annet være med på åpningen av en barneskole som Misjonsalliansen har vært med på å bygge sammen med lokalsamfunnet og utdanningsmyndighetene. Fortsatt fullfører omtrent bare halvparten av barna i Liberia grunnForeldre i Liberia Det sier seg selv at det er altfor drømmer om at barna skal skolen. lite. Det er en stor utfordring å få kvalifå en annen start på livet fiserte lærere ut til landsbygda. Derfor enn de selv har fått. bygger vi lærerboliger i tilknytning til skolene. At lokalsamfunnet i Sammytown er glad for skolen, vet vi allerede. De har vært med på hele prosessen: Fra planlegging til hundrevis av dugnadstimer for å få bygd skolen. Foreldre i Liberia er ikke annerledes enn foreldre i Norge. De ønsker det beste for barna sine. Drømmer om at de skal få en annen start på livet enn de selv har fått. Senere i uka skal jeg også få besøke en av våre siste satsinger; vi bygger opp en bank som gir små gründere i Liberia muligheten til å starte og videreutvikle småbedrifter. I dag er det svært få muligheter for kreditt til fattige mennesker. Det har vært en lang vei å gå for å få registrert denne nye banken, men vi har ansatt dyktige folk lokalt som kan drive denne visjonen fremover! I denne utgaven av Tsjili kan du også lese om prosjekter for barn med ulike funksjonshemninger. Den lange reportasjen tar oss med til både Ecuador, Kina og Vietnam, og i portrettet møter du vår gode kollega fra mikrofinansarbeidet vårt, Lars Langsrud. Jeg har vært sammen med Lars i flere av prosjektlandene våre, og jeg har sett engasjementet hans, ikke bare for mikrofinans, men også for sårbare barn med funksjonshemning. Les historien hans på side 38. Når vi i dette nummeret av Tsjili bruker en del plass på nettopp dette temaet, henger det sammen med årets kampanje. Den retter seg mot barn med funksjonshemninger, og i ukene og månedene som ligger foran vil vi fortelle mer om dette temaet som har så stor plass hos oss. n

Leder

MIN HJERTESAK. – Jeg valgte å støtte prosjektet «Lån til kvinner» fordi dette prosjektet gir muligheter til at kvinner

kan skape sin egen arbeidsplass og få en mulighet til å forsørge sin familie.

Lanserer årets prosjektkatalog x 2 Misjonsalliansen lanserer nå to nye prosjektkataloger for menigheter og privatpersoner som ønsker å støtte organisasjonens arbeid. – Vi ser at disse gruppene har ulike behov og vi ønsker å legge til rette for at folk lettere skal finne sin «hjertesak», sier Fadder- og CRM-ansvarlig Solveig Skaug. – Jeg valgte å støtte prosjektet «Lån til kvinner» fordi dette prosjektet gir muligheter til at kvinner kan skape sin egen arbeidsplass og få en mulighet til å forsørge sin familie, sier Ingunn Rønningen. Da hun feiret sin 30-årsdag i fjor, valgte hun seg et prosjekt fra katalogen. – Jeg syntes at det var vanskelig å komme på gode svar da venner begynte å spørre om hva jeg ønsket meg til bursdagen. Jeg har alt jeg trenger, og å gi gaven til Misjonsalliansen

«Jeg syntes at det var vanskelig å komme på gode svar da venner begynte å spørre om hva jeg ønsket meg til bursdagen.»

Sammen

#2/2014

var en gave som gir meg mer glede enn flere «ting» som fyller opp hjemme, sier hun. DELT I TO. Prosjektkatalogen lister et utvalg av Misjonsalliansens prosjekter og har til nå blitt sendt ut både til privatpersoner, slik som Ingunn, og til menigheter i Den norske kirke som ønsker å støtte et misjonsprosjekt. Begrunnelsen for å dele årets katalog i to er i følge Skaug å gi bedre tilrettelagt informasjon til de ulike målgruppene og gjøre det lettere for disse å finne et prosjekt som passer dem. – Katalogen for menigheter er mer omfattende. Der presenterer vi hva det vil si å ha en menighetsavtale med Misjonsalliansen og hvorfor vi mener det er bra for menigheter å engasjere seg i denne type arbeid. Prosjektene er ordnet etter land og forteller en

del om bakgrunnen for det vi gjør. Katalogen for privatpersoner er litt «lettere». Der skal det være enkelt og greit å finne et prosjekt som man kan samle inn penger til i forbindelse med en bursdag, et bryllup eller en privat aksjon, sier hun. EN VIKIG KILDE. I fjor fikk Misjonsal-

liansen inn tre millioner kroner fra mennesker som hadde valgt et prosjekt fra katalogen. – Det er utrolig viktige gaver for oss og helt nødvendig for at vi skal kunne drive prosjektene slik som vi ønsker, sier Skaug. – Og jeg synes det er fint at folk kan finne sin «hjertesak», det prosjektet som appellerer akkurat til dem. Vi er jo alle forskjellige. Alle har forskjellige ting de synes er viktig, men når vi bidrar med hver vår lille puslespillbit, faller bildet på plass. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

FOTO: BÆRUM FRIKIRKE

Ny menighets- og nettverksansvarlig Misjonsalliansen har ansatt Sverre Vik (47) som ny menighets- og nettverksansvarlig i Misjonsalliansen. Han kommer fra stillingen som pastor i Bærum Frikirke, hvor han har vært i 14 år. Han er utdannet sosionom og diakon og har tidligere også vært ungdomsdiakon i Den norske kirke. Sverre vil tiltre stillingen etter sommeren, og Tsjili vil komme tilbake med en nærmere presentasjon av han. n ODDMUND KØHN

Grethe takker for seg Siden 2007 har Grethe Matre vært en synlig representant for Misjonsalliansens stab. Som «Menighetsansvarlig» har hun hatt ansvaret for arbeidet og kontakten inn mot menighetene i Den norske kirke, og hun har vært de unge volontørenes kontakt i organisasjonen. Nå takker hun for seg. – De fineste øyeblikkene og minnene jeg tar med meg fra denne jobben er møtepunkter med enkeltmennesker. Det kan være en representant for en lokalmenighet, eller det kan være samtalen rundt et kafebord på Oslo S, der en ungdom kunne fortelle at han eller hun ville jobbe frivillig i et av våre prosjektland, forteller Grethe. FAMILIETRADISJON. Grethe Matre

hadde et forhold til Misjonsalliansen lenge før hun begynte å jobbe i organisasjonen, og misjonærenes navn har vært kjent for henne siden hun var ung. Faren og en eldre søster var begge medlem i hovedstyret i noen år, og en yngre bror har tidligere vært styreleder i samme organ. – Men det var etter et besøk til Filippinene i 1985 jeg virkelig ble merket for livet. Det jeg hadde hørt om og lest om, så jeg nå med egne øyne. Jeg ble ikke den samme etterpå. Grethe Matre har senere besøkt flere andre land, og hun har besøkt

mange menigheter og støttegrupper her hjemme. I løpet av tiden som menighetsansvarlig på kontoret har antallet menighetsavtaler økt fra 30 til 60 avtaler. STØRRE ÅPENHET. – Jeg er glad for en

større bevissthet til misjon i norske menigheter. At flere menigheter i dag har menighetsavtale med en eller annen misjonsorganisasjon skyldes flere ting. Vi har fått tydelige vedtak omkring misjon i Kirkerådet, trosopplæringen i kirken har vært viktig, og ikke minst har SMM (Samarbeid Menighet og Misjon) sentralt og i bispedømmene vært en stimulans for lokalmenighetene, sier hun. Grethe legger imidlertid ikke skjul på hva som har betydd mest for henne: – Det hyggeligste og mest motiverende har vært å jobbe med ungdom som vil noe med livet sitt og som kaster seg ut i det ukjente uten å blunke. Volontørene er en viktig ressurs for arbeidet vårt.

Grethe får nå ny tittel; hun blir pensjonist. – Engasjement og entusiasme henger ikke nødvendigvis sammen med alder. For få dager siden møtte jeg en 94-åring. Han «For få dager hadde laget utsiden møtte jeg skårne klokker en 94-åring. i tre og loddet Han hadde laget dem ut til inntekt for miutskårne klokker sjonen, og jeg i tre og loddet fikk ta imot en dem ut til inntekt gave på nesten for misjonen.» 15 000 kroner. Jeg har også fått henvendelser fra pensjonister som ønsker å jobbe frivillig som volontører i våre prosjekter, sier hun. NY EPOKE.

Vi takker Grethe for samarbeidet på kontoret – og kjenner vi henne rett, er nok ikke siste ord sagt og punktum plassert når det gjelder engasjement i Misjonsalliansen! n ODDMUND KØHN

Sammen

#2/2014

Reportasje XL

Vil gjøre mer for funksjonshemmede Misjonsalliansen ønsker økt trykk i arbeidet for funksjonshemmedes situasjon og rettigheter. – Vi har definert at vi skal jobbe blant fattige og sårbare grupper, og det er ingen tvil om at blant fattige, så er mennesker med funksjonshemninger ekstra utsatt, sier generalsekretær Arnt H. Jerpstad. – Vi vil at de skal inkluderes i alle våre prosjekter i alle land hvor vi jobber. > Tekst Bjørn Jarle Sørheim-Queseth Foto: Bjørn Jarle Sørheim-Queseth og Oddmund Køhn

Reportasje XL #2/2014

Med en liten, krumbøyd hånd drysser Eduardo et tynt lag med glitter over plastarket han har liggende på bordet foran seg. Glitteret fester seg til limet, og arket forvandles til en skinnende, grønn sommerfugl. Den slår vingene ut. – Jeg liker å lage sommerfugler, sier han. Utenfor klasseromsdøren venter Eduardos mor på at han skal bli ferdig med undervisningen. Flere dager i uken tar hun fireåringen med seg på den lange bussreisen gjennom Guayaquils kaotiske slumområder for å komme hit til Centro Creer, et av Misjonsalliansens rehabiliteringssenter for barn med funksjonshemninger. – Det var en venninne av meg som først fortalte meg om dette stedet, sier Jomayra Guale. – Hun hadde et av barna sine her, så jeg ble med henne. Eduardo har gått her siden. EN TØFF BESKJED. Eduardo

har en muskelsykdom og problemer med leddbåndene, som gjør at han trenger regelmessig trening og oppfølging. – Da han ble født, var han innlagt på sykehuset en stund, og det ble gjort tester som avslørte at han var syk. Det kom som en overraskelse på meg. Før han ble født, sa de at alt så normalt ut. Så det var veldig tøft å høre. Jeg kan ikke si at det ikke var det, sier Jomayra. Mens mange foreldre skammer seg over å få et funksjonshemmet barn og derfor velger å holde det skjult fra omverden, takker Jomayra venner og familie for god støtte og oppmuntringer om ikke å gi opp. De fikk henne til å ta med seg Eduardo til rehabilitering. – Det var veldig stort for meg å få komme hit til Centro Creer. Vi har fått mye hjelp, både sønnen min og jeg. Og han har blitt veldig mye bedre. Han

har en god fysisk og psykisk utvikling. Det sier de som jobber her også … SOMMERFUGL I FLUKT. – Da Eduardo først kom til oss, var han to år gammel, sier læreren hans, Karla Cortez. – Han var liten og kunne verken sitte oppreist eller holde hodet oppe uten støtte. Men gjennom ulike behandlinger har han utviklet seg. Nå har han lært å gå, han skriver navnet sitt og har vist seg å være en veldig sosial gutt. Eduardo holder sommerfuglen opp. – Du kan legge den der borte, sier Carla og peker på et høyt bord i andre enden av rommet. Eduardo bruker hoftene, sklir av stolen og blir stående et øyeblikk for å finne balansen. Han løfter det ene beinet, setter det foran det andre. Den lille sommerfuglen flakser med vingene. Han holder den i hånden, fører den trygt gjennom rommet og vipper den opp på bordet.

– Centro Creer er kjærlighet, Centro Creer er håp. Centro Creer har tiltro til at mennesker kan utvikle seg, sier rektor ved rehabiliteringssenteret, Jenny Muñoz. Senteret ligger i nordsonen av Guayaquil, og Misjonsalliansen har et tilsvarende senter i sør. Til sammen er det over 250 barn og ungdommer som er tilknyttet disse. Her får de terapi, behandling og undervisning, og hver av dem lærer, etter evne, å mestre daglige gjøremål. – Vi tror dette er superviktig, sier Jenny. – Det forandrer liv. Mange elever og foreldre kommer her uten håp. Men etter en tid har de fått gå på skole eller begynt å jobbe. De bedrer livskvaliteten sin. Dette er folk som aldri hadde trodd de skulle nå så langt i livet. >

HÅP OG KJÆRLIGHET.

SOMMERFUGL. Etter at han begynte på Centro Creer har Eduardo lært seg å sitte, å gå og han kan skrive sitt eget navn. Han får regelmessig oppfølging og bruker støtteskinner for å øve seg på å rette ut hendene.

#2/2014

Reportasje XL

#2/2014

PÅ JOBB. Ruddy blir beskrevet som en pliktoppfyllende og flink ansatt. Hun jobber i en dagligvarehandel i Guayaquil, hvor hun

hjelper til med å sette varer i butikkhyllene. For pengene hun tjener har hun utvidet familiens hus, slik at hun kan få sitt eget rom.

TJENER EGNE PENGER. Ved dagligvarehandelen Fernandez, et stykke unna, er Ruddy Alvarez Bonilla i gang med å stable brusflasker og te i butikkhyllene. Ruddy har en hjerneskade, men gjennom Centro Creer har hun fått hjelp til å finne seg en jobb. – Jeg rydder i alle produktene, setter dem her, sier hun og peker. – Det er fint å ha en jobb.

Hun jobber i butikken nesten hver dag. Og hun tjener egne penger. Når hun er ferdig for dagen, drar hun hjem til et lite murhus i slummen, hvor hun bor sammen med foreldrene sine. Der viser hun stolt frem hva pengene blir brukt til. – Her bygger de rommet mitt, sier hun mens hun smiler og kikker ned. Ut fra kjøkkenet er faren hennes i gang

TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET. – Centro Creer er kjærlighet, Centro Creer er håp, sier rektor

Jenny Munõz. Creer er spansk og betyr «Tro».

#2/2014

Reportasje XL

med murerarbeidet. De utvider huset. – Her blir det dører og vinduer og alt, sier Ruddy. – Det kommer til å bli fint. Vi skal male veggene i lyseblått, eller kanskje rosa. Som om ikke det var nok, kan Ruddy stolt vise frem den nye telefonen sin, dvd-spiller og høyttalere; alt kjøpt og betalt for av en jente som ble født uten framtidsutsikter. – Da hun var fire år og gikk på førskolen, oppdaget vi at hun ikke utviklet seg, sier moren hennes, Maria

EN PLASS I SAMFUNNET.

Bonilla. – Vi skjønte at hun hadde et problem, så vi tok henne med til legen og fant ut at hun hadde en funksjonshemning. Jeg ble ikke lei meg. Vi måtte bare finne hjelp. Maria tok med seg Ruddy til Centro Creer, hvor hun fikk den hjelpen de trengte. Hun fikk skolegang og lærte å mestre daglige gjøremål. Så fikk hun tilbud om en jobb i butikken. – Det er veldig fint at hun har fått en jobb. Det er mange funksjonshemmede som nå har blitt inkludert i samfunnet, sier Maria. >

#2/2014

DRØM. – Jeg vil aldri gi opp. Jeg vil gjøre mitt beste for å takle utfordringene som blind. Når det gjelder framtiden, ønsker jeg å bli en forretningskvinne, sier Tran Thi Kim Diep.

UMISTELIG VERDI. Misjonsalliansen

har gjennom hele sin historie hatt et stort engasjement for mennesker med funksjonshemninger. I organisasjonens strategidokument heter det at: «Mennesker med ulike funksjonshemninger er i særlig grad utsatt for marginalisering og diskriminering. Med utgangspunkt i alle menneskers umistelige verdi skal Misjonsalliansen bidra til at mennesker med ulike funksjonshemninger får mulighet til å utvikle sine evner og talenter og inkluderes som likeverdige deltakere i fellesskapet.» – Vi har definert at vi skal jobbe blant fattige og sårbare grupper, og det er ingen tvil om at blant fattige så er mennesker med funksjonshemninger ekstra utsatt, sier generalsekretær Arnt H. Jerpstad.

STIMULERER PARTNERE. – Noen av prosjektene våre retter seg spesielt mot denne gruppen, men vi er

#2/2014

Reportasje XL

også opptatt av å inkludere mennesker med funksjonshemninger og kampen for deres rettigheter i alle prosjektene våre, fortsetter Jerpstad. – Vi vil se hva vi kan gjøre for å stimulere partnerne våre til å ha et tilbud for dem; stimulere menighetene til å ha et tilbud til dem, stimulere bankene til å ha produkter for dem. Vi arbeider med myndigheter og utdanningsetater for å legge ting til rette. Bare i Vietnam har vi hjulpet hundrevis av barn inn i offentlig skole og undervist myndighetene i hvordan de kan hjelpe flere. Prosjektet «Inkluderende utdanning» i Vietnam ble av NORAD trukket frem som et eksempel på god bistand til utdanning i en rapport som ble publisert i fjor. En av dem som har blitt berørt av prosjektet er Tran Thi Kim Diep. ET SKOLEEKSEMPEL.

LYKKELIGE. Foreldrene til Tran er takknemlig både forprosjektet og til skolen, og de er ikke minst glade for datterens lærer. – Hun

er entusiastisk, og hun underviser også datteren vår privat hjemme hos seg selv, sier moren, Nguyen Thi Xuan.

Hun er født blind, men takket være Misjonsalliansens arbeid har hun fått plass ved den lokale skolen i landsbyen sin. – Jeg elsker å gå på skole. Og jeg liker diktat, drama og musikk, sier hun. VILLE DØ. For Trans foreldre var det er stor lettelse da de fikk vite at hun kunne ta en utdannelse på lik linje med funksjonsfriske barn. Ingen av dem glemmer hvor håpløst alt syntes den gangen legen ved sykehuset gav dem den tunge beskjeden: «Det er ingen behandling for datteren din. Hun vil forbli blind.» – På den tiden var jeg veldig fortvilet og visste ikke hva jeg skulle gjøre, sier Trans mor, Nguyen Thi Xuan. – Mannen min spurte doktoren igjen: Kan datteren vår få behandling? Doktoren svarte nei. Jeg sa til mannen min: Dra tilbake til landsbyen.

Jeg tar med meg datteren vår og hopper ut av vinduet. Vi var i fjerde etasje. Mannen min så seg rundt og så at mange hadde det mye verre enn oss. Verre sykdommer. Han roet meg ned og sa: «Kom igjen, vi drar hjem nå.» – Barnet mitt er ikke som andre barn, sier hun. Jeg tenkte at Tran kanskje måtte være hjemme for alltid. Men så oppmuntret lokale myndigheter og skolen oss til å sende henne på skole. Jeg har sett at hun kan lære, synge, og de har store bokstaver for henne. Jeg er mer lykkelig enn før. Lærerne har også vært flinke og oppmuntret oss. Og vennene til Tran hjelper henne mye; de hjelper henne å pakke vesken, og de hjelper henne på toalettet. >

IKKE SOM ANDRE.

#2/2014

â&#x20AC;&#x201A; #2/2014

Reportasje XL

EKSEMPEL FOR ANDRE. Trans skole ligger i Vinh Long, som har vært en testprovins for «inkluderende undervisning»-prosjektet. Mens det ellers i Vietnam bare er 40 prosent skoledekning blant barn med nedsatt funksjonsevne, er det i denne provinsen så mye som 85 prosent. Provinsen blir nå brukt som en modell for resten av landet. Ved å jobbe mot myndigheter, lærere og rehabiliteringsinstitusjoner, har Misjonsalliansen vært med på å påvirke måten samfunnet ser på mennesker med funksjonshemninger.

Det har de også gjort i Kina. – I Kina finnes det mer enn 85 millioner funksjonshemmede barn og voksne. Dersom vi skulle jobbet direkte med disse, én og én, så ville det vært en veldig stor oppgave for lille Misjonsalliansen, sier Thomas Smørdal som er en av organisasjonens utsendinger i landet. – I stedet ønsker vi å jobbe med handikapforbundet på nasjonalt nivå og være med og påvirke ovenfra. Vi har en veldig god posisjon der vi har hatt et godt samarbeid med dem i fem år. Og vi ser at fruktene sprer seg nedover i systemet. Smørdal nevner området Chengdu som et eksempel. Der har den lokale kommunen valgt å implementere det samme systemet som Misjonsalliansen benytter ved sine pilot-rehabiliteringssentre, og spre dem til alle sine sju provinser. – Konsekvensen er at de ansatte ved alle sentrene da SAMMEN MED STATEN.

får gjennomgå en rekke kurs, ikke bare i å drive rehabilitering, men også for å bevisstgjøre dem om barns behov og foreldre og lokalsamfunnets rolle for å støtte barn med funksjonshemninger. IKKE BARE PENGER. – Den største støtten vi får fra Misjonsalliansen er ikke pengene, men ideene, sier Li Chen som representerer det kinesiske handikapforbundet i Chengdu. – Misjonsalliansens motto er å gi livet en sjanse. Det er det vi også ønsker å gjøre. Før prosjektet startet i 2009, fantes det ikke noe rehabiliteringssenter i Chengdu. Nå har vi satt opp gode rehabiliteringsstasjoner for barn med funksjonshemninger. Og dette er viktig: Vi har fremmet en holdning mot myndighetene om at de må bry seg om funksjonshemmede og funksjonshemmede barn.

Som en forlengelse av det arbeidet som gjøres i Ecuador, Vietnam og Kina forbereder Misjonsalliansen nå oppstart av nye prosjekter både i Bolivia, Kambodsja og på Filippinene. – Vi har alltid vært en organisasjon som har hatt mennesker med funksjonshemninger høyt på agendaen. Før i tiden har vi arbeidet i lepralandsbyer i Kina, bygget handikapsentre og sykehus på Taiwan, men nå ønsker vi hovedsakelig å stimulere myndighetene i de landene vi jobber til å oppfylle funksjonshemmedes rettigheter, sier Jerpstad. bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

VIL UTVIDE.

CP-BARN. Barna ved et av Misjonsalliansens åtte rehabiliteringssenter i Kina trener opp bein, hofter og armer. Programmet de følger blir nå implementert i syv andre provinser.

#2/2014

Misjonsalliansens medarbeidere på vei inn i Muñecas i Caranavi, etter at flommen har ødelagt veien.

Gav nødhjelp til flomofrene I forbindelse med de store oversvømmelsene som rammet deler av Bolivia denne vinteren, sendte Misjonsalliansen nødhjelp til ekstra utsatte familier i Caranavi kommune (42 familier) og andre deler av La Paz fylke (125 familier). Hver familie fikk 5 kilo pasta, 1 stor sardinboks, 5 kilo sukker, 2 liter matolje, 1 kilo salt og 4 liter vann. I Caranavi fikk også familiene hvert sitt telt, siden husene var ødelagt av vannmassene. n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

#2/2014

Bolivia

En ferietur for sjelen Informasjonsvolontør Eivind Tveter ble med BUMAN-studentene på ferie. For et par uker tilbake fikk jeg en hyggelig invitasjon fra Misjonsalliansens utsendinger her i Bolivia om å bli med de bolivianske BUMANstudentene på en ferietur til Arica i Chile. BUMAN-studentene er en gjeng på cirka 20 fattige ungdommer i 20-årsalderen som får støtte til utdanning, oppfølging og ledertrening fra Misjonsalliansen. De siste årene har studentene pleid å reise en snau uke på tur utenfor Bolivias grenser. I fjor var det kysten av Peru som ble besøkt, og for mange av studentene var det deres første møte med havet. Kan du tenke deg noe mer fantastisk enn å få høre lyden av bølger, duften av

saltvann og speide utover den endeløse horisonten for første gang? Arica ligger også ved kysten, og på denne turen fikk jeg virkelig se hva ekte ferieglede er. Selv om mange av dem kommer fra trange og vanskelige kår, har ikke det lagt noen demper på gleden deres i hverdagen. Å se dem hoppe opp i sengene, plaske og svømme rundt i bølgene i timevis og juble over å ha et biljardbord på hotellet, får en til å tenke. Var det noen som virkelig fortjente en slik ferie, så var det BUMANstudentene. Og jeg, jeg fikk meg en strålende opplevelse og kanskje en liten lærepenge. n EIVIND TVETER

Sterke krefter har vært i sving.

Ekstremvær rammer Bolivia Folket lider under klimaendringene. Klimaendringer har vært nærmest et moteord I Norge. Etter en stund kan det imidlertid virke som folk går lei og media finner annet å fokusere på. I Bolivia har imidlertid klimaendringer lite med mote å gjøre. De siste årene opplever innbyggerne her stadig oftere ekstremvær, og mens noen deler av landet opplever tørke og vannmangel, står andre deler av landet nærmest under vann.

og gjør alt de kan for å hjelpe menneskene i nød. De melder om store skader og desperate mennesker som blir vitne til at alt de eier rives vekk av vannmengdene.

varer fra november til mars, og da er folk forberedt på økt nedbør. De var likevel ikke forberedt på mengdene som skulle komme i år. Hittil har omkring 60 000 familier mistet sine hus, og i mange tilfeller også alt de eier. 60 personer er så langt omkommet på grunn av flommen.

MISTET HUS. Et eksempel er den avsideliggende landsbyen Muñecas I Caranavi, som nesten har blitt isolert etter at flommen har ødelagt veien som går dit. Her har omkring halvparten av innbyggerne mistet sine hus. Misjonsalliansen bistår lokalsamfunnene så godt vi kan, og førsteprioritet nå er å dekke akutte behov for familiene som står uten hus og mat.

HJELP TIL PROSJEKTENE. I La Paz

DEN VIKTIGSTE JOBBEN. Nå er medi-

merker vi lite til flommen, men i Caranavi, et av våre prosjektområder, er situasjonen kritisk. På tross av den farlige situasjonen og nesten uframkommelige veier, er Misjonsalliansens team på plass i området

enes søkelys rettet mot katastrofeområdene, og nasjonen står samlet for å ta vare på ofrene. Om litt vil sannsynligvis hjelpen stoppe opp. «Det er da vår viktigste jobb begynner», sier Misjonsalliansens team

60 OMKOMNE. Regntiden i Bolivia

i Caranavi. Menneskene i Caranavi vil lide under ødeleggelsene i lang tid fremover. Når regnet stanser, vil vi kunne begynne å se omfanget av ødeleggelsene. Da vil etter all sannsynlighet også sykdommer herje, og Misjonsalliansen vil sørge for at Om litt vil helsestasjoner sannsynligvis og sykehus er hjelpen stoppe godt utstyrt, og opp. «Det er da at vannanlegg vår viktigste bygges opp så fort som mulig. jobb begynner», En stor andel av sier Misjonsinnbyggerne i alliansens team området er bøni Caranavi. der, og disse har fått sitt levebrød ødelagt. Det vil kreve et langsiktig arbeid å gjenoppbygge jordbruket i området, og frem til den tid må innbyggerne regne med mindre mat og økte priser. n KATRINE MAYORA SYNNES

Bolivia

#2/2014

Tro, tjeneste og miljø Gjennom nye prosjekter i 2014 vil Misjonsalliansen fremme flere tiltak knyttet til miljø og omsorg for skaperverket. Dette er et strategisk valg gjort av Misjonsalliansens kontor i Brasil og et forsøk på å utfordre kirker og diakonale organisasjoner til å ta dette temaet på alvor. Det første skrittet var oppstarten på en 12-måneders plan for opplæring og trening av lokale ledere. Gjennom samarbeid med A Rocha, en internasjonal kristen miljøorganisasjon med kompetanse på området, ble alle prosjektene I nabolaget vårt som får støtte av Misjonsalliansen bor det mange i Brasil utfordret fattige mennestil å engasjere ker, men de fleste seg lokalt med har litt jord å ulike miljøtiltak. dyrke bak huset. Det skjedde også i byen Joinville hvor en workshop ble arrangert i februar. Etter at initiativet ble tatt begynte de to prosjektene Morro do Meio og Ecos da Comuni-

#2/2014

Brasil

dade å formulere sine målsettinger for miljøtiltak. – Det var en svært aktiv deltakelse fra disse to prosjektene, forteller Carina Oliveira, en representant fra A Rocha som var ansvarlig for workshoppen. – To ideer ble foreslått. Morro do Meio ville satse på kompostering og urban landbruk, mens Ecos da Comunidade foreslo en holdningskampanje. Vi prøver nå å samle alle ideene og så lage en handlingsplan med metodikk, prosjektledelse og tidsplan. Å få til kompostering og urban landbruk har lenge vært en drøm hos Nilson Weirich som er prosjektkoordinator for Morro do Meio. – I nabolaget vårt bor det mange fattige mennesker, men de fleste har litt jord å dyrke bak huset. Når matrester og organisk materiale blir omgjort til jord, får de bedre avling på det lille

området de har til disposisjon. Vi prøver å få frigjort mer land til dyrking av mat, og vi involverer speiderne i dette, sier Nilson Weirich. Det er inngått et samarbeid med Joinville kommune, og kommunen bidrar med frøplanter og grønnsaker. På workshoppen deltok 18 speidere som ville være med og hjelpe til. Nå ser jeg fram til at mange familier kan dyrke sin egen mat, og det uten kunstgjødsel, sier prosjektkoordinatoren. Eco da Comunidade planlegger nå en miljøhandlingsplan i Paranaguamirim, et nabolag som i hovedsak består av folk fra arbeiderklassen. – I Paranaguamirim kommer det mange innflyttere fra andre kanter som ikke har noen lokal tilhørighet og ikke føler noen forpliktelse til stedet. Derfor lager vi en holdningskampanje med slagordet «Den

Volontører til Brasil Som volontører får de bidra i prosjektene, og de får i tillegg en tverrkulturell erfaring.

Misjonsalliansen i Brasil vil åpne for at frivillige kan komme og jobbe i diakonale prosjekter i Brasil.

som elsker, bryr seg», forteller Cidinei Cichoves, prosjektkoordinator i Ecos da Comunidade. Samtidig vil prosjektet arrangere en fotokonkurranse hvor beboerne vil bli invitert til å fotografere det peneste området i nabolaget.

For å lære mer om volontørvirksomhet har lederen for arbeidet i Brasil, Bebeto Araújo, besøkt Ecuador for å høre om Misjonsalliansens erfaringer med unge frivillige fra Norge. – Misjonsalliansen i Ecuador er godt etablert i Guayaquil og jobber for å bekjempe fattigdommen blant utstøtte

mennesker. Det var fint å treffe unge frivillige og se hvordan de med respekt for den lokale kulturen vil tjene mennesker i landet. Jeg dro tilbake til Brasil med et sterkt ønske om å legge til rette for en lignende ordning hos oss, sier Bebeto. Etter å ha lært fra erfaringene i Ecuador mener Bebeto at frivillighetstanken er et uttrykk for solidaritet og samfunnsansvar. – Jeg håper de første volontørene er på plass høsten 2014. n THAIGO COUTO

Idrett og gode samtaler

Når matrester og organisk materiale blir omgjort til jord, får de bedre avling på det lille området de har til disposisjon. Misjonsalliansen i Brasil samarbeider også med andre institusjoner for å finne gode løsninger på miljøutfordringene, blant annet Social Action Network. Bebeto Araújo representerer Misjonsalliansen i en arbeidsgruppe som skal finne fram til nye satsingsområder. I likhet med ideen til Morro do Meio vil også denne arbeidsgruppen satse på jordbruk og organisk kompost. Målet er å oppmuntre kirker og menigheter til å håndtere avfall og til utvikle sunt kosthold i sine lokalsamfunn. – Omsorg for skaperverket er en naturlig konsekvens av vår tro på Skaperen. Vi ønsker å se flere kirker som både tar den sosiale utfordringen og de miljømessige utfordringene på alvor, sier Bebeto, leder for Misjonsalliansen i Brasil. – For å lykkes, må vi gjøre dette sammen med andre. n THAIGO COUTO

Prosjektet Ecos da Comunidade i Joinville startet det nye året med mange fysiske aktiviteter. Årsaken til dette var igangsettelsen av et nytt sportsprosjekt for ungdom. Aktivitetene foregår fra mandag til fredag på ettermiddagstid. – Mange barn i nabolaget er alene hjemme eller på gata mens foreldrene jobber. Gjennom idrettsaktiviteter kan vi engasjere dem omkring noe sunt og positivt, forteller Fábio dos Santos, trener og ansvarlig for prosjektet. Det nye opplegget omfatter trening i fotball, karate, tennis, volleyball, basketball og håndball. Barn og unge har anledning til å delta i alle disse aktivitetene fem dager i uken. – Mer enn 50 % av de som deltar, deltar i mer enn én idrettsgren, og det synes vi er veldig bra. Og annenhver uke har vi «Idrett og samtale» hvor en av lederne i prosjektet

snakker om verdier og temaer som er aktuelle for ungdommene, sier Fábio. I tillegg til slike verdirelaterte tema har prosjektet også blitt et helseforebyggende tiltak. – Det kommer mange overvektige barn til prosjektet, og vi oppmuntrer dem til å fortsette treningen og til å bedre kostholdet sitt, sier Cidinei Cichoves, prosjektkoordinator hos Ecos da Comunidade. Sportsprosjektet skal vare fram til november. n THIAGO COUTO

Brasil

Fersk fotballgruppe I området La Karolina har dei oppretta ein ny komité. Tidlegare har dei fått skule og barnehage. No vil dei bygge fotballbane.

Vennskapskamp Lite trening, mye kontorsitting og lengselen etter å gjøre noe sammen resulterte i en vennskapskamp mellom de ansatte i Misjonsalliansen i Ecuador og samarbeidsklubben Misión con Jesús lørdag 20. februar. Med oss på laget fikk vi med oss de to norske volontørene Caroline og Frida. Hensikten med kampen var å bygge felleskap og forsterke båndene mellom våre partnere og de ansatte i Misjonsalliansen. Misjonsalliansens lag hadde ikke spilt sammen før kampen, så vi sier oss fornøyde med resultatet – vi tapte bare 2–0. Høydepunktet var tiden etter kampen når begge lagene satte seg ned og spiste kake og drakk brus sammen. n INGUNN S. VALBØ

Ecuador

#2/2014

I slutten av februar fekk eg vere med feltarbeidar Hamilton på hans første møte med ei ny lokalsamfunnsgruppe til Misjonsalliansen. Gruppa skal vere ei sportsgruppe, og dei ønskjer å byggje ei fotballbane og starte fotballskule for borna og ungdomane i nærområdet. DRAUMAR. Området La Karolina er eit av dei aller fattigaste områda i Guayaquil. Her bur dei aller fleste i bambushus, og tilkomstvegen er nærmast uframkomeleg i regntida dersom ein ikkje har firehjulstrekk. Men fattigdomen til trass – dette hindrar ikkje innbyggjarane i å drøyme – for så å gjere draum til røyndom. Gjennom samarbeidet med Misjonsalliansen har dei fått både skule og barnehage til La Karolina, og rektoren på skulen drøymer om at La Karolina ein gong kan bli som Urdesa – eit flott område i sentrum med brulagte gater. FÅ FRITIDSTILBOD. I dei fattige områda i Guayaquil finst det så å seie ikkje organiserte fritidstilbod, og mange foreldre saknar ein stad der borna deira kan vere på

fritida. Rusmisbruk og kriminalitet er diverre utbreidt i områda der det er mangel på fritidstilbod, men der lokalsamfunnsgrupper i samarbeid med Misjonsalliansen har bygd fotballbaner, ser ein at både rusmisbruk og kriminalitet har gått drastisk ned. I staden for å bruke fritida på å ruse seg og danne kriminelle gjengar, samlar borna og ungdomane seg heller for å spele fotball. Fotballskulen vert òg brukt som ein arena for undervisning, der både borna og ungdomane, så vel som trenarar og foreldre, lærer om gode verdiar både på og utanfor bana og korleis ein kan ha ein sunn livsstil. DRAUM BLIR TIL RØYNDOM. Hamilton

presenterer engasjert for den interesserte gjengen kva Misjonsalliansen er, kva vi kan tilby og korleis vi saman kan utgjere ein skilnad for innbyggjarane i La Karolina. Det skortar ikkje på entusiasme hjå dei frammøtte, og dei er svært gira på å kome i gang med samarbeidet med Misjonsalliansen. Tenk, no skal dei få ei fotballbane! n BJØRNAR VALBØ

Kvinnefeiring Lørdag 8. mars ble arbeidet til frivillige kvinneledere og flereansatte i organisasjoner i Guayaquil anerkjent.

Lærer engelsk i ferien I Guayaquil er det ferietid frem til april, skolene er stengt, og mange av skolebarna mangler et annet tidbud. På Misjonsalliansens samarbeidssskole José Martínez Queirolo får 40 barn og ungdom engelskundervisning to timer hver dag av volontørene Gina Bruun Torvik

og Frida Kvamme. Både barn og volontører er veldig fornøyde med opplegget. «Det er fantastisk å undervise barn som er så motiverte for å lære!» sier Gina. n REBEKKA A. GARCIA

Gir livet en sjanse

Blant disse damene var noen som har gitt nesten alt for å kjempe for minoriteter og sårbare i Guayaquil og Ecuador, og mange av dem har kjempet seg ut av fattigdom. Forebygging av menneskehandling, diakonalt arbeid på sykehus og barnerettigheter er blant temaene disse damene har jobbet innenfor. Kvinnelig lederskap trenger bestandig mer anerkjennelse. Derfor har Misjonsalliansen ansatt flere kvinneledere sammen med andre organisasjoner. Misjonsalliansen støtter opp om å skape synergi blant flere diakonale frivillige organisasjoner i byen. Som resultat viser det at flere kirker som samarbeider med Misjonsalliansen og med andre organisasjoner er mer engasjert i samfunnsspørsmål i Guayaquil. I tillegg identifiseres og fremheves kristent lederskap. Arbeidet til enkeltmennesker i deres ensomme kamp for et mer rettferdig liv i havnebyen forblir ikke anonymt. For Misjonsalliansens diakoniprosjekt fortsetter den lokale kirken å være hovedarena for et verdibasert arbeid. n DANIEL GARCIA

Å få en jobb er ingen selvfølgelighet i Ecuador. Og er du fattig eller har hiv, kan du nesten være sikker på at jobbmulighetene er små. Michell har hatt hiv i 12 år. Hun mottok en startkapital av Misjonsalliansen i 2012, og med denne hjelpen har hun greid å starte opp et konditori i sitt eget hus. Nå selger hun fingermat og kaker til

forskjellige anledninger, noe som gir henne en inntekt som gjør at hun kan brødfø sine barn, sende dem trygt til skolen og ha nok til å overleve. Det er å gi livet en sjanse, det! n INGUNN S. VALBØ

Ecuador

#2/2014

FOTO: JOSTEIN TVEDTEN

Volontører utenfor allfarvei Hvert år reiser mange frivillige, også kalt volontører, ut for å gjøre en innsats blant barn og unge i regi av Misjonsalliansen. Majoriteten av volontørene jobber i prosjekter knyttet opp mot urban fattigdom og slumområder i storbyer. Noen få velger seg imidlertid den lille øya Marinduque på Filippinene. Reiseguiden Lonely Planet beskriver Marinduque slik: «Hvis du tror du har opplevd Filippinene på sitt roligste og minst urbane, så har du ikke vært på Marinduque ennå.» Vi som bor her kan legge til

Filippinene #2/2014

at Marinduque er et sjarmerende eldorado for å oppleve og leve tett på tradisjonelle filippinsk samfunn. Kriminalitet finnes knapt, mens vennlighet og gjestfrihet møter vi overalt. PROSJEKTBESØK. Denne våren har Misjonsalliansen fem volontører på Marinduque, noe som er ny rekord.

Mathias, Fredrik, Julianna, Frida og Karianne har varierte arbeidsdager på skole, i barnehage og med ungdomsarbeid. Innimellom dukker det også opp muligheter for å besøke andre prosjekter Misjonsalliansen er involvert i. Onsdag 26. februar tok undertegnede volontørene med på prosjektbesøk. Vi stuet oss sammen i en firehjulstrekker for å

besøke Talawan, langt oppe i fjellet i kommunen Torrijos.

Å BO PÅ EN «ØDE» ØY. Vel tilbake i volontørhuset er alle enige om at prosjektbesøket ga god innsikt UTENFOR ALLFARVEI. I dette lille i hvordan Misjonsalliansen jobber samfunnet, bestående av 113 huspå øya. De forteller at det var et helt holdninger, har Misjonsalliansen bevisst valg å dra til «øde» Marinblant annet bidratt med materialer duque. – Det at det ikke skjer så til klasserom, undervisningsmatemye annet er bare er en fordel, sier riell og systemer for vannforsyning. Frida. Hun ønsket å være et sted Talawan er det eneste stedet på hvor hun kunne klare å fokusere Marinduque hvor Misjonsalliansen hundre prosent på arbeidet og det å satser på vannbøfler som en del komme tettere på lokalsamfunnet. av lokalsamfunnsprosjektet. Fordi I de store byene er det lett å bli disdet er et jordbrukssamfunn, trengs trahert av alle mulighetene og ting vannbøfler som arbeidskraft på lik vi har tilgang til hele tiden hjemme linje med traktorer i Norge. Proble- i Norge. Mathias og Karianne trekmet er at bøndene i Talawan ikke ker fram at det er positivt å bli gjenhar råd til å kjøpe en vannbøffel kjent der hvor de ferdes. Det at folk (3000 kroner). vet hvem de er gjør at det er veldig lett å komme i kontakt med folk på PYRAMIDESPILL? Derfor startet oren annen måte enn i byen. ganisasjonen i februar 2013 opp et Det å prøve å forstå en annerledes prosjekt som går kultur er en del ut på at ti familier av motivasjonen Når en familie har mottok hver sin for å komme avlet opp sin kalv, vannbøffel. Når hit. Volontørene gir de kua videre til disse familiene opplever mye som en annen familie, har avlet opp hver er helt annerlesin kalv, gir de des enn hjemme. som igjen gir en kua videre til en Men én ting er vannbøffel videre annen familie, likt. – Både her til en ny familie. som igjen gir en og i Norge vil alle vannbøffel videre ha mer. Det er til en ny familie. Verdens mest bare det at i Norge har de fleste nyttige pyramidespill? Når en ku «alt» allerede. Mens her er de mest blir for gammel for reproduksjon, grunnleggende ting mangelvare, for går lokalsamfunnet sammen om eksempel skolebøker og andre reså kjøpe en ny til den familien som surser for å få til god undervisning, er neste i køen. Alle familiene som sier Fredrik. er med på «vannbøffelordningen» TIL STEDE I ØYEBLIKKET. Da volonbetaler derfor 40 pesos (5 kroner) tørene kom til Marinduque, ble de i måneden til et fond for innkjøp fortalt at de ikke måtte miste motet av nye dyr. Et viktig prinsipp for dersom de følte at de kanskje ikke alle Misjonsalliansens prosjekter fikk utrettet så mye. Etter seks uker er at innbyggerne selv definerer på Marinduque forteller Frida at hun sine behov basert på hvert enkelt opplever tilstedeværelsen i seg selv lokalsamfunns egenart. Misjonssom det viktigste ved å være her. alliansen er kun en partner og Hver dag møter hun barn og unge, bidragsyter, mens det er lokalog fokuset hennes er på små ting samfunnsorganisasjonene som og det hun kan bety for hvert enkelt «eier» og driver prosjektene. Dette barn. Selv små øyeblikk kan få er stikk i strid med det misjon og konsekvenser for et barn for resten bistand gjerne kritiseres for; kulav livet. De andre volontørene nikker turimperialisme og avhengighetsenig. De vil gjøre maksimalt ut av skapende bistand. På Marinduque hver dag og hvert øyeblikk i de tre står kultursensitivitet, eierskap og månedene de er her. n JOSTEIN TVEDTEN bærekraft i fokus.

Ønsket ny direktør velkommen på kvinnedagen Maria Lourdes L. Baylon ble lørdag 8. mars ønsket velkommen som ny direktør i Misjonsalliansen på Filippinene. Maria har en mastergrad i Lokalsamfunnsutvikling fra University of the Philippines, og en mastergrad i Miljø og Utvikling fra Cambridge University i England. Hun har jobbet med utvikling, implementering og ledelse av utviklingsprosjekter i 20 år og kommer til Misjonsalliansen fra stillingen som leder for lokalsamfunnsutvikling i den filippinske mikrofinansorganisasjonen Tulay sa Pag-unlad. n HANNA SOFIE JOHANSEN

Planla egen utvikling I februar møttes sentrale medlemmer av lokalsamfunnsorganisasjonene på Marinduque og staben i Misjonsalliansen for videre planlegging av 2014. Representantene fra Torrijos og Buenavista satte av to dager hver, og planleggingen startet med evaluering av fjoråret og kapasitetsanalyse av hvert enkelt lokalsamfunn. Nesten 200 representanter deltok. Målet for seminaret var å ferdigstille en utviklingsplan for hvert lokalsamfunn og identifisere fokusområder for samarbeidet mellom lokalsamfunnsorganisasjonene og Misjonsalliansen. n HOLLY WILDER

Filippinene

#2/2014

Historisk styretur i Kambodsja I begynnelsen av februar besøkte Misjonsalliansen sitt hovedstyre organisasjonens prosjekt i Kambodsja. – Det er første gong i Misjonsalliansens 113-årige historie at heile hovudstyret er på tur i lag, fortel styreleiar Paul Erik Wirgenes. Vekeprogrammet var innhaldsrikt og tett. Etter lange møter og presentasjonar om arbeidet på kontoret i Phnom Penh bar det ut på 3-dagars felttur. Styret besøkte to NGO-partnarar og ein kyrkjepartnar og brukte mest tid hos vår buddhistiske partnar KADRA, i provinsen Svay Rieng.

Kambodsja

#2/2014

Saman med KADRA møtte dei elevar, lærarar og foreldre på Svay Prohout barneskule og fortsatte vidare til ei lese-og skrivegruppe for vaksne i Kandom Pie. Vi endte dagen hos ei sparegruppe i Bassac landsby, ein av dei nyaste landsbyane i prosjektet. I alle landsbyane møtte vi leiarane i utviklingskomiteen, og dei fortalte om landsbyen sine forbetringar gjennom prosjektet og vidare utfordringar. Også

i den nyaste landsbyen er leiargruppene på plass og samarbeidet for utvikling er godt i gang. – Det var imponerande å sjå den tilliten KADRA har opparbeida i landsbyane. Det viser at dei veit korleis skape gode relasjonar, og det er inspirerande for lokalsamfunna. KADRA hjelper folk til å forstå meir om kva demokrati er, var ein av tilbakemeldingane frå generalsekretær Arnt H. Jerpstad. n BENTE I. FOSEIDE

FOTO: MISJONSALLIANSENS ARKIV

Gris og vin gir bedre inntekter

Ansiktsløft på Tbeng barneskule Sånn generelt sett er eg skeptisk til ansiktsløfting, men då eg besøkte Misjonsalliansen sin samarbeidsskule Tbeng, var eg glad for å sjå at skulen så tydeleg har fått eit ansiktsløft. Og skal vi tru lærarane, har skulen også fått meir enn eit betre ytre dei siste åra. Det er nemlig færre dropouts enn tidlegare, og det tyder på at ungane trivst betre på skulen. Med andre ord både eit ansiktsløft og eit kvalitetsløft. Det er Misjonsalliansen stolt over å ha vore med på. – Etter tre år med samarbeid med Misjonsalliansen har skulen vorte mykje betre, fortel lærar Miah Chramouh. – No er skulen meir attraktiv for elevane, og vi har meir solidaritet og vennskap. Teng barneskule ligg grisgrendt til, med rismarker på alle kantar, og det er svært få hus i nærleiken. Tidlegare var området rundt skulen rimeleg tørt og tomt. Det var ingen tre som skapte skygge, eller nok vatn til å halde liv i blomster eller planter. Det var heller ikkje noko gjerde rundt eigedommen

for å halde dyr unna. Misjonsalliansen sin partnar Khmer Angka for Development of Rural Areas (KADRA) bidrog til å utbetre jorda på skulegarden, bygde brønn med vatnpumpe og lærte elevane å halde skulen rein. No ønsker fleire ungar å komme på skulen. – No har vi gjerde rundt skulen med inngangsport, og vi har blomster og plantar. Vi har til og med ein volleyballbane, seier lærar Sam Pohn. KADRA har også oppmuntra skulen til å opprette ei foreldreforeining der lærarar og foreldre samarbeider om elevane si utdanning. Spesielt er det viktig at dei arbeider for å hindre at ungane har mykje fråvær eller sluttar på skulen. – Om nokre elevar har høgt fråvær, går læraren heim til eleven og følgjer opp, seier Mr. Chramouh.

Song Lam, ei kvinne på 38 år, bur i landsbyen Romleak i Kompong Speuprovinsen. Ho har fem ungar og bur saman med ektemannen i eit enkelt, luftig hus bygd av tre. Tidlegare arbeidde ho på rismarka og laga korger av bambus. – Den eldste dottera mi er ofte sjuk, så eg trengte ekstra inntekter. Etter at eg fekk låne gris i grisebanken, har eg fått høgare inntekter og bedre økonomi, fortel Song. Det var Misjonsalliansen sin lokale partnar, Community for Transformation (CFT), som valde ut Lam og familien som lånekundar i grisbanken. Dei trengte hjelp samtidig som dei viste god evne til å ta godt vare på grisen. Lam vart medlem av landsbyen si sparegruppe og fekk opplæring i griseavl av CFT. Det har gitt resultat: Bak huset til Lam står grisebingen med heile ni velfødde, sunne grisungar samt to purker. På ilden står også ei diger krukke med risvin og kokar. Lam er sjølvstendig næringsdrivande og lever av å produsere og selge risvin, kjøpe og avle opp gris og låner ut rismølla si ved behov. Ho har også to kyr og er ikkje blant dei fattigaste lengre. Når det er bryllup i landsbyen, sel ho gris til slakt og tjener greitt på det. Ein gris på fire månader sel ho for 500 000 Riel. Det tilsvarer 750 kroner. – Planen min for framtida er å få fleire grisar og selge dei, slik at eg kan fikse taket på huset mitt, avsluttar den driftige fembarnsmora Song Lam. n BENTE I. FOSEIDE

n BENTE I. FOSEIDE

Kambodsja

#2/2014

En av pilotbøndene som har startet geiteoppdrett i Longchuan.

Rettferdig fordeling Tenk deg at du er en av ti bønder i din landsby som har fått en geit – som igjen har fått geitekillinger. Tenk deg at du og familien din har strevd med å lære om geitehold. Den store forskjellen på deg og de andre i din landsby er at du har fått sjansen til å prøve noe nytt, og som viste seg å være vellykket. Likevel kjenner du nå Den som har kom- på en trang til å holde dette for met seg opp og deg selv. Du har ut av fattigdom, ikke spesielt er lite villig til å lyst til å røpe dele med andre «hemmeligheten». Dessuom veien dit. ten kjennes det ganske godt å ha fått til mer, tjent mer penger enn de andre. Dette har gitt deg et ansikt i landsbyen. LÆRE OM FORDELING. I februar holdt Misjonsalliansen en verdibasert workshop for pilotbønder og andre

#2/2014

Kina

i landsbyene Lüliang og Mushui. – Tanken var å skape samtale om og forståelse for rettferdig fordeling i prosjektet, sier prosjektleder i Misjonsalliansen, Layn Liu. EN BANAN-LÆRDOM. Mange kinesere forteller om en kultur i landet der den som har kommet seg opp og ut av fattigdom, er lite villig til å dele med andre om veien dit. Slik kan de være med på å holde de andre i landsbyen nede. – Vi brukte rollespill for å forsøke å vise hva som kan skje i små samfunn hvis man ikke er villig til å dele, sier Layn Liu. Han begynte med en klase bananer som symbol på penger eller et gode. I begynnelsen var det bare én mann som holdt alle bananene. Dette viste den ubalanserte og urettferdige fordelingen i landsbyen. De andre

i landsbyen hadde ingen ting å leve av og ble tvunget til å stjele fra mannen med alle bananene. Mannen med bananene følte det urettferdig og ville beskytte eiendommen sin. Han valgte å gjemme bort bananene og late som han var like fattig som de andre. Landsbyfolket fant fort ut sannheten, og mannen skjønte at han måtte dele bananfrøene med de andre for at også de kunne få muligheten. MÅ GI VIDERE. Dette lille rollespillet

om bananer skapte både latter og ettertanke hos deltakerne. Gradvis ble de med på tanken om at det var deres ansvar som pilotbønder å fortelle om godene av prosjektet til de andre, og også gi geitekillinger videre til nye bønder. Både for å skape sosial rettferdighet og et harmonisk samfunn. n NINA THERESE SOLBERG

Slutt på nabosladder

Danner nye kvinnegrupper Kvinnene i landsbyene rundt Longchuan har gradvis begynt å se nytten av å organisere seg i kvinnegrupper. I løpet av to år med ulike kurs og workshops har kvinnene fått trening i alt fra hvordan en idé blir realisert til å behandle økonomi. – Jeg ser en forandring hos kvinnene. Der de før hverken hadde arbeid eller noen særlig deltakelse i lokalsamfunnet, ser jeg nå flere og flere kvinner som kommer sammen og starter kvinnegrupper som gir

dem inntektsbringende arbeid, sier prosjektleder for Misjonsalliansen, Layn Liu. Den nyeste gruppen er en dansegruppe som oppstod som følge av språkkurset for koner fra Myanmar. Dansegruppa har allerede blitt kjent i landsbyen og skaper en møteplass for folk ved forsamlingshuset. n NINA THERESE SOLBERG

Da Huang fikk en datter som viste seg å ha cerebral parese, måtte hun i flere år leve med naboer som hvisket og sladret om at hun måtte ha gjort noe forferdelig, og at det hvilte en forbannelse over henne. For tre år siden begynte hun å ta med seg datteren sin til et av Misjonsalliansens samarbeidssenter for rehabilitering i Chengdu. Etter å ha sett hva Huang har gjort for sitt funksjonshemmede barn og vist dem at det går an å elske sitt barn selv om det er annerledes, har de helt skiftet mening om henne. Nå ser de hvilken fantastisk mor hun er som aldri ga opp håpet for datterens situasjon. n NINA THERESE SOLBERG

Ny miljøstrategi for Yunnan

Flere barn på skolen Som en helt vanlig skolegutt spiller ti år gamle Yang Ju Run basketball med vennene sine. Det hender han blir sliten i beina før vennene hans blir slitne, men da tar han bare en pause, puster litt og løper ut på banen igjen. Yang har cerebral parese, og han har ikke alltid kunnet se for seg en framtid med skolegang. Etter at Misjonsalliansens prosjekt for barn med

cerebral parese startet, har flere og flere barn fått begynne på skolen. På Yangs skole i Pu Jiang i Sichuan har både lærere og elever vært svært positive. De andre elevene lærer mye om omsorg og empati og hjelper ham gjerne til å komme opp trappa eller til dobesøk. n JENNY MA

Den mest innflytelsesrike myndighetspersonen i Yunnan, partisekretær Qin Guangrong, holdt nylig en tale til folket der han gjennomgående hadde et spesielt fokus på miljøspørsmålet. Han sa at dette vil bli topp prioritet framover, og at de vil gå fullstendig bort fra «forurensning først, behandling senere»strategien. n NINA THERESE SOLBERG

Kina

#2/2014

FOTO: ODDMUND KØHN

FOTO: NGUYEN VINH PHI LINH

Poliorammet fikk hjelp fra banken Med lån fra Misjonsalliansens mikrofinansinstitusjon i Vietnam har Muoi skapt sin egen arbeidsplass. Muoi, 55 år, hadde polio som barn. Hun klarer ikke å gå og sitter på et hjemmelaget brett med hjul for å bevege seg rundt i huset sitt. Derfor er det viktig for Muoi å ha en jobb hun kan gjøre hjemmefra. For fire år siden fikk hun lån i Misjonsalliansens mikrofinansinstitusjon MOM til å kjøpe seg en symaskin. Maskinen er nedbetalt for lengst, og hun tjener penger på å selge klær samt å reparere klærne til naboene. Når lånekundene har nedbetalt ett lån, kan de få et høyere lån slik at de kan investere mer i bedriften sin. Det siste lånet Moui fikk, brukte hun til å kjøpe 20 andunger som hun aler opp i en innhegning på baksiden av huset. Hun har allerede planene klare. Så snart lånet er nedbetalt, ønsker hun et enda høyere lån for å utvide andeoppdrettet. Mennesker med funksjonshemninger er ofte de fattigste av de fattige. De har lavere utdanning, færre jobbmuligheter, dårligere tilgang til offentlige tjenester, og de møter ofte stigmatisering i samfunnet. Mangel på utdanning og arbeid gjør det vanskelig for mennesker med funksjonshemninger å jobbe seg ut av fattigdommen. Til tross for dette er funksjonshemmede ofte ikke inkludert i bistandsprosjekter. Misjonsalliansen ønsker å hjelpe de mest utsatte gruppene i områdene vi jobber i. I Vietnam inkluderer vi derfor funksjonshemmede og deres familier i alle våre prosjekter. n ASLAUG GOTEHUS RØNNINGEN

Vietnam Ecuador #2/2014

«Tidlig intervensjon» Gjennom «tidlig intervensjon» håper Misjonsalliansen å gi foreldre med barn som har nedsatt funksjonsevne veiledning til å støtte opp om barnas utvikling. Jenta var veldig konsentrert. Hun øvet finmotorikk ved å sette perler på en tråd. Hennes mor og en lærer satt ved siden av henne, observerte og ga ros. Litt lenger borte fullførte et barn på åtte år et trepuslespill med hjelp fra sin farfar. Stemningen var rolig og trivelig. Møblene i rommet var enkle og funksjonelle til bruk: et par skap med utstyr til aktiviteter, fargerike tepper og baller. Det var ikke så mange dekorasjoner på veggene, fordi det kunne virke distraherende for enkelte barn. TIDLIG INTERVENSJON. Vi var på

Ressurssenteret for Inkluderende utdanning i Tien Giang-provinsen. Senteret har vært i bruk fra 2009, og takket være Misjonsalliansens støtte, har det de siste årene skjedd en stor utvikling i antall aktiviteter og barn. Nittisju barn med spesielle behov er involvert i «tidlig intervensjon»prosjektet. De kommer hit fra hele provinsen to ganger hver uke. For to år siden var de bare 39. I dag må mange familier reise langt for å besøke senteret, noen opp til 50 kilometer. Men det kommer til å endre seg i år. I hvert pilotdistrikt skal en lærer nå få kurs for å bli «tidlig intervensjon»-ressursperson. Slik vil mange familier få et bedre tilbud i forhold til sine behov.

VIL GI VEILEDNING. Hovedmålet med «tidlig intervensjon» er å gi foreldrene veiledning og et verktøy for å støtte barnets utvikling hjemme. Selv om barn står i fokus i vietnamesiske familier, er det ikke så ofte man ser foreldrene leke med dem. I løpet av de siste årene har ressurssenteret jobbet for å endre dette i familier med barn med spesielle behov. – Før jeg kom til ressurssenteret – forteller faren til Quy – var jeg ofte sint på ham fordi han ikke klarte det han skulle. Lærerne på senteret er tålmodige og snille. Hvis Quy ikke klarer noe en gang, forsøker de igjen neste gang. De gir ikke opp. På kurset har jeg lært å være mer tålmodig og bruke mer tid med ham. OPPDAGER RESSURSER. I «tidlig

intervensjon»-aktivitetene samarbeider lærerne og foreldrene. Foreldrene overtar etter hvert plassen til læreren slik at de gradvis lærer å bruke samme teknikkene hjemme. Men det handler ikke bare om teknikker, det handler også om å forandre perspektiv: istedenfor bare å se mangler, begynner de å oppdage barnas resurser. n TOMMASO QUERINI

Kampen for et bedre kosthold Mat er en veldig viktig del av kulturen i Vietnam, og det gjenspeiler seg også i barneoppdragelsen. Suppekiosken er full av folk. Duften stiger opp fra den store gryta på gangen, hvor kokken sitter. Det er sånn dagen starter i Vietnam: En stor suppebolle med kjøtt, nudler og friske krydderurter. Foreldrene kommer innom med sine barn slik at de får frokost før de drar på skolen. En mor mater et barn på 8-10 år med skje, selv om han virker litt motvillig.

vietnamesiske barn fortsatt feilernært, og forskjellen er fortsatt stor mellom storbyene og landsbygda. MANGLER KUNNSKAP. Ifølge en studie

utført av Misjonsalliansen er det økonomiske grunner til at barn ikke får nok næring. Men også mangel på kunnskap om riktig kosthold for barn og gravide, samt sykdommer forårsaket av forurenset vann, spiller inn.

LUBNE BARN. Her – som i mange

KONTROLL. Distriktet Tan Phu Dong

andre asiatiske land – mener man at barna skal se lubne ut for å være friske.Derfor kjøper foreldrene kosttilskudd, melk og godteri til barna, så sant de har råd til det. Dessverre har sør-asiatere en genetisk predisposisjon for overvekt, og det kommer tydelig til syne i Ho Chi Minh-byen, hvor 38 prosent av barn i skolealder er overvektige. På den andre siden er 7 prosent av

er et av de fattigste i hele Tien Giang-provinsen. Vi besøkte en av skolene i området under den årlige helse- og tannkontrollen, som blir organisert med støtte fra Misjonsalliansen. Hvis det viser seg at barnet trenger videre undersøkelse, blir foreldrene informert gjennom en helsebok. Det vanligste problemet er karies på grunn av dårlig tannstell og stort sukkerforbruk.

KURSER FORELDRENE. I Tan Phu Dong

har Misjonsalliansen startet et prosjekt for lokalsamfunnsutvikling som omfatter kurs for foreldre om riktig kosthold for barn og hygienisk vann- og matbehandling. Lærere og helsearbeidere Foreldre kjøper får også kurs for kosttilskudd, å forberede kommunikasjonen med melk og godforeldrene om disse teri til barna, sakene. I samme så sant de har distrikt har vi også råd til det. støttet kurs om hvordan man lager vannkrukker. På denne måten har deltakerne fått en ekstra inntektskilde, og 175 familier har allerede fått en vannkrukke. Denne gir muligheter til å få bedre vann, noe som igjen betyr mindre sykdommer og feilernæring. n TOMMASO QUERINI

Vietnam

#2/2014

Fem-seks plasthansker BOLIVIA. Å

få en hiv-beskjed er et sjokk for de fleste. Å bli sosialt utstøtt fra familien gjør ikke saken lettere å håndtere. Og når ikke engang helsepersonell har kunnskap om hiv og knapt vil ta i en, så er det lett å bli veldig ensom.

Tekst og foto: Malin Jacobsson Weydahl

Inne i postoperasjonssalen ligger hiv-smittede Litzi Faviola Pacheco Soria, omtumlet og lettet, etter at barnet hennes, en frisk datter, var blitt forløst ved keisersnitt. Litzia hadde fryktet det verste, at datteren skulle fødes med misdannelser eller med alvorlige handikap på grunn av de sterke medisinene Litzi hadde vært tvunget til å ta for å overleve noen måneder tidligere. Nå venter hun på at barnelegen skal avslutte sine undersøkelser slik at hun kan få se barnet. Mannen Mario Carlos Catari Tudela har ennå ikke fått komme inn. I rommet finnes ytterligere tre pasienter. Endelig kommer en sykesøster med jenta. Da skjer det noe merkelig. Én etter én blir de andre pasientene ført ut av rommet. Til slutt er det bare Litzi og datteren igjen. Lyset fungerer ikke. Jenta begynner å gråte, men Litzi er ikke i stand til å reise seg opp for å ordne med melk eller bytte bleie. Sykesøstre går forbi rommet, og Litzi roper på dem. Men ingen kommer. I desperasjon ringer Litzi til Mario og ber om hjelp. Kort tid etter kommer en sykesøster inn og bytter bleie på jenta, og Litzi ber henne gjøre i stand melk. «Hvorfor gir du henne ikke bryst?» undrer sykesøsteren. Litzi kjenner seg presset av spørsmålet og forklarer da at hun har hiv og derfor ikke kan amme. Sykesøsteren forsvinner ut og kommer tilbake med fem-seks plasthansker på hendene for å våge å ta i jenta. STARTET STØTTEGRUPPE. Dette er bare ett av mange eksempler på den diskriminering som hiv-smittede utsettes for i Bolivia i dag. Mario (45) og Litzi (30) er to av drøye 11 000 smittede i landet.1 Vi befinner oss hjemme hos dem, i det rommet på få kvadratmeter som fungerer både som soverom og stue, og der hele familien på fem bor: Litzi og Mario, døtrene Jaime (4) og Mayumi (3) og sønnen Pablito (1½). Utifra egne erfaringer med ensomhet og sårbarhet vier paret nå sine liv til å fortelle, informere, påvirke instanser og støtte andre i samme situasjon. Det gjør de dels gjennom Misjonsalliansens hiv/aids-prosjekt på El Alto, og dels gjennom den støttegruppa for hiv-smittede som Mario startet i sammenheng med at hans første kone døde av aids i 2006. På denne tiden visste verken han eller hans kone at de var bærere av hiv, og det tok lang tid før hennes sykdomstilstand ble klassifisert som aids av legene. Da var det for sent, og hennes liv var ikke til å redde. >

#2/2014

Reportasje M

Døtrene til Litzi smiler til kameraet.

FAMILIEN TOK AVSTAND. Litzi selv fikk beskjed om sin sykdom under en vanskelig tid i livet. Hun satt i fengsel for en forbrytelse hun ikke hadde begått, og en hiv/aids-klinikk kom dit for å teste de innsatte. De var ca. hundre personer som ble testet, og Litzi var den eneste som testet positivt. Det var en sjokkartet beskjed for Litzi, og ryktet spredte seg raskt blant fangene som begynte å behandle henne ille. Takket være en god advokat kunne hun straks etterpå forlate fengselet, men hvor skulle hun ta veien? Familien tok avstand fra henne både fysisk og psykisk. Ved besøk hjemme måtte hun og datteren sitte et stykke fra de andre ved matbordet. Mammaen våget å nærme seg henne mer etter å ha fått mer informasjon og pratet med en psykolog. Men fortsatt i dag opplever Litzi mammaens redsel for å ta henne i hånden. Pappaen tok helt avstand. Flere slektninger likedan. Den eneste som alltid har støttet Litzi er hennes gamle mormor. Da Litzi var som mest nede etter hjemkomsten, kom hun i kontakt med støttegruppen Mario startet. Det var en stor trøst for henne å møte personer i samme utsatte posisjon som hun selv. Dessuten fulgte hun med dem ut på ulike aktiviteter, som å informere leger på konferanser, snakke om hiv-smittedes situasjon

#2/2014

Reportasje M

HÅP. Litzi og Mario utenfor huset i kvelds-

solen med klesvasken i bakgrunnen.

i ulike kirker og arrangere ulike sosiale aktiviteter i sammenheng med juletider og karnevaler. FRA STØTTEGRUPPE TIL FAMILIE. Mario forklarer hvor-

dan han gjennom gruppen har forsøkt å erstatte både venner og nær familie som ikke alltid vært til stede for den rammede. I møtet mellom Litzi og Mario oppstod det noe mer, som til slutt førte til den familien som nå sitter på sengen ved siden av meg: En familie som har en litt annerledes historie enn de fleste. Litzi tok med seg Jaime inn i relasjonen. Mayumi er Marios og Litzis felles datter som lå i magen da Litzis immunforsvar falt sammen etter en kraftig forkjølelse som gikk over til lungeinflammasjon og hun utviklet aids. Da Litzi bare var en skygge av seg selv, skinn og ben, måtte Mario skrive under på et papir at om situasjonen skulle oppstå, skulle legene prioritere Litzis liv fremfor datterens. Men jenta overlevde, og for Litzi og Mario er det ett av mange mirakler i livet deres. GUTTEN PÅ NYHETENE. Pablito er en helt annen historie.

For et drøyt år siden var han en nyhetssak i de fleste bolivianske medier. I korthet: et prematurt barn hvis hiv-smittede mor døde fire dager etter fødselen. Faren

LER NÅ. Pablito ble nektet plass på et barnehjem. «La ham bare være, han har aids»,2 ble det sagt.

stakk sin vei. Gutten ble nektet plass på et barnehjem da det kom frem at også han bar på hiv, i sykehusverdenen ble han flyttet hit og dit, og til slutt opplevde han omsorgssvikt av sykehuspersonalet. Han ble ikke tatt opp av barnesengen, måtte ligge i egen urin og gikk ned i vekt. En ung sykehusvolontør ble sjokkert og påtalte situasjonen for en sykepleier som svarte krast: «La ham bare være, han har aids».2 Litzi så nyheten og ble opprørt. Sammen med Mario tok hun beslutningen om å forsøke å adoptere gutten. Snart fikk Pablito komme til sitt nye hjem. Da var han et underernært og nesten apatisk barn som lå på La Paz' største barnesykehus. I dag er han helt annerledes, og flere ganger under intervjuet avbryter han oss med skøyerstreker og latter.

grunn av at paret selv er bærere av hiv. En kvinne mente at: «Hvordan kan du som er syk selv ta hånd om dette lille barnet – du kommer til å gjøre ham dobbelt foreldreløs.» Litzi svarte kvinnen at dette gjorde hun ikke for egen del eller utfra medlidenhet, men for Pablitos skyld. I kjærlighet til ham. For at han var kommet til verden og blitt fratatt sine rettigheter. «Selv om familien vår er fattig, har vi kjærlighet i overflod, og det er det viktigste», avslutter Litzi. tsjili@misjonsalliansen.no

Fakta om hiv/aids Misjonsalliansens hiv/aids-prosjekter startet i 2005 og har planlagt utfasing i 2014. ■■ Først og fremst utdanning av ungdom, men også av helsepersonell. ■■ Antal hiv-smittede i Bolivia: 11 042 ■■ Fordeling i Bolivia: Santa Cruz 54 %, Cochabamba 20 %, La Paz 16 %, øvrige deler av landet 10 % ■■

Når Litzi vitner om sitt liv ute på skoler som inngår i Misjonsalliansens prosjekt, forteller hun om valget om å adoptere sønnen og om hvordan omgivelsene stilte spørsmål ved dette valget, mye på grunn av familiens minimale økonomiske ressurser. Litzi og Mario jobber med salg på ulike markeder. Mario selger mobilchips, og Litzi selger piratkopierte filmer og CD-plater. Deres samlede månedsinntekt ligger på mellom 1000 og 2000 norske kroner. Deres valg ble også kritisert på LITE PENGER, MYE KJÆRLIGHET.

Tall fra Programa Nacional VIH/SIDA i Bolivia

1. Programa Nacional VIH/SIDA Bolivia 2. www.lostiempos.com

Reportasje M

#2/2014

● Mammas roser, tresnitt

Kort og godt Alt skal gå raskt unna i dag. Meldinger sendes fra mobilen, og vi forventer svar minuttet etterpå. Vi sender mail og forventer svar i løpet av dagen. Utforming og skrivefeil er vi ikke så nøye på.

Men noen ganger trenger vi et postkort, og noen ganger er det et menneske som fortjener en håndskrevet hilsen fra oss. Da kan Misjonsalliansen tilby et sett med seks kort – med motiv fra kunstneren Olga Grimsmo Nilsen. Hun bor på Flekkerøy utenfor Kristiansand hvor hun både har atelier og driver Galleri Geitodden. På disse to sidene ser dere motivene som blir å finne på kortene. Kortene, som er doble, leveres med konvolutter og er tilgjengelige i løpet av månedsskiftet mai/juni. n Ett sett med seks kort koster 125 kroner, og inntekten går til Misjonsalliansens arbeid.

● Å drømme livet, tresnitt

Trend

● Lille postbud, tresnitt

● Når andre sover, tresnitt

● Savnet, tresnitt

● Strandnelliker, tresnitt

Trend Av Oddmund Køhn

#2/2014

Verdier som ikke er målbare i kroner

Portrett Portrett #2/2014

Portrett

Foreldre har høye forventninger til hvordan livet med barn skal være. Det hadde vi også da vi ventet vårt første barn. Men så ble våre forventninger snudd litt på hodet. Tekst: Oddmund Køhn Foto: Privat og Misjonsalliansen

Portrett

x #2/2014â&#x20AC;&#x201A;

KVALIFISERT. Lars Langsrud og kona, Tulla Onstad, bodde i England da datteren Karoline ble født. De var ikke forberedt på at de ville få et barn med Downs syndrom. – Karoline var vårt første barn, og vi var jo ferske i rollen som foreldre. Vi fikk alt i fanget på en gang, forteller Lars. Lars Langsrud sitter i styret til AMAS, Alliance Microfinance AS, Misjonsalliansens mikrofinansarbeid, og han har bred kompetanse innenfor finans. Han er daglig leder av verdiforetak som driver med verdier, aksjer og finansielle transaksjoner. – Jeg er i utgangspunktet sosialøkonom og har utviklingsøkonomi som fag, men har også en MBA som er mer næringslivsrettet, sier han, og legger forklarende til, med et aldri så lite smil: – Selv om man er opptatt av finansielle verdier, så er man ikke diskvalifisert til annet engasjement. For det har jeg, og min interesse for fattigdomsbekjempelse har blant annet fått sitt uttrykk her i Misjonsalliansen. Lars Langsrud har både mye og mange engasjement, og han har mange jern i ilden. Mobiltelefonen vibrerer lydløst flere ganger i løpet av samtalen. – Jeg skiller ikke mine interesser for finans fra andre interesser. Jeg tar med erfaringer fra det ene stedet og bringer dem med meg inn andre steder. Stedene han henviser til kan være svært ulike. Det kan være tunge, norske eller internasjonale industriforetak, et lite enmannsforetak i en slum i Sør-Amerika, styremøtet til NNDS, Norsk Nettverk for Down Syndrom, eller støtteforeningen Ups and Downs.

– Man blir overrasket, sjokkert og redd. Hva innebærer dette for oss som familie? Hva gjør vi nå? Det var veldig mange store spørsmål som meldte seg.

SJOKKET SOM BLE HVERDAG.

Portrett #2/2014

Slik forklarer Lars reaksjonene og følelsene som meldte seg da de fikk vite at datteren hadde Downs syndrom. – Hverken min kone eller jeg hadde noe kjennskap til Downs syndrom. Vi visste i bunn og grunn ikke hva slags konsekvenser dette fikk for Karoline eller for oss. Mange ganger har jeg tenkt hvor lettere livet hadde vært om jeg bare hadde visst hvor godt det skulle gå!

Selv om man er opptatt av finansielle verdier, så er man ikke diskvalifisert til annet engasjement. Etter hvert kunne de unge foreldrene forholde seg mer hverdagslig til de nye utfordringene. – Dette er jo ikke mystisk eller farlig. Alle ungene våre kan jo være krevende. Det er ikke slik at det alltid er Karoline som er mest krevende. Det kan godt være lillebror eller lillesøster som skaper størst hodepine. Lars Langsrud legger vekt på at Norge er et godt land å bo i, også når det gjelder forholdene for mennesker med funksjonshemninger. Samtidig lar han seg frustrere over manglende fleksibilitet og raushet i for eksempel skolen. – Vi lever i et samfunn med høye mål. Vi har høye mål for egne liv, og skolen har høye mål for hvordan elevene skal prestere, men vanskeligere blir det for dem som ikke passer inn. Gapet blir stort mellom dem som passer inn og lever godt med disse kravene og de som av forskjellige årsaker ikke klarer det. SORTERINGSSAMFUNN. Teknologisk utvikling innenfor medisinen er viktig, men Lars Langsrud mener den må forenes

med evnen til refleksjon rundt de etiske dilemmaene. – Det har nylig vært en diskusjon om tvillinger og trillinger. Mange ser ikke problemer med å fjerne ett foster hvis man bare ønsker ett barn, eller fjerne to foster hvis man bare ønsker seg tvillinger og ikke trillinger. Fosterdiagnostikken har endret seg og gir teknologien helt andre muligheter. Det er en politisk korrekt aktivisme rundt disse dilemmaene, uten plass til refleksjon og uten plass til en tankevekker. Og så blir politikerne jaget av de mest offensive på området. Foreldre skal ha kunnskap og reell informasjon som de kan ta egne valg utfra. Men det er ikke situasjonen i dag, mener Lars Langsrud. – Hva slags reell kunnskap og informasjon om alternativer får en ung mor som i uke 10 eller 11 får beskjed om at hun antakelig har et barn med Downs syndrom i magen? Unge foreldre har ingen slik kunnskap, og de har strengt tatt ikke noe reelt valg. Så lenge det er såpass trykk på full valgfrihet – alle alternativene i menyen skal være tilgjengelig til enhver tid – så skal man være sterk for å ta ukonvensjonelle valg, altså om å beholde barnet. NNFD vil være en balanserende røst og vil først og fremst gjøre noe for dem som blir født med Downs syndrom, slik at de kan ha et godt liv og kan få gode muligheter. Men Langsrud hører ofte helt andre signaler: – Jeg hørte nylig en forsker mene, ut fra et velstandsperspektiv, at det ikke er nødvendig for Norge å beholde barn med Downs syndrom. De bidrar ikke med noe til felleskassa. Men hvis vi skal se på mennesker utelukkende ut fra hva de bidrar med til samfunnet, så vil det være mange blant oss som sliter. >

ANDRE VERDIER. Lars Langsrud har sett arbeidet til Misjonsalliansens mikrofinans-

Portrett

banker i Ecuador, Bolivia og Vietnam. Da har han også benyttet anledningen til å bli kjent med arbeidet blant mennesker med funksjonshemninger.

Portrett

x #2/2014â&#x20AC;&#x201A;

FAMILIEIDYLL. – Mange ganger har jeg tenkt hvor lettere livet hadde vært om jeg bare hadde visst hvor godt det skulle gå. Hadde jeg visst halvparten av hvor bra tingene skulle bli, så kunne jeg ha senket skuldrene litt og slappet av, sier Lars Langsrud. Her er Karoline sammen med mor, far og lillebror.

Lars Langsrud har besøkt flere av Misjonsalliansens prosjektland i forbindelse med mikrofinansbankene som AMAS har ansvaret for. Det er flott å bruke en uke og være med og besøke mikrofinanskunder og se at dette virker. Jeg har møtt flere som med mikrofinans som verktøy har fått tilgang til lånekapital og dermed har klart å starte en virksomhet. I slike fattige områder som Misjonsalliansen jobber i, vil mange likevel ikke være i stand til å forvalte et lån. Mikrofinans vil ikke kunne fange opp de som har det aller vanskeligst. Lars besøkte en gang en mann i Guayaquil i Ecuador som i likhet med han selv hadde en datter med Downs syndrom. Datteren hadde plass på Centro Creer, et av sentrene for funksjonshemmede i Ecuador. – Pappaen var ikke i arbeid på grunn av datteren. Han måtte nemlig

FATTIGDOMSBEKJEMPELSE.

følge datteren til fots fram og tilbake til Centro Creer hver dag, og det var en lang vei å gå. Da hjelper det ikke å si til pappaen: «Jammen, du kan låne penger av oss!» Skal vi drive helhetlig fattigdomsbekjempelse må vi angripe fattigdommen på forskjellige måter, sier Langsrud og legger til: – Får du et barn med funksjonshemning, tar det en voksenperson ut av arbeidslivet for alltid. Det er en enorm belastning for familier som baserer seg på svært små inntekter i utgangspunktet og som har svært lite ekstra. SUKSESSHISTORIE. Misjonsalliansen driver også en låneinstitusjon i Vietnam; mikrofinansbanken MOM gir små lån til fattige kvinner. Lars Langsrud har sett arbeidet og besøkte i den anledning også arbeidet blant funksjonshemmede.

Hvis vi skal se på mennesker utelukkende ut fra hva de bidrar med til samfunnet, så vil det være mange blant oss som sliter.

Portrett #2/2014

Portrett

– Jeg var på ressurssenteret som Misjonsalliansen har vært med og bygge opp i Vinh Long, og det var interessant. Jeg trakk jo parallellen til hvordan vi har det i Norge. Det finnes ikke noe tilsvarende ressurssenter for Karoline i Oslo-området, forteller Lars og reflekterer videre: – Jeg drar til Vietnam og ser at lærerne får etterutdanning i hvordan man skal jobbe med funksjonshemmede barn. I mitt stille sinn tenkte jeg: Hvor skal barnehagepersonalet på Midtstuen barnehage eller lærerne på Slemdal skole dra for å lære hvordan man skal lære barn med Downs syndrom å lese? Han møtte også elever med funksjonshemning som aldri før hadde fått skoletilbud. Barna hadde fått hjelp til å gå på skole, og skoler og lærere hadde fått virkemidler som gjorde dem i stand til å tilrettelegge undervisningen for denne gruppen elever. – Det hadde vært mye lettere for Misjonsalliansen å bare sponse noen skolebygninger og klasserom, men her går vi inn i en ganske vanskelig materie. Det er krevende å gi lærere etterutdanning i hvordan man skal inkludere funksjonshemmede i vanlig skole. Det er vanskelig nok i Norge, og det er vanskelig å finne penger til det i Norge, og det er vanskelig å finne kompetente ressurser i Norge. Her går vi inn i et land med svært begrensede ressurser og tar tak i en slik problemstilling; det står det respekt av. Vi kunne jo valgt en mer lavthengende frukt. Lars Langsrud har møtt mennesker på jakt etter kapital, både de som kommer fra multinasjonale selskaper og den fattige snekkeren i slummen i Guayaquil, og han har møtt pårørende til barn med ulike funksjonshemninger, mennesker han kjenner seg igjen i og som han har stor sympati med. – Jeg er privilegert som har fått oppleve dette, og jeg er heldig som får lov til å bidra med noe i Misjonsalliansensammenheng, avslutter han. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

KRANSEN

en vei av villblomster og torner vevre sterke lyse mørke en vei som ser ut til å være uten mål

en blomsterkrans i Guds Hånd en livskrans i Guds omsorg så underlig det er at i perspektiveten ser vi at Han var nær alltid nær.

en livsvei som i døden slutter seg sammen til en ring Fra Regndråper 1993 Tove Houck

Oppstandelsen Tenk deg en byggeplass hvor armerte stålkonstruksjoner reises opp mot himmelen fra en kald grunnmur. Grundige analyser, strategier og tidsplanlegging foretas. Ideer bobler i sementblanderen, tegnes om og utvikles. Sertifikater kontrolleres og kontraktene undertegnes. Endelig løsning velges før det originale verket realiseres. Teknologien gjennomsyrer hele verket. Muskuløse anleggsmaskiner, bulldozere og store heisekraner hersker. Skal det bli et kjøpesenter eller en kjernefysisk rakettutskytningsrampe? Den spektakulære arkitekturen fascinerer de forbipasserende: Er det ikke vakkert hva verden kan få til? Jesus var med i verden, men ikke av verden. Han reiste mennesker opp og vekte opp døde uten offentlig godkjenning. Jesus helbredet syke på helligdagen. Han veltet maktapparater og kassapparater, snakket om å rive ned templer og har makt til å ødelegge sikkerhetskopieringer. Likevel fullførte Han loven ved å vinne – ikke i Monopol eller Worldcraft, men over døden. Et tørt jordstykke blir byggeplassen. De fleste bygningsarbeiderne er ikke spesielt arbeidsføre. Fattige og funksjonshemmede, enker og farløse kommer med spade og trillebår uten å nøle. De bygger med takk og levende vann. Ved Jesu død og oppstandelse setter Gud inn en ny hjørnestein i grunnmuren. Et nytt tempel oppstår. For oss kan det se skakt og skjevt ut. Kanskje har ikke tjenerne fått godkjent grunnplanen en gang, men det spiller ingen rolle. Gud har planlagt alt helt perfekt, og det står veldig stødig. Tempelet bygges uten forheng mellom forgård og Det aller helligste. Reisingen er igang. Samtidig bygges det i vårt indre. n

Vi ber for ansatte ute og på hovedkontoret, og for deres familier: Arnt Jerpstad, generalsekretær Anita Tuskind Solbakken, utenlandsavdelingen Jorunn Furuseth, markeds- og giveravdelingen Oddmund Køhn, informasjonsavdelingen Ingeborg Drevdal, markeds- og giveravdelingen Frode Jan Fjørtoft, it-avdelingen Holly Wilder og Jostein Tvedten, Filippinene Malin Jacobsson Weydahl og Ole Morten Weydahl, Bolivia

Av Klaus A. Kuhr Designer i Misjonsalliansen

Ettertanke x

Trenger ikke å forlate sønnen sin.

ECUADOR. Med lån fra Misjonsalliansens mikrofinansbank i Ecuador trenger ikke Jenny Vera Guerrero lenger å forlate den multifunksjonshemmede sønnen når hun skal på jobb. Hun har startet sitt eget «hjemme-skredderi» og kan forsørge familien, samtidig som hun tar vare på Alex. Tekst og foto: Bjørn J. Sørheim-Queseth

– Jeg trenger ikke gå ut av huset for å tjene penger, sier hun. Om Alex har en legetime, kan jeg ta meg tid til å bli med ham. Jeg lar bare arbeidet ligge. Og om han trenger en dag eller to med ekstra oppfølging, kan jeg ta meg fri uten at det får noen konsekvenser for meg, sier hun. Oppetter veggene i det enkle murhuset har hun stablet plastsekker med tøystykker og bunker av jakker, bukser, kjoler og skjorter. Alex sitter der han pleier, på en stol like ved morens symaskin. SØKTE HJELP. Jenny gjør om på gamle klær, og hun syr nye. Hele familien hjelper til. De har tre maskiner nå, som summer i vekselsang dagen igjennom. Før var det vanskelig for dem å ha tid og råd til å gi Alex den oppfølgingen han trengte. Derfor søkte Jenny hjelp fra Misjonsalliansens mikrofinansbank, D-MIRO. De kunne tilby henne noe som kalles «Producto Creer», et lite lån beregnet på mennesker med funksjonshemninger og familiene deres. – Søsteren min kjente til dette og fortalte meg om det. Hun hadde en liten butikk og hadde fått noen lån. Mer enn ti, tror jeg. Og jeg så at butikken hennes bare vokste og vokste. Hun sa: «De kommer til å hjelpe deg. Rentene er lave. Gå til banken.» Så jeg gikk. I banken sjekket de om jeg oppfylte kravene. Det gikk bra. Og det har vært til stor hjelp.

D-MIRO ble opprettet av Misjonsalliansen i 1997 og har siden den gang gitt lån og andre finansielle tjenester til fattige. Fordi organisasjonen også har et bredt arbeid blant barn og unge med funksjonshemninger, oppsto ideen

ET SPESIELT PRODUKT.

Reportasje S

om Producto Creer. Per i dag er det 450 mennesker med funksjonshemninger som har blitt innvilget lån og til sammen låner godt over 300 000 dollar. – Det som skiller dette produktet fra andre, er at vi oppsøker kundene hjemme hos dem selv og hjelper til for at de skal kunne utvikle seg som entreprenører, sier lånekonsulent i D-MIRO Alex Rodrigues. – Vi tror at alle kunder har samme kapasitet og evne til å være entreprenører. Vi tror på dem. Derfor heter det «creer» – tro. Vi tror på dem, og det at de har en funksjonshemning diskvalifiserer dem ikke til å få lån. Man behandler dem normalt, som alle andre kunder. Og de er veldig gode kunder. RASKT Å ORDNE. – Det er et veldig bra produkt, sier Jenny. Det er raskt å få lån. De ser Alexs situasjon og mitt behov for å fortsette å jobbe. Og det ble ordnet så raskt. Man leverer papirene én dag, og dagen etterpå kan man hente lånet i kassen. Det er veldig bra. Jeg håper det ikke tar slutt, men at det fortsetter. n

Dette er D-MIRO Mikrofinansbank i Ecuador som ble startet av Misjonsalliansen i 1997 for å gi lån og finansielle tjenester til fattige. ■■ Har i dag over 40 000 klienter ■■ Låner ut over 56 millioner dollar ■■ Har 250 ansatte fordelt på 14 kontorer i 9 byer rundt omkring i landet. ■■

Se video >

#2/2014

Å hoppe paradis på ett bein

Integrering av funksjonshemmede i bistand til utdanning

Hun er en kløpper til å hoppe paradis, selv om hun mangler en fot. Ti år gamle Ria ble påkjørt for noen år siden og måtte amputere det ene beinet.

Nå har hun en forbløffende teknikk på å holde balansen og vippe steinen framover med den rosa plastsandalen. Jeg treffer henne i et slumområde utenfor Dhaka i Bangladesh. Hun går på skole, er målbevisst og vet hva Jeg skulle ønske hun vil. Hun vil bli lege. mange flere fikk Rias skolegang er et treffe små jenter som resultat av norsk bistand. Ikke alene, men Ria og se at norske den har vært et viktig bistandskroner bidrag. Jenta fra Banglavirkelig hjelper dem desh er funksjonshemtil et bedre liv. met og ville høyst trolig havnet i den ti prosent-gruppen

Kommentar

av barn i verden som ikke får skolegang. Hun ble imidlertid fanget opp av den store frivillige organisasjonen BRAC som driver inkluderende skoler i Bangladesh, det vil si at barn med nedsatt funksjonsevne er med i vanlig undervisning. Norsk bistand har i mange år støttet BRAC i deres arbeid. Jeg skulle ønske mange flere fikk treffe små jenter som Ria og fikk se at norske bistandskroner virkelig hjelper dem til et bedre liv. Verden har aldri tidligere sett så stor framgang innen helse og utdanning som de siste 25 årene. Barnedødeligheten i Afrika er halvert. Et slikt framskritt har aldri før i historien skjedd på så kort tid. Ni av ti barn går på skole, og jenters skolegang har økt betydelig.

ILLUSTRASJONSFOTO: ODDMUND KØHN

«Han kan nesten ikke gå eller snakke, så hvordan skulle han kunne delta i klassen?» Sau, Nguyens far Nguyen gå på skolen. Vi var redde for at de andre barna ville le og mobbe han. Han kan nesten ikke gå eller snakke, så hvordan skulle han kunne delta i klassen?» forteller Sau, Nguyens far. Etter mange samtaler med lærerne valgte Sau til slutt å bære sønnen til skolen i et forsøk på å gi han muligheten til et bedre liv. Hver dag bar han sønnen sin mer enn én km hver vei til og fra skolen. I dag er Nguyen tolv år og går i 7. klasse. Han får gode karakterer og går selv hver dag til og fra skolen. «Jeg er stolt av sønnen min», sier faren. For en funksjonshemmet jente i Bangladesh og gutt med CP i Vietnam var det for kort tid siden langt fram. Men det ser bedre ut enn på lenge. Begge går på skole. n

FOTO: L-P LORENTZ

Denne positive situasjonsbeskrivelsen har naturligvis flere skyggesider. Det er fortsatt mange utfordringer og uløste problemer. De siste prosentene før målet er nådd er de vanskeligste. I Unicef bruker de utrykket «det femte barnet» om de siste 20 prosentene barn som ikke får vaksiner. Å skaffe utdanning til barn med nedsatt funksjonsevne tilhører de samme vanskelige siste prosentene. Dette er blant de mest sårbare barna i verden, ofte helt utestengt fra samfunnet fra fødselen av. De holdes ofte gjemt og blir ikke registrert, dermed mister de også rettigheter til hjelp og skole. UNESCO har beregnet at 24 av de 57 millioner barna som ikke får skolegang tilhører denne gruppen. Heldigvis er det også eksempler på at det lar seg gjøre. I Norads resultatrapport for 2013 omtales vietnamesiske Nguyen, en skolegutt fra Vietnam. Nguyen ble diagnostisert med en alvorlig grad av cerebral parese da han var tre måneder gammel. I mange år var han avhengig av foreldrenes hjelp til alle daglige gjøremål. I 2006 fikk familien besøk av lærere som var involvert i Misjonsalliansens inkluderende utdanningsprosjekt. De oppmuntret familien til å sende Nguyen til den lokale skolen slik at han kunne få undervisning med andre barn på samme alder. «I begynnelsen ønsket vi ikke å la

av Eva Bratholm, kommunikasjonsdirektør i Norad

Kommentar

#2/2014

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

Gi barn med funksjonshemning et bedre liv!

SMS: HÅP til 2490 (200 kr)

Kontonummer 3000 16 00040 Merk med «Vårgaven 14»