Tsjili 0215 by Misjonsalliansen

Bygger bro

ppdrag

utført i Sorata

Eın veg bort

frå rusmiljøet

#2/2015

111. årgang

Hva er din hjertesak?

Her møter du noen av våre givere som har valgt å støtte sin hjertesak:

Karin og Halvard Holtet gav bort 80-årsgavene sine. Hvorfor ville dere gi bursdagsgavene deres til Misjonsalliansen? Vi har det meste og ville gi til noen som ikke har så mye. Hvilket prosjekt støttet dere? Vi ga halvparten til Misjonsalliansens «Helseprosjekter» på Filippinene og den andre halvparten til misjonsprosjektet kirken vår har i Aserbajdsjan. Hva syntes gjestene deres om dette? De var egentlig bare glade, for da slapp de å pønske ut gaver. De syntes det var en utmerket idé og at det var lett å gi, for de delte vårt syn på at vi har mer enn nok.

Kvinnegruppa Fruentimmern samler inn penger når de møtes.

Har dere noen tips til andre som har lyst til å gjøre det samme? De inviterte visste om det på forhånd, og de fikk litt informasjon om prosjektene da de kom. Det handler om å løfte blikket og se mot de som ikke har det så godt som vi her i Norge. Det kjentes veldig riktig å gjøre det.

Hvorfor ville dere i Fruentimmern støtte Misjonsalliansen?

Vi leste om kvinnene i Boraceia i Tsjili nr. 5 2012 og bestemte oss raskt for at dette var et arbeid vi ville bidra til. Inntektsskapende arbeid er viktig både for selvrespekt og for bærekraftig arbeid. Vi vet at kvinner med egen inntekt er mindre sårbare for mange av levekårsutfordringene menneskene i dette miljøet har.

Se brosjyre vedlagt tsjili!

Har dere noen tips til andre som vil gjøre det samme?

TT DI

Vi samler inn penger til prosjektet hver gang vi møtes. Da kjøper vi gode gammeldagse lodd og har med en gevinst. Vi anbefaler andre som møtes i en eller annen form til å gjøre det samme.

DITT PROSJEKT – din hjertesak

Brudeparet Fride Næsheim og Magnus Brandsæter gir bort bryllupsgavene sine.

Hvorfor vil dere gi bryllupsgaven til Misjonsalliansen?

Vi føler oss veldig heldige som har funnet hverandre og ser derfor ikke behovet for masse gaver i tillegg til å få hverandre og mange fine mennesker å dele den store dagen med. Hvilke prosjekter støtter dere?

Gjestene kan selv velge mellom mange ulike prosjekter i Kambodsja, Vietnam og Filippinene. Hva syntes gjestene om at dere gir bort bryllupsgavene?

Det var overraskende mange som var skeptiske og som syntes det var rart, men også mange som synes det er positivt og sier at de også blir inspirert til å gi mer av det de har. Har dere noen tips til andre som har lyst til å gjøre det samme?

Det er lett å føle at vi ikke får gjort noe fordi fattigdom er et stort og komplekst problem, men alt hjelper, og litt er bedre enn ingenting.

Hvorfor ville du gi bursdagsgaven din til Misjonsalliansen?

Eg synest rund dag er eit superbra høve til å gje til nokon som treng det meir enn meg. Om eg kan inspirere andre til å gje, er eg glad for det.

Marte-Iren Lade gav bort 40-årsgaven sin.

Hvilket prosjekt støttet du?

Bursdagsgåvene valgte eg å gje til skuleprosjekt på Filippinane. Hva syntes gjestene dine om dette?

Folk var veldig positive og syntest det var eit bra gåveønskje. Mange ga nok meir enn dei hadde gjort om det skulle gå til meg sjølv. Har du noen tips til andre som har lyst til å gjøre det samme?

Det er så enkelt å gje bursdagsgåva si til Misjonsalliansen! Sjølv gjekk eg inn på nettsida til Misjonsalliansen og fann eit prosjekt der. Gjestane kunne gje enten kontant eller til min konto. Så overførte eg det samla beløpet til Misjonsalliansen i ettertid.

Støtt din hjertesak og bli puslespillbrikken som mangler! Et utvalg av prosjekter finner du i brosjyren vedlagt tsjili. Du finner flere prosjekter på www.misjonsalliansen.no

Ta gjerne kontakt på telefon: 22 94 26 00 eller e-post: info @misjonsalliansen.no

Le de

Nyheter 14

5 r

Reportasje M

Bolivia

Brasil 18

Ecuador

Reportasje L Li

å siden

Innhold

Portrett 40

Vietnam

Kommentar 46

Kambodsja 24

Kina

p tt

Ettertanke 45 #2/2015

Liberia

Filippinene 22

ved en av våre støttemenigheter

Hva brenner du for? NOEN MENNESKER DU MØTER brenner

Utgiver Misjonsalliansen besøksadresse Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo postadresse P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040

Følg oss på

tsjili på ipad Last ned appen «issuu», søk opp «tsjili».

Få tsjili Send sms TSJILI til 2490 eller se www.tsjili.no. Tsjili sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@ misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00. Redaktør Oddmund Køhn tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Markeds- og innsamlingsleder Håkon Aandstad tlf 932 12 838 e-post hakon.aandstad@misjonsalliansen.no Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Konsept og design Oktan Alfa Grafisk design Klaus A. Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

seg fast i minnet ditt. Slik er det i alle fall for meg, og slik opplevde jeg det på et prosjektbesøk i Bolivia for noen år siden. Jeg var i Sorata og traff ei dame som jeg ikke kan glemme. Quispe, som hun het, var en stolt aymarakvinne med både autoritet og sterk tilstedeværelse. Gjennom Misjonsalliansens prosjekt i dette lokalsamfunnet hadde hun fått hjelp til å starte produksjon av blomster, og gjennom dette prosjektet hadde livet hennes fått en ny retning. Hun hadde fått et levebrød som ga familien hennes en vei ut av fattigdom. Men kanskje aller viktigst; det hadde gitt henne tro på seg selv og tro på framtiden. Som vedlegg til dette nummeret av Tsjili har du mottatt en brosjyre som vi har kalt «Mitt prosjekt». Her får du presentert ulike prosjekter du som giver kan være med og støtte. Mange av våre støttespillere velger å bruke ulike anledninger til å støtte sitt prosjekt. På side 14 i dette nummeret av Tsjili møter du to flotte eksempler på dette. Ekteparet Karin og Halvard Holtet har gjennom mange år valgt å be om bursdagsgaver til sine hjertesaker. «Gjestene er egentlig bare glade til, for da slipper de å pønske ut hva slags gaver de skal gi oss», uttrykker ekteparet og legger til at de har alt de trenger! Spennet av glade givere er stort; konfirmanten, brudeparet og jubilanter i alle aldersgrupper har kommet til erkjennelsen av at det er mennesker som har mye større behov enn dem selv. Les gjennom brosjyren og se om du finner noe som engasjerer deg. Ønsker du å se enda flere prosjekter, finner du det på vår nettside. I dette nummeret finner du også en sak om Sorata, landsbyen hvor Quispe bor. I denne landsbyen i Bolivia har Misjonsalliansen jobbet i 14 år. Nå avslutter vi våre prosjekter og går videre til nye områder. Gjennom alle disse årene har lokalbefolkningen tatt del i en rekke prosjekter. De er på et helt annet nivå nå enn de var for 14 år siden. Quispe og en lang rekke andre mennesker har fått kompetanse til på egen hånd å ta tak i de utfordringene de vil få i fremtiden. Fortsatt vil Diaconia, mikrofinansorganisasjonen vår, være til stede og gi lån til de som ønsker det. Historien om Quispe og prosjektene i Sorata forteller meg at det nytter. Vi håper det også inspirerer deg til å finne et prosjekt du kan støtte. n

Mange av våre støttespillere velger å bruke ulike anledninger til å støtte sitt prosjekt.

Leder

#2/2015

Reportasje L

ppdrag utført i Sorata I 14 år har Misjonsalliansen arbeidet for å gi mennesker muligheter i Sorata. Tiden har nå kommet for å forlate området. Tekst & foto: Katrine Mayora Synnes

Reportasje L Reportasje L

#2/2015

Eventyret startet først i Combaya, som er nabokommunen til Sorata. Her ligger en liten landsby, hvor to av Misjonsalliansens medarbeidere startet et pilotprosjekt i år 2000. Misjonsalliansen manglet nemlig erfaring fra dalstrøk, der både klima, kultur, organiseringsformer og jordbruk er annerledes enn i høyden. «Det var ikke lett i starten. Alt var annerledes enn vi var vant til, og folk var skeptiske», forteller Antonio Fernandez, som var en av pionerene. Flere andre organisasjoner hadde vært i området tidligere og startet prosjekter som var ment å hjelpe lokalsamfunnet i deres mange behov. Resultatene var ofte nedslående, og organisasjonene forlot området etter kort tid, før prosjektene var bærekraftige. Folk møtte derfor Misjonsalliansen med skepsis i starten og ønsket ikke flere mislykkede prosjekter. Misjonsalliansen la vekt på et langsiktig arbeid og startet med å bli kjent med menneskene i området. Etterhvert fikk Misjonsalliansens ansatte god kontakt med lokalsamfunnet, og også med ledere på ulike nivåer. I samarbeid med lokale myndigheter og ut fra behov som lokalsamfunnet meldte om, ble det satt igang prosjekter for å forbedre jordbruk, skole og helsestasjoner.

DET VAR EN GANG …

ARBEIDET BLE UTVIDET. Ryktene om Misjonsalliansens arbeid spredte seg, og lokale ledere fra omkringliggende områder tok kontakt og ba om støtte til prosjekter også i deres distrikt. Slik utvidet Misjonsalliansen stadig sitt arbeid, og etterhvert ble hoveddtyngden av prosjekter lagt til kommunen Sorata. De siste årene har Misjonsalliansen hatt ni erfarne ansatte i området. Disse har vært bosatt i Sorata, med unntak av noen hviledager innimellom. «Nærheten til folk har vært viktig for arbeidet», forteller Gerardo Apaza, som er leder for Misjonsalliansens team i Sorata. «Vi lever sammen med lokalbefolkningen og kjenner deres gleder og sorger. De stoler på oss, og vi er mye mer enn bare samarbeidspartnere.»

Da jeg spør Gerardo om han har noen favorittprosjekter, vil han ikke trekke frem noen enkeltstående prosjekter. «Det er den integrerte tilnærmingen som gjør at arbeidet lykkes», sier han bestemt. «Ta for eksempel skoler. Vi forbedrer skolebygg der det er nødvendig, men

INTEGRERT TILNÆRMING.

#2/2015

Reportasje L

lærerne må også forberedes godt, og vi må få til et godt samarbeid mellom elever, foreldre og skole. Uten et godt helsetilbud klarer ikke mange barn å fullføre skolegang, og uten god ernæring vil mange slite på skolebenken. Vi må også arbeide med verdier og skape rom for å snakke om temaer som vold, overgrep, respekt og likestilling. Selv vakten utenfor skolen må bli kurset i å møte barna på en god måte, slik at det skapes en god atmosfære der barna kan trives og få et godt utbytte av skolegangen.» Antonio er helt enig i Gerardos beskrivelse og legger til: – For Misjonsalliansen er det aldri skolebygningen som er prosjektet. Prosjektet er å forbedre utdannelsen og livssituasjonen for barna. Og da er forbedret infrastruktur bare en del av arbeidet. Selv om Misjonsalliansens prosjekter er delt inn i ulike arbeidsområder, jobber hele teamet tett sammen og bidrar i hverandres prosjekter. Fausto Cori arbeider med jordbruk og forteller at han flere ganger har bedt sin kollega Bartolome Zenteno, som er pastor, om å være med når han skal ha møte med noen lokalsamfunn. – Noen ganger er det som om enkelte lokalsamfunn har en sykdom, og jeg klarer ikke å få gjort jobben min i jordbruksprosjektene. Det kan være konflikter som stikker dypt eller store familieproblemer. Mange ganger har det hjulpet at Bartolome er med og har samtaler med folk i lokalsamfunnet og finner ut hvilken oppfølging de trenger for å bearbeide det som gjør vondt. Jeg er agronom og klarer ikke å håndtere slike utfordringer alene. Misjonsalliansen har arbeidet for at lokalsamfunnet i Sorata har blitt bedre organisert i foreninger eller lokale organisasjoner. Dette er viktig i et rettighetsperspektiv og for å legge til rette for demokratiske prosesser. Gjennom organisering blir menneskene myndiggjort, og flere av våre samarbeidspartnere har gått fra lederverv i lokale organisasjoner til å påta seg politiske verv. Dette gjelder blant annet flere av kvinnene vi samarbeider med, som har vokst utrolig mye etter at de fikk tillit og ansvar.

KVINNEFOKUS.

Misjonsalliansen har samarbeidet med 30 barneskoler i Sorata, der de blant annet har bygd 118 klasserom, 30 leiligheter for lærere og 20 toalettanlegg. Hvert år får alle elevene ved Misjonsalliansens samarbeidsskoler tannlegekontroll og undervisning i tannhygiene.

FRA VONDT TIL GODT.

Reportasje L

#2/2015

â&#x20AC;&#x201A; 9

Kvinnene møtes ofte for å drive med håndarbeid, og mens de er samlet, får de undervisning i rettighetsspørsmål og ledelse. Yanarico (nederst t.v.) er maisbonde og deltaker i en av kvinneorganisasjonene som Misjonsalliansen har samarbeidet med. For fire år siden ble hun også valgt inn i kommunestyret i Sorata.

SELVTILLIT.

Mye av arbeidet i Sorata har hatt et særskilt fokus på kvinner. Området er preget av tradisjonelle kjønnsroller og familiemønstre, og kvinnene representerer en særlig sårbar gruppe. Valeria Patty, som deltar i en av kvinneorganisasjonene som Misjonsalliansen har bidratt til å starte, forteller at det har skjedd store forandringer for kvinnene i området etter at Misjonsalliansen startet sitt arbeid der. – Før var vi sjenerte, men nå tør vi å snakke offentlig vi også. Vi

#2/2015

Reportasje L

var diskriminerte, men nå har vi lært hva likestilling er. Vi har også lært om vold og vet hvilke rettigheter vi har. Marleni Surco leder arbeidet med kvinnene i Sorata og følger dem tett. Det var imidlertid ikke lett da arbeidet først ble startet opp. Kvinnene hadde dårlig selvtillit og var redde for å delta på møter og opplæring. De etterspurte imidlertid kurs i håndarbeid, og Misjonsalliansen startet derfor opp slike kurs først og kombinerte dette med opplæring i rettigheter, likestilling, ledelse og annet. Gjennom kursene har

SELVSTENDIG OG VERDIG. I samarbeid med kvinneorganisasjoner i området startet Misjonsalliansen blomsterproduksjon. I dag driver kvinnene prosjektet alene, og liljene fra Sorata har blitt en etterspurt vare i La Paz. Flere kvinner i Sorata-området har påtatt seg lederverv etter at de har fått opplæring av Misjonsalliansen.

kvinnene utviklet seg, de tar nå ansvar for egne liv og deltar mer enn gjerne på møtene i lokalsamfunnet. «Den siste tiden har det vært flere kvinner enn menn som deltar på møtene», sier Marleni. En av kvinnegruppene fikk for noen år siden hjelp til å starte opp blomsterproduksjon. Etterhvert som de ble godt organiserte, fant de selv ut hvor de kunne få best pris for blomstene sine og organiserer nå alt arbeidet på egenhånd. De siste årene har de til og med tatt initiativet

BLOMSTRENDE SAMARBEID.

til å importere blomsterfrø direkte fra Nederland, og blomstene fra området har blitt en etterspurt vare i hovedstaden La Paz. Ikke bare har arbeidet gitt kvinnene en ekstrainntekt og dermed også økt selvstendighet, men det har også gitt dem selvtillit og verdighet. – Vi kommer til å savne Misjonsalliansen, men vi er mye sterkere nå enn før. Vi kommer til å klare oss! avslutter Valeria. >

Reportasje L

#2/2015

LYKTES. Erwin var med i delegasjonen som tok kontakt med Misjonsalliansen for å starte opp arbeid i sitt lokalsamfunn. Samarbeidet har resultert i 18 vellykkede prosjekter.

Misjonsalliansen har blant annet bidratt til å bygge en rekke helsestasjoner, skoler og vannsystemer i Sorata-området. Likevel mener Gerardo at Misjonsalliansens aller største bidrag til Sorata er noe annet. – Gjennom et tett samarbeid med lokalsamfunn og lokale myndigheter, der det stilles svært høye krav til åpenhet, ryddighet og demokratiske prosesser, har vi lært opp folk til å kunne administrere sine egne ressurser og prosjekter. Vi har sett at folk vi har samarbeidet med bruker erfaringene videre i sitt arbeid, noe som kommer lokalsamfunnene til gode. Mange ledere her mangler erfaring og kunnskap, og de trenger sårt opplæring i administrering. Gjennom vårt arbeid har vi bidratt til at de har fått verktøyene de trenger. En av kommuneadministrasjonene som teamet i Sorata har jobbet tettest med de siste årene, Quiabaya, har nylig blitt kåret til den 5. kommunen i Bolivia med mest åpenhet i sine prosesser. Da Misjonsalliansen begynte samarbeidet med dem, var situasjonen

MISJONSALLIANSENS VIKTIGSTE BIDRAG.

#2/2015

Reportasje L

MED EGNE RESURSSER. Misjonsalliansen har sammen med lokalsamfunn bygget 35 vanningssystemer i Sorata-området, som bidrar til at over 1000 bønder får bedre avlinger.

en helt annen. For et land med store korrupsjonsutfordringer på alle nivåer er dette en viktig utvikling. På besøk i den lille landsbyen Chejje, like utenfor Sorata, treffer jeg Erwin Limachi som har samarbeidet tett med Misjonsalliansen i en årrekke. Han forteller at han var med i delegasjonen fra landsbyen som først tok kontakt med Misjonsalliansen for mange år siden. De hadde hørt noen fortelle om Misjonsalliansen og hvordan de lykkes med arbeidet. Deres første kontakt med Misjonsalliansen handlet først og fremst om å forbedre barneskolen i området. «Det har ikke vært lett. Misjonsalliansen har presset oss hardt og hadde mange krav til oss før vi kunne starte noen prosjekter. Vi følte at det var vanskelig, men nå ser jeg hvor viktig det var. De har lært oss så mye på veien, og alle kravene og alt arbeidet har vært viktig for oss», forteller Erwin. Dette lokalsamfunnet viste seg å omfavne mulighe-

LOKALE KOMITEER.

tene som Misjonsalliansen ga dem, og de gjorde en stor egeninnsats. De søkte raskt om flere prosjekter, blant annet innenfor helse, jordbruk, vann, utvikling av lokale organisasjoner og kvinnegrupper. «Vi har hatt andre organisasjoner i området, men ingen kan sammenlignes med Misjonsalliansen. Andre har gitt oss noen bygninger eller noe slikt, men Misjonsalliansen har lært oss å administrere prosjektene selv. Nå kan vi fortsette utviklingen på egenhånd, og vi vet hvordan vi skal gå frem for å søke om midler og klare å drive prosjekter selv», forteller Erwin , som ser positivt på fremtiden selv om Misjonsalliansen nå trekker seg ut. Folk som hadde flyttet fra området har allerede begynt å komme tilbake fra byen, forteller han. Tross mange suksesshistorier har det ikke manglet på utfordringer for teamet i Sorata. Konflikter mellom lokalsamfunn og korrupte ledere har vært blant utfordringene KONFLIKTER OG KORRUPTE LEDERE.

som har dukket opp med jevne mellomrom. – Vi har lært oss å leve med konfliktene, men vi har aldri selv vært involverte, forteller Gerardo. – En av våre viktigste oppgaver her har vært å veilede ledere så de finner gode løsninger. Det er med tungt hjerte at Misjonsalliansens team i Sorata nå forlater området. «Folkene her er som familien vår, og vi kommer til å savne dem», forteller Gerardo. Det er ingen tvil om at befolkningen i Sorata føler det på samme måte. Når jeg er med teamet rundt i prosjektområdene, tas de imot med åpne armer, og mange ønsker å fortelle sine vitnesbyrd om hvordan Misjonsalliansen har bidratt til å forbedre deres liv. Det blir imidlertid liten tid til å sørge over Misjonsalliansens team som nå har forlatt Sorata og allerede er på plass i et nytt prosjektområde i Luribay. Her venter nye utfordringer og nye muligheter for den erfarne gjengen. tsjili@misjonsalliansen.no

NYE UTFORDRINGER VENTER.

Reportasje L

#2/2015

Nyheter

70-, 75- og 80-책rsdagene har alle g책tt med til 책 samle inn penger til deres hjertesaker.

Velger bort presanger Bursdagsselskapene til ekteparet Karin og Halvard Holtet er ikke som alle andres. – I Norge har vi det meste vi trenger, så derfor ville vi gi til de som ikke har så mye som oss. Ordene kommer fra pensjonist Halvard Holtet. Sammen med kona, Karin, har han de siste årene valgt å feire fødselsdagene sine på en noe uvanlig måte. Istedenfor å få gaver og presanger de mener de strengt tatt ikke behøver, ber de gjestene gi penger som skal gå til misjonsprosjekter som står dem nært. – Gjestene er egentlig bare glade til, for da slipper de å pønske ut hva slags gaver de skal gi oss, ler duoen hjemme i sofaen på Stovner. De er født med kort tids mellomrom, og derfor har de mulighet til å slå sammen sine fødselsdagsselskap og samle flere venner. 70-, 75- og 80-årsdagene har alle gått med til å samle inn penger til deres hjertesaker. Den ene halvparten av beløpet går til den lokale kirkens arbeid i Aserbajdsjan og den andre halvparten går til Misjonsalliansens prosjekter. – Vi har stor tro på Misjonsalliansen og måten de jobber på. De bruker pengene fornuftig, samtidig som vi givere får god informasjon om hva som skjer ute i prosjektene. Sånn sett får du mye for pengene, sier Halvard. Familien Holtet kjenner organisasjonen godt fra lang tid tilbake. Derfor var det et lett valg å gi til akkurat dem. – Det kjennes veldig riktig å gi til Misjonsalliansen. Vi har årelange tradisjoner med dem, så det å kunne hjelpe deres arbeid betyr mye for oss, forteller Karin. Karin og Halvard ser mange gleder i det å gi og trekker frem bursdagsselskap som en fin anledning til å rette fokus mot de fattige. – Det handler om å løfte blikket og se mot de som ikke har det så godt som oss. Vi to har mer enn nok, så hvorfor ikke gjøre en gave til oss om til en gave til de fattige? spør ekteparet. n EIVIND TVETER

Nyheter

x #2/2015

Vi sitter inne i forsamlingshuset sammen med flere av lederne i Quiabaya. Stemningen er høytidelig, med et optimisitisk alvorspreg.

Misjonsalliansen trekker seg ut av Quiabaya «Det er ikke vi som har gjort jobben, det er det dere som har», sier en tydelig fornøyd, men alvorlig Gerardo Apaza, koordinator for Misjonsalliansens arbeid i Sorata.

Kirke med matsal og kafé Kirken Nazarena har i samarbeid med Misjonsalliansen bygget en matsal for barn og unge, hvor de kan komme for å få mat hver eneste dag. Dette er spesielt tilrettelagt for barn som har foreldre som jobber langt unna, og som dermed stort sett er alene. Her kan de komme for å få mat, leksehjelp og en voksen å snakke med. I tillegg til dette har Misjonsalliansen laget en kafé som skal være åpen hver eneste dag kl. 07–12 og 18–21, hvor barna sammen med en voksen er ansvarlig for både å lage varene de skal selge og stå for salget. Dette er for å gi barna en mulighet til å tjene egne penger i tillegg til å få relevant arbeidserfaring. De bruker kaffe fra Caranavi og baker kakene fra bunnen av. Det er flott å se hvordan kirken klarer å utrette så mye med få ressurser! n MARTE MOSLING

#2 #2/2015 Bolivia

En fredag i januar fraktes tre nyankomne volontører og jeg trygt gjennom trafikkaos, lyder og lukter på El Alto og ned gjennom et spektakulært landskap på vei til Sorata for å overvære avslutningen av samarbeidsprosjektene i Quiabaya, en av landsbyene i dette området. For seks år siden startet Misjonsalliansen samarbeidet med Quiabaya etter et sterkt ønske fra lokalbefolkningen. De hadde hørt at Misjonsalliansen samarbeidet med nabolandsbyer og tok selv kontakt. Quiabaya var et av Bolivias fattigste områder, og mye har skjedd i løpet av årene Misjonsalliansen har vært der. Vi sitter inne i forsamlingshuset sammen med flere av lederne i Quiabaya. Stemningen er høytidelig, med et optimisitisk alvorspreg. Dagen har kommet da Misjonsalliansen trekker seg ut og lokalsamfunnet skal videreføre prosjektene på egenhånd. Gerardo holder en engasjert takketale og understreker at lokalbefolkningen kan være stolte av det de har oppnådd. «Misjonsalliansen har vært her som en støtte med kompetanse og ressurser – men dere har selv gjort

arbeidet. Nå gjelder det å holde ved like det som er gjort og fortsette på en ansvarlig måte», sier han. Jeg sitter i salen og kjenner på en stolthet overfor dyktige og engasjerte kollegaer her i Bolivia og en ydmykhet overfor lokalbefokningen som har fått så mye til på relativt kort tid. Etter taler og utdeling av diverse utstyr blir vi med på en runde rundt i landsbyen for å se noen av prosjektene. Quiabaya er et frodig område, hvor det dyrkes flere typer frukt og grønnsaker. Vi blir forklart hvordan de nye og effektive vanningsanleggene og vanntankene med renseanlegg gjør at avlingene blir bedre, vi er innom helsesenteret som har fått nytt medisinsk utstyr og tannlegekontor, og befolkningen trenger derfor ikke lenger reise langt for å komme til lege eller tannlege. Vi er også innom et nyåpnet veterinærkontor som har både praktisk og medisinsk utstyr tilgjengelig. På vei hjem til La Paz går praten lett. Engasjementet her i Bolivia er stort, og takknemligheten til Misjonsalliansen og alle støttespillere i Norge likedan. Sammen nytter det helt klart å engasjere seg! n KRISTIN MÜLLER-NILSSEN

Klare for innsats i nytt område!

Risproduksjon i Yolosani I det lille lokalsamfunnet Yolosani samarbeider Misjonsalliansen med flere risbønder. For tiden hjelper Misjonsalliansens agronomer bøndene med å velge ut riktig type ris. Blant bøndene er en familie bestående av tre søsken ansvarlig for ett av jordene hvor man tester de ulike typene ris. Til sammen er det ti ulike rissorter som er blitt plantet for å finne ut hvilken type som egner seg best til akkurat dette området. Om et par uker er risen klar for innhøsting, og slik som det ser ut nå kan man, dersom man

ønsker, fortsette med alle typene. Likevel er man blitt enige om at det beste er å satse på en eller to typer ris. Bøndene jobber i en kvelende hete og med et ukjent antall insekter, men resultatet gjør arbeidet verdt det. De er motiverte og innstilte på å arbeide hardt, og dette vil nok gi uttelling nå når man skal høste. n MARTE MOSLING

Alene med bestefar Lille Neyda står stille ved siden av bestefaren mens de andre barna leker. Den sjenerte fireåringen begynte nylig på førskolen, men vil helst høste fersken med bestefar. Neyda er en av mange barn fra Luribay som vokser opp med foreldrene i utlandet, på jakt etter en bedre inntekt. Nå er det opp til Neyda og bestefar å passe på hverandre. Det er en tung byrde for en sliten bestefar og en liten jente. n KATRINE MAYORA SYNNES

10. mars var Misjonsalliansens team på plass i sin nye bolig i Luribay. De er per dags dato syv personer og skal bo i Luribay 22 dager hver måned. De får dermed mulighet til å bli godt kjent med lokalbefolkningen og følge prosjektene tett. Gerardo Apaza, som er leder for teamet i Luribay, sier at han er veldig optimistisk. «Vi har blitt tatt godt imot, og både lokalbefolkningen og myndighetene her er ivrige etter å komme igang. De gir inntrykk av at de ønsker å gjøre en stor innsats selv for at prosjektene skal fungere», forteller Gerardo fornøyd. En av hovedprioritetene den første tiden er å forbedre vanntilførselen. Store deler av befolkningen har ikke tilgang til rent drikkevann, og siden de aller fleste i området lever av jordbruk, representerer vannmangel en utfordring for utviklingen i området. Det første året skal Misjonsalliansen arbeide med 12 ulike lokalsamfunn i Luribay-distriktet. I disse dager er Misjonsalliansens team i området opptatt med å opprette god dialog og gjensidig forståelse med de ulike lokalsamfunnene og legge en felles plan for samarbeidet. Hittil har møtene gått over all forventning, og både lokalbefolkningen og Misjonsalliansens ansatte gleder seg til å sette spaden i jorden så fort det formelle er på plass. n KATRINE MAYORA SYNNES

Bolivia

#2 17

Antallet speidere fordoblet Speidergruppen som ble startet med støtte fra Misjonsalliansen i det fattige området Almirante Tamandaré utenfor Curitiba i 2014, har vokst fra 35 barn til 70. Almirante Tamandaré styres av rivaliserende gjenger. Speiderprosjektet har til hensikt å holde barn og unge unna organisert kriminalitet og narkotrafikk. n THIAGO COUTO

Nytt tiltak mot vold og overgrep Vold og overgrep mot barn er et sosialt problem og en stor utfordring i fattige områder i byen Joinville. Misjonsalliansen har derfor startet opp et nytt tiltak for nettopp forebygging av vold og overgrep.

Inviterer til speiderleir Første helgen i mai samler Misjonsalliansen deltakere fra sine speiderprosjekter i São Paulo, Curitiba og Joinville til en felles leir. «Interstate Alliance camp» er det første initiativet for å bringe disse gruppene sammen. – Vi gleder oss til denne første samlingen. Det er noe vi har ønsket lenge. På denne leiren vil vi gjøre vanlige speideraktiviteter, men vi vil også ha tid til kristent felleskap og bibelundervisning, sier Nilson Weirich, som er koordinator for speidergruppen i Joinville. Leiren skal holdes på et landsted utenfor Curitiba. Det er ventet at 300 barn og voksne vil delta. n THIAGO COUTO

#2 #2/2015 Brasil

«Josef-prosjektet» er navnet på det nye tiltaket, og Misjonsalliansen gjennomførte nylig et todagers seminar for de ansatte i alle Misjonsalliansens prosjekter i Joinville. – Ofte tenker vi på overgrep bare som tilfeller av ekstrem vold og seksuelle overgrep. Men det er mange overgrep som ikke er synlige; som for eksempel forsømmelse og emosjonell avvisning, sa Wanda Hudson i sitt foredrag. Hun er sykepleier med kompetanse på området og hadde ansvaret for dette første seminaret. Misjonsalliansens lokale partnere Morro do Meio, Missão Crianca og Ecos da Comunidade deltok på seminaret sammen med rusmid-

delforebyggende organisasjoner og andre organisasjoner som jobber for barn og unges rettigheter. – Josefprosjektet hjelper oss til å snakke om tabuområder og til å samtale åpent om overgrep i våre lokalsamfunn, og vi får opplæring i hvordan vi skal forholde oss i sensitive saker, sier Nilson Weirich, koordinator for Missão Morro do Meio-prosjektet. Fra april dette året skal Nilson ha ansvaret for en kampanje på to offentlige skoler i fattige lokalsamfunn i området. Her deltar kommunale etater, frivillige organisasjoner og både evangeliske og katolske kirker. Josef-prosjektet skal senere i år lanseres for Misjonsalliansens ni prosjekter i São Paulo. n THIAGO COUTO

Vil bekjempe voldtekt og overgrep

Endelig mikrolån i Liberia! 3. mars ble en merkedag for Misjonsalliansens nyeste mikrofinansbank, Diaconia MDI i Liberia. Det var en spent og hektisk stemning i lokalene til Diaconia MDI i Carey Street i Monrovia denne tirsdagen. Endelig, etter flere års forberedelser, er banken i gang med utlån til fattige mennesker som ikke får tilgang på kapital andre steder. Alt var egentlig klart for å starte utlån i august 2014, men ebolaepidemien gjorde at utlån ble «satt på vent» til situasjonen ble mer oversiktlig. Nå er dagliglivet på full fart tilbake til normalen i Liberia, og både lånekunder og bankpersonalet gleder seg stort over at utlånene endelig er i gang. Alfreda M. Socar var Diaconia MDIs første kunde. Hun har et lite verksted hvor håndverkere driver med forskjellig utskjæringsarbeid. Hun, mannen og sønnen kom til banken for å signere papirene og få sitt første

lån. Mann og sønn er garantister på lånet på 600 USD som skal brukes til å reparere taket i verkstedet. Taket lekker, og Alfreda var veldig glad for å få pengene nå. Da rekker hun å reparere det før regntiden starter i mai. Med tett tak får arbeiderne mine bedre arbeidsforhold, forteller hun smilende. Familiebedriften har, foruten mann og sønn, også tre andre ansatte. De tre er skoleungdommer som har arbeidet hos Alfreda mens skolene var stengt under ebolaepidemien. Nå som skolene akkurat har startet opp, er det kun på ettermiddager og lørdager hun får hjelp av disse ungdommene. Driften av den nye mikrofinansbanken er i gang, men den offisielle åpningen av banken finner sted 19. mars. n JANNE ØYGARD

Prosjektbesøk med åpning av Boedayougar School Søndag 10. februar deltok Misjonsalliansens nye utsendinger i Liberia, Janne og Rune Øygard, på sin første skoleinnvielse i landet. Også utenlandssjef Tone Lindheim og økonomileder Oddbjørg Hildre Storaker fra Norge var med på markeringen. Misjonsalliansen har finansiert renoveringen av Boedayougar School i Grand Bassa county. Biskop og lokale myndigheter innen skole, kommune og næringsliv var representert. Seremonien ble avsluttet med spadestikk for nye lærerboliger av bl.a. Tone Lindheim og høytidelig skoleåpning med snorklipping av Rune Øygard. n JANNE ØYGARD

I anledning kvinnedagen 8. mars lanserte Misjonsalliansen et nytt prosjekt for å bekjempe seksualisert vold mot kvinner i Liberia. Misjonsalliansen vil i samarbeid med sine lokale partnere tilby opplæring og undervisning til nøkkelpersoner i kirkeog samfunnsliv i hvordan de kan forebygge og eventuelt håndtere seksuell vold og overgrep. – Dette prosjektet handler om en grunnleggende rettighet til ikke å bli utsatt for vold, om å ha mulighet til å leve trygt, sier utenlandssjef i Misjonsalliansen, Tone Lindheim. Under borgerkrigen ble seksualisert vold systematisk brukt som våpen for å krenke og undertrykke motstandere. Liberia har per i dag en av verdens høyeste forekomster av seksualisert vold mot kvinner. - Det er som om krigen bidro til å heve toleransegrensen for voldtekt, sier Lindheim. – Dessuten ser vi at det et fattigdomsproblem. Unge kvinner som ikke har råd til skolegang eller skoleuniformer får seg en «venn» som betaler for dem og krever seksuelle tjenester tilbake. Jeg hørte engang en skoleelev si til en representant for utdanningsmyndighetene: «Hva annet skal vi gjøre, da?» Mange ser ingen andre utveier. I det nye prosjektet som er ventet å starte opp i løpet av april vil både offentlige instanser, kirkene og mennesker som selv har vært utsatt for overgrep bidra til å rette oppmerksomhet mot problematikken. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Liberia x

#2 19

«Jeg må jo imponere damene» Walter ble kastet ut av skolen fordi det ikke fantes noe tilbud for «mentalt tilbakestående» som ham, men gjennom Misjonsalliansens rehabiliteringssenter i Ecuador har han fått seg både en jobb og en inntekt. De siste tre årene har Walter Gallan Segura (21) vært ansatt ved en McDonald's-restaurant i Guayaquil. – Jeg har akkurat blitt ansvarlig for å vise de nyansatte hvordan de skal vaske og rydde. Jeg har det så gøy på jobb. Jeg elsker jobben min! Det var da han begynte i første klasse foreldrene først oppdaget at Walter var det skolen kalte «mentalt tilbakeståJeg hadde aldri ende». – Min verden tenkt eller lagt raste sammen, fortelmerke til at han ler Maritza Gallan var annerledes Segura. – Jeg følte enn andre barn. meg rådløs og redd. Jeg hadde aldri tenkt eller lagt merke til at han var annerledes enn andre barn. Da jeg spurte «MENTALT TILBAKESTÅENDE».

#2 #2/2015 Ecuador

om hva jeg nå skulle gjøre med Walter, trakk læreren på skulderen og sa at hun ikke visste om noe tilbud for «slike som ham». Maritza gikk fra skole til skole og forhørte seg om det var noen som ville ta imot sønnen. Til slutt ble hun introdusert for Misjonsalliansens rehabiliteringssenter Centro Creer. – Centro Creer var min redning! sier Maritza. – For første gang opplevde jeg at Walter fikk den oppfølgingen han trengte. De hadde dessuten svært god service til meg som mor, og jeg fikk være delaktig i utviklingen hans.

TIL CENTRO CREER.

TRENT TIL ARBEID. Gjennom Centro Creer jobber Misjonsalliansen for å gi barn og unge med ulike funksjons-

hemninger terapi og undervisning. De får hjelp til å bli inkludert ved vanlige skoler, og det gis arbeidstrening og opplæring for at de skal kunne få en jobb og tjene sine egne penger. Det var det som skjedde med Walter. I en alder av 17 år bidro en arbeidsveileder ved senteret til å skaffe ham en praksisplass ved McDonald's-restauranten. – Med pengene jeg tjener på McDonald’s kan jeg betale for meg selv. Jeg kjøper mine egne klær og mat, sier Walter. – Noe av pengene gir jeg til mamma så hun kan kjøpe mat til familien. Hvis det blir ekstra penger igjen, kjøper jeg parfyme eller går på kino. Mamma sier jeg ikke skal bruke så mye parfyme, men jeg må jo imponere damene! n REBEKKA ANDREASSEN GARCIA

STRÅLENDE FORNØYD.

Kirkenettverk for oppstart av nye prosjekter nordøst i Guayaquil

Fra frø, til spire, til stamme med grener og frukt I mars møttes 15 av Misjonsalliansens over 100 partnere her i Ecuador for å utveksle erfaringer og la seg inspirere av hverandre. Disse partnerne har til felles at de er kommet til nivået «Tallo y Ramas» eller «Stamme og Gren» i prosessen med lokalsamfunnsutvikling. Dette er en modell vi bruker her i Ecuador, hvor de nyeste partnerne våre omtales som «frø», deretter som «spirer» og så videre. At disse 15 partnerne omtales som stammer og grener, vil altså si at de er veletablerte grasrotorganisasjoner i sine lokalsamfunn, som er i stand til å utvikle og drive sosiale prosjekter. Vi ser at disse organisasjonene og foreningene, som starter i det små, kan vokse seg større og sterkere, til de etterhvert spiller en viktig og selvstendig rolle i sine nærmiljø. Og vi i Misjonsalliansen legger til rette og veileder dem for at de skal få det til. Disse «Tallo y Ramas» jobber gjennom lokale komiteer, med frivil-

lige ildsjeler og i samarbeid med skoler og andre institusjoner, og når ut til tusenvis av mennesker, både barn, kvinner og menn, i de fattige områdene av Guayaquil. Alle prosjektene de driver har sine egne definerte mål - som for eksempel å bedre økonomi og livsvilkår til sårbare familier og grupper, da ofte med særlig fokus på kvinner. Eller å skape økt forståelse, verdsetting og inkludering av barn og unge med lærevansker. Eller for å bekjempe misbruk, vold i hjemmet og bistå til å skape sunne familierelasjoner og god kommunikasjon. Flere driver også med holdningsskapende arbeid blant ungdom knyttet til forebygging av hiv, fremming av likeverd mellom kjønnene og engasjement for skjevfordelingen av ressurser i eget samfunn. n SOLVEIG IRENE SELAND

Enda en bursdagsgave til Centro Creer Torunn Torgauten fra Gressvik ved Fredrikstad fylte 33 år i februar, og jenta som selv har Downs syndrom ville at gaven skulle gå til Centro Creer i Ecuador. Torunn har støttet arbeidet blant funksjonshemmede i Ecuador i mange år. Denne gangen var gaven på 16 200 kroner. – Jeg er glad for at min bursdag også kan gi andre barn en gave, forteller Torunn Torgauten. n ODDMUND KØHN

Misjonsalliansen har i dag et diakoniprosjekt nordøst i Guayaquil, i et område på rundt 29 kvadratkilometer som er et av de fattigste i Ecuador. I befolkningen på rundt 400 000 mennesker finnes det store sosiale problemer. Svangerskap blant unge jenter, seksuelle overgrep av barn, rusmisbruk blant barn og vold i familien er svært vanlig. Misjonsalliansen har i år som mål å nå 370 barn og 245 voksne gjennom samarbeid med lokale kirker. Disse skal gjennom deltaking på kurs være med og forebygge rusmisbruk, seksuelt misbruk og vold i hjemmet. Mandag 9. mars ble 23 pastorer invitert og oppmuntret til å jobbe i nettverk sammen med Misjonsalliansen, og mange nye kontakter ble knyttet. n DANIEL GARCIA

Les mer om rusmisbruksproblematikken i reportasjen på side 30

Misjonsalliansen åpner diakonisenter Pastorer og kirkeledere skal få teologisk opplæring og ledertrening i et nyåpnet diakonisenter i de fattige områdene i Guayaquil. Sammen med kirken Church of God International skal Misjonsalliansen tilby teologisk og diakonal opplæring, ledertrening og veiledning til pastorer og kirkeledere fra ulike kirkesamfunn i de fattige storbyområdene. For begge organisasjoner representerer senteret en mulighet til å hjelpe enda flere fattige mennesker i Guayaquil. I tiden som kommer vil kursdeltakerne blant annet bli undervist i temaer som «Diakoni», «Verdier», «Familieøkonomi» og «Forebygging av seksuelt misbruk og vold». n DANIEL GARCIA

Ecuadorx

#2 21

Fra en utfordring til den andre I 2008 fulgte jeg flyttelasset som gikk fra slumområdet langs togskinnene i Manila og ut til provinsen. Relokalisering het det, men mange følte seg tvangsflyttet. I dag får jeg sjanse til å se hvordan slike relokaliseringsområder fungerer i praksis og de nye utfordringene menneskene her står overfor. 2008: Såkalte «squatters» bodde langs togskinnene, ved elveleiene, bak murene, i smug og på åpne plasser. «Squatter» brukes om de som ikke eier landet de bor på og som derfor kan risikere å bli flyttet når landeier eller myndigheter finner det ønskelig. Områdene langs

Filippinene #2 #2/2015

togskinnene hadde i mange tiår vært såkalte «squatterområder», og Misjonsalliansen hadde hatt mange fadderbarn her. Nå var tiden kommet til relokalisering. Nye hus sto klare ute i provinsen. Dette var hus med et rom og eget område for bad og kjøkken. Et langt bedre hus å bo i enn det

de hadde nå, tenkte jeg. Men stemningen var dempet. Mange hadde bodd langs togskinnene hele livet. Hvilke utfordringer ville møte dem nå? Hvordan skulle de skaffe seg en inntekt på det nye stedet? Men de hadde ikke noe valg, myndighetene hadde allerede valgt for dem.

«Squatter» brukes om de som ikke eier landet de bor på og som derfor kan risikere å bli flyttet når landeier eller myndigheter finner det ønskelig. ter og inntekt. Dette er utfordringer Misjonsalliansen og våre partnere står overfor i mange lokalsamfunn. Mange i relokaliseringsområder finner det så vanskelig å finne arbeid at de på nytt bosetter seg som «squatter» i Manila. Mangel på inntekt opprettholder fattigdom uansett hvor man bor.

2015: Jeg er tilbake på Filippinene. Et av Misjonsalliansens nye prosjektområder er nettopp et relokaliseringsområde, lignende det folk flyttet til i 2008. San Isidro er en småkommune i Rizal, øst for hovedstaden. I 2012 var antallet beboere på 28 000. I 2014 var tallet allerede steget til 100 000! Den voldsomme økningen skyldes myndighetenes relokaliseringspolitikk og gir store utfordringer når det kommer til nok veier, vanntilførsel, sanitær og strøm til de nye områdene. Andre utfordringer kan være barnehage og skoleplasser, utbygde helsetjenes-

DRØMMEN SOM IKKE BLE. Gina Gabini har seks barn, og for hennes familie ble relokalisering selve redningen etter at hjemmet deres i Manila brant ned. Huset de har fått er større, luften her er friskere og kriminaliteten mindre. Mulighet for arbeid er imidlertid minimal. Mannen bruker mye av inntektene på transport til arbeidet i Manila. De eldste barna får ikke gjennomført drømmen om collegeutdannelse, noe som hadde vært mulig dersom begge foreldrene hadde opprettholdt inntektene sine i Manila. Likevel tror Gina barna hennes hadde valgt livet i San Isidro hvis det var opp til dem. Engasjementet gjennom Misjonsalliansens partnerorganisasjon har gitt dem mulighet for venner og nære relasjoner. Det oppleves tryggere og friere her, selv om økende kriminalitet kan være en av mange utfordringer i relokaliseringsområdene. Behovene her er mange, og det er ikke gitt at det er enkle løsninger på utfordringene menneskene møter. Likevel ønsker Misjonsalliansen å satse på at vi, sammen med lokale myndigheter og lokalsamfunnsbaserte organisasjoner, kan gjøre livet bedre for de som flytter til San Isidro. n LIV ANNA FURNES

«Healthy Kits for Healthy Kids» Misjonsalliansen og lokale helsemyndigheter på Marinduque setter fokus på hygiene og forebyggende helsearbeid for barn. Virkemidlene er enkle, men utdelingen av «Healthy Kits for Healthy Kids» kan få langtrekkende konsekvenser. I disse dager får 2634 barn i alderen fem til tolv år utdelt en egen boks med tannbørste, tannkrem, såpe, shampoo, negleklipper, lusekam og vanlig kam. Samtidig med at de får sitt eget «healthy kit» får de opplæring i viktigheten av personlig hygiene og tannpuss. Boksen skal oppbevares på skolen, og lærerne vil følge opp at barna daglig bruker det de har fått utdelt. n HANNA SOFIE JOHANSEN

Bryllupsgave til Marinduque Anna Helena Hoemsnes og Morten Oveson Kjelling giftet seg i august i fjor, og til bryllupet ønsket de seg at gjestene skulle gi en gave til Misjonsalliansens arbeid på Filippinene. I februar i år kom de på besøk til Filippinene og så med egne øyne hvordan Misjonsalliansens prosjekter drives på Marinduque. Paret fikk se helsesentre, skoler, rehabiliterte vannsystemer, krisesenter, planteområde for mangroveskog og produksjon av kokossukker i tillegg til skjønnhetskonkurranse for bestemødre, idyllisk natur og fine strender. – Det var spennende å se hvor godt arbeidet er forankret i lokalmiljøet og hvordan barangayen involveres i prosjektene. Det er bra at Misjonsalliansen ikke bare bygger en skole, men støtter det som allerede er der, eller burde vært der, sier de etter to intense dager på øya. Hvis du vil gi en gave til Misjonsalliansen – enten i anledning bursdag, bryllup eller noe annet, kan du gå inn på våre nettsider og se hvordan. n HANNA SOFIE JOHANSEN.

Filippinene x #2 23

Fra et seminar den 24. februar der alle interesserte var invitert til å holde korte 4-minutts presentasjoner for de andre for å bli kjent.

Misjonsalliansen utvider arbeidet i Kambodsja Misjonsalliansen ønsker å utvide arbeidet sitt i Kambodsja. Vår hovedpartner siden 2008, World Renew, vil fortsette i et tett partnerskap. Som et ledd i en slik utvidelse er det startet en prosess med nasjonale myndigheter for å registrere Misjonsalliansen som en egen organisasjon. I tillegg til en slik registrering er vi nå på utkikk etter nye lokale partnere som vi kan sette i gang gode prosjekter med, og som kan hjelpe enda flere mennesker til å komme seg vekk fra fattigdom.

LETING ETTER GODE PARTNERE.

14 INTERESSERTE. Etter at det ble søkt etter nye lokale partnere i ulike kanaler, endte vi opp med 14 søknader fra omkringliggende provinser. Et knippe av disse skal velges ut i løpet av den nærmeste tiden for å utvide arbeidet i Kambodsja ytterligere. n KNUT IVERSEN FOSEIDE

Kambodsja #2 #2/2015

Chek Koeung og mannen Chhay Song ved grønnsakene hun dyrker.

Kirken som drivkraft i Soksan landsby Når en familie ser seg nødt til å flytte hjemmefra, betyr det tap av tid sammen med familien og store deler av det sosiale støtteapparatet. Chek Koeung og mannen hennes Chhay Song tok tak i mulighetene for økte inntekter som Misjonsalliansens lokale kirke la til rette for. MÅTTE MIGRERE UT. Paret flyttet først til hovedstaden Phnom Penh, deretter til Thailand for å kunne spare seg opp penger til seg selv og det kommende barnet deres. – Det ble et hardt liv, innrømmer Chek Koeung. – Det var ikke verdt det, siden måten vi bodde på og avstanden fra familien gjorde livet surt for oss, forteller hun.

KIRKEN STARTET I DET SMÅ. Etter ei stund vendte Chek Koeung og mannen tilbake til landsbyen sin, Soksan, til et lite jordstykke på 30 x 40 km². Living Water Church (Levende Vann-kirken), ei av samarbeidskirkene til Misjonsalliansen i Kambodsja, hadde på samme tid begynt med et diakonalt arbeid i det små, med trening i jordbruksteknikker som ikke trengte ekstra bruk av giftige plantevernmidler for å gi gode resultater.

LEDEREMNE. Chek Koeung begynte å komme på disse samlingene, og

hun ble raskt sett på som en mulig leder av lokalsamfunnet i Soksan. Etter ei stund ble hun spurt om å bli med i komiteen for jordbruksskolen og begynte å få flere andre til å delta også. Måten hun har gjort det på, er ved å ha lagt inn mye arbeid på jordflekken sin, med mange ulike grønnsaker og urter. Det har fått flere andre i Soksan til å bli interessert i miljøvennlige jordbruksmetoder uten dyre plantevernmidler. I dag sier Chek Koeung at hun har opparbeidet seg en stødig og jevn inntekt fra den lille gården sin: – Jeg har fått reparert og bygd ut huset vårt. I tillegg har vi mulighet til å sende barna våre til skolen hver dag. Og Levende Vann-kirka? Den blir sett på av Chek Koeung og andre i landsbyen som en viktig aktør for landsbyfolkets nye muligheter i Soksan landsby.

KIRKEN SOM VIKTIG AKTØR .

n JULIA BOUN & KNUT IVERSEN FOSEIDE

Staben i World Renew, pluss medfasilitator av utviklingsverktøyet (øverst til venstre nr. 2).

Kirkene bekjemper korrupsjon Kambodsja er verdas 20. mest korrupte land ifølge Transparency International. Småskalakorrupsjon er så vanleg at folk ikkje lengre stusser på spørsmål om å betale bestikkelsar eller «service fees». I denne virkeligheten driv Misjonsalliansen viktig antikorrupsjonsarbeid i Kambodsja. Norge er heller ikkje fritt for korrupsjon. I følge Transparency International sin årlege korrupsjonsindeks er Norge Skandinavias mest korrupte land og har ikkje klart å komme høgare enn femteplassen frå i fjor. Kambodsja er på den andre enden av skalaen. Av 175 land ligg landet på 156. plass.

HELLER IKKJE NORGE.

KRISTNE LEIARAR OPPLEVER KORRUPSJON.

Nyleg var eg på eit møte med utanlandske leiarar av kristne organisasjonar i Phnom Penh. Ei undersøking angåande korrupsjon i kristne organisasjonar vart representert, og resultatet viser at så mange som 40 % av dei har opplevd svindel eller tjuveri berre det siste året. Sjølv om over halvparten av staben var kristne, rapporterte organisasjonen at dei hadde problem med korrupsjon.

landet sine goder og ressursar til sivilbefolkninga og bistandspengar forsvinn i lommene til eliten, blir dei marginaliserte fråtatt enda fleire rettigheiter og muligheiter. Misjonsalliansen, Digni og Norad har nulltoleranse for korrupsjon. Det er ein streng, men nødvendig regel. Dei siste tre åra har Misjonsalliansen hatt anti-korrupsjonskurs med alle organisasjons- og kirkepartnarar. Partnarane våre har nå laga eigne retningslinjer for korleis dei skal handtere korrupsjon.

NULLTOLERANSE.

KREVER MOT. Eit ledd i kampen mot korrupsjon er at alle medarbeidarar i organisasjonen vert einige om å lage felles retningslinjer for antikorrupsjon. Det å varsle om korrupsjon krever mykje mot hos medarbeidarar, og eit godt varslingssystem må vere på plass for å gjere dette mulig.

ANSVAR SOM ORGANISASJON. Organisa-

sjonar har difor ein stor jobb å gjere for å sikre at ingen pengar forsvinn i korrupsjon. Misjonsalliansens Antikorrupsjonskurs er eit viktig ledd i det arbeidet. Det er i dei fleste tilfelle dei fattige som taper på korrupsjon. STYRKING AV SIVILSAMFUNNET VIKTIG. Når korrupte statsleiarar ikkje fordeler

No har alle NGOpartnarane til Misjonsalliansen i Kambodsja slike retningslinjer for antikorrupsjon, og kyrkjepartnarane er i ferd med å utvikle sine. Korrupsjon handlar ikkje berre om svindel av pengar, men også misbruk av makt og posisjonar til eiga forteneste. n BENTE IVERSEN FOSEIDE UTFORDRANDE.

Mer skade enn gavn? I januar deltok staben i World Renew, Misjonsalliansens samarbeidspartner i Kambodsja, på et tredagers seminar i utviklingsverktøyet Do No Harm. Vi vurderte prosjektene våre for å se om det var ting som kunne føre til skade for de vi ønsker å hjelpe. NOEN EKSEMPLER. Et eksempel på en slik potensiell skade var negative markedseffekter når vannfilter og latrine blir subsidiert fremfor at folk kjøper de helt selv. Et annet eksempel er at våre partnere legitimiserer landsbyledelsen når det innledes samarbeid med de for å stå sammen om mobilisering av lokalsamfunn. Indirekte legitimiseres landsbylederes posisjon når de også selv bidrar til konflikt i områder de leder.

Landrepresentant for World Renew, Kathleen Lauder, syntes analysen var tankevekkende: – Dette var nyttig for oss som organisasjon. Det ga oss nye tanker om at vi selv kan være en del av problemene om vi ikke har tenkt nøye gjennom hvordan prosjektene våre er lagt opp.

NYTTIG ØVELSE.

IKKE STOPPE, MEN ENDRE. Hensikten med denne analysen er ikke å slutte med diakonale utviklingsprosjekter, men snarere å kunne endre og eliminere bestanddeler som kan gjøre mer skade enn gavn. Derfor vil vi fortsette å utforske alternativer for å maksimere «gavn» og minimere «skade». n KNUT IVERSEN FOSEIDE

Kambodsja x #2 25

Frivillighet for ungdom Li er pastor i en liten menighet utenfor Lincang. I feriene gjør han frivillig arbeid blant skoleungdom fra små landsbyer omkring og er et forbilde i Misjonsalliansens nylig startede prosjekt med den offisielle kirken i Yunnan. Pastor Li står midt i kirkerommet, rundt ham sitter om lag 20 ungdommer klare for å lære. De tilhører alle Wa-minoriteten, og Li har samlet ungdommene nettopp for å lære dem å lese og skrive på «At mange Wa-språket. engasjerer seg i – Jeg synes frivillig arbeid er dette er et viktig ofte det som skal sosialt arbeid for til for å skape ungdommene, og forandring.» jeg vil gjerne at de skal vite om sin bakgrunn, både kulturelt og språklig, sier pastor Li. På skolen lærer de bare mandarin, som er det offisielle språket i Kina, og mange kan verken lese eller skrive på sitt morsmål. SAMLER UNGDOMMER.

BIBELEN I UNDERVISNINGEN. Pastor Li bruker Bibelen i undervisningen, dette var også den første boka som ble skrevet på Wa-språket, i 1938. Han har vært på flere av Misjonsalliansens kurs i hvordan drive sosialt arbeid og bruker aktivt det han har lært. Han bruker også fritiden sin og sitt engasjement for barn og unge for å knytte dem tettere til kirken. – Det er fint å bruke ferien til dette, da får vi både studere Bibelen og morsmålet vårt. Er vi hjemme, må vi uansett lage mat og gjøre husarbeid, sier 14 år gamle Ying. Hun stråler som ei sol der hun sitter i kirkebenken og påstår at hun vil bli prest når hun blir stor. I ferien får de bo i kirken, de får mat, sosialt samvær og voksne å snakke med.

ØNSKER Å ENGASJERE TIL FRIVILLIGHET.

I år startet Misjonsalliansen et 5-årig prosjekt med kirken i Yunnan, og kirken i Lincang er en av pilotkirkene i prosjektet. – Det vi ønsker med dette prosjektet er at flere og flere menigheter skal sette i gang diakonalt og sosialt arbeid i sine små lokalsamfunn. Da innebærer det ikke bare store prosjekter for kirkeledere og ansatte, men også å inspirere folk i menighetene til å starte frivillig arbeid, sier lederen for Misjonsalliansens kontor i Kina, Thomas Smørdal. – Pastor Li er derfor til stor inspirasjon for de andre i menigheten sin og også i prosjektet vårt, forteller Smørdal videre. – At mange engasjerer seg i frivillig arbeid er ofte det som skal til for å skape forandring, sier han. JENNY MA OG NINA THERESE SOLBERG

#2 #2/2015

Kina

Det umulige blir mulig I februar holdt Misjonsalliansen et nytt kurs i prosjektstyring og deltakende metoder for de involverte i kirkeprosjektet. Xu Jia Chun er ansatt i kirken og har vært på alle de tre kursene. – Jeg lærer litt mer for hver gang, sier Xu Jia Chun, og jeg liker spesielt godt deltakelsen. Vi har leker og øvelser hvor alle må delta for at leken skal fungere. Slik er det med et prosjekt også. I tillegg har det gjort det mindre skummelt for meg å ta ordet i forsamlingen eller stille

spørsmål, forteller hun videre. Xu Jia Chun og de tre-fire andre deltakerne hun sitter sammen med sier de har fått skikkelig tro på teamarbeid. – Vi er et team som jobber mot samme mål, det umulige blir mulig! avslutter hun optimistisk. n NINA THERESE SOLBERG

Elevkunst ble bok Etter en malekonkurranse med temaet «Healthy homeland» holdt for mer enn 5000 skolebarn i Longchuan i høst, har nå vinnerbildene blitt publisert i en bok med samme tittel. «Vi ble veldig overrasket over hvor vakre bildene var og hvor stort engasjement konkurransen skapte i Longchuan kommune», sier Thomas Smørdal, leder for Misjonsalliansens kontor i Kina. Malekonkurransen utfordret elevene til å male hvordan de så for seg og ønsket at deres lokalsamfunn skulle se ut i fremtiden. «Vi jobber med neste

generasjons ledere og arbeidere i Longchuan, og vi tror verdibasert miljøforståelse er et viktig grunnlag for fremtidig miljøengasjement», forteller Smørdal videre. Boka har blitt gitt til skolene i kommunen så vel som til utdanningsmyndigheter. Sammen med en manual skal boka aktivt brukes i videre miljøundervisning på skolene. n NINA THERESE SOLBERG

Trær med nøtter og bær I landsbyene Lüliang og Mushui har bøndene i landsbyutviklingsprosjektet som Misjonsalliansen støtter, plantet 4506 makadamia nøttetrær og 410 waxberry trær. Det er ventet at trærne vil gi frukt først i 2016. Plantingen av disse trærne vil kunne ha en god effekt på miljøet lokalt så vel som å sikre bøndene flere inntekter på lengre sikt. n NINA THERESE SOLBERG

Foreldregruppene har ekspandert I Eshan kommune har ti foreldregrupper blitt dannet for på lengre sikt å kunne utgjøre en sterkere stemme for funksjonshemmede i lokalsamfunnet. Foreldregruppene er foreldre til barn med CP som nå møtes minst én gang i måneden. Her danner de nettverk, gjør sosiale aktiviteter sammen og skaper samhold seg imellom. n NINA THERESE SOLBERG

Kina

#2 27

Mikrofinans – mye mer enn bare lån Nguyen Thi Hong Zuang er 61 år og har sitt andre lån gjennom Misjonsalliansens mikrofinansprosjekt i Mekong. Når vi besøker henne for å høre hvordan det går, er hun i full gang med å lage «sticky rice»-kaker midt på gulvet. – Min mann og jeg er fattige, og vi begynner å bli gamle. Det er vanskelig for oss å forsørge tre barn. Lånene fra MOM har bidratt til en mer stabil inntekt, og vi håper den også vil øke med tiden, sier hun. Før jobbet de begge som innleid arbeidskraft, noe Skolesituasjonen som krevde mye reising og gav for barna er også usikre inntekter. noe man nå Nå foregår hele kartlegger når produksjonen nye låneklienter hjemme, og de vurderes. kan samtidig følge opp sin 14 år gamle datter som går på skolen. Med lånet har Zuang investert i nytt kokeutstyr og råvarer. Mannen hjelper også til med produksjonen, mens sønnene på 19 og 22 selger de ferdige produktene. Zuang deltar også på de månedlige gruppemøtene hvor hun treffer andre kvinner

#2 #2/2015 Vietnam

i samme situasjon, og hun har deltatt på kurs i økonomistyring. Misjonsalliansens arbeid gjennom 12 år med lån til fattige kvinner i Tien Giang-provinsen har som målsetning «å styrke fattige og marginaliserte slik at de kan bli selvforsynt og oppleve en vedvarende fattigdomsreduksjon». Ved utgangen av fjoråret hadde prosjektet 36 594 låneklienter. Det har spredt seg til alle byer og distrikter i provinsen og har låneklienter i 137 av 169 kommuner. Likevel er det fortsatt mange som Zuang og familien, som har behov for lån for å få en bedre og tryggere økonomi. Det er imidlertid ikke bare lån kvinnene får tilgang til. Gjennom regelmessige gruppemøter treffes de for å dele hverdagslige utfordringer og livserfaringer og for å diskutere og lære av hverandre. For økonomi er ikke den eneste utfordringen familiene møter, og en økt inntekt løser nødvendigvis ikke alle problemer. Noen av temaene som blir diskutert er vold i hjemmet og likestilling. På bakgrunn av dette arrangerte MOM

i 2014 ni kurs med tilsammen 443 deltakere. Og tilbakemeldingene var gode: Dette gav ny innsikt og var holdningsskapende. Et annet tema på gruppemøtene har handlet om funksjonshemmedes rettigheter og muligheter. Som et resultat av dette har nå mer enn 4000 kvinner med funksjonshemninger fått lån i MOM, og det er fortsatt fokus på opplæring og kompetansebygging blant lånekonsulentene om temaet, slik at alle kvinner har like muligheter til lån. Skolesituasjonen for barna er også noe man nå kartlegger når nye låneklienter vurderes. Et lån og utsikter til tryggere økonomi kan bidra til at barnas skolegang kan prioriteres og forhindre drop-outs. Økt kunnskap om klima og miljø er også frukter låneklientene kan høste gjennom prosjektet. Mikrofinans viser seg derfor å være et godt utgangspunkt for mer kunnskap, økt kompetanse og endrede holdninger i lokalsamfunnet. Og kanskje viktigst av alt; det er kvinnenes egne ideer, innsats og initiativ som bidrar til dette! n ARILD FEHN

Lac, Nguyen og Vy.

Vil deres drømmer bli oppfylt?

Det grønne hjørnet

De aller fleste foreldre i Vietnam opplever å se sine barn starte i 1. klasse på barneskolen. Men det er en lang, kronglete og ofte umulig vei frem til høyere utdannelse og fast arbeid, særlig for de fattigste.

Underernæring er et stort problem for familier med barn under fem år i Vietnam. I fjor arrangerte Misjonsalliansen kurs for gravide og mødre om viktigheten av sunn og riktig mat når barna er små. Kurset bekreftet at mange av kvinnene ikke hadde nødvendig kunnskap om temaet. I etterkant har vi besøkt noen av deltakerne og sett at kurset har hatt sin virkning. En av oppfordringene fra kursholderne, som var lokale helsearbeidere, var å etablere «ernæringshjørner» i landsbyene, som en daglig påminnelse for alle om å lage sunn og næringsrik mat til barna. Vo Thi Phuong var en av deltakerne. Hun innrømmer at hun hadde lite kunnskap om temaet og skulle gjerne hatt denne informasjonen før hun fikk barn. De er nå fire og syv år gamle, og hun sørger for at de får rikelig med vitaminer og proteriner. Phuong viser stolt frem det grønne hjørnet ved siden av huset. Her har hun plantet grønnsaker som ble anbefalt på kurset som en påminnelse til seg selv og sine naboer. Det er likevel ikke alle som har råd til å gjøre kunnskap om til praksis. De fattigste har ofte ikke eget areal for dyrking av mat og kan ikke alltid prioritere å bruke penger på de sunneste alternativene. n ARILD FEHN

Dessverre er sjansen stor for at mange av barna dropper ut av skolen før 10. klasse. Lac, Nguyen og Vy er alle ti år og går i 4. klasse. Jeg treffer dem på en barneskole i Tra Vinh-provinsen som Misjonsalliansen samarbeider med. Når jeg spør hva de skal bli når de blir store, kommer svarene raskt. Lac vil bli vitenskapsmann, Nguyen vil bli fotballspiller og Vy, hun vil bli lærer. Måtte de lykkes alle tre, tenker jeg stille.

Gjennom våre prosjekter møter vi mange barn som deler sine drømmer om fremtiden. Og vi treffer foreldre hvis eneste ønske er at barna skal få den utdannelsen de selv ikke fikk. Misjonsalliansen vil bidra til at alle barn får en sjanse til å fullføre sin utdannelse, og vi håper mange drømmer vil bli oppfylt – både for foreldre og for skolebarn som Lac, Nguyen og Vy. n ARILD FEHN

Miljøambassadøren Luc er 12 år og er med i en av fotballklubbene Misjonsalliansen startet for to år siden i Tra Vinhprovinsen. De trener to ganger i uka, og Luc mener absolutt at han er blitt en bedre fotballspiller. Like viktig er det at han har fått mange nye venner og at han holder seg i god form, sier han. I oktober i fjor deltok Luc på et miljøkurs sammen med 345 andre elever. Gjennom musikk, tegning og andre aktiviteter lærte elevene om hvorfor det er så viktig å ta vare på nærmiljøet. – Jeg lærte så mye denne dagen, og nå ønsker jeg å dele kunnskapen med mine venner og familie, forteller Luc entusiastisk og legger til: – Mine foreldre selger grønnsaker. De kaster ofte søppel på bakken. Da forteller jeg dem at de kan bli syke når naturen forurenses. Nå gjør de det ikke mer, og det er jeg glad for. n NGUYEN THI BAO TRAN

Vietnamx

#2 29

Reportasje M #2/2015

Reportasje M

«H.» Det er det nye. I skulegarden, i klasserommet og på fotballbana. Ein liten pose «H» kostar mindre enn fire kroner. Narkotikaproblematikken har eksplodert dei siste åra i Guayaquil. > Tekst og foto: Bjørnar Valbø

E ın veg bort frå rusmiljøet Reportasje M

#2/2015

FØR OG NO. Tidlegare hadde ikkje borna og ungdommane noko å halde på med i fritida. Utan eit fritidstilbod var det mange som hamna i kriminalitet og rusmisbruk. – No har fotballen blitt eit viktig tilbod til mange, fortel Manuel Lucas.

NARKOTIKAMISBRUK HAR ALLTID vore eit stort problem i dei fattige områda i Ecuadors største by, Guayaquil. Då Misjonsalliansen starta fotballprosjektet i 2007, var det nettopp dette som var ei av dei avgjerande årsakene. Det eksisterte ikkje fritidstilbod for born og unge i dei fattige områda, og vegen var difor kort til kriminalitet og rusmisbruk. Club Deportivo Alianza Juvenil vart fødd, og Misjonsalliansen bygde fire fotballbaner på fire ulike stader der Club Alianza kunne drive fotballskule. – Den har vist seg å bli utrulig viktig for lokalmiljøet, seier Manuel Lucas, leiaren i klubben, og legg til: – Ein har kunne sjå ein klar nedgang i rusmisbruk og kriminalitet i dei områda der fotballbanene har vorte bygd. Dei gode resultata i lokalsamfunna på grunn av fotballskulen til Club Alianza har gjort at Misjonsalliansen har satsa meir på sportsgrupper, og no har Misjonsalliansen til saman ni grupper som har fotballskular for born i lokalområdet sitt.

#2/2015

Reportasje M

Éi av desse er gruppa Misión con Jesús, der Marina Delgado er leiar. Misión con Jesús har vore ein samarbeidspartnar til Misjonsalliansen sidan 2013. Marina fortel at rusmisbruk er noko dei har slite med lenge, og framleis er det eit stort problem. – Misjonsalliansen har vore som eit mirakel for oss! fortel ho engasjert. – Fotballbana, som vi har fått bygd med midlar frå Misjonsalliansen, har gjort at vi kan halde born borte frå rusmisbruk. Det hjelper veldig å ha eit fritidstilbod, seier ho og understrekar at dei gjer det dei kan for å halde tilbodet om fotballskule oppe nettopp for å halde borna og ungdomane unna rusmiljøet. Mange ungdomar i narkotikamiljøet gjer det dei kan for å rekruttere born frå fotballbana. Før var det mange som røykte marihuana, men no som denne H-en har kome, i tillegg til at myndigheitene har tillate små mengder med narkotika, har rusmisbruken berre auka. Fortvila fortel ho om born heilt ned i åtteårsalderen som rusar seg.

LOVA MOTARBEIDER. Mange innanfor narkotikamiljøet prøver å rekruttere born, og misbruket blant born og unge er aukande. Rektor Julieta veit at elevar på hennar skule rusar seg, og ho legg mykje av skulda på styresmaktene. Ei lov tillèt narkotika i små mengder til eige bruk.

Fleire av borna frå fotballgruppa Misión con Jesús går på barneskulen María Mercedes Silva, som er ein av samarbeidsskulane til Misjonsalliansen. Julieta er rektor ved skulen og bekreftar at dei har store problem med narkotikabruk i områda som soknar til skulen. Ho fortel med stor fortviling at borna rusar seg på skulen: – Det er så fort gjort, og det er nesten umogleg å få det med seg. Eit born kan legge litt narkotika på handbaken og føre handa opp mot nasen som om han skulle ha tørka litt snott, og vips, så har han sniffa narkotikaen og rusa seg. Dette er utan tvil veldig alvorlig! Av dei vel 1.000 elevane på skulen seier ho at dei veit om 55 som rusar seg. Men tala kan jo vere mykje høgare. Julieta er fortvila over situasjonen. – Kva kan eg gjere? Lovene i Ecuador forbyr oss å utvise elevar, for det er ikkje tillate å nekte mindreårige utdanning. Ho fortel likevel at ho har fått samtykke og underskrift av nokre av foreldra til å ta borna deira ut av skulen. – Det er jo langt ifrå ideelt, men kva er alter-

I BARNESKULEN.

nativet? Vi har blitt pålagt å ha undervisningstilbod til barn heilt ned i treårsalderen, og då kan vi jo ikkje ha rusa elevar på skulen! Og utover det kan eg heller ikkje tillate at eit fåtal øydelegg for 1000 andre! NARKOTIKA ER TILLETE. I

snart to år har Julieta og lærarane på skulen visst at skuleborna rusar seg. Lucas i Club Alianza fortel at narkotikaproblematikken har vore stigande dei siste åra, og Marina på fotballskulen Misión con Jesús fortel at sjølv om fotballskulen hjelper til å halde borna unna narkotika, er rusmisbruk likevel eit større problem for lokalsamfunnet no enn det var då dei starta samarbeidet med Misjonsalliansen i 2012. Alle tre er samde i at dette må ha samanheng med ei lov myndigheitene i Ecuador fekk gjennom i 2013. Då vart det nemlig slått fast at narkotika i små mengder er tillete til eige bruk. Mengda narkotika ein kan ha på seg er avhengig av styrken på stoffet; til dømes er det tillete å gå med kun 0,01 gram ecstacy, medan det er tillete med heile ti gram marihuana. >

Reportasje M

#2/2015

VIL HJELPE FAMILIANE. Ismenia Rivera (t.v.) arbeider som prosjektkoordinator i Misjonsalliansen, og peiker på andre årsakssamanhengar. Det er mange dysfunksjonelle familiar som treng hjelp, og vanskelege familiesituasjonar kan vere ei medverkande årsak til at born tyr til narkotika.

> Ismenia Rivera, Misjonsalliansens prosjektkoordinator i Ecuador, fortel at det i etterkant av denne lova har kome mange fleire «microtraficantes», personar som fraktar små og lovlege mengder narkotika. – No kan ein til dømes ringe til ein «microtraficante» for å få levert ein dose narkotika på døra. Og ingen kan stoppe han, for han går jo berre med små mengder narkotika på seg, som no altså er tillete, seier ho.

#2/2015

Reportasje M

DYSFUNKSJONELLE FAMILIAR . Som Lucas, Marina og Julieta slår òg Ismenia fast at narkotikaproblematikken har auka enormt dei siste åra. – Men vi kan ikkje berre isolert sjå på narkotikamisbruk, seier ho. – Vi må sjå på kva som ligg bak. Kva er det som er årsaka til at born heilt ned i barneskulealder vel å ruse seg? Det er til dømes mange familiar som har problem, og for å ta tak i dette må ein jobbe med familierelasjonar.

Misjonsalliansen er i samtalar med undervisningsdepartementet for å finne måtar å samarbeide på i møte med utfordringane på skulane. Det er også aktuelt å samarbeide med andre organisasjonar som jobbar med det same.

NETTVERK.

Rektor Julieta seier seg samd: – Det er mange dysfunksjonelle familiar som verkeleg treng hjelp. Mange foreldre passar ikkje godt nok på borna sine. Dei jobbar lange dagar, og dei har ikkje kontroll på kvar borna deira ferdast. KURS OG PROSJEKT. Julieta er ei kvinne som verkeleg bryr seg om borna på skulen sin og fortel om kurs dei har hatt, og kurs som dei planlegg for å få bukt med problematikken: – Med hjelp frå Misjonsalliansen har vi tilbydt kurs

til foreldra som går på korleis dei kan ta hand om born som rusar seg. Og vidare er vi no i gang med ein kursserie til foreldra og borna som er involverte i denne problematikken. Kursa som foreldra skal motta går på korleis ein kan kjenne igjen rusmisbruk og korleis førebygge det, medan skuleborna skal motta eit kurs om årsaker og konsekvensar. Og dette skal vere obligatorisk, seier ho svært engasjert. – Ingen får vitnemål utan at dei går på dette kurset. Eg vil så gjerne at borna ikkje skal hamne i narkotikamiljøet! >

Reportasje M

#2/2015

Reportasje M

> Det første kurset i denne serien gjekk av stabelen tysdag 10. mars. Det var samla ei gruppe på om lag 30 personar, for det meste foreldre, men òg eit par studentar. Blant desse var ei mor som sel narkotika, ein far som har born som sel narkotika, ein elev som har fått drapstruslar fordi ho prøvar å ta avstand frå rusmiljøet ho har vore ein del av og ei enke som har ein son på rehabilitering. Mannen hennar vart drepen ein kveld for fire år sidan medan sonen såg på, og sidan då har sonen, som no er tretten år, vore fast bestemt på å ta hemn når han vert vaksen. Han hamna fort i rusmiljøet, men no har mora fått han på rehabilitering. ETTERSPURNAD. Prosjektkoordinator

Ismenia understrekar at skulen María Mercedes Silva ikkje er åleine om å vise interesse for prosjekt som kan imøtekomme rusproblematikken og fortel om ein annan skule som òg har eit prosjekt om familierelasjonar. Her har dei leigd inn politi og psykologar til å halde kurs for elevar og foreldre, og målet er å styrke familierelasjonar slik at ein kan førebygge rusmisbruk. Ho trekker òg fram skulen, Remigio Romero, som har leigd inn ein ekstern person for å gjennomføre eit prosjekt i kulturelle aktivitetar, litt som ein musikkskule. – Dette er eit tilbod utanom skuletida som mange har takka ja til. Formålet med prosjektet er at borna skal ha noko å gjere på fritida slik at dei held seg borte frå rus og kriminalitet, og resultatet har vore så bra at undervisningsdepartementet har sagt at personen som har stått i bresjen for dette prosjektet skal tilsetjast som lærar ved skulen på statens rekning, fortel Ismenia. Prosjektet ved skulen Remigio Romero er eit godt døme på myndiggjering, eller empowerment, som er eit nøkkelord i metoden som Mi-

EMPOWERMENT.

sjonsalliansen jobbar etter. Misjonsalliansen støttar økonomisk eit prosjekt og er med som vegleiar og rådgjevar, medan det er skulen sjølv som tek ansvar, står for gjennomføringa og haustar rosen. Misjonsalliansen involverer seg ikkje slik sett direkte i problematikken, men støttar altså prosjekt til samarbeidspartnarar som ønskjer å ta tak i det. – Det er ingen tvil om at vi må inkludere narkotikaproblematikken i den nye strategiplanen for 2016-2020, seier Ismenia. – Faktisk er vi allereie i samtalar med undervisningsdepartementet og helsedepartementet for å finne ein måte å samarbeide på i møte med denne problematikken. I tillegg held vi på å utarbeide ei oversikt over andre organisasjonar som jobbar i dei same områda som oss for å sjå om vi kan inngå samarbeid med organisasjonar som jobbar innanfor denne tematikken. Misjonsalliansen vil òg setje ut i livet eit mikroentreprenør-prosjekt for ungdommar. Gjennom dette håpar man å motivere ungdommar til å bruke tida si til å gjere noko fornuftig. – Gjennom dette prosjektet skal ungdommar verte kursa i korleis ein kan starte opp ei lita bedrift, og dei som består kurset, vil få ein startkapital for å kome i gang, seier Ismenia Rivera.

FRAMTIDA.

Trass at mykje er dystert, er det òg mykje håp å sjå. – Vi ser gode resultat av prosjekta vi gjennomfører, og vi er veldig takksame for samarbeidet med Misjonsalliansen!» seier rektor Julieta. – Misjonsalliansen er som eit mirakel for oss, for med fotballskulen kan vi halde born unna rusmisbruk, seier Marina ved fotballskulen Misión con Jesús. Og Lucas i Club Alianza konkluderar: – Fotballskulen er utrulig viktig for lokalmiljøet! Både kriminalitet og rusmisbruk har minka betrakteleg etter at vi starta med dette prosjektet. Vi er svært takksame til Misjonsalliansen!» tsjili@misjonsalliansen.no

HÅP.

TRU PÅ BETRE TIDER. Sjølv om situasjonen ser mørk ut, er det også mykje håp. – Vi ser gode resultat av samarbeidet med Misjonsalliansen, og fotballskulen er spesielt vellukka, seier rektor Julieta. – Både kriminalitet og rusmisbruk er minkande, seier fotballtrenaren Lucas.

Reportasje M

#2/2015

•

Fattigdomsbibelen I den nye bibelutgaven fra Verbum forlag er mer enn 3000 vers som handler om fattigdom og rettferdighet markert med gul farge. Mange mennesker streker under eller markerer viktige bibelvers, ofte er det vers fra Bibelen som gir trøst og oppmuntring. Fattigdomsbibelen har markert vers fra Bibelen som utfordrer oss.

Av Oddmund Køhn 38

Litt på siden #2/2015

Den spesielle utgivelsen er et samarbeidsprosjekt med mange partnere – med håp om at den vil utfordre leserne til samfunnsengasjement både lokalt og globalt.

Rettferdighet er et gjennomgangstema hos profetene i Det gamle testamente – ofte i betydning rettferdighet for svake og marginaliserte grupper; de fattige, farløse, enkene og innflytterne. Gud er rettens Gud. (Tone Lindheim om Mika 6,8)

Fattigdomsbibelen har 25 tekstrefleksjoner skrevet av representanter for ulike kirkesamfunn og organisasjoner og som utfordrer leseren til handling.

Maktens og praktens tempel, bygd opp av de rikes gaver, skal gå i grus. Herodes den stores praktfulle tempel sto bare i noen få tiår. Men enken blir et eksempel på hvordan kirken bygges nedenfra. Denne kirken har stått i 2000 år. (Paul Erik Wirgenes om den fattiges enkes gave i Markus 12,41–13,2)

Hva betyr det å bekjenne en rettferdig Gud i en dypt urettferdig verden? I vår norske kontekst tenker jeg at det for de fleste av oss handler om å forstå disippelskap slik for eksempel Korsvei-veiviserne gjør det: Søke Jesus Kristus, bygge fellesskap, leve enklere og fremme rettferdighet. (Sunniva Gylver)

x Litt på siden

Portrett â&#x20AC;&#x201A; #2/2015

Portrett

Bygger bro

En kulturmix av Asia, Norge og Sør-Amerika har ankommet Manila. Erfaringer fra levd liv bidrar til en større forståelse av forskjellene i verden. «Vi har ikke svarene, men kanskje noen andre innspill?», sier Torhild og Mahel som er nye utsendinger på Filippinene. > Tekst og foto: Liv Anna Furnes

Portrett

x #2/2015

Fram til 1985 hadde det aldri bodd utlendinger i Etne i Rogaland. Ikke før det dukket opp en 8-åring fra Peru sammen med moren sin. Mahel Ramirez Caballero het han og hadde vokst opp i et fattigområde i Lima. Nå hadde mor giftet seg med en norsk mann, og guttungen fikk en total snuoperasjon i livet. Det måtte da kjennes brutalt, tenker jeg. Men neida, ikke for 8-åringen Mahel. Andres nysgjerrighet «Noe ble tatt fra meg ble til hans fordel. I tillegg hadde han tatt med seg den da jeg dro tilbake til sør-amerikanske fotballfoten! Peru, og jeg ville ha Mahel fikk også andre materidet tilbake.» MAHEL elle muligheter hos sin stefar i Norge, noe som inkluderte både sykkel og dataspill. Gutten stortrivdes. I ettertid kan han se at flyttingen var en tøffere og mer ensom overgang for hans mor. Faktisk så krevende at familien valgte å flytte tilbake til Lima etter fem år i Norge. Her måtte 13-åringen gjennom premilitæret. Dette innebar uniformer, harde fysisk øvelser, streng disiplin og mulige kollektive avstraffelser. «Noe ble tatt fra meg da jeg dro tilbake til Peru, og jeg ville ha det tilbake», forteller Mahel for å forklare hvorfor han som 17-åring valgte å dra tilbake til Norge – alene. Men visumsøknaden skulle bli en krevende prosess uten mor og stefar i landet. Han måtte atter returnere til Peru. Her tok han utdanning i Media og Informatikk. HAN: FRA PERU TIL NORGE.

VEKK FRA BOMBING OG TERROR. Etterhvert ble bombing, terror og kidnappinger vanlig i Lima. For familien på fire, Mahels lillesøster var nå blitt ti år, kjentes det presserende å flytte tilbake til Norge. Mahel ble igjen og gjorde ferdig studiene før han kom etter og tok teologistudiet ved Misjonshøgskolen i Stavanger. «Jeg ville ha svar på de store spørsmålene i livet og ønsket å se større grad av sammenheng», sier han. Mahel vokste opp som katolikk. Jesus og Gud hadde vært sentrale i barndomshjemmet. Senere fikk han selv være med og bety noe for barna gjennom arbeidet i Misjonsselskapet. Mahel tror på Jesus og tror at det betyr mye for barn å ha forbilder som både sier det høyt og lever det de tror på. «Det man får som barn, det sitter. Det er urørlig», uttrykker han. Årene på Misjonshøyskolen brakte Mahel videre, blant annet i retning til den kvinnen han senere skulle gifte seg med.

#2/2015

Portrett

HUN: FRA ROGALAND TIL FILIPPINENE. Torhild H. Skårnes heter hun og vokste opp i Sandnes. Her fikk hun begrepet «likeverd» inn med morsmelken. Dette ble en viktig grunnverdi som den unge jenta etterhvert skulle ta med seg som en rød tråd gjennom livet. Det gjelder også eventyrlysten. Torhild fartet rundt på ferier i hele Europa sammen med familien. På den måten fikk hun lære at landegrenser ikke var hindringer, men utfordringer og møteplasser mellom mennesker av ulike kulturer. Hun ankom Filippinene første gang som 19-åring. Da arbeidet hun for Ungdom i Oppdrag i Antipolo, i nærheten av Manila. «Årene på Filippinene forandret meg, de ble fundamentale for utviklingen av den jenta jeg skulle bli», sier Torhild ettertenksomt. Dette er mye av grunnen til at Torhild heller ikke kjenner seg bare kulturelt norsk, men bærer i seg en blanding av flere kulturer. Torhild reiste mye mellom Norge og Filippinene. Senere skrev hun sin masteroppgave i et av Manilas manges slumområder. Hun lærte språket, og Filippinene ble hennes andre hjemland. Gjennom årene fikk hun nære relasjoner til folket her og knekket den kulturelle koden som gjorde at også filippinerne betraktet henne som en av dem. Det skjer noe med Torhild når hun igjen lander på «Vi kan ikke finne filippinsk jord. Noen av svarene uten at de oss slår om på dialekten rette spørsmålene er når vi kommer hjem, stilt. Og svarene finnes mens Torhild slår om på hos folket i det enkelte tankesettet og måten å forstå livet rundt seg på. lokalsamfunn». TORHILD Erfaringene fra Filippinene brakte også Torhild til skolebenken hvor hun studerte Religion, Interkulturell kommunikasjon og Globalt samarbeid. DE IMPONERTE HVERANDRE. Hun interesserte seg for kunst, media og foto. Han spilte gitar og skrev sanger, blant annet til sin bestemor. «Vi imponerte hverandre», sier Torhild med et glimt til mannen sin. «Vi kjente oss begge igjen som en kulturmix, ikke helt kulturelt norske noen av oss. Drømmen om å reise ut ble delt. Kampen for menneskerettigheter, fattigdomsbekjempelse og bistand var et engasjement hos dem begge. Misjonsalliansen var tidlig framme som et aktuelt alternativ. >

Portrett

x #2/2015

Mens Torhild og Mahel forteller sin his- hel understreker at Jesus hadde mange roller når torie, sitter det ei lita jente mellom dem og tegner. han var her i blant oss. Hans tjenerrolle kommer En herlig mix av sin fars mørke krøller og sin mors sterkt fram i Bibelen, og Mahel har alltid beundret fine ansiktstrekk. Maia er 3 år og har allerede reist dette høyt. «Dersom alle fulgte dette mønsteret, så mye mellom Norge og Peru. Filippinene er frem- kunne vi bygge bro mellom mennesker», sier han. med, inntrykkene mange og språket forvirrende. For Mahel handler diakoni om å bygge bro. «Mamma snakker norsk, pappa snakker spansk, Brobygging kan også være i samarbeidet mellom hva snakker de her?» undrer Misjonsalliansen, myndighun. Hun har plukket opp sitt hetene, kirkene og de lokale «Mamma snakker norsk, første engelske ord: Icecream! samfunnsorganisasjonene. pappa snakker spansk, hva Maias spørsmål om alt det Torhild framhever verdien av MAIA, 3 ÅR snakker de her?» ukjente kommer gjerne på at folket selv definerer sine gata. «Hva ville de?» spør hun behov. «Vi kan ikke finne svanår tiggerbarna kommer. «Hvorfor er de så skitne?» rene uten at de rette spørsmålene er stilt. Og svaSpørsmål som kan være vanskelig å finne gode svar rene finnes hos folket i det enkelte lokalsamfunn», på, samtidig som det gir en ramme til å forstå hvor- understreker hun. for de er i dette landet. Dessuten lærer Maia betydFor paret er styrken i mangfoldet noe som gir dem ningen av å dele, blant annet fordi pappa elsker å tro på at også de kan ha en plass i Misjonsalliansen. dele, en lærdom fra barndommen i Peru som han De har mye kunnskap i møte med det kulturelle. Lividerefører til sin datter. kevel kan det være tøffe stunder også for dem når de skal leve som familie i en filippinsk kontekst. UanBYGGE BRO. Det praktiske, diakonale arbeidet tiltreksett er iveren etter å bidra i arbeidet lett å merke for ker dem. Derfor passer Misjonsalliansen godt. Ma- oss som lever nær dem. info@misjonsalliansen.no APROPOS MIX.

«Jesu tjenerrolle kommer veldig sterkt fram i Bibelen, og jeg har alltid beundret dette høyt. Dersom alle fulgte dette mønsteret, så kunne vi bygge bro mellom mennesker. For meg er diakoni å bygge bro.» MAHEL

#2/2015

Portrett

Andakten kommer fra Fauske og Sulitsjelma, to av Misjonsalliansens støttemenigheter.

FOTO: JIRI HAVRAN (KIRKEBYGGDATABASEN)

Fauske og Sulitjelma menigheter består av henholdsvis rundt 6000 og 600 mennesker og har hver sin hvitmalte trekirke. Geografisk befinner vi oss i Salten innerst i den mektige Skjerstadfjorden som munner ut i Saltstraumen. Mens Fauske er prostesete og en pulserende småby ved fjorden, ligger Sulitjelma vel tre mil inn i dalføret opp mot foten av Blåmannsisen og Suliskongen. Her ligger en stolt og stor 100-årig kobbergruvehistorie i bunnen av samfunnsutviklingen.

Vårt Prosjekt Fauske og Sulitjelma menigheter har gjennom Samarbeid menighet og misjon (SMM) en misjonsavtale med Misjonsalliansen med varighet til 2016. Menighetene støtter vannprosjekt i Bolivia. Misjonsalliansen bygger ut vannsystemer i landsbyer slik at flere får rent drikkevann og etablerer også sanitæranlegg for de enkelte husstandene i prosjektområdene, slik at familiene som bor der får tilgang til toalett, dusj og håndvask.

Nåde! Det er et ord som etter hvert har fått ny betydning for meg. Et ord som jeg hadde hørt hundrevis av ganger – men som plutselig fikk ny kraft. av Arnt-Håkon Nordkil, sokneprest i Sulitjelma og Valnesfjord Og så skulle jeg jo helst ha sagt at det var en eller annen sjelsettende hendelse som rystet meg i mine grunnvoller – sånn som man hører om … Men det var ikke det. Det har rett og slett med språk å gjøre. Ordet nåde på latin heter gratia. Og vi finner det igjen på engelsk – Grace. Det ordet finner vi også på norsk. Da heter det gratis. Nåde betyr det samme som gratis. Når det står i Bibelen at vi er frelst av nåde, så er vi altså frelst – gratis. Gratis betyr at du ikke trenger å gi noe tilbake for å få … Vi skal bare ta imot det Gud vil gi oss. Gratis betyr noe du ikke skal – eller kan – betale for. Og det stemmer godt. Vi kan ikke betale for det Gud gir. Men så fint da. Da er det ikke noe å stresse med. Tenk for et press det hadde vært på oss mennesker hvis vi skulle måtte betale tilbake til Gud alt det han gir… Men nå kan vi ikke – fordi det er gratis. Jeg har lett opp et par sentrale bibelvers om nåde. Prøv å lese dem om igjen – og sett inn Gratis i stedet for Nåde. Derfor fikk Abraham løftet fordi han trodde, så alt skulle være av nåde. Rom. 4,16 For av nåde er dere frelst, ved tro Efes. 2,8 Nei, vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde. Apg. 15,11 Og er det av nåde, er det ikke på grunn av gjerninger. Rom. 11,6 Gud gir oss. Han gir oss liv, kjærlighet, kraft, håp, tro, og han har skapt denne fantastiske verden vi lever i. Av nåde. Gratis. Ikke fordi han venter å få noe tilbake. Det er ikke gaver gitt for å få gaver tilbake. Det er fordi han elsker oss. Fordi han vil oss vel. n

Nåden er ikke billig – den er gratis! Å nåde underfull og stor, som fann meg i mi synd! So arm eg var, men ved Guds ord eg ser som før var blind Norsk Salmebok nr. 342

Vi ber for ansatte ute og på hovedkontoret, og for deres familier: Unni Hiorth, utenlandsavdelingen Håkon Aandstad, markedsog giveravdelingen John Erland Boine, økonomiavdelingen Andreas Andersen, daglig leder for AMAS (Misjonsalliansens mikrofinansarbeid) Knut Eldhuset, it-avdelingen Camilla Guddal i Bolivia Nina Therese Solberg og Thomas Smørdal i Kina Malin Jacobsson Weydahl og Ole Morten Weydahl i Bolivia Kristin Müller Nilssen i Bolivia

x Ettertanke #2 45

Dannelsesreise Hver høst reiser klassen Volontør Ecuador ved Stavern folkehøyskole til millionbyen Guayaquil i Ecuador for å jobbe noen uker som volontører i Misjonsalliansens prosjekter. Elevene jobber på barneskoler, dagsenter for funksjonshemmede barn eller på fotballskoler i slumområdene. Denne reisen til Ecuador er på mange måter en blir kjent med i slummen i Guayaquil. Denne urettdannelsesreise som gir perspektiv på livet og på ver- ferdigheten får elevene ta og føle på. den utenfor vår egen boble av velstand. Noe av det Fattigdommen får ansikt – ansiktene til Rosita, som gjør mest inntrykk, både på elever og lærere, Javier, vesle Marco og doña Celia … Hva gjør det er de store kontrastene i landet. Forskjellen mel- med oss når fattigdommen får ansikt? Hvordan lom menneskers livsvilkår er skal vi forholde oss til denne så ufattelig stor, det er overvelkontrasten mellom eget og anDenne reisen til Ecuador dende og vanskelig å forholde dres liv – og urettferdigheten er på mange måter en seg til. I Ecuador blir det så tysom plutselig kommer så tett dannelsesreise som gir delig, for den fysiske avstanden på? Jeg tenker at det er mange perspektiv på livet og på er så kort. Det tar bare rundt ting man ikke kan vite hva er verden utenfor vår egen tjue minutter å kjøre fra områnår man aldri har erfart det boble av velstand. dene der vi jobber, hvor mange selv. Fattigdom er én av dem. lever for under to dollar dagen, Man kan umulig fatte hvordan til noen av byens rikeste nabolag med høye murer, det oppleves å ikke kunne gi barna sine mat når de elektriske gjerder og privat vakthold. Men i møte er sultne – hvis man ikke har opplevd det. Eller ikke med fattigdommen blir man også nødt til å ta inn å kunne sende barna på skole fordi det ikke er nok over seg kontrasten mellom vårt eget og andres liv penger til skolebussen. Vi kan ikke fullt ut forstå, – den enorme forskjellen mellom våre liv hjemme i men når fattigdommen får ansikt, kan vi ikke lenger Norge og livet til de menneskene vi distansere oss fra den!

Hvordan skal vi forholde oss til denne kontrasten mellom eget og andres liv – og urettferdigheten som plutselig kommer så tett på?

Kommentar

#2/2015

Urettferdigheten blir også veldig tydelig for oss når våre uker i Ecuador er over og vi skal sette oss på flyet hjem til våre vanlige liv. Våre liv er ikke nødvendigvis problemfrie, men de er alle fall uten bekymring for de mest basale livsnødvendigheter. Det at vi kan reise hjem til vår trygge hverdag – mens Rosita og alle de andre vi nå kjenner skal fortsette å leve sine liv i slummen, under helt andre betingelser og med totalt forskjellige muligheter – oppleves som enormt urettferdig. Men urettferdigheten er skapt av mennesker. Det er verken naturlig eller gudgitt at noen skal leve i ekstrem fattigdom mens andre lever i overflod. Et av de viktige stikkordene for Misjonsalliansens arbeid i Ecuador er empowerment, myndiggjøring av mennesker. Det handler om at mennesker skal bli i stand til å gjøre noe med livene sine, og det handler om å sette mennesker i stand til å skape endring. Jeg tenker at en form for empowerment er viktig også for oss. Det er lett å føle på avmakt i møte med fattigdommen. Men det er også lett å bli engasjert av Misjonsalli-

ansens arbeid som viser at det nytter. Det viktigste målet for linja Volontør Ecuador er at elevene skal ta med seg et engasjement videre. At de skal bli myndiggjort i betydningen å få tro på at de kan være med og forandre verden. Det er slik verden forandres; ved at mennesker engasjerer seg. n

Velkommen til et studieår i byen med flest soldager. Hvordan kan du bidra til en mer rettferdig verden? Hva kan du gjøre for å skape en bedre framtid for andre? Hvordan kan du øve deg i å se mennesker og bygge broer i stedet for murer? Du kan søke på linjen Volontør Ecuador helt fram til skolestart – og Stavern folkehøyskole Fredtun tar opp nye elever fortløpende fra og med februar. www.fredtun.no

Ildsjel Kristin Opsahl Alvarez Linjelærer, Volontør Ecuador Stavern folkehøyskole Fredtun

Kommentar

x #2/2015

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

Hjelp Liberia NÅ!

Det er bare noen få måneder siden vi kom hit til Liberia for å arbeide. Vi husker godt det første møtet: To store beholdere med klorvann på flyplassen, hvor vi måtte vaske hendene grundig. Deretter ble kroppstemperaturen målt. Et land som i utgangspunktet var veldig fattig, fikk enda mer å stri med da ebola-viruset rammet landet hardt i fjor høst. Om Liberia trengte vår hjelp før ebola-epidemien, så gjør de det enda mer nå. De lange, tunge månedene med sykdom har vært et stort tilbakeslag, både for enkeltmennesker som har blitt rammet eller mistet noen av sine, og også for landet som helhet. Vi ser at hjelpen kommer fram og at det nytter! Flere ganger har vi blitt rørt til tårer av gleden og takknemligheten fra barn og voksne. Vi hører glade mennesker takke Gud og Misjonsalliansens støttespillere for både forbønn og hjelp. Vil du også være med og bidra?

Kontonummer 3000 16 00040

Janne og Rune Øygard, utsendinger i Liberia

Merk med «Liberia»

• Skole • mikrofinans • kamp mot overgrep • lokalsamfunnsutvikling

Skolebarn på ny skole

Bymiljø i Monrovia

Alfreda, vår første lånekunde i Liberia