Tsjili 0216 screen

F ra bryllup F til barangay ra bryllup bryllup ra til barangay barangay

jent for K jent for K jent for å gjøre godt å gjøre godt

Den generalsekretæren om Misjonsalliansen: om Misjonsalliansen: Den nye nye generalsekretæren Misjonsalliansen: Den nyeom generalsekretæren

å gjøre godt

M Magi agi

Magi

i 5. etasȷe i 5. etasȷe

i 5. etasȷe

#2/2016

112. årgang

Start

din egen

innsamling Gjennom en digital sparebøsse kan du enkelt lage din egen innsamlingsaksjon for Misjonsalliansen. Skal du for eksempel feire bursdag hvor du samler inn penger til Misjonsalliansen, kan du gjøre dette selv via denne tjenesten.

Send «Misjon» til 21 60 for å starte din egen innsamlingsbøsse. Det koster 50 kroner for å starte opp, dette går direkte til din egen bøsse. Du får oppgitt et eget kodeord, hvor venner og familie kan sende inn penger (50 kroner pr melding).

Lykke til!

3

F ra bryllup F Fra bryllup til barangay

grunner til ra bryllup kontingen til barangay til barangay jent for vertittel jent for å gjøre godt å gjøre godt jent for 6 Reportasje XL Tittel 40 Portrettå gjøre godt

K K

K

Den nye generalsekretæren om Misjonsalliansen:

Magi

Magi

Magi

i 5. etasȷe

i 5. etasȷe

i 5. etasȷe

Garness

34 Reportasje M

og innvielse av ny generalsekretær

Tittel #2/2016

Vi tror på mennesker

Garness Konsert med

og innvielse av ny Ser med glede generalsekretær ans Mikrofin

Samfunnstjenlig næring 16 Nyheter 46 i utviklingsland

OvertittelInnhold

På siden

32

45 Ettertanke

Konsert med

4

O Undertittel

Den nye generalsekretæren om Misjonsalliansen:

Den nye generalsekretæren om Misjonsalliansen:

Samfunnstjenlig næring i utviklingsland

Overtittel

Vi tror på mennesker Utgiver Misjonsalliansen besøksadresse Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo postadresse P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040

Følg oss på

JEG ER IKKE DEN FØDTE LEDER. Jeg er ikke den fødte noe som helst annet heller, for den saks skyld. Ved fødselen var det ingen ting spesielt ved meg som tilsa hvilke interesser eller talenter jeg skulle utvikle. Imidlertid hadde jeg et svært heldig utgangspunkt ved at jeg ble født inn i en kjærlig familie med gode verdier i et av verdens beste land. Derfor fikk jeg en oppvekst hvor jeg kunne dyrke interesser, følge drømmer, prøve og feile mens foreldre, venner, lærere og kolleger heiet meg fram. I ungdomsårene tenkte jeg aldri på at jeg skulle bli leder. Derimot var musikk en stor lidenskap som jeg ønsket å utvikle. Som ung «musikksekretær» i Indremisjonsselskapet hadde jeg en sjef som mente bestemt at jeg hadde lederegenskaper, noe som for meg var en fremmed tanke da. Hun så et potensiale og gav meg stadig større lederoppgaver. Slik fikk jeg utvikle sider i meg som jeg ikke visste at jeg hadde. Etter hvert våknet en interesse i meg for lederskap, både å lære om det og for å ta på meg lederansvar.

Som mennesker vokser vi gjennom å bli bekreftet av andre.

Vi speiles i andre menneskers tro på oss, og i speilbildet kan vi oppdage sider ved oss selv som vi ikke var klar over, eller som har blitt «retusjert» bort i vårt eget bilde av oss selv.

tsjili på ipad Last ned appen «issuu», søk opp «tsjili».

Få tsjili Send sms TSJILI til 2490 eller se www.tsjili.no. Tsjili sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen.

Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@ misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00.

Redaktør Oddmund Køhn tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Fride Maria Listrøm Næsheim tlf 473 91 094 e-post fmn@misjonsalliansen.no Markeds- og innsamlingsleder Håkon Aandstad tlf 932 12 838 e-post hakon.aandstad@misjonsalliansen.no Ansvarlig redaktør Tone Lindheim tlf 916 56 505 e-post tone.lindheim@misjonsalliansen.no Konsept og design Oktan Alfa Grafisk design Klaus A. Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

Misjonsalliansen arbeider i land hvor mennesker har vært fattige i generasjoner. Det skjer noe med samfunn der fattigdommen har fått slå rot. Mennesker frarøves muligheten til å utvikle sine talenter og hindres i å følge drømmene sine – fordi de ble født inn i et samfunn eller en familie hvor troen på en bedre fremtid er fraværende. I stedet for å utvikle sine talenter blir de værende i et livsmønster som mer eller mindre er en kopi av generasjonene før dem.

I denne utgaven av Tsjili forteller vi historier om mennesker som har brutt ut av dette mønsteret og tatt viktige steg på den lange veien ut av fattigdom.

Felles for dem alle er at noen har sett dem, trodd på dem og gitt dem verktøy å støtte seg til underveis.

Misjonsalliansens slagord er «Vi tror på mennesker». Dette reflekterer en sentral verdi i måten vi arbeider på ute og hjemme. Det bygger på vår kristne tro som sier at alle mennesker er skapt i Guds bilde og at hver enkelt har unike ressurser og en unik plass på jorden som bare de kan fylle. I Misjonsalliansen ser vi på alle mennesker som et speilbilde av Skaperen, og vi vet at han ikke har slurvet ved en eneste av sine skapninger.

«Jeg vil gi dere framtid og håp», sier han som kun ønsker det beste for alle mennesker. Det er denne visjonen som har vært drivkraften i Misjonsalliansen siden starten i 1901, og som fortsatt skal drive oss fremover i vårt arbeid med å hjelpe mennesker til å ta i bruk sine ressurser for å bryte ut av fattigdommens jerngrep.

Vi tror at alle mennesker har ressurser, og at når disse tas i bruk, så settes det i gang positive ringvirkninger for familier, lokalsamfunn og land. Dere som støtter vårt arbeid gjennom bønn, engasjement og pengegaver er med på å heie frem mennesker som ikke har fått et like godt utgangspunkt i livet som oss som er født i Norge.

Takk for at dere tror på mennesker sammen med oss!

av Andreas Andersen generalsekretær

Leder

#2/2016

5

Ftilrabarangay bryllup K jent for å gjøre godt

Fride og Magnus giftet seg sommeren 2015. Det unge paret ønsket seg Den nyetilgeneralsekretæren om Misjonsalliansen: gaver mennesker med større behov enn dem selv. De hadde tro på Misjonsalliansen, de hadde tro på lokalbefolkningen i prosjektene som daglig jobber for at livet og hverdagen gradvis skal bli bedre. I dag jobber Fride i Misjonsalliansen, og i påsken dro hun og Magnus til Filippinene.

Nytter det? Hva slags ringvirkninger gir en gave til Misjonsalliansen?

Dette er Frides historie.

Tekst: Fride Maria Listrøm Næsheim Foto: Fride Maria Listrøm Næsheim og Hanna Olsen

Magi i 5. etasȷe

6

#2/2016

Reportasje XL

Reportasje XL Reportasje XL

#2/2016

  7

> Det hele startet med et spørsmål: Hva om vi ønsker oss penger til et bistandsprosjekt? Svaret kom før jeg rakk å tenke: Ja, selvfølgelig!

Vi hadde lenge snakket om å gjøre noe mer for andre, men hverdagen gikk, og livet som student og freelancer er ikke alltid like lukrativt. Nå hadde vi endelig sjansen. Vi skulle gifte oss, noe vi hadde sett frem til og gledet oss til!

Fra å flytte på hybel som 19-åring, da hele flyttelasset fikk plass i to turer med en Caravelle, til en leilighet full av ting, var noe som gikk ubemerket forbi hos meg. Ting som fyller seg opp, ting som tar tid og krefter. Det finnes et ordtak som sier at hvis du eier mer enn åtte ting, er det ikke du som eier tingene, men tingene som eier deg. Selv om dette er å dra det litt langt, er jeg i hvert fall eid.

Jeg trengte ikke flere ting! Jeg måtte jo kvitte meg med så mye allerede!

Tanken om å ønske seg gaver til noen andre kunne derfor ikke passet bedre. Vi snakket og diskuterte og kom frem til at Misjonsalliansen var en organisasjon som drev med den type bistand som vi tror på. En bærekraftig bistand som ser hele mennesket og som gir dem tillit og midler så de etter hvert kan klare seg selv, noe som bør være målet i all bistand. Etter en reise til India hvor vi fikk føle fattigdommen på kroppen, var det flere ting som ble vekket i oss. Derfor valgte vi å ønske oss gaver til land i Asia.

TING TAR TID.

EN ANNERLEDES ØNSKELISTE. Vi kontaktet Misjonsalliansen og fikk tilsendt ulike prosjekter. Vi satte disse opp som en tradisjonell ønskeliste. Prosjektene vi valgte dreide seg om helse, utdanning, vann og jordbruk. På dette måten kunne gjestene selv velge sin hjertesak.

Reaksjonene vi fikk var mange og svært ulike. Jeg tror mange følte at valget vårt var vanskelig, for det var annerledes og bryter med normen i dagens samfunn. Vi var jo unge, og flere mente vi trengte sølvbestikk, servise og lignende. Men jo mer jeg pratet om det, jo flere positive tilbakemeldinger begynte det å komme, og mange har sagt at de kan tenke seg

8

#2/2016

Reportasje XL

å ønske seg dette i tillegg til andre gaver i bryllupet sitt. Målet vårt med å snakke om det var jo nettopp å inspirere andre til å tenke alternativt rundt gaver.

Den store dagen var 30. juli. Vi giftet oss i Vestre Aker kirke, og kanskje var det første gangen at presten under en vigsel kom med en oppfordring om å ta opp mobilen for å sende en sms og gi 200 kroner til Misjonsalliansen. Det var en fantastisk dag, og det å slippe alt som har med gaver å gjøre var verdt alle spørsmålene i forkant. Dagen handlet om akkurat det den skulle, og tingene fikk ikke stjele noen tid her heller.

Bryllupsfeberen la seg etter hvert, og vi kunne begynne hverdagen igjen. Dette er et valg som har fulgt oss i alt vi gjør og i hverdagen vår som ektepar. Gleden var stor da vi fikk beskjed om at vi hadde samlet inn 165 717 kroner til Misjonsalliansens prosjekter.

Tiden gikk, og jeg begynte etter hvert å jobbe i Misjonsalliansen. Vi skulle skrive saker hvor vi følger midlene fra giver til ferdig produkt – og jeg fikk ideen om å lete etter hva pengene vi ga har gjort eller hva de kommer til å gjøre. Turen gikk til Filippinene hvor størstedelen av gaven hadde gått til.

Etter 20 timer med reise og en altfor kort mellomlanding i Hong Kong møtte utsending Torhild L. Skårnes oss på flyplassen i Manila. Da bagasjen omsider dukket opp, la vi ut på en åtte timers reise til Marinduque. Marinduque er en øy noen timer fra Manila, hvor Misjonsalliansen har jobbet siden 2007. Etter en fem timers fergetur begynner den ordentlige reisen. Magnus og jeg starter dagen hos NMAP (Norwegian Mission Alliance, Philippines) hvor vi møter John Michael Matibag (kalt JM), som skal være med oss hele dagen.

På vei opp den humpete veien fra kontoret til det første prosjektet vi skal besøke får vi en innføring i hvordan NMAP jobber med lokalsamfunnsutvikling. Torhild forklarer at det første MNAP gjør når de starter opp i et område er å hjelpe lokalbefolkningen til å organisere seg. Disse lokalsamfunnsbaserte organisasjonene blir NMAPs partner i det videre arbeidet i tillegg til de lokale myndighetene. > LOKALSAMFUNNSUTVIKLING I PRAKSIS.

Reportasje XL

#2/2016

9

> For å kartlegge hvilke behov som finnes, hjelper NMAP de lokalsamfunnsbaserte organisasjonene med å utføre en analyse i barangayen. En barangay er det minste lokalstyrte området her på Filippinene, nærmest en bydel eller et nabolag. Når behovene er blitt definert, er neste del av prosessen å utvikle en søknad om støtte. NMAP bidrar med planlegging, organisering og andre midler, mens den lokale organisasjonen bidrar med arbeidskraft og oppsparte midler. I alle prosjektene bidrar også myndighetene med sine ressurser. På Marinduque samarbeider NMAP med 26 lokalsamfunnsbaserte organisasjoner.

10

#2/2016

Reportasje XL

KLATRING ETTER KOKOS. Vi starter dagen med å reise opp til et lokalsamfunn hvor de produserer kokossukker. Den første personen vi møter er formannen i den lokale landsbyorganisasjonen, og han tar oss med rundt på området. Inne i et lite hus står det flere kvinner og rører i sevjen fra kokospalmen.

Den skal koke i fem timer før den blir til kokossukker. De må røre kontinuerlig for at det ikke skal brenne seg.

Vi får ferske kokosnøtter av en av mennene som jobber her. Som en apekatt farer han opp i treet, og noen minutter senere er bakken full av kokosnøtter.

Det er tungt arbeid for damene som må røre i fem timer, og derfor er de flinke til å rullere på arbeidsoppgavene.

Selv om dagene består av klatring, bærer ikke føttene hans preg av dette. En liten gutt som jeg tror er sønnen hans står nede på bakken og følger med på faren som klatrer rundt der oppe. Vi får drikke fra ferske kokosnøtter, og de forteller at de ikke har hatt noen ulykker forbundet med klatringen etter at de startet med kokossukkerproduksjon. Det er ganske så utrolig når man ser hvor fort og høyt de klatrer.

Landsbyen har fått nye arbeidsplasser og bedre inntekt gjennom dette prosjektet. Barna i landsbyen får gå på skole og noen kan ta høyere utdanning, og flere av de vi møter forteller at utdanning er viktig

og er en vei ut av fattigdommen. Landsbyen driver nå kokossukkerproduksjonen selv og skal utvide det videre. Prosjektet startet med kokossukker, og nå har de også startet med bier og honningproduksjon. Snart skal de benytte den dyrkbare marken til nye vekster og produkter. Det som startet som et lite prosjekt har utviklet seg til å bli noe stort, for lokalsamfunnet har akkurat sendt den første av flere store leveranser av kokossukker til Japan. >

Reportasje XL

#2/2016

11

Det er en stolt rektor som møter oss på skolen. Misjonsalliansens logo ser vi tydelig når vi kommer.

>

12

ET KLASSEROM – STOR FORANDRING. Dagen gikk, og vi fikk besøke flere lokalsamfunn og prosjekter. Det var spesielt ett som gjorde inntrykk: Et besøk på en ungdomsskole hvor Misjonsalliansen har bygd noen av klasserommene. Jeg har alltid tenkt at det ikke hjelper å bygge klasserom hvis man ikke har gode lærere som kan undervise i de. Jeg fikk forklart at på Filippinene er det sånn at hvis lokalsamfunnet bidrar med en bygning, stiller myndighetene med en lærer.

Derfor er det å bygge klasserom et viktig bidrag for at lokalsamfunnet skal få en skole.

Sola steker, og det er varmt både inne og ute. Vi blir møtt av rektoren på skolen, og han forteller om hvordan skolen har vokst siden oppstarten i 2011 og om hvordan de håper den kommer til å fortsette å vokse. Han viser stolt frem et rom som snart skal bli

#2/2016

Reportasje XL

et datarom og forklarer hvor viktig dette undervisningsrommet vil være for skolen og elevene. Vi fikk tre klasserom til Filippinene til bryllupet, og kanskje er det på Bagtingon high school de vil bli bygd?

Rektoren forteller at de håper de får flere klasserom så de kan utvide skolen ytterligere og få de høyeste klassetrinnene. På skolen går det 150 elever, og jeg får snakke med to av de, Christina og Jinan, som er fadderbarn hos Misjonsalliansen. I starten er de litt sjenerte og litt fnisete, men ved hjelp av JM får jeg tolket spørsmålene mine. Jinan er 16 år, og han forteller at han drømmer om å drive med business.

Han er takknemlig for å få gå på skole, og drømmen hans er å starte sin egen bedrift. For han er utdanning viktig, og han ville gått på skole uansett hvor lang skolevei han hadde hatt. Rektoren lytter

Denne broen har betydd en stor forskjell for lokalsamfunnet.

til elevene og legger til at barna før hadde lang vei til nærmeste skole, og for mange gjorde reisekostnadene det vanskelig å fullføre skolen. Christina på 17 år forteller at hun vil bli lærer når hun blir stor.

Kanskje hun en dag vil gi noe tilbake til dette lokalsamfunnet? Det er mye håp hos elevene. Rektoren forteller at de har veldig flinke elever som jobber utrolig hardt.

LITEN BRO, STOR FORSKJELL. Når jeg tenker på hvor selvfølgelig utdanning har vært for meg og hvordan det har vært vanskelig å velge fordi vi har så mange valg, ser jeg hvor mange ting vi tar for gitt. For disse ungdommene kan utdanning være veien ut av fattigdom, og noe så enkelt som å bygge klasserom kan

gjøre at de får denne muligheten. For dem handler det ikke om å ta et valg, men om å få en mulighet!

Andre steder kan noe så enkelt som en bro bety en stor forskjell – dette fikk vi demonstrert da vi torsdagen besøkte et lokalsamfunn hvor Misjonsalliansen har gitt materialene til å bygge en bro.

Lokalsamfunnet har bygget broen selv, og den har hatt stor innvirkning på lokalsamfunnet. Flere av barna bor på den andre siden av elven, og i regntiden ble vannet så høyt at barna ikke kom seg over og dermed gikk glipp av store deler av skolegangen. Noe så enkelt som en bro gjør at disse barna får tilgang til utdanning, noe som senere kan føre til en jobb. >

Reportasje XL

#2/2016

13

14

#2/2016

Reportasje XL

>

KUNNSKAP ER MAKT. Ved å besøke ulike prosjekter fikk vi innblikk i måten Misjonsalliansen jobber på. Det handler om utdanning, om å forbedre infrastruktur og etablering av bedrifter. Dessuten er formidling av kunnskap og informasjon en stor og viktig del av arbeidet, og derfor er ulike kurs viktige aktiviteter i prosjektene. I et av lokalsamfunnene fikk vi være med på et kurs. Stemningen stod i taket, og latteren satt løst hos dem som deltok, ikke minst da noen fikk i oppgave å mime ulike TV-reklamer. På kurset fikk deltakerne viktig informasjon om valg, og det ble åpnet opp for spørsmål og svar. Det viser tydelig at kunnskap er makt. Ting jeg ser på som en selvfølge er ikke alltid det for andre, og kunnskap vi får og blir opplært i fra vi er små, er for folk andre steder i verden helt ukjent.

På Filippinene er det en norm som sier at barn står i evig gjeld til foreldrene sine og at barna skal ta vare på dem når de blir eldre. Denne familietilhørigheten er dypt forankret i kulturen, men en slik tradisjon kommer også til uttrykk i det offentlige, politiske liv.

Politikere kan for eksempel donere gaver eller starte tiltak som kommer velgerne til gode, og velgerne kan føle de står i gjeld til disse representantene og føler seg tvunget til å stemme på dem. Kurset ga viktig informasjon om denne problematikken spesielt og demokrati generelt.

HELSE OG FRIVILLIGHET. Det er tid for lunsj. Den får vi servert på et helsesenter hvor Misjonsalliansen har bidratt med både bygning og utstyr. På dette helsesenteret kan lokalbefolkningen komme når de er syke; de kan komme for å sjekke blodtrykket, eller rett og slett for å veie seg. Det er ganske ulikt et sykehus eller legekontor i Norge, men det er tydelig at det gjør nytten. Jeg blir fortalt at lokalsamfunnet tidligere hadde problemer med lang vei til helsesenter, derfor fødte mange kvinner i hjemmene. Nå kan de komme hit.

Det er likevel vanskelig å se for seg at det senest på fredag lå en dame og fødte her. Det er varmt og trangt, og det er så vidt plass til tre personer inne på det som er fødestuen. Også på Filippinene har de et eget ord for dugnad, og alle vet hva dugnad er. På helsesentrene er det som oftest kun en jordmor som skal betjene flere lokalsamfunn.

Derfor er de avhengig av frivillige.

Provinsen og øya Marinduque har hatt en svært positiv utvikling de siste årene, og Misjonsalliansens rolle i tre kommuner på øya har vært betydelig. Noe av det som overrasket og imponerte oss da vi besøkte ulike lokalsamfunn og prosjekter i ulike faser, var måten Misjonsalliansen jobber på, med særlig vekt på samarbeid. Misjonsalliansen kan bidra med rådgivning og materielle ting, men det er lokalsamfunnet som gjør jobben og er med og kartlegger behovene. Dette gjør at de får et eierskap til prosjektene. Denne bærekraftige måten å jobbe på var en av grunnene til at vi ønsket å gi vår gave til Misjonsalliansen. At menneskene er sentrale i alle deler av prosjektene er viktig fordi vi tror på mennesker. Vi tror at mennesker som får muligheter har evner til å utnytte de og at det er menneskene selv som kan skape et bedre liv.

Måten Misjonsalliansen organiserer prosjektene på gjør at lokalsamfunnet etter hvert klarer seg selv. Dette fikk vi se da noen av prosjektene vi besøkte gikk mot utfasing. Prosjektene vi besøkte har gitt store ringvirkninger, og små tiltak kan fort utvikle seg til noe mye større: Broen som gir barna en vei til skolen, utdanning som kan gi et nytt liv, sukkeret som skaper arbeidsplasser eller en enkel fødestue som kan redde livet til mødre og nyfødte barn. n fmn@misjonsalliansen.no

ORGAN I S E R I N G F R A BUN N E N AV.

Det er god stemning på helsesenteret, spesielt når utstyret blir sjekket ut og prøvd.

Reportasje XL

#2/2016

15

Garness Konsert med

og innvielse av ny generalsekretær

Misjonsalliansen vil i forbindelse med landsrådshelgen 2016 invitere venner, faddere, givere og støttespillere til konsert med Garness.

Denne kvelden i Storsalen vil det også bli en formell innvielse av Andreas Andersen, Misjonsalliansens nye generalsekretær, som tiltrådte stillingen allerede 1. april.

Samfunnstjenlig nærin i utviklingsland

T

Velkommen til en innholdsrik og spennende kveld med tvillingsøstrene Ingelin Reigstad Norheim og Hildegunn Garnes Reigstad med band – og til et program der Misjonsalliansens diakonale arbeid får en sentral plass.

Kanskje inneholder kvelden også en overraskelse du ikke vil gå glipp av?!

Overtittel ittel Undertittel

Velkommen!

16

STORSALEN , Staffeldts gt. 4, Oslo LØR 28. MAI, KL. 19.00 GRATIS INNGANG

Nyheter

FOTO: FRIDE MARIA LISTRØM NÆSHEIM

17

x #2/2016

Nyheter

FOTO: RUBEN RUIZ HUANCA

Hygiene, humor og andinsk visdom Det etterlengtede vannprosjektet i Sanucachi er nå fullført, og 46 familer har endelig fått vannkraner til sine gårder. Innvielsen savnet ikke humoristiske innslag – og de hadde i tillegg en dypere betydning.

De første nye blanke kranene vi besøker, har blitt pyntet på humoristisk vis ved hjelp av dokker kledd i tradisjonelle bolivianske cholitaklær. Andre kraner er litt dristigere utstyrt En kvinne og lokker fram latter tar seg av de da det kreves at en «mannlige glidelås i et par jeans kranene» og dras ned for at vannet en mann «de skal kunne skrus på. Vi befinner oss i landsbyen kvinnelige Sanucachi på cirka 4600 kranene». meters høyde, to og en halv times biltur fra La Paz. I dag er det innvielse av et prosjekt som har pågått intensivt i fire måneder – Agua Segura – eller «Trygt vann».

Et etterlengtet prosjekt som under byggingen har tatt hele landsbyens arbeidskraft i bruk – menn, kvin-

18

#2 #2/2016 Bolivia

ner, ungdommer og barn. Alle har bidratt med det de kunne. Kvinnene organisert i fagforeningen «Bartolina Sisa» var spesielt aktive i gravingen av grøfter til rørene.

Det som ved første blikk virker humoristisk, har dog et dypere innhold. I den andinske verdensanskuelsen er vann – Mama Qhochale – et viktig gudevesen på samme nivå som Pachamama (Moder Jord) og Inti Tata (Fader Sol). Vann innebærer rikdom, fertilitet, liv og kan inndeles i «mannlig vann» (det som fosser fram og beveger seg livlig) og «kvinnelig vann» (det som står stille). Komplementariteten mellom «kjønnene» er viktig for liv og vekst, og derfor er tradisjonen ved slike innvielser at en kvinne tar seg av de «mannlige kranene» og en mann «de kvinnelige kranene». Det for oss humoristiske innslaget handler altså egentlig om en dyp respekt for naturen og det den gir.

Resultatet av prosjektet er at 46 familier endelig har fått rennende vann til sine gårder. Det er ikke drikkevann, men sikkert bruksvann.

Om vannet kokes, kan det drikkes.

Landsbybeboerne har forsøkt å få til dette flere ganger tidigere. Tidligere hadde kommunen i Luribay satt av penger til prosjektet – men summen var ikke tilstrekkelig, og dermed ble prosjektet lagt på is. Da Misjonsalliansen, kommunen og landsbyen delte på kostnadene og kunnskapen, tok endelig vannledningene, tanken og kranene form.

Vannkilden ligger på 4900 meters høyde på et fjell i neste dalføre.

Rørene går først ned i dalen og siden opp til landsbyen og har en total strekning på 10 km, noe som var en utfordring under byggingen.

Rørene må ha en rett vinkel for at vannet skal renne dit det skal. Det var til denne kilden landsbybeboerne tidligere gikk en 15 km lang vei for å hente vann. Når vann er en mangelvare, blir hygienen lidende.

Det finnes ca. tyve barn under fem år i Sanucachi. Mange av dem har tilbakevendende diareer, noe man nå håper å få bukt med.

«Det tar tid å endre holdninger og vaner omkring hygiene», sier Pablo Taborga, Misjonsalliansens ansvarlige for helsedelen av prosjektet.

Landsbybeboerne kommer til å få høre mye om viktigheten av å vaske hender, pusse tenner, vaske hele kroppen og koke vannet før det drikkes. Han tror at det tar cirka ett år før dette blir gode vaner for de aller fleste.

Man har også sett til at en «vannkomité» har blitt dannet. Den skal sørge for å vedlikeholde den tekniske delen av vannsystemet, og familier i landsbyen setter av en liten sum penger tll vannfondet som skal dekke kosten av vedlikeholdet. I vannkomiteen deltar blant annet Nemecio Canaza Nina, byens eneste rørlegger. Han og sønnen Roberth ser fram til å slippe å gå den lange veien etter vann, og Nemecio tror at dette prosjektet kommer til å føre til en stor forandring i mange menneskers hverdagsliv. n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

Retningsledende valg for Bolivia 21. februar gikk det bolivianske folket til valgurnene. Fremtiden til president Evo Morales skulle bestemmes. Presidenten lyste ut valg på om han kunne velges for en fjerde periode til tross for at Grunnloven forbyr det. Morales er første president av indianeravstamning, og han har vært populær, men med flere skandaler i forkant av valget var stemningen spent. Da stemmene ble talt opp, var det klart: Bolivianerne ønsker ikke Morales for en fjerde periode. n INGER ANNE KROKEIDE

FOTO: PABLO TABORGA NAVARRA

Gruppebilde fra forelesning for både menn og kvinner.

God kvinnehelse – brudd med tabu Da den lokale helsestasjonen i Luribay etter flere ukers intensiv kampanje lyktes i å få to kvinner til å ta livmorhalskreftprøver, kontaktet de Misjonsalliansen for å få strategisk hjelp. Resultatet ble over all forventning.

Tabu omkring kvinnekroppen gjør at få kvinner i aymarakulturen oppsøker lege, spesielt når det handler om å eksponere intime deler av kroppen. Dermed oppdages ikke livmorhalskreft og andre sykdommer i tide. En mislykket celleprøvekampanje på en helsestasjon i Luribay ledet til et spontant samarbeid med Misjonsalliansen. Misjonsalliansen tok kontakt med en lokal kvinneorganisasjon og samlet deres medlemmer og deres menn til en

forelesning om kvinnehelse.

Gjennom alvor og humor ble viktigheten av å undersøke seg formidlet. Resultatet ble at 27 kvinner testet seg i løpet av én dag. Dette er det antall tester helsestasjonen vanligvis får til i løpet av et halvt år. Av de kvinnene som fikk mennenes «velsignelse» og som selv våget å ta testene, hadde tre kjønnssykdommer og to livmorhalskreft.

Nå kan de få rett behandling. n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

$ Endrede økonomiske rammer/Forandringer på gang Vanskelige økonomiske tider har ført til tøffe beslutninger for ManBs nye direktør. Den norske kronens kursfall har nemlig forårsaket en reduksjon av ManBs årsbudsjett for 2016 fra 3,1 til 2,6 millioner US dollar. Dette krever en omorganisering av arbeid og organisasjonsstrukturen. Enkelte prosjekter har fått mindre midler dette året. For at så mye som mulig av pengene skal gå til allerede planlagte prosjekter, måtte femten ansatte slutte i januar.

På El Alto, som er ManBs største prosjektområde, har stadige politiske forandringer på kommunenivå gjort at planlagte byggeprosjekter er blitt satt på vent. Både boliviansk og norsk kontekst utfordrer oss altså til nytenkning.

Derfor pågår det nå et intensivt arbeid med å legge en ny strategi for arbeidet i Bolivia. n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

Bolivia

x

#2 19

Samarbeid om felles utfordringer Misjonsalliansens første regionale lederkonferanse for Sør-Amerika ble arrangert i tiden 14.–21. februar i Atibaia, 70 km fra São Paulo, i Brasil.

Konferansen samlet 29 deltakere fra Brasil, Ecuador, Bolivia og Norge.

Tone Lindheim, som var fungerende generalsekretær i tiden fram til ny generalsekretær tiltrådte, deltok på samlingen med Vi ble introdusert for foredrag om arbeidet som drives Misjonsali Ecuador og Bolivia, liansens mål og vi ble kjent med for de neste langtidsstrategiene i fem årene. disse landene. Det kan Også representantene være betydningsfullt fra Brasil, for oss, sier Bebeto.

Ecuador og Bolivia delte sine femårsplaner for arbeidet. Nasjonale ledere og utsendinger fra Norge fikk dessuten muligheten til å drøfte felles anliggender og diskutere prosjekter og programmer vedrørende arbeidet som Misjonsalliansen driver i SørAmerika. Representantene fra de tre prosjektlandene utvekslet tanker om

20

#2 #2/2016 Brasil

prosjektene i de enkelte land, og de fikk snakke sammen om nasjonale planer og nytenkning i arbeidet.

Bebeto Araújo var vert for lederkonferansen. Han er leder for Misjonsalliansens kontor i Brasil og presenterte strategiplanen vedrørende arbeidet i Brasil for perioden 2016–2020. I årene som kommer vil vekten fortsatt ligge på et godt kvalitativt arbeid med lokale partnere og godt samarbeid med diakonale nettverk på nasjonalt nivå. Den viktigeste utfordringen er den enorme sosiale ulikheten og urettferdigheten i Brasil og som i første rekke rammer de mest sårbare gruppene som barn, ungdommer og kvinner. – Denne første ledersamlingen for Misjonsalliansen i Sør-Amerika var vellykket og var verdifull for oss her i Brasil.

Vi ble introdusert for arbeidet som drives i Ecuador og Bolivia, og vi ble

kjent med langtidsstrategiene i disse landene. Det kan være betydningsfullt for oss, sier Bebeto.

Styreleder for Misjonsalliansens arbeid i Ecuador, Yolanda Salazar, snakket om mulige samarbeidsmodeller mellom de tre kontorene i Sør-Amerika. I et foredrag hun kalte «Sør-Sør» understreket hun betydningen av samarbeid omkring felles problemer. Hun tror at felles utfordringer i Brasil, Ecuador og Bolivia kan løses gjennom utveksling av teknologi, kunnskap, erfaringer og ressurser.

Konferansen i februar ble et forum for fellesskap og læring og et første skritt mot en ny type samarbeid mellom prosjektland.

– Det var et spennende møte og en felles erfaring av å tilhøre en diakonal organisasjon, avslutter Bebeto Araújo. n THAIGO COUTO

Jeg kommer til å savne alt – absolutt alt!

– men spesielt det åpne blikket til uskyldige barn. Motivasjonen min er ønsket om at barn skal få et bedre liv!

Disse ordene kommer fra Tania Paola Mendoza Casas. Hun kom til Liberia september 2013 for å være med og bygge opp mikrofinansinstitusjonen Diacona MDI som er den første mikrofinansbanken for Misjonsalliansen i Afrika. Tania forteller om et spesielt kall fra Gud til å gjøre dette: – Motivasjonen min har hele tiden vært et ønske om å bidra til å utvikle mennesker slik at de kan få bedre livskvalitet, og da jeg hørte om planene i Liberia, la Gud på hjertet mitt at jeg skulle dra hit. Jeg hadde allerede fem års erfaring med mikrofinans fra Diaconia FRIF i Bolivia og følte meg forberedt selv om jeg aldri hadde vært utenfor Bolivia før. Personlig har jeg lært mye og hatt stor utvikling. Ikke minst har jeg lært mye om å jobbe med mennesker, og jeg har virkelig lært å stå på egne bein, forteller Tania.

– Mitt beste minne er fra den dagen vi startet utlån til kunder.

Planer og manualer var klare – de første kundene kom, og nå skulle alt prøves i praksis. Helt klart er dette min beste dag her!

Tania har også møtt utfordringer etter at hun kom til Liberia. Kultur og miljø har vært forskjellig, og et halvår etter at hun kom brøt ebola-epidemien ut. – Da kunne vi ikke lenger

håndhilse på hverandre, og det var mye frykt og redsel blant folk. Men jeg har hele tiden tatt forhåndsregler og var aldri redd. Jeg har følt at Gud har beskyttet meg hele tiden, forteller hun.

Tania beskriver menneskene i Liberia som hardtarbeidende. De står på og ønsker et bedre liv for seg og sine, men systemene og ledelsen i landet er dårlig. Det er et gap mellom hva mennesker ønsker og hvilke muligheter de har. Hun forteller videre at borgerkrigen ennå preger hvordan mennesker tenker og handler.

Tanias videre planer er å dra hjem til Bolivia og ta en mastergrad samtidig som hun skal lede et av regionkontorene til Diaconia FRIF. – Jeg ønsker å jobbe videre innen utviklingsarbeid, og for å bli en enda bedre tjener for Gud må jeg utvikle meg videre, sier hun. Dette arbeidet er min lidenskap, og jeg ønsker å jobbe hvor som helst Gud har bruk for meg!

Selv om det fremdeles er mye å forbedre og utvikle i Diaconia MDI, sier Tania at målene hun hadde før hun kom til Liberia er nådd. Banken er åpnet og i full aktivitet, og andelen av misligholdte lån er lav. Allerede nå sier hun at hun kan se utvikling

i mange menneskers liv på grunn av mulighetene banken har gitt dem. – Det føles veldig godt at Gud påvirker menneskers liv på denne måten. Det vanskeligste er at ting går sakte. Det tror jeg har med kulturen her å gjøre og også en effekt av krigen.

Vi spør om det er noe hun ikke vil savne når hun drar herfra, men da kommer det kontant: Nei! – Jeg kommer til å savne alt – absolutt alt!

Tania har en klar Da jeg hørte om visjon for Diaconia MDI. Hun ønsker planene i Liberia, at banken skal la Gud på hjertet bli ledende innen mitt at jeg skulle mikrofinans i Liberia dra hit. og Vest-Afrika. For å nå dette er det viktig å ha fokus på å få tak i de rette menneskene til å jobbe her. – Vi trenger mennesker med de rette holdningene, folk som brenner for dette og som er villige til å jobbe hardt for å nå målene. Får vi fortsatt tak i trofaste medarbeidere som vil dette, kan Diaconia MDI nå langt. Alt er mulig hvis vi er ærlige, trofaste og går i Guds plan, smiler hun avslutningsvis. n JANNE HARBO ØYGARD

Liberia x

#2 21

Fadderbarn på ferieskole I Ecuador er det skolefri fra februar til mai. I Misjonsalliansens samarbeidsmenighet «Iglesia de Dios» arrangeres det i denne perioden ferieskole.

Frivillige fra nærområdet underviser i matematikk, pastoren underviser ut fra Bibelen, politiet har vært med og undervist om forebyggende tiltak mot narkotikabruk, og norske volontører hjelper med engelskundervisning. På bildet ser vi volontør Astrid Midtun og fire ferieskoledeltakere. n REBEKKA A. GARCIA

Kirkearbeid Misjonsalliansen fortsetter sitt arbeid i Guayaquil med kirkeledere, barn og ungdom.

Besøk av storesøster!

Inga Marie Bollestad fra Ålgård er volontør i Ecuador dette skoleåret, noe hun har drømt om siden storesøster var volontør her for syv år siden og hun selv var på besøk. De har begge en lidenskapelig interesse for Sør-Amerika, og sammen har de også besøkt arbeidet i Bolivia. Da er det ekstra koselig å få besøk av storesøster denne gangen. n CAMILLA GUDDAL

22

#2 #2/2016 Ecuador

Viktige mål med arbeidet i Ecuador har fra starten av vært å skape godt lederskap i lokalsamfunnet og stimulere lokale entreprenører ved små lån fra mikrofinansinstitusjonen D-Miro. I dag har ledertreningsprogrammet blitt utvidet med større vekt på et rettighetsbasert arbeid, med faglig bistand fra jurister fra andre NGO-er som Paz y Esperanza, og et større fokus på «integrert misjon». Denne tenkningen omkring misjon er et kjærkomment bidrag fra den latinamerikanske teologen René Padilla. Padillas teologi er blitt presentert overfor nye lokale ledere i arbeidet vårt gjennom seminarer i regi av «Senter for tverrfaglige, teologiske studier» (CETI).

CETIs ledertreningskurs tar for seg ulike temaer som familie og samfunn, arbeid og samfunn, kirke og samfunn, verdier og lederskap,

og undervisningen er knyttet tett opp til fattige lokalsamfunns behov.

Med engasjement og kreativitet har kurset gitt større ringvirkninger enn forventet. – Det skyldes at deltakerne blir oppmuntret til å dele denne kunnskapen videre til andre. På den måten får lokalsamfunnet lederprofiler med tydelig verdier og som er med og finner løsninger på problemer i lokalsamfunnet som vold, misbruk av barn og mangel av gode rollemodeller, sier Ignacio Peña, pastor i en av kirkene Misjonsalliansen samarbeider med.

Misjonsalliansen i Ecuador har jobbet med dette som mål i tjue år, og nå er organisasjonen i ferd med å implementere denne tenkningen.

Kirken trenger nye lederskapsmodeller; et verdibasert lederskap som setter spor i samfunnet, sier Ignacio Peña. n DANIEL GARCIA

Omorganisering i Misjonsalliansen i Ecuador Misjonsalliansen i Ecuador er i en fase med store endringer.

Ny prosjektperiode!

Ved oppstart av en ny prosjektperiode ønsker vi en best mulig forståelse av behovene i prosjektområdene våre.

Vi har valgt å bruke de første månedene på grundig forarbeid og undersøkelser. I løpet av denne tiden skaffer vi oss oversikt over hva kommunen tilbyr av tjenester, hvilke andre organisasjoner som jobber i området og hvor mange kirker der er.

For bedre å kunne forstå livssituasjonen og behovene til lokalbefolkningen har vi intervjuet 760 familier som bor i områdene. Med utgangspunkt i et spørreskjema får vi viktige svar og informasjon om temaene vi ønsker å jobbe med, som helse, utdanning, familieøkonomi, forebygging av seksuelt overførbare sykdommer, forebygging av vold i hjemmet og barns rettigheter.

For å gjennomføre intervjuene på en god måte har vi fått hjelp av 30 sosiologistudenter fra et universitet i byen. Disse studentene fikk grundig opplæring i hvordan man går frem under intervjuet, og de har gjort en fantastisk jobb i ti dager med å gå rundt på den varmeste og klammeste årstiden her i Guayaquil.

Studentene brukte ca. 40 minutter på hvert intervju.

Oppgaven vår er å bearbeide svarene og deretter utarbeide en prosjektplan med gode, målbare mål, og vi skal finne fram til lokale grupper vi kan samarbeide med. Det ligger mye spennende arbeid foran oss. n CAMILLA GUDDAL

Dette året er det oppstart av ny femårsstrategi. Vi skal fortsette å jobbe med lokalsamfunnsutvikling i marginaliserte områder av Guayaquil, men de tematiske prioriteringene og arbeidsformen vår justeres noe, der det blant annet blir et større miljøfokus og tydeligere deltakelse i kampen mot narkotika. I løpet av året skal vi også inn i et nytt område; San Fransisco. Med 22 års tilstedeværelse i Guayaquil har vi opparbeidet oss både kompetanse, tillit og strategiske relasjoner på ulike nivåer av samfunnet. Dette gir oss mulighet til å nå ut til desto flere ved å gjennomføre en del endringer i metoden vår. Vi ønsker blant annet et tettere samarbeid med offentlige institusjoner og andre organisasjoner. Dette er i tråd med de nye rammebetingelsene myndighetene har satt for utenlandske organisasjoner i Ecuador. Videre er det et behov for å effektivisere driften og redusere administrasjonskostnader ettersom vi i løpet av årene har vokst til en stor og kompleks organisasjon. Svak kronekurs over lengre tid medfører også til reduksjon av budsjettene.

Alle disse eksterne og interne faktorene som nå faller sammen gjør at vi blant annet har redusert staben til det halve.

Med tungt hjerte har vi begynt å ta farvel med kjære kolleger. Alt i alt er vi likevel spente og forventningsfulle til det som kommer, og vi har tro på at endringene vil føre til at vi i enda større grad blir med på å gi livet en sjanse for folk som har det vanskelig i Guayaquil. n SOLVEIG IRENE SELAND

Ecuadorx

#2 23

Flere deler utgjør en helhet Vi har tro på mennesker. Da jeg besøkte Marinduque for første gang, fikk jeg se at Misjonsalliansen er til stede på mange arenaer. Helheten i arbeidet gir varige resultater.

Filippinene er et mellominntektsland som de siste årene har hatt en økonomisk vekst på 5–6 prosent i året.

Dessverre har ikke den økonomiske veksten ført til flere jobber, heller ikke til at de fattige har fått bedre levekår. Forskjellene mellom fattige og rike har økt. Når vi jobber med lokalsamfunnsutvikling, søker vi Det er vanskelig å å minske gapet gå tilbake til skomellom fattig og len for barn som rik og å gi menhar vært ute i en nesker mulighet til lengre periode. et bedre liv.

Rektor ved skolen i Dampulan på Marinduque fortalte at Misjonsalliansen har bidratt med en ny bygning. Lokalsamfunnet jobbet på dugnad, og lokale myndigheter bidro for å få bygget ferdig. I tillegg bidro elevene på skolen med fem pesos hver. Jeg

24

Filippinene #2 #2/2016

skjønner at rektor må være stolt. Tilfredsstilte bygningskrav på skolene gir økt driftstilskudd fra myndighetene. Et nytt bygg kan derfor bety lønn til flere lærere, noe som både øker jobbtilbudet på øya og kvaliteten på undervisningen.

Fra skolen kjørte vi videre til helsestasjonen i Dampulan. Personalet samler informasjon om familiene som bor i området for å vite hvordan de kan hjelpe. De visste hvilke barn som var underernærte og hvem som trengte helsehjelp. En av utfordringene på Filippinene er at mange barn slutter på skolen på grunn av dårlig helse. Andre barn slutter fordi de må hjelpe foreldrene med å skaffe inntekt. Det er vanskelig å gå tilbake til skolen for barn som har vært ute i en lengre periode.

Etter besøket ved helsestasjonen kjørte vi inn i skogen og opp i fjellene til Bicas Bicas hvor Misjonsalliansen støtter produksjonen av økolo-

gisk kokossukker. Produksjonen gir arbeid til flere mennesker og engasjerer både menn og kvinner.

En bedrift fra Japan har vist interesse for kokossukkeret. Dette viser at bedriften har et potensiale til å nå andre markeder utenfor øysamfunnet. Familiene som jobber her er engasjerte, de drømmer om utvidelse og har håp for fremtiden.

Vi kjørte ned til kysten igjen og stoppet ved havet for å se på naturen. Marinduque er mye utsatt for tyfon og flom. Øya har mistet deler av mangroveskogen som beskyttet mot tyfoner og flommer. Nå har Misjonsalliansen vært med på å plante nye mangrovetrær langs kysten på Marinduque. Dette fører til økt beskyttelse og økt fiskestand rundt øya.

Lokalsamfunnsarbeidet har vokst frem i dialog med innbyggerne på øya og skaper en helhetlig utvikling. n TORHILD SKÅRNES

Landkontoret på Filippinene får nye partnere Vi på landkontoret på Filippinene gleder oss over å kunne presentere to nye prosjektpartnere som vi skal jobbe sammen med i tillegg til The Norwegian Mission Alliance Philippines. Våre nye partnere heter Lingap Pangkabataan og Share an Opportunity Philippines (SAO).

Lingap Pangkabataan Lingap Pangkabataan kan oversettes til «medfølende omsorg for barn og unge». Lingap jobber med lokalsamfunnsutvikling flere steder på Filippinene, og Misjonsalliansen støtter prosjekter i tre fattige områder i Manila.

Lingap jobber for å fremme barns rettigheter og for å gi fattige barn tilgang til helsetilbud og skolegang. Barns stemmer blir hørt i Lingap; da vi besøkte organisasjonen fikk vi møte en ung gutt fra et av prosjektområdene deres.

Han sitter i styret til Lingap og representerer barna i arbeidet deres. Når Lingap starter opp et prosjekt, går de i dialog med lokalbefolkningen for å finne ut hvordan de sammen kan løse utfordringer i lokalsamfunnet. I tillegg jobber de tett med kirker som er til stede i prosjektområdene deres.

Lilok Lilok Foundation er Misjonsalliansen Filippinenes nye nettverkspartner. Lilok tilbyr kurs og utdanning til pastorer og ungdommer fra fattige områder i Manila. Lilok ønsker å hjelpe menigheter til å jobbe helhetlig i kirke- og samfunnsarbeidet. I 2016 støtter Misjonsalliansen en ungdomsleir arrangert av Liloks studenter med fokus på «De fattiges Gud og fattigdom». I tillegg driver Lilok en økologisk gård utenfor Manila.

Gården brukes blant annet som retreatsted av menigheter fra fattige områder i Manila. n TORHILD SKÅRNES

Share an Opportunity Philippines (SAO) SAO jobber med lokalsamfunnsutvikling med fokus på fattige barn. Samtidig jobber de med å fremme motstandsdyktighet og tilpasningsevne i kystkommuner som er sårbare for naturkatastrofer. Misjonsalliansen støtter et av SAOs prosjekter i provinsen Iloilo. Flere kystkommuner i Iloilo ble sterkt rammet av tyfonen Haiyan i 2013, og katastrofen gikk hardt ut over barna.

Filippinene ble rangert som nummer 3 på World Risk Index i 2015. Det vil si at Filippinene er sårbare for naturkatastrofer som tyfoner, flommer, tsunami, stormflo og jordskjelv. Naturkatastrofer går hardest ut over de som er fattige og lever i sårbare situasjoner. SAO jobber med lokale myndigheter og innbyggerne i lokalsamfunnet for å skape strukturer som beskytter innbyggerne og ressursene deres under naturkatastrofer. En del av prosjektet innebærer sikring, etablering og vedlikehold av barrierer langs kysten, som for eksempel mangroveskoger. Gjennom prosjektet ønsker SAO at barna får være med og påvirke beslutningstakere til å sikre barn beskyttelse og velferd når katastrofene rammer. n TORHILD SKÅRNES

Filippinene x #2 25

Morsdraumen Dagen startar tidleg i Phnom Penh. Eg vert vekt av lydane i nabolaget. Gateselgarane er klare – nokre med ris og kjøt, andre med nuddelsuppe eller steikte riskaker. Dei sel små pakker med mat til kundar som stiller seg i kø på mopedane sine.

Phnom Penh er ein by av gateselgarar. Du finn dei langs gata der dei går med vognene sine, i trange, mørke, fuktige marknadar eller på fortauet med eit utlagt teppe med frukt og grønsaker. Dette er mødre som prøver å forsørge Kva håp har ho for familien sin. Plante, borna sine medan hauste, kjøpe, forhandle, koke, ho kneler ved selge. ovnen og bles fyr Her og der og i flammane for overalt har mødre å tilberede den vore vakne, oppe vesle maten dei før sola, medan har den dagen? familien søv. Det er ho som tenner kolovnen og prøver å få opp fyren med å vifte med ei papplate. Dei som har fyr, kokar ris. Kanskje litt tørka fisk.

Kanskje ein liten kjøtbit.

Eg vert møtt av den same scena kvar morgon frå balkongen i det eg gnir søvnen ut av auga. Også eg har ein familie å gjere klar for dagen.

26

Kambodsja #2 #2/2016

Gutar som må ha klede og frukost før dei fer på skulen. Rett utanfor leiligheita vår dominerer ein byggeplass. Sement og murstein vert heisa opp fleire etasjer til ventande hender. Ein sementsekk eller eit par mursteinar om gongen. Under, heilt nedst på byggeplassen, held ei mor babyen sin medan ei lita jente puslar puslespel av murstein.

No og då spring eit par nakne gutar rundt på byggeplassen og utforskar leikeplassen sin. Dei spring mellom stablar med murstein, inn og ut gjennom konstruksjonslabyrinten som stadig er i endring. Dei går ikkje på skulen, sjølv om dei burde.

Kva er historia deira? Ein far som tar med seg heile familien frå provinsen for å finne arbeid? Kva anna val har dei enn å bu, alle saman, på denne byggeplassen? Kvar dag lagar mora ein heim på eit uferdig golv. Kva drøymer ho om medan eg ser ho vaske klede der mellom søppel og brukte sementsekkar? Kva tenker ho på medan ho held babyen sin og ser gutane springe rundt heile dagen på ein byggeplass full av far-

lege kantar og murstein som ramlar ned? Kva håp har ho for borna sine medan ho kneler ved ovnen og bles fyr i flammane for å tilberede den vesle maten dei har den dagen? Kva gjer ho når ho legg babyen til å sove i dette støvete bygningsskjelettet?

Eg går inn att frå balkongen der eg har latt tankane vandre. Gutane mine er vaska og klare til å bli ikledd reine klede. Bordet er dekka med brød og pålegg og melk. Vi skundar på gutane til å kle på seg og ete.

Ofte klagar dei, på syltetøyet dei heller vil ha enn det som står på bordet, på brødet som ikkje er godt nok, på alt og ingenting.

Eg har også draumar og håp for borna mine. For takknemlege hjarte, for visdom og forståing av urettferdigheit, for velvilje frå Gud og menneske. For at draumane deira skal bli oppfylt og ambisjonane møtt.

For helse og godt forsyn. Ho har sikkert også desse draumane, men for tida bles ho fyr i flammane for å mate borna sine og drøymer om dagen ho kan kle dei for å sende dei til skulen. n KAREN MYRENE

Ei håpefull framtid Etter ni års innsats i landsbyen Chork Porpol gjennom vår lokale partner CFT, var denne landsbyen ein av fleire som viste at dei var klare til å ta leiinga for si eiga utvikling. For å markere dette vart det organisert ein avslutningsseremoni.

Etter ein varm velkomst kom representantar frå landsbyen fram for å uttrykke sitt syn på endringane som har skjedd. Dei har lært å dele ressursane gjennom ei spare- og lånegruppe.

Dei stolar meir på kvarandre, og når nokon er bekymra for noko, kan dei seie det og fleire jobbar saman for å finne ei løysing. Dei har også blitt betre organisert og kan diskutere med myndigheitene om endringar dei ønsker å sjå i landsbyen.

Choun Map (45), ein lokal leiar, forklarte korleis dei har bygd ein veg

i landsbyen med pengar frå sparegruppa, tilskot frå CFT og dugnadsinnsats. På våren i 2016 planlegg dei å bygge ein ny veg saman, som sitt første utviklingsprosjekt etter at CFT har avslutta arbeidet der.

«Desse vegane er veldig viktige for gardsdrifta og for dei som driv med handel», legg Choun Map til.

Etter å ha jobba saman i fleire år har lokalsamfunnet fått auka tillit til at utvikling kan skje når alle jobbar saman mot eit felles mål.

JULIA BOUNCHAREUN

Integrert landbruk – No treng eg ikkje fare på marknaden for å kjøpe grønsaker lenger!

67 år gamle Yuos Saran tar smilande imot oss på den vesle garden. Her dyrkar han grønsaker saman med kona Um Kong. Dei har og en liten fiskedam og ei innhegning med høns. Innhegninga gjer at færre småkyllingar vert tekne av rovfugl, og det er lettare å samle hønsegjødselen som så gir næring til grønsakene. Dei får også næring frå vatnet som vert tatt frå fiskedammen.

Han har fått trening av Ponleu Ney Kdey Sangkhum («Håpets lys»), ein av Misjonsalliansens samarbeidspartnarar i Kambodsja, og er «model farmer» i landsbyen. Det betyr at andre kan kome til han for å sjå korleis han dyrkar jorda.

Um Kong er med i ei lokal sparegruppe. Medlemmane sparer eit lite beløp kvar månad. Etter kvart er det mulig å ta opp lån.

Eit kunstig venstrebein pga. eit medfødt handicap tyder på at livet ikkje berre har vore lett for Saran. – Ikkje alle kan få til det eg har gjort, seier han. – Då treng ein stå-på-vilje og pågangsmot. Og godt humør kjem også godt med. n

Kunne sende dottera til ungdomsskulen Ben Youn er 43 år og bur saman med sin ektemann og 5 born i landsbyen Chrey i provinsen Prey Veng. Inntekta hennar er for det meste avhengig av jordbruksaktivitetar slik som risdyrking og dyrehald.

I tillegg til dette har ho spedt på inntekta ved å sy, og mannen ved å selge sukkerrørjuice. Likevel var det vanskeleg å sende alle borna til skule.

Livet vart forandra då Misjonsalliansen sin partner LNU starta arbeid i landsbyen hennar i 2011. Først vart ho medlem av ei sparegruppe. Gjennom denne gruppa kunne ho ta opp små lån slik at ho kunne utvide syverksemda si. Dessutan fekk ho hjelp til å forbetre måten ho dreiv forretning på, slik at ho no har meir enn dobla det ho får inn på sying. «Eg tener omtrent 75 dollar i månaden no, mot berre 35 dollar før», fortel Ben Youn.

Då den eldste dottera besto eksamen til å kunne begynne på ungdomsskulen, kunne Ben Youn kjøpe ein moped til henne slik at ho kan kome seg til og frå skulen. Dette var ein stor prestasjon, for mange born sluttar skulen fordi det er for langt å reise.

I tillegg til å utvide syverksemda deltek Ben Youn og mannen aktivt på kurs i landbruk og dyrehald. Dei har auka produktiviteten på garden og forbetra ernæringa si ved å dyrke varierte grønsaker. n SAO SAM ORN

Kambodsja x #2 27

Kvinnene i Lüliang landsby Longchuan er en avsides kommune i Yunnan-provinsen, som grenser til Burma.

Misjonsalliansen støtter to landsbyer som ligger her; Mushui og Lüliang. De fleste som bor i disse landsbyene tilhører en minoritet kalt Jingpo. Flere kvinner fra Burma har kommet hit og giftet seg med menn i landsbyene.

I januar reiste Layn og Yinghong, to representanter fra Misjonsalliansen, til landsbyen Lüliang. Hensikten med turen var å besøke prosjektene for oppfølging, men den dagen de kom dit skulle det være et tradisjonelt bryllup i landsbyen, og alle gjorde seg klare for den store festmiddagen. Layn og Yinghong ble invitert til å være med, og de fikk da se hvordan kvinnegruppene jobbet i praksis.

28

#2 #2/2016

Kina

På kjøkkenet er flere kvinner i ulik alder samlet, travelt opptatt med å lage mat til bryllupsfesten. Da kvinnene fikk høre at Layn og Yinghong kom fra Misjonsalliansen, ble de glade og ønsket å takke for støtten de hadde fått. Gjennom Misjonsalliansen har de fått kjøkkenutstyr som de nå bruker i sitt ny-oppstartede cateringfirma. Gjennom dette har de mulighet til å tjene egne penger og å

utvikle firmaet. En av jentene forteller stolt: «Før vi startet cateringfirmaet, måtte vi leie inn folk fra andre landsbyer hver gang vi skulle ha en fest, dette kostet mye og var ikke en optimal løsning. Nå bruker landsbyen våre tjenester, og også andre landsbyer har hørt om oss og leier inn vår hjelp når de trenger det.»

Under middagen fortalte landsbylederen, Mr. He, at «tidligere var

Nå bruker landsbyen våre tjenester, og også andre landsbyer har hørt om oss og leier inn vår hjelp når de trenger det.

kvinnene mye inne i husene sine. De stelte huset og passet barna. På grunn av kvinnegruppene deltar de nå aktivt i landsbyen.

De har satt sammen ulike team, for eksempel et underholdningsteam, og deres vakre sang og dans sprer mye glede.

Vi er utrolig takknemlig for deres deltakelse og endringene som har blitt gjort for kvinnene i landsbyen vår.»

Underholdningteamet skal opptre etter middagen, og de øver iherdig. Zhao Datuo, en ung kvinne som er med i teamet, forteller: «Lüliang har større utvikling enn landsbyen jeg kommer fra i Burma. For noen år siden giftet jeg meg med en bonde i denne landsbyen. I starten hadde jeg det vanskelig, og jeg isolerte meg fordi jeg ikke kunne forstå eller snakke kinesisk. Mannen min fortalte meg at jeg kunne lære kinesisk i kirken, han oppmuntret meg til å dra dit, og nå kan jeg snakke kinesisk uten problemer. Jeg har nå blitt medlem i kvinnenes arbeidsgruppe, og jeg nyter livet i Lüliang fordi jeg har så mange muligheter her.»

Leder for kvinnenes arbeidsgruppe, Mrs. Wang, forteller at mer enn 80 kvinner i landsbyen har deltatt i ulike kvinnegrupper, basert på deres interesser og evner. Nå jobber de sammen og støtter hverandre i alt fra jordbruk til foreldrerollen. n

Mer enn bare et språkkurs I landsbyen Lüliang i Longchuan kommune jobber Misjonsalliansen med lokalsamfunnsutvikling.

Her ble det startet et språkkurs som en ressurs for kvinner som flyttet fra Burma. Den gode innsatsen til lærerne har gjort at flere bønder blir med på kurset, også menn.

Språkkurset har utviklet seg fra at de kun lærte å lese og skrive til at de nå lærer andre ting, som bruk av mobiltelefon og pc og utdan-

ning innenfor helse. De lærer også om lover og regler. Deltakerne sier kurset har gitt de ny kunnskap som har økt livskvaliteten deres. Kurset er nå organisert av bøndene selv, og de møtes to ganger i uken.

Kurset har blitt mer enn bare et språkkurs og får marginaliserte grupper med i samfunnet. n

Stort håp i liten nøtt I mange år har inntektskildene til bøndene i landsbyene Mushui og Lüliang vært sukkerproduksjon. Prisen på sukker har falt de siste årene, og bøndene må finne nye måter å livnære seg på.

Med midler fra Misjonsalliansen startet bøndene i 2014 produksjon av macadamianøtter. Totalt har 4500 trær blitt sådd, og disse vil bære frukt om to år.

Gjennom prosjektet får bøndene også besøke fabrikker som jobber med nøtteproduksjon. Her får de lære om produksjonen og får et innblikk i framtiden til markedet.

Nøtten gir nå nytt håp til bøndene. n

Kina

x

#2 29

300 elever og to doer Til tross for at Tan Hung ungdomsskole er en ganske ny skole med mer enn 300 elever ble det bare bygd to toaletter; ett for gutter og ett for jenter. Disse toalettene var i dårlig forfatning, skitne og illeluktende. I samarbeid med lokale skolemyndigheter støttet Misjonsalliansen i 2015 en delvis oppgradering av disse toalettene etterfulgt av et kurs om personlig hygiene.

14 år gamle Thao var en av elevene som deltok på kurset. Hun fortalte at hun lærte mye nytt. «Fiskedamtoaletter (red: en planke med hull over en fiskedam) er så vanlig her at jeg ikke visste at det hadde negative konsekvenser for miljøet. Nå vet jeg at det å benytte hygieniske toaletter ikke bare er bra for meg, men også for miljøet.»

Thao og hennes to venner nøyer seg imidlertid ikke bare med å bruke de nye toalettene, de har også meldt seg frivilllig til å sørge for at toalettene og skoleplassen er ryddige og rene. Hver uke bruker jentene en time på å gjøre skolen litt renere og samtidig gjøre en innsats for miljøet. Jentene vasker ikke bare etter de andre elevene, de prøver også å oppmuntre de andre elevene til å huske å skylle ned etter seg og bidra til en luktfri hverdag. n NGUYEN THI BAO TRAN OG ASLAUG GOTEHUS RØNNINGEN

30

#2 #2/2016 Vietnam

Vennskap og læring En av hovedsatsingsområdene til Misjonsalliansen er å jobbe for at barn og ungdom med funksjonshemninger skal bli inkludert i skoler og lokalsamfunn. For Lam (10 år) har dette betydd at han nå går på skole og har venner.

Alternativet for han var å være gjemt bort hjemme.

I en alder av fire år hadde Lam lært seg tre ord; ku, bestemor og mamma. Foreldrene trodde at det var noe galt med Lam og forsøkte å holde han skjult hjemme. Heldigvis kom det en lærer fra den lokale skolen til landbyen deres som klarte å overbevise foreldrene om å sende ham på skolen.

Lam startet i barnehagen da han var fem år. Han hadde vanskelig for å konsentrere seg og klarte ikke å skjønne mye av det læreren sa.

Læreren valgte derfor å fokusere på å lære bort dagligdagse rutiner og få han inn i leken med andre

barn. Heldigvis hadde Lam lærere og foreldre som støttet han, og gradvis kunne man se at Lam lærte nye ting. Nå kan Lam lese og skrive.

Han kan svare på spørsmål relatert til undervisningen og løse enkle mattestykker. Det aller viktigste er at han nå kan kommunisere og leke med vennene sine.

«Sønnen min har lært så mange ting fra skolekameratene sine», forteller Lams mor. «Hvis vi ikke hadde sendt han på skolen i tide, hadde han kanskje aldri lært å snakke ordentlig.» n TRAN BAO MINH OG ASLAUG GOTEHUS RØNNINGEN

Fakta om fotball i NMAV

■■

■■

Lek og fotball med besøk fra Solborg Folkehøgskole

Etablering og oppfølging av fotballklubber ved samarbeidsskolene våre i Mekongdeltaet er en del av Misjonsalliansens satsing på utdanning. Fotball skal være gøy og være med på å bygge vennskap og fysisk helse blant elevene. I tillegg er fotballklubbene en viktig arena for å formidle informasjon til barn og unge om blant annnet helse, hygiene, samliv og likestilling.

Så langt har 11 fotballklubber blitt etablert i Tan Phu Dong-distriktet til glede for 930 unge jenter og gutter.

VO DUC DUNG OG ASLAUG GOTEHUS RØNNINGEN

Fra å være litt trøtte på grunn av jetlag brøt smilene og energien fram hos folkehøyskoleelevene fra Solborg da de møtte vietnamesiske skolelever i Tan Phu Dong.

Solborg-eleven Jørgen Skjetne fikk god kontakt med en liten gutt med hoppetau og forsøkte å briljere med gamle kunster. Medelev Karoline Alvheim forteller at hun forsøkte å snakke med en liten jente som kunne noe engelsk. De fant tonen, og det ble et sterkt møte.

Astrid Sandal forteller at det var veldig spennende å høre om arbeidet til Misjonsalliansen og se det selv i praksis. Hun synes at svømmeopplæring er viktig, for det er vann og elver overalt på øya der barna bor. Drukning er en av de vanligste dødsårsakene for barn som bor i Mekongdeltaet. Barna svømte med solide tak både over og under vann, og gymlæreren imponerte.

Eneste utfordring er at bassenget er for lite til at barna får prøvd seg på ordentlige lengder.

Solborg-elevene ble med på fotballkamp, og stemningen var høy.

Guttelaget måtte til slutt se seg slått 3–2. Jørgen forteller at de gav alt, men at det var slitsomt med både 33 varmegrader og støvete bane. Det er ingen unnskyldning, understreker han, det andre laget var best denne gangen. Jentelaget fra Solborg vant deretter solid, og til slutt var det en spennende mix-camp som endte i norsk favør.

Jørgen forteller at prosjektene var mer velutviklet enn han hadde sett for seg. Det er utrolig bra at prosjektet har så stor kapasitet, sier han.

Misjonsalliansen setter stor pris på besøket fra de engasjerte ungdommene og håper at noen av dem tar utfordringen om å verve flere faddere til Vietnam. De har sett at det nytter. n GURO NESBAKKEN

«Rettigheter er ikke bare for voksne» Mr. Nguyen Van Phan har vært lærer i mange år. Likevel har han alltid tenkt at det bare er voksne som har ytringsfrihet og rett til å ha en stemme. Dette endret seg imidlertid etter at han deltok på et 3-dagers kurs om barns rettigheter i regi av Misjonsalliansen.

Mr. Phan forteller at «nå vet jeg at barn også har rettigheter, de har rett til å bli hørt og til å bli respektert». Den nye kunnskapen har ført til at han har endret måten han underviser på, og han gir nå elevene større mulighet til å ytre seg i timene. n NGUYEN THI BAO TRAN/ ASLAUG GOTEHUS RØNNINGEN

Vietnamx

#2 31

Vi tror på mennesker

Utdanning Vi tror på mennesker som kjemper for kunnskap!

I prosjektene våre finner vi mennesker som arbeider for at sårbare og marginaliserte grupper skal få tilgang til utdanning. Skole og utdanning er en viktig vei ut av fattigdom.

32

Litt på siden #2/2016

Vann, sanitær og helse Vi tror på mennesker som sammen bygger brønnen!

Tilgang til rent vann og gode sanitære forhold er grunnleggende for helse og livskvalitet, og slike prosjekter er ofte noe av det første en landsbybefolkning ønsker seg.

Misjonsalliansen tror på mennesker! Det er for så vidt ikke noe nytt - det har organisasjonen gjort siden starten i 1901.

Det som er nytt er at Vi tror på mennesker nå er vårt slagord.

Vi tror at det er en iboende kraft hos oss mennesker til å ville det gode, løfte hverandre opp av og fra det som holder oss nede. Noen ganger klarer vi det selv, andre ganger må vi ha hjelp til det.

Vi tror på mennesker. Det kommer til uttrykk i misjonen vår: Fattige og diskriminerte mennesker skal møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen skal vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle!

Vi tror på de mennesker som daglig kjemper for å gjøre hverdagen litt bedre, de som dag for dag strekker seg etter mulighetene som blir gitt dem. Vi tror på dere givere og faddere som hver måned er med og bidrar til at et barn, en familie, et lokalsamfunn reiser seg fra fattigdom og urettferdighet.

Vi tror på mennesker – fordi vi sammen tror vi kan gjøre verden litt bedre!

Faddere/ givere Vi tror på mennesker som bidrar til en mer rettferdig verden!

Våre faddere og støttespillere bidrar til å skape forandring i storbyslum og fattige lokalsamfunn på landsbygda. Dere skaper varig endring i enkeltmenneskers liv og nytt håp for framtiden.

Kirke Mikrofinans Vi tror på mennesker som skaper arbeidsplasser i lokalmiljøet sitt!

Misjonsalliansen jobber både for sosial og økonomisk utvikling og støtter prosjekter som styrker matsikkerhet og stabil inntekt.

Lånekundene våre skaper ofte positive ringvirkninger i lokalsamfunnet sitt.

Vi tror på mennesker som viser Jesu kjærlighet i praksis!

Lokale menigheter og lokale kristne er viktige aktører i lokalsamfunnet sitt. De formidler tro og håp, og de bidrar til endring og utvikling og et inkluderende fellesskap.

Av Oddmund Køhn FOTO: BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH OG FREDRIK HÆREID

x Litt på siden

33

Ftilrabarang bryll K jent for å gjøre godt

Den nye generalsekretæren om Misjonsalliansen:

Magi i 5. etasȷe

Det er fredag 19. februar, og klokken har passert fire på ettermiddagen. Gradestokken viser fem grader, og det er små glimt av blå himmel. Regnet ligger i lufta, noe det ofte gjør når man befinner seg i Bergen. Om få timer kommer det noen helt spesielle gjester hjem til Anne Kristin Blom, de skal spille konsert – i hennes stue!

Tekst og foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

34

Reportasje M #2/2016

Reportasje M

Reportasje M

#2/2016

 35

>

Telefonen ringer, og meldingene tikker inn. Anne Kristin er i full sving på kjøkkenet; kaker og frukt står på benken, og kaffetrakteren er satt på. Det er ikke første gang Anne Kristin arrangerer noe i denne stua. – Jeg er den i gjengen som elsker å arrangere ting; på 17. mai var vi 17 stykker her, og det tror jeg var rekord. I kveld kommer det godt over 20 stykker, og det er første gang jeg skal arrangere konsert her, forteller hun ivrig.

Anne Kristin ble fadder på en julekonsert i Johanneskirken i Bergen og ble da samtidig med i trekningen om en stuekonsert med Garness. Garness består av to musikalske tvillinger som vokste opp på Frekhaug, en halvtimes kjøretur fra Bergen. Det er ikke første gang hun hører disse jentene spille. Anne Kristin vokste opp med barneplatene til Garness og hørte de for første gang på konsert mens de gikk under navnet Twins.

Konserten i Bergen var første gang hun hørte Garness live i voksen alder. Anne Kristin hadde på forhånd bestemt seg for å bli fadder – at man kunne vinne en konsert med jentene var en bonus.

En bonus hun endte opp med å få! – Jeg pleier aldri å vinne noe, så jeg ble veldig overrasket og trodde ikke at det kunne være sant. Jeg måtte ringe søsteren min med en gang, og vi begynte å høre gjennom de gamle kassettene fra vi var små, vi kunne fortsatt alle sangene, ler hun.

FADDER MED EN BONUS.

Anne Kristin fortsetter å bake og rydde, hun er spent på hvordan kvelden og møtet med Garness kommer til å bli. – De er jo ganske kjente, men jeg tror de er veldig jordnære, sier hun.

Plutselig ringer det på døra. Garness kommer inn, og med seg har de masse utstyr. – Det er godt det er heis her, sier de og ler. Jentene er ikke vant til å rigge opp alt utstyret selv, men de setter i gang med godt mot, og hjelpen er bare en telefon unna. Det rigges, drikkes kaffe, skravles og prøvesmakes kake, og etter hvert begynner gjestene å komme.

ONCE IN A LIFETIME.

Anne Kristin har invitert venner, familie og kollegaer. Kollegaene Tone Lill og Camilla syns det var utrolig kjekt å bli invitert. Tone Lill har ikke hørt Garness tidligere, men har skjønt at hun har noe å glede seg til. – Alle jeg forteller det til, sier: Er det sant? Så heldig du er! Hun forteller at hun elsker intimkonserter, men at hun aldri har vært på en stuekonsert med proffe musikere.

Stua begynner å fylles opp, og det er mange hender i sving. Gjestene har med blomster og kaker, og det er latter og klemmer. I bakgrunnen tester Garness lyd og gjør de siste justeringene.

Noen sier at dette er en «Once in a lifetime»-sjanse, og det er en spent og forventningsfull gjeng som setter seg klare i sofaen. Lille Solveig på bare én måned ligger klar i fanget til mamma. Hun er den yngste gjesten i kveld, og Garness har snart fått en ny fan.

Alle stolene er fylt opp, og Anne Kristin og Garness er klare for sin første stuekonsert. – Vi kan jo begynne med å si hvem som er hvem, sier de og ler. De åpner konserten med sangen Home, noe som passer godt på en stuekonsert. Hildegunn blir aldri helt fornøyd med lyden, og Ingelin forteller at hun er en skikkelig lydnerd og at dette er en kamp hver gang.

Hildegunn blir etter hvert fornøyd, og de fortsetter med en sang på sparket, en sang som tar gjestene tilbake til 1993.

– Her må dere klappe med hvis dere kan den, sier de. Publikum synger og klapper, og Garness er imponert. – Dere er jo helt rå på klapping. Så musikalske venner du har, sier de til Anne Kristin.

Plutselig ringer det en alarm som sier at parkeringen holder på å gå ut, men Garness er ikke helt ferdige ennå, og publikum er klare for mer. De fortsetter og forteller om en sang de har skrevet som en hyllest til sine ektemenn. – Vi er litt sånn at alt kan bli helt krise, så da er det godt å ha de som er så rolige og stødige. >

EN TRESTEMT FORSAMLING.

Øverst til venstre: Anne Kristin forbereder kaker og frukt til gjestene.

Nederst til høyre: Anne Kristin foreviger kvelden med en selfie.

36

#2/2016

Reportasje M

Reportasje M

#2/2016

 37

Lille Solveig ligger klar på fanget til Mamma, klar for sin første Garness-konsert.

>

38

Mellom sangene engasjerer Garness publikum, og plutselig synger hele stua trestemt.

Tilbakemeldingene kommer umiddelbart fra salen. Publikum er imponert over jentene som spiller på ulike instrumenter mens de synger. Hildegunn, som holder styr på trommer og klokkespill, forteller at hun syns det mangler bass på noen av låtene. En bassist i salen melder seg frivillig til å bli med og spille neste gang. Jentene takker ja og ler, de er jo vant til å ha med seg et helt band.

#2/2016

Reportasje M

Konserten avsluttes med trampeklapp og et publikum som er svært fornøyd med kveldens begivenhet. Gjestene berømmer jentene for det store lydbildet de klarer å lage, selv om de bare er to stykker. De snakker om hvordan den intime settingen gjør at det er lettere å følge med på tekstene og leve seg inn i musikken. Garness forteller om den nye plata som er på vei og som skal spilles inn på et bedehus Hildegunn og mannen har kjøpt. – Forrige plate ble spilt inn i et studio som var halvparten så stor som denne stua, sier Hildegunn. – Nei, nei, Hildegunn, den var

NY PLATE I GAMMELT BEDEHUS.

Jentene takker for seg og er fornøyde med sin første offisielle stuekonsert.

ikke så liten, sier Ingelin, og de blir til slutt enige om størrelsesforholdene.

GARNESS + MISJONSALLIANSEN. Garness er en av Misjonsalliansens samarbeidspartnere, og grunnen til at Garness ønsker å jobbe med Misjonsalliansen er flere: – Respekten Misjonsalliansen viser for enkeltindividene er noe vi syns er veldig viktig, og at man gjennom fadderordningen hjelper og utvikler hele lokalsamfunnet, så de kan klare seg selv, forteller Hildegunn.

– Som musiker er det fint å få bruke musikken sin til noe vi syns er viktig, avslutter de samstemt.

Både gjestene, Anne Kristin og Garness er fornøyde med kveldens konsert. Alle sier det er noe som frister til gjentakelse, og det har vært en konsert som sent vil glemmes. Anne Kristin kommer med blomster til jentene og takker for konserten. Gjestene mingler, spiser kake og tar inn inntrykkene fra kvelden.

Når kollega Tone Lill får spørsmål om hun nå er blitt Garnessfan, er svaret klart og tydelig: JA! n fmn@misjonsalliansen.no

Reportasje M

#2/2016

39

40

Portrett   #2/2016

Portrett

Ftilrabaranga bryllup K jent for å gjøre godt

Den nye generalsekretæren om Misjonsalliansen:

Magi

Jeg liker ikke dill. Jeg liker ting som funker. Da er det fint å jobbe sammen med noen som vil noe.

Dette sier Andreas Andersen, Misjonsalliansens nye generalsekretær. Det meste av det han har gjort i løpet av arbeidskarrieren har handlet om å etablere noe eller forandre noe.

Nå skal han være øverste leder i Misjonsalliansen. Han får trolig bruk for begge egenskapene. > Tekst og foto: Oddmund Køhn

i 5. etasȷe

Portrett

x #2/2016

41

> – Jeg er heldig som får være med på dette og enda en gang få lov til å gå inn i en meningsfull jobb. Da det ble kjent i staben at jeg skulle overta jobben som generalsekretær, sa jeg til dem at jeg ikke kunne tenke meg noe bedre å bruke kreftene på, forteller Andreas Andersen, som takker Gud for den nye tjenesten han skal inn i. – Det er en tråd gjennom hvordan jeg er blitt ledet inn i ulike oppgaver, og nå samles trådene i denne jobben i Misjonsalliansen.

Jeg gleder meg, sier han.

diene vi har. Vi er tydelig forankret i en sterk identitet og vet at vi er til for et større formål, sier en engasjert Andreas Andersen og poengterer følgende: – Misjonsalliansen som aktør og eier av bankene er viktig. Bankene eies ikke av investorer eller folk som er ute etter profitt.

Andersen går fra én lederstilling til en annen, og det innenfor samme «konsern». Det er likevel ulike roller. Den ene er spisset mot ett tydelig tiltak og har få ansatte og liten organisering i Norge. Den LANG FARTSTID. Andreas er ikke noe nye rollen Andreas nå tar på seg er ubeskrevet blad i Misjonsalliansen- Min forståelse av diaannerledes. Han skal jobbe bredere, koni er at når mennessammenheng. Etter fire år som utha lederansvar for flere mennesker, sending i Ecuador og deretter seks ker har fått nytt håp og han skal på en annen måte være år som leder av Alliance Microfi- og gode muligheter, med og spre engasjement og entusinance AS (AMAS), Misjonsalliansens så skal de merke at de asme blant givere i Norge. Han skal heleide mikrofinansselskap med blitt sett og berørt av bruke nye sider av seg selv. suksessrike banker i fire land, har Gud og rette takken til – Det er en annerledes oppgave. han gode forutsetninger for å gå inn han. Og ikke til oss.

Jeg vil få en tydeligere lederfunki den nye rollen. sjon. AMAS skal ikke synes så mye – Da det ble snakk om å søke på stillingen, var i Norge, mens det motsatte er tilfelle med Misjonsjeg i starten usikker. Jeg hadde tidligere sagt at alliansen. Jeg skal være med og gjøre arbeidet mer lederstillingen i AMAS måtte være den mest spen- kjent og fortelle om en troverdig organisasjon det nende stillingen i kristen-Norge. Mikrofinans er er verd å støtte. Blant annet ser jeg fram til å bruet fantastisk verktøy i bekjempelsen av fattigdom, ke mer av forkynneren i meg og møte mennesker men i Misjonsalliansen samles alle verktøyene vi hjemme og ute. har i form av mikrofinansarbeid, utviklingsarbeid Misjonsalliansen blir definert som en «diakonal og diakoni på en felles verdiplattform. misjonsorganisasjon», og Andreas Andersen skal inn i rollen som misjonsleder. – Jeg er opptatt av at BANKSJEF. Takknemligheten over å ha vært med på mennesker skal få møte Jesus som sin frelser, og jeg utviklingen av AMAS er dypt og ektefølt. Han har skal ikke være med og svekke den siden av organii løpet av årene sett bankene vokse seg sterke og sasjonen. Min forståelse av diakoni er at når mengode. – Det er den profesjonelle bransjen som sier nesker har fått nytt håp og gode muligheter, så skal vi driver gode mikrofinansinstitusjoner. Vi er blitt de merke at de blitt sett og berørt av Gud og rette en anerkjent aktør i markedet, som er med og setter takken til han. Og ikke til oss. agendaen for det å drive mikrofinans, og Misjonsalliansen greier å kombinere godt finans- og bank- VIKTIGE PARTNERE. Andreas tiltrer stillingen i en tid håndverk med evnen til å hjelpe de fattige, sier han. med stor usikkerhet omkring framtidig offentlig Det er blitt ekstremt strenge krav for å drive med finansiering av bistand gjennom Norad. Samtidig mikrofinans, og det går svært dårlig for mange insti- er Misjonsalliansen en av mange aktører innenfor tusjoner. Særlig i Sør-Amerika. Flere som har måt- det kristelige innsamlingsmarkedet. > tet legge ned banker har spurt AMAS og Misjonsalliansen om de vil ta over. – Da vi skulle starte opp OPPDRIFT. Det er en lite skjult hemmelighet hva som er bank i Liberia, lo alle av oss. Liberia var ikke akkurat Andreas Andersens store hobby. Han har hatt flysertifikat stedet man ville gå inn for å starte opp en ny bank. i 17 år og trives med luft under vingene. Da han var Vi er en organisasjon som klarer å være i vanskelige utsending i Ecuador, tok han også et ecuadoriansk områder av verden og samtidig klarer å drive veldig, flysertifikat for å kunne bruke hobbyen sin der, og for kort veldig godt. Jeg tror det har noe å gjøre med de vertid siden satt han bak spakene i et MAF-fly over Liberia.

42

#2/2016

Portrett

NY HATT.

Portrett

x #2/2016

43

> – Diskusjonen om hva som skal defineres som bistand, noe som blant annet henger sammen med flyktningstrømmen til landet, vil følge oss i årene som kommer. Denne diskusjonen må vi ta del i, også politisk. Det er viktig at de som tar beslutninger forstår nødvendigheten av langsiktigheten i bistand. God bistand er ikke kvikk-fiks, der vi går inn og gjør et prosjekt for så å trekke oss kjapt ut igjen.

Uansett størrelse på overføringer fra Norad er det faddere og givere som er de viktigste støttespillerne til Misjonsalliansen.

– Hvis vi klarer å kommunisere det gode vi gjør og er tro mot våre verdier, så vil mennesker støtte oss her hjemme. Vi forvalter våre ressurser særs godt, og vi arbeider med varme og integritet. Med lave kostnader hjemme og gode resultater ute skal vi få flere givere, mener Andersen, men han vet at organisasjonen har en stor jobb foran seg. – Vi må være flinke og treffe tidsånden og utvikle konsepter som folk lar seg engasjere av.

FORVANDLEDE LIV. Misjonsalliansen har en tydelig forankring i sitt trosgrunnlag og i di- KOLLEGER. Andreas, flankert av to sentrale personer i banakonien og vil drive et arbeid med høy faglig ken Diaconia MDI i Liberia: Lederen av banken, Edwina kvalitet. – Folk skal kjenne oss som en organi- D. Vakun-Lincoln (t.v.), og Tania Paola Mendoza Casas, sasjon som gjør godt, både gjennom det dia- rådgiver fra Diaconia FRIF i Bolivia. konale arbeidet vårt og ved måten vi er med og bekjemper fattigdom. Derfor har vi også støtte- sieres lokalt gjennom det vi har bygd opp gjennom spillere som ikke definerer seg helt inn i bedehus- bankene. Bankene får en aktiv rolle i finansiersegmentet. De ser at vi arbeider godt ing av prosjektene. Vi kan fortsatt og at pengene kommer fram. drive et godt diakonalt arbeid disse Vi forvalter Andreas er forsiktig med å lansere stedene og kan så flytte ressursene givernes penger en egen programerklæring og skal til nye steder og land. Det kan vi som skal omsettes som generalsekretær jobbe etter en lykkes med fordi vi har bygd opp helt ny utenlandsstrategi, markeds- i forvandlede liv. gode bankinstitusjoner ute, og vi strategi og mikrofinansstrategi. Men kan gjøre oss mindre avhengig av han drømmer om at organisasjonen skal vokse og Norad-midler til disse landene. nå enda lengre ut. – Vi forvalter givernes penger som skal omsettes i forvandlede liv. Det vi gjør EN RØD TRÅD. Andreas Andersen begynte i stillingen hjemme og det vi gjør ute henger sammen. Jeg hå- 1. april. I løpet av en 115 år lang historie er han per og tror at vi skal forvalte flere ressurser og at Misjonsalliansens åttende generalsekretær.

Dette er en stilling det er knyttet mange forventressursene når lengre ut. Vi skal være det beste fadderalternativet i det kirkelige landskapet og være en ninger til, og jeg føler på en ydmykhet av at det er jeg god og relevant organisasjon i fattigdomsbekjem- som nå skal dra dette videre. Jeg har et misjonskall pelsen. Jeg tror vi skal åpne nytt arbeid i nye land i i bånn og har alltid ønsket å være med og bygge meårene som ligger foran, og vi skal åpne nye banker i nigheter og bygge mennesker. At mennesker skal få nye land, sier han. Den tidligere lederen av mikrofi- se Gud, er viktig! Det er mulig gjennom arbeidet nansarbeidet til Misjonsalliansen har en drøm som vårt der diakoni og ord går hånd i hånd. Og så skal jeg fortsette å jobbe med det jeg tror jeg er god til: å kan åpne for helt nye muligheter i arbeidet: – Noen steder der vi har vært lenge, for eksempel finne gode folk og ta vare på gode folk. Det er viktig i Sør-Amerika, så skal mye av arbeidet kunne finan- for en generalsekretær. n oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

44

#2/2016

Portrett

Ser med glede Jeg ble en dag minnet på en hendelse som skjedde da jeg for mange år siden fikk være med til Kina og Taiwan som medlem av hovedstyret i Misjonsalliansen.

På Taiwan besøkte vi et barnløst misjonærektepar som åpnet noe i meg som ennå gir meg glede.

Ekteparet fortalte at de hver dag etter jobben hentet en liten toårig gutt på sykehuset og hadde ham hjemme hos seg en del timer. Han var en totalt hjelpeløs cerebral-parese-pasient som var blitt forlatt av foreldrene og «bodde» i en seng i et hjørne på sykehuset. Så hadde de ham hos seg til de måtte levere han tilbake når han måtte legge seg om kvelden.

Der hjemme hos seg omsluttet de ham med sin kjærlighet: Hadde ham på fanget, skiftet bleier på ham, vasket ham, ga ham mat og alt det beste de visste å gjøre for ham. Som deres egen.

«Så fint av dere at dere gjør dette», sa jeg til dem. «Fint?» svarte de. «Dette er vår mulighet til å ha en liten gutt på fanget, en å holde rundt, gi næring til og skifte bleier på!» Og gleden over ham, muligheten dette ga dem til å ta seg av en av jordens aller minste, ble så tydelig. Denne lille gutten og muligheten til å ha ham hos seg, stelle og ta vare på ham på best mulig måte, var deres store glede.

For meg ble dette en slags liten Tabor-opplevelse. Den gang Jesus tok med sine nærmeste venner opp på fjellet, og det ble kastet lys over ham så han skinte som en sol, så disiplene etterpå kunne si: og vi så hans herlighet!

Et glimt av noe større. For er ikke dette nettopp slik Gud er? Er det ikke dette han gjør? Det dette nydelige ekteparet gjorde, ble for meg et gjenskinn av ham som henter oss ut, løfter opp, holder rundt oss, vasker og renser på sin måte. Hver dag på nytt. Og ser på oss med stor glede. Uansett og alltid!

Ikke alltid opplever vi det vel slik. Disiplene kom fort ned fra fjellet og inn i hverdagen igjen, men de hadde likevel fått noe som hadde åpnet deres hjerters øyne. Et minne som de kunne hente frem igjen på mørkere dager. Et glimt av lyset fra den gang.

Til syvende og sist tror jeg det bare er én ting som teller, som Jesus sier det: Bli i min kjærlighet! (Johannes 15,9). Som den lille gutten, la meg bli stelt, vasket og fornyet av ham. La han glede seg over meg! Også denne dagen.

Andakten er av Eivind Brager, sykehusprest og tidligere hovedstyremedlem i Misjonsalliansen x Ettertanke #2 45

Samfunnstjenlig næring i utviklingsland

T

Overtittel ittel Undertittel

FOTO: BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Jeg er for tiden med i et fagutviklingsprosjekt for Dignis medlemsorganisasjoner som ønsker å se nærmere på næring og entreprenørskap i utviklingsland. Målet er å bidra til økt kunnskap om hvilke mekanismer som er bra for å få en lønnsom, samfunnstjenlig og miljømessig bærekraftig næringsutvikling i utviklingsland.

46

Mikrofinans

#2/2016

Misjonsalliansen har valgt å satse Hva er viktig for å få mikrofinans på mikrofinans som et bidrag til til å bli lønnsomt og samfunnstjenlig næringsutvikling i en del av våre bærekraftig? prosjektland. Spørsmålet jeg måtte stille var da: Tror vi dette virker? Og EIERSKAP. Vi er langsiktige eiere uten hvorfor? Svaret på det første er: – fortjeneste som viktigste drivkraft!

Vi er opptatt av sunn drift og av Ja, vi tror det virker. Vi tror at dette er en god måte å drive bistand på. at institusjonene skal være bæreVed å skape en bærekraftig institu- kraftige. De må kunne drive med sjon kan dette være til hjelp lenge overskudd på sikt. Det vil si at vi må ha kompetente personer i styetter at vi har trukket oss ut.

Mikrofinans øker utbredelsen av rene som kan sørge for at driften finansielle tjenester i land. Forsk- går i den retningen vi ønsker. Vi ning viser at dette bidrar til posi- må sikre at institusjonene drives etter gode finansielle tiv økonomisk utvikprinsipper, samtidig ling i landet. Når flere Ved å skape som vi skal være klare får tilgang til finansi- en bærekrafpå våre verdier. Men elle tjenester, blir de tig institusjon vi vet at det også kan økonomiske forskjel- kan dette være ta tid å bygge opp en lene i befolkningen til hjelp lenge god institusjon, spemindre. etter at vi har sielt i land med dårDet er viktig å trukket oss ut. lige forutsetninger. tenke langsiktig!

Misjonsalliansen er Misjonsalliansen startet sitt første en tålmodig og langsiktig eier av mikrofinansprosjekt i mikrofinansinstitusjoner. Derfor 1991 – altså lenge før kan vi gå inn i markeder som er avmikrofinans ble hevdet skrevet av andre, som for eksempel å være «universalmidde- i Liberia. let» mot fattigdom som følge I tillegg vil vi at alle våre mikrofiav fredsprisen til Mohammad nansinstitusjoner skal ha en klar diaYunus og Grameen Bank i 2006. konal profil og et verdigrunnlag forOg vi har holdt stand lenge etter ankret i kristen tro. Dette kommer til den tøffe kritikken som kom i kjøl- uttrykk i institusjonenes overordnevannet av nevnte prisutdeling. Vi de fokus på å behandle sine kunder skal ikke snu oss etter «motebildet» med verdighet og nestekjærlighet i bistand, men jobbe med riktig fo- og ved at de mest sårbare gruppene kus med langsiktig perspektiv. prioriteres. Hensikten for arbeidet

er først og fremst å tjene mennesker og hjelpe dem ut av fattigdom, ikke å tjene penger.

innovasjon og økt produktivitet enn mikrobedrifter.

Vi må satse på segmenter som gir verdiskapning og gi lån til de kundene som har gode forretningsplaner.

Vi har som mål at alle våre mikrofinansinstitusjoner skal bli regulerte. Vi tror at det å være en regulert institusjon PRODUKTER. Vi gir låneprodukter er bedre både for kunden og for tilpasset våre kunder, både når det eierne. På den måten kan vi tilby gjelder størrelse på lånet og betinandre finansielle tjenester enn lån. gelsene for nedbetaling. Tidligere Både sparing og forsikring er vik- mente man at små lån var ensbetydende med høyt tige elementer for fattigdomsfokus. å redusere økono- I tillegg vil vi at alle Dette er en myte. misk usikkerhet. våre mikrofinansinVi må se hva kunI regulerte in- stitusjoner skal ha en den trenger og stitusjoner er klar diakonal profil og hva den kan betjerentenivået ofte et verdigrunnlag forne. I tillegg ønsker definert. Det sikvi at kundene skal rer risikoen for at ankret i kristen tro. vokse sammen kunden ikke blir belastet med for høy rente. Sam- med oss. De startet kanskje med tidig er det økt krav til offentlig et lite lån, men etter hvert har de rapportering for regulerte insti- skapt en business hvor det er betusjoner. Dette er mer arbeidskre- hov for større investeringer. Dette vende, men sikrer også at vi er mer er verdiskapning!

AMAS har som formål å ivareta transparente.

Misjonsalliansens mikrofinansengaVALG AV KUNDER. Det er viktig å gi sjement. Vi skal bidra til å forbedre lån til de riktige kundene, de som livssituasjonen til fattige og vanønsker og har mulighet til å betale skeligstilte mennesker i utviklingstilbake lånet. land ved å tilby tilgang til finansiVi ønsker å finne entreprenø- elle tjenester gjennom mikrofinans. rene, og vi tror det er bra å ha en Slik kan de komme i gang med differensiert kundeportefølje. Det økonomisk virksomhet eller andre vil si at vi gir lån til mikrobedrifter, prosjekter som ledd i en «hjelp-tilmen også inkluderer små og mel- selvhjelp»-strategi. lomstore bedrifter. Disse bedriftene har ofte større mulighet for Det tror jeg vi bidrar til! n REGULERTE INSTITUSJONER.

Mikrofinans Ingunn Nesje Fungerende leder i AMAS

Svein Arne Lende er ny leder i AMAS Styret i Alliance Microfinance (AMAS) har ansatt Svein Arne Lende som ny leder.

Han er 39 år, gift og har tre barn og er bosatt i Kristiansand.

Svein Arne Lende er siviløkonom og er i dag ansatt i MHWirth, tidl. Aker Solution. – Jeg gleder meg til å jobbe med fattigdomsbekjempelse og næringsutvikling i et spennende mikrofinansselskap. Det engasjerer meg, sier Lende.

Han har en variert og relevant bakgrunn og har tidligere vært landdirektør for KN i Etiopia, konsulent i Norad, jobbet en kort periode på den norske skolen i Addis Abeba og vært administrasjonssjef i Salem menighet i Bergen. Styret i AMAS mener de har gjort en svært god ansettelse og tror Lendes mange gode egenskaper gjør han til en spennende leder i selskapet.

Siden oppstarten i 2010 har Alliance Microfinance (AMAS) hatt en jevn og stor vekst i utlånskapital og antall lånekunder, og antallet banker i selskapet har økt fra tre til fire. Bankene i Ecuador, Bolivia, Vietnam og Liberia drives godt, og AMAS er blitt en anerkjent aktør i markedet og som er med og setter agendaen for det å drive mikrofinans.

Misjonsalliansen greier å kombinere godt finans- og bankhåndverk med evnen til å hjelpe de fattige.

I disse seks årene har AMAS vært ledet av Andreas Andersen. Han er nå Misjonsalliansens nye generalsekretær, og Svein Arne Lende skal overta dette spennende arbeidet. Han er motivert for jobben i AMAS og vil begynne i stillingen 1. mai. – Jeg skal bruke finansielle virkemidler som verktøy til varig endring for fattige mennesker, og det gleder jeg meg til, sier han. n ODDMUND KØHN

Mikrofinans

x #2/2016

Vår ga v

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

en

20

16

Vi tror på deg

I Misjonsalliansen sier vi at vi tror på mennesker. Dette sier vi fordi vi tror at alle er skapt i Guds bilde og at vi alle har evner vi kan ta i bruk. Det er bare utgangspunktet som er veldig forskjellig. Vi ønsker å bidra med de midlene som skal til for at mennesker skal nå sine mål. Å frigjøre de ressursene og mulighetene Gud har gitt kan skape store ringvirkninger.

Vi ser det i mikrofinanskunden som har ansatt naboen sin. Vi ser det i landsbykomiteen som sammen har jobbet for å få rent vann. Vi ser det i kirken som gir mennesker nytt håp og nye muligheter.

Du kan gi din gave til:

Kontonummer 3000 16 00040

Merk med «Vårgaven»