Tsjili 0219 by Misjonsalliansen

magasin e t fr a Misj onsalliansen nr . 02 • 2 019

Alle barn har rett til å gå på skole: Reportasjer fra

sallian

år

19 5 9

1 tsjili nr. 02 • 2019

Fadder

f o r va n

barn s l i v t s e id

filippinene og Brasil. portrett: indianeren som ble banksjef.

innhold 02 • 2019

Tsjili m i s j o n s a l l i a n s e n

Filippinene:

Utdanning – eneste vei ut?

Fadder

år

sallian

19 5 9

f o r va n

barn s l i v t s e id

På Filippinene drømmer mange om utdanning. Men hva er grunnen til at så mange dropper ut av skolen? Og hva kan vi gjøre for at flere skal oppnå drømmen?

s. 20

Brasil:

Portrettet:

Ni år gamle Victoria kom for ett år siden til dagsenteret som Misjonsalliansen samarbeider med i favelaen Capão Redondo i São Paulo. – Det er ikke trygt å oppholde seg alene inne i favelaen, og derfor er vi veldig glade for at hun kan få dette tilbudet, forteller stefaren.

Etter 33 års arbeid i Misjonsalliansen går Ricardo Suxo av med pensjon. Les historien om aymaraindianeren fra fattige kår som ble banksjef og som bygde opp en av Latin-Amerikas beste mikrofinansinstitusjoner.

Rollemodell på ni år

s. 56

Med tro og fag som drivkraft

s. 34

2 tsjili nr. 02 • 2019

stemmen Forsiden: Mackneil er en arbeidende student som må hjelpe foreldrene. Han drømmer om å bli Pilot. Foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

Fast stoff stemmen s. 3 leder s. 4 Bidragsytere s. 4 Ute s. 5 nyheter s. 8 Litt på siden s. 16 #MiniTsjili s. 30 portrettet s. 34 instagrammer s. 39 og 43 bildet s. 44 Innsikt og utsikt s. 46 ARKIv s. 49 andakt s. 50 mikrofinans s. 52 Generalsekretæren s. 56 VOLONTØR-SIDEr s. 62 ENGASJEMENT I NORGE s. 64 Faddere s. 66

Aktuelt Utdanning – eneste vei ut? s. 20 Med tro og fag som drivkraft s. 35 Kompetanseløft i Liberia med Visolit på laget s. 40 Kjære fadder! Vet du hvor viktig du er? s. 47 Rollemodell på ni år s. 59

Gud kan bruke deg der du er! Hvis noen hadde kommet bort til meg da jeg var ti år og sagt at jeg en dag skulle jobbe som pastor, hadde jeg fått helt sjokk og aldri trodd på det. Ved å vokse opp som fadderbarn fikk jeg mye ledertrening. Jeg var leder i kirken og for ungdomsarbeidet, og dette var med på å forme min vei til å bli pastor. Men før jeg kom dit, jobbet jeg i en bank i 20 år. Utdanning har vært med på å oppfylle mine drømmer om å gi familien min et bedre liv og å kunne gi mine barn en utdanning. Gjennom fadderordningen fikk jeg hjelp til skolegang, og det viktigste målet mitt som liten var å fullføre skolen. For meg betydde det å fullføre skolegangen et tryggere liv at jeg kunne få en familie og leve et liv uten fattigdom og at jeg kunne flytte til et trygt nabolag. Det var vanskelig for meg å fullføre skolen, fordi det ble mange år jeg ikke kunne hjelpe familien med penger. Utfordringene i nabolaget hvor jeg vokste opp var tidlig graviditet, narkotika og at området var veldig turbulent og utrygt. Skolen lå langt unna, og mange droppet ut av skolen fordi det var langt å gå og ingen hadde penger til transport. For å fullføre utdannelsen min jobbet jeg med å vaske kontorene til Misjonsalliansen. Jeg vasket én gang i uken, og da tjente jeg nok penger til transport frem og tilbake til skolen. Det tok meg en halv dag å vaske, og noen dager syntes jeg det var slitsomt, men i ettertid har jeg sett at dette har vært en viktig del av min utdannelse, og det har bidratt til å gjøre meg til den jeg er. Det formet meg og gjorde meg mer tålmodig og viste meg at man må jobbe for ting! av: Pastor Jun, tidligere fadderbarn. Sitter i styret i NMAP

3 tsjili nr. 02 • 2019

Bidragsytere

Kjære leser Det nummeret av Tsjili du nå holder i hånden handler om utdanning, et sentralt tema for Misjonsalliansen. Vi støtter prosjekter som øker tilgang til og kvalitet på utdanningen, og vi er opptatt av at sårbare og utsatte grupper skal få mulighet til god skolegang. Når vi i Misjonsalliansen snakker om utdanning, handler det om å gi alle barn i våre prosjekter tilgang til relevant og inkluderende utdanning. I tillegg til dette vil vi blant annet styrke lærernes faglige og pedagogiske kompetanse, gi ungdom og voksne tilgang til yrkesrettet opplæring og vi vil styrke menneskers kunnskap om miljø og klima. I et land som Liberia vil satsing på utdanning også kunne innebære infrastruktur, skolebygg og boliger for lærere. Gjennom fire utgaver av Tsjili i 2019 vil vi belyse ulike sider av fadderordningen som i år er 60 år. I tillegg til artikler om dette nummerets tema, utdanning, vil vi anbefale Innsikt og utsikt på side 46. Her skriver Ingeborg Drevdal, ansvarlig for fadderordningen i Misjonsalliansen, om den viktige rollen til våre faddere. I denne utgaven av Tsjili vil du også kunne lese portrettet av Ricardo Suxo, en nestor innenfor mikrofinans i Misjonsalliansen. Han er aymaraindianeren som kom fra fattige kår, men som ble banksjef i en av Latin-Amerikas mest vellykkede mikrofinansinstitusjoner. Nå er han blitt pensjonist, og vi vil på denne måten takke for den jobben han har gjort.

Tsjili • Utgiver: Misjonsalliansen, Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo. Postadresse: PB 6863, St. Olavs plass, 0130 Oslo. Tlf.: 22942600 E-post: info@misjonsalliansen.no Bankgiro: 3000 16 00040. Redaktør: Oddmund Køhn, mob 922 52 054, oddmund.kohn@misjonsalliansen.no, informasjonskonsulent: Fride Maria Listrøm Næsheim, mob 473 91 094, fmn@misjonsalliansen.no, Ansvarlig redaktør: Andreas Andersen, mob 934 29 975, andreas.andersen@misjonsalliansen.no, Konsept og design: Blæst Design, Geir Henriksen, Grafisk design: Klaus A. Kuhr, Trykk: Gunnarshaug Trykkeri AS, ISSN 1890-6826. www.misjonsalliansen.no

leder

Ingeborg Drevdal: Ingeborg er fadderansvarlig i Misjonsalliansen og har i dette nummeret bidratt til spalten Innsikt og utsikt. Ingeborg er den som har tettest kontakt med fadderne våre, og hun har god oversikt over alt som har med fadder å gjøre.

Norah Romero: Norah har i mange år jobbet for Misjonsalliansen i Bolivia og jobber nå freelance og leverer stoff til Tsjili. Hun har skrevet portrettet i dette nummeret. Norah har gått på folkehøyskole i Norge og har derfor mange venner her. Hun snakker norsk.

Av: Oddmund Køhn, redaktør

4 tsjili nr. 02 • 2019

Ute

Hildegunn Bjerke: Hildegunn er utsending i Bolivia og har skrevet denne utgavens kulturspalte. Hildegunn skal snart hjem igjen til Norge og er til vanlig lærer.

Utdanning:

Alle barn har rett til å gå på skole, men hva betyr det i praksis?

Bjørnulf Tveit Benestad: Bjørnulf Tveit Benestad er idrettsprest og programansvarlig i Kristen Idrettskontakt – og har skrevet andakten i dette nummeret av Tsjili. Etter utdannelsen har han vært feltprest i Garden i Oslo og deretter prest i KRIK. Det var dessuten som ung deltaker på ARENA at Bjørnulf første gang forstod at det var prest han skulle bli. KRIK er en ny og spennende partner for Misjonsalliansen og er engasjert i idrettsprosjekter i Kambodsja. Foto: Christoffer Nohre

«Sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle.» Bærekraftsmål nr. 4, god utdanning, tydeliggjør at ikke bare tilgang til, men også kvalitet på utdanningen er viktig. Dessverre er det ofte slik at de fattige og marginaliserte delene av et lands befolkning også får lavest kvalitet på utdanningen. Misjonsalliansen jobber i mange ulike land, noe som tilsier ulike arbeidsmåter og ulike målsettinger for arbeidet. Men felles for alle land er fokuset på fattigdomsbekjempelse og at hvert enkelt menneske er født med uendelig verdi – noe som medfører et ekstra fokus på særlig utsatte grupper. Det kan dreie seg om barn med spesielle behov som ikke blir tatt hensyn til i undervisningen, derfor kurser vi for eksempel lærere og skoleledelse i inkluderende utdanning. I mange av landene hvor Misjonsalliansen jobber er det fortsatt altfor mange jenter i 13-årsalderen og oppover som blir gravide og dropper ut av skolen. Andre barn faller ut av utdanningen før de har kommet i tenårene fordi de må bidra med å forsørge familien sin. Det er derfor nødvendig med et helhetlig arbeid som inkluderer barn, unge og voksne, og det er viktig å jobbe med holdninger og verdier og å bevisstgjøre enkeltpersoner og lokalsamfunn på hvilke rettigheter – og muligheter – de har. Alt dette må skje i tett samarbeid med både lokalsamfunnet og de lokale myndighetene. Av: Solveig Irene Seland, Land- og fagansvarlig Ecuador og Filippinene

5 tsjili nr. 02 • 2019

barn s l i v

Fadder

år

19 5 9

f o r va n

Alle barn har rett til å gå på skole

sallian

Alle barn har rett til utdanning Hvert eneste menneske, uavhengig av kjønn, nasjonal og sosial opprinnelse, religion eller politiske oppfatninger, har rett til gratis grunnutdanning. Tekst: Oddmund køhn foto: Misjonsalliansens Arkiv

et har vært en selvfølge for Misjonsalliansen å gi utdanning og skolegang en sentral plass i fadderordningen, og i noen land har det vært nødvendig å gi denne sektoren en ekstra stor oppmerksomhet. Vi tenker lett at fattigdom handler om inntekt – eller mangel på inntekt – at å være fattig betyr

at man ikke har råd til ting. Men fattigdom handler like mye om mangel på muligheter, blant annet mulighet til skolegang. Bærekraftsmål 4 sier dette: Sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle. Litt mer konkret skal vi innen 2030 sikre at alle 6 tsjili nr. 02 • 2019

I mange tilfeller har ikke familien råd til å sende barna på skole, mens andre steder igjen kan drop out knyttes opp mot kriminalitet.

gutter og jenter får gratis og likeverdig opplæring av høy kvalitet, og i tillegg sørge for at alle barn får tilgang til tidlig omsorg og førskole, slik at de er forberedt på å begynne i grunnskole. Utdanning er et av de viktigste verktøyene vi har for å bekjempe fattigdom. Men vi vet samtidig at mange barn dropper ut av skolen fordi jenter noen steder må jobbe i fabrikker for å hjelpe til med familieøkonomien, eller at barn må hjelpe til på åkeren hjemme. I mange tilfeller har ikke familien råd til å sende barna på skole, mens andre steder igjen kan drop out knyttes opp mot kriminalitet og stoffmisbruk. Derfor er fadderordningen til Misjonsalliansen sammensatt, og årsakene 7 tsjili nr. 02 • 2019

til at barn ikke går på skole må løses på ulike måter og med ulike verktøy. Inkluderende utdanning betyr at alle barn uansett funksjonsnedsettelse har de samme rettigheter til utdanning som andre barn og skal få gå på skole. Noen barn holdes borte fra skolen på grunn av skam og fordommer, men ofte er også skolen dårlig tilrettelagt for at funksjonshemmede barn skal kunne delta og lære noe. Misjonsalliansen har i mange år rettet oppmerksomheten mot rettighetene til barn med funksjonsnedsettelse, spesielt i Ecuador, Kina og i Vietnam. Vi jobber for alles rett til utdanning, og vi vil tilpasse skolen slik at den også inkluderer elever med funksjonshemninger.

nyheter Nå er Grace medleder i landsbyens WASH-komité. Hun forteller at fordi det ikke er tradisjon å lytte til kvinner, var det i starten vanskelig å bli akseptert og bli lyttet til i komiteen, men dette var hun blitt forberedt på. Grace ble oppmuntret til ikke å gi opp, og hun forteller at ved oppstarten av prosjektet hadde landsbyledelsen undertegnet Liberia

«Jeg er takknemlig til Gud og Misjonsalliansen for hvem jeg er i dag» Grace Togba er en av kvinnene som uttrykker stor glede og takknemlighet for at hun har fått delta på opplæring gjennom Misjonsalliansens prosjekt i landsbyen.

en avtale med Misjonsalliansen som sa at kvinner skulle være delaktige og inneha nøkkelposisjoner i komiteene. Dette ble brukt som en referanse gjennom all trening, og holdningene endret seg gradvis. Grace forteller at lederen nå

Tekst og foto: Janne Harbo Øygard

har overlatt det meste av arbei-

Hun forteller at det tra-

dette lokalsamfunnet, fordi

det også med vedlikeholdet

disjonelt er mennene som

Misjonsalliansen har som krav

av brønnene til henne. Stolt

står for all beslutningstaking

at kvinner skal delta i de ulike

forteller hun at hun deltok på

i landsbyen Yowee. Mennene

komiteene som dannes gjen-

den første treningen i vedlike-

bestemmer kursen og aksjo-

nom prosjektarbeidet. «Vi ble

hold av håndpumpene i 2016,

nene som tas i familien og

behandlet som andreklasses

og at hun ved gjentatt trening

lokalsamfunnet og til og med

innbyggere i vårt eget lokal-

nå anses som en av de beste

hvem som skal få gå på sko-

samfunn fordi vi ikke hadde

pumpeteknikerne i sin klan.

len! Grace har bodd i Yowee

noe vi skulle ha sagt», forteller

«Jeg har deltatt på mange

i 7 år og går nå bare under

Grace. «Hvis ikke beslutnin-

treninger som har hjulpet

navnet søster Grace. Hun

gen var tatt av en mann, var

folket vårt og bedret livsvil-

er blitt en viktig stemme i

det ikke tatt noen beslutning.»

kårene våre», forteller hun.

Liberia

Glede i Kpoe

gå 10–15 minutter hver vei for å

Kpoe er en av landsbyene hvor

hente drikkevannet som langt

det nå arbeides for fullt med

fra er rent. Nå er dette heldigvis

å skaffe rent vann til innbyg-

snart historie! Den nye brønnen

gerne. Fra øverst i landsbyen

på skolen i Kpoe er så å si fer-

og ned til elva hvor de nå hen-

dig. Håndpumpen er på plass og

ter vann må kvinner og barn

pumper rent vann. Kun muren 8 tsjili nr. 02 • 2019

rundt er fremdeles under konstruksjon, og ivrige innbyggere jobber hardt i solsteiken for å ferdigstille alt. I landsbyen bortenfor skolen er enda en brønn under oppføring, og til sammen vil disse to brønnene bety et enormt løft for helsen til innbyggerne. • Janne Harbo Øygard Liberia

WASH fremdeles viktig satsingsområde Sierra Leone

Felles innsats for en bedre framtid Det gamle skolehuset i Rogbongba-Yoni i Sierra Leone faller nesten sammen. Tekst og foto: Janne Harbo Øygard

Ved egne midler har landsbyen klart å begynne muring av en ny og større skole. Foreløpig rakk pengene kun til halvdelen av murene, men håpet er å få bygget under tak så I Liberia er Misjonsalliansen

snart som mulig. Nå samarbeider Misjonsalliansen med

i gang med et nytt 5-årspro-

denne landsbyen og bidrar med brønn og toalettbygg til

gram med den lokale partneren

skolen. Vi tror og håper at samarbeidet er starten på en

Association of Evangelicals of

prosess som skal gjøre landsbyen bedre rustet til å utnytte

Liberia (AEL). AEL er veldig dyk-

egne midler på en god måte i framtiden.

tig på alt som har med WASH (Water,Sanitation and Hygiene) å gjøre og er en av myndighetenes viktigste samarbeidspart-

Liberia og Sierra Leone

Nye tanker og ideer

samling. Her ble det anledning

nere innen dette feltet. Et av

for partnerne til å dele

målene som er satt er at døde-

erfaringer og utveksle

ligheten for barn under 5 år skal

tanker og ideer. Det store

reduseres fra 75 (2017) til 57

og vanskelige spørsmålet

per 1000 levende fødte innen

innen utvikling er hvor-

2023. Til sammenlikning er tal-

dan oppnå varig atferds-

let i Norge 3/1000 (FN). Mange

endring, samtidig som en

av barna dør på grunn av diaré

ikke ønsker å øke avhen-

og magerelaterte sykdommer. I

Landkontoret i Liberia arran-

gigheten av hjelp utenfra. Dette

Liberia fortsetter derfor samar-

gerte nylig Partner Competence

er vanskelig, men vi fikk presen-

beidet med AEL å ha hovedfo-

Seminar hvor alle fire samar-

tert ulike metoder og modeller

kus på WASH i årene som kom-

beidspartnerne i Liberia og Sierra

som gav tankene noe å arbeide

mer. • Janne Harbo Øygard

Leone var samlet til en tredagers

videre med. • Janne Harbo Øygard

9 tsjili nr. 02 • 2019

nyheter

F i l i pp i n e n e

Workshop om diakoni

det å tenke helhetlig om kirken.

kom til å bli jaget vekk. Kirken

Pastor BG og pastor Wenchie

begynte da å hjelpe mennesker

ledet dialogen og fortalte om

med å komme i kontakt med

sine erfaringer.

myndighetenes program for

Istedenfor å fortelle lokalsam-

uformelle bosetninger. Dette

funnet om «de gode nyhetene»

er gode eksempler på hvordan

begynte kirken å spørre lokal-

kirken kan spille en rolle i lokal-

samfunnet om hva som ville ha

samfunnet. • Torhild Skårnes

Hva vil det si at en kirke er aktiv i vært gode nyheter for dem. Et lokalsamfunnet? På Filippinene ble av svarene var at det ville vært det nylig arrangert en workshop svært gode nyheter dersom for partnere og partnerkirker om de fikk skjøter til landet de bor kirkens rolle i loksalsamfunnet og på og var trygge på at de ikke

F i l i pp i n e n e

Misbruk av barn over internett For noen uker siden var det en

F i l i pp i n e n e

Gawang Kamay (Håndlaget) Wenifreda Lambon og mannen hennes Danny var i godt humør da de ble med de to døtrene sine opp på scenen for å motta vitnemål fra høyskolen hvor døtrene hadde fullført studiene sine. Tekst og foto: Russel Albano og Torhild Skårnes

artikkel i Aftenposten om en nordmann som har misbrukt barn på Filippinene over internett. Artikkelen var beskrivende og vond å lese. På Filippinene jobber vi med forebygging av misbruk av barn over internett. Like etter saken i Aftenposten hørte vi gjennom vår partner, PCMN, en annen historie om misbruk. Etter et av kursene vi holder for barn og unge, var det ei ti år gammel jente som skjønte at hun og søsteren ble utsatt for misbruk av en nabo. Hun visste nå at hun kunne få hjelp og for-

«Det er første gang vi noen gang har stått på en scene, og

talte bestemoren hva som fore-

det var nå da døtrene våre hadde fullført studiene» sier Weni.

gikk. Bestemoren gikk til vår part-

Divina er 23 år gammel og har fullført lærerstudiet, mens Dorina

ner for å få hjelp. Da overgriper

som er 21 år har fullført bachelor i Business Management.

ble pågrepet av politiet, var han

Begge har studert ved det samme statlige universitetet.

i gang med å selge en gutt over

Weni er takknemlig for å være aktiv i Gawang Kamay, som

internett. I ettertid fant politiet,

er en lokalsamfunnsbedrift med et sosialt fokus. Gawang

profilene til 7 andre barn på PC-en

Kamay produserer vesker og andre ting.

til overgriperem, og de jobber nå

«Utdanning er den eneste gaven eller arven vi har mulig-

med å finne disse barna for å tilby

het for å gi barna våre. Uten muligheten for å tjene noen

hjelp og oppfølging. Overgrep av

penger gjennom Gawang Kamay kunne ikke barna våre

barn er tragisk og skal ikke skje.

fullført utdanningen sin.»

Vi ser at forebygging og kursing har en effekt. • Torhild Skårnes 10 tsjili nr. 02 • 2019

Kambodsja

Misjonsalliansen og KRIK har inngått samarbeid om idrettsprosjektet i Kambodsja. Nyleg kom to representantar frå KRIK for å sjå på prosjektet og for å knytte kontakter. Målet med prosjektet er å mobilisere lokale kyrkjer til å nå ut til born og ungdom gjennom idrettsarbeid. I tillegg til å ha det kjekt med fotball og annan sport får ung-

Kambodsja

Fra skepsis til styringsgruppe

Hen Siv (38) bur saman med kona Sokoeuth (33) og tre tenåringsgutar i provinsen Preah Vihear. Tekst og foto: Kam

dommen også med seg kunn-

Han slutta skulen i femte klasse, så alle gutane har allereie

skap om livsmeistring og sam-

høgare utdanning enn faren. Familien eig ei lita rismark, men

funnsengasjement. «Det var

det er ikkje nok til å brødfø heile familien, sjølv om Siv job-

fantastisk gøy å sjå prosjekta!»,

bar hardt. Han sper på inntekta med litt fiske, jakt og tøm-

seier Lasse Thomassen. «Ekstra

merhogst. Ikkje alt har vore etter regelverket.

inspirerande er det å høyre om

Opp gjennom åra har Siv fått diverse opplæring gjen-

alle dei som har blitt kristne for

nom prosjekt frå NGO-ar og myndigheitene. Men han var

berre 1–5 år siden. Det føles

ikkje så interessert, og kunnskapen vart aldri tatt i bruk.

meiningsfullt å ha arbeid i eit

I 2018 begynte PNKS, Misjonsalliansen sin partnerorgan-

land der kristendommen er

isasjon, å jobbe i landsbyen til Siv. «Til å begynne med var

såpass fersk.» • Kam

eg skeptisk», seier han. «Var dette berre ein NGO som dei eg hadde sett før, som kom, ga litt trening, og så forsvann?»

Kambodsja

Fleire tiårs kamp er over (i alle fall for nokre) Lokalsamfunnet Thmor Thom

Men etter å ha vore i kontakt med staben til PNKS fleire gongar er han blitt overbevist om at dette er eit prosjekt som lyttar til kva lokalbefolkninga ønskar, og at det er dei sjølve som sit i førarsetet når det gjeld utviklinga. No har han til og med blitt med i den lokale styringsgruppa!

ligg idyllisk plassert i åsene ved kysten. 106 familiar har budd her sidan 1993 og livnært

seg gjennom å dyrke jorda og å fiske i havet. I 2007 fekk eit selskap konsesjon til å etablere eit turistanlegg.

11 tsjili nr. 02 • 2019

CCFC har jobba med å organisere lokalsamfunnet sidan 2014 og knytta dei opp mot det nasjonale nettverket.

Lokalbefolkninga mista tilgang til

I april i år fekk 83 av famili-

jorda. Då dei prøvde å protestere,

ane skjøte som viser at dei eig

vart dei møtt av væpna vakter.

jorda. • Kam

nyheter

V i e t n a m

Sitrongress og verdikjede Sitrongress er en av de vekstene som tåler å vokse i saltvann. Elvene i Mekong blir Vietnam

Besøk til Norge i mai

Hele staben i Vietnam har vært på besøk til Misjonsalliansen i Norge! Vi fikk en unik mulighet da tre av de ansatte skulle til Norge på ledermøte.

salte i stadig lengre perioder på grunn av høyere havvann, som igjen skyldes klimaendringer. Siden sitrongress er robust, er det mange bønder som har lagt om til å dyrke det. Men markedet for sitrongress

Tekst og foto: Guro Nesbakken

har ikke økt tilsvarende, og der-

Alle 11 ansatte var positive til å betale en solid egenandel,

med synker prisene drastisk.

og resten av reisebudsjettet dekket vi ved å slå sammen bud-

Misjonsalliansen i Vietnam er

sjett for kurs og sosiale aktiviteter for hele 2019. Programmet

opptatt av å undersøke om det er

har vært innholdsrikt. Vi har møtt kolleger på hovedkonto-

noe vi kan bidra med for å sikre

ret og i Digni, lært om internasjonal diakoni, møtt klimafor-

bøndene bedre og mer stabile

skere, en ungdomsaktivist og lært om Oslo som miljøby.

priser. Vi har besøkt en fabrikk

Vi har lært av norske bønder hvordan de også rammes av

som lager sitrongressolje for å

flom og klimaendringer. 17. mai feires hvert år på kontoret

få i gang samarbeid med bøn-

i Vietnam, og i år ble det en fantastisk opplevelse å se bar-

dene om god og stabil kvalitet

netoget og delta i hurrarop på årets feiring i Oslo!

på varene, slik at bøndene sikres god betaling. • Guro Nesbakken

Vietnam

Ny strategi for inkludering av funksjonshemmede I mai inviterte vi fire organisasjo-

støtter allerede organisasjo-

ner for funksjonshemmede fra

ner for mennesker med funk-

hele Vietnam til Misjonsalliansen

sjonshemninger i Sør-Vietnam.

i Ho Chi Minh City. Formålet med

Det var spennende og inspire-

møtet var å sitte sammen for

rende å diskutere nye mulighe-

å diskutere strategi for arbei-

ter sammen med mange kloke

det framover. Misjonsalliansen

hoder. • Guro Nesbakken 12 tsjili nr. 02 • 2019

Brasil

Et fristed – borte fra alle problemene – Det å få komme til dagsenteret er veldig positivt for meg og alle de andre som er her. Hvordan ville det gått med meg om jeg ikke kunne være her? I nabolaget ser vi mange fæle ting, der-

Brasil

En verdifull gave

i nabolaget rundt oss, fortel-

Clenir dos Santos jobber i organisasjonen Lifewords, en av Misjonsalliansens partnere i Brasil. Hun besøkte Norge i anledning lederkonferansen for det internasjonale arbeidet til Misjonsalliansen. Konferansen arrangeres annethvert år.

ler Stefany.

Tekst og foto: Oddmund Køhn

for er dagsenteret veldig viktig for meg. Her får vi leke, spise, lære engelsk, ha bibelstudier og få musikkundervisning. Det gir oss et pusterom fra det vi ser

Dagsenteret og prosjektet Dorcas startet opp for 20 år

Clenir leder Pavement Project (Fortausprosjektet) og har

siden, og da først og fremst

ansvaret for dette arbeidet i 22 land verden over. Pavement

med søm. I dag har senteret

Project er rettet mot de aller mest sårbare og traumatiserte

mange ulike aktiviteter som

barna. – Vi finner forsømte barn over alt, og mange er mis-

speiding og musikkundervis-

brukt på ulike måter, de er traumatiserte og har både følel-

ning. Sara er en av de frivillige

sesmessige og åndelig behov, sier hun. Ofte er barna for-

medarbeiderne. Hun sier: – Å

virret, og da trenger de langvarig oppfølging. – Vi må vise

få være frivillig på dette sente-

Guds kjærlighet på en måte som blir forstått, og bare da kan

ret har gitt meg mulighet til å

vi se forvandlig hos barna. Det er lettere å få barna ut fra

utvikle mine talenter og evner

gatene enn å få gatene ut fra barna, sier Clenir dos Santos.

på en måte jeg ikke trodde var

I mer enn 18 år har dette prosjektet pågått, og Clenir for-

mulig. Dette har hatt store,

teller om viktigheten av en respektfull og varsom tilnær-

positive ringvirkninger for

ming til barna. – De bærer på mange vonde opplevelser,

meg og min familie. Jeg føler

og det blir som å pakke ut en verdifull gave. Vi gjør det på

en velsignelse over å få lov til

en varsom måte og med håp om at Gud skal helbrede og

å leve for å hjelpe barna her.

gjenopprette det som er ødelagt.

• Oddmund Køhn foto: wanzza vieira

13 tsjili nr. 02 • 2019

nyheter Ec u a d o r

Årets Sør-Cup-lag Som tidligere år sendes også i år ti unge fotballspillere og én trener fra områdene Misjonsalliansen jobber i til Sør-Cup, som avholdes i slutten av juni i Vennesla. De av dere som følger Misjonsalliansen i Ecuador på Facebook har sett

flotte gutter på 12–13 år er valgt

i gang med å trene sammen.

at årets lag er plukket ut. 10

ut til Norgesturen, og de er godt

De har allerede spilt flere vennskapskamper, og de begynner å bli en samspilt gjeng. Hvis du befinner deg på Sørlandet i perioden 22. –26. juni, må du gjerne komme og heie på laget! • ManE Ec u a d o r

Offentlig helsestasjon i San Francisco

Ec u a d o r

Donering av tomter

I fjor kom det fire saker fra en av partnerorganisasjonene våre om familier som har barn med funksjonshemning og som bor under vanskelige forhold.

I april ble den endelige avtalen under tegnet mellom Misjonsalliansen, lokale helsemyndigheter og nærmiljøet San Francisco om plasseringen og funksjonen av en utstyrt con-

Tekst og foto: ManE

tainer som skal fungere som en

Alle bor i leide hus med varierende standard, og én av

helsestasjon. Dette er det første

familiene må forlate huset de nå bor i og har ikke noe sted

offentlige helsetilbudet til de ca.

å flytte. Misjonsalliansen eier mange tomter ute i områ-

30 000 innbyggerne i den fat-

dene hvor vi arbeider. Flere av disse er fotballbaner, som er

tige bydelen San Francisco og

gitt til lokale komiteer rundt banene. Andre tomter har det

er dermed en stor begivenhet.

blitt bygget skoler på som myndighetene nå har ansvaret

I første omgang er det et pilot-

for. På en av tomtene Misjonsalliansen eier, er det blitt skilt

prosjekt, da det er sånn det må

ut fire mindre tomter som i midten av mai ble donert bort

gjøres før det kan bli bestemt

til disse familiene. Dette betyr at de har et område som er

hvor en endelig helsestasjon

deres og hvor de kan bygge sitt eget hus. Det er riktignok

skal plasseres. Vi er glade for

en del arbeid som gjenstår før man kan begynne byggin-

at befolkningen nå får noe av

gen, så dette vil komme vi tilbake til i et senere Tsjili.

den helsehjelpen de lenge har

liten, fast bemannet offentlig

hatt krav på. • ManE 14 tsjili nr. 02 • 2019

Bolivia

Avtale forlenget mellom Yaco/Luribay og Misjonsalliansen Kommunene Yaco og Luribay har utvidet avtalene sine med Misjonsalliansen til 2021. Takket være Misjonsalliansen har det siden 2015 blitt gjennomført 80 prosjekter i ulike lokalsamfunn, og dette samarbeidet ønsker vi å fortsette med,

Bolivia

Drømmer har ingen alder

Ocullani er en av de mest avsidesliggende og glemte landsbyene i kommunen Luribay. Tekst og foto: Marleni Surco

sier ordfører Vasquez i Luribay.

I løpet av de siste 26 årene har verken kommunen eller sta-

• Marleni Surco

ten bidratt med prosjekter der, selv om behovet for hjelp er stort. Det største behovet har vært tilgang til vann, og da

Bolivia

Barnas dag på fotballbanen

spesielt vann til åkrene der de dyrker poteter og grønnsaker. Mangelen på vann har gjort at de kun har hatt én avling i året og at ungdommene flytter til La Paz, Chile og Brasil. Men i 2019 forandret denne realiteten seg da landsbyen valgte Primitiva Calle Mamani på 80 år til leder for lokalsamfunnet. I forbindelse med valget sa Primitiva dette: «Jeg var veldig redd for å ta dette ansvaret på grunn av alderen min og det at jeg er kvinne. Likevel tok jeg ansvaret, og jeg ønsket å bidra til at vi kunne få et vanningsanlegg her, noe som lenge har vært en drøm for oss.»

12. april feires Barnas dag i Bolivia,

«Helt siden jeg tok på meg ansvaret som leder her i

og prosjektet Fotball Krysser

Ocullani har jeg ikke hvilt en dag», sier Primitiva. «Jeg har

Grenser ville også være med og

kun hatt fokus på drømmen vår, et vanningsanlegg. Jeg opp-

feire denne dagen. Derfor samlet

søkte kommunen og Misjonsalliansen for å få informasjon

vi barna og ungdommene på fot-

om et mulig prosjekt. På Misjonsalliansens kontor fikk jeg

ballskolene våre til en liten fest.

vite hva vi måtte gjøre for å kunne starte et prosjekt, og jeg

Barna gikk i tog og hadde

møtte mennesker som hadde erfaring med slike prosjek-

laget sine egne faner som de

ter og som viste vilje til å hjelpe. De oppmuntret meg og

var stolte av. Det var leker og

sa at hvis vi ville, kunne vi oppnå drømmen vår», sier hun.

konkurranser, en liten andakt,

«I dag er en gledens dag for meg, fordi drømmen har blitt

og alle fikk lære en ny sang. Det

en realitet. I dag kan vi få tre avlinger i året, og inntektene

ble delt ut premier, og store og

våre vil øke», sier Primitiva.

små koste seg. • Hildegunn Bjerke 15 tsjili nr. 02 • 2019

Litt på siden

16 tsjili nr. 02 • 2019

Feiring av aymarakulturens nyttår 21. juni hvert år feires aymarakulturens nyttår på mer enn 200 hellige steder i Bolivia. av: Hildegunn Bjerke

På urbefolkningsspråket aymara heter denne dagen Willkakuti og er den lengste natten og korteste dagen i året. Er du i La Paz, kan du delta i feiringen hvis du drar til det arkeologiske stedet Tiawanaku der det er ruiner fra før inkatid og der de har en solport. Dette året i juni starter år 5527 i den aymarske kalenderen. Natten før 21. juni samles yatiris og aumantes, aymarakulturens prester, for å ta avskjed med det gamle året og ønske det nye velkommen. Tidlig

17 tsjili nr. 02 • 2019

på morgenen før solen står opp kommer flere folk for å ta del i feiringen. Det man feirer er at sola kommer tilbake og starten på et nytt jordbruksår. Man ofrer til moder jord Pachamana og til solguden Tata Inti. På ofringsbordet står det cocablader, alkohol og søtsaker. I tillegg er det store bål på stedet der seremonien foregår. Akkurat idet de første solstrålene kommer gjennom solporten i Tiawanaku skal man løfte håndflatene mot solen og ta imot de første solstrålene.

år

sal

19 5 9

Fadder

barn s l i v

f o r va n

s lian

Du som FADDER – er med på å skape varig endring for barn. For 9 kroner dagen (275,- pr. mnd.) gir du ikke bare ett enkelt barn hjelp, men du gir også verdifull støtte til familien og nærmiljøet. 18 tsjili nr. 02 • 2019

reynatt fra Kambodsja er 7 år gammel og går i 1. klasse. Hun bor sammen med familien sin i et lite og enkelt hus. Som fadder hjelper du barn som Sreynatt med blant annet rent vann, nok mat og

skole i stedet for arbeid. Gjennom Norges eldste fadderordning får mange barn et verdig liv og en bedre hverdag. Bli fadder! 19 tsjili nr. 02 • 2019

Utdanning – eneste vei ut? – Utdanning er veien ut av fattigdom. – Å fullføre utdanning er det viktigste. – Utdanning er fremtiden. Dette er sitater jeg hører når jeg snakker med mennesker på Filippinene. Mennesker i ulik alder og i ulike situasjoner, fellesnevneren for alle er hvordan de snakker om utdanning. Tekst og foto: Fride maria Listrøm Næsheim

20 tsjili nr. 02 • 2019

21 tsjili nr. 02 â&#x20AC;¢ 2019

alen er klar: Utdanning er det viktigste du kan gi til barna dine! Men hvorfor er det da så mange som faller ut av skolen? Og er det kun utdanning som er nøkkelen til en bedre framtid?

hjem og forteller ivrig om hva hun har gjort i barnehagen. Judith, lederen av barnehagen, legger til at datteren til Mary Jane er veldig flink til å skrive og at dette er noe hun liker å gjøre når hun kommer i barnehagen.

Det starter med en byggekloss

Fra assistent til daglig leder

Vi er i Rizal, noen timers kjøretur fra Manila. Rizal er et «resettlement area», et sted hvor myndighetene flytter folk fra Manila og gir dem et hus de kan bo i. Hit flyttes mange familier, men jobbene er fortsatt i Manila, så mange reiser tilbake for å tjene penger. Det er tre år siden jeg sist var i Rizal, og jeg får inntrykk av at området er mer utviklet og at det begynner å komme flere arbeidsplasser. Vi kjører inn til en liten bygning, en barnehage hvor det går 25 barn. Inne i barnehagen sitter det en jente og leker med klosser, moren Mary Jane sitter ved siden av og leker med datteren. – Jeg er 26 år gammel, og jeg har fem barn. De er fra ett til ni år, forteller hun. Datteren som sitter og leker er tre år gammel, og hun er den nest yngste i familien. Familien er en av de mange familiene som har blitt flyttet ut hit fra Manila. – Jeg liker å bo her, og vi har nå bodd her i fem år. Jeg er hjemme med barna, og mannen min jobber med bildeler, forteller Mary Jane. For ett år siden begynte datteren i barnehagen, og hun elsker å få lov til å komme hit. – Hver dag kommer hun

Judith har jobbet i barnehagen i fem år. Hun startet som frivillig, men fikk kursing og ble barnehagelærer. – Jeg startet som assistent, men nå er det jeg som driver denne barnehagen, sier hun. Barnehage er en viktig del av utdanningen, og Judith forteller at på Filippinene er det å sende barna i barnehage helt nødvendig for at de skal klare videre utdanning. – Barnehage er veldig viktig for at barna skal henge med på skolen når de begynner der. På skolen forventer de at du skal kunne lese og skrive. Kan du ikke dette, har du nesten falt av før du har begynt. Mary Jane legger til: – Jeg merker at det er veldig bra for datteren min å gå i barnehage og at hun lærer masse. Judith er engasjert for at barna skal gå i barnehagen og forteller at det ikke kun er det å lese og skrive som er viktig. – Barnehagen er også med på å utvikle barna sosialt. De lærer seg å samarbeide og å leke med hverandre. Vi ser ofte at barna er veldig sjenerte når de begynner, og så åpner de seg mer og mer. De får bli kjent med følelsene sine, og på slutten av året har de en fremføring for foreldrene, 22 tsjili nr. 02 • 2019

23 tsjili nr. 02 â&#x20AC;¢ 2019

hvor de synger og forteller historier. Judith prøver å fortelle om barnehagen til så mange som mulig og går derfor rundt i nabolaget for å informere om tilbudet. Mary Jane fikk høre om barnehagen fra naboer. – Det viktigste en forelder kan gi barnet sitt

I barnehagen får barna et måltid hver dag, og det henger mange tannbørster på veggen så de kan få pusset tennene sine. – Mange av familiene her er veldig fattige, og derfor er det viktig at barna får et måltid her i barnehagen, forteller Judith. Mary Jane har drømmer for barna sine og for seg selv. – Jeg drømmer om at barna mine skal fullføre skolen og få en utdanning. Jeg vil at de skal få en god og trygg jobb. Jeg fikk barn da jeg var veldig ung og drømmer om at jeg også kan gå på skolen igjen. Men nå vil jeg være hjemme med barna og passe på at de har det de trenger, forteller hun. Judith

legger til: – Jeg oppfordrer alle foreldrene til å gi barna en utdanning. Det er den eneste måten du kan skape en bedre framtid på. Det er faktisk det viktigste en forelder kan gi barnet sitt, og ved å ta en utdanning kan en person hjelpe en hel familie. Det er tydelig at barnehage er en viktig faktor for at videre utdanning er mulig. Det neste steget er barneskolen. Sammen med Misjonsalliansens partner Lingap får jeg møte Jessa og Alexis på 11 år, begge går i sjette klasse. Vi er på en stor og fargerik skole. Det er en stor plass midt på skolen hvor mange elever er samlet. Vi setter oss i skyggen og får høre om drømmene deres. Jessa og Alexis liker begge to å gå på skolen. – Det jeg liker best er at vi lærer mange ulike ting, sier Jessa. – Favorittfaget mitt er matte, forteller Alexis. Begge to forteller at de drømmer om å få fortsette på skolen og ta høyere utdanning. – Jeg vil fortsette på skolen for å kunne realisere drømmen 24 tsjili nr. 02 • 2019

Over: Jessa og Alexis synes det er gøy å gå på skolen. Dessverre dropper mange av klassekameratene ut av skolen. til venstre: Judith driver barnehage i Rizal. – Uten barnehage henger du etter på skolen, det kan gjøre at noen dropper ut.

min, legger Alexis til. Og drømmen, den er å bli lærer. Jessa drømmer om å bli lege. Dropper ut allerede på barneskolen

Foreldrene til Jessa har ikke fast jobb, men de jobber av og til med varesalg. Alexis bor hos tanten sin. – Det er tanten min som tar seg av meg. Mammaen min er død, og faren min har fått en ny familie. Begge jentene drømmer om utdanning og fast jobb. Men de har også andre drømmer for fremtiden: – Jeg drømmer om å ha en egen bil, forteller Jessa. – Jeg vil at nabolaget skal være trygt og at vi skal leve sammen på en god måte. Etter sommeren skal jentene begynne i syvende klasse og går da inn i det siste året på barneskolen. Begge to er spente og gleder seg til etterhvert å begynne på ungdomsskolen. Alexis forteller ivrig: – På ungdomsskolen er det mange flere fag, og jeg tror man lærer veldig mye der. Jeg spør om de har noen klassekamerater som allerede har droppet 25 tsjili nr. 02 • 2019

ut av skolen, og svaret kommer kjapt: Ja, det er flere som har droppet ut av skolen. – En av grunnene til at noen dropper ut er at de får kjærester. Det er synd når det skjer, sier Jessa. Jentene forteller at når unge jenter blir sammen med eldre gutter, slutter de ofte på skolen og begynner å jobbe og leve et voksenliv. – Guttene dropper ut fordi de må jobbe istedenfor å gå på skolen, og noen barn er foreldreløse og må tjene penger til livets opphold, forteller Alexis. Working students

Mange barn må jobbe for å tjene penger til familien, og dette går ut over skolen. Mackneil på 13 år og Jennie på 16 år er det de kaller working students, arbeidende studenter. Jeg møter disse to sammen med Mitzy på 13 og Daniella på 17 på et senter hvor Lingap tilbyr leksehjelp. Ungdommene har mange refleksjoner rundt fremtiden og utdanning. Mitzy starter samtalen med å si: – Det største

problemet vi har i nabolaget er at mange barn og unge ikke går på skolen, de henger rundt i gatene, og noen blir tidlig gravide. Daniella legger til: – Som forelder er utdanning den arven du kan gi barna dine. Har du ingen ting å gi, så sørg for at de fullfører skolen. Da kan de løfte hele familien ut av fattigdom. Katty er også på senteret, hun er moren til Mackneil (13) som er en av elevene som også jobber. Hun er veldig engasjert i skolegangen til sønnen og følger ham ofte til leksehjelpen, slik at han får hjelp med leksene hun ikke kan hjelpe han med. – Utdanning er veldig viktig. Det definerer og skaper fremtiden din. Har du ikke utdanning, er det vanskelig å få en

ordentlig jobb. Det er mange som sier at du ikke får jobb på Filippinene uten utdanning, og etter å ha spurt litt rundt viser det seg at det krever en bachelor for nesten alle typer jobber. På kafeer, McDonald´s og andre butikker ansetter de unge mennesker med utdanning. Det er også mye midlertidige ansettelser, og mange jobber på halvtårskontrakter. Katty er glad for at de har et gratis tilbud om leksehjelp i nabolaget. – Jeg liker å vite at han er på leksehjelpen og bruker tiden sin til noe godt. Jeg vil ikke at han skal henge i gatene eller på internettkafeer. Jeg hørte om dette tilbudet fra frivillige som jobber her, og jeg er en person som lett blir gira og sier ja til 26 tsjili nr. 02 • 2019

over: Mitzy, Jessa og Daniella får leksehjelp gjennom Misjonsalliansen. De drømmer om å fullføre skolen og få en jobb.

tilbud som dette. Det er jo bare positivt for alle, forteller hun ivrig. – Min viktigste jobb som forelder er å støtte barna mine og deres drømmer. Jeg vil alltid være til stede for barna mine, legger hun til. Den store drømmen til sønnen Mackneil er å bli pilot, slik at han kan oppleve andre land. Et stort ansvar

De unge elevene har mange drømmer. Mitzy sier flere ganger at det er viktig å fokusere på drømmen sin! – Min drøm er å fullføre skolen og starte min egen business. Jeg vil være selvstendig. Hvis jeg finner meg en mann, er det fint, men det er ikke noe jeg ser på som 27 tsjili nr. 02 • 2019

nødvendig, sier hun. Hun forteller også at drømmen er å ta resten av familien ut av fattigdom og å kunne gi penger til foreldrene. Det er en gjenganger at mange av de unge vil få en utdanning og jobb for å kunne sørge for foreldrene og resten av familien. Jeg stiller meg spørsmålet om ansvaret for å tjene penger for å hjelpe foreldrene kan gjøre at de dropper ut av skolen. Når jeg spør elevene, er det ulike meninger. – Noen mener at det er helt obligatorisk å skulle hjelpe foreldrene. – De har sørget for oss i mange år, og nå er det vår tur til å gi tilbake. Andre mener at de ikke er nødt til å gjøre det, men at de har lyst til å hjelpe foreldrene.

Katty, moren til Mackneil, forteller at hun sender han på skolen for hans egen del. – Jeg tenker ikke at han skal fullføre utdannelsen for å hjelpe meg, men at han skal kunne hjelpe seg selv. Mange barn føler nok at de kun går på skolen for foreldrenes skyld, men jeg syns ikke dette er riktig. Motivasjonen må komme innenifra. Men allerede nå jobber Mackneil i helgene for å hjelpe familien. Mitzy mener at det er et problem at unge føler på dette ansvaret. – Jeg ser mange situasjoner hvor det gjør at elever dropper ut av skolen. Man må gjøre dette for seg selv; følge drømmen sin! Tro på framtiden

Jennie , den andre arbeidende studenten, er en sprudlende jente med masse energi. Hun prøver ut mange engelske fraser og klarer å kommunisere med glans. Hennes store drøm er å bli flyvertinne. Hun jobber med å selge mat i helgene. Jeg spør om det er vanskelig å kombinere jobb og skole. – Det er vanskelig fordi jeg sover for lite, og noen ganger går jeg glipp av gruppearbeid med prosjekter som vi

høyre: Mackneil er en arbeidende student, som må hjelpe foreldrene med å tjene penger. – Jeg drømmer om en dag å bli pilot og reise rundt og besøke andre land, forteller han ivrig. Moren støtter sønnen på skolen og følger han til leksehjelp.

må gjøre i helgene. Men jeg har tro på at jeg kan klare å fullføre skolen, selv om jeg må hjelpe familien og jobbe, avslutter hun. Problemet med utdanning på Filippinene er altså sammensatt, og jeg har kun dykket ned i deler av det. Behovet for raske penger og at mange lever fra hånd til munn gjør at det er vanskelig å se de langsiktige virkningene det å fullføre en utdanning kan ha for en familie. Noen av tiltakene du som fadder er med på å støtte på Filippinene er leksehjelp, barnehage og fritidsaktiviteter for barn etter skolen. Tusen takk for at du er med på å gjøre det lettere for barn på Filippinene å oppnå drømmen om utdanning. 28 tsjili nr. 02 • 2019

29 tsjili nr. 02 â&#x20AC;¢ 2019

#MiniTsjili I neste Tsjili skal vi hente vann.

Velkommen til Minitsjili

I Misjonsalliansen tror vi at skole er viktig – uansett om du er fra Norge, Kambodsja, Liberia eller Ecuador. Skole er viktig om du er jente eller gutt. På en god skole lærer du å samarbeide, får leke med venner og har en lærer som bryr seg om deg.

På skolen lærer du om verden rundt deg og om deg selv. På skolen lærer du å lese, skrive og regne. I mange jobber er dette ting som forventes at du kan. På skolen lærer du mye som kan gjøre det lettere å få jobb som voksen.

33 32

Vi ønsker at alle barn som vil skal få mulighet til å gå på skolen!

31 29

28 27

30 tsjili nr. 02 • 2019

Klipp ut stigespillet og teip sammen sidene. Spar på spillet og teip det sammen med delen som kommer i neste nummer!

I dette nummeret av Tsjili finner du del to av stigespillet. Denne gangen er stigespillet laget som et klasserom og en skolevei.

18 17 16

15 14

20 21 13

1 31 tsjili nr. 02 â&#x20AC;¢ 2019

5 3

3+1 = 1+3 =

Norge

Liberia

I hvilket klasserom, finner du: Frank frosk, nødutgang-skilt, eple, Ronald rotte, blomst, Kåre katt, bokhylle, Ellen edderkopp, blyant, Søren sommerfugl, taklampe, sykkelbudet Siri, bibel, bussen til Bernt , jordgulv, medisinskap, lysbryter, saks, vannkanne, vask med vannkran, digitalt lesebrett, ABC-bok, penn, «Thank you Lord»skilt, Bodil bamse, åpen lærebok, svamp, vindusgitter, briller?

32 tsjili nr. 02 • 2019

Send bilde av deg og fadderbarnet ditt på e-post til oss på tsjili@misjonsalliansen.no

Misjonsalliansen: Her er Victoria, som

har fadderbarn i Ecuador, der pappa er adoptert fra.

Har du noen spørsmål om fadder eller om landene Misjonsalliansen jobber i? Du kan sende e-post til fadder@misjonsalliansen.no eller spørre oss på Facebook, så svarer vi deg. PS: Du kan sende inn spørsmålet ditt

Misjonsalliansen: Send bilde av deg og

fadderbarnet ditt på e-post til oss på tsjili@misjonsalliansen.no

på en film om du vil.

Misjonsalliansen: Kanskje er det ditt

bilde som kommer i neste nummer av Bladet!

33 tsjili nr. 02 • 2019

portrettet

34 tsjili nr. 02 â&#x20AC;¢ 2019

Med tro og fag som drivkraft Etter å ha arbeidet i Diaconia FRIF i 28 år går Ricardo Suxo av med pensjon. Han startet opp i 1986 som landbrukstekniker i Misjonsalliansens diakonale prosjekter og begynte i banken fem år senere. Tekst: Norah Romero Foto: Norah Romero og Misjonsalliansens arkiv

icardo Suxo Condiori (70 år) vokste opp i Compi-Capilaya ved bredden av Titicacasjøen, to timers kjøring unna byen La Paz. Han kommer fra fattige kår, men oppveksten skulle forme ham til den personen og lederen som han senere ble.

Men sorg og glede hører sammen, og livet måtte gå videre. Ricardo er aymaraindianer, og han må tenke seg litt om når han skal sette ord på hvilken rolle oppveksten hans har hatt.

35 tsjili nr. 02 • 2019

– Barndommen min var preget av både lek og alvor, men de vanskelige og harde vilkårene jeg vokste opp under har satt spor. Vi var fem søsken, men med knappe ressurser og med mangel på helsetilbud døde tre av brødrene mine alt for tidlig. Bare en yngre søster og jeg levde opp, forteller han. – I Bolivia rammer slike tragedier de fleste fattige familier. Men sorg og glede hører sammen, og livet måtte gå videre. Som aymaraindianer vokste Ricardo opp i en tid med stor urettferdighet når det gjaldt kulturell bakgrunn, og han kunne oppleve at andre barn ble favorisert i forhold til ham. – Jeg begynte på skolen da jeg var åtte år gammel. Skoleveien tok én time hver vei,

portrettet

men jeg følte meg heldig som fikk fullføre seks år med skolegang, sier han. Da han var 17 år, begynte han på lærerutdanning ved Normal Bautista Saavedra i Santiago de Huata, men det skulle ikke gå helt som planlagt. – Jeg ble forelsket i ei jente og avsluttet utdanningen etter ett år. Vi giftet oss svært unge og uten helt å vite hva det ville si å stifte familie. Men nå har vi vært gift i 54 år, og vi har 3 barn og 12 barnebarn, forteller han med stolthet og legger til: – Flere av barnebarna har tatt gode utdannelser og er allerede i arbeid.

– Å være aktiv, protestantisk kristen medførte noen nye problemer for meg. Fram til midten av 70-årene var Ricardo katolikk og aktiv i kirken, og en periode jobbet han som kateket. Han konverterte etter hvert til den lutherske tro, og kort tid senere var han sentral i etableringen av en luthersk menighet i Capilaya hvor han også en tid var pastor. – Å være aktiv, protestantisk kristen medførte noen nye problemer for meg. Både enkeltpersoner og myndigheter kjempet mot meg og mente jeg måtte benekte min protestantiske tro. Det var en svært vanskelig tid med drapstrusler og motgang, forteller han. Etter det obligatoriske, men også krevende året i militæret, fulgte en roligere tid. Familien bodde i nærheten av Titicacasjøen, og de livnæret seg av et lite stykke land og noen få husdyr. I 1977 fikk han besøk av en tidligere

medsoldat fra samme regiment. – Min venn fortalte at han jobbet for en minister i regjeringen og spurte om ikke jeg også ville ha en bedre jobb. Han ville introdusere og anbefale meg. Og slik gikk det. Den usikre framtiden på den lille gården og truslene fra de som kjempet mot min tro var over. Jeg fikk jobb innenfor samfunnsutvikling i landbruksdepartementet. Familien flyttet til La Paz med håp om en ny start, men overgangen fra livet i landsbyen til et annerledes storbyliv ble stor. De fikk bo på et rom hos Ricardos tante, uten bad og toalett og uten innlagt vann. – Men dette nye livet hadde sine fordeler. Nå kunne vi tilhøre en kirke uten å bekymre oss om trusler utenfra, og vi trengte ikke lenger kun stole på en liten åkerlapp og ei ku. Jeg hadde en betalt jobb og eget kontor.

Jeg jobbet om dagen og studerte om natten i håp om at det skulle komme bedre tider. Læringskurven var bratt. Han måtte lære alt fra grunnen av, og de følgende tolv årene i offentlig administrasjon og med stadig nye utfordringer ble det Ricardo selv kaller en «livets skole». Han lærte mye om drift av administrative oppgaver, og jobben han gjorde i departementet ble anerkjent. Etter hvert fikk Ricardo nye oppgaver og mer ansvar. I årene 1982 til 1985 var det stor sosial uro i landet. En ustabil situasjon, både sosialt og

36 tsjili nr. 02 • 2019

økonomisk, og en økende inflasjon gjorde hverdagen vanskelig for alle. Ricardo og kona vurderte å flytte tilbake til landsbygda. – Til tross for krisen vi opplevde fortsatte jeg med videreutdannelsen jeg hadde begynt på. Jeg jobbet om dagen og studerte om natten i håp om at det skulle komme bedre tider. Ricardo fikk ved en anledning ansvaret for en komité som skulle jobbe med lokalbefolkningens tilgang til drikkevann. Et større prosjekt hadde falt sammen på grunn av manglende finansiering, og han skulle nå løse utfordringen. En viktig oppgave var å finne en passende samarbeidspartner. – Jeg fikk høre at det fantes en norsk organisasjon, Misjonsalliansen, som kunne hjelpe til med slike prosjekter, og jeg tok kontakt med dem. Etter noen forundersøkelser og analyser bestemte Misjonsalliansen seg for å støtte lokalsamfunnet. Kort tid etterpå begynte arbeidet med å skaffe til veie rent vann til landsbyen.

Å jobbe for Misjonsalliansen var nærmest som å jobbe i en kirke, og vi hadde daglige andakter på kontoret. I 1986 ble Ricardo Suxo ansatt i Misjonsalliansen som jordbrukstekniker. Samarbeidet med den norske organisasjonen hadde resultert i ansettelse, og Ricardo var svært glad for denne muligheten. – Jeg hoppet av glede og kunne knapt tro det. Å jobbe for Misjonsalliansen var nærmest som å jobbe

37 tsjili nr. 02 • 2019

i en kirke, og vi hadde daglige andakter på kontoret. De neste fire årene skulle jeg jobbe med jordbruksrelaterte prosjekter. Det begynte med at jeg hjalp en gruppe kvinner i Viacha i gang med dyrking av poteter, og etter hvert jobbet jeg mye med organisering og veiledning innenfor matsikkerhet. Resultatene uteble ikke. Bøndene fikk gode potetavlinger, nok til både eget bruk og til å selge på det åpne markedet, og de fikk et økonomisk overskudd de ikke var vant til. De måtte ta stilling til hva de skulle bruke pengene til, og de fleste valgte enten å bygge sin egen bolig eller å utbedre det huset de allerede hadde skaffet seg. – Det ble satt i gang bygging av 22 nye boliger, og bøndene gikk sammen om anskaffelse av materialer og murstein. Men pengene fra salget av poteter var ikke nok til å ferdigstille boligene, og det ble behov for lån. Spørsmålet gikk til Misjonsalliansen, og med finansiering fra Norge fikk disse fattige og sårbare bøndene lån.

… og oppveksten i fattige kår på landsbygda har vist seg å være bærebjelken i livet. Et helt nytt foretak hadde sett dagens lys. Mikrofinansinstitusjonen Diaconia FRIF ble etablert i 1991, og nå kunne fattige gründere og andre mennesker uten tilgang til lånekapital søke om lån. Ricardo Suxo startet opp som promotør og lånekonsulent i banken samme

portrettet

år. Han tok videreutdanning i regnskap og økonomi og ble kredittrådgiver, og han fikk stadig mer ansvar i banken. Han endte til slutt opp som direktør og øverste leder av banken. I løpet av Suxos tid som leder har banken hatt en gedigen vekst. – I begynnelsen var banken et byfenomen, og styret hadde en viss frykt for å utvide til landsbygda. Men jeg er fra landsbygda,

og jeg kjenner den kulturen fra innsiden. Etter hvert åpnet vi nye kontorer, både i byene og på landsbygda, og vi har sett at Diaconia har bestått den prøven. I dag har vi 62 lånekontorer. For Ricardo Suxo har dette vært en lang og spennende reise med mye læring og mye suksess. Han glemmer aldri hvor han kommer fra, og oppveksten i fattige kår på

38 tsjili nr. 02 • 2019

landsbygda har vist seg å være bærebjelken i livet. Jobben i Diaconia FRIF skulle bli hans kall. Ricardo smiler fornøyd når han konkluderer slik: – Diaconia begynte i det små og vokste i det stille. Vi sa en gang at Diaconia skulle være til stede i hele Bolivia, og det er vi nå! I tillegg har vi bidratt til oppstarten av tilsvarende banker i Ecuador, Paraguay og i Liberia.

karenleeling: Breakfast on the go at

Can Tho floating market #misjonsalliansen motstående side, øverst: I 2007 ble Diaconia FRIF registrert som en DFI (Development Finance Institution), og Ricardo Suxo får her papiret på det. Men banken venter fremdeles på en ordinær banklisens. motstående side, Nederst til venstre: Ricardo feirer DFI-registreringen sammen med sine nærmeste kolleger. under: Ricardo sammen med sin kone Valentina Sosa. De har nå vært gift i 54 år.

wennerbergiecuador: Vi hadde besøk av

en supersprek gjeng konfirmanter med foreldre i påska.

andrande: Avslutning for Ricardo Suxo

og innsettelse av MARCO MOLLINERO som sKAL LEDE DIACONIA VIDERE.

39 tsjili nr. 02 • 2019

Kompetanseløft i Liberia med Visolit på laget Teknologiselskapet Visolit vektlegger kompetanse og teknologi og leverer helhetlige, digitale løsninger. Visolit har vært leverandør for Misjonsalliansen på IT-driftstjenester og support siden 2017, og nå har selskapet også besøkt partnerorganisasjonene i Liberia. Tekst: Oddmund Køhn og Geir-Thomas Nordhaug foto: Visolitt og Fride Maria Listrøm Næsheim

isjonsalliansen jobber målrettet for å styrke våre partnere innen utviklingsarbeid og administrasjon,

men vi har i mindre grad støttet partnerne direkte på IT-siden. I Liberia har manglende IT-verktøy og kompetanse bidratt til at 40 tsjili nr. 02 • 2019

over: Egil Dankel fra Visolit fikk mange og lange arbeidsdager i Liberia. Oppgaven var å bedre it-kompetansen hos Misjonsalliansens partnere.

kommunikasjonen per e-post og rapportering har blitt mindre effektiv enn ønskelig. Landdirektør i Liberia, Rune Øygard, tok derfor initiativ til en kartlegging med tanke på å hjelpe de lokale partnerne på dette området. Deretter ble Visolit spurt om dette var noe de kunne gjøre pro-bono. De tok utfordringen og sendte en av sine ansatte til Liberia i april i år. – Målet var å bidra til bedre kommunikasjon mellom partnerne og de ansatte og sikre kompetanseoverføring, slik at de lokale kan bli i stand til selv å håndtere IT, forteller Egil Dankel, som fikk ansvaret på vegne av Visolit. Kartleggingen viste at det ble brukt personlige Gmail-adresser i stedet for bedrifts-eposter, og internettilgangen var ustabil grunnet eldre routere. – Vi gjorde noen enkle grep, og med 41 tsjili nr. 02 • 2019

mer stabilt internett og råd og veiledning rundt utstyr ble det enklere for den enkelte partner å gjøre jobben sin. Dessuten bidro vi med å sikre gode verktøy, ordne Outlook-tilgang og sikre egne bedrifts-eposter samt gi opplæring i å bruke kalenderfunksjon. For Egil Dankel ble tiden i Liberia kort og dagene lange. Omfanget virket ikke stort i starten, men etter hvert som han besøkte de lokale partnerkontorene, ble oppgavene stadig flere og større. – Vi ønsket jo å gjøre mest mulig i løpet av den tiden vi var der, til glede for partnerne til Misjonsalliansen i Liberia, sier han. Misjonsalliansen jobber for god helse og hygiene, rent vann og bedre utdanning, og organisasjonen samarbeider med myndighetene og en lokal partner innenfor arbeid mot

seksualisert vold. I tillegg driver Misjonsalliansen en mikrofinansbank for fattige gründere. – Sammen med våre tre partnere er vi små, men viktige aktører i den store sammenhengen for å nå bærekraftsmålene, og vi er stolte over å ha Visolit med på laget, understreker landdirektør i Liberia, Rune A. Øygard. Egil Dankel synes det er spennende å kunne bidra med Visolits IT-kompetanse i Liberia. – Vi har vært med på å gjøre Misjonsalliansens partnere bedre i stand til å gjøre jobben i lokalsamfunnet, og dette føles meningsfullt, sier han. Han legger til at han fikk kontinuerlig oppfølging fra Misjonsalliansen under oppdraget og førte dagbok fra turen. Tilbakemeldingene fra partnerne er gode, og både opplæringen og arbeidet som ble gjort har ført til at partnerorganisasjonene er bedre i stand til å hjelpe lokalsamfunnet. – I Liberia har man ikke tilstrekkelig med midler til å få på plass gode systemer. Backup,

filsystemer og gode servere har store mangler, og det er behov for økt opplæring i bruk av IT-systemer. Utstyret er greit nok, og nytt datautstyr går det an å skaffe til veie, men selv med topputstyr er det helt sentralt med lokal opplæring av medarbeidere. Mindre enn 3 % av befolkningen har tilgang til strøm, og det setter ting i perspektiv. På kontorene mangler de mye, men de har gode systemer på det som er på papir. Mennesker vil gjerne lære, men det trengs kapasitet til å heve kompetansen. Dette prosjektet kjennes som et viktig bidrag, avslutter Egil Dankel. Misjonsalliansen ønsker i størst mulig grad å bruke lokale leverandører og lokal kompetanse, men i Liberia er dette vanskelig å få tak i. Ved hjelp fra Visolit har vi hjulpet partnerne et stykke på vei og er svært takknemlig for det. Dette samarbeidet kan kanskje bli en modell for partnerskap mellom leverandører i Norge og lokale behov i landene vi arbeider i for tilsvarende utfordringer. 42 tsjili nr. 02 • 2019

instagrammer # misjonsalliansen

digninorge: Inspirerende besøk fra

wennerbergiecuador: 4 familier med barn

@Misjonsalliansen: Kanskje er det ditt

gunvorrustad:Misjonsalliansen, de er

janneogruneiliberia: Takk for at dere er

@Misjonsalliansen: Del dine bilder med

Misjonsalliansens stab i Vietnam.

bilde som kommer i neste nummer av Bladet!

med oss når det stopper opp litt også. Men VANN blir det!! #misjonsalliansen

43 tsjili nr. 02 • 2019

med funksjonshemning fikk tildelt hver sin tomt av #misjonsalliansen

bra! De gir livet en sjanse. De bekjemper fattigdom og fremmer rettferdighet.

oss på #Minitsjili #misjonsalliansen

bildet

44 tsjili nr. 02 â&#x20AC;¢ 2019

Langt igjen: jeg var syk i en lengre periode. Jeg hadde malaria, og det tok to måneder å behandle. Problemet var at pappa ikke hadde penger til medisiner, så jeg gikk glipp av mye skole – og måtte gå 3. klasse om igjen. Dette gikk også ut over familien, siden jeg ikke fikk hjulpet til hjemme. – vi hører Sreyran, ti år. Hun drømmer om å bli lærer. Foto: Petra Lapveteläinen

45 tsjili nr. 02 • 2019

Innsikt og utsikt

46 tsjili nr. 02 â&#x20AC;¢ 2019

Kjære fadder!

Vet du hvor viktig du er? Når du leser historier i «Tsjili» om barn og voksne som har fått livene sine forandret, kan du stolt og fornøyd tenke: Dette har jeg vært med på!

Tekst: Ingeborg Drevdal illustrasjon: Klaus Kuhr

om fadder er du utrolig viktig; enten det gjelder en familie som har fått rent vann, en gutt født med en funksjonshemning som blir inkludert i skolen, en bonde som får opplæring og bedre avlinger, eller en jente i den utrygge «favelaen» som får et trygt sted å være på fritiden – eller noe helt annet. Din hjelp har stor betydning! Hva som gjøres for pengene du gir, varierer etter behov og fra land til land. Hovedfokus er: prosjekter innenfor skole og utdanning, inkludering av funksjonshemmede, arbeid og inntekt, klima og miljø, vann, sanitær og helse, lokalsamfunnsutvikling og arbeid gjennom kirker. Er du fadder i Brasil, går støtten din i hovedsak til driften av dagsenter i favelaen. Her får barn fra farlige nabolag leke og lære i trygge omgivelser. I andre land går støtten din til helt andre ting, som for eksempel i Liberia der grunnleggende ting som vann, hygiene og skolegang er hovedfokus.

Ditt fadderbarn representerer mange barn som gjennom din hjelp får en bedre hverdag.

47 tsjili nr. 02 • 2019

Støtten din går til prosjekter som fadderbarnet ditt er en del av. Slik kan mange få det bedre, også søsken, foreldre og naboer – ja, hele nærmiljøet. På den måten har hjelpen du gir en mye større rekkevidde enn det bildet av det enkelte fadderbarnet i første omgang kan gi inntrykk av. I løpet av de 60 årene som er gått siden Misjonsalliansen fikk sine første faddere på Taiwan, har fadderordningen naturlig nok endret seg. På Filippinene, hvor vi fortsatt har flest faddere, var ordningen i mange år individuell. Enkelte barn fra fattige familier fikk muligheten til å være fadderbarn. Det betydde en stor forskjell og muligheter til et bedre liv. Utfordringen var at nabobarna, som kanskje var like sårbare og utsatte, ikke fikk de samme mulighetene. Det ble en viktig grunn til å endre ordningen til slik den er i dag ved at støtten går til prosjektet barnet er en del av og ikke direkte til enkelte barn. I mange år het det «Fjernadopsjon» og ikke «Fadder» som det gjør nå. Jeg ble selv fadder på den tiden, og som tenåring opplevdes det som et stort ansvar. Jeg ble vervet som fadder på det som den gangen het «Skjærgårdsgospel». Like ved konsertområdet hadde Misjonsalliansen en stand med bilder fra Filippinene og barn som tydelig trengte hjelp. Det gjorde dypt inntrykk, og jeg bestemte meg for at jeg ville bli fadder.

Innsikt og utsikt

Noen dager senere satt jeg i stua hjemme i Grimstad og åpnet brevet med bildet av fadderbarnet mitt, en gutt fra Manila. Det var en sterk opplevelse, og jeg følte at jeg, selv om jeg bare var en vanlig ungdom, var med på noe stort og viktig.

Som fadder er også du i dag med på noe stort og viktig! Gjennom trofast støtte og annet engasjement, som for eksempel verving av venner og kjente, er dere faddere bærebjelken i Misjonsalliansens arbeid. Hele 75 % av våre innsamlede midler kommer fra dere. I tillegg utløser deres gaver store støttebeløp fra NORAD til våre prosjekter.

Gavmildheten og trofastheten du og andre faddere viser, imponerer og inspirerer oss som jobber i Misjonsalliansen! År etter år er dere trofast med, med ett eller flere fadderskap.

At du velger å hjelpe barn som bor langt borte, som du ikke engang kjenner, gjør det mulig for oss å fortsette arbeidet for barns beste. Det er vi svært takknemlige for! Som fadder betyr du uendelig mye for Misjonsalliansen, men enda mer betyr du for både barn og voksne i våre prosjekter. Du betyr en stor forskjell!

– Tusen takk for at du gjør verden til et bedre sted! Med ønske om en riktig god sommer fra Ingeborg Drevdal, fadderansvarlig

PS. Har du spørsmål, tilbakemeldinger, eller ønsker du kanskje å verve faddere? Vi som jobber med fadderskap hører gjerne fra deg! Uansett hva det måtte gjelde, kan du nå oss på telefon 22 94 26 00 eller e-post: fadder@misjonsalliansen.no

48 tsjili nr. 02 • 2019

ARKIv

Fra ståplass bakerst til nye pulter. Vekk fra jordgulv, knuste vinduer og en iskald hverdag. Misjonsalliansen rustet opp de statlige skolene for de fattigste i Bolivia ved hjelp av en spesiell type stipend eller fadderordning i 1991. Vi hører om elever fra storbyen El Alto som nå får leve et verdig liv. Misjonsalliansen har omfattende arbeid i storbyslum rundt i verden. Samtidig styrker de utdanningstilbudet på landsbygda for å hindre at for mange ender opp i storbyslummen.

49 tsjili nr. 02 • 2019

andakt nr. 02 • 2019 Om å møte. «Det er det KRIK er: Den personen som møter deg i lokallag eller på leir og som sier: Det hadde ikke vært det samme om du ikke var her.» Dette sitatet er fra en samtale jeg hadde for ikke lenge siden med en av våre frivillige, helhjertede og engasjerte ledere. Det er dette han kjenner KRIK som. Han var kanskje ikke den beste i fotball, men han ble møtt med åpne armer på fotballbanen første gang han kom. Gjennom det fikk han vokse og utvikle seg og også spille på sine styrker. Nå er det han som er lederen som kan ønske andre velkommen. Han brenner for at dette fortsatt skal være KRIKs kjennetegn. KRIK er hver og en av våre ledere og medarbeidere. En bønn er at alle som møter KRIK skal få en hilsen som den ovenfor. Men denne andakten må kanskje ha en litt annen start. Mitt navn er Bjørnulf. Jeg er ansatt i Kristen Idrettskontakt, KRIK, som idrettsprest og programansvarlig. KRIK er en ungdomsorganisasjon som jobber mest i Norge, men som i en god del år også har drevet misjons- og bistandsarbeid internasjonalt. Denne våren er vi både stolte av og glade for å ha inngått et samarbeid med Misjonsalliansen. Vi gleder oss til å bidra med det vi er best på – idrett, aktivitet og ledertrening av unge – inn i en allerede solid og sterk organisasjon. En del av gleden kommer nok også i anerkjennelsen av at vi på mange måter ikke er så ulike. Det er mange fellestrekk i våre ønsker for ungdom, tverrkirkelige engasjement og faglige tilnærming. En del av dette handler også om viljen til å holde blikket festet på det mest sentrale i troen vår: Jesus Kristus. Og med det kommer jeg tilbake til det jeg begynte med. Om vi jobber i Norge, i Kambodsja eller hvor det måtte være, er våre møter med enkeltmennesker det viktigste vi gjør. I alt vi gjør, lar vi

50 tsjili nr. 02 • 2019

i KRIK oss utfordre av Paulus sin utfordring: «La samme sinnelag være i dere som det også var i Jesus Kristus» (Fil. 2:5). I setningene før og i Kristushymnen etter sier Paulus noe om hva det vil si: Sett andre høyere enn deg selv, ikke gjør noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet. Jesus møtte oss i tjenerskikkelse, selv om han var Gud lik. Han var ikke ovenfra og ned, selv om han på mange måter hadde god grunn til det. Jesus løftet opp og myndiggjorde menneskene han møtte. La oss strekke oss etter det samme! Jeg er klar over at å oppfordre en norsk misjonsorganisasjon til å ha Filipperne 2,5 som rettesnor på mange måter er å «slå inn åpne dører». Asbjørn Aavik ga i 1940 ut det som til nå er Norges mest solgte misjonsbok, De venter (100 000 solgte eksemplar). Her var et viktig poeng nettopp at «misjonssinn er Jesu sinn», og dette har vært viktig for flere generasjoner misjonærer og sikkert for mange av dere som leser dette også. Allikevel tror jeg at evangeliet stadig må forkynnes på nytt, selv om vi har «hørt det før». Vi må høre de samme ordene, la de leve i de samme fortellingene og minnes om de samme nyhetene gang på gang. I nye sammenhenger, for nye mennesker vil de gi ny mening. Sitatet fra KRIK-eren jeg begynte med fanger noe om hva dette kan være for oss nå. Historien han forteller sier noe om hva det kan bety for et menneske å bli møtt på denne måten. Betydningen det har fått for ham, gir mening og motivasjon for å fortsette å sette andre høyt. Det gir også inspirasjon for arbeidet videre med KRIK – og fra i år av er det også et arbeid sammen med Misjonsalliansen. La oss stå sammen i å løfte dette verset høyt. La oss sammen lære av hverandre. La oss hjelpe hverandre i det å ha samme sinnelag som Jesus Kristus. – Vi i KRIK gleder oss til veien videre. Takk for samarbeidet! Av: Bjørnulf Tveit Benestad

51 tsjili nr. 02 • 2019

mikrofinans

Siste tall Mikrofinansarbeidet vårt er organisert i fire banker eller stiftelser: Diaconía FRIF i Bolivia, Banco D-MIRO i Ecuador, MOM i Vietnam og Diaconia MDI i Liberia. Alle disse driftes av Alliance Microfinance (AMAS), som er Misjonsalliansens eget norgesbaserte mikrofinansselskap. Her er siste tall fra mikrofinansarbeidet vårt – for de fire landene totalt.

Antall sparekonti

118 068 Antall lånekunder

Total utlånsportefølje

USD 265 271 344

5,4

138 108

PAR30

Forsinket betaling

52 tsjili nr. 02 • 2019

mikrofinans AMAS er en liten og sårbar virksomhet både når det gjelder kapital og mennesker og har brukt 2018 til å finne gode løsninger på de åpenbare utfordringene. Tekst: Oddmund Køhn Foto: Trine Grønborg Christensen

tyret i AMAS har startet jakten på ekstern kapital for å kunne ha muskler til nye investeringer. Man jobber blant annet med mulige løsninger som fondsmodell, der man henter penger i det private markedet og påtar seg forvaltningsansvaret. Det gir mulighet til å bygge en mer robust og større enhet og til å kunne vokse og etter hvert starte opp i nye land. AMAS ønsker å sette et større fotavtrykk etter seg. Helt fra starten av var det hensikten at AMAS skulle være selvfinansierende gjennom utbytte og forvaltningshonorar fra bankene. Det har vi ikke lykkes med. I Bolivia

53 tsjili nr. 02 • 2019

er kapitalutførsel en utfordring, og stiftelser som Diaconia FRIF får ikke ta ut utbytte. Det samme er tilfellet i Vietnam. Banco D-MIRO i Ecuador har begynt å tjene penger, men avtalen med långiverne i forbindelse med omstruktureringen gjorde at vi ikke kunne ta ut utbytte i 2018. Det er ingenting å hente fra banken i Liberia som enda en stund vil tape penger. Vi er derfor avhengig av Misjonsalliansen. Men for Misjonsalliansen er AMAS og de fire bankene svært store og viktige operasjonelle virksomheter – både når det gjelder omsetning og som viktig verktøy for fattigdomsbekjempelse.

Par 30 Par 30

mikrofinans

% % ,41 ,41

0,0 9 0,0 9

Antall Antall sparekonti sparekonti

Forsinket Forsinket betaling betaling

43 43822 822

Par 30 Par 30

13 13

% %

banco d-miro

Antall Antall sparekonti sparekonti

Forsinket Forsinket betaling betaling

4073 4073

diaconia frif

Antall Antall lånekunder lånekunder

Total Total utlånsportefølje utlånsportefølje

USD USD 9595 036 036 369 369

USD USD 157 157 202 202 827 827

27 27325 325

Antall Antall sparekonti sparekonti

70 70173 173

Par 30 Par 30

% %

2,2 1 2,2 1

5, 5,

% % 94 94

66 66514 514

Forsinket Forsinket betaling betaling

for banco d-miro var 2018 resultatmessig et

diaconia frif har igjen lagt et godt arbeidsår

positivt år. Banken har gode finansielle indi-

bak seg, og enda en gang er Diaconia FRIF

katorer, og finanstilsynet i Ecuador gir gode

blitt kåret til Bolivias beste IFD (finansielle

tilbakemeldinger på hvordan AMAS har fulgt

utviklingsstiftelse). Det jobbes aktivt for å

opp banken etter jordskjelvet. Banco D-MIRO

omdanne Diaconia fra stiftelse til bank, men

har noen forpliktelser i forbindelse med ned-

prosessen mot å bli en regulert bankinsti-

betalingen de neste par årene. I 2020 forfal-

tusjon går tregt. Første steg på veien mot

ler 20 millioner dollar til internasjonale långi-

å bli fullverdig bank er å søke om spareli-

vere. Denne utfordringen løser vi på tre måter:

sens. Søknaden er levert, men endringer

Større andel lokal sparing, tiltrekke seg nye

i regelverket gir uklare signaler og skaper

långivere og normalisere forholdet til eksis-

usikkerhet. Man igangsatte også et spen-

terende långivere – og dermed fornye og for-

nende innovasjonsprosjekt i Diaconia i 2018,

lenge avtalene. AMAS jobber nå for å få inn

sponset av den interamerikanske utviklings-

flere investorer som igjen kan bringe inn mer

banken. Dette gjelder ny teknologi, blant

kapital og styrke banken i et mer konkurran-

annet for kredittprosesser.

seutsatt marked.

54 tsjili nr. 02 • 2019

Mom

Diaconia MDI

Antall Antall lånekunder lånekunder

Total Total utlånsportefølje utlånsportefølje

43 43227 227

USD USD 1212 176 176 796 796

1042 1042

USD USD 855 855 352 352

Par 30 Par 30

% % ,41 ,41

0,0 9 0,0 9

Antall Antall sparekonti sparekonti

43 43822 822

Forsinket Forsinket betaling betaling

Par 30 Par 30

13 13

% %

Antall Antall sparekonti sparekonti

4073 4073

Forsinket Forsinket betaling betaling

mom er en veldrevet bank med god økonomi

presidentvalget i 2017 skapte store for-

og uten nevneverdig tap. MOM har mange

ventninger om endringer i Liberia. Disse har

Antall Antall lånekunder lånekunder lånekunder, men gir relativt små lån til sine

27 27325 325

lånekunder latt vente på seg,Antall ogAntall det erlånekunder ingen positive

66 66514 514

kunder. Utfordringene med MOM er knyttet

tegn på kort sikt. Fremdeles blir man daglig

opp til mangelen på lisens. Med omregule-

minnet om at det er vanskelig å drive bank i

ring til bank vil det være umulig å være uten-

Liberia. Diaconia MDI hadde i 2018 en beskje-

derfor tatt et strategisk valg ved ikke å gå

USD USD 9595 036 036 369 369

som gjør driften utfordrende: Mislighold av

inn som eier av banken når de nå søker om

lån øker, og det er stor gjennomtrekk av

lisens, og Women's Union vil dermed bli ene-

medarbeidere i staben. Banken vil i fram-

aksjonær i den nye banken. Misjonsalliansen

tiden jobbe mer mot større bedrifter, verk-

vil ikke være eier av banken, men vi vil fremPar 30 Par 30 %med % tilgang til deles støtte banken faglig 4og 9 94 finansiering.

steder og virksomheter innenfor jordbruk

Antall Antall sparekonti sparekonti

70 70173 173

55 tsjili nr. 02 • 2019

Forsinket Forsinket betaling betaling

Total utlånsportefølje utlånsportefølje den vekst. Det er flereTotal sider ved samfunnet

USD USD 157 157 202 202 827 827

Par 30 Par 30

– mot skalerbare tiltak som kan % føre % til verdiskapning i samfunnet.

2,2 1 2,2 1

5, 5,

Total Total utlånsportefølje utlånsportefølje landsk eier av MOM. Misjonsalliansen har

Forsinket Forsinket betaling betaling

Generalsekretæren

Hvorfor heter vi «Misjonsalliansen»? Av og til får jeg spørsmål om hvorfor Misjonsalliansen heter det den gjør. Noen stiller spørsmål om hva vi mener med «misjon», andre ved «alliansen». «Er ikke misjon å sende ut evangelister og plante menigheter, og det gjør vel ikke dere?» Og «Er ikke allianse et annet ord for paraplyorganisasjon, og det er dere vel ikke?» Dette gir meg og andre som får spørsmålet fine muligheter til å si noe viktig om Misjonsalliansen, om vårt oppdrag og vår metode. Derfor blir jeg stadig mer glad i navnet! Misjon betyr «oppdrag». Misjonsalliansen er en del av Guds verdensvide kirke på jorden. Misjonsalliansens særskilte oppdrag er å leve ut troen på Jesus gjennom å vise nestekjærlighet, kjempe for rettferdighet, bekjempe fattigdom, verne om skaperverket og å skape inkluderende fellesskap. Dette oppdraget kalles diakoni og har en egenverdi. Det er altså ikke noe vi gjør for å oppnå noe annet. Diakoniens mål er ikke først og fremst å bringe menneskene til himmelen, men å bringe himmelen til menneskene. Guds kirke på jorden har et bredere oppdrag, men Misjonsalliansens oppdrag er diakoni.

56 tsjili nr. 02 • 2019

år

sallian

19 5 9

Fadder

f o r va n

barn s l i v t s e

Den andre delen av navnet, «alliansen», reflekterer hvordan vi går frem for å utføre vårt oppdrag. Vår metode er å hjelpe gode krefter til å finne hverandre og samarbeide om å gjøre verden til et bedre og mer rettferdig sted for alle. I landene hvor vi jobber knytter vi menigheter, myndigheter, organisasjoner, næringsliv og enkeltmennesker sammen slik at gode samfunn kan formes. Likedan utfordrer vi menigheter, skoler, bedrifter, organisasjoner, støttegrupper og enkeltmennesker i Norge til å stå sammen med oss i å løse oppdraget vi har fått. Misjonsalliansen gjennomfører ikke prosjektene selv, men driver frem det gode samarbeidet der krefter forenes om et felles mål, og vi støtter og veileder de ulike aktørene menneskelig, faglig og økonomisk. Navnet «Misjonsalliansen» er over 100 år gammelt, og svært mange har et varmt og godt forhold til organisasjonen og navnet. Viktigst er det likevel at navnet representerer en bevegelse som har bragt gode krefter sammen for å gi millioner av mennesker et glimt av himmelen – på jorden.

Av: Andreas Andersen

57 tsjili nr. 02 • 2019

58 tsjili nr. 02 â&#x20AC;¢ 2019

Rollemodell på ni år Hvorfor kom vi ikke her tidligere? Victoria har en bedre oppførsel, hun snakker ikke stygt som hun gjorde før, og hun viser en respekt for andre som ikke var tilfelle tidligere. Dette er en forandring alle merker.

Tekst og foto: Oddmund Køhn

i år gamle Victoria kom for ett år siden til dagsenteret og til prosjektet Núcleo de Assistência e Desenvolvimento Integral i favelaen Capão Redondo i São Paulo. Dagsenteret, som gir skolehjelp og aktivitetstilbud til barn, får økonomisk støtte fra Misjonsalliansens fadderordning, og faren Orlando er svært fornøyd med tilbudet til datteren. – Det er ikke trygt å oppholde seg alene inne i favelaen, og derfor er vi veldig glade for at hun kan få være her. Vi skulle jo latt henne begynne her lenge før, sier han. Orlando er egentlig stefar til Victoria. Han møtte moren til Victoria for fire år siden, og han har fått et svært fortrolig forhold til datteren. – Victoria kaller meg pappa, og hun ber meg regne henne som datter, sier Orlando og forklarer nærmere: – Hun smiler når jeg kaller henne datter, og hun sier: «En pappa er en som glad i ungen sin og oppdrar henne, og det gjør du.» 59 tsjili nr. 02 • 2019

Vi møter de to på dagsenteret. Senteret drives av menigheten «Igreja Cristã da Familia», en kirke som ledes av pastor Paulo. Han har vært pastor i menigheten de siste 17 årene. Han kommer selv fra en fattig familie, og både bestefaren og faren var pastorer, men det var først for fem år siden at menigheten begynte å interessere seg for de sosiale behovene utenfor kirkeveggene. – Det var Bebeto, lederen for Misjonsalliansens arbeid i Brasil, som utfordret oss og som åpnet øynene mine for hva det vil si å være kirke i et område som vårt, forteller han. Menigheten driver nå et stort diakonalt arbeid, og i tillegg til arbeidet for barn og unge driver de en gård for hjemløse rusmisbrukere. – Hele menigheten tar i dag ansvar for de utadrettede, diakonale tiltakene, forteller han. Victoria trives veldig godt på senteret og gleder seg hver dag til å dra dit. I helgene oppsummerer hun hva hun har lært i løpet av

60 tsjili nr. 02 â&#x20AC;¢ 2019

under: Pastor Paulo Gomes og hans kirke har betydd mye for Orlando og Victoria.

uken. – Jeg og vennene mine i favelaen leker skole, og jeg er læreren. Vi har skrivebøker, og jeg ber dem skrive ned det som jeg har lært i løpet av sist uke, forteller hun. Hun liker også de andre aktivitetene på senteret, og hun har lært mye om ernæring. – Når jeg er i butikken, tenker jeg mer over hva som er sunt å spise enn jeg gjorde før, sier hun. Forandringen som har skjedd med Victoria preger hele familien. Den eldre søsteren hadde en dårlig væremåte, og hun så på TV og på filmer som gjorde Victoria utrygg. Sammen med faren snakket de ut om dette, og nå har også storesøster forandret seg. Orlando forteller at hans ektefelle, mor til Victoria, jobber som hushjelp mens han selv er arbeidsløs. Derfor har han tid til å følge opp datteren. – Venner og søskenbarn har også ønsket å komme til dagsenteret i kirken etter at de sett forandringen hos Victoria. Victoria er både blitt flinkere på skolen og endret seg på mange områder i livet. Capão Redondo er som mange andre favelaer i Brasil et skjørt, sårbart og farlig lokalsamfunn. Kloakken renner i åpne «rør» i gatene, og ikke alt for langt oppe i luften går en rekke strømledninger fra stolpe til stolpe og henger i store truende klaser. Den største trusselen er likevel farene og utryggheten barna opplever. – Dette nabolaget har den største andelen seksuelle overgrep i hele São Paulo 61 tsjili nr. 02 • 2019

og er, som du forstår, svært utrygt, spesielt for jenter, forteller faren. Victoria som lytter til det faren forteller, legger til: – Her i kirken lærer vi å sette grenser. Vi lærer at ingen har rett til å røre oss eller gjøre noe stygt mot oss. Rikdom og fattigdom ligger side ved side. På den ene siden, flotte hus med fine hager og hekker, mens på den andre siden, bak høye murer, den fattige og skitne favelaen med høy kriminalitet og stort rusmisbruk. – Dette er et urettferdig land, sier pastor Paulo og fortsetter: – La meg si det slik: Menneskene her lever egentlig ikke, de prøver kun å overleve. Og det er nettopp disse vi er til for. I femten år var vi en kirke innenfor fire vegger, og det bare om søndagene. Etter det jeg kaller «gjenfødelsen» for fem år siden er vi blitt kirke 24/7, hele døgnet, hele året. Der politiet ikke har makt og myndighet og kan utrette noe, der kan vi nå inn som kristen kirke og se endringer i menneskers liv. – Før var det slik at jeg enten var alene eller så sloss jeg og kranglet med venninner. Nå er vi venner, og vi går sammen på dagsenteret til kirken, sier Victoria, som har mange planer for framtiden. Men hun synes det er vanskelig å velge: – Jeg har lyst til å bli lege eller veterinær eller kanskje lærer, sier den niårige jenta med et smil, før hun puster ut, senker skuldrene og nærmest konkluderer: – Eller så kan det være jeg vil bli modell!

VOLONTØR-SIDEr

Volontør i Kambodsja Mange ønskar å gjere ein innsats for andre, men det er ikkje alltid så lett å finne på noko meiningsfylt. Andrea Bergem og Marianne Eng har i alle fall eit forslag: «Bli volontør i Kambodsja!» Tekst: Anders Myrene Foto: Petra Lapveteläinen

Dei to studentane har tilbragt fem månader i dette kontrastfylte landet i Søraust-Asia som

ein del av sosionomstudiet og kan anbefale det på det varmaste.

Vil du reise ut som volontør? Vi har volontørordning i Ecuador og Kambodsja og på Filippinene. Vi vil tilrettelegge for at du skal få brukt dine personlige egenskaper og evner i arbeidet.

62 tsjili nr. 02 • 2019

«Du kjem i ein utviklingsprosess som gjer veldig mykje med deg sjølv, men som også kan utgjere ein forskjell for andre.»

«Som volontør får du eit heilt nytt perspektiv på ting», seier Andrea. «Du kjem i ein utviklingsprosess som gjer veldig mykje med deg sjølv, men som også kan utgjere ein forskjell for andre.» Studentar og volontørar i Kambodsja vert utplasserte hos Misjonsalliansen sine partnerorganisasjonar. Andrea og Marianne jobbar hos GCT som driv med lokalsamfunnsutvikling i Phnom Penh. Der jobbar dei mellom anna med engelskundervisning og er

med på klientbesøk. «Engelskundervisninga er veldig basic», fortel jentene. Borna som kjem for å lære er i alderen 4–12 år. Andre arbeidsoppgåver kan vere barnehageassistent, fotballtrenar eller medarbeidar i ein av dei mange ungdomsklubbane. Engelsklærar i dei offentlege skulane Misjonsalliansen samarbeider med er også mogleg. Om nokon har spesielle kunnskapar innan f.eks. helse eller forretningsdrift, vil vi forsøke å legge til rette for det. For at det skal bli eit godt og tett miljø både faglig og sosialt er det lagt opp til at volontørane bur i samme bygning som Misjonsalliansen har kontora sine. For dei som skal jobbe ute i provinsen kan det vere aktuelt å bu der, og så delta på jamlege fellessamlingar med dei andre volontørane. Kambodsja er eit land i rask vekst, og dei mange byggeprosjekta i hovudstaden er eit teikn på dette. Nye kafear og butikkar dukkar stadig opp. Men den økonomiske veksten er ikkje jamnt fordelt, og forskjellen mellom fattig og rik aukar. Og alkohol- og narkotikamisbruk og vald i familien er problem som ikkje nødvendigvis forsvinn sjølv om den økonomiske situasjonen forbetrar seg. «Du får menneskemøte som sit veldig sterkt i», seier Marianne. «Eg vil anbefale veldig nokre månader som volontør!»

Du kan jobbe som hjelpelærer, fotballtrener, informasjonsmedarbeider, ungdomsleder i kirke eller arbeide med funksjonshemmede. Du vil også lære språk og kultur under oppholdet. Du kan søke om å bli volontør på Misjonsalliansen.no

63 tsjili nr. 02 • 2019

ENGASJEMENT I NORGE

Barnelaget Spiren Barnelaget Spiren på Varhaug har fire fadderbarn. Gudrun Ånestad forteller at de har vært faddere helt siden hun begynte i 1995, og i våre systemer kan vi se at de ihvertfall har hatt fadderbarn siden 1985. Spiren møtes annenhver uke, de er på tre ulike steder og har mange ulike grupper for barn fra fire år til 5. klasse. – På samlingene synger vi, har andakt, formgivning, en lek og samler inn penger til fadderbarna, forteller Gudrun. En gang i året arrangerer Spiren ballongfest. Alt som skal skje på samlingen skrives på lapper og legges

inni ballonger. – Plutselig kommer avslutningssangen først, og noen ganger ender det opp med at alle sangene kommer etter hverandre, sier Gudrun. I år har Spiren 120 medlemmer. Gudrun har vært med i 24 år og forteller at da hun begynte var de rundt 70. Spiren har ulike aktiviteter hele året, og i slutten av april arrangerer de foreldrefest med utlodning. – Vi bruker papirårer, og mange vinner samtidig. På festen inviterer vi besteforeldre, foreldre, søsken og ellers alle som vil komme. Da fyller vi hele misjonshuset og er ca. 250 stykker.

På festen kommer også et barnekor, og alle får is. Gudrun forteller at fadderbarna er en viktig del av Spiren. – På samlingene viser vi bilder av fadderbarna våre, snakker litt om hva barna heter og ber for barna og familiene. Spiren startet på 70-tallet, men de første årene støttet gruppen andre organisasjoner. Nærheten til det enkelte barnet var grunnen til at Spiren gikk for Misjonsalliansen. – I min russetid i 1990 samlet vi inn penger til Misjonsalliansen, derfor har jeg alltid støttet Misjonsalliansen og vært positiv til å samarbeide med organisasjonen, avslutter Gudrun.

64 tsjili nr. 02 • 2019

Landsrådshelgen 2019 Den årlige landsrådshelgen i mai samler både utsendinger, lokale ansatte i prosjektlandene, styre- og landsrådsmedlemmer, venner av Misjonsalliansen og stab. Helgen har både en formell side, med behandling av årsmelding

og regnskap, og den har en sosial og nettverksbyggende side der venner fra alle sider av organisasjonen får møtes. På årets samling fikk fadderordningens 60 års-jubileum ekstra stor oppmerksomhet.

A: Under kaffepausen på vennefesten

kirkekaffen der utsending Jon Ragne

fikk generalsekretær Andreas Andersen

Bolstad fortalte om de store utfordrin-

og Carina Sand åpne jubileumskaken.

gene i Mekongdeltaet.

Den var pyntet med jubileumslogoen for fadderordningen.

C: I løpet av helgen fikk gamle venner og kolleger mulighet til å møtes. Dette

B: Landsrådshelgen ble avsluttet med

er et «Vietnam-treff» med Phan Tran

gudstjeneste i Vestre Aker menighet

Hong Tham fra kontoret i Ho Chi Minh,

i Oslo. Menigheten har misjonsav-

utsending Jon Ragne Bolstad, Trine

tale med Misjonsalliansen og støtter

Grønborg Christensen, landansvarlig

klimaarbeidet i Mekong. Etter guds-

på hovedkontoret, og tidligere utsen-

tjenesten var det miniseminar under

ding Arild Fehn.

65 tsjili nr. 02 • 2019

Faddere Kristin Brandsæter Da jeg fikk mitt første fadderbarn i Misjonsalliansen, var jeg for liten til å betale for det selv, men det var likevel mitt fadderbarn, og jeg følte at jeg var med på å gjøre verden bedre. Denne opplevelsen ønsket jeg å gi videre og har derfor gitt fadderskap i dåpsgave til mine tre fadderbarn. Bonusen er at foreldrene slipper et hus fullt av sølvskjeer og plastleker og at jeg slipper å bli slave for kjøpepress og overforbruk. Nå er jeg spent på å se fadderbarna vokse opp, lære dem om hvorfor de ikke har fått så tilsynelatende dyre bursdags- og dåpsdagsgaver fra meg opp igjennom, og se om de etter hvert vil overta både fadderskapet og givergleden! foto: differ media

Elin Bergly Almvik Jeg er stolt av å være fadder i Misjonsalliansen. Jeg har sett med egne øyne hvordan min støtte er med på å bedre livskvaliteten til mennesker, og hvordan organisasjonen jobber for at barn skal kunne vokse opp i trygghet med skolegang, gode sanitære løsninger og rent vann i kroppen hver dag. Misjonsalliansen har min fulle tillit! Bildet er tatt i Liberia, september 2017

66 tsjili nr. 02 • 2019

Neste nummer Alle barn har rett til best mulig helsehjelp og nok mat og drikke Ernæring, vann, hygiene og helse henger tett sammen. Misjonsalliansen arbeider langsiktig med og støtter ulike prosjekter innenfor vann, sanitær og hygiene (WASH). Hensikten er å sikre menneskers tilgang til rent vann, gode sanitærforhold og riktig hygienepraksis. For å nå målene våre samarbeider vi med både lokalbefolkningen i fattige lokalsamfunn og med lokale og sentrale myndigheter. WASH-prosjekter er aktuelle i flere av landene vi jobber i, men aller tydeligst kommer dette til uttrykk i arbeidet vårt i Liberia og Sierra Leone.

bli tør volon

Hva gjør du høsten 2019? Kanskje du sitter på en buss i Kambodsja,

hvor mange som dukker opp til engelsk-

titter på mennesker fra vinduet og tenker

kurset ditt «English Corner» på Filippinene,

på smilene du fikk av barna på daycare-sen-

forbereder fotballtrening eller redige-

teret hvor du jobber? Kanskje du lurer på

rer din siste bloggpost fra Ecuador?

Hvem vet? … Kanskje du planlegger helgetur for å se litt av landet …? Kanskje DU blir en av høstens håndplukkede verdifulle volontører? For mer informasjon: www.misjonsalliansen.no / Tlf: 22 94 26 00

67 tsjili nr. 02 • 2019

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo Norway

Skole og lek i stedet for arbeid! sreyran bor sammen med sin familie i Kambodsja under et stråtak. Taket gir dem ly mot regnet og sola, men de har ikke strøm, vann eller toalett. Her er utdanning, rent vann og nok mat ingen selvfølge. En liten jordlapp gir dem litt mat, og brønnen like ved huset gir dem vann, men de vet ikke om vannet er rent – for nå har den minste broren hennes på ett år diaré. Sreyran var også syk for litt siden, men da var det malaria. Problemet var at pappaen til Sreyran ikke hadde penger til medisin, så hun gikk glipp av mye skole. Hun fikk heller ikke hjulpet til hjemme – verken med henting av vann, luking av åker, eller med å passe småsøsken.

Sreyran på 10 år har en drøm om å bli lærer.

Du kan oppfylle drømmene til barn i Kambodsja!

Eller

Send sms (200 kr) Utdanning til 2160

valgfri sum til 10590

Evt. bruk kontonr. 300 16 00040 og merk m/Vårgaven 2019

68 tsjili nr. 02 • 2019