Tsjili 0314 screen by Misjonsalliansen

Kirker med hender og føtter Ordets mann Bøndene undres: «Hvor har det blitt av fuglene våre?»

#3/2014

110. årgang < Se film

Vann Helse

Skole Misjonsalliansen bruker pengene du girÂ fast der det trengs mest.

Les eksempler på hva pengene fra

brukes til

Mikrofinans Kirke-

samarbeid

Barn og unge med-

Funksjonshemninger SMS: HÅP FAST til 2490

Ja, jeg vil gi fast til Misjonsalliansen



Per måned:

100 kr

250 kr

500 kr Annet beløp_____________

Jeg ønsker å betale med AvtaleGiro.

[TSJILI] NR. 3 – 2014

Vil du gi fast til Misjonsalliansen? Send SMS eller send inn svarslippen

Jeg ønsker å betale med Giro

Navn

Misjonsalliansen

Adresse

Postnr./-sted

E-post

Tlf

Fødselsdato/-år

Underskrift

Send svarkupongen til Misjonsalliansen. Porto er betalt. (Du kan også melde deg på tlf. 22 94 26 00 eller gå inn på www.misjonsalliansen.no)

Svarsending 1049 0090 Oslo

r de

â&#x20AC;&#x201A;5

Bolivia

Portrett

Kommentar 46

Vietnam

Trend 36

Filippinene 2 4

Ettertanke 43

Kambodsja 26

Reportasje M 32

Kina

Ecuador

Reportasje S 44

Innhold

21 Liberia

Reportasje XL 20 Brasil

6 Sammen

Hvem er lille jeg?

#3/2014

110. årgang < blogg.misjonsalliansen.no

Utgiver Misjonsalliansen Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo postadresse P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse

Få tsjili Send sms TSJILI til 2490 eller se www.tsjili.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00. Redaktør Oddmund Køhn tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Konsept og design Oktan Alfa Grafisk design Klaus A. Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS

ISSN 1890-6826

DET ER MANDAG MORGEN etter en lang og intens landsrådshelg. Jeg skal innrømme at det føles som om «luften har gått litt ut av ballongen», men først og fremst kjenner jeg på stor takknemlighet: takknemlighet for å få være en liten del av et arbeid som endrer liv og gir håp! Misjonsalliansens landsråd er vårt øverste organ. I helgen har vi gått gjennom resultatene for arbeidet vårt i 2013, og også behandlet regnskapet. Regnskapet viser gode tall som gjør det mulig for oss å utvide arbeidet vårt slik at enda flere får nye muligheter. Landsrådet ble avsluttet med en gudstjeneste i Trefoldighetskirken som jeg hadde unt dere å være med på. Landsrådsmedlemmer, deltakere fra alle våre samarbeidsland – fra mange forskjellige kirkesamfunn. – sammen med givere og ansatte fikk feire gudstjeneste sammen. Ønske om å gjøre noe for de minste blant de minste og kjærligheten til Jesus binder oss sammen. Flere av dere har forhåpentligvis lagt merke til at Misjonsalliansen fokuserer spesielt på arbeidet blant funksjonshemmede denne våren. Vi som vanket i kristne miljøer på 80–90-tallet husker godt sangen «Du vet vel om at du er verdifull» av Ingemar Olsson. Det var vel det nærmeste vi kom en hit i disse miljøene. Grunnen til at den ble så populær var ikke bare en flott melodi, teksten var minst like viktig. Den ga gjenklang i livene våre. Det er mange av oss som strever med akkurat denne problematikken. «Hvem er lille jeg?» Møtet med forskjellige mennesker i alle verdensdeler har gjort at jeg er sikker på at dette ikke er et særnorsk problem. Vi strever alle med selvbildet vårt fra tid til annen. Tydeligst blir det i møtet med mennesker som av samfunnet de lever i ikke blir behandlet som verdifulle mennesker. Det er dessverre mange eksempler på det: funksjonshemmede, hiv-smittede, etniske grupper, psykisk syke, fattige, og slik kunne vi ha fortsatt. I Misjonsalliansen tror vi at Gud har skapt alle mennesker med talenter og ressurser. At samfunnet verdsetter noen egenskaper fremfor andre, betyr ikke at det er sannheten. Vår oppgave er å hjelpe alle til å oppdage og bruke sine ressurser og talenter til beste for fellesskapet. Vi er alle elsket av Gud. Jesus gav alle mennesker verdi, og han hadde et helt spesielt øye for de som falt utenfor. n

Som Ingemar Olsson synger:

Du vet väl om att du är värdefull att du är viktig här och nu att du är älskad för din egen skull för ingen annan är som du.

Leder

Ekstrem innsamling Studentlaget på Ås, eller mer korrekt, studentlaget på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, har samlet inn 143 082,22 kroner til Misjonsalliansen.

Kunstkort til salgs! I samarbeid med den anerkjente sørlandskunstneren Olga Grimsmo Nilsen har Misjonsalliansen fått laget en eksklusiv postkortsamling som nå kan bestilles direkte fra organisasjonens hovedkontor. Hvert sett inneholder seks doble kort med ulike motiver og koster 125 kr + porto. Konvolutter følger med. Overskuddet går til Misjonsalliansens arbeid. Send din bestilling på e-post til info@misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00 n

Sammen

#3/2014

At studentene ved tidligere Ås landbrukshøyskole samler inn penger til brønner i Kambodsja, burde passe veldig bra. De har hatt misjonsprosjektet i ett år, og de har samlet inn penger ved salg av julekort, flaskeinnsamling og amerikansk auksjon. – Vi auksjonerte bort ting og opplevelser som hjemmestrikka klær, middager og turer, forteller Torbjørn Friborg i Studentlaget. Misjonsløpet innbrakte mest penger. Deltakerne skaffet seg sponsorer som støttet med et gitt beløp for hver runde som deltakerne maktet å løpe på 30 minutter. De fikk inn

80 000 kroner i løpet av denne halvtimen. Men de hadde også en dag med ekstreminnsamling. – Folk meldte seg frivillig til å gjøre «ekstreme» ting som å spise sokken sin eller klippe håret, dersom et bestemt beløp ble samlet inn, sier Friborg. n ODDMUND KØHN

Oppfordret til kamp for skaperverket PERSONLIGHETER. Fra venstre: Eduardo, Nann og Safa

Lanserer aktivitetshefte fra «misjonsmarken» Denne høsten gir Misjonsalliansen ut sitt eget aktivitetshefte for barn, med morsomme oppgaver hentet fra organisasjonens prosjekter. – Vi ønsket å lage noe lærerikt og morsomt rettet mot barn her i Norge, sier informasjonsleder Oddmund Køhn. I aktivitetsheftet får man møte Eduardo, Safa og Nann. De tre barna representerer hver sin del av verden; Sør-Amerika, Afrika og Asia, og har en rekke utfordringer de trenger hjelp til, som for eksempel å finne veien til brønnen,

bygge ferdig skolen sin eller knekke koden som viser hva som mangler i landsbyen. – Denne aktivitetsboken vil forhåpentligvis være en ressurs både for søndagsskoler, menigheter og foreldre som ønsker å gjøre barn nysgjerrige på den type arbeid vi driver, og kanskje lære dem litt om fattigdomsproblematikk, sier Køhn. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Hovedstyreleder Paul Erik Wirgenes oppfordret tilhørerne til økt innsats for miljø- og klimaproblemer da han talte til Misjonsalliansens landsråd den siste helgen i mai. Wirgenes fremholdt det kristne forvalteransvaret og viktigheten av at Misjonsalliansen setter dette på dagsorden, som en naturlig del av arbeidet for å hjelpe verdens fattige. – De rikes forbruk og klimaødeleggelser rammer de fattigste mest, sa Wirgenes fra talerstolen. Deretter ble det tilrettelagt for «workshops» der representanter fra alle Misjonsalliansens samarbeidsland presenterte utfordringer knyttet til klima i sine respektive områder. Klima og miljø vil være et viktig satsingsområde for Misjonsalliansen i tiden som kommer. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Sammen

#3/2014

Reportasje XL

Kirker med hender og føtter Misjonsalliansen oppfordrer sine samarbeidskirker til å forkynne Guds kjærlighet, ikke bare i ord, men i handling. Det har resultert i en rekke sosiale prosjekter – og kirkevekst. >

Tekst: Bjørn Jarle Sørheim-Queseth Foto: Bjørn J. Sørheim-Queseth, Thiago Couto, Bente Iversen Foseide, Oddmund Køhn og Kristin Marie Skaar

Reportasje XL #3/2014

En fireetasjes murbygning med sandgule vegger og brunmalte balustrader omgir gårdsplassen hvor Ruth og Allison bytter på å hoppe «Paradis». De har kommet langveis fra; forlatt foreldrene sine og hjemstedet i de skogkledde åsene utenfor Amazonasjungelen og flyttet hit til den bolivianske lavlandsbyen Caranavi for å gå på skole. – Jeg ville fortsette å studere, men det fantes ikke ungdomsskole der jeg bodde, sier Ruth. Hun er bare 13 år og har vært student i storbyen siden hun var 10. Fra bygningen bak henne høres ungjentelatter som flytter seg oppover i trappene, der ordene «Centro Integral Luterana Verena Wells» er malt på veggen i blått. ET STED Å HØRE TIL. Hvert år kommer nye kull av barn og tenåringer, enkelte helt ned i 7–8-årsalderen, alene til Caranavi for å gå på skole. Mange av dem opplever problemer med å klare seg på egenhånd, de sliter med ensomhet og altfor mange kommer i berøring med rus og prostitusjon. Derfor besluttet en av Misjonsalliansens samarbeidsmenigheter i byen å opprette et jenteinternat for å gi noen av dem et trygt sted å bo og et felleskap av venner og ansvarsfulle voksne. – Jeg ble veldig glad da jeg fikk komme til senteret, for jeg var så alene. De andre jentene her ble som søstre for meg. Jeg følte meg så langt hjemmefra, sier Allison. – Om jeg ikke hadde fått komme hit, tror jeg kanskje ikke det hadde gått så bra med meg. Jeg ville kanskje hengt rundt i byen, på diskotekene. Og jeg ville vært veldig alene. EN TJENESTE. – Senteret er en tjeneste som vi i kirken tilbyr. Vi ønsket å gi hjelp til disse jentene, sier Esteban Villegas. Han er pastor, og sammen med kona si leder han den lille menigheten på 20–30 medlemmer. – Jeg tenker at dette er en form for misjon, sier han. – Tenesten vi gjør er viktig, det er noe vi er kallet til. Og jentene har behov for den. Det vi gjør her er et vitnesbyrd om Guds kjærlighet for disse ungdommene. De kommer dessuten på gudstjeneste. Mange har blitt kjent med Jesus gjennom disse jentene og gjennom arbeidet vi gjør på senteret.

#3/2014

Reportasje XL

Villegas og menigheten hans har fått støtte til å drive jentesenteret gjennom MANAPSI, et fond som Misjonsalliansen har opprettet for å bistå bolivianske menigheter i å drive diakonale prosjekter i sine lokalsamfunn. I Caranavi har ulike kirker med støtte fra fondet blant annet opprettet et bakeri og en systue for å skape arbeidsplasser for fattige kvinner. Misjonsalliansen driver også opplæring og kursing av pastorer og menighetsog ungdomsledere i hvordan de bedre kan ivareta sin oppgave med å forkynne evangeliet – ikke bare med ord, men med handling. – Det er vel slik at mange kirker vi samarbeider med, i flere land, har et begrenset engasjement for sitt eget lokalsamfunn og problemene der, sier Jørgen Haug, Misjonsalliansens regionansvarlige for Sør-Amerika. – Vi som misjon ønsker å bidra til å gjøre kirken til en del av samfunnet, til en aktør som bryr seg om det som skjer også utenfor kirkeveggene. Vi tror det er en viktig del av vitnesbyrdet.

STØTTE FRA NORGE.

SØKER PARTNERE. I motsetning til hva mange forven-

ter av en misjonsorganisasjon, bygger ikke Misjonsalliansen egne kirker eller etablerer nye menigheter. At organisasjonen da likevel har et omfattende kirkearbeid, skyldes at den har inngått samarbeid med nærmere 200 eksisterende kirker, av ulike konfesjoner, i Bolivia, Ecuador, Brasil, Kambodsja og på Filippinene. Misjonsalliansen bistår disse med økonomisk hjelp og opplæring, hvor vektleggingen av diakoni og kirkens rolle i lokalsamfunnet står sentralt. – Vi er en tverrkirkelig misjon og hører ikke til noe bestemt kirkesamfunn. Da er det heller ikke så enkelt å skulle starte egne kirker, sier Haug. – Jeg opplever det som en type frihet i et mylder av kirkelige konfesjoner; at vi ikke er bundet, men kan bygge nettverk på tvers av skiller. Det er en del av Misjonsalliansens idé; å fokusere på kristen enhet. I vedtektene våre står det at vi skal ha fordragelighet i konfesjonelle spørsmål og vise respekt og forståelse for ulike syn. Vi legger til rette for et bredt samarbeid og for at vi kan gjøre ting sammen, ikke bare teoretisk, for å møte menneskers behov, sier han.

#3/2014

En rekke av samarbeidskirkene har valgt å respondere på lokalsamfunnenes rop om hjelp og ser det som en naturlig del av sin tjeneste. – En kan ikke skille mellom evangelisering og sosialt arbeid, sier Darclê Cunha. Hun holder til i Curitiba, Brasil, hvor RESPONS.

#3/2014

Reportasje XL

hun leder et prosjekt startet av den lutherske menigheten hun tilhører for å hjelpe mennesker i den fattige byen Almirante Tamandré. – Hver uke kom folk til kirken vår og ba om mat, klær og medisiner. Vi tok i mot dem og prøvde å hjelpe som best vi kunne, men etter hvert som vi ble kjent med folk

STARTET KIRKEPROSJEKT. Den lutherske menigheten i Curitiba responderte på lokalsamfunnets rop om hjelp. Nå har de startet et prosjekt blant fattige mennesker i byen Almirante Tamandré.

innså vi at vi måtte starte et prosjekt for å hjelpe dem mer systematisk, sier hun. – Vi tror at kristent samfunnsansvar først blir en realitet når vi er sosialt ansvarlige kristne, sier leder for Misjonsalliansen i Brasil,

SAMFUNNSANSVAR.

Bebeto Araújo. Han fremhever viktigheten av at kirkene lar forkynnelsen komme til uttrykk i praktiske tiltak for å hjelpe fattige. – Menighetene er en essensiell aktør for å styrke denne gruppen, slik at de kan bli selvhjulpne, frie og i stand til å gjenopprette forholdene seg i mellom, sier han. >

#3/2014

Reportasje XL

– Fra et bibelsk perspektiv er ikke fattigdom synonymt med mangel på materielle goder, fortsetter Araújo. – Fattigdom handler vel så mye om å være fanget i en tilstand som undergraver det følelsesmessige, intellektuelle, sosiale og åndelige grunnlaget for et menneske. Så prioriteten for oss, når vi gjennom kristne prosjekter vil overvinne fattigdom, er å gjenopprette forhold; folks forhold til seg selv, til andre, til skaperverket og til Skaperen. IKKE BARE MAT OG KLÆR.

Jørgen Haug påpeker at dette arbeidet ikke bare tjener lokalsamfunnet, men også oppleves berikende for den enkelte menighet. – Min opplevelse er at mange synes det er veldig positivt å kunne gjøre noe konkret, sier han. – Misjonsalliansen går ikke inn i samarbeid med dem for å endre teologien deres eller bibelsynet deres. Vi er tydelig på at de heller ikke bare skal være sosiale aktører. De skal fremdeles være kirker. Og når de skjønner at vi tar deres identitet på alvor og får etablert et tillitsforhold, er det mye spennende som skjer. Jeg tror også mange av disse kirkene ønsker å være en del av lokalsamfunnet sitt, mer enn de faktisk er. >

BERIKENDE.

#3/2014

â&#x20AC;&#x201A; #3/2014

Reportasje XL

Det sosiale engasjementet ser også ut til å resultere i kirkevekst. I Kambodsja driver Misjonsalliansen et kirkearbeid sammen med britiske Tearfund og sin egen hovedpartner i landet, World Renew. Dette arbeidet har vokst trutt siden oppstarten i 2011 og omfatter nå åtte kirker i fem provinser. Til sammen når disse ut til 32 landsbyer og 12 974 familier. De etablerer grasrotorganisasjoner i landsbyene som så velger en utviklingskomité til å lede arbeidet. I samarbeid med utviklingskomiteen hjelper kirkene til med å danne sparegrupper, grisebanker, kubanker, risbanker og har ekstraundervisning for barn og ungdom. Gjennom landsbyens utviklingskomité kan fattige søke om små lån til inntektsskapende tiltak og til å utvikle små forretningsideer.

FOR LANDSBYENE.

ENORM VEKST. En av kirkene Misjonsalliansen jobber

med, er New Life Church som ligger i provinsen Takeo, vest for Phnom Penh. Etter å ha fokusert på utviklingsarbeid i lokalsamfunnet har kirken opplevd en enorm vekst. –Vi starta med seks medlemmer, og nå har vi over 150, sier pastor Proh. Pastoren som selv er tannlege, bonde og engelsklærer, forteller at kirken også har flere datterkirker rundt i provinsen. Kirken har søndagsskole, ungdomsklubb med 80 til 100 ungdommer, tilbyr engelskundervisning og organiserer sparegrupper og jordbruksopplæring for de voksne i lokalsamfunnet. En populær aktivitet blant bøndene er grisebanken som kirken administrerer. Gjennom å delta i ei sparegruppe får bøndene ta ut lån til å kjøpe griser. Noen av grisungene betales tilbake som nedbetaling av lånet og kan igjen lånes ut til andre familier.

En nylig evaluering av kirkeprosjektet viser at landsbyene er veldig fornøyd med alle forandringene kirken har bidratt til i lokalsamfunnet. Folk utenfor kirken har fått et mer nyansert syn på hva kristendom er. Når de opplever at kirken yter hjelp til alle i landsbyen, uten å skille mellom kristne og ikke-kristne, har flere buddhister gitt slipp på sin opprinnelige skeptisisme mot kristne og kirken. «Det var mye diskriminering og hat mot kirken i begynnelsen», forteller et av kirkemedlemmene som ble intervjuet i evalueringen. «Før mislikte lokalsamfunnet kirken. De ville til og med brenne ned bygningen, men nå oppmuntrer de barna sine til å gå i kirken.» En annen fortalte: «Vi er Jesu folk. Nå hater de oss ikke. Før var de redd for Jesus. Nå forstår de at når vi inviterer dem, er det ikke fordi vi prøver å tvinge dem til å tro, men fordi vi vil hjelpe dem.»

HATER IKKE LENGER.

STØRRE FORSTÅELSE. Kirken selv har også forandret seg etter at den startet samarbeidet med Misjonsalliansen. Evalueringsrapporten viser at kirkemedlemmene nå har langt større forståelse for diakoni og at kirken er kalt til å hjelpe de fattige. – Kirkene har forandret synet på integrert misjonsarbeid, og det har påvirket kirkenes visjon og hva de ser på som kirkens rolle, forklarer leder i evalueringsteamet, Deborah Wilson. – Kirkene vil vise Guds kjærlighet til andre og de ønsker å bekjempe fattigdommen i lokalsamfunnet. bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

Misjonsalliansens samarbeidskirker i Kambodsja har opplevd en kraftig medlemsøkning etter at de begynte å engasjere seg i lokalsamfunnene sine.

VOKSER.

#3/2014

Inntrykk som setter spor Misjonsalliansen støtter 17 helsestasjoner i Bolivia. På en av disse arbeider den unge legestudenten Una Kristin Waldeland som frivillig denne våren. Her forteller hun litt om sine opplevelser. EL ALTO, BOLIVIA. En

formiddag kommer en ung mor med barnet sitt til rutinekontroll hos legen. Etter å ha undersøkt barnets hjerte og lunger ved Barn blir ofte hjelp av stetoskosnakket til, pet, stiller legen barnet forskjellige ikke snakket spørsmål. «Hvor med, og en nesen din?» understimule- er Barnet svarer ikke. ring fører til Legen spør på nytt, sen språkutmen barnet svarer heller ikke nå. Et vikling. annet spørsmål:

#3/2014

Bolivia

«Hvor er munnen din?» Ingen svar, men heller et litt forvirret ansiktsuttrykk hos barnet denne gangen. Legen peker på bamsen til barnet. «Hva heter bamsen din?». Denne gangen svarer barnet forsiktig: Perrita (som betyr liten hund på spansk). Nytt spørsmål fra legen: «Er det en gutt?», «Ja.» «Er det en jente?» «Ja.» Legen ser på moren og spør om barnet ikke snakker. Moren til barnet sier at han ikke snakker så mye ennå. Legen får et litt oppgitt ansiktsuttrykk og forteller moren at hun er nødt til å stimulere barnets språkutvikling mer enn hun gjør nå. Det er dessverre et ganske vanlig hendelsesforløp på helsestasjonen

hvor jeg er volontør. Barn blir ofte snakket til, ikke snakket med, og en understimulering fører til sen språkutvikling. Når barna begynner på skolen, blir dette et problem. En ser også ofte at barna er små av vekst. Dette er sjelden på grunn av underernæring, men heller feilernæring (godteri og andre raske karbohydrater tar plassen til større, mer næringsrike måltider). Jeg har hatt mange tanker om hvor fint vi har det i Norge gjennom å få en litt større forståelse av helsetilstanden til bolivianere. Men kanskje mest av alt er det blitt mange inntrykk gjennom de enkelte pasienthistoriene – mange inntrykk som setter spor. n UNA KRISTIN WALDELAND

Nytt prosjektområde i Bolivia Misjonsalliansen i Bolivia etablerer nytt prosjektområde. Kriteriene er at prosjektene skal møte en virkelighet med ekstrem fattigdom. I vakker og storslått natur, fem timer fra La Paz, ligger provinsen Loayza med kommunene Luribay og Yaco. Her er Misjonsalliansens diagnoseringsprosesser i full gang for å avdekke hvilke konkrete behov som finnes i det nye prosjektområdet. ÅPNING AV SAMARBEIDET. Rundt påsketider ble det gjennomført offisielle åpningsseremonier av samarbeidet i de respektive kommunene. Under høytidelighetene var Misjonsalliansen godt representert, med fungerende direktør Olinda i spissen. Kommunene på sin side stilte med ordfører og en rekke autoriteter og myndighetspersoner fra ulike bygder. Metaforen «bryllup» ble brukt, da det er snakk om en avtale der partene yter gjensidig. De første fem årene er det 50 % fra hver part. Deretter øker den finansielle andelen for kommunen til 60 % og 75 % de påfølgende to femårsperioder. HVA GJØRES NÅ I OPPSTARTSFASEN?

Statistikk og kartillustrasjoner fra bolivianske myndigheter viser at det er familier og mindre samfunn i Loayza som har livsforhold karakterisert i kategorien ekstrem fattigdom. Blant annet kan dette innebære manglende tilgang på basistjenester, som f. eks. vann og sanitet. Med dette som utgangspunkt er planen til operasjonsav-

delingen å gjennomføre følgende faser: Mars: Rekognoseringsturer til ulike kommuner og kontakt med lokale myndighetsautoriteter. ■■ April: Forhandlingsmøter med lokale myndighetsautoriteter for mulig kontraktsinngåelse. Kontraktsinngåelse med seremonier. ■■ Mai – juni: Diagnoseringsprosesser i de kommunene der avtaler er inngått. Dvs. kartlegging av familier og mindre samfunn i kommunene som kan være målgruppe for prosjekter. ■■ Juli/august: Prosjektplan legges for 2015 og sendes til Misjonsalliansen i Norge for godkjenning ift budsjettrammer. ■■ Prosjektene iverksettes i 2015. ■■

150 000 kroner fra Ålgård 30 fotballkonfirmanter fra Ålgård har gjennom et års tid samlet inn 150 000 kroner til prosjektet Fotball Krysser Grenser i Bolivia. 14 av disse konfirmantene reiste i påsken til Bolivia for å se mer av prosjektet og overlevere en symbolsk sjekk på den innsamlede summen. Turen bød også på prosjektbesøk til El Alto og Sorata. Her spilte konfirmantene fotballkamper mot lokale ungdommer. På El Alto traff konfirmantene i tillegg en skoleklasse og utvekslet både informasjon (presentasjon av Norge på spansk) og kultur (teater på spansk, brunostprøvesmaking og bolivianske piroger). Konfirmantene fikk også ta imot medaljer som takk for sitt imponerende bidrag til Misjonsalliansens ungdomsarbeid i Bolivia. n MALIN WEYDAHL

SLUTT FOR SORATA. Grunnen til at

Misjonsalliansen i Bolivia går til et nytt område, er at prosjektområdet Sorata nå skal fases ut i løpet av 2014. Misjonsalliansen har i samarbeid med lokale myndigheter i Sorata drevet arbeidet i 15 år. Man har vurdert at dette er tilstrekkelig, og nå foregår det en avslutningsfase i Sorata med refleksjonsprosesser og endelig implementering. Istedenfor dreies altså fokuset over til provinsen Laoyza, med håp om et godt partnersamarbeid med kommuner - til beste for den delen av befolkningen som lever i ekstrem fattigdom. n OLE MORTEN WEYDAHL

Bolivia

#3/2014

Nytt prosjekt i Brasil Misjonsalliansen har inngått et samarbeid med Dorcas-prosjektet. Dette blir organisasjonenes 12. prosjekt i Brasil. Den nye samarbeidspartneren er den lutherske kirken «Frelserens samfunn» i Almirante Tamandaré kommune som ligger 20 kilometer fra Curitiba. Gjennom prosjektet «Dorcas» hjelper menigheten barn og unge fra slummen og tilbyr dem kulturelle og sportslige fritidsaktiviteter. Det finnes utallige sosiale utfordringer blant Almirante Tamandarés 90 000 innbyggere, deriblant mye vold og drap som følge av narkotikatrafikken, prostitusjon, seksuelle overgrep, analfabetisme, ungdomslediggang og mangel på boliger. I første omgang vil Misjonsalliansens støtte gå til den nylig opprettede Dorcas-speidergruppen. – For mange år siden hadde jeg en drøm om å etablere en speidergruppe i Dorcas, men det virket for uoppnåelig for oss, sier Darclê Cunha, som leder arbeidet i prosjektet. – Men etter å ha hørt at Misjonsalliansen hadde fått det til i Morro do Meio prosjektet i Joinville, innså jeg at vi kunne gjøre noe lignende her. For meg er det en drøm som går i oppfyllelse, sier hun. Speidergruppen har allerede betydd noe for lokalsamfunnet. På første møte var det 12 frivillige som deltok og over 30 barn. – Misjonsalliansens støtte er mer enn økonomisk. Vi får gode råd og hjelp til å administrere dette på en god måte. Vi er takknemlige til Gud for Misjonsalliansen og for at vi er så privilegerte å få jobbe sammen, sier Samuel Scheffler, pastor i kirken. n THIAGO COUTO

#3/2014

Brasil

Bibelfigur fronter prosjekt mot barnemishandling En tegneserieversjon av Det gamle testamentets Josef skal nå brukes til å forebygge mishandling av Brasils fattige barn og ungdommer. «En tenåring som ble mishandlet av sin egen familie; en gutt som ble utsatt for misunnelse fra sine eldre brødre, som ble overfalt og gjort til offer for menneskehandel.» Slik oppsummerer initiativtakerne historien om Josef, den bibelske karakteren som levde for 3500 år siden og som er hovedpersonen i Misjonsalliansens nyeste påfunn i Brasil. OVERSETT MISHANDLING.

«Josefprosjektet» er et program som tar sikte på å forebygge mishandling av barn og ungdommer som lever i Brasils store slumområder. – Ofte tenker vi at mishandling kun handler om vold og seksuelle overgrep, men det er også mange former for mishandling vi lett overser, som forsømmelse og fiendtlighet, sier Wanda Hudson, som koordinerer prosjektet.

UTGIR BOK. Hudson har 16 års

erfaring innen forebygging av vold i hjemmet og bruker nå denne til å undervise lærere, kirkeledere og sosialarbeidere. – Vi gjør nå ferdig en bok inspirert av historien om Josef. Vi ønsker å vise hvordan man kan oppdage tilfeller av mishand-

ling, og vi gir praktiske tips til hvordan man kan håndtere slike. Vi vil også vise barn hva mishandling kan være og hva de skal gjøre dersom de opplever at de utsettes for noe slikt, sier hun. Sentrale personer i Misjonsalliansens prosjekter deltar nå på undervisning i Josefprosjektet. Når den er fullført, vil de utvikle en strategi for hvordan de best kan beskytte barn og unge og spre kunnskapen videre. UTSTATT UNDER VM. Boken har blitt

utviklet av profesjonelle tegnere og designere. De har skapt to tegneseriefigurer som barna og ungdommene vil kunne identifisere seg med og som presenterer ulike diskusjonstemaer som «Berøring», «Avstraffelse» og «Avvisning». – Den vil bli lansert under Fotball-VM her i Brasil. Alle skoler vil da være stengt. Vi vet at barn som ikke har noe sted å gå og som blir alene i gatene, er svært utsatt for alle typer mishandling. Derfor oppfordrer vi alle Misjonsalliansens samarbeidspartnere og kirker til å holde dørene åpne under lekene, sier Hudson. n THIAGO COUTO

Min nye «forsørger»

En liten gnist har blitt et stort lys Behneewein Community School er en ny skole og er blitt et nytt knutepunkt for flere landsbyer når det gjelder skole og utdanning. Tidligere hadde stedet et begrenset skoletilbud, og alle elevene måtte sitte ute under den stekende sola. Det var i møte med denne forferdelige situasjonen at Misjonsalliansens samarbeidsorganisasjon i Liberia valgte å gjøre en pilotundersøkelse i 2010. Misjonsalliansen og lokalsamfunnet har i to og et halvt år hatt et nært samarbeid, og i denne perioden har innbyggerne i Behneewein selv bestemt hva de vil prioritere, noe som har resultert i en ny skole. Ved slutten av fjoråret stod en helt ny skole klar, i tillegg til to lærerboliger og en liten gårdsdrift. Gleden er stor over den store endringen i dette lokalsamfunnet, og den berører og påvirker stadig flere mennesker og familier. Men dette er bare en begynnelse. Man vil fortsette utbyggingen av den nye skolen og utvikle det faglige innholdet. Et investeringsselskap vil sammen med deltakelse fra lokalsamfunnet utvikle resten av skoleeiendommen og blant annet bygge baner for fotball og basket-

ball. En annen amerikansk organisasjon vil være med og utvikle det pedagogiske opplegget ved skolen i Behneewein, noe som innebærer oppfølging av lærerne og et fullstendig lese- og skriveprogram for elevene. Det som begynte med en mindre finansiell støtte fra Norge til et bortgjemt jungelsamfunn, har utviklet seg til å bli knutepunkt for utdanning og skole med god faglig kvalitet for et enda større område. Behneewein har samlet alle de små skolene i de omkringliggende landsbyene til så å bli en kombinert grunnskole og ungdomsskole med bred faglig kompetanse – og med mulighet til å utvide og bli en videregående skole. I så fall blir dette den første videregående skolen i dette området. Det lille initiativet fra utdanningsprogrammet og Misjonsalliansens fadderordning har skapt håp og forandring i Behneewein. – Den lille gnisten har blitt til et stort lys. n MAGDALENA SAYDAH ROBERTS

Ma Mary og mannen hadde levd sammen i tretti år, og ekteparet var velsignet med syv barn. Mannen var en lokal pastor som med små ressurser hadde tatt seg av familie og tjeneste. Så kom den skjebnesvangre dagen; pastoren gikk på jobb og kom aldri tilbake. All leting syntes nytteløst, i alle fall i starten, inntil han ble funnet i en annen kvinnes hjem. Han hadde én kommentar: Tredve år var nok; han var gått lei. Det er nå gått ti år siden denne hendelsen, og Ma Mary har hatt aleneansvaret for de syv barna. Uten jobb og uten noen former for inntekt har livet vært særdeles hardt for moren. Årene har vært preget av traumer og vanskeligheter. For to år siden skjedde det noe. Utdanningsprogrammet som Misjonsalliansen har vært med på å sette ut i livet ble presentert for landsbyen hennes i Compound Number II District, Grand Bassa County. Noen av byrdene ble løftet av Ma Marys skuldre: Nå kunne barna hennes få tilgang til skolegang, noe Ma Mary lenge hadde ønsket. Nå kan hun konsentrere seg om husarbeid og om å skaffe familien mat. Det er fremdeles noen utfordringer med å holde barna på skole, men som Ma Mary selv uttrykker det: «Utdanningsprogrammet har blitt min nye «forsørger», og det motiverer meg til å fortsette å stå på.» I tillegg arbeides det med å gjenopprette kontakten mellom far og barn, slik at han også kan være med og støtte barna sine. Pengene fra fadderordningen i Norge er til stor hjelp for mennesker i Liberia som så tydelig kjenner byrden av fattigdommen. Ma Mary smiler i dag med tanken på en bedre framtid. n MAGDALENA SAYDAH ROBERTS

Liberia

Utveksler språk I VÅR HAR VOLONTØRENE vært med på

en ny ordning med Misjonsalliansens CUMAN-studenter; unge ecuadorianere som får støtte fra organisasjonen til å studere. I grupper på fire er det regelmessige møter for å praktisere språk. Volontørene får på

Jentelag til Sør Cup 2014

I år, som i fjor, i forfjor og året før der og der og der igjen, har Sør Cup (tidlegare PlussbankCup) invitert born frå Fotball Krysser Grenser-prosjektet til å delta på cupen. I år reiser det eit jentelag på ti spelarar for å knive om heider og ære. Sør Cup går av stabelen 21.–25. juni i Kristiansand-området. n BJØRNAR VALBØ

Ecuador

#3/2014

denne måten praktisere spansk, og CUMAN-studentene får muligheten til å lære og praktisere engelsk. En økonomisk og morsom måte å lære språk. Språksamlingene har dessuten ført til at studentene og volontørene har lært mer om

hverandres kultur. – Dette er virkelig en fin måte å komme på innsiden av den ecuadorianske kulturen. Her om dagen lærte Monica oss å lage Seco de pollo, en typisk ecuadoriansk rett, sier volontør Gina Bruun Torvik. n REBEKKA A. GARCIA

Vil utvide bedriftskurs Sammen med mikrofinansbanken D-MIRO vil Misjonsalliansen utvide kurstilbudet for fattige kvinner som ønsker å drive sin egen hjemmebedrift. Gjennom organisasjonens samarbeidspartnere mottar kvinnene tilbud om å delta på en rekke typer kurs i blant annet håndarbeid, matlaging og skjønnhetspleie. For fattige kvinner som tilbringer dagene hjemme med barna, gir denne kompetansen dem mulighet til å drive små hjemme-

bedrifter og spe på familiens inntekt. Nå vil Misjonsalliansen og D-MIRO undervise dem i hvordan de kan spare og håndtere penger. Målet er at kvinnene skal settes i stand til å håndtere et lån i banken og dermed utvide bedriftene sine og øke inntektene. n INGUNN S. VALBØ

Mikrofinans på 1-2-3 ■■

■■

Mikrofinans går ut på å tilby lån, sparing og forsikring til fattige mennesker. Misjonsalliansens mikrofinansinstitusjoner ønsker å legge til rette for at fattige mennesker kan bruke sine evner og sin kreativitet til å skape en bedre fremtid for seg og sin familie. Misjonsalliansen har totalt 142 000 mikrofinanskunder hvorav 40 000 av disse er i Ecuador. I gjennomsnitt har ecuadorianske kunder lån på om lag 6000 kroner hver.

Mikro-volontører I åtte måneder har Caroline og Hans Martin Espegren jobbet frivillig for Misjonsalliansens mikrofinansbank i Ecuador, Banco D-MIRO. De kom til storbyen Guayaquil etter tre år med studier i Trondheim. I D-MIRO har de jobbet som en del av administrasjonen som holder til i et av de fattige områdene i byen. I begynnelsen av mai kom de tilbake til Norge. PROFESJONELT. D-MIRO har 14 filialer

i Ecuadors kystregion og betjener over 40 000 kunder. – Jeg ble veldig overrasket over hvor profesjonell og veldrevet banken var, sier Caroline. – For eksempel er alle bankens PCer utstyrt med det nyeste operativsystemet til Windows, noe som slett ikke er tilfelle i alle norske bedrifter. UTFORDRENDE. Hovedoppgaven

deres har vært å sette seg inn i kundenes behov for at banken på en bedre måte kan tilpasse seg disse. – Det har vært vanskelig å komme fra trygge og velstående Norge og sette seg inn de daglige utfordringene til noen av verdens mest vanskeligstilte, forteller Hans Martin. – Jeg møtte blant annet en fortvilet dame som ikke klarte å betale tilbake lånet sitt fordi sønnen hadde havnet

i fengsel og hun hadde fått forsørgeransvaret for barna hans. Om lag seks prosent av bankens kunder er forsinket med tilbakebetalingen. – Sitasjonen går fra ille til verre for de som ikke klarer å betjene lånene, fortsetter Caroline. Banken må gjøre alt den kan for å unngå å gjøre allerede vanskeligstilte mennesker til gjeldsslaver. SPØRREUNDERSØKELSER. Konkret

arbeidet de med to problemstillinger: Hva kan gjøres for at enda flere kunder klarer å betale tilbake sine lån på fastsatt tid? Og hvordan kan banken forbedre kundenes lojalitet? Mye av arbeidet har gått med på å utarbeide og gjennomføre en stor spørreundersøkelse og deretter analysere resultatene. Verken Caroline eller Hans Martin hadde erfaring med spørreundersøkelser fra tidligere, og det å gjennomføre en spørreundersøkelse i en helt ny kultur var tidvis utfordrende. De forteller om både språklige barrierer og vanskeligheten med å forstå hvordan ecuadorianere tenker og hva som motiverer valgene deres.

FORNØYDE. Like før de dro tilbake til Norge leverte de sin rapport og presenterte resultatene for bankens ledelse. – Det blir veldig spennende å følge med viBåde Hans Martin dere på arbeidet til Banco og Caroline er D-MIRO. Vi svært fornøyde håper at banmed oppholdet ken får nytte i D-MIRO. – Dette av arbeidet har uten tvil vårt og at den fremover blir vært en veldig enda bedre til lærerik og tankeå tilby gode vekkende tid. banktjenester til Ecuadors fattige, sier Hans Martin. Både han og Caroline er svært fornøyde med oppholdet i D-MIRO. – Dette har uten tvil vært en veldig lærerik og tankevekkende tid, sier Caroline. – Jeg er helt sikker på at dette ikke er siste gangen jeg besøker Ecuador! n BJØRNAR VALBØ

Ecuador

#3/2014

Nye prosjekter i omplasseringsområder Jevy (10 år) og familien hans bor i San Isidro, et av Misjonsalliansens nye prosjektområder rett utenfor Manila. San Isidro er en av mange barangayer (småkommuner) i utkanten av Manila som har opplevd en enorm befolkningsvekst de siste 15–20 årene. Fra å ha en befolkning på under én million innbyggere i 1990 er det nå omtrent I enkelte tilfeller to og en halv million menneblir barnefloksker som bor ker boende i det i Rizal fylke, nye huset, mens hvor San Isidro ligger. Beforeldrene bor i folkningsvekbyen for å tjene sten skyldes penger. blant annet at myndighetene flytter folk som bor i hus med svært dårlig standard eller under farlige forhold i Manila til omplasseringsboliger i dette området. KASTET UT. Jevy og familien bodde

tidligere i et slumområde i Manila. For et og et halvt år siden fikk de vite at de kom til å bli kastet ut av boligen

Filippinene #3/2014

de hadde, og de takket ja til et tilbud fra myndighetene om å få kjøpe bolig i et omplasseringsområde i San Isidro. Jeaneth (moren til Jevy) forteller at selv om det nye huset er lite og veldig enkelt, er forholdene i San Isidro på mange måter bedre enn der de bodde tidligere. Likevel er det store mangler i området hvor de bor. Det har blitt bygget boliger, men det har ikke vært en tilsvarende utbygging av skoler, helsesentre og barnehager. I de fleste skoleklassene er det 50–60 elever, og foreldrene forteller at det ikke er nok pulter og stoler til alle elevene. Mange lar være å gå til helsesenteret eller legen når de er syke, fordi kapasiteten er sprengt og de har uansett ikke råd til å betale. I stedet kjøper de medisiner uten resept, eller går til tradisjonelle medisinmenn/kvinner som ikke har helsefaglig utdannelse. OMPLASSERT. Familien til Jevy er

heldig fordi faren har jobb som bygningsarbeider. For mange av de som har flyttet til omplasseringsområdene i San Isidro er tilgangen til arbeid og

inntekt den største utfordringene. Mange flytter tilbake til byen, til en usikker boligsituasjon, fordi det er den eneste muligheten de har for å få jobb. I enkelte tilfeller blir barneflokker boende i det nye huset, mens foreldrene bor i byen for å tjene penger. Både blant fattige som lever med trusselen om å bli flyttet til et omplasseringsområde og blant de som allerede har flyttet, er det stor misnøye med myndighetenes politikk for å løse boligutfordringene. Dette gjelder også for foreldrene til Jevy, men i stedet for å innfinne seg med situasjonen har de engasjert seg for å få til en endring. VIL SKAPE ENDRING. Misjonsal-

liansen er i ferd med å starte opp utviklingsprosjekter i San Isidro, sammen med foreldrene til Jevy og andre som er opptatt av å få til en forandring. Hvis vi jobber sammen, kan vi bidra til at alle får tilgang til helsetjenester, at barna får et godt skoletilbud, at det blir trygt å bo i San Isidro – og ikke minst at det blir mulighet for arbeid og inntekt i nærområdet. n HANNA SOFIE JOHANSEN

Lærer mer om funksjonshemmede

Arbeid på utstilling Den ellers så stille og rolige øya Marinduque forvandles i løpet av påskeuka, når det strømmer til med turister som deltar på den berømte Morionesfestivalen. Moriones betyr maske, og i alle kommunene på øya kan man se hundretalls av mennesker ute i gatene, som skjuler identiteten sin bak masker og kostymer som forestiller romerske soldater fra Jesu tid. Festivalen har sine røtter tilbake til 1870, da en lokal prest tok initiativ til et påskespill til minne om den romerske soldaten Longino. Longino var soldaten som satte spydet i Jesu side. I følge legenden var Longino blind på det ene øyet. Historien forteller at en dråpe blod fra Jesus traff det blinde øyet og soldaten fikk tilbake synet. Hendelsen førte til at Longino ble overbevist om at Jesus var Guds sønn, og han proklamerte dette budskapet i dagene etter korsfestelsen av Jesus. På grunn av denne bekjennelsen endte Longino selv opp som martyr etter at de romerske myndighetene sendte ut en etterlysning for å fange ham. Påskespillet på Marinduque dramatiserer korsfestelsen av Jesus og den påfølgende jakten for å ta livet av Longino. GUD OG MAMMON. Morionesfestivalen er en salig blanding av «Gud og Mammon», og festivalen gir mange en ekstra motivasjon for produksjon av lokale varer fordi det bygges opp en stor markedsplass i sentrum av provinshovedstaden Boac. Midt

iblant messebodene finner vi en gjeng som stiller ut tørket fisk, kokossukker, vesker og en rekke andre produkter laget av lokale råvarer. De står under en plakat med visjonen til Misjonsalliansen på Filippinene, et budskap som passer bedre inn i påskehøytiden enn det de andre bodene reklamerer med. Joselin Sciola forteller at hun representerer en av fem lokalsamfunnsbaserte organisasjoner som promoterer og selger produkter fra prosjektene de har startet sammen med Misjonsalliansen for å skape arbeid og inntekter. STIMULERE LOKAL PRODUKSJON.

Misjonsalliansen har i flere år jobbet for å stimulere til produksjon av lokale varer som et ledd i lokalsamfunnsutvikling på øya. Årets bod viser konkrete resultater av dette arbeidet og at stadig flere familier får økt inntektsgrunnlaget sitt gjennom prosjektene. Misjonsalliansens ansatte som er med på markedet er tydelig stolte og kan fortelle at samarbeid mellom de ulike produsentene er en viktig del av strategien for å lykkes. Et av målene for 2014 er at produsentene skal danne en paraplyorganisasjon for å kunne drive mer effektivt i alle ledd, fra det å hente ut råvarer til å få tilgang til marked for de ferdige produktene. n JOSTEIN TVEDTEN

På besøk hos Calinan lokalsamfunnsbaserte rehabiliteringssenter.

Siste uka i april dro ansatte i Misjonsalliansen, medlemmer av lokalsamfunnsorganisasjoner og lokale politikere på studietur til øya Mindanao for å lære hvordan de bedre kan ivareta behovene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Deltakerne besøkte flere ulike lokalsamfunnsbaserte prosjekter for mennesker med funksjonshemninger. Prosjektene blir drevet av lokale mynigheter, kirker eller andre ikke-statlige aktører. Gjennom besøkene fikk deltakerne se at det er mulig å drive gode tilbud for barn og voksne med funksjonshemninger, også på lokalt plan og med begrensede ressurser. Mot slutten av turen ble deltakerne utfordret til å komme opp med forslag til hva slags prosjekter de kan bidra til å iverksette i sine lokalsamfunn. n HANNA SOFIE JOHANSEN

Filippinene

#3/2014

FOTO: LAV SOCHI

Veasna hører dårleg – vil bli lege Misjonsalliansen arbeider for å nå ut til dei aller fattigaste i dei mest isolerte områda på landsbygda i Kambodsja. Ei av dei mest sårbare gruppene blant dei fattige er menneske med funksjonshemming. Poh Veasna på 14 år er ein av dei. Veasna er hørselshemma og bur hos tanta si. Foreldra har migrert og arbeider i hovudstaden, og storebroren bur i Thailand med familien sin. Det var ikkje nok arbeid til dei på Misjonsalliansen landsbygda, og ønsker først og rismarka dei fremst bidra til ei hadde gav ikkje holdningsendring nok inntekter til familien. om at alle barn, – Eg savnar uansett utgangsfamilien min, punkt, har rett til fortel Veasna. utdanning. Han bur i lag med tanta i eit enkelt trehus i landsbyen Svay Prohout i provinsen Svay Rieng. Han vekslar mellom å ha god og dårleg hørsel. Nokre gonger er øret blokkert og han har ein bi-lyd på

Kambodsja

#3/2014

øret. – Nokre gonger hører eg ikkje i det heile tatt, seier Veasna. Mor hans har også hørselsproblem, så foreldra må snakke høgt til kvarandre. Han synest det er vanskeleg å høre når folk snakkar fort i dagleglivet. INKLUDERANDE UTDANNING I PRAKSIS.

Veasna begynte på skulen da han var seks år. Samtidig fekk han diagnosen hørselshemma av ein lege i Svay Rieng. Men han trengte ikkje ta nokre spesielle forhåndsreglar på skulen. No går han i 6. klasse på barneskulen Svay Prohout, som Misjonsalliansen samarbeider med. – Når eg sitt på første rad og læraren snakkar høgt, hører eg godt, seier Veasna. Andre skuleelevar bryr seg ikkje om funksjonshemminga hans, og det hindrar han ikkje i å leike med andre i friminutta. PLANER FOR FRAMTIDA. Når han ikkje er på skulen, passer han på kyr, vaskar ute på gårdsplassen, lagar

mat og koker ris. I fritida speler han volleyball, les khmer og ser på TV. Veasna er ein veldig høfleg og veloppdratt gutt. Han snakkar tydeleg og fokusert til å vere ein ung gutt i begynnelsen av tenåra. Veasna fortel at han trivst godt på skulen, og vi trur han når han fortel at han vil bli lege når han blir stor. I år trappar Misjonsalliansen sine lokale partnarar opp arbeidet med inkluderande utdanning på landsbygda. Det er framleis ein lang vei å gå i Kambodsja, for styresmaktene har begrensa midlar satt av til utdanning i utgangspunktet. Når det gjeld ekstra opplæring eller ressursar til dei som har spesielle behov, vert utfordringa enda større. Misjonsalliansen ønsker først og fremst å bidra til ei holdningsendring om at alle barn, uansett utgangspunkt, har rett til utdanning, og at det er lite som skal til for å gjere undervisninga meir inkluderande. n BENTE I. FOSEIDE

FOTO: ARNT H. JERPSTAD

Farvel til Love Cambodia

Når kunnskap gir endring

Misjonsalliansen har 13 samarbeidspartnarar i Kambodsja. I mai sa vi farvel til ein av dei, og vi hadde ein fin avskjedsseremoni der vi feira samarbeidet og endringane det har ført til i landsbyane. Den lokale kambodsjanske utviklingsorganisasjonen Love Cambodia har vore ein del av det NORAD-støtta prosjektet Community Transformation in Rural Cambodia frå 2009 til 2013. Love Cambodia valgte å avslutte samarbeidet med Misjonsalliansen på grunn av ueinigheiter angåande delar av partnarskapsavtalen Love Cambodia fortsett samarbeidet i landsbyane. n BENTE I. FOSEIDE

Leder i landsbyens grasrotkomité, Njeng Sokum, er spent. Fungerer brønnen som den skal? I 2010 samarbeidet grasrotkomiteen med Misjonsalliansens partner Community for Transformation (CFT) om å bygge en brønn i landsbyen Chumpu Prek. Mange i landsbyen fikk da tilgang til rent vann som en livsviktig ressurs for alle. KUNNSKAP ER BEVEGELSE. Men midt

i tørketida for tre måneder siden gikk det galt. Brønnen nektet plent å fungere. Siden mange av de 85 familiene som bor i Chumpu Prek var avhengige av rent vann fra brønnen til matlaging og drikke, var det mange som ønsket at den skulle bli oppegående igjen så snart som mulig. Men hvor skulle de begynne? TUNGVINT ALTERNATIV. Prosjektlederen for Kampong Speu, Sok Kao, sier at alternative vannkilder til flere av familiene i landsbyen var tungvinte og

tilfeldige. – Noen hadde nær tilgang til rent vann fra den store dammen ved pagodaen. Men Chumpu Prek strekker seg langt, og familiene lengst unna måtte gå flere kilometer for å hente vann derfra. Det tar en god del lengre tid og gjorde det fristende å drikke urent overflatevann rundt huset, gestikulerer Kao ivrig. FRA STILLSTAND TIL MOBILISERING. CFT

gikk i dialog med grasrotkomiteen i Chumpu Prek og lederen Njeng Sokum (58) om ulike framgangsmåter for å mobilisere familier til kronerulling for å betale for reparasjon av brønnen. – Vi kalte sammen til et møte med landsbyen for å diskutere en løsning for den ødelagte brønnen. De som kom, ble enige om å samle inn midler fra egen sparing for å hyre inn en reparatør for at den gamle brønnen fra 2010 skulle

kunne bli operativ igjen, forteller lederen Metta i CFT. De hadde ingen brønnreparatør i sin egen landsby, så de hentet inn en ung reparatør fra nabolandsbyen Trapeang Leap. RESULTATET. Njeng

Hvor skulle de begynne?

Sokum og hennes medledere i grasrotkomiteen samlet etterhvert inn 78 000 riel (115 kroner) fra 26 familier som bor rundt brønnen. – Kunnskap om effektive måter å samle inn ressurser fra egen landsby og enkle strategier for å sikre lokal eierskap førte til gode resultater for landsbyen min, forteller Sokum. I april ble det igjen tilgang til rent drikkevann for familiene i Chumpu Prek. Og brønnen? – Den skal være så god som ny nå, konstaterer Sokum stolt. n DUONG CHANDIM, SOK KAO OG KNUT IVERSEN FOSEIDE

Kambodsja

#3/2014

Su Dafen er snart ferdig utdannet førskolelærer. Hun ønsker å kunne være med og tilføre barn gode verdier.

Fjell-landsbyen Ta Er Ti hvor Su Dafen vokste opp.

Fra fadderbarn til førskolelærer Su Dafen var ett av Misjonsalliansens første fadderbarn i lepralandsbyen Ta Er Ti. Nå er hun 26 år gammel og studerer til å bli førskolelærer i storbyen Chengdu. I provinshovedstaden tar Su Dafen imot oss med et forsiktig smil. Hun vokste opp i Ta Er Ti og bærer med seg historien om et liv både før og etter at Misjonsalliansen startet prosjekter i området. I løpet av

#3/2014

Kina

oppveksten har hun opplevd store forandringer i levestandard, spesielt fordi hun fikk mulighet til å gå på skole og ta høyere utdannelse. FREMDELES ANNERLEDES. Vi spaserer rundt i byen: gjennom markeder, langs elva og over i turistområdene. Rundt oss knipses det bilder av

gamle bygninger og broer av tre. Su Dafen forteller at hun aldri har vært her før, selv om hun har bodd

i byen i tre år. Hun føler seg fortsatt annerledes og bærer på minner og tanker om sin bakgrunn. IKKE FULLVERDIG. Før Misjonsalliansen startet sitt arbeid i landsbyen,

«Når flere og flere nå får skolegang og høyere utdannelse, står de sterkere rustet ute i samfunnet. De har brutt isolasjonen.» i levekårene. For Su Dafen kom forandringene i form av to ting: En bibel og skolegang. Etter en tøff tid, hvor livet føltes så vanskelig at hun var nær ved å avslutte det, fikk hun en bibel. Hun var også en av ti ungdommer i landsbyen som fikk reise til Yan Yuan, en av de større kommunene i området, for å gå på skole. – Det var også en tøff tid, sier Su Dafen. – Vi måtte stålsette oss mot både lærere og elever, merkelappen «lepra» hadde vi fortsatt. – Jeg bestemte meg for at det eneste jeg kunne gjøre var å jobbe hardt for å nå målene mine, forteller hun. SKATT. Etter at hun ble kristen, har

levde hun et liv med hardt fysisk arbeid. Hver dag tok hun og faren hestene opp i fjellene for å beite. Der traff de folk fra nabolandsbyene. – Folk så ikke på oss som fullverdige mennesker, de kunne rope nedsettende kommentarer etter oss, spytte på oss eller be oss finne et annet sted å beite for dyra. Hver dag opplevdes som en prøvelse, forteller Su Dafen. Minnene fra den tiden er vonde, hun husker dagene med gnagende sult, foreldre som kranglet og hardt fysisk arbeid for å få mat på bordet. ANDRE TIDER. Med Misjonsalliansens prosjekt kom mange forandringer

hun endret sitt syn på livet. Hun sier at hun tenker på livet som en verdifull skatt hun har fått av Gud, noe hun må ta vare på. Su Dafen er en av flere unge som gjennom Misjonsalliansens arbeid har fått mulighet til å ta høyere utdannelse. Gjennom arbeidet ble det viktig at barn og unge i Ta Er Ti kunne bryte sirkelen av stigma og nedverdigelse ved nettopp å møte samfunnet rundt seg. Når flere og flere nå får skolegang og høyere utdannelse, står de sterkere rustet ute i samfunnet. De har brutt isolasjonen og kan i tillegg tilføre sine foreldre i landsbyen nye tanker og ideer når de kommer tilbake. SNART FERDIG. Su Dafen har bare noen måneder igjen før hun er ferdig utdannet førskolelærer. – Jeg har et sterkt ønske om å jobbe med barn. Barn er fortsatt mulige å forandre, og jeg ønsker å tilføre barn gode og riktige verdier. Slik jeg selv har opplevd, avslutter hun. n JENNY MA & NINA SOLBERG

Fire nyansatte ved rehabiliteringssenter Prosjektet Misjonsalliansen har sammen med handikapforbundet i Longchuan har hatt startvansker på grunn av mangel på ansatte. Nå har senteret fått tildelt fire nye ansatte etter hjelp fra ledelsen i det nasjonale handikapforbundet i Beijing. – Dette er et godt eksempel på en positiv synergieffekt mellom prosjekter, sier utsending Thomas Smørdal. – Vi har jobbet tett med ledelsen i Beijing de siste fem årene, og at de faktisk tok seg tid til å fly hele landet på langs for å hjelpe oss med dette er et inspirerende eksempel på det gode samarbeidet vi har med dem, sier han. n NINA THERESE SOLBERG

Lærer barn om funksjonshemmede Huang Xue Li jobber ved Pi Xian rehabiliteringssenter, et av Misjonsalliansens samarbeidssentre i Sichuan. Hun er 26 år gammel og er utdannet spesialpedagog med to års erfaring fra arbeid med barn med cerebral parese. Huang er opptatt av at barn med funksjonshemning skal få begynne på skolen. Derfor har de fått til en avtale med en barnehage de besøker to dager i uka. – Vi prøver å lære barnehagebarna at funksjonshemmede barn er akkurat som dem. At de bare har litt problemer med kroppen og blir glad for litt hjelp, sier Huang. Hun ser nå at barnehagebarna engasjerer seg i både lek, mating og skrivetrening. – Har jeg ikke en utrolig meningsfull jobb? utbryter Huang med et stort smil. n NINA THERESE SOLBERG

Kina

#3/2014

Besøk fra Filippinene I april var Misjonsalliansens stab i Vietnam vertskap for en liten gruppe fra Misjonsalliansen på Filippinene. Målet for turen var å se og lære mer om hvordan organisasjonen jobber med inkluderende utdanning i Vietnam. I løpet av to hektiske dager besøkte gjestene ressurssenter, førskoler og barneskoler hvor barn med funksjonshemninger deltar på lik linje med funksjonsfriske barn. n ASLAUG GOTEHUS RØNNINGEN

Bedre råd med chili Fokus på funksjonshemmede I april reiste alle ansatte i Misjonsalliansen i Vietnam på en tre dagers stabstur til Mekongdeltaet. Temaet for samlingen var «Inkludering». Gjennom foredrag, gruppearbeid og konkurranser ble det satt fokus på funksjonshemmede og hvordan Misjonsalliansen best kan jobbe for å fremme inkludering i alle sine prosjekter, som blant annet mikrofinans og lokalsamfunnsutvikling. n ASLAUG GOTEHUS RØNNINGEN

Vietnam Ecuador #3/2014

Fire år etter at hun tok opp lån i Misjonsalliansens mikrofinansinstitusjon i Vietnam, har økonomien blitt betydelig bedre for Tran Thi Tho Le og familien hennes. De eide den gang et jordstykke de hadde arvet fra foreldrene hennes, men hadde ikke mulighet til å dyrke noe der i mangel på kapital. Det første lånet Tran tok opp var på 100 dollar, slik at hun kunne plante grønnsaker. – I begynnelsen var ikke overskuddet så stort, for vi visste ikke helt hvordan vi skulle drive jordbruket. Men gjennom mikrofinansprogrammet lærte vi etter hvert de ulike teknikkene. Vi byttet ut grønnsa-

kene med chili, og det gav oss en god avling. Det er vi veldig glade for, sier hun. I fjor ble avlingene i området ødelagt av storm. Tran har derfor leid inn ekstra hjelp for å få inn chilien sin før det samme skjer igjen. – Klimaforandringene påvirker oss, men vi er oppmerksomme på det og tilpasser oss, sier hun. – Vi fortsetter å spare til barnas utdannelse, det er første prioritet, og vi vil utbedre huset vårt. n NGUYEN VINH PHI LINH

ILLUSTRASJONSFOTO: ODDMUND KØHN

39 år uten krig Hvis jeg sier «Vietnam», er sjansen stor for at en av dine første assosiasjoner er «krig». Kanskje ikke så rart. Vietnam ble for alvor satt på verdenskartet gjennom en lang og inhuman krig. Dere kjenner den nok som «Vietnam-krigen», i Vietnam omtales den som «Amerika-krigen». AGENT ORANGE. 30. april var det 39

år siden Saigon falt, borgerkrigen ble avsluttet, og Sør- og Nord-Vietnam ble til The socialist Republic of Vietnam. Noen sår er i ferd med å gro, andre tar det generasjoner å lege. Ute i prosjektområdene våre i Mekongdeltaet blir jeg stadig påminnet om krigens råskap og ondskap. 39 år etter at Sør-Vietnam og USA måtte gi tapt og kommunismen vant, fødes det fortsatt barn med funksjonshemninger forårsaket av Agent Orange. Agent Orange var et ugrassmiddel som amerikanerne brukte i sine kamper mot den vietnamesiske geriljaen. Ugrassmiddelet hadde imidlertid en rekke uheldige effekter, blant annet evnen til å endre det menneskelige arvestoffet til de som var i kontakt med stoffet.

SKAM OG UTGIFTER. Å få et barn med funksjonshemninger fører for de fleste foreldre til noen ekstra utfordringer. I et land hvor det å føde et funksjonshemmet barn er forbundet med skam, går mange foreldre gjennom en lang prosess for å akseptere situasjonen. Å bli foreldre til et funksjonshemmet barn kan også bety økte utgifter og reduserte muligheter for å skaffe seg en inntekt. FORFEDRENES SYNDER. Noen ganger når jeg ser resultatene etter krigen, får jeg lyst til å grine. Hvorfor skal generasjon etter generasjon måtte betale for andres ugjerninger? Funksjonshemmede er en av hovedmålgruppen i alle prosjektene til Misjonsalliansen i Vietnam.

Gjennom prosjektene jobber vi blant annet for at alle barn skal få tilgang til utdanning og bli inkludert i lokalsamfunnene. Og det er mye positivt som skjer. Holdninger Hvorfor skal til funksjonsgenerasjon etter hemmede i generasjon måtte Vietnam er i betale for andres endring, og ugjerninger? for barna som nå fødes med funksjonsnedsettelser, er det økte muligheter både når det gjelder skolegang, jobb og deltakelse i samfunnet. Og det er nettopp dette Misjonsalliansen jobber for: – «Å gi livet en sjanse». n ASLAUG GOTEHUS RØNNINGEN

Vietnam

#3/2014

â&#x20AC;&#x201A; #3/2014

Reportasje M

Et ubehagelig spørsmål Hvor har det blitt av fuglene våre? De fire landsbylederne kikker på hverandre i uttrykksfull taushet. Tekst og foto: Knut Iversen Foseide og Chen Decorith

I landsbyen Potivong bor det 150 familier. De lever langs den livskraftige Mekongelva, som strekker seg helt oppe fra Sør-Kina og munner ut sør i Vietnam. I år startet Misjonsalliansen prosjekter i lokalsamfunnsutvikling sammen med den lokale buddhistiske organisasjonen New Light Unity. Denne morgenen møter vi de fire lederne i grasrotkomiteen i landsbyen. Målet er å lære mer om hvordan lokalsamfunnet deres merker klimaendringer og miljøskader. MEKONG BRER SEG UTOVER. En

av lederne, Nou Vanna, har satt fram ei stor kanne med grønn te. Hun smiler vennlig, nikker mot besøket og sier at vi må skjenke opp i glassene. Det er varmt, og vi trenger påfyll av væske. Et godt utgangspunkt for en samtale om klimaendringer i Potivong. Merker de endringer i naturen rundt seg? Ouch Sokhom dyrker ris, hun har sin sovende ettårige sønn på fanget: – Landsbyen vår ligger i et område som årlig flommer over fra Mekongelva. De siste årene har flommen vart lengre, og den har vært kraftigere. Det betyr dårlige avlinger for de fleste av oss, sier hun og gløtter på den femtikilos tunge sekken med ris bak seg. Det er livsnødvendig å spare den viktigste matkilden til usikre tider.

NÅR VARMEN DREPER. Det fortelles også fra Norge at det er i ferd med å bli mildere vintre

og våtere somre. Kvinnene bryter ut i en ivrig ordveksling. Det kommer fram for dagen at tre unge mennesker fra Potivong har mistet livet i løpet av den siste måneden. Ingen vet med sikkerhet årsaken. – Folk i landsbyen er redde. De tror det er den intense varmen over så lang tid som er grunnen, sier ei av lederne i grasrotkomiteen. Det er Chhim Kunthea som snakker. Det blir stille ei stund. – Kan det ha noe med bruken av sprøytemidler? undrer risbonden Sokhom.

FUGLENE DØR. – I år har flere av oss funnet fugler liggende på bakken om morgenen. De ligger der døde. Hvorfor lever de ikke? Nou Vanna ser ut i lufta, det finnes ingen åpenbare svar. Prosjektleder i Misjonsalliansen, Rith, skyter inn en mulig forklaring: – Når det er tørketid og lite vann, så minker også fiskebestanden i ferskvannene rundt landsbyen. Da minker også matfatet for fuglene i provinsen. Kanskje er det andre forklaringer også. I nabokommunen har det blitt kuttet ned en del skog, og det kan jo være en årsak, undrer Rith. Chhim Kunthea tar opp tråden: – Visste du at denne provinsen blir kalt for ‘fuglenes heim’? spør hun. Derfor blir jeg trist når jeg ser at fuglene våre dør, føyer hun til. >

Reportasje M

DÅRLIGERE AVLINGER. Ouch Sokhom (t.v.) og grasrotkomiteen merker stadig verre endringer i naturen rundt Mekongelva.

Klimaendringer med en ustabil regntid og tørketid er én ting. En annen trussel mot miljøet i landsbyen Potivong er en ustrakt bruk av skadedyrmidler. Erfaringene til Soy Thuen i New Light of Unity er at det er en svært høy og ukritisk bruk av skadedyrmiddel hos mange av risbøndene i hele provinsen. – Folk vil maksimere avlingene sine og tar i bruk kjemiske midler for å øke inntektene. Vi vet at rester av disse midlene går videre inn i jordsmonnet, sier Soy Thuen. – Vi jobber med at flere skal få tilgang til rent vann, at skogen i området blir vernet og med å kurse bøndene i jordbruksteknikker som ikke krever bruk av plantevernmiddel.

SKADEDYRMIDDEL MOT SIN HENSIKT.

DE ELDRES HISTORIE. I et økologisk perspektiv henger alt i naturen sammen med alt. Menneskenes inngripen har historisk sett fått uforutsette konsekvenser fordi økosystemene er sårbare. Kan menneskets inngripen være forklaringen på hvorfor fuglene dør i Potivong? I historien til kvinnene fornemmer vi nettopp det.

#3/2014

Reportasje M

Nysgjerrige på hvordan miljøet i landsbyen Potivong så ut før, vandrer vi videre til Ou Yeam (68) og Om Sokhovi (67). De er blant de eldste på denne kanten og bor i et stort trehus på solide påler av murstein. – Dere har snakket med de unge, og nå håper vi dere vil lære av oss også! Yeam er lattermild og setter fram ei diger kanne med te. Sokhovi har mye på hjertet, blant annet at det var mindre sykdommer før. Hans forklaring til at folk blir syke i landsbyen dreier seg også om skadedyrmidlene som har blitt så vanlig blant bøndene. – Før kunne jeg fange fisk med henda mine, de var store også, jeg trengte knapt fiskeutstyr. Hvor har fisken blitt av nå? spør han undrende. Yeam er opptatt av å se framover. – Jeg vil at neste generasjon skal få det bedre enn i dag. For begge to dreier det seg om mer enn god helse i et varmere og stadig vanskeligere miljø. – Vi vil at ungene våre skal få være friske og at de skal få muligheten til en god utdannelse, konkluderer de.

VAR DET ANNERLEDES FØR?

MYE PÅ HJERTET. Ou Yeam og Om Sokhovi vil at neste generasjon skal få det bedre enn i dag. – Før kunne jeg fange fisk med henda mine, de var store også, jeg trengte knapt fiskeutstyr. MISJONSALLIANSEN STØTTER GRØNNERE LANDSBYER.

Misjonsalliansen skal fortsette samarbeidet med New Light of Unity de neste årene. Det vil vi gjøre gjennom å istandsette ledere, familier i landsbyene og lokale myndigheter til å møte de vanskelige endringene i klimaet med et aktivt miljøvern. Det handler om å mobilisere ressurser, om deling av relevant kunnskap og om å fremme grønne alter-

Misjonsalliansen i Prey Veng New Light of Unity er Misjonsalliansens nye partner i provinsen Prey Veng ■■ De arbeider med fattigdomsbekjempelse i 20 landsbyer sørøst i Kambodsja ■■ Partner med Misjonsalliansen fra januar 2014 ■■ Opptatt av gode relasjoner med grasrota, landsbyledere og myndigheter ■■ Er spesielt gode på sparegrupper og kubankprosjekter ■■

nativer til miljøskadelig praksis. Soy Thuen sier det slik: – God helse for oss mennesker er veldig viktig, så vi vil gi familier i landsbyene dypere kunnskap om sammenhengen mellom god helse, miljøvern og livskvalitet. n info@misjonsalliansen.no

Klimaendringer i Kambodsja Kambodsja er et jordbrukssamfunn med 80 % bønder ■■ Jordbruket er avhengig av naturlig regnfall og flom fra Mekongelva ■■ 70 % av tap fra avlinger kommer fra kraftigere flommer fra Mekong (National Institute of Statistics ■■ Klimaendringene i Kambodsja har det siste tiåret vist seg gjennom kraftigere og mer langvarige flommer, samtidig som tørketida har blitt mer intens og uforutsigbar ■■ Landet ligger i et av de mest sårbare områdene i verden for klimaendringer ■■

(Kilder: Cambodia National Institute of Statistics, FNs Klimapanel)

Reportasje M

#3/2014

Sommeren er

på vei

Misjonsalliansen er på veien denne sommeren også. I år vil det være ulike team som er på de forskjellige arrangementene, men engasjementet er det samme – med ønsket om å få flere givere og faddere til arbeidet i SørAmerika, Asia og Afrika.

Sør Cup, Kristiansand. 21.–25. juni EN FOTBALLTURNERING I SKANDINAVISK TOPPKLASSE. I 2014 endret turneringen navn fra PlussbankCup til Sør Cup som følge av en fusjon mellom Sparebanken Pluss og Sparebanken Sør. Målet var å bli en av skandinavias største og beste årlige fotballturneringer for barn og ungdom, både på og utenfor banene. Dette målet er innfridd.

Skjærgårds Music and Mission Festival, Risøya. 1.–6. juli SKJÆRGÅRDS ER DEN FORETRUKNE FESTIVALEN for alle som vil ha

god musikk, skikkelig festivalstemning og tydelig Jesus-fokus. SGMM arbeider for å vinne mennesker for Kristus, bevare dem i troen og inspirere til et liv som disipler.

Trend

Skjærgårdssang, Langesund. 8.–10. august ARRANGØR ER Stiftelsen Skjærgårdsgospel som i over 30 år har job-

bet med kristen sang og musikk. Dette er en helg med god oppbyggelig musikk, gode møter, åndelig fellesskap. Det er bredt utvalg av sang og musikk, fra gospel til Gaither, fra salmer til bedehussang.

KRIK Arena, Kristiansand. 5.–10. august KRIKS STORSAMLING på Dvergsnestangen for ungdommer over 16 år. Kristen Idrettskontakt ønsker å bevare, inspirere og vinne idrettsfolk til kristent liv både i idrettslag og menighet.

Visjon, Fredtun, Stavern. 16.–20. juli VISJON – FRIKIRKENS sommerstevne i Stavern – er Frikirkens viktigste årlige samlingspunkt. Visjon er særegent ved sin kombinasjon av rekreasjon og fellesskap i tunet og et variert program.

Oase, Kristiansand. 8.–13. juli OASE ER EN KRISTEN inspirasjons- og fornyel-

sesbevegelse for kristenfolket i Norge. OASEbevegelsen ble etablert på slutten av 1970-tallet. Sommerstevnet arrangeres andre uken i juli. Oases visjon: Vi vil se Guds rike forvandle mennesker, menigheter og samfunn.

Trend Av Oddmund Køhn

#3/2014

Ordets mann 38

Portrett Portrett #3/2014

Portrett

– Diakonalt forstått har jeg ikke så mye å skryte av. Jeg er kanskje mer en ordets mann enn handlingens mann. Jeg liker derimot å oppildne andre, men da vil jeg først komme litt nærmere de som gjør noe. Oddmund Køhn Foto: Privat og Misjonsalliansen

Portrett

x #3/2014â&#x20AC;&#x201A;

Dette sier Sverre Vik, den nye menig- – Etter mange og lange samtaler ble jeg pastor i Bæhetsansvarlige i Misjonsalliansen. Ordets mann rum Frikirke og har vært det fram til nå. eller ikke, han er i alle fall utdannet diakon. Nå skal han komme tettere både på dem som gjør noe her GOD UTDANNELSE. Mye lå til rette for at Sverre Vik hjemme og utsendinger ute i prosjektlandene, og skulle velge en slik yrkesvei. Faren hans var prest, han skal være Misjonsalliansens ansvarlige kontakt og den teologiske undervisningen begynte tidlig. ut mot menigheter og støttegrupper. – Jeg elsker å – Jeg hørte fortellinger fra bibelhistorien fra jeg var formidle, og jeg er glad i å forkynne. I Misjonsal- en neve stor, og de satte seg fast hos meg. Jeg husker spesielt godt at jeg som 5–6-åring liansen skal jeg stå trygt i noe jeg Jeg elsker å hørte fortellingen om Samuel som tror på, sier han. formidle, og jeg er var hos Eli i tempelet og som ble Sverre Vik er Oslo-gutt i fjerde oppfordret til å svare: «Tal Herre, generasjon, men nå bor han på glad i å forkynne. Stabekk i Bærum. – Min oldefar I Misjonsalliansen din tjener hører.» Jeg husker at dette var alvorlig for meg. Jeg lå kjøpte en bygård på St. Hanshauskal jeg stå trygt i senga etter at pappa var gått ut gen, og der har familien min bodd i noe jeg tror på. og sa for meg selv: Tal Herre, din siden. Det var der jeg vokste opp, tjener hører. Kanskje lå det allereog det er i Oslo jeg har tatt utdannelsen min. Det var etter at jeg ble ungdomsdiakon de da en spire i meg om å være en visergutt i Guds store bedrift? på Snarøya at vi flyttet til Stabekk, forteller han. Som barn var han speider i Østre Frikirke i Oslo, FRA DE UTSTØTTE TIL DE VELLYKKEDE. Den nye meog senere ble han ungdomsleder i samme menignighetsansvarlige i Misjonsalliansen gikk sosial- het. Ved en anledning ble han bedt for av en pastor. høyskolen på Diakonhjemmet Høgskole og senere Denne pastoren la hånda på skulderen til Sverre, Misjons- og U-landslinjen på Diakonihøyskolen på noe han opplevde litt klamt og litt for nært. SamtiLovisenberg, og han har arbeidserfaring både fra dig ble det en viktig hendelse for han. offentlig sektor og fra kirkelig sammenheng. – Etter – Jeg ville helst rømme fra dette, men så ba han utdannelsen jobbet jeg tre år i barnevernet på Røa en setning om at jeg skulle jeg være plogspiss for og drev med oppsøkende virksomhet blant unge. Jesus. Det var noe med det utsagnet som tente en Jeg har også hatt praksis i Kirkens Bymisjon med brann inni meg. Jeg lurte på hva det betydde. Skulle arbeid blant prostituerte. jeg bli misjonær eller noe sånt? I 1996 begynte Sverre som ungdomsdiakon i Snarøya menighet og tok over jobben etter Arnt HAR LANDET TEOLOGISK. Sverre søkte hjelp ulike Jerpstad som da skulle til Ecuador som utsending steder og fikk bekreftelser på veien videre. Prefor Misjonsalliansen. – Nå kunne jeg være tydeli- stesønnen har jobbet både i Den norske kirke og i gere med troen min enn det jeg kunne i barnever- Frikirken og har beveget seg i litt ulike teologiske net. Det har alltid vært viktig for meg, det har vært miljøer. Han konkluderer slik: – Jeg er takknemlig for den reisen jeg har gjort, en drivkraft i alt det jeg har gjort. Som diakon i en selv om jeg i dag ikke kan stå inne for alt. Men jeg menighet visste jo alle hvor jeg kom fra. Etter tre år og fire kull med konfirmanter kom har fått et engasjement, og det er viktig. > tiden for nye utfordringer. Frikirken i Bærum stod uten pastor, og i løpet av tiden på Snarøya hadde Den svært engasjerte Vålerenga-supporteren skal nå Sverre hatt flere konfirmanter fra frikirken. Nå ville jobbe i en stab sammen med både Fredrikstad-, Rosenfrikirkemenigheten ha den populære ungdomsleborg-, Ålesund- og Start-supportere. De kan trolig enes deren og den inspirerende forkynneren som pastor. om at Fotball Krysser Grenser er viktig. FORMIDLER.

Portrett #3/2014

Portrett

x #3/2014â&#x20AC;&#x201A;

Etter 15 gode år i Bærum Frikirke ser Sverrre Vik nå fram til en vel så god tid i Misjonsalliansen. >

Sverre Vik har vært gjennom en lang teologisk rende jobb kan synes stor. – Jeg har stått og preket modningstid og opplever seg sunnere enn før. Han i Bærum i 15 år. Det er jo ikke noen veldig stor nød trenger ingen betenkningstid når han skal beskrive der, for å si det slik. Jeg vil ikke stigmatisere folk i Bærum mer enn det som allerede blir gjort, for det hvor han står teologisk. – Ærlighetsteologien, sier han bestemt og for- er vanlige mennesker der også, folk som strever like klarer: – Jeg tror på det å snakke sant om livet og mye med livene sine som de som bor i bydeler her ikke late som om det er verre eller bedre enn det i Oslo, sier han. Nå starter han med blanke virkelig er. Det er lov til å være ark, og han starter med én sterk skuffet over Guds tilsynela- Det er lov til å være drivkraft: – Min sterkeste drivtende fravær noen ganger. Vi skuffet over Guds kraft er å se mennesker blomstre skal snakke sant om det og ikke tilsynelatende fravær litt og hjelpe dem til å tro at de be det bort eller late som det er noen ganger. Vi skal betyr noe og at det er en Gud annerledes enn det er. som har gitt dem en verdi de kan Sverre har i flere år hatt en snakke sant om det og våge å ta imot. veileder og sjelesørger som har ikke be det bort eller Han vil at mennesker skal få betydd mye for han, og boken late som det er anneret bedre liv, enten de bor i Norge «Sterk nok til å være svak» av ledes enn det er. eller i Sør-Amerika, Asia eller Jens Petter Jørgensen har vært Afrika, og han gleder seg til viktig for han. – Som lutheranere kan vi lett falle på kne og aldri komme opp høsten: Diakonen, som en gang begynte karrieren igjen, og herlighetsteologien skal opp i skyene for blant prostituerte og blant vanskelige tilfeller enhver pris. Ærlighetsteologien er på livets side og i barnevernet, skal igjen forholde seg til mennesker som har falt utenfor. tar livet på alvor. – Det ligger en motivasjon i det å komme nærTILBAKE TIL START. Etter femten gode år i en flott memere en sammenheng og nærmere mennesker som nighet skal Sverre Vik starte opp som menighetsan- på en synlig måte gjør en forskjell, avslutter Sverre svarlig i Misjonsalliansen, og overgangen fra nåvæ- Vik. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

Portrett #3/2014

Portrett

KRANSEN

Gud, gi oss kjærlighet i vår tanke, i vår tale, i alt vi gjør, i hjertets skjulte rom. Gi oss kjærlighet til dem vi møter, fjerne, nære, til venner, gamle, nye, til dem vi ikke orker og dem som ikke orker oss. Gi oss kjærlighet til dem vi arbeider sammen med, til dem vi stadig ser, kjærlighet i glede, kjærlighet i sorg, i liv, i død, så vi kan bli hos deg, du som selv er kjærlighet £ Fra Bønnebok, Verbum forlag

Med kall til å forvalte Lukas 19, 11-26 For noen år siden fikk vi et brev inn til Misjonsalliansen. I konvolutten lå en av Misjonsalliansens helsides annonser, brettet fint sammen, med en gul lapp på. Der stod det: «Husk at det koster å annonsere!» Det var tydeligvis tenkt som et ærlig og oppriktig, velment råd. Idet jeg fikk se denne beskjeden, følte jeg umiddelbart lyst til å sette meg ned med denne personen, over en kaffekopp. Og ta en liten prat om hva som koster mest, å annonsere eller å la det være. Som etterkommer etter lange rekker med sunnmørske fiskerbønder er jeg innprentet fra barnsbein av med at hvis du vil hente verdier ut av noe, må du først sette verdier inn i det. Det blir ikke poteter til høsten hvis ikke du setter av tilstrekkelig med settepoteter og gjør en skikkelig jobb med å få dem i jorda. Det blir ikke havreavling uten såkorn. Det blir dårlig vinterfiske hvis du har spart på vedlikeholdet av garn og liner. Og har du spist opp agnfisken når lina skal egnes, da sitter du der. Slik er det også med de verdiene Jesus snakker om i lignelsen om pundene i Lukas 19. Det nytter ikke å grave dem ned eller pakke dem inn i et tørkle og håpe det beste. De må være i omløp. For oss i Misjonsalliansen betyr det at vi må sette verdier inn i å nå nye mennesker med store hjerter, og i å holde de hjertene som allerede har en plass for Misjonsalliansens arbeid varme. Det gjør seg ikke selv, og samme hvilke metoder vi velger, vil det koste noe, på en eller annen måte. Men om vi lar det være, vil det koste mer. Ikke minst når vi tenker på at målet vårt er å kunne hjelpe stadig flere. 16 Den første kom fram og sa: ‘Herre, det pundet du ga meg, har kastet av seg ti pund.’ 17 Han svarte: ‘Det er bra, du gode tjener. Fordi du har vært tro i smått, skal du få styre ti byer.’ n

Vi ber for ansatte ute og på hovedkontoret, og for deres familier: Unni Hiorth, personalkonsulent på utenlandsavdelingen John Erland Boine, konsulent på økonomiavdelingen Andreas Andersen, daglig leder for AMAS (Misjonsalliansens mikrofinansarbeid) Knut Eldhuset, konsulent i IT-avdelingen Erik og Noriko Frøyland i Japan Camilla Guddal, Bolivia Nina Therese Solberg og Thomas Smørdal, Kina Malin Jacobsson Weydahl og Ole Morten Weydahl, Bolivia

Av Frode J. Fjørtoft IT-leder i Misjonsalliansen

Ettertanke x

Centro Creer ECUADOR. Det

er 1997. Utsending Nina Mersland er ute og køyrer i området El Paraíso – Paradis. Nokre kvinner får ho til å stoppe bilen. – Jobbar ikkje du for Misjonsalliansen, dei som skal hjelpe dei fattige? Samtalen med kvinnene denne dagen får store konsekvensar; i år fyller Centro Creer 16 år. Tekst: Bjørnar Valbø Foto: Ingunn Skutlaberg Valbø

Det var slik det starta for snart 16 år sidan – foreldre til born med funksjonshemmingar tok kontakt med Misjonsalliansen for å høyre om det gjekk an å gjere noko for dei. Det fanst nemlig ikkje tilbod for born med funksjonshemmingar. Å ha born med funksjonshemmingar var forbunde med stor skam, og mange familiar gøymde difor borna i heimen. Ballen begynte å rulle, og før noko bygg var på plass, fekk Misjonsalliansen låne klasserom i ein skule, slik at dei ti første borna og ungdomane kunne få nødvendig behandling. Allereie året etter stod det klart eit hus i bambus på tomta der Centro Creer i nord skulle byggast, før det så vart sett i gang bygging av klasserom i betong. TO DAGSENTER. I Guayaquil bur dei fattige anten sør i byen, i eit område som heiter Isla Trinitaria, eller i nordvest, på utsida av ringvegen rundt byen. Det er i desse to områda Misjonsalliansen har bygd dei to dagsentra for behandling av born og ungdommar med funksjonshemmingar. I 2013 hadde sentera til saman 280 elevar som mottok behandling, undervisning, oppfølging og rettleiing.

På Centro Creer jobbar dei for at borna og ungdomane skal verte inkluderte i samfunnet. Dei får tilpassa undervisning og oppfølging, alt etter alder og ferdigheiter. Det vert lagt stor vekt på at studentane på Centro Creer skal kunne bidra i heimen, og mykje av undervisninga tek for seg dagligdagse aktivitetar, som å reie opp senga, rydde rommet, dekke bordet, skrive handleliste, gå i butikken og lage mat. Born i skulealder får undervisning som førebur dei på ein skulekvardag, og når dei er klare for det, får dei gå i ei vanlig klasse på ein vanlig skule. Centro Creer har kontinuerlig kontakt med skulen for å kunne følgje elevene best mogleg opp.

Når ein student vert 14 år, startar den yrkesførebuande undervisninga som tek sikte på at studenten skal kunne gå ut i arbeidslivet når han fyller 16 år. Ein lov i Ecuador slår fast at einkvar arbeidsgivar må ha minst éin person med funksjonshemming for kvar 25. arbeidar, der vedkomande skal ha same rettar og gode som dei andre tilsette. Studentar som har gått på Centro Creer har vist seg å verte svært populære på arbeidsmarknaden og får gode attestar frå arbeidsgivarane. Ruddy, som fleire av dei andre ungdomane frå Centro Creer som er ute i arbeidslivet, er hovudbidragsytaren til familieøkonomien. Hos Ruddy har inntekta hennar gjort at dei kan utvide huset. – No bygger dei eit rom til meg. Det blir veldig fint, seier ho og lyser opp. – Eg vil ha lyseblå veggar. Eller rosa. Foreldre som har borna sine på Centro Creer seier at det er ei stor velsigning for dei, for det gir dei så mange moglegheiter. – Centro Creer har vore som ei ekstra mor for henne, som har hjelpt henne mykje, seier mor til Ruddy. – Dette senteret er det beste som har skjedd meg! n info@misjonsalliansen.no

I ARBEID.

SOSIAL INKLUDERING.

Reportasje S

FILMPRODUKSJON: BJØRN J. SØRHEIMQUESETH

Centro Creer vart starta i 1998 har to dagsenter i Guayaquil – eitt i nordvest og eitt i sør ■■ hadde i 2013 280 studentar ■■ 52 av desse var elevar som var inkludert i vanlig skulegang ■■ 24 av desse var elevar som var inkludert i arbeidslivet ■■ ■■

Film fra Centro Creer >

#3/2014

Fattige kyrkjer driv diakoni

Misjonsalliansen er ein sterk diakonal misjonsorganisasjon. I Kambodsja arbeider vi for å hjelpe lokale kyrkjer til å drive diakoni. For mange små, isolerte og fattige kyrkjer er den tankegangen fjern. Korleis kan dei rette ut ei hand og hjelpe andre når dei knapt har middel til si eiga kyrkje?

Kambodsja er eit dominerande buddhistisk samfunn, og munkane i sine oransje kapper er svært synlege i gatebildet. Dei buddhistiske templa ragar høgt over det flate slettelandskapet. 95 % av kambodsjanarane er buddhistar, medan ein minoritet på rundt to prosent er kristne. Berre ei handfull kyrkjer overlevde Røde Khmer-folkemordet frå 1975 til 1979. Mange misjonsorganisasjonar etablerte seg i landet på 90-talet, og kyrkjeveksten var stor. De siste åra har veksten stabilisert seg. «Dei kambodsjanske Dei kambodsjanske lokale kyrkjene er i lokale kyrkjene er i dag dag små og sårbare.» små og sårbare. Dei har som oftast starta som eit husfellesskap og vakse derifra. Kanskje vart dei planta av ein utanlandsk misjonær frå USA eller Sør-Korea, og så har dei fortsatt på eiga hand utan å høre til eit spesielt kyrkjesamfunn. Likeeins er det med kyrkjepartnarane til Misjonsalliansen. Nokre har lengre historie enn andre og har opplevd vekst, også på

Kommentar

grunn av deltakinga i prosjektet med Misjonsalliansen. Når kyrkja vender seg ut til lokalsamfunnet, har folk vorte meir interessert og oppsøkt kyrkja – i alle fall med ungane sine. Mange vegrar seg for å gå sjølv, men synest det er fint at kyrkja har søndagsskule og ekstraundervisning for dei små. Ei nylig evaluering av kyrkjearbeidet til Misjonsalliansen i Kambodsja viser at kyrkjene har vorte genuint opptatt av å vise nestekjærleik i praksis og nå ut til lokalsamfunnet og dei fattige rundt seg. Alle kyrkjene i prosjektet har vakse i forståinga av kyrkja si rolle og kall. Kyrkjene fortel om at dei er kalla både til å dele evangeliet og til å dele Guds kjærleik ved å nå ut til andre. Det er eit resultat av opplæring og kurs med Misjonsalliansens kyrkjeteam som har undervist kyrkjekomiteane om diakoni og holistisk utviklingsarbeid. Gjennom budsjettstøtte har kyrkjene også fått muligheit til å gi hjelp vidare til dei som treng det. Ut i frå evalueringa har dei fleste kyrkjene rangert «forhold utanfor kyrkja» som den største

BETINGELSESLAUS HJELP.

ILLUSTRASJONSFOTO: ODDMUND KØHN

forandringa sidan dei vart med i prosjektet. Kyrkjekomitemedlemmene fortel at folk vart forundra når dei oppdaga at kyrkja hjelper både kristne og buddhistar utan å forvente noko tilbake. Det gjorde at fleire vart interesserte i den lokale kyrkja og vart mindre skeptiske til kristne.

betalt ei månadleg «gåve», og det i kyrkjer som ikkje ein gong har råd til å betale lønn til sin eigen prest. – Prosjektet har gitt svært gode resultat og forandra både kyrkja sjølv og endra haldningar og livssituasjonen til mange i lokalsamfunnet, seier evalueringsleder Deborah Wilson. – Men kyrkjene vil ikkje vere Ut i frå evalueringa MINDRE HIERARKISK LEIARSKAP. i stand til å fortsette utviklingshar dei fleste kyrkjeKyrkjene som er evaluert, ranarbeidet i same skala når støtta gerte endringar i leiarskapet ne rangert «forhold utanfrå tar slutt, seier Wilson. som ein av dei viktigaste forand- utanfor kyrkja» som Kyrkjene sjølv er ikkje beringane i kyrkja etter dei vart den største forandkymra for om arbeidet skal med i prosjektet. Leiarskapet ringa sidan dei vart kunne fortsette utan støtte i kyrkjene har forandra seg frå utanfrå. – Utviklingsorganimed i prosjektet. den tradisjonelle, hierarkiske sasjonane er her midlertidig, strukturen til eit meir deltamen kyrkja vil vere her for allkande leiarskap der både kvinner og menn, yngre tid, seier ein av kyrkjemedlemmane som vart interog eldre er inkludert. Kvinner fortel at dei har vakse vjua av evalueringsteamet. Misjonsalliansen held som leiarar som eit resultat av kapasitetsbyggan- fram med kyrkjesamarbeidet og arbeider for å finne de aktivitetar i prosjektet. Ei kvinne fortalte at ho berekraftige løysingar for det diakonale utviklingsvar analfabet, men deltakinga i prosjektet forbetra arbeidet. n leiareigenskapane hennar i kyrkjekomiteen. Evalueringsrapporten peikte likevel på nokre bekymrin«Utviklingsorgagar angåande leiarskap og deltaking av begge kjønn. nisasjonane er her Det er nemleg framleis fleire menn enn kvinner midlertidig, men i leiarskapet i kyrkjene. BEREKRAFTIG? Det er ei utfordring at mange kyrkjeleiarar har lite eller ingen teologisk utdanning, og at kyrkjene har få ressursar og eigne middel, som gjer at dei kan bli avhengig av støtte utanfrå. Det er også ei utfordring i prosjektet Misjonsalliansen driv, fordi sosialarbeidarane i prosjektet har blitt

kyrkja vil vere her for alltid.»

av Bente I. Foseide, utsending i Kambodsja

Kommentar

#3/2014

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

SOMMERGAVEN 2014

Alle barn har rett til å bli hørt.

SMS: GI til 2490 (200 kr)

Du kan bety en forskjell! Kontonummer 3000 16 00040 Merk med «Sommergaven»