Tsjili 0315 screen by Misjonsalliansen

F ra holdning til handling

G jenbruk iÂ Bolivia

ellykket bankstart iÂ Liberia

#3/2015

111. ĂĽrgang

Mange barn trenger faddere. Vietnam

Truc er ei rolig og reflektert jente på 7 år. Hun går i første klasse, og yndlingsfaget hennes er vietnamesisk. Hun liker å sykle og tegne.

Ecuador

Anderson er en glad og livlig gutt på 8 år. Han går i første klasse, og yndlingsfagene hans er matematikk og litteratur. Han liker å sparke fotball og leke med vennene sine.

Bolivia

Favio er en aktiv og utadvendt gutt på 7 år. Han går i andre klasse, og yndlingsfagene hans er musikk og data. Han liker å drive med sport og leke med klinkekuler.

Liberia

Tenneh er ei rolig og reflektert jente på seks år. Hun går i første klasse, og favorittfagene hennes er samfunnsfag og lesing. Hun liker å spille kickball.

Bli Filippinene

Brasil

Julie Feeve er ei glad og livlig jente på 11 år. Hun går i sjette klasse, og yndlingsfagene hennes er matematikk og engelsk. Hun liker å skrive og leke med vennene sine.

Deivid er en aktiv og utadvendt gutt på 4 år. Han går på førskole og liker å sparke fotball og leke med lekebiler.

Som fadder er du med på å gi barn nye muligheter gjennom skolegang, helsetilbud og utvikling av lokalsamfunnet til barna. Jeg vil bli fadder for ___ (antall) barn Misjonsalliansen velger land etter behov. Brasil

Ecuador

Bolivia

Vietnam

Filippinene

Kambodsja

Å være fadder koster 230 kroner i måneden per barn. Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Send svarkupongen til Misjonsalliansen. Porto er betalt. Du kan også melde deg som fadder på www.blifadder.no eller på telefon 22 94 26 00.

TSJ I LI NR . 3 – 201 5

Liberia

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo

5 r

Reportasje M

Brasil 20

Liberia

Ecuador

Reportasje XL

p tt

å siden

Innhold

Portrett 38

Vietnam

Kommentar 46

Ettertanke 43

Kambodsja 26

Kina

Filippinene 24

støttemenigheter

#3/2015

Bolivia

ved en av våre

Reportasje S 44

Nyheter 16

Dele tro Utgiver Misjonsalliansen besøksadresse Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo postadresse P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040

Følg oss på

tsjili på ipad Last ned appen «issuu», søk opp «tsjili».

Få tsjili Send sms TSJILI til 2490 eller se www.tsjili.no. Tsjili sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@ misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00. Redaktør Oddmund Køhn tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Markeds- og innsamlingsleder Håkon Aandstad tlf 932 12 838 e-post hakon.aandstad@misjonsalliansen.no Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Konsept og design Oktan Alfa Grafisk design Klaus A. Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

LANDSRÅDSMØTET VÅRT ER AKKURAT FERDIG. Vi har hatt besøk av venner fra hele landet og av våre ledere fra tre kontinent. Flotte dager hvor vi sammen fikk snakke sammen om vår nye strategi for årene som kommer. På landsrådsmøtet fikk vi anledning til spesielt å fordype oss i et av hovedmålene våre, nemlig «dele tro». For oss i Misjonsalliansen er det svært viktig hele tiden å minne oss på at vi er en misjonsorganisasjon. Vi ønsker ikke å bli en organisasjon som bare fokuserer på utviklingsprosjekter. Vi ønsker at mennesker skal komme til tro på Jesus. Derfor gjør vi dette enda tydeligere i vår nye strategiplan: «Igjennom Misjonsalliansens arbeid ønsker vi at mennesker skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. En dimensjon ved dette er å dele og formidle tro. Misjonsalliansen skal bidra til at mennesker finner tro og håp. Misjonsalliansen vil møte menneskers åndelige behov. Hvordan dette skjer, vil være avhengig av den lokale konteksten. Troen er en gave som Gud selv gir og troens sentrum er Jesus Kristus som frelser og herre. Mennesker nærmer seg Gud og tro fra ulike kanter. Misjonsalliansen skal være Kristussentrert og anerkjenne menneskers uttrykk for tro og ønske om å følge Jesus. Ydmykhet og respekt skal kjennetegne vår formidling av tro til mennesker i en sårbar situasjon. Gud som ble menneske i Jesus Kristus delte våre kår, lindret menneskers nød, løftet opp de undertrykte og seiret over døden og dødskreftene. Jesu liv og eksempel er en kilde til håp og innsats i møte med fattigdom og urett. Misjonsalliansen planter ikke egne menigheter, men jobber sammen med eksisterende menigheter og kirkesamfunn. Kirkene har en rolle både som en del av sitt lokalsamfunn og som en stemme i samfunnsdebatten på et mer overordnet nivå. Misjonsalliansen vil bidra til å styrke forståelsen og praksis av diakoni og integrert misjon i lokalmenigheter og kirkesamfunn. Misjonsalliansen er en tverrkirkelig organisasjon som vektlegger det som forener kristne på tvers av kirkesamfunn. Misjonsalliansen vil støtte arbeid for kristen enhet.» Misjonsalliansen har et stort evangelisk arbeid. Vi etablerer ikke egne menigheter, men samarbeider med rundt 200 kirker av ulike kirkesamfunn på tre kontinent. Gjennom dette arbeidet ser vi at kirker og menigheter blir viktige aktører for utvikling av et område. Samtidig opplever vi stadig at mennesker får håp for fremtiden gjennom Guds ord.

Nå står sommer´n for døra! Vi blir å treffe på festivaler og leirer rundt omkring i Norge. Håper vi ses, kom innom standen vår og slå av en prat! info@misjonsalliansen.no

Ydmykhet og respekt skal kjennetegne vår formidling av tro til mennesker i en sårbar situasjon.

Leder

#3/2015

F ra holdning til handling Overalt i verden er det mennesker som jobber for andres likeverd og muligheter. DrĂ¸mmen om et samfunn som kan inkludere alle kjennes for mange som et umulig prosjekt, men er likevel noe vi er satt til ĂĽ kjempe for. HĂĽpet er et samfunn hvor nye holdninger kan gi grobunn for nye handlinger. Tekst og foto: Liv Anna Furnes

#3/2015

Reportasje XL

Reportasje XL Reportasje XL

#3/2015

â&#x20AC;&#x201A; 7

Øst for hovedstaden Manila Senteret er driftet av ufaglærte frivillige som får ligger provinsen Rizal. Dette er et naturskjønt om- veiledning og undervisning fra lege og fysioterapeut. råde med høye fjell, innsjøer, rismarker og frukt- Her har de et lavterskeltilbud, og hvert år går de fra hager. Fiske og landbruk er noen av de viktigste hus til hus for å sjekke ut behovene i kommunen. næringskildene i provinsen. I to av Rizals kommuner Helsearbeiderne forteller at dersom Ecoy hadde har Misjonsalliansen startet nye prosjekter. Binan- bodd i deres kommune, så ville de kommet på gonan ligger ved innsjøen Laguna, hvor fiske er hjemmebesøk og veiledet foreldrene i hvordan de den vesentligste næringsveien. Den andre kommu- best kunne drive opptrening og tilrettelegging for nen heter Rodriguez og er en mer urban kommune ham. Det kan i enkelte tilfeller søkes om støtte til med stor tilflytting fra Manila. I disse kommunene transport til senteret dersom økonomien er stram bidrar Misjonsalliansen til lokalsamfunnsutvikling for familien. Fra senterets side kan de også henvise i fattige områder, med et spesielt fokus på inklude- til sykehus for mulig tilpasning av korsett eller ring av mennesker med funksjonsandre hjelpemidler. Myndighetene hemninger. kan gi noe støtte til dette, men som «Han blir kalt Ecoy Oppe på en liten høyde, i utkanten og har verdens mest regel kan de bare gi engangsbeløp. av en landsby i Binangonan, sitter Resten måtte familien ha betalt selv, strålende smil.» en gutt på fire år. Han heter John noe som igjen ville hindret muligClaret Nobleza, blir kalt Ecoy og hetene for Ecoy. har verdens mest strålende smil. Han har cerebral Heller ikke rehabiliteringssenteret har kapasitet parese og har nesten aldri vært utenfor det lille huset til å tilrettelegge og forberede til skolegang for barn han og familien bor i. Ecoy kan ikke snakke og har med spesielle behov. Ressursene her er knappe. vansker med å gjøre seg forstått siden han ikke har Derfor bruker helsearbeiderne deler av sin arbeidslært å bruke andre kommunikative hjelpemidler. tid på informasjonsarbeid og påvirkning i møte med Det er vanskelig for han å sitte oppreist ved egen myndighetene. De vil bevisstgjøre dem på behovene hjelp, og han har lite kontroll på bevegelser i armer og løfte fram mulighetene dersom mer ressurser og bein. I nærmiljøet er det lite som er tilrettelagt blir gjort tilgjengelige. På den måten kan også de for Ecoy. Foreldrene er svært opptatt av gutten sin, være en stemme som motarbeider urettferdigheten men har fått lite veiledning i hvordan de kan stimu- for de svakeste. Doktor Maria Carmela Javier er lere, trene og kommunisere best mulig med han. leder for senteret i Rodriguez. Hun har sett mye Ressursene i kommunen er små, og familien er selv nød og mange behov, men ved andre kommunale svært fattig. Hvilke muligheter har Ecoy og andre rehabiliteringssentre har hun også sett mulighetene barn i hans situasjon? Vil han noen gang få mulig- mennesker får når de blir mer selvhjulpne. het til å sitte i et klasserom sammen med andre – Min drøm er å komme ut til folket og hjelpe barn? Urettferdigheten blir tydelig når vi vet hvor dem til å klare seg selv i enkle daglige aktiviteter mange muligheter som finnes for barn der hvor som stell, påkledning og toalettbesøk, sier hun. ressursene er flere og økonomien bedre. Heldigvis I 2011 var det startet omtrent 400 rehabiliteringser vi mange som ikke aksepterer denne urettferdig- sentere på Filippinene. I Binangonan, hvor Ecoy heten. Du skal nå få møte noen av dem. bor, finnes det fortsatt ikke et slikt senter. > NYTT PROSJEKTOMRÅDE.

REHABILITERING MED LAVTERSKELTILBUD. I Rodriguez har de et rehabiliteringssenter. Dette kan bli en viktig samarbeidspartner for Misjonsalliansen framover.

#3/2015

Reportasje XL

Foreldrene er svært opptatt av Ecoy, men har fått lite veiledning i hvordan de kan stimulere, trene og kommunisere best mulig med han.

Reportasje XL

#3/2015

â&#x20AC;&#x201A; 9

Arbeidere ved rehabiliteringssenteret i Rodriguez.

DRØMMER NYE DRØMMER. Carmelita A. Guambao er sekretær i en av de lokalsamfunnsbaserte organisasjonene som Misjonsalliansen samarbeider med. Hun hadde i 2013 ikke noen forståelse eller kunnskap om funksjonshemninger generelt. Ærlig talt brydde hun seg ikke og viste liten interesse for mennesker med andre utfordringer. Gjennom ett og et halvt år

#3/2015

Reportasje XL

– Før var skolen ekskluderende i sin måte å tenke på. Men nå er det inkludering vi må jobbe for, og tilrettelegging for at alle kan være med, ut i fra sitt nivå, sine ressurser og begrensninger. CARMELITA A. GUAMBAO

Lucy Baldoza (t.v.) fra Misjonsalliansen Filippinene jobber i nært samarbeid med Rebecca A. Demoral og Carmelita A. Cuambao (t.h.) om et inkluderende samfunn. med opplæring fra Misjonsalliansen har hun nå fått et hjerte for mennesker med spesielle behov. Hun forteller at hun har mer kunnskap, forstår mer og ser tydeligere behovene andre mennesker har. – Jeg har begynt å drømme nye drømmer, på vegne av andre og ikke bare meg selv, sier Carmelita. – Nå vil

jeg være med og hjelpe de som trenger det mest slik at de kan føle seg mer selvstendige og nyttige i samfunnet! Hun vet at mange med funksjonshemninger har følt seg verdiløse i hennes nærmiljø, men hun tror dette har endret seg mye etter at Misjonsalliansen har kommet og satt fokus på deres situasjon. >

Reportasje XL

#3/2015

Mor og storesøster er glade for at de nå kan ha lengre samtaler med Antonio.

En av de som selv har kjent dette på kroppen er Re- I dag er Rebecca i arbeid, og hun er nettopp blitt becca A. Demoral. Hun fikk polio som liten jente, valgt til president i de funksjonshemmedes organihun halter og er avhengig av stokk. I mange år følte sasjon i nærområdet. Denne posisjonen vil Rebecca hun seg mindreverdig og holdt seg borte fra sosiale bruke til å oppmuntre andre med funksjonssammenhenger. Nå, etter at Misjonsalliansen har hemninger til å komme ut av «skammekrokene». Organisasjonen vil komme i tale med satt fokus på mennesker med funkde lokale myndighetene og holde sjonshemninger, kjenner Rebecca «Hvis jeg kan, fram troen på at de alle har talenter en endret holdning til seg selv og fra så kan du», er og kunnskaper som kan brukes til menneskene rundt seg. Opplæring Rebeccas motto. beste for samfunnet. Hun vil jobbe har gitt mange en større bevissthet for bedre levevilkår og for at menrundt andres behov, utfordringer og verdi. Rebecca er takknemlig for at hun i dag er en nesker med funksjonshemninger både kan få gå på dame som kan ha relasjoner med andre og større skole og få jobbe. selvtillit og tro på at også hun har noe å bidra med IKKE SÅ VIKTIG LENGER! Noen steder ser vi at skolene i samfunnet. – Nå snakker selv jeg med «vanlige» folk og pro- har tatt president Benigno Aquinos mål om inklufesjonelle. Mitt motto er: «Hvis jeg kan, så kan du.» derende utdanning på alvor. Tidligere var Antonio

#3/2015

Reportasje XL

Antonio elsker å lese. Her sammen med læreren sin, Mary Rose M. Mangao.

Roxas jr. henvist til en spesialklasse hvor han kjente vi snakker, leser Antonio høyt fra boken sin. Han seg utenfor. Antonio er mentalt tilbakestående og elsker å lese, tegne og synge. Det er ikke lenger har ikke klart å følge samme utvikling som barn på vanskelig for mor å motivere han til å gå på skolen. hans egen alder. Nå er han 13 år og har nettopp fullOfte har det vært knyttet mye skam til de funkført 1. klasse på Lunsad skole, Binangonan. sjonshemningene Antonio har. – Men det med – Da Antonio begynte på skolen funksjonshemninger kjennes ikke – Det med i fjor, svarte han bare med enstavelså viktig lenger, sier mor. Nå ser funksjonshemninger sesord, sier moren Rosalinda Roxas. hun Antonio som en normal gutt kjennes ikke så viktig Nå snakker han i hele setninger, og på sitt spesielle vis, der hans egenlenger! MOR TIL ANTONIO det er mulig å ha en dialog med han. verdi er det viktigste. Læreren sier hun jobber mye verbalt med elevene, trener på setningsbygning EN MORS ØNSKE. Litt lenger nord i Binangonan møter og uttale. Hun har mye fokus på hvordan hun kan vi Nataniel C. Calucim, til vanlig kalt Rap Rap. Guthjelpe Antonio, setter seg ved siden av han og ten er fem år og har Downs syndrom. I familiens veileder han steg for steg. I følge læreren funge- enkle hus bor han med mor, stefar og fem søsken. rer gutten sammen med sine seks år gamle klasseka- Rap Rap er en aktiv gutt som glad og ivrig leker sisten > merater, han kan samarbeide og deltar i lek. Mens med storebror mellom trærne.

Reportasje XL

#3/2015

Reportasje XL

Rap Rap og storebror leker sisten utenfor hjemmet sitt. Nederst ser du Rap Rap sammen med moren sin.

> Det er vanskelig for andre å forstå Rap Rap fordi han har talevansker. Han har også en del sinneutbrudd som kan være krevende å takle for omgivelsene. Disse tingene har gjort at mor har vegret seg for å søke han inn i barnehage. Samtidig holder hun fram troen på at Rap Rap kan ha stor nytte av å lære. – Han er skarp i hodet, forholder seg greit til regler i lek og er glad i andre barn selv om han har en meget bestemt vilje, smiler hun. Vi oppmuntrer mor til å gå inn i et samarbeid med barnehagen slik at Rap Rap kan få muligheter til å utvikle seg videre og lære sammen med andre barn. Mor ønsker å gi han denne muligheten dersom barnehagen vil ta i mot han. – Før var skolen ekskluderende i sin måte å tenke på, sier Carmelita fra den lokalsamfunnsbaserte organisasjonen. – Men nå er det inkludering vi må jobbe for, og tilrettelegging for at alle kan være med, ut i fra sitt eget nivå, sine ressurser og begrensninger.

Målet er at barn som Ecoy, Rap Rap og Antonio skal bli sett og møtt ut ifra de behov de har, uansett utgangspunkt. Selv om vi ser det er mye arbeid som må tas tak i, så ser vi også at det nytter! Gjennom kunnskap endres holdninger, gjennom holdninger endres atferd, gjennom atferd kan nye handlinger og muligheter gro fram. Rebecca Demoral og helsearbeideren på rehabiliteringssenteret er enige om at mye har skjedd i samfunnets holdninger til fysiske funksjonshemninger. Det er fremdeles større vansker og skam knyttet til mentale, psykiske og atferdsmessige problemer. Psykiske lidelser er stort sett et «ikke-tema», da det i filippinsk kultur er vanlig at slike problemer blir holdt innen familien. Vi har fremdeles en vei å gå i møte med menneskers holdninger. Det fine er: Vi er mange som vil gå den veien sammen. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

EN VEI Å GÅ – SAMMEN.

Inkludering av funksjonshemmede på Filippinene ■■

■■

I følge det filippinske Utdanningsdepartementet har 1,57 % av befolkningen på Filippinene funksjonshemninger. Globalt regner man med at 15 % av verdens befolkning har funksjonshemninger. Mange steder på Filippinene er registrering av funksjonshemmede nettopp begynt. Derfor regner man med store mørketall. Utdanningsdepartementet sier at 2 % av barn og unge med funksjonshemninger har tilgang til utdanning. Kun 5 % av disse er integrert i vanlig skole. 95 % går på spesialskole. I tillegg er det mange som av ulike grunner ikke fullfører utdanning. I 2010 skrev president Benigno Aquino under på en lov om at alle skoler på Filippinene skal jobbe for inkluderenede utdanning, det vil si gjøre den offentlige skolen tilgjengelig også for barn med spesielle behov.

Reportasje XL

#3/2015

Det er en ukjent suksesshistorie

«Luksusfellen»-programleder besøkte arbeidet i Ecuador. Magne Gundersen er forbrukerøkonom og har de siste årene fått et kjent ansikt som programleder i TV3-serien «Luksusfellen». I påsken la han ferien til Ecuador, hvor hans to sønner Jakob og Johann for tiden er volontører for Misjonsalliansen. Sammen med dem dro han på sightseeing – fra Andesfjellene i øst til Stillehavet i vest – men fikk også tid til det han beskriver som en «drømmedag» i Misjonsalliansens prosjekter, med besøk til kirke, fotballbane og bank. – Jeg er veldig imponert over hvordan Misjonsalliansen jobber i det små, sier han. – Det er ikke store prestisjeprosjekter, men prosjekter hvor man jobber med de aller fattigste ved å gi dem anledning til å hjelpe seg selv. Og jeg ser at det virker. Initiativet kommer hele tiden fra lokalbefolkningen, med backing fra Misjonsalliansen. Det er veldig fint at de må gjøre jobben selv og ikke bare er mottakere. Jeg likte det jeg så.

DRØMMEDAG.

Nyheter

INGEN «LUKSUSFELLE». Magne har selv arbeidet i bistands-sektoren, som utsending for Fredskorpset til Mosambique. Og på tv-skjermen har han reist Norge rundt for å hjelpe mennesker ut av økonomisk uføre. Han er likevel ikke med på at det er sammenlignbart. Det er ikke noen «Luksusfellen Ecuador». – Det er veldig forskjellige verdener. I Ecuador er det økonomiske problemer i utgangspunktet. Det er utfordrende å leve der. «Alle» har dårlig råd. Det er vanskelig å komme i «Luksusfellen» der. Kreditt er ikke lett å få, og om man får det, så sløser man det ikke bort på luksus, reiser og velvære, men bruker lånene til å forbedre livet for seg selv og hele familien sin. Kreditt og lån bidrar til å løfte folk ut av fattigdom. Eller – de er kanskje fortsatt fattige, men har fått det bedre.

Han refererer til «drømmedagen» sin og besøket til Misjonsalliansens mikrofinansbank D-Miro, som siden tidlig på 1990-tallet har tilbudt lån og finansielle tjenester til fattige. – Det er fint å se. De har jo ti-tusener av kunder, men lånene er jo også til gode for kundenes familier. Hvis man ganger antallet med fem, med ti, så ser man hvor mange som blir hjulpet av dette. Jeg visste at Misjonsalliansen var store på mikrofinans, men det var kjempeflott å se det med egne øyne. Vi fikk en forelesning fra en i banken, som forklarte hvordan de driver, hvordan de gir hver enkelt kunde personlig oppfølging og sikrer at banken får tilbake penger som er lånt ut. Tilbakebetalingen er fullt på høyde med norske banker. Til og med bedre. At en norsk organisasjon står bak en av de mest suksessrike bankene i Sør-Amerika er jo en suksesshistorie. En ukjent suksesshistorie, sier han. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

UKJENT SUKSESS.

FOTO: SPAREBANK1

Nyheter

x #3/2015

Ti hatter på et bord Om kvinner som satte spor Vi kjører innover i Caranavis frodige landskap for å besøke noen av prosjektene i området. Første stopp er hos en gruppe kvinner: Kvinner som lager og selger fine gjenstander av palmeblader og produserer både økologisk frukt og grønnsaker. Kvinner som tidligere ikke torde snakke i forsamlinger, men som gjennom Misjonsalliansens kurs har fått ny tro på seg selv og en reell stemme og plass i lokalsamfunnet. Kvinner som nå snakker med politikerne! Kvinner med menn som har deltatt på kurs om kjønnslikestilling. Kvinner som organiserer seg og vil nå nabolandsbyene. Vi reiser videre, mette av deilig økologisk mat fra nærområdet, og med vesker fulle av morsomme små hatter. Vi føler oss oppløftet etter et møte med modige, kreative, engasjerte mennesker med pågangsmot og fremtidstro. n KRISTIN MÜLLER-NILSSEN

Lokalsamfunn fikk vann og toaletter

I bygda Villa Florida har alle innbyggerne nå fått tilgang til vann og hjelp til å bygge toaletter. I husene sine har de fått filter, som gjør at de trygt kan drikke vannet. «Barna blir ikke lenger syke!» kunne de fortelle. n KATRINE MAYORA SYNNES

#3 #3/2015 Bolivia

Lærere får opplæring i barns rettigheter «Det har gått for langt når det gjelder barns rettigheter. Det er ikke en gang lov å slå dem når de gjør noe galt!» Kommentaren kommer fra en lærer som deltar på Misjonsalliansens kurs om barns rettigheter. Kurset har akkurat begynt, og lærerne som deltar forteller om sine tanker rundt temaet. Det blir tydelig for meg hvorfor det er viktig å snakke om nettopp dette. Senere blir lærerne delt inn i grupper og snakker om egen barndom, om hva som var positivt og negativt. De forteller blant annet om fysisk straff, redsel og ensomhet. Saturnino, som er en stille mann i førtiårene, reiser seg og forteller sin historie. Han hadde elleve søsken, og foreldrene var fattige bønder. Et år var det mye tørke, og foreldrene hadde ikke nok mat til alle barna. De bestemte derfor at han skulle gis bort til noen som var villige til å ta imot han. Saturnino var da ti år gammel og husker dagen som om den var i går. Han ble boende hos en lærer, som gav han mat og tak over hodet mot at han

arbeidet hardt. Han har aldri glemt hvor sårbar og redd han var som tiåring. Senere valgte han selv å bli lærer for å hjelpe barn som trenger en voksenperson i livet. «Elevene er mine barn. De er sårbare, og det er vår oppgave som lærere å beskytte dem», forteller Saturnino og ser alvorlig på de andre lærerne som deltar på kurset. Etter at lærerne har snakket en del rundt temaet, kommer representanter for det bolivianske barnevernet for å undervise dem i hvilke rettigheter barna i Bolivia har i dag, og hvorfor disse rettighetene er viktige. De får også grundig opplæring i hvordan de skal varsle ved mistanke om vold eller misbruk. Kursene i barns rettigheter er en ny satsning på El Alto, og senere skal også elever og foreldre ved Misjonsalliansens samarbeidsskoler få opplæring i temaet. n KATRINE MAYORA SYNNES

Kokosnøttkunst

Bonden Justino ser positivt på fremtiden.

Variasjon gir bærekraftig jordbruk Misjonsalliansen arbeider for et lønnsomt og bærekraftig jordbruk i Bolivia. Bonden Justino var fortvilet da Misjonsalliansens medarbeidere møtte han for fire år siden. Han fortalte at han nesten ikke hadde trær igjen på eiendommen sin, og de få som var igjen holdt på å dø. Det viste seg at han hugde trær som han solgte som planker, men han plantet ikke nye. Han hadde også frukttrær som var i dårlig forfatning. Det var tydelig at han trengte opplæring for å klare seg videre. – Vi motiverer bøndene til større variasjon i produksjonen. Dette sikrer bøndene innhøsting og inntekt flere ganger i året, og det er bra for miljøet og gir bedre jordsmonn. For å klare dette får bøndene opplæring, og vi følger dem i flere år for å sikre at jordbruket er bærekraftig, forteller Juan Mamani, som er agronom og arbeider for Misjonsalliansen i området Caranavi. Justino viser stolt frem området sitt og får skryt av Juan for å ha stelt så godt med plantene sine. Bananplantene hans gir allerede frukter, mens han fortsatt må vente et par år OPPLÆRING OG OPPFØLGING.

før det kommer frukter på sitrustrærne. Han har også plantet andre typer trær som han kan selge som planker om ti år. I hagen har han også avokado, kakao og kokosnøtter til eget bruk. – Nå er jeg positiv til fremtiden, sier Justino med et forsiktig smil. STORT POTENSIALE. I Caranavi-området er det et klima som gjør det mulig å produsere en rekke frukter, og de fleste av bøndene eier store områder. Likevel sliter mange med å få endene til å møtes. Delvis kommer det av et lite effektivt jordbruk fordi bøndene mangler kunnskaper og midler for å investere i bedre utstyr. En annen utfordring er at bøndene ofte er dårlig organiserte og benytter seg av dyre mellomledd for å få produktene på markedet. Misjonsalliansen arbeider for å gi bøndene nye muligheter og sikre et bærekraftig og forutsigbart jordbruk. Dette vil ikke bare være viktig for bøndene, som får bedre og mer forutsigbar inntekt, men det vil også være viktig for økonomien til jordbrukslandet Bolivia. n KATRINE MAYORA SYNNES

Kvinneforeningen i det lille lokalsamfunnet Altamira viser stolt frem produktene sine. De er i full gang med kurset, der de lærer å være kreative med lokale råvarer. Akkurat nå holder de på med å skjære ut apekatter av kokosnøtter. Vanligvis får de opplæring i rettigheter og ledelse, men denne gangen har de etterspurt et kurs som kan bidra til å gi dem en ekstrainntekt. KATRINE MAYORA SYNNES

Skole i hjertet av bygda

Midt i bygda Kelequelera ligger det to flotte bygninger som lokalbefolkningen tar godt vare på. Dette er barne- og ungdomsskolen som Misjonsalliansen bygde i 2012. Siden den gang har bygda opplevd stor tilflytting, og skolen har i dag 89 elever og 6 lærere. Dette er en av de få lokalsamfunnene i området som har egen ungdomsskole. Andre steder må barna enten slutte på skolen når de er omkring 12 år eller flytte til byen for å fullføre obligatorisk skolegang. Bygda setter derfor stor pris på skolen sin. n KATRINE MAYORA SYNNES

Bolivia

#3 19

Allianseleir samlet barn fra tre diakonale prosjekter Siden 2009 har Misjonsalliansen påvirket til etablering av lokale speideraktiviteter i fattige lokalsamfunn i Brasil. Målet har vært å bruke speiding som verktøy i møte med barn og unge i sårbare situasjoner. Et målrettet arbeid har ført til at speiderbevegelsen har slått rot i slike lokalsamfunn, ofte i nærheten av større byer og tettsteder.

Girassol-prosjektet gir vann til San Remo-slummen Siden slutten av 2014 har São Paulo opplevd sin aller verste vannkrise noen gang. Den økende befolkningstettheten kombinert med mangel på regn har tømt alle de viktigste vannreservoarene. Som om ikke det var nok, opplever millionbyen en denguefeber-epidemi. Den forårsakes av mygg som formerer seg svært raskt i stillestående vann. Det er registrert 222 000 tilfeller i delstaten. På nytt er det de fattige som rammes hardest og opplever den strengeste rasjoneringen. Flere timer om dagen er fattige slumområder helt uten vann. Girassol-prosjektet som støttes av Misjonsalliansen hjelper familier i São Remo og vil installere nye og større vanntanker i slummen. n THIAGO COUTO

#3 #3/2015 Brasil

Med sikte på å styrke speiding som et sosialt endringsverktøy arrangerte Misjonsalliansen i Brasil en tredagers leir i begynnelsen av mai. Speiderleiren fant sted i byen Rio Negrinho i delstaten Santa Catarina. Til sammen 252 deltakere var samlet, og de kom fra prosjektene Missão Morro do Meio (Joinville – Santa Catarina), Dorcas (Almirante Tamandaré – Paraná) og Free Methodist Church (Diadema – São Paulo). De tre gruppene har samme mål og vil fremme utdanning, kulturaktiviteter og ansvarlig medborgerskap. – Vi begynte å planlegge denne Allianseleiren i fjor, og vi ønsker å skape vennskap mellom barn fra fattige lokalsamfunn, som aldri har hatt muligheten til å forlate sitt nærmiljø, sier Nilson Weirich, prosjektkoordinator i Missão Morro do Meio og leder av speidertroppen Águia Pequena i Joinville. Speiderne hadde opplevelsesrike dager i leiren som var satt opp i et skogsområde med tilgang til elver og fosser. Leiren hadde fire underleirer fordelt etter alder. I løpet av

de tre dagene måtte de løse oppgaver og delta i gruppeaktiviteter som naturstier, sportsaktiviteter, båtliv og forskjellige konkurranser. – Vi som deltar her bor normalt i sosialt sårbare områder, og alle barna kommer fra fattige familier. Når vi ser gleden som denne leiren gir dem, innser jeg at vi har gjort noe riktig. Vi har fått vunnet tillit hos barna gjennom våre felles opplevelser, og vi har fått formidle gode, kristne verdier til dem, forteller Cassiano Kahlow, leder for Dorcas Group i Almirante Tamandaré, Paraná. Speidertroppen Løven av Juda fra Diadema i São Paulo hadde lengst reisevei. Barna kom i tre busser, og turen tok ti timer. Denne troppen ble etablert i 2011, og barna kommer fra en metodistkirke i Diadema som i hovedsak består av japanske etterkommere. – Vårt kall er å bety noe for lokalsamfunnet vårt. Vi har i dag 130 speidere i tillegg til engasjerte frivillige ledere, sier Ulisses Kazumi, koordinator for Løven av Juda. Barna gleder seg allerede til neste års leir, den skal finne sted enten i delstaten Paraná eller São Paulo. – Speiderbevegelsens fokus er å skape vennskap mellom barn og unge, men jeg tror vi utretter mer enn dette. Når vi som en kristen bevegelse har Gud med, får arbeidet en mer-verdi, konkluderer Nilson Weirich. n THIAGO COUTO

Ebola-free!!! Våre utsendinger, Janne og Rune Øygard, tok del i den offisielle markeringen av at ebola-epidemien er over. I gatene var det stor stemning med sang og dans, og i «Paviljongen» i Monrovia var det taler av flere prominente gjester. «Vi vil feire denne dagen og takke våre lokalsamfunn som har tatt ansvar og deltatt i bekjempelsen av denne fienden. I dag er Liberia en lykkelig nasjon», sa president Ellen Johnson Sirleaf i sin tale. – Vi opplever at folk er veldig lettet over at landet nå kan feire at epidemien er over, forteller Janne Øygard. n ODDMUND KØHN

Liberia x

#3 21

Bak fra venstre: Misael, Jorge, Javier, Angel, Sebastian Foran fra venstre: Roger, Jandry, Diego, Jose, Christopher

Gutter 13 klare for Sør Cup 2015!

En anerkjent mikrofinansbank

En herlig gjeng bestående av ti trettenårige gutter er nå fulle av forventninger til eventyret som er rett rundt hjørnet: Fotballfestivalen Sør Cup! Hvert år sender Misjonsalliansen i Ecuador, i samarbeid med Sør Cup AS, et lag fra fattigstrøkene vi jobber i til det blide Sørlandet for å delta på en av Skandinavias største fotballfestivaler. I fjor var det et jentelag som reiste, i år er det altså guttenes tur. Spillerne kommer fra ulike lokale klubber som alle trener på banene Misjonsalliansen har bidratt til å bygge i deres nærmiljø. Disse fotballbanene og tilhørende lokallag er viktige arenaer for barn og unge som lever i områder hardt belastet med narkotika, vold og kriminalitet. På banene kan de drive med sunne fritidsaktiviteter og være omgitt av voksenpersoner som engasjerer seg for å bygge gode og trygge oppvekstvilkår. Laget som skal til Sør Cup nå i juni har stått på som ekte fotballhelter og trent under stekende sol lørdag etter lørdag. Trener Gregorio har utarbeidet et skikkelig opplegg for guttene, mens mødre, fedre og søsken har troppet støttende opp med drikke og heiarop. Det meste av forberedelser er nå på plass, og vi gleder oss skikkelig til sportslige utfordringer og andre festligheter på Sørlandet. Hjertelig velkommen med i heiagjengen til Ecuadorlaget 24.–27. juni i Vennesla! n SOLVEIG I. SELAND Du kan lese mer om fotballfestivalen på side 46 og på www.sorcup.no

I mars ble Misjonsalliansens mikrofinansbank Banco D-MIRO tildelt en anerkjennelse for sin sosiale profil.

#3 #3/2015 Ecuador

D-MIRO, Misjonsalliansens mikrofinansbank i Ecuador, har med sitt fokus på undertrykte grupper alltid hatt fattigdomsbekjempelse på agendaen. Gjennom årene har de utviklet ulike programmer som gir utsatte grupper tilgang til å få lån, noe som er vanskelig i andre ecuadorianske banker. D-MIRO har tre produkter med et ekstra fokus

på fattigdomsbekjempelse: Lån til hiv-positive, lån til funksjonshemmede og lån til fattige gründere som mangler startkapital. Nylig fikk D-Miro, som eneste ecuadorianske bank, anerkjennelse av beyondBanking i kategorien «equalBanking» for sitt lånetilbud til funksjonshemmede og hiv-positive. ■ INGUNN S. VALBØ

Oppgjerets time Torsdag 9. april inviterte Misjonsalliansen i Ecuador nokre av samarbeidspartnarane sine til ein prosjektpresentasjonsseanse. Kvart år inviterar Misjonsalliansen i Ecuador samarbeidspartnarar som har kome om lag halvvegs i samarbeidsprosessen med Misjonsalliansen til ei samling der dei presenterer prosjekta sine. Målet er tredelt: Det eine er å vere transparent; at samarbeidspartnarane overfor kvarandre i grove trekk gjer greie for korleis dei har brukt støtta frå Misjonsalliansen. Det andre er at samarbeidspartnarane gjennom denne samlinga kan utveksle erfaringar og idear og slik inspirere kvarandre. Og til sist er dette ein arena der Misjonsalliansen takkar dei lokale samarbeidspartnarane for det store engasjementet og arbeidet dei gjer i sine lokalmiljø og oppmuntrar dei til å stå på vidare. På denne samlinga vart òg Misjonsalliansen i Ecuador sin prosjektkatalog publisert, med ei oversikt over dei prosjekta som vart presenterte denne kvelden. Representantar frå undervisningsdepartementet og nokre av universiteta i Guayaquil var òg til stades denne kvelden. n BJØRNAR VALBØ

Familien Valbø reiser hjem til Norge Ingunn Skutlaberg Valbø og Bjørnar Valbø har jobbet i Ecuador siden høsten 2011. Etter fire spennende år som utsendinger for Misjonsalliansen er tiden kommet for å reise tilbake til moderlandet Norge. 4. juni er avreisedagen. INGUNN. Som utsending har Ingunn jobbet som rådgiver i prosjektavdelingen, sittet i styre for Misjonsalliansen i Ecuador og jobbet tett med den nasjonale direktøren, Javier Gutiérrez. – Jeg har hatt en bratt læringskurve og har måttet vokse i oppgaven og lære underveis. Dette har vært spennende, for jeg liker å kaste meg ut i nye oppgaver! For meg har det vært viktig å være medvandrer og gå ved siden av de nasjonale ansatte. Slik jeg opplever det har dette vært min viktigste rolle her i Ecuador.

I Ecuador har Bjørnar jobbet som ansvarlig for informasjon til Norge, med fotball, Sør-Cup og med fadderarbeidet. – Tiden her i Ecuador har lært meg at fattigdom har mange ansikter. Det er annerledes å treffe folk som lever i fattigdom enn å se det på bilder eller video. Her i Ecuador har jeg også lært å være mer fleksibel. Ting ordner seg etterhvert.

BJØRNAR.

SKRYT FRA NASJONALE ANSATTE. I perioden Ingunn og Bjørnar har jobbet her har de knyttet mange tette bånd til nasjonale ansatte, og det er mange som synes det er trist at de nå skal reise

tilbake til Norge. I programavdelingen har Kelly Urresta og Carolina Diaz delt kontor med Ingunn. – Ingunn har vært en fantastisk kollega! Hun er alltid full av ideer og har et smittende engasjement for jobben. Hun har vært til stor oppmuntring for oss i arbeidet. Det er spesielt å se den kontakten hun får med menneskene vi jobber med. I en av Misjonsalliansens støttegrupper for mennesker som lever med hiv og aids er de så glade i Ingunn at hun ble utnevt til dronning for 2014. I Misjonsalliansens informasjonsavdeling har Freddy Ramon jobbet tett med Bjørnar i fire år. Freddy mener Bjørnar kunne stukket av med prisen for «årets ansatt». Bjørnars master i informasjon har kommet godt med såvel som hans evne til å lage videoer. – Bjørnar er en nøyaktig, dedikert og engasjert person. Det har vært fint å samarbeide med ham. Han er trygg og tydelig i sin rolle og har samtidig vært god til å oppmuntre oss andre i teamet. Jeg vil si han har utfylt teamet vårt på en svært god måte. KONTRASTER. Det er mange kontraster mellom livet Ingunn og Bjørnar har levd her i Ecuador og det livet som venter dem i Norge.

– Det er mye vi vil savne fra livet vårt her i Ecuador. Først og fremst vil vi savne alle menneskene vi er blitt kjent med; menneskene vi møter i jobben og kollegafellesskapet. For barna våre, Ludvig Vi er takknemlige og Sofie, vil det for å ha fått denne bli tøft å reise fra muligheten til hushjelpa vår Rosa. Rosa har vært mer å jobbe med de enn en hushjelp, hun aller svakeste er som en beste– sammen med mor som til tider profesjonelle har brukt mer tid arbeidere fra sammen med barna Ecuador. våre enn vi har. Vi kjenner først og fremst på en stor takknemlighet når vi nå reiser hjem til Norge: Takknemlige for å ha fått denne muligheten til å jobbe med de aller svakeste i Ecuador – sammen med profesjonelle arbeidere fra Ecuador. n REBEKKA A. GARCIA

PROFFE ECUADORIANERE.

Ecuadorx

#3 23

En helhetlig tilnærming Vi vil skape barnevennlige samfunn; nærmiljøer hvor barn vokser opp i trygge omgivelser, får muligheter til en sunn utvikling, tro på framtiden og opplevelse av Guds kjærlighet.

Rent vann og engasjement Misjonsalliansen samarbeider med lokalsamfunn om å rehabilitere vannsystemer og gi folk tilgang til drikkevann. På Marinduque har prosjektene ikke bare gitt rent vann, men de har bidratt til økt engasjement i befolkningen. Gjennom prosjektsamarbeidet har folk opplevd at det lønner seg å stå sammen for å få ting gjort. Lokalt eierskap og deltakelse fra de som bor i lokalsamfunnene er viktige prinsipper for Misjonsalliansen. I vannprosjektene på Marinduque har vi sett den praktiske verdien av disse prinsippene. n HANNA SOFIE JOHANSEN

Filippinene #3 #3/2015

I våre prosjektområder i Rizal og Marinduque har det blitt spesielt fokusert på de minste barna. Dette fordi vi tror forebygging er bedre og enklere tiltak enn eventuelle reparasjoner senere i livet. Misjonsalliansen samarbeider med organisasjonen Mission Ministries Philippines som holder kurs for blant annet førskolelærere, ufaglærte barnegruppeledere, pastorer og stab på Marinduque. I følge dem er tradisjonell pedagogikk på Filippinene preget av fokus på læreren. Undervisningen innebærer mye pugging og gjentakelser, og det sosiale samspillet i klasserommet blir ikke særlig vektlagt. Lek blir mest vurdert som utløp for energi. Dette gjelder også i stor grad barnehagene. Mission Ministries Philippines fokuserer på en helhetlig tilnærming til læresituasjonen. De presenterer en modell hvor samspill med barna er grunnleggende. Lærerens rolle blir å bidra til interesse for læring, refleksjoner, samarbeid og samspill med medelever. Lek som barnas

naturlige språk blir løftet høyt. Dette er gjenkjennelige tanker for en nordmann, siden denne tilnærmingen er vanlig i store deler av Europa. Filippinene er et katolsk land, og i alle landets skoler og barnehager er det naturlig at bibelhistorier, kristne sanger og bønn hører med. De kreative ideene og oppfordringen fra kurset om å bringe Bibelen inn i klasserommet er derfor ikke fremmed for tilhørerne. Flere av barnehagene og kirkene Misjonsalliansen samarbeider med ser mulighetene for å prøve ut modellen i egen kontekst: – Jeg liker diskusjonen og tankene om klasseledelse. Dessuten lærte jeg at barna kan leke og lære samtidig. Selv er jeg villig til å lære så lenge jeg kan. (Førskolelærer Vener, som har arbeidet i barnehage i 32 år.) – Jeg har lært å fokusere på barna som hele mennesker og ikke bare deres åndelighet. Nå vil jeg bruke dette til å løfte fram barnas evner og gaver. Jeg gleder meg til å dele kunnskapene med de andre i kirken. (Pastor Ann Medyana.) n LIV ANNA FURNES

«Samarbeid gir innflytelse» Chito Bustamante

NAVN:

STILLING: Nyansatt Community Enterprise Specialist

Støtte lokalsamfunn på Marinduque i å opprette og videreutvikle bærekraftige lokalsamfunnsbedrifter.

JOBBER MED:

En annen hverdag Nesten 350 fadderbarn gjør seg ferdig med college dette året. Mange har et stort ønske om å hjelpe sin egen familie til en bedre hverdag. Cindy Karen Aljecera har fullført utdanning i Kontoradministrasjon og ledelse. Hun har fire søsken. Moren døde som en følge av fattigdom, og faren jobber deltid og har måttet pantsette huset. Cindy vil finne en jobb og hjelpe familien. – Jeg

vil prøve å løse inn huset vårt og hjelpe søsknene mine med å fullføre utdanning, sier hun. Drømmen hennes er å starte en egen bedrift. Hun er en hardt arbeidende, ambisiøs og omsorgsfull kvinne som setter sin lit til Guds trofasthet. n LIV ANNA FURNES

Samspill med barn Misjonsalliansens utsending Liv Anna Furnes har lang erfaring som familieveileder i Norge. Med veiledning fra henne følger Misjonsalliansens ansatte opp foreldre som har barn med funksjonshemninger og viser i praksis hvordan de kan bedre samspillet med barna. Foreløpig bidrar dette til økt kompetanse hos Misjonsalliansens stab. I fortsettelsen vil Liv Anna holde flere kurs for ansatte i barnehager og helsesentre samt foreldre i prosjektområdet i Rizal.

– Vi blir bevisstgjorte på at ethvert barn er unikt og må bli sett utifra de utfordringer og muligheter de selv har, sier Lorena Leyes, programansvarlig i Misjonsalliansen. ■ HANNA SOFIE JOHANSEN

At de lokalsamfunnsbaserte organisasjonene på Marinduque skal ha nok inntekter til å fortsette å gjøre sine lokalsamfunn bedre, også etter at Misjonsalliansen ikke lenger investerer i prosjekter på øya.

MÅL:

– Hvorfor må vi tenke nytt? – Tradisjonelle «livelihood-prosjekter» (prosjekter med mål om å gi folk noe å leve av, red.anm.) fokuserer på å sette i gang eller øke produksjonen av for eksempel grønnsaker. Når man fokuserer på produksjon, kan det bidra til økt matsikkerhet og litt mer inntekt. Men fordi disse prosjektene fokuserer på å produsere, ikke å selge, har de ikke like stor påvirkning på bøndenes inntekt som de kunne hatt. På Marinduque, som mange andre steder, blir bønder ofte utnyttet av systemer hvor oppkjøpere bestemmer prisnivået på varene som selges. Fordi de leverer varer hver for seg, har bøndene lite makt i forhold til de store, organiserte oppkjøperne. – Hva skal vi gjøre med det? – Vi vil gi opplæring til de lokalsamfunnsbaserte organisasjonene i hvordan bønder og andre grupper kan samorganisere seg for å kunne forhandle om prisen på egne salgsvarer. Samarbeid gir bøndene større tyngde overfor oppkjøpere, og det er mer kostnadseffektivt at de jobber sammen enn at de konkurrerer med hverandre. Vi ønsker Chito og de andre ansatte i Misjonsalliansen på Filippinene lykke til med videreutvikling av prosjektet og gleder oss til å følge utviklingen på Marinduque videre. n HANNA SOFIE JOHANSEN

Filippinene x #3 25

Ny samarbeidsskole i Kampong Speu Misjonsalliansens nyeste samarbeidsskole heter O Koki. 238 barn er registrert dette skoleåret. Behovene er store. Skolegang for barn og fordelene ved å være i et godt læringsmiljø kan ikke undervurderes i lokalsamFor bare 35 år tilfunnsutvikling. For bake, omtrent på bare 35 år tilbake denne årstida, fanfantes det knapt tes det knapt lærere lærere igjen etigjen etter folkemor- ter folkemordet det av Røde Khmer. av Røde Khmer. Behovet for kunnskapsformidling var enormt. I dag har etterslepet av lærere begynt å stabilisere seg, og tettheten av skoler har økt. Men fortsatt er det store behov for forbedring ved mange skoler på landsbygda i Kambodsja.

Kambodsja #3 #3/2015

I provinsen Kampong Speu har vi dette skoleåret etablert et samarbeid med O Koki barneskole. Grunnen til at denne skolen ble valgt er at de har elever fra flere av landsbyene som vi begynte å jobbe med i fjor. Ved etablering av denne typen samarbeid har det vært en tendens til høye forventninger om at organisasjonen som støtter vil gi ut gaver og ting til skolen for så å forlate området.

FORVENTNINGSSAMTALE.

Misjonsalliansens strategi om å forvente medvirkning fra prosjektdeltakere krever aktiv deltakelse fra skolens formelle styre (School Support KRAV OM AKTIV DELTAKELSE.

Committee). En samtale om denne forventningen kombinert med å lytte til behov ved O Koki skole varte utover morgenen ved vårt første møte. Brønn, vannfangere, nye latriner og undervisningsutstyr til lærerne stod høyt på lista til Skolekomiteen. FRIMODIGHET I SAMARBEIDET. Prosjektleder for utdanning i World Renew, Arun Reasmey, konkluderer: – Nå kan vi være frimodige i vårt framtidige samarbeid med skolen siden de vet at vi vil være her på lang sikt og at de også må ta i for at skolen deres skal bli bedre. n KNUT IVERSEN FOSEIDE

Satsing på leseferdigheter

Leder ved landkontoret er ansatt Arbeidet med å registrere Misjonsalliansens landkontor i Kambodsja går sin jevne gang. Mandag 4. mai startet en ny leder for kontoret som skal overta ansvaret når utsendingene Bente og Knut Iversen Foseide nå reiser tilbake til Norge. LANG ERFARING. Han heter Sim Sambath og kommer fra en stilling som seniorrådgiver fra en britisk bistandsorganisasjon. Etter flere år med ansvar for prosjektledelse der ønsket han å jobbe nærmere grasrota: – Jeg ser fram til å arbeide nærmere lokalsamfunnet og være med partnere for å møte folk på landsbygda, forteller Sambath.

I sin tidligere jobb var Sambath ansvarlig for å heve kompetansen og utvikling av lokale kambodsjanske partnerorganisasjoner: – Det er viktig at vi samarbeider godt med partnerne våre og hjelper de til å bli stadig sterkere og mer effektive i arbeidet mot fattigdom, sier han.

IVRER FOR GODE PARTNERSKAP.

OPPVEKST I FLYKTNINGLEIR. Sambath er opprinnelig fra provinsen Kampot. Under Røde Khmer-regimet ble han omplassert til provinsen Battambang. Ungdomstida tilbrakte han i flyktningleiren «Site 2» i Thailand,

og mens han bodde der, fikk han mulighet til å ta høyere utdanning før returen til Sør-Kambodsja. Studiene krevde god fantasi: – Siden jeg vokste opp i en flyktningleir, fikk jeg en mangelfull sosial og økonomisk forståelse. I leiren var alle like fattige, og det var ingen rike der, forteller Sambath, og han erindrer: – Da jeg studerte økonomi, måtte jeg forestille meg hva en forretning var, siden det var bare små butikker og ingen store selskap der vi bodde. Studiene i økonomi gikk over til utviklings- og prosjektledelse. Da jeg kom tilbake til Kambodsja, kunne jeg arbeide for FN med gjennomføring av valget siden jeg hadde lært meg engelsk. Det var det ikke mange som kunne på den tida. Vi er glade for å ha fått Sambath med på laget og ser fram til et fruktbart samarbeid videre. ■ BENTE & KNUT IVERSEN FOSEIDE

Lærere fra fem landsbybarnehager var samlet 24. april i kommunehuset i Chumpuprek kommune for å få opplæring i nye lese- og skriveverktøy. Dette kurset var et resultat av et samarbeid mellom vår partner CFT (Community for Transformation) og organisasjonen KAPE (Kampuchean Action for Primary Education). Verktøyene skal brukes mot barna for å gi de en solid start på grunnskolen. SKEPTISK FØR START .

En av deltakerne denne dagen het Morm Searn fra Prey Ansae landsbybarnehage. Hun var først skeptisk til å ta i bruk nye leseverktøy i barnehagen sin. Saken stiller seg annerledes etter å ha deltatt på treningen denne dagen. – Faktisk, når jeg først så materialet, tenkte jeg at dette bare var forvirrende. I dag praktiserte jeg leseaktiviteter og ulike typer lesematerialer. Jeg er nå sikker på at det finnes artige metoder for å lære å lese og skrive, forteller Searn.

Hun er takknemlig for muligheten til å kunne gi bedre leseopplæring til barna i Prey Ansae landsby. – Takk til Misjonsalliansen for å gi oss sjansen til å delta på dette kurset, avslutter Searn. Om vi ser gode resultater fra denne opplæringen i Kampong Speu, vil tilsvarende kurs bli holdt for Misjonsalliansens øvrige partnere i tre provinser til fra 2016. n KNUT IVERSEN FOSEIDE

TAKKNEMLIG.

Kambodsja x #3 27

Brukte sønnens historie som eksempel

– Rørende å oppleve å få kontakt med barna Da Chen Li, som er ansatt ved et av Misjonsalliansens samarbeidssentre i Chengdu, fortalte om suksessen de har hatt i arbeidet med barn med cerebral parese, brukte hun sønnens historie som eksempel. Chen Li kom i følge med sin 20 år gamle sønn med cerebral parese til konferansen i Hebei. Her var ledere og ansatte fra alle våre samarbeidssentre samlet for å snakke om bærekraft i arbeidet. I Chengdu har de hatt stor suksess i arbeidet og har klart å involvere både myndigheter og frivillige på en svært god måte. Det er dermed et viktig eksempel for de andre sentrene for hva som er mulig å få til i Kina. Likevel var det Chen og sønnen Xiao Lu sin historie som virkelig rørte de frammøtte. Moren fortalte om både indre og ytre kamper mot seg selv og mot myndigheter. – Da jeg var ferdig med min egen kamp, forstod jeg hvor viktig foreldre er i dette arbeidet. Hver dag har jeg vært der og øvd med ham; lært ham å vaske seg, kle på seg selv, slike ting, fortalte Chen. I dag går Xiao Lu på universitetet og klarer seg godt på egenhånd, selv om veien dit til tider har vært tung. – Man kan ikke alltid forandre alle andre, men fortsetter vi å vise samfunnet hva vi mener om barna våre, vil diskrimineringen avta etter hvert, det har vi virkelig fått oppleve, fortalte Chen. – Men det viktigste vi kan lære barna er å bli stolte av seg selv, og at vi som voksne er trygge på at barna er likeverdige, avsluttet hun. n NINA THERESE SOLBERG

#3 #3/2015

Kina

Studenter ved Asialinja på Karmøy Folkehøgskole fikk besøke Eshan Rehabiliteringssenter i Yunnan under sin rundreise i Kina. Det etterlot mange inntrykk, både for studenter og lokalbefolkningen i Eshan. – Det gjorde inntrykk å se hvordan de voksne spredte glede til barna. Det så ut som de likte det de jobbet med, fortalte 19 år gamle Lill Elise Hjertviksten etter møtet med barna på senteret. Anja Laupstad (19) syntes det var rørende å oppleve at hun kunne

få kontakt med barna selv om de ikke snakket samme språk. Gjennom dans og sang, lek og tegnspråk skapte både studenter og barn gjensidig uforglemmelige møter. NINA THERESE SOLBERG

Vil styrke det diakonale arbeidet i Kina I april var Kunming og Misjonsalliansen vertskap ved en felles konferanse for de norske misjonsorganisasjonene som jobber i Kina. Fokuset for dagene i Kunming var å lære mer om det praktiske aspektet ved å arbeide med diakoni i Kina. Den Evangelisk Lutherske Kirke i Hong Kong organiserer daglig mer enn 3000 frivillige i sitt arbeid, og deres erfaringer om hvordan rekruttere, organisere og benytte seg av frivillige ble et viktig tema under konferansen.

Det ble også tid til en felttur til Nordica, et kunst- og kultursenter støttet av Areopagos. Leder for Nordica, Helen Wu, fortalte hvordan de jobber gjennom kunst og kultur for å stimulere til refleksjon om menneskeverd, og at menneskeverd er en forutsetning for diakonal bevissthet. n NINA THERESE SOLBERG

Med kirken full av bønder

Fakta om Konjac

Først da kirken i Lincang, gjennom prosjektet med Misjonsalliansen, holdt kurs i jordbruksteknikker for lokale bønder, ble flere interessert i en grønnsak Jing Fang har dyrket i over to år. Marsmorgenen er kjølig, og det er enda noen timer til sola er på det varmeste. Ute på plassen foran kirken har det samlet seg godt og vel 30 mennesker. Alle er bønder. Noen er kledd i minoritetsdrakter, andre i arbeidsklær. Noen er fra menigheten, andre bor i fjellandsbyene omkring. Stedet er Lincang; et fjellområde hvor det ofte kan være både ulendt og vanskelig å dyrke jorda. Det er en av grunnene til at kirken i Lincang ønsker å benytte den første aktiviteten i prosjektet til å styrke og kurse lokale bønder. Når kurset starter, har det også dukket opp to personer fra det lokale jordbruksdepartementet. De skal holde teoridelen av kurset, som skal foregå inne i kirkebygget. Etter at alle er på plass i kirkebenkene blir det introdusert enkle teknikker som kan hjelpe dem til å ta bedre vare på jorda i det karrige fjellområdet. De lærer om å bruke mindre kjemikalier, om meitemark, og at insekter er en stor forutsetning

for gode avlinger hvor man bruker mindre kunstgjødsel. De får også lære om en helt spesiell rotgrønnsak fra Øst-Asia, som på engelsk kalles Konjac. Denne planten trenger lite vann, noe som passer spesielt godt i dette området. Jing Fang og hans kone har dyrket grønnsaken i over to år og har forsøkt å gi bort knoller til andre bønder. Først nå er de interessert. Nå sitter han og vipper ytterst på stolen. Etter lunsj skal de nemlig opp i fjellene et stykke unna og se på området hvor han dyrker Konjac. – Jeg vil veldig gjerne få vist de andre bøndene at det er en god mulighet med denne grønnsaken. Den klarer seg godt her og kan bli opp til 15 kilo. I tillegg kan man få en god pris for den inne i Lincang, sier Jing Fang. Han er glad for å kunne lære mer om redusert bruk av kjemisk gjødsel på jorda og alternative metoder, men håper også at dette kan føre til økte inntekter for fattige bønder i kommunen. n JENNY MA OG NINA THERESE SOLBERG

Amorphophallus konjac: Rota kan bli opp til 15 kg tung. Kjært barn har mange navn; konnyaku potet, djeveltunge, voodoo-lilje eller slangehånd. Den har vært kjent i Japan siden det 6. århundre som en medisinsk matplante. Den dyrkes i Kina, Taiwan, Korea og Japan og i noen andre øst-asiatiske land. Den konsumeres hovedsakelig i Japan. Grønnsaken blir regnet for å være lav på kalorier og svært sunn. Det sies at den inneholder en mengde vitaminer og mineraler. Og om den har mange navn, har den i alle fall enda flere bruksområder. Det lages både nudler, ris, gele, mel, pasta, pulver og mange ulike typer kosmetikk av konjac. n NINA THERESE SOLBERG

Kina

#3 29

Tran fikk ikke lån i banken – Nå øker inntektene våre, og vi sparer mer og mer. Vi håper vi snart kan oppgradere huset vårt for døtrene våre sin skyld, forteller Tran (34). Hun og mannen hadde knapt nok inntekt til å dekke daglige kostnader og skolegang for de to jentene sine. De ønsket å låne penger for å investere i griseoppdrett, men banken ville ikke låne ut, og lånehaiene i området krevde skyhøy rente. Så ble Tran introdusert for Women´s Union og MOM. Idag betaler hun månedlige avdrag på sitt tredje lån. – For første gang har vår lille familie mulighet til å sette av litt penger hver måned. Vi håper å kunne spare nok til å kunne oppgradere huset vi bor i, sier hun. Mannen til Tran jobber som innleid arbeidskraft, en jobb og inntekt som er svært ustabil og utrygg. Grisene til Tran er derfor svært viktig for familiens fremtid. Tran har fått opplæring i griseoppdrett, og hun har til og med laget et biogass-anlegg basert på grisemøkk som både er økonomisk og miljøvennlig. Hun fikk hjelp av naboene tlil å bygge grisebingen for sine seks griser. – Grisefór er kostbart, og det er ikke alltid salg av grisungene gir så god avkastning. Her spiller både vekt og marked en viktig rolle, forteller Tran. Foruten et bedre og tryggere hus er det jentenes utdannelse Tran og mannen sparer penger til. Selv fikk Tran kun fullført sjette klasse på grunnskolen før hun måtte jobbe og hjelpe sine foreldre. Hun har andre planer for sine barn: – Lånet fra MOM gir håp om at jentene våre får fullføre skolegang og dermed ha større sjanse for arbeid i fremtiden. n ARILD FEHN

#3 #3/2015 Vietnam

Bao Tram vil bli lærer Bao Tram sitter på første benk sammen med sin fetter Phuoc. De er begge elleve år og går i 3. klasse. Nå hjelper de hverandre med matteoppgaven som læreren nettopp har gitt dem. Matte er favorittfaget deres. De trives på skolen og har allerede planer for fremtiden. Mens Bao Tram ønsker å bli lærer, vil Phuoc bli politi og fange tyver. Men skolegang og fremtidsdrømmer har ikke vært en selvfølge for Bao Tram. Hun har cerebral parese og er en av få vietnamesiske barn med denne sykdommen som får gå på vanlig skole. Hun går på en av skolene i Tien Giang-provinsen hvor Misjonsalliansen jobber med inkluderende utdanning. Lærerne til Bao Tram forteller ærlig om sin skepsis til prosjektet. De hadde hverken kunnskap eller kompetanse til å inkludere barn med spesielle behov i klassen. Gjennom ressurssenteret i My Tho har både lærere og rektor fått kurs og opplæring slik at skolen kan ta imot barn med funksjonshemninger. Rektor Nguyen Thi Kieu Oanh husker godt at også foreldre var kritiske til at funksjonshemmede barn skulle begynne på skolen. De var redde for at disse barna ville forstyrre undervisningen og kreve for mye oppmerksomhet både fra lærere og elever. Til å begynne med var det derfor vanskelig å få noen til å sitte ved siden av Bao Tram, forteller rektor. Faren til Bao Tram forteller om en tøff tid for familien da Bao Tram var liten. Det ble mange turer inn til Ho

Chi Minh City for dyre behandlinger og medisiner. Jenta hadde store problemer med å lære å gå og hun gikk også til fysioterapeuter for å trene hendene sine. Hun ble også nektet barnehageplass, men foreldrene ville ikke gi opp. Etter hvert fikk hun plass og lærte seg både å skrive og lese. Nye utfordringer startet igjen da hun skulle begynne i 1. klasse på barneskolen. Flere skoler nektet henne plass før hun til slutt fikk begynne på Thanh Tri-skolen i My Tho, hvor hun går idag. Foreldrene kan ikke takke skolen og lærerne nok for støtten og oppfølgingen både de og Bao Tram har fått. Tien Giang-provinsen er en av få provinser som har et fokus på inkluderende utdanning, takket være Misjonsalliansens prosjekt. Idag er over 1500 barn med funksjonshemninger inkludert i barneskolene i denne provinsen. Men fortsatt er det mange barn som ikke får den skolegangen de har krav på, og mange går ikke på skolen i det hele tatt. Noen får gå på spesialskoler mens de er små, men har ingen tilbud når de blir eldre og har få sjanser til å komme inn på arbeidsmarkedet. n ARILD FEHN

Låneklienter på riskurs

Fadderbarna er blitt intervjuet To år er gått siden oppstarten av fadderordningen i Tra Vinh-provinsen. I dette området har Misjonsalliansen flere prosjekter med fokus på inntektsskapende virksomhet, utdanning, helse og sanitet, miljø og ernæring. Vi samarbeider med flere skoler og har blant annet startet fotballklubber hvor barna både får trening og kunnskap. Etter disse to årene med fadderordning var vi spente på hva de 500 barna hadde å fortelle. Sist vi snakket med dem, var de bare 6–7 år og gikk i 1. klasse. Gjennom intervjuene fikk vi oppdatert informasjon om blant annet hvem barna bodde sammen med, hva foreldrene jobbet med, hvordan de bodde, hvordan de samlet vann, sanitetsforhold og også litt om barnas interesser og hobbyer. Det kan skje mye i løpet av to år i et barns liv! Dessverre har flere opplevd at foreldrene har gått fra hverandre. Noen barn er tatt ut av skolen fordi foreldrenes jobbsituasjon har gjort at de måtte flytte. En gutt på ni år fortalte at han ikke ville gå på skole lenger; besteforeldrene hans ville han skulle være hjemme og hjelpe dem på gården. Samtidig ser vi at det har vært utvikling på flere områder. For mange

familier er bosituasjonen bedre, og flere familier har nå tilgang til rent vann og bedre toaletter. Enkelte barn gikk fortsatt bare i 2. klasse. I Vietnam må man ha gode nok karakterer for å komme videre til neste trinn. Dette viser at mange barn ikke får den hjelpen de trenger på skolen. De blir målt opp mot de beste i klassen, og dette bidrar til at flere ikke klarer å fullføre sin skolegang og går en utrygg fremtid i møte. Misjonsalliansens langsiktige arbeid skaper utvikling i barnas lokalsamfunn. Bedre inntekter til de fattigste familiene kan sikre barnas skolegang, og informasjon og kunnskap om helse, miljø og sanitet fører til utvikling på disse områdene i nærmiljøet. Fadderordningen bidrar til dette. Ved å bli fadder kan du følge utviklingen av Misjonsalliansens arbeid på landsbygda i Vietnam! Er du allerede fadder, så takker vi så mye for støtten. n ARILD FEHN

Med ny kunnskap og nye metoder kan Misjonsalliansens låneklienter øke sine risavlinger med 10–20 %. I tillegg kan de redusere kostnadene og få en mer miljøvennlig produksjon. Et viktig element i MOM, Misjonsalliansens mikrofinansarbeid, er kurs og opplæring for låneklientene. I Tan Phuoc-distriktet tar kvinnene opp lån til husdyrhold og landbruksaktiviteter. Vi var med når 30 låneklienter fikk opplæring i hvordan de kan dyrke bedre ris med lavere investering. Vietnam er verdens nest største riseksportør, men kvaliteten på risen er ujevn. Vietnameserne har gjerne tre avlinger i året, men bruk av plantevernmidler, brakkvann og småskala-produksjon gir noen utfordringene sør i Vietnam. For fattige familier på landsbygda er det avgjørende å få mest mulig ut av de små rismarkene de disponerer. Kursholderen idag er landbruksekspert og kjent fra et tv-program. Han er ofte ute og underviser og er en ettertraktet konsulent i privatmarkedet. Denne gangen tar han bare et symbolsk honorar for å støtte mikrofinansprosjektet. Strømmen har gått i området denne dagen, og det er nærmere 35 grader i det provisoriske undervisningsrommet. Istedenfor powerpoint skrives notater på baksiden av noen plakater som festes provisorisk på veggen. Håndviftene brukes flittig, og kjeks og vann sendes rundt med jevne mellomrom! Kursholderen forteller om viktigheten av å forberede jordsmonnet før plantingen skal skje, om hvordan man gjødsler og om miljøvennlige metoder for å brenne avfall. Kvinnene noterer flittig og spør underveis. Slike temaer for kurs og opplæring bestemmes av kvinnene selv og diskuteres i gruppene de er organisert i. n ARILD FEHN

Vietnamx

#3 31

Reportasje M #3/2015

Reportasje M

ellykket bankstart i Liberia

Tre måneder etter at Diaconia MDI åpnet sine dører for å tilby lån og finansielle tjenester til fattige, har ledelsen i mikrofinansbanken all grunn til å være fornøyd. Så langt har samtlige låntakere betalt tilbake på tiden. Og stadig nye strømmer til. > Tekst: Bjørn J. Sørheim-Queseth Foto: Janne Øygard Reportasje M

#3/2015

GODT I GANG. Lånekunde Lawrence ser for seg å ta opp et nytt lån når det første er tilbakebetalt. For hver gang han overholder forpliktelsene sine, øker bankens tillit til ham. Kanskje han en dag vil kunne åpne kinoen som han drømmer om?

«Vi har over 150 000 kunder i fire land, men i dag feirer vi den store seieren for 48 mennesker i Liberia. Hurra!» skrev leder for Misjonsalliansens mikrofinansarbeid, Andreas Andersen, på sin facebook-side da han fikk de første rapportene fra Monrovia. Samtlige av de første lånekundene i den nyåpnede banken hadde betalt tilbake på tiden. Noen av dem til og med før. – Mange advarte oss mot å starte opp i Liberia fordi de mente at kundene ikke kom til å tilbakebetale. Vi mener imidlertid at det alltid vil finnes noen som ikke bare er ærlige og pliktoppfyllende, men som også evner å skape noe ut av de ressursene de får disponere, sier Andersen. – Vi har gjennom mange år utviklet en unik metode for å finne disse entreprenørene og satse på dem. At folk betaler tilbake på tida viser at det er mulig å unngå store tap også i Liberia. Samtidig er det altfor tidlig å si at vi har lykkes. Først etter ett år vil vi kunne si noe mer presist om hvordan

FOR TIDLIG.

#3/2015

Reportasje M

markedet i Liberia responderer på våre tjenester. Men så langt ser det bra ut, og det gleder vi oss over! EN AV FLERE. Stadig flere finner veien til banklokalene i Carey Street, Monrovia. En av dem er Lawrence T. Fokoe. Han driver den lille trykkeri- og filmvirksomheten Witness Multimedia Services og ønsket et lån for å utvide bedriften sin. – Film er min store lidenskap, og drømmen er å starte en kino og et sted for scenekunst her i Monrovia, sier han. STARTKAPITAL .

Bedriften startet han for om lag et år siden, men Lawrence forteller at det var umulig å få lån til startkapital fra vanlige banker. Nå er han imidlertid stolt over å ha fått sitt første lån på 750 USD. Dette har han allerede betalt første avdrag på, og han ser for seg å ta opp nytt lån når det første er nedbetalt. Den langsiktige drømmen er nemlig kinoen hans, med scene for utøvende kunst. Byens kino ble ødelagt i borgerkrigen og er ennå ikke bygget opp igjen.

HØYTIDELIG. Andreas Andersen var til stede i Monrovia da Diaconia MDI åpnet sine dører 19. mars i år. Her taler han for de fremmøtte, som inkluderte representanter fra regjering og sentralbank, gjester fra Norge og Misjonsalliansens bank i Bolivia.

SIKRER STRØM. For pengene han fikk låne har Lawrence kjøpt en liten generator. Det mest utfordrende for forretningsvirksomheten er nemlig den ustabile strømforsyningen i Monrovia. I tillegg har han fått mulighet til å kjøpe to brukte computere og en brukt kopimaskin. Han designer og trykker brosjyrer og presentasjoner, lager visittkort, ID-kort til bedrifter og lager film. Virksomheten ligger i sentrum, og det er flere skoler relativt nær. Dette gjør det attraktivt for skoleelever å komme innom for å leie computertid og internett, samt få trykket opp diverse materiell. Lawrence sysler med tanken om å bygge ut en større internettkafé, da han tror IT-kunnskap vil bli mer og mer aktuelt for ungdommene i Liberia i fremtiden.

Diaconia MDI ble høytidelig åpnet 19. mars i år, med representanter fra myndighetene og sentralbanken til stede. Det var Lawrence som trykket festprogrammet. – Jeg var ikke kunde da,

men en venn hadde fortalt om mikrofinans. Gjennom oppdraget med programmet fikk jeg høre mer om banken, og ikke lenge etter sendte jeg søknaden min. Nå ser jeg lyst på fremtiden, sier han. BÆREKRAFT. – Akkurat nå er vi egentlig bare opptatt av tre ting: Å unngå tap. Å ha lavest mulig kostnader. Å nå målet om 1388 kunder innen utgangen av året, sier Andersen. – Klarer vi det, har vi fått den starten vi mener at vi må ha for å bygge opp bærekraft. Vi skal støtte arbeidet med donasjoner i mange år, men samtidig må banken bli mindre og mindre avhengig av slike. Da må vi sørge for god vekst, god kontroll på kostnadene og minimalt med mislighold. Dette er på ingen måte enkle oppgaver. n bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

LYS FREMTID.

Reportasje M

#3/2015

Misjonsalliansen

Sør Cup, 24.–28. juni Fotballfestivalen på Sørlandet. Et av Sørlandets største idrettsarrangementer for gutter og jenter 7–19 år. I flere år har fotballturneringen i Kristiansands-regionen samlet inn penger til Fotball Krysser Grenser i Ecuador. Hvert år deltar også et lag fra Misjonsalliansens prosjektområder i Guayaquil i turneringen.

tar ikke sommer erie Oase, 7.–12. juli

FOTO: EIVIND TVETER

OASE-bevegelsen er en kristen inspirasjons- og fornyelsesbevegelse for kristenfolket i Norge. Sommer-Oase 2015 finner sted i Kristiansand og er et stort årlig arrangement som samler mellom 3000 og 5000 deltakere – med eget opplegg for tenåringer og barn.

Skjærgårds Music & Mission Festival, 30. juni – 5. juli

Av Oddmund Køhn

Litt på siden #3/2015

S OA

ILL: SKJÆRGÅRDS

: TO FO

Skjærgårds (SGMM) på Risøya ved Tvedestrand er den foretrukne festivalen for alle som vil ha god musikk, skikkelig festivalstemning og tydelig Jesus-fokus. Her får ungdommer en festivalopplevelse med betydning for livet ut over den uken festivalen varer.

Misjonsalliansen vil være til stede på flere stevner og festivaler også denne sommeren. Se etter standen fra Misjonsalliansen og besøk ungdommene som representerer oss. Her kan dere slå av en prat, få en god kopp kaffe og få siste nummer av Tsjili – og dere vil få muligheten til å bli faddere.

Korsvei, 14.–19. juli

FOTO: KORSVEI

Korsvei er en økumenisk bevegelse, født ut av lengselen etter å leve som Jesu disipler midt i vår tid. I 30 år har Korsveibevegelsen inspirert og motivert mennesker til å forenes med Kristus i kampen for livet i vår verden. Korsvei-festivalen 2015 arrangeres som vanlig i Seljord, og årets festival har et misjonsprosjekt for Misjonsalliansen.

Visjon, 15.–19. juli Visjon er Frikirkens store sommerfestival på Stavern Folkehøyskole, Fredtun. Sommerfestivalen i idylliske Stavern er Frikirkens viktigste årlige samlingspunkt. Visjon har blitt arrangert siden 1982 og har hatt som mål å begeistre og fornye Frikirkemedlemmer i alle aldre.

FOTO: FRIKIRKEN

Krik Arena, 4.–9. august Kristen Idrettskontakt ønsker å bevare, inspirere og vinne idrettsfolk til kristent liv både i idrettslag og menighet. Krik Arena finner sted på Dvergsnestangen utenfor Kristiansand og er for ungdom mellom 16 og 22 år.

Skjærgårdssang, 8.–10. august Skjærgårdssang i Langesund er en helg med god oppbyggelig musikk, gode møter og åndelig fellesskap. Her finner du et bredt utvalg av sang og musikk, fra Gospel til Gaither, fra salmer til bedehussang.

FOTO: KRIK AR FOTO: SKJÆRGÅRDSSANG

ENA

x Litt på siden

G jenbruk i Bolivia Til høsten drar Anne Karin og Nils Atle Krokeide tilbake til Bolivia. Det er nøyaktig tyve år siden de kom hjem etter ni års misjonærtjeneste i landet. Nå pakker de bagasjen på ny. – Vi ble utfordret om å dra ut igjen til Bolivia allerede for fire år siden, nå fikk vi spørsmålet på nytt, sier Nils Atle. – Jeg var klar da, og jeg er fremdeles klar, legger Anne Karin til. Tekst og foto: Oddmund Køhn

Portrett #3/2015

Portrett

x #3/2015

De siste tyve årene har Nils Atle Krokeide reist til nærmere 50 land. – Er han for lenge hjemme, har jeg tenkt: «Nå må du sannelig dra ut snart», forteller Anne Karin – med et godt smil.

ALENETID?

Tsjili treffer Anne Karin og Nils Atle i deres hjem i Spydeberg; et hjem som også er kontor og utgangspunkt for deres konsulentfirma, Marie og Jørgen Haug. – Åse Marie og Jørgen var Jethro Consult. – Før vi dro ut første gang, var jeg nettopp blitt antatt som misjonærer for Misjonsalliinformasjonssjef i Industrifondet, nåværende Inno- ansen til Bolivia. På denne tiden hadde man prøvd å vasjon Norge. Mange trodde det hadde klikket for finne økonomer til arbeidet i Bolivia, og under sommeg da jeg skulle reise ut som misjonær. Da vi kom merleiren ringte Åse Marie til misjonssekretæren tilbake ti år senere og skulle starte rådgivnings- i Misjonsalliansen og fortalte om alle økonomene selskap, ristet mange på hodet på nytt. «Det går på Navigatørenes stevne, forteller Nils Atle. aldri», sa de. Men det har gått strålende, forteller Ikke lenge etter kom spørsmålet fra MisjonsalNils Atle. Kona ser bort på han og kommenterer: liansen, fra daværende generalsekretær Dagfinn – Nils Atle har vel aldri helt landet i Norge etter at Sæther, også han med bakgrunn fra Navigatørene: vi kom hjem fra Bolivia i 1995. Han fortsatte i sam- «Vi har behov for økonomisk kompetanse i Bolivia. me spor og med hele verden som arKan dere tenke dere å dra ut for oss?» «Vi kom ut beidssted, sier hun. – Ja, det kan vi tenke oss, sa jeg, forteller til et kaos» Anne Karin. Hun hadde nemlig nylig vært ENDRINGSPROSESSER . Mens han har vært i Peru og Bolivia og besøkt en venninne på reisefot et eller annet sted i Sør-Amerika, Asia som var misjonær. Nils Atle humrer i skjegget og eller Afrika, har hun vært hjemme, vært sekretær, mener han ikke var så veldig skråsikker: –Det kan regnskapsfører og kvalitetssikrer, og før e-postens vi tenke oss å vurdere, svarte nok jeg. tid også holdt kontakten med ulike oppdragsgivere, Men deretter gikk prosessen fort, og i april 1985 både innen industri, frivillige organisasjoner og mi- dro ekteparet Krokeide ut til sin første periode som sjonsselskaper. Den målrettede økonomen liker al- misjonærer for Misjonsalliansen. ler best å jobbe med organisasjonsprosesser. – Jeg liker å skape forandring og rydde opp i ting som har TRAVEL OPPSTART. De ferske misjonærene visste heldiggått galt, sier han. Sammen med Metodistkirken vis lite om opplevelser og utfordringer de skulle har Nils Atle Krokeide de siste årene jobbet mye i møte denne første perioden. Noen få år tidligere, Liberia, og han var sentral aktør da Misjonsalliansen i 1982, hadde et mangeårig militærregime gått av innledet samarbeidet i det vestafrikanske landet. og blitt erstattet av et demokratisk styre, men lanNå skal ekteparet Krokeide tilbake som fulltidsut- det hadde store problemer med utbredt fattigdom, sendinger for Misjonsalliansen. – Vi har hatt tyve sosial uro og økonomiske utfordringer. – Vi kom ut spennende år, men nå legger vi ned Jethro Consult. til et kaos. I 1985 hadde Bolivia 24 000 % inflasjon. Vi har ingen bindinger lenger, og vi drar ut for fire Prisene fordoblet seg daglig, og vanlige bolivianere år. Når vi igjen vender tilbake til Norge, er vi pensjo- som fikk lønn i lokal valuta måtte bruke pengene så fort som mulig. Noen timer senere på dagen var nister, forteller de med et smil. de nemlig ingenting verdt. Myndighetene trykket HVORDAN STARTET DET? Hverken Anne Karin eller Nils pengesedler på vanlig papir på kopimaskiner, forteller Atle hadde tenkt å bli misjonærer. Økonomen fra Nils Atle Krokeide. Krokeide, et lite sted i Fana sør for Bergen, og læreren De som produserte noe, smuglet det ut av landet fra Spydeberg hadde andre planer. Med kompe- for å selge det til bedre priser, mens markedet i tanse innenfor finansjus og offentlig planlegging var Bolivia tørket inn. Men det var ikke bare det økonoIndustrifondet et nyttig sted å jobbe for Nils Atle, miske markedet som hadde tørket inn. På begynog Anne Karin var menighetssekretær i Spydeberg nelsen av 1980-tallet kom det ikke regn på to år, og menighet på hjemstedet hennes der det unge ekte- det ble en langvarig tørke. – De fattige hadde det verst. Befolkningen manglet det meste, og vi måtte paret hadde etablert seg. På Handelshøyskolen hadde Nils Atle blitt med alle i brødkø klokken seks om morgenen. På denne i Navigatørene, og i 1984 dro de på sommerleir på tiden bestod arbeidet vårt også av nødhjelp etter Birkeland folkehøyskole. Der ble de kjent med Åse tørkekatastrofen så vel som langsiktig bistand. > HAR DET KLIKKET?

#3/2015

Portrett

FATTIGE I SJEFSSTOLEN. Det vi gjorde riktig i starten var å finne riktige personer fra områdene vi skulle jobbe i og så lære dem opp. Det ville være vanskeligere å ta en økonom fra middelklassen og forklare han hvordan det er å være fattig, enn å ta en fattig og lære han hvordan det fungerer å gi lån til de som ikke har noe.

Portrett

x #3/2015

> Anne Karin fikk ansvaret for undervisningsprosjekter som var knyttet til alfabetisering og praktiske kurs, mens Nils Atle fikk ansvar for økonomi og budsjetter. De begynte på språkskole i mai 1985, men Nils Atle ble fort kastet inn i prekære utfordringer knyttet til økonomien. – I juli, to måneder senere, underviste jeg den lokale staben i budsjettering. På spansk, altså, forteller han, og kona presiserer: – Du måtte spørre om mange spanske ord mens du underviste, men du lærte jo mye i løpet av de dagene. Denne første perioden til Krokeide skulle PIONER. Da vi bosatte oss i Norge etter ni år i Bolivia, mente mange jeg burde bli bli en pionertid i Misjonsal- bankmann. Det ville jeg ikke. Vi ville heller begynne for oss selv, for det vi hadde lært liansens historie og innled- i Bolivia kunne bli til nytte for andre. Slik har det blitt, tror jeg. ningen til et bankeventyr, som i løpet av årene har spredt seg til flere andre Atle ble koordinatorer i den strukturen da vi kom land. Misjonærkonferansen i 1987 gjorde vedtak om ut igjen. Nå skulle vi i to år bo der inne og jobbe å stimulere til nye arbeidsplasser. – Misjonsalliansens nært sammen med folk på landsbygda og ta lokalt arbeid var på denne tiden det som kalles paternalis- samarbeid på alvor, forteller han. tisk. Vi delte ut mat, penger og De bodde sammen med aysåkorn til de som trengte det marabefolkningen, de spiste og Nils Atle hadde ideen til og skapte på denne måten avjobbet sammen med nasjonalt et forprosjekt som ble kalt hengighet. Det kunne nok foransatte. Huset var enkelt, og når «industriprosjektet» og svares etter tørkekatastrofen, gradestokken i stua kom opp knyttet noe senere kontakt men det skapte ingen langsiki 13 grader, syntes de det var med Norges eneste tig bærekraft. godt og varmt. – Vi fikk etter ekspert på mikrokreditt på Nils Atle hadde ideen til hvert installert en Jøtul-ovn, denne tiden. et forprosjekt som ble kalt men siden det er lite oksygen «industriprosjektet» og knytpå 4000 meters høyde, var det tet noe senere kontakt med Norges eneste ekspert vanskelig å fyre skikkelig, sier Nils Atle, og legger til: på mikrokreditt på denne tiden, Jon Westborg. – Vi – Det viktigste var at vi fikk jobbe sammen med de fulgte to parallelle prosesser: behovet for nye ar- riktige menneskene innenfor områder som utdanbeidsplasser og behovet for boliger til fadderbarnas ning, evangelisk arbeid, helse og alpakkaindustri. familier. Vi sendte to søknader til Bistandsnemnda (i dag: Digni); et fond for boligbygging og et fond NYTT KAPITTEL. Nå skal Anne Karin og Nils Atle ut til for næringsutvikling. Begge ble godkjent, men ble sin tredje periode, en spennende gjenbruk av to tidderetter slått sammen til ett fond, til det som i dag ligere misjonærer. Anne Karin var med på en kort tur til Bolivia i februar for å se på forholdene. – Det er Diakonia FRIF. var både en mimrereise og en festreise. Vi traff LIVET PÅ HØYSLETTA. Etter et hjemmeopphold i 1990 igjen gamle kollegaer og tidligere Buman-studendro familien Krokeide tilbake til Bolivia i 1991. Nye ter, og det føltes ikke som tyve år siden sist, sier fire år lå foran dem. Andre var nå ledere på feltet, Anne Karin. Hun skal trolig jobbe med studenter og Nils Atle, Anne Karin og de to barna bosatte og med volontører på Casa Alianza. Nils Atle skal seg langt inne på høysletta, mot grensen til Chile. jobbe med økonomi, mikrofinans og med organi– Det siste vi var med på før vi dro hjem i 1990, var sasjonsutvikling. – Jeg ser fram til de neste fire å legge ned sektor- årene. Vi legger nå ned arbeidet vi har drevet programmene og i mange år her hjemme, og jeg ser fram til å bygge Portrett #3/2015 lage regioner. Nils opp nye ting i Bolivia. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no LÅN TIL FATTIGE.

Andakten kommer fra Bragernes menighet Bragernes kirke er soknekirke for Bragernes menighet og hovedkirke i Drammen by og Drammen prosti. Kirken har et rikt og variert gudstjenesteliv med stor kirkemusikalsk aktivitet. Kirken ligger sentralt i byen, og tilgjengelighet er noe menigheten satser på. Kirken er åpen 6 timer fem dager i uken, hele året. Menigheten har også en tydelig grønn profil og driver blant annet en økologisk kjøkkenhage og en økologisk kafé.

Vårt Prosjekt Bragernes menighet støtter arbeidet med mikrofinans i Ecuador, gjennom banken «Banco D-Miro». Mikrofinans er et av Misjonsalliansens viktigste satsingsområder og har vist seg som et glimrende redskap for å bekjempe fattigdom. Ved å tilby fattige mennesker grunnleggende finansielle tjenester som lån, sparing, pengeoverføring og forsikring, gir vi en mulighet de ellers ikke ville hatt til å starte egne bedrifter, øke inntektene og levestandarden sin og til å skaffe seg økonomisk trygghet.

Åpen kirke Jeg sitter i kirken. Det er tirsdag, og kirken er åpen. De åpne kirkedørene kan sees helt ned på torget, og mange tar turen innom. Barn, unge, voksne og eldre. Noen er her for første gang og vil se hvordan kirken ser ut. av Edel Merete Gervin, diakon i Bragernes menighet Noen har kanskje blitt døpt eller konfirmert her. Noen er turister. Andre kommer innom for å få en pause fra byens mas og hverdagens krav. Tenne et lys, senke skuldrene og be en bønn. Sette seg i kirkebenken og bare være til. Jeg tenker på paret som nettopp var innom. De kom inn i kirken med tårer i øynene, hånd i hånd. De fortalte at de hadde giftet seg i dette rommet for akkurat ti år siden, og at de ble så glade for at kirken nå var åpen. De satte seg ned i benken. En kantor øvde. Musikken fylte rommet. De satt der en god stund, før de tok en selfie og gikk smilende ut igjen, hånd i hånd ut i byen. Det er alltid en kirkevert til stede når kirken er åpen. Den som oppsøker kirkerommet skal bli møtt av et annet menneske. Et smil. Et ansikt som ser og møter ditt ansikt. Et medmenneske. Det kommer inn tre ungdomsskoleelever. De fniser og ler usikkert. De spør om de kan få tenne lys i lysgloben. De står lenge ved globen og ser på lysene som brenner. De er stille. Bare Gud vet hva de har tent lys for. Det blir et hellig øyeblikk, et møte mellom dem og Gud – og et fellesskap dem imellom. Kanskje er det lettere å få et glimt av Gud inne i kirken enn utenfor? undrer jeg. Utenfor er det så mange forstyrrelser. Gud møter oss der vi er, også når vi er i kirken. Uansett hva vi bærer på og hvorfor vi kommer til ham, vil han ta i mot oss. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile», sier Jesus (Matt 11,28). Han møter oss ansikt til ansikt. Han lar sitt ansikt lyse over oss. n

VI BER FOR ANSATTE UTE OG PÅ HOVEDKONTORET, OG FOR DERES FAMILIER:

Marit Wibe Evensen, generalsekretærens sekretær Tone Lindheim, utenlandssjef Siri Solem Mercado, markedsog giveravdelingen Klaus Arne Kuhr, designer informasjonsavdelingen Sverre Vik, nettverks- og menighetsansvarlig Irene Breivik Føyen, utenlandsavdelingen Katrine og Ronald Mayora Synnes i Bolivia Ingunn Skutlaberg Valbø og Bjørnar Valbø i Ecuador Inger Marie og Kan Liu på Taiwan Aslaug Gotehus Rønningen og Kåre Rønningen i Vietnam Arild Fehn i Vietnam Janne Ingunn Harbo Øygard og Rune Arild Øygard i Liberia

x Ettertanke #3 43

Foreldre skeptiske

til skolestart etter ebola Foreldre i Liberia holder barna hjemme selv om skolene er gjenåpnet etter ebola-epidemien. Tekst: Finn Olav Felipe Jøssang / KPK Foto: Rune og Janne Øygard – Selv om ebola-epidemien er over og de aller fleste skolene har åpnet igjen, er mange foreldre på landsbygda redde for å sende barna på skolen, forteller Janne Harbo Øygard, programkonsulent for Misjonsalliansen i Liberia. Hun forteller at befolkningen frykter at myndighetene forsøker å påføre elevene smitte gjennom kroppstemperaturmålere som de ansatte sjekker elevene med når de kommer til skolen. Sammen med ektemannen Rune er Janne utsending for Misjonsalliansen i Liberia og har ansvar for å følge opp arbeidet misjonsorganisasjonen er engasjert i. Ekteparet skulle egentlig reist ut i oktober i fjor, men på grunn av ebola-utbruddet ble reisen utsatt til januar.

REDDE FOR TEMPERATURMÅLERE.

– Mens ebola-epidemien pågikk, opplevde mange mennesker at noen av deres kjære ble sendt til et behandlingssenter for ebola-pasienter, og at de dessverre døde der – slik at familien ikke så dem igjen, sier Øygard. Hun forteller at skolene som nå har startet opp igjen, er pålagt å ha et isolasjonsrom i tilfelle noen barn blir syke i løpet av skoledagen. Inntil mistanke om sykdom er avkreftet holdes barna isolert på rommet. – Mange foreldre er engstelige og tror at dersom barnet deres kommer inn på et slikt rom, betyr det det samme som at barnet forsvinner og at de aldri får se det igjen, forklarer hun. FRYKTER ISOLASJON.

Reportasje S Reportasje M #3/2015

ANALFABETISME VANSKELIGGJØR INFOARBEID. Janne mener det er vanskelig for oss med norske øyne å klare å forstå hvordan morshjertet reagerer i møte med informasjonskampanjene til myndighetene og utenlandske humanitære organisasjoner, når så mange mødre opplevde å miste barna sine i høst. – Mange kan jo ikke lese. Hvordan skal de så klare å oppfatte informasjonen riktig? spør hun. NYE SKOLER, MEN FORELDRE NØLER. Misjonsalliansen samarbeider blant annet med United Methodist Church (UMC) om bygging av skoler i landet. UMC har den siste tiden bygget syv nye skoler, og nylig var ekteparet med på et skolebesøk i landsbyen Garkpeh Town, en times kjøretur utenfor hovedstaden Monrovia. Den nye grunnskolen vil ha kapasitet til rundt 150 elever fra 1.–6. klasse, med et klasserom for hver klasse og et lærerværelse til de ansatte. Men et flunkende nytt skolebygg er likevel ikke noen garanti for at barna vil strømme til skolen, tror ekteparet. – Mange foreldre ser ikke det umiddelbare behovet for å sende barna på skolen. Noen vil også se på det som et offer og ønsker heller å ha barna sine hjemme for å gjøre oppgaver i hjemmet, forteller Rune Øygard. Dette gjelder særlig på landsbygda. Ifølge offisielle statistikker går nærmest 100 prosent av barn i skolealder på skole i byene, mens tallet for hele Liberia kun er på litt over 40 prosent. n tsjili@misjonsalliansen.no

Reportasje S Reportasje S

#3/2015

â&#x20AC;&#x201A;45

S om hånd i keeperhanske

Sør Cup (tidligere PlussbankCup) ble opprettet i 2007 og er en fotballfestival på Sørlandet som arrangeres av Fløy, Vindbjart og Donn i samarbeid med Sparebanken Sør og Kristiansand Dyrepark. Vår visjon er å arrangere Norges beste fotballcup for jenter og gutter i alderen 7–19 år, men i tillegg ønsker vi å gjøre noe for barn og unge For mange av cupens som ikke er født med en sølvskje i munnen. dugnadsarbeidere er prosjektet det viktigste Derfor passer prosjektet det viktigste med hele cupen, mye viktigere enn med hele cupen. «Fotball Krysser Grenser» hvor mye penger som tilfaller arrangørklubbene. i Guayaquil i Ecuador oss som hånd i en keeperhanske, og vi har ikke angret en dag på at nettopp dette prosjektet ble valgt. For mange av cupens dugnadsarbeidere er prosjektet

Kommentar

#3/2015

Vi har hatt, og har fremdeles, med oss flere samfunnsbevisste firmaer som årlig bidrar med store beløp, og i tillegg går 25 kroner fra hver deltakeravgift til prosjektet. Til nå har vi overført nærmere

BAKGRUNNSFOTO: BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Det er i dag aktivitet på nærmere 15 baner, og ca. 10 nye fotballklubber er stiftet som et resultat av «Fotball Krysser Grenser».

kriminelle miljøer synker i områder der det bygges baner og drives fotballskoler. Det er i dag aktivitet på nærmere 15 baner, og ca. ti nye fotballklubber er stiftet som et resultat av «Fotball Krysser Grenser». Vi har vært på besøk til prosjektet flere ganger, og det gjør varige inntrykk og setter dype spor. Det er fantastisk å oppleve hva disse enkle banene betyr for lokalmiljøet, og vi er stolte over å få lov til å være en del av dette. Lykke til videre med arbeidet!

Ildsjel Paul Richardsen Daglig leder, Sør Cup

FOTO: PRIVAT

tre millioner kroner til «Fotball Krysser Grenser», og vi håper og tror at vi i all overskuelig fremtid vil bidra med midler til dette flotte prosjektet. Hvert år deltar et lag fra prosjektet i Sør Cup. Sør Cup betaler for reise og opphold, og jenter og gutter fra Guayaquil får en opplevelse de aldri glemmer. Årets cup arrangeres 24.–28. juni, og vi får besøk av et lag bestående av 13 år gamle gutter. Jeg vet at de gleder seg … 1 2014 deltok det totalt hele 423 lag og over 5500 deltakere i Sør Cup, og det ble spilt over 1100 kamper i løpet av fem dager. Kampene spilles på gressog kunstgressbaner, og vi tar det som en selvfølge at banene er i tipp topp stand. Banene som blir bygget i Ecuador er stort sett små, humpete grusbaner og av en kvalitet som norske barn hadde kviet seg for å trene på. Men gleden over disse banene er likevel mye større. Vi er imponert over Misjonsalliansen og måten prosjektet blir drevet på. Lokalmiljøet utarbeider planforslag, og arbeidet utføres av lokale krefter for å gi lokal forankring og eierskap til prosjektet. Barna får et sted å oppholde seg, en aktivitet å drive med, samt tett oppfølging og kursing av Misjonsalliansen. Evaluering har vist at rekrutteringen til

Kommentar

x #3/2015

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

SOMMERGAVEN 2015

Verdsett barna

Du kan gi din gave til: Kontonummer 3000 16 00040

Merk med «Sommergaven»