Tsjili 0316 screen

Ecuador Ecuador

EFcuador mister fotfeste

mister fotfeste

F ra business F I til bistand

ra business mister fotfeste til bistand

ra business nvesterer i familiens til bistand framtid

I nvesterer Investerer i familiens i familiens framtid framtid #3/2016

112. 책rgang

Hjelp

Ecuador, bli !

Ikke bare nå etter jordskjelvet, men hele året!

Misjonsalliansen har arbeidet i Ecuador siden 1994. Vi tror at det er en iboende kraft hos oss mennesker til å ville det gode, løfte hverandre opp fra det som holder oss nede. Noen ganger klarer vi det selv, andre ganger må vi ha hjelp til det.

Ved å bygge opp menneskene i et land bygger vi også landet. Stein for stein, måned for måned.

Gjennom vårt fadderarbeid vil vi løfte hele lokalsamfunn ut av fattigdommen.

Dette er noe vi ønsker å fortsette med, men da trenger vi deg med på laget!

Du kan også: – gå inn på www.blifadder.no – ringe oss: 22 94 26 00

Send Fadder til 21 60 kr 275,- pr. mnd.

E cuador N år et land E

3

mister fotfestemister fotfeste cuador grunner til mister fotfeste kontingentø

F til bistand

F ra business ra business til bistand

O vertittel 6 Reportasje L I Tittel U ndertittel Investerer

40 Portrett

nvesterer i familiens framtid

i familiens framtid

4

T

#3/2016

Innhold

Løp for Ecuador

45 Ettertanke

Bønnen når fram

Ett selskap – fire banker

Overtittel 14 Nyheter ittel Undertittel

Misjonsalliansen på sommerturné 30

32 Reportasje M

Løp for Ecuador

På siden

ans Mikrofin

46

Ett selskap – fire banker

Overtittel

Det beste ligger foran oss Utgiver Misjonsalliansen besøksadresse Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo postadresse P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040

Følg oss på

tsjili på ipad Last ned appen «issuu», søk opp «tsjili».

Få tsjili Send sms TSJILI til 21 60 eller se www.tsjili.no. Tsjili sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen.

Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@ misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00.

Redaktør Oddmund Køhn tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Fride Maria Listrøm Næsheim tlf 473 91 094 e-post fmn@misjonsalliansen.no Markeds- og innsamlingsleder Håkon Aandstad tlf 932 12 838 e-post hakon.aandstad@misjonsalliansen.no Ansvarlig redaktør Andreas Andersen tlf 934 29 975 e-post andreas.andersen@misjonsalliansen.no Konsept og design Oktan Alfa Grafisk design Klaus A. Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

VI HAR NETTOPP LAGT BAK OSS MISJONSALLIANSENS ÅRLIGE LANDSRÅDSMØTE. Dette er vårt viktigste arrangement i Norge, hvor misjonsvennene kommer sammen for å gjøre opp status for året som ligger bak – og legge føringer for veien videre. Året som ligger bak er gjort opp for, nytt landsråd og styre er valgt, nye komiteer er oppnevnt, og organisasjonens vedtekter er blitt oppdatert for at Misjonsalliansen skal bli bedre rustet til å gjennomføre sitt oppdrag i fremtiden.

Misjonsalliansen har ikke egne menigheter, folkehøyskoler eller medlemmer, men vi har venner! Venner er slike som bryr seg, engasjerer seg og er med og bærer. Misjonsalliansen har venner fra alle kanter av landet; lærere, leger, forretningsfolk, jurister, prester, mekanikere, pensjonister og studenter og så videre. Noen er aktive kirkegjengere, andre er ikke så aktive. Felles for de alle er at de er utålmodige i møte med urettferdigheten i verden og troen på at det nytter å engasjere seg for en bedre verden.

Vi har sett dette engasjementet komme til uttrykk den siste tiden. Jordskjelvet i Ecuador rammet Banco D-MIRO, mikrofinansinstitusjonen vår, hardt. Det var lørdag 16. april at jordskjelvet, som målte 7,8 på Richters skala, rammet Ecuador. Mye ble ødelagt i løpet av 45 sekunder! Provinsen Manabi langs kysten nord i landet ble hardest rammet. Mange bor nå midlertidig og primitivt uten trygghet og sikkerhetsnett. Mange av de fattige familiene i disse områdene har mistet hus og hjem, en liten bedrift eller det som er enda kjærere; en ektefelle eller et barn.

Vi har bankfilialer i Manta og Portoviejo, to av byene som ble hardt rammet. Kontorene våre er ødelagte, og mange lånekunder er hardt rammet og har mistet bolig og arbeidsplass. Noen har også mistet livet. Mange kan ikke betale renter og avdrag. Vi begynner å få en oversikt over kundene våre og er i gang med å estimere tapene. Vi snakker da om flere titalls millioner kroner. D-MIRO har et ansvar overfor kunder, ansatte og kreditorer. Derfor er det viktig å gjøre opp for oss for å kunne fortsette å være en god bank og arbeidsplass.

Misjonsalliansen og Banco D-MIRO skal komme ut av det som i øyeblikket oppleves som en krise. Vi skal bli en mer solid bank enn noen gang, men vi skal også bli kjent som den banken som gjorde den største innsatsen for å bygge landet opp igjen.

Når vi sammen gjør noe med menneskers nød, får fattige oppleve at Gud er hos dem, at han har hender, føtter, kjøtt og blod. Det er det vi kaller diakoni.

Etter jordskjelvet har hundrevis av mennesker gitt penger på bankkonto, på SMS og via vipps, den nye betalingsappen for smart-telefoner. Jeg er dypt takknemlig når jeg nå, etter to måneder som generalsekretær i organisasjonen, ser hvilket engasjement og enormt betydningsfullt arbeid som legges ned på frivillig plan for Misjonsalliansen. Det gjør meg trygg og frimodig i troen på at Misjonsalliansens beste tid fortsatt ligger foran oss. n andreas.andersen@misjonsalliansen.no

Forsidefoto: Geir Anders Rybakken Ørslien

av Andreas Andersen generalsekretær

Leder

#3/2016

5

6

#3/2016

Reportasje L

FOTO: BYLINE EU HUMANITARIAN AID FLICKR

Når et land mister fotfeste

Lørdag 16. april rammet jordskjelvet Ecuador. Det tok 659 menneskeliv. Ødeleggelsene var enorme. De som har opplevd landet i tiden etter jordskjelvet forteller om en kollektiv redsel, gater som ligner krigsområder og flere som har mistet motet til å gå videre.

Tekst: Fride Maria Listrøm Næsheim Foto: Misjonsalliansen i Ecuador og Flickr

Reportasje L Reportasje L

#3/2016

7

Familien som nettopp har mistet huset sitt, står sammen med Roy Mersland. De har ikke motivasjon til å starte opp igjen.

>

Det er anslått at mellom 50 og 100 millioner menByen Manta ligger ved kysten. Da jordskjelvet nesker har omkommet som følge av jordskjelv i his- inntraff, ropte noen «tsunami», dette førte til at torisk tid. Jordskjelv inntar dermed en plass høyt folk forlot alle sine eiendeler og løp så langt de oppe på listen over naturkatastrofer, og med en ska- kunne vekk fra stranden. Da de kom tilbake, var dekurve som peker bratt oppover. alle tingene borte, og det viste seg at det var de Jordskjelv. Rystelser eller bevegelser i jorden for- som hadde ropt tsunami som hadde forsynt seg. årsaket av at to deler av jordskorpen, etter over tid å At noen velger å utnytte situasjonen, har gjort at ha blitt utsatt for stadig økende spenninger, plutse- mennesker som i utgangspunktet ikke var rammet lig forskyver seg i forhold til hverandre. likevel har blitt det.

Etter et jordskjelv er situasjonen kaotisk, komEn av kundene til D-MIRO fikk erfare nettopp munikasjon er en utfordring, og det er som om alt dette. Ricardo Iván Giler Bazurto hadde gjennom er satt på pause. Misjonsalliansen kartla tidlig at lån fra D-MIRO bygget opp en suksessrik jernvadet var i to av de større byene som var rammet, rehandel. Han hadde en fin og stor butikk. I tiden Manta og Portoviejo at de største behovene lå. etter jordskjelvet har Ricardo blitt frastjålet 80 proHer har Misjonsalliansens mikrofisent av varelageret. Ricardo lot ikke Det var ikke nansbank D-MIRO to store filialer og dette stoppe seg, han fortsatte å mange knappene troppe opp på jobb og har nå startet rundt 4000 kunder, som har tatt opp jeg trengte å lån gjennom banken og fått hjelp til opp igjen i nabobygget. Han var tidsparing og forsikring. lig i gang med å sette opp nye hyller trykke på før folk Roy Mersland har vært engasjert og fortalte at hovedbygningen han brast i gråt. i D-MIRO siden starten. Kort tid etter hadde drevet butikken i skulle sprenjordskjelvet reiste han ned, og det var spesielt en ges neste morgen. Ricardo så lyst på fremtiden og ting som gjorde sterkt inntrykk på han: – Å møte en fortalte at det viktigste er at: – Vi er i Manta, det er traumatisert befolkning var en ting jeg ikke hadde en kystby, noe som betyr at det vi er mest avhengig forberedt meg på. Det var en kollektiv redsel blant av er fisken, og den er jo ikke påvirket av dette. Som folket, og flere hadde virkelig sett døden i øynene. Ricardo påpeker er det flere av hoveddriverne for Det var ikke mange knappene jeg trengte å trykke økonomien som ikke er påvirket. Fiske og jordbruk på før folk brast i gråt. kan fortsette som før.

Tiden etter jordskjelvet har vært preget av mange etterskjelv, noe som har ført til at folk fortsatt sover ute. Flere av de rammede bygningene har ikke rast sammen, men det er fortsatt ikke trygt å befinne seg inne i de. Flere ødelagte hus har blitt sprengt ned til grunnen den siste tiden. Hverdagen er full av kontraster. Noen steder er alt ødelagt, og gatene ligner et krigsområde, andre steder har jorden kun små sprekker. Noen mangler vann, andre vasker bilen. På dagtid leker barna glade og bekymringsløse i gatene, men når kvelden kommer, er de redde for flere skjelv og må sove ute.

Det er en trist realitet at når en slik katastrofe inntreffer, er det noen som ser muligheter til å utnytte situasjonen.

STORE KONTRASTER.

Det er ikke alle som klarer å se løsninger eller lyset i enden av tunnelen etter en slik hendelse. For en familie var håpet borte når drømmehuset lå i ruiner. Familien hadde gjennom et lån fra D-MIRO drevet et firma som kjørte og solgte frukt. Etter mye hardt arbeid hadde familien endelig klart å spare opp nok til å bygge sitt drømmehus. Familien bestod av mor, far og tre små barn. Nå stod huset helt på skakke og området rundt lå i ruiner, under huset lå det rester av en bil. Huset ble et symbol på drømmen som brast, og familien hadde ingen krefter til å starte på nytt igjen, alt håp var ute. Når mennesker blir utsatt for et jordskjelv, blir de satt helt ut av spill. Når grunnen du står på forsvinner, er det vanskelig å finne fotfeste. >

JORDSKJELV SETTER MENNESKER UT AV SPILL.

Ricardo forklarer situasjonen og viser bygningen hvor butikken lå. Den skal nå rives.

8

#3/2016

Reportasje L

Reportasje L

x #3/2016

9

Utsendinger var med på en utdeling i Salimas. Røde Kors og noen psykologer var til stede. Barna fikk leke midt i all elendigheten.

På hele området står det telt hvor familiene bor midlertidig. Dette er familier som har måttet flykte fra byen sin på grunn av jordskjelvet. Mat må man fortsatt ha, og en kunde av D-MIRO er i full gang på kjøkkenet.

> Det er flere av D-MIROs kunder som er hardt rammet, og de ansatte jobber på spreng for å få oversikt over alle kundene. Antall kunder som er ekstremt hardt rammet er lavere enn først antatt, men tallet på de som er blitt rammet, er etter hvert blitt enda høyere. En tredjedel av kundene er ikke rammet,

10

#3/2016

Reportasje L

men selv om hus og bedrift fortsatt står, er allikevel hele regionen rammet, hele landet bærer preg av det som har skjedd. Mennesker som fortsatt har tak over hodet har sett alt falle sammen rundt seg, og de er en del av en traumatisert befolkning. Nå går D-MIROs ansatte fra dør til dør for å kartlegge behov

og gjøre nye analyser av kundene. Noen kunder forteller at de vil klare å betjene lånet, noen trenger en utsettelse eller en ny betalingsplan. Andre har mistet alt og har ikke noe håp om å komme i gang igjen.

Da må D-MIRO se på løsninger for å avskrive lån og dekke de tapene som kommer. >

Reportasje L

#3/2016

11

12

#3/2016

Reportasje L

>

D-MIROS ANSATTE. En utfordring er at alle i landet alle ansatte er noen av tiltakene som er gjort for å på en eller annen måte er påvirket av jordskjelvet, få banken tilbake på bena igjen. Dette har ført til at også de ansatte i D-MIRO. De ansatte som jobber på femti ansatte har måttet gå. spreng og går fra dør til dør, noen av disse har også – Enhver krise er en unik mulighet til å gjøre en mistet alt de eier. En av damene som jobber i D-MI- bedrift enda bedre. Vi utnytter ikke krisen, men det RO var inne i leiligheten sin da jordskjelvet brøt ut. er et faktum at vi står midt i en krisesituasjon som Hun, mannen og deres barn klarte å kare seg ut av krever drastiske tiltak. Derfor har vi nå tatt valg bygningen. Murpuss falt fra taket, og trappen for- som vi nå får aksept for i organisasjonen og i omgisvant under dem. De kom seg ut i live og forlot alle velsene, forteller Roy. eiendeler. Nå skal hele bygningen rives, og famiRett etter en krise handler alt om å gi folk det lien har ingen ting. De bor under en mest nødvendige. Misjonsalliansens presenning i bakgården, og hver dag I slike unntakstil- givere var med på å samle inn penger står hun tidlig opp for å reise på jobb slik at poser med nødvendige artikler stander må hjelfor å snakke med kunder som har mistil barn ble pakket og sendt ut. Utpen etter hvert tet alt og oppmuntre dem til å komme sendinger, barna deres, språklærere, gå fra nødhjelp til i gang igjen. Under presenningen har volontører, studenter og ansatte var gjenoppbygging hun en sekk med ris og hundre boki full sving med å pakke 1300 poser og utvikling. ser tunfisk, mat hun har fått tilsendt med melk, bleier, mat, såpe, tannbørav familiemedlemmer. Ecuador er en ster og andre nødvendigheter. I slike av verdens største tunfiskprodusenter, og tunfisk unntakstilstander må hjelpen etter hvert gå fra nøder derfor naturlig å gi til mennesker i nød. De an- hjelp til gjenoppbygging og utvikling, dette er noe satte på kontorene til D-MIRO startet raskt en egen Misjonsalliansen skal jobbe med i lang tid fremover. innsamling for kollegaene som var hardt rammet. Aktørene må gå fra nødhjelpsmodus til utviklingsPengene de har gitt er ikke fra banken eller givere modus. Presidenten i Ecuador sier det tydelig: – Vi i Norge, men penger de ansatte selv har samlet inn. gjenoppbygger ikke hus eller veier med tunfisk.

Derfor har heldigvis familien litt mer enn ris og tunMersland ser positivt på tiden fremover og tror fisk under presenningen i bakgården. at landet skal klare å reise seg igjen. – I den første uka, før man hadde oversikt over omfanget av siINN MED ET ANALYTISK HODE. – Når ting som dette tuasjonen, var man enda i tvil om dette var noe man skjer, må man noen ganger legge følelsene til side, kunne komme seg gjennom. Jeg var ute og jobbet i sier Roy Mersland. Videre forteller han: – Vi må inn de skadede områdene, og jeg fikk denne magefølelmed et analytisk hode i denne prosessen. Jordskjelvet sen som sier at dette går greit. Ikke alle utenfra vil har skjedd, et jordskjelv er ikke noe du kan sikre deg få denne følelsen, men jeg har over tjue år i Ecuador mot, det er ikke noe du kan forsikre deg mot, du får og kjenner landet og organisasjonen godt, jeg vet rett og slett ikke gjort noe. Det er et sjokk man ikke at dette er noe vi skal klare. Det krever at folk stilkan forberede seg på. Men når det først har skjedd, ler opp, og vi trenger en ekstra hånd fra våre givere hva gjør du da? i denne perioden. Når vi snakker om tap, kan det Det første D-MIRO har gjort er som sagt å få en høres ut som store tall og at et lite bidrag ikke vil oversikt over alle kundene, da kan de estimere hva gjøre en forskjell. Men alle monner drar, og hvis for tapene vil bli. Videre har de sett på de ansatte, hvem eksempel tusen mennesker gir tusen kroner, har vi er operative og hvilke ressurser trenger de som ikke plutselig én million kroner. Det ville gitt store uter det. D-MIRO har et ansvar overfor kunder, ansatte slag. D-MIRO skal komme ut av dette som en mer og investorer, det er viktig å gjøre opp for seg og solid bank enn noen gang, men også som den banfortsette å være en god bank og arbeidsplass. Umid- ken som gjorde den største innsatsen for å bygge delbar innkjøpsstopp og en nøye gjennomgang av landet opp igjen. n fmn@misjonsalliansen.no

Det var et stort engasjement i tiden etter jordskjelvet. Her er ansatte i D-MIRO på utdeling til sine kollegaer, og utsendinger og flere andre pakker poser med nødvendige artikler til barn.

Reportasje L

#3/2016

13

Løp for Ecuador 19. mai var det duket for årets LaMitad-løp. Løpet ble arrangert på Bislett, og hele 31 spreke mennesker møtte opp - klare for å gjøre en fysisk innsats for Ecuador. Alle hadde skaffet seg sponsorer, og for hver runde de løp ble de sponset med et beløp de hadde avtalt på forhånd.

14

Nyheter

Stemningen var høy da de løpeklare stilte seg opp til start. Det var merket opp en løype på utsiden av Bislett stadion, og deltakerne skulle løpe i 20 minutter. Det var ingen tvil om at det var mange

FOTO: BIRGITTE NYBORG

spreke mennesker som møtte opp, unge som gamle. Noen hadde til og med løpt hjemmefra og ned til Bislett, det kaller vi en skikkelig oppvarming.

Med startnummer på brystet stod de klare, og når dommeren ropte klar, ferdig, gå, var de i gang. Etter tjue svette minutter var alle i mål, og det ble delt ut premier til de som hadde løpt flest runder. Petter Gulliksen løp 18 runder og var den av guttene som løp flest runder.

Av jentene var Rebekka Thorkildsen Sem den som løp flest, med 16 runder.

Disse to stakk av med hver sin fruktkurv.

Det er mange i sving når et løp skal arrangeres; noen tar tiden, noen tar bilder, mens andre teller runder. Det var god stemning, og flere som stoppet opp for å høre hva som foregikk.

LaMitad-løpet samlet inn over 36 000 kroner som går direkte til Ecuador.

Eivind Eikenæs Berge samlet inn 6100 kroner og var den som samlet inn mest. Som takk for innsatsen fikk han et alpakkapledd.

Etter jordskjelvet som brøt ut 16. april skal store deler av Ecuador bygges opp igjen, og innsatsen fra LaMitad kommer

godt med. LaMitad er støttegruppen til Misjonsalliansens arbeid i Ecuador.

LaMitad har holdt på i mange år og er en engasjert gjeng som består av flere tidligere volontører og andre med et hjerte for Ecuador. LaMitad-løpet er et av flere tiltak som blir arrangert hvert år. n FRIDE MARIA LISTRØM NÆSHEIM

Nyheter

x #3/2016

15

TØFFE OPPVEKSTVILKÅR.

Buman er lys

Marioly Luna Jimenez og Jose Luis Aquino Condori

Utdanning er ikke alltid en selvfølge. Gjennom BUMAN-programmet hjelper Misjonsalliansen i Bolivia studenter med å oppfylle studiedrømmen.

De ser ut som helt vanlige ungdommer. Med vanlige klær, smil om munnen og smarttelefon i lomma, det er tilsynelatende ingenting som skiller dem fra studenten i gata. Men bak fasaden skjuler Med tårer i øynene det seg mer. Både Marioly Luna forteller hun at Jimenez (25) og studentvennene Jose Luis Aquino gjerne avtalte Condori (23) fra å dra hjem for å El Alto har hatt spise, før de forttøffe oppvekstkår. satte på studiene Studenttilvæi byen. Det hadde relsen var ingen hun ikke råd til. selvfølge.

– For meg er BUMAN kjærlighet. Jeg har lært utrolig mye. Her får jeg være blant likesinnede og kan åpne meg. Det er mange som prøver å utnytte fattige, men jeg har lært å stå opp for rettferdighet og meningene mine, sier Marioly med et stort smil om munnen.

med flere søsken var det vanskelig.

Marioly heklet selv sjal til cholitadrakter. Etter en hel ukes intenst arbeid hadde hun tjent 70 bolivianos, rundt 80 norske kroner. Med tårer i øynene forteller hun at studentvennene gjerne avtalte å dra hjem for å spise, før de fortsatte på studiene i byen.

Det hadde hun ikke råd til. Ekstra reiseutgifter var det ikke plass til i budsjettet. Ofte måtte hun gå sulten.

Hun hadde hørt om BUMAN og tenkte dette var perfekt. Studenten søkte, men fikk ikke plass. Da faren døde, ble det ekstra tungt.

– Jeg forsto at det ikke var meningen at jeg skulle inn i programmet.

Pappa ble syk, og jeg klarte ikke fokusere på studiene. Da han døde, ble det vanskelig. Senere fikk jeg derimot beskjed om at det var plass. Jeg ble veldig glad, forteller tjuefemåringen som studerer offentlig regnskap.

For å få være med i programmet er det noen krav. I tillegg til å komme fra vanskelige kår må en ha gode karakterer, være aktiv i kirken og ha praksis i Misjonsalliansen.

Flere av studentene i programmet er

INGEN SÅ POENGET.

For Marioly var studier alltid en drøm, men ikke en selvfølge. Foreldrene støttet henne alt de kunne, men med bare én inntekt og

GIKK OFTE SULTEN.

16

#3 #3/2016 Bolivia

de første fra sin familie med høyere utdanning. Jose som studerer undervisningsvitenskap er én av dem.

– Familien min har lenge vært dysfunksjonell. Foreldrene mine var midt i en skilsmisse. Jeg måtte hjelpe faren min som er murer, og ingen så poenget med høyere utdanning. Før BUMAN måtte jeg jobbe som baker ved siden av studiene. Jeg var alltid sulten eller trøtt, forteller studenten.

Med BUMAN ble hverdagen lettere. Før hadde han aldri rørt en datamaskin. Han fikk opplæring av «søsknene» sine i misjonen. I tillegg til økonomisk støtte får alle studentene et avbrekk fra den teoretiske skolen.

Gjennom BUMAN kan de få praksis i faget de studerer. De får også lederopplæring. Programmet ble også en oppvåkning for studentene.

De blir møtt med respekt, tillit og varme. Studentene møter folk i samme situasjon, men også folk som har det verre. Besøk på barnehjem var en tøff opplevelse.

– BUMAN har lært meg mye om respekt, og de har lært meg å hjelpe og å tjene. BUMAN er lys, avslutter han. n INGER ANNE KROKEIDE

Satsing på diakoni

Skole og kvalitet Nå gjennomfører Misjonsalliansen tester på flere skoler i prosjektområdene i Bolivia. Målet er å kartlegge behovene og deretter utforme gode skoleprosjekter for å forbedre utdanningens kvalitet.

Utdanning er en viktig del av Misjonsalliansens arbeid i Bolivia. Vi ønsker å forbedre forutsetningene for barn og ungdoms læringsmiljø ut fra flere perspektiv: Passende lokaler og utstyr, pedagogisk materiale, videreutdanning og kurs for barn og foreldre. Målet er å støtte statlige skoler på vei mot en mer likeverdig og kvalitativ utdanning for alle. Men hvordan måles kvalitet?

Når Misjonsalliansen går inn og støtter et prosjekt, er det viktig å vite hva elevenes utgangspunkt er, for siden å kunne måle effekten av et prosjekt. Fikk innsatsen den effekten vi ønsket? Når det gjelder undervisningskvalitet, kan dette være en utfordring. Et utgangspunkt er lærerens karaktersetting. Ettersom den er subjektiv, trengs det mer utfyllende informasjon, og da gjerne i form av standardiserte tester. Hva gjør vi når slike ikke finnes?

Internasjonale undersøkelser, slik som PISA, anvendes i mange land som sammenligning med andre nasjonale målinger. Men disse kan oppleves kontroversielle og kulturvinklet. I Latin-Amerika har LLCECE, som er koblet til UNESCO, gjennomført tre større målinger siden 1997.

Bolivia var med i første omgang, men valgte å stå over i 2006 og 2013. Den nåværende skoleloven er et oppgjør med Bolivias historie og et ønske om en avkolonisering av skolen. Det var

altså politiske grunner som gjorde at Bolivia ikke valgte å delta i LLCECE. Bolivias eget institutt for undervisningskvalitet, OPCE, har ennå ikke kommet med noen aktuelle nasjonale prøver. Derfor er det svært vanskelig å gjøre ordentlige studier av boliviansk undervisningskvalitet.

I en strategi for de kommende årenes arbeid i Misjonsalliansen er det større satsing på organisasjonens diakonale profil og kirkesamarbeid. Derfor er det ansatt to nye pastorer ved diakonikontoret fra 1. april: José Samo og Samuel Durán.

Førstnevnte er også lærer, mens Samuel er it-ingeniør og leder for diakonikontoret.

Begge er godt i gang med sine arbeidsoppgaver. n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

Diaconía beste mikrofinansinstitusjon

MEN ETT STED MÅ MAN BEGYNNE.

Akkurat nå gjennomfører Misjonsalliansen tester som er godkjent av El Altos utdanningsetat i matematikk, leseforståelse, hurtiglesing og logisk tenkning. Undersøkelsene utføres for å se hvordan undervisningsbehovene ser ut og for å kunne støtte lærerne, og dermed også elevene, på best mulig måte i samarbeid med skolene. Men det er og blir vanskelig med tester. Ved første pilottest, som var hurtiglesing ved landsbyskolen Colliri utenfor Luribay, hadde 3 av 22 elever lave resultater, og 19 elever hadde svært dårlige resultater. Som lærer har jeg en del innvendinger både på testens utforming og på de etterfølgende vurderingene, men likevel leder testen til en god pedagogisk samtale mellom rektor, lærere, noen foreldrerepresentanter og Misjonsalliansens fasilitator ved presentasjonen av resultatene.

Ut ifra disse samtalene begynner skoleprosjektet mellom Misjonsalliansen, kommunen og skoleledelsen. n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

Avisen Nueva Economia i Bolivia kårer hvert år den beste finansinstitusjonen i Bolivia i ulike kategorier. For 2015 var mikrofinans med som egen gruppe, og Diaconía som er Misjonsalliansens mikrofinansenhet, var en suveren vinner.

Til grunn for førsteplassen ligger ulike kriterier som vekst i kundeportefølje, kvalitet på tjenester og økonomiske resultater. Det gode resultatet er en stor oppmuntring for ledelse og ansatte i Bolivia. n NILS ATLE KROKEIDE

Bolivia

x

#3 17

En bro til Afrika Bebeto Araújo, leder for Misjonsalliansens arbeid i Brasil, har nylig vært i Angola, invitert av den evangeliske kirken i landet (Evangelical Church of Angola).

Joinville-prosjekter blir en del av luthersk institutt De to prosjektene i Joinville, Missão Morro do Meio og Missão Criança, er blitt en formell del av Institute of Social Works i den lutherske kirke i Brasil. Dette vil gjøre det enklere å motta støtte fra offentlige instanser, så vel som fra private institusjoner.

Brasiliansk lov begrenser religiøse organisasjoners muligheter til å samle inn penger, noe som kompliserer driften av disse organisasjonene. Gjennom samarbeidet med Lutheran Institute of Social Works får prosjektene en ny status som gir dem tilgang til offentlige støtteordninger og til samarbeid med andre organisasjoner. Nilson Werich, prosjektkoordinator i Missão Morro do Meio, mener avtalen vil gjøre det lettere for Misjonsalliansen i Brasil og prosjektene i Joinville.

– Jeg er overbevist om at arbeidet som er gjort i begge prosjektene er viktig for lokalsamfunnet. Vi har sett mange forvandlete liv i løpet av årene. Nå har vi muligheten til å bli enda bedre ved å bli en del av den lutherske kirkes sosiale engasjement, sier Werich. n JÉSSICA WEIRICH

18

#3 #3/2016 Brasil

Angola er inne i en økonomisk krise på grunn av lav oljepris, og i tillegg svekkes landet av høy korrupsjon og store privilegier til de som styrer landet. I løpet av en uke fikk Bebeto innblikk i et land med store kontraster og store sosiale problemer. – Jeg underviste i kirker og forsamlinger og oppmuntret mine afrikanske søsken til å være proaktive og idérike i måten å løse utfordringene i lokalsamfunnet. Jeg utfordret dem til å handle som Jesus gjorde; se hva som smerter Guds hjerte, føle medlidenhet og så finne nye muligheter som kan endre situasjonen, forteller Bebeto Araújo.

I løpet av de seks dagene i Angola møtte han kirkeledere, underviste teologistudenter, og han møtte lokale myndigheter i Luanda, Bengo

og Zaire. Han fortalte hvordan Misjonsalliansen driver sitt arbeid i sårbare områder i Brasil og forklarte hva diakoni er, og han utfordret de kristne til å være endringsagenter i sitt nærmiljø.

Ledelsen i Evangelical Church of Angola påpekte behovet for en bedre lederopplæring og ønsket et videre samarbeid med Misjonsalliansen i Brasil i opplæring av ledere innenfor ulike felt i kirken.

– Jeg tror Misjonsalliansen i Brasil kan tjene den angolanske kirken.

Ungdomsledere jeg snakket med uttrykte et sterkt ønske om å gjøre en forskjell i landet. Denne målgruppen har et stort potensial siden 70 % av befolkningen i Angola er under 25 år, avslutter Bebeto Araújo. n THIAGO COUTO

Flere barn får hjelp gjennom Missão Criança-prosjektet Prosjektet Missão Criança Jardim Paraíso i Joinville har doblet kapasiteten i løpet av det siste året. En ny lærer er blitt engasjert i full stilling. Totalt er 160 barn i alderen seks til sytten år med i tilbudene knyttet til idrett, og 57 barn i alderen seks til elleve år får annen type leksehjelp og pedagogisk støtte. I følge Eunice Butzke Deckmann, som er prosjektkoordinator i Missão Criança-prosjektet, blir tilbudet svært godt mottatt både av foreldrene og barna selv. Alle elevene deltar også i ulike tilbud etter skoletid. Sport og idrett er mest populært, og Missão Criança tilbyr trening i volleyball, basketball og fotball. n THIAGO COUTO

Fra denne vannkilden henter landsbyen vann!

Snart rent drikkevann Rent drikkevann er ingen selvfølge i Liberia.

Zota-distriktet ligger langt inne i jungelen mot grensen til Guinea.

Etter en tre timers kjøretur på ny asfaltvei fra hovedstaden Monrovia til byen Gbanga svinger vi inn på støvete, hullete og smale grusveier.

Noen av broene vi må forsere er kun noen stokker over vannet som det kan være ganske nervepirrende å kjøre over, altså ganske annerledes enn å kjøre i Norge. Her gjelder det å kjenne hjulbredden på bilen! Uten en 4x4 Landcruiser er det umulig å ta seg inn i dette området selv nå i tørketiden. Tankene går til hvordan det er å ta seg inn her i regntiden, det må være temmelig tidkrevende og vanskelig.

Langs veien innover passerer vi noen få landsbyer, men vi føler vi er langt fra folk. Kun tett jungel på begge sider av veien. Innimellom er det sporadiske avbrente områder hvor det skal dyrkes når regntiden starter.

Så dukker det plutselig opp en gjeng kvinner og barn ved en liten bekk.

Her er det klesvasken som gjøres unna, og vi forstår at vi nærmer oss en landsby. Kort tid etter kan vi se noen murhus mellom trærne – og nysgjerrige barn titter frem bak hushjørnene.

Landsbyen Toquah er allerede godt kjent med Association of Evangelicals of Liberia (AEL) som er partneren vår «på bakken» i dette prosjektet, og kommunikasjonen går lett. Landsbyen består av ca.

600 innbyggere, og tilgang på rent vann er et stort problem. Den ene brønnen landsbyen hadde er ødelagt, og kvinner og barn henter nå vann fra en skitten vannkilde i nærhet. – Dere koker vel vannet først før dere bruker det? spurte jeg.

Oppgitte blikk og hoderisting følges av: – Nei, brenselet trenger vi når vi koker mat én gang daglig – det kan ikke brukes til å «bare» koke vann.

Følgelig er diaré og vannbårne sykdommer et stort problem i dette området av Liberia.

Med penger fra Misjonsalliansen skal innbyggerne i Toquah få ny brønn. Lokalbefolkningen er allerede godt i gang med brønngravingen, og sementringene som skal brukes er støpt og ligger nå til tørk i solsteiken. Gleden over å se at brønnen med rent vann er innen rekkevidde om noen få uker er stor blant gjengen som møtte oss i landsbyen. n JANNE HARBO ØYGARD

Registrering av nye fadderbarn i Kpolyah.

Nye fadderbarn Det er noen spente barn som møter oss på skolen i Kpolyah. De lurer på hva som skal skje. Gjennom den lokale hjelpearbeideren har de hørt at det skal komme noen og ta bilder av dem. De skal være representanter for arbeidet som Misjonsalliansen gjør i Zota distrikt. Hva det innebærer, vet de ennå ikke, men snart samles både barn og voksne til informasjon om Child Representativ Program. Spørsmål får svar, og foreldrene skjønner etter hvert at gjennom barna deres samles det inn penger i Norge slik at de får bedre opplæring, skolen får toalett og landsbyen får brønnen de så sårt trenger. n JANNE HARBO ØYGARD

Liberia x

#3 19

Fadderarbeidet Etter først å ha blitt utsatt for El Niño og deretter av jordskjelvet, er skolene endelig i gang med et nytt skoleår.

Ansatte i Misjonsalliansen i Ecuador har vært rundt på de ti skolene vi har faddersamarbeid med og levert ut skjema som skolene skal bruke til å registrere nye elever samt oppdatere opplysninger på tidligere registrerte barn. Vi forventer å få inn i overkant av 1000 nye barn i år. n LENE WENNEBERG

Familien Garcia sier farvel Etter fire år i Ecuador er det nå familien Garcias tur til å si farvel for denne gang. De vil bli savnet av mange.

Familien Garcia som består av Daniel, Rebekka, Josef og Moses er nå på vei til Norge etter fire år i Misjonsalliansens tjeneste i Ecuador. Daniel har gjort en solid innsats i kirkeavdelingen og det som har med «integrert misjon» å gjøre. Der har han vært til stor støtte for lokalt ansatte og samarbeidspartnere. I tillegg har Daniel fungert som oppussingsansvarlig den siste tiden og er en mann med mange kontakter. Rebekka har arbeidet med volontørarbeidet og fått til mange gode ting som vil videreføres. Volontørarbeidet er blitt mer organisert, og det volontørene er med på er grundig gjennomtenkt.

Josef har blitt en kjekk ung mann som er veldig flink til å tegne og sprer mye liv.

Moses er som sin bror også en blid og fornøyd gutt. Dette er en familie som har betydd mye for veldig mange her i Ecuador, og de kommer til å bli savnet! Lykke til med ny tilværelse i Norge, familien Garcia! n LENE WENNERBERG

20

#3 #3/2016 Ecuador

Anne Margrethe i Parque Samanes med noen håpefulle tennisspillere.

Tennisvolontør Volontør Anne Margrethe Berggrav var blant Norges beste tennisspillere frem til hun var 16 år. De siste årene har hun spilt og vært trener for Heming tennisklubb. Hennes tennisferdigheter skulle vise seg å være nyttige også som volontør i Guayaquil. Anne Margrethe forteller: Det startet med at jeg en dag tok med racketene mine på ferieskolen i kirken Iglesia de Dios og lot barna få prøve å spille i friminuttet, og de elsket det! Vips, så hadde vi laget en liten bane med plastikkstoler som nett, og barn i alle aldre, jenter som gutter, stod i lang kø for å få slå ett slag! Før jeg reiste for å jobbe som volontør, hadde jeg drømt om å kunne lære barna å spille, men la det fra meg da jeg møtte litt motgang på hjemmebane … Tennis er jo kjent for være en overklassesport, så det kunne bli feil. Da var det ekstra gøy at en av Misjonsalliansens feltarbeidere, Daniel Solto, snudde det helt på hodet og sa at det derimot er supert å kunne gi dem den muligheten. I foredragene vi volontørene har fått om «fattigdom i Ecuador» av Misjonsalliansen

i Ecuadors direktør, Javier Guiterrez, fikk vi høre at det er nettopp det som definerer fattigdom; mangel på muligheter.

Anne Margrethe har engasjert familie og venner i Norge for å støtte tennisprosjektet i kirken. Hun har fått tilsendt racketer, baller og nett fra Norge. Hun har også samlet inn litt penger som blant annet har bidratt til at barna flere ganger har fått spille tennis på en ordentlig tennisbane – og det i Latin-Amerikas største park, Parque Samanes.

Anne Margrethe beskriver: Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikkene når barna kommer løpende mot bussen, fulle av iver og spente på det de har i vente, hvordan de hopper opp og ned på setene og titter ut av vinduene på vei til parken. n REBEKKA A. GARCIA

Her er årets Sør Cup-lag, jenter 13 år De ti jentene som skal reise til Norge i juni er nå i full gang med treninger. De står på som noen heltinner under stekende sol – ettermiddag etter ettermiddag. Jentene gleder seg stort til å dra på sin livs reise. Kom til Vennesla 25.–28. juni og hei på jentene! n CAMILLA GUDDAL

Misjonsalliansens givere hjelper småbarnsfamilier i de jordskjelvrammede områdene I etterkant av jordskjelvet som rammet Ecuador på kvelden lørdag 16. april har hele nasjonen gått igjennom noen underlige, krevende og triste dager og uker.

Mange har mistet sine kjære, sine hjem, sine små eller større bedrifter og alt annet de i årevis har jobbet for å skaffe seg. I løpet av noen dramatiske sekunder ble livet til mange tusen familier snudd på hodet, og de står nå på bar bakke.

I dagene som fulgte erfarte vi en enorm og rørende mobilisering. Folk fra sona der Misjonsalliansen i Ecuador jobber, og som allerede har lite å rutte med, satte i gang innsamlingsaksjoner for å sende av gårde mat, klær og annet utstyr til de mest rammede områdene langs kysten i nord.

I butikkene var hylle på hylle tomme for vann, tunfisk og så videre.

På den andre siden hørte vi også om folk som utnyttet den sårbare og kaotiske situasjonen på den verst tenkelige måten: Lastebiler fulle av forsendinger ble ranet langs veiene, og ubevoktede butikker ble robbet.

Det burde ikke være noen overraskelse, da slike ting dessverre er typisk når akutte kriser inntrer, likevel oppleves det hjerteløst og rått når det kommer så tett på.

Vi fikk tydelig se at humanitær hjelp ikke er noen lek. Det kreves ekspertise på logistikk og en enorm og effektiv koordinering, ellers blir det fort kaos. I Guayaquil signaliserte innsamlingsstasjonene raskt at det bugnet over av klær, mens folk nordover langs kysten fortsatt etterspurte absolutt alt, klær inkludert, dager etter at innsamlingsstasjonene var fulle.

Veiene de første dagene ble fulle fordi «alle» strømmet til for å hjelpe, både profesjonelle og mindre profe-

sjonelle, og det var liten oversikt over hvem som fikk hjelp, hva slags hjelp de fikk, og hvor det fortsatt manglet.

Det er også en kjent sak at slike kriser fort blir «glemt». Når nyheten har lagt seg, minker også donasjonene drastisk, selv om behovene vil fortsette i lang tid fremover.

Misjonsalliansen, som først og fremst jobber med langsiktig utvikling, ønsker å være til stede når andre aktører trekker seg ut. Gjennom Banco D-MIRO, som har egne filialer og tusenvis av kunder i de verst rammede områdene, vil vi fortsette å bistå i gjenoppbyggingsfasen.

Samtidig fikk vi, takket være mange rause givere, være med og bidra til å hjelpe 1200 småbarnsfamilier i løpet av de første, mest akutte dagene etter skjelvet. Pose på pose ble fylt med mat, bleier og annet som vi fikk beskjed om at det var akutt mangel på. I ekte dugnadsånd stilte stab, volontører og andre gode hjelpere opp så vi fikk fylt to lastebiler og kjørt avgårde til byene San Vicente, Jama og Mompiche for å avlevere donasjonene til de lokale, offentlige koordinasjonsenhetene.

Sammen med militæret dro vi blant annet til landsbyen Salimas utenfor den lille byen Jama. Hit hadde folk i full fart flyktet fra byen som med

ett ramlet sammen. Uten mulighet til å raske med seg stort, bodde de nå i telt og under plastpresenninger.

Av fare for etterskjelv, helseskadelig støv og mangel på vann turte de ikke å dra tilbake til Jama. Som noen sa: «Hva skal vi dit for? Butikkene Når nyheten har er tomme, og lagt seg, minker byen er preget også donasjonene av død og drastisk, selv sorg. Vi har det om behovene vil bedre her» – i et improvisert fortsette i lang tid lite samfunn fremover. fullstendig avhengig av donasjoner og hjelp utenfra. Smått om senn må de begynne å leve som normalt, men enn så lenge er det fortsatt behov for «det daglige brød». Givere fra Misjonsalliansen kan med stolthet si at de har vært med på å «gi livet en sjanse» for mange som har opplevd noen av de verste dagene i sitt liv.

Og det kommer vi til å fortsette med i et land hvor behovene, men også mulighetene, vil være tydelige i lang tid fremover. n SOLVEIG IRENE SELAND

Ecuadorx

#3 21

Lager kart Hvordan forberede et lokalsamfunn på jordskjelv, tyfoner, brann og flom?

Hvordan sikre at alle med funksjonshemninger får nødvendig hjelp og blir reddet i tide? Norwegian Mission Alliance Philippines lærer bort hvordan man kan lage et tredimensjonalt kart over et lokalsamfunn. På kartet markeres det hvor det bor mennesker med funksjonshemninger. Videre kartlegger lokalsamfunnet hva slags hjelp hver enkelt trenger når katastrofen rammer. n LIV ANNA FURNES

40 år og god helse Norwegian Mission Alliance Philippines (NMAP) er 40 år i år og fremdeles svært aktiv! I mai ble det arrangert FUN RUN og Zumba fra kl. 5.30 om morgenen for å unngå den verste sommerheten.

Barn og voksne jogget , gikk, heiet og danset. Her ble det både medaljer, mat og mulighet til å treffe gamle kjente av NMAP-familien. De ærverdige 40 år vil videre bli feiret gjennom ulike tilstelninger dette året. n LIV ANNA FURNES

22

Filippinene #3 #3/2016

Om å bygge holdninger

Hvordan har jeg blitt meg? En viktig del av vår identitet er våre holdninger og verdier. Men hvordan dannes de? Lærere og førskolelærere har vært på kurs for å bli bevisst sin rolle som holdningsskapende modeller.

Holdninger sitter dypere enn de skal se verdien i hvert enkelt av meningene og interessene våre og barna de underviser, men også se kan være vanskelig å endre, men det sin egen betydning som formidlere er fullt mulig. Verdier går derimot av kristne verdier. enda dypere. De sitter ofte så dypt at På kurset arbeider de med å vi ikke alltid er dem styrke lærerne som «Finn din lidenskap. bevisst før de trues team og inspirere eller utfordres. dem til å kjenne at Under all teknisk Verdiene våre er de er en del av en og intellektuell grunnleggende for større helhet. – Lækunnskap trenger hvordan vi forholder rerne trenger å vite du et hjerte.» oss til verden og hvem de er, men Josephine Ballo hverandre. også vite hvorfor Holdninger og de gjør det de gjør, verdier er noe som sier Josephine Pen utvikles i samspill med andre. MenBallo. Hun er teamleder for NMAPs nesker vi møter er med på å forme prosjekt i Rizal og en svært engasjert dem og dermed forme en del av vår dame. – Finn din lidenskap. Under identitet. Like viktig er det at de som all teknisk og intellektuell kunnskap møter barna hver dag er bevisst den trenger du et hjerte! påvirkning de har på barnas identiFamilien er vesentlig for å skape tetsutvikling. sunne, gode og varige verdier hos – Vi tror ikke teknisk kompetanse barna. Men mange foreldre er hos lærere er nok for at en person desverre ikke i stand til å være gode kan gi sitt fulle potensiale, slik Gud verdiformidlere, sier Pen. – Da er førhadde i tankene for hver av oss, sier skolelærerne de som i første rekke Lorena Leyson, programdirektør møter barna. Derfor er vi så opptatt i Norwegian Mission Alliance, Philipav å bevisstgjøre denne gruppen, pines (NMAP). – Vårt ønske er at avslutter hun. n LIV ANNA FURNES:

På økologisk ungdomsleir To timer sørover fra Manila ligger Sakahang Lilok (no. Lilok gårdsbruk), en økologisk gård og et retreatsted som blir drevet av Lilok Foundation – en av våre nye partnere på Filippinene. Idyllisk plassert litt oppe i fjellsida og langt nok vekk fra byen til at lufta er frisk og gresset grønt er gården et perfekt sted for refleksjon og avkobling.

Lilok driver opplæring for ungdommer fra fattige områder i Manila og jobber for at kirker skal være integrert i lokalsamfunnene sine.

I mai arrangerte deltakerne på opplæringsprogrammet ungdomsleir på Sakahang Lilok.

Leiren har «Gud og de fattige» som tema. De fleste av samlingene består av korte introduksjoner til et tema og deretter gruppesamtaler, bibelstudier og ulike aktiviteter. Vi fikk være med på oppsummeringen etter gruppesamtaler om hvordan Bibelen fremstiller de fattige. Etter å ha gått gjennom mer enn ti bibeltekster presentert av ulike grupper, stilte en av deltakerne spørsmålet: «Men, hvis det er dette som står i Bibelen, hvorfor hører vi hele tiden i kirken at det er de fattiges latskap som gjør at de er fattige?» Dette ble overskriften for neste samling på leiren.

Sheba (17), Zaira (16) og Clarisse (14) er på ungdomsleir med Lilok for

første gang. Jentene forteller at de har hatt rollespill for å synliggjøre forskjellene på hva rike og fattige har mulighet til å gjøre. «En av de tingene jeg har lært her er at fattigdom omfatter mer enn mangel på penger. Det har blitt klarere for meg at omstendighetene våre, vanskelighetene vi erfarer og de svakhetene vi har er en del av fattigdommen», sier Sheba.

På leir med Lilok får ikke ungdommene servert enkle løsninger på vanskelige spørsmål. Når temaene er kompliserte, takles de i fellesskap og alle får være med på diskusjonen.

Det er en av de tingene som gjør at vi i Misjonsalliansen er stolte over å jobbe sammen med Lilok.

En annen ting som vi er imponert over, er hvor gjennomført miljøvennlig gården drives. Jentene fra storbyen var også fascinert og viste oss ivrig rundt på området. Gården har et solcellepanel som generer strøm

nok til å skru på lysene om kvelden.

Regnvann blir samlet opp og filtrert.

De dyrker sine egne grønnsaker.

Toalettene er spesiallagde, og man bruker ikke vann for å trekke ned.

«Men, hvis det er Dopapir kastes i dette som står i en beholder hvor Bibelen, hvorfor det bor mark som hører vi hele tiden bryter papiret i kirken at det er ned til kompost, og det er ikke de fattiges latskap lov å legge igjen som gjør at de er søppel som ikke fattige?» kan brytes ned på naturlig vis. Dette står i grell kontrast til omgivelsene vi har rundt oss i Manila. Samtidig gir det håp. Lilok og ungdommenes engasjement, både for rettferdighet for fattige og for miljøet, gir oss tro på at forandring er mulig. n TORHILD SKÅRNES/HANNA SOFIE JOHANSEN

Filippinene x #3 23

Ungdommen er framtida Vi nærmar oss ein landsby. Det er ikkje så mange folk å sjå. Stort sett eldre og småborn som søv i hengekøyer under dei tradisjonelle trehusa på stylter.

Unge kvinner og menn glimrar med sitt fråver.

Soppdyrking I tillegg til å vere både sunt og godt kan sopp vere ei god inntektskjelde. 34 personar deltok tidlegare i år på eit kurs der dei fekk undervisning i korleis dei skal førebu grunnen, sjå etter soppen og til slutt hauste resultatet av innsatsen. Åtte av deltakarane tok straks i bruk den nye kunnskapen og sette i gong med soppdyrking. Etter omlag ein månad kunne dei selje produksjonen på marknaden. Dessverre har vassmangel og høge temperaturar vanskeleggjort vidare dyrking. n ANDERS MYRENE

24

Kambodsja #3 #3/2016

Tatt i betraktning av at Kambodsja har ei ung befolkning (om lag ein tredjedel er i alderen 15–30) burde det vere fleire i denne aldersgruppa her. Men den pågåande tørka har gjort at heller enn å dyrke jorda reiser mange unge inn til byen for å prøve lukka der.

Vi ynskjer å styrke arbeidet vårt blant ungdom, og då kanskje spesielt på landsbygda. For å finne ut korleis vi best kan gjere dette, er vi i gang med ei undersøking. Vi har intervjua andre organisasjonar og nettverk og spurt dei korleis dei jobbar og kva tiltak dei har gjennomført. Det er nyttig å høyre på kva erfaringar som er gjort allereie, så vi slepp å finne opp hjulet på nytt.

Det mest spennande er sjølvsagt å reise ut i felten og diskutere temaet med ungdommane sjølve og høyre kva dei meiner. Vi sit under tre, under eit hus eller i pagodaen og pratar, teiknar og gestikulerer medan vi viftar vekk fluger og tørkar sveitte på grunn av varmen som nærmar seg 40 grader.

Eit tema som kjem att i desse gruppediskusjonane er utdanning.

Det er ein ganske stor andel som

startar i første klasse, men berre litt over 60 % fullfører barneskulen i følge frammøtestatistikken. Mange ser ikkje behovet for utdanning i det heile. Det finst ikkje jobbar å få i lokalsamfunnet likevel. Og det er klart det er utfordrande å skape forståing for nytten av å ha ei utdanning når sjølv leiarar i lokalsamfunnet kjem med utsegn som «Kvifor skal ein gå på skule? Sonen min reiste utanlands utan utdanning og tener meir enn lærarar som har studert i mange år.» Mange reiser inn til byen for å jobbe på klesfabrikk eller innan konstruksjon, og nokre reiser utanlands.

Eit anna tema som opptar folk er kven som bestemmer i lokalsamfunnet. Ungdom er som regel sett på som arbeidskraft, og ikkje ein ressurs til utvikling og forandring. Dei får ikkje vere med og bestemme og utforme si eiga framtid.

Vi håper vi kan vere med og påverke til at ungdom får meir medbestemmelsesrett i lokalsamfunnet, og at det finst meiningsfulle aktivitetar for dei der.

Utan ungdom stoppar bygda! n KAREN MYRENE

Fredskonferanse

Pedagogiske leiker frå Misjonsalliansen Fire barnehagar i provinsane Kampot og Kampong Speu fekk undervisningsmateriell og pedagogiske leiker frå Misjonsalliansen sin partnerorga-

97 personar deltok på den årlege fredskonferansen National Peacebuilder Alliance Meeting i Sihanoukville. Konferansen er arrangert av Misjonsalliansens partnerorganisasjon Peace Bridges. Den siste ettermiddagen var det leik og moro på Ocheteaul Beach, før deltakarane hjalp til med å rydde opp langs stranda. n ANDERS MYRENE

nisasjon PNKS. Lærarane var svært glade for å få dette. Dette kjem godt med til de 87 borna som går i desse barnehagane. n ANDERS MYRENE

Draumar vert røyndom Lek Vanna (50) bur saman med ektemannen og fire born i landsbyen Svay Taplor i Svay Rieng provins. Då ho var ung, drøymde ho om å ha sin eigen gard, men dette var berre ein draum. No er draumen i ferd med å verte røyndom.

Vanna vaks opp i ein fattig familie og måtte slutte på skulen fordi familien ikkje hadde råd til å sende ho og søskena dit lenger. Familien sleit med å ha nok til å overleve. Ho vart sjeldan oppmoda om å følgje draumane sine. For mange kambodsjanarar er draumar ein luksus ein ikkje har råd til. Ho arbeidde for ein rik bonde i nabolandsbyen. Arbeidet var hardt, og lønna berre akkurat nok til å få mat på bordet.

Då KADRA, ein av Misjonsalliansen sine partnerorganisasjonar, byrja å jobbe i landsbyen hennar i 2014, bestemte ho seg for å gå på landbrukskurs. Dette var ein sjanse til å lære noko nytt og til å drøyme om framtida. Ho vart med på så mange kurs som ho kunne og brukte det ho hadde lært. Studieturar der ho fekk sjå korleis andre bønder hadde fått det til, var alltid inspirerande.

Gjennom støtte og oppmuntring frå KADRA har ho fått ny kunnskap

og utvida småbruket sitt. Mesteparten av suksessen hennar kjem frå fiskedammen og hønsegarden. Ho er ikkje rik, men ho tenar nok til å brødfø familien, utvikle småbruket, og ho har fått eit betre og variert kosthald.

«Livet mitt har blitt forvandla, og eg set pris på all hjelpa eg har fått», seier ho. «Eg draumar om å gjere enda meir.» n YEM SOVANCHANDARA)

Håp for offer for landtjuveri I Tjsili nr. 1 2016 kunne ein lese om korleis 107 familiar i Kambodsja vart tvangsflytta frå eigedomane sine i 2007.

Sidan den gong har dei jobba for å få kompensasjon eller å få flytte tilbake.

Misjonsalliansen sin partnerorganisasjon Coalition of Cambodian Farmer Community (CCFC) bistår dei i kampen.

Til no har 95 familiar fått tildelt nytt land, kvar på 5000 kvm.

Framleis gjenstår det altså å finne ei løysing for 12 familiar som krev å få landet sitt tilbake og ikkje godtek tilbodet om land andre stadar. CCFC har etablert eit nettverk av fleire slike lokalsamfunn som kjempar for eigedomane sine i denne provinsen. Dei som er med i nettverket kan stå saman og støtte kvarandre. Forhåpentlegvis kan ein snart kome fram til korleis ein kan avslutte denne konflikten som har vart så lenge. n ANDERS MYRENE

Kambodsja x #3 25

Studietur og utveksling av erfaringer I mars arrangerte Misjonsalliansen en studietur til Longchuan for partnere fra Yunnan Christian Council (Kirkerådet i Yunnan), Kunming Trinity Church og fra kirken i Lincang. I løpet av turen skulle partnerne utveksle erfaringer og få et innblikk i diakoni og kristen tro. Det var en fin anledning til å presentere diakoni for mennesker som er ukjente med den kristne kirke.

Befolkningen i området tilhører ulike minoriteter, og et stort problem for de fattige bøndene i Longchuan er at kjemikalier etter mange år med sukkerproduksjon har ødelagt jorda.

De siste årene har Misjonsalliansens prosjekter vært rettet mot denne utfordringen. En viktig side av prosjektet har vært informasjon og opplæring i miljøtiltak og bærekraftig landbruk.

Representantene fra Lincang – Såkornfondet fant fort ut at minner meg om de hadde mye et ordtak; å fiske til felles med er bedre enn Longchuan og ble selve fisken. inspirert av tiltak som var gjort i prosjektene, blant annet når det kom til prosjekter knyttet til landbruk og dyrehold. – De fattige bønnene i Lincang trenger også slike prosjekter, sa Li Yujie, en av deltakerne på turen.

Studiegruppa deltok i diskusjoner og samtaler og fikk med seg mye

26

#3 #3/2016

Kina

ny informasjon. Lokalbefolkningen i Longchuan er med og samler inn og analyserer kunnskap om eget liv og livsvilkår. Deltakerne mente at metodene også kan anvendes av dem for å planlegge, handle og evaluere for å bedre egne livsvilkår.

Yang Xu, en av deltakerne på studieturen, sier dette: – Jeg ønsker å lære mer om studier og analyser som kan kartlegge behov hos oss. De undersøkelser vi har gjort tidligere har vært overfladiske. Det vi trenger er en grundig undersøkelse som virkelig går i dybden. Dette må vi lære å gjøre ordentlig for at prosjektene skal lykkes.

Studiegruppa fikk høre om viktigheten av eierskap til prosjektene og om hvordan et såkornfond kan fungere.

– Tidligere har jeg tenkt at den eneste måten å hjelpe mennesker på var å gi penger og i tillegg bestemme hvordan de skal brukes. Etter dette besøket skjønner jeg at et såkornfond ikke bare gir midler til de fattige, men

at mennesker får eierskap til prosjektene og blir delaktige og ansvarlige, sier pastor Luo Shuyin. En annen deltaker skyter inn: – Såkornfondet minner meg om et ordtak; å fiske er bedre enn selve fisken.

En annen viktig del av turen var å lære mer om hvordan godt samarbeid med myndighetene kan fungere.

– Et vennlig samarbeid med ulike organisasjoner er viktig, men man må ha et felles mål. Du vil mislykkes hvis du ikke er klar for jobben du tar på deg. Men du unngår å feile hvis du våger å stille spørsmål om de tingene du ikke forstår. Visjonen må deles og forstås av alle, sier Li Yujie.

Pastor Luo Shuyin avslutter med å si: – Jeg ser endringer i disse prosjektene, og jeg ser at det fungerer.

Misjonsalliansens prosjekter har stor påvirkning og skaper endring. Landsbybeboerne kommuniserer med offentlige tjenestemenn på lik linje.

De har en nær og god relasjon.

YINGHONG CAI

Våren er en tid for utflukter

Sammen i kampen mot fattigdom – Vi vil ikke at ungdommene i landsbyen vår må flytte inn til byen for å få en inntekt. Vi har bodd her i generasjoner, og vi elsker hjemstedet vårt.

De siste årene har vært fylt med utfordringer. Prisene på sukker har falt. Vi vet vi er en landsby med mye ressurser og potensiale, så vi ønsker å finne nye måter å få inntekt på så vi kan redusere fattigdommen. Vi jobber hardt, men trenger støtte i form av ny kunnskap, metoder og utstyr.

Dette forteller en gammel mann til Layn og Yinghong, to ansatte ved Misjonsalliansens kontor i Kina.

Nong Ke er en landsby som ligger en times kjøretur fra Cangyan. Det er en vakker landsby, omringet av høye fjell. For over hundre år siden kom det misjonærer hit, og kristendommen har slått rot i landsbyen.

Hovedinntekten har vært sukkerproduksjon, men den begrensede mengden land og at prisen på sukker har falt, gjør at fattigdommen er stor. Landsbybeboerne har bygd en kirke som de har designet og bygget selv. Pastor Qian skryter av kirken: – Mange landsbyer større enn oss har ikke så fin kirke.

Befolkningen har en sterk tro på Gud, og dette har gjort at livet i landsbyen har vært fredelig og harmonisk. – Vi fikk en pris fra myndighetene for å være en av de beste landsbyene i området. Den fikk vi på grunn av vår gode relasjon med hverandre og at det er lite kriminalitet her, forteller pastoren.

HER KJEMPER FOLKENE MOT FATTIGDOM.

Allerede i 1990 startet landsbyen med sukkerproduksjon. De har jobbet hardt for hele tiden å utvikle produksjonen, og de har produsert store mengder sukker på tross av de få ressursene de har.

Misjonsalliansen har sammen med Lincang Prefectural Christian Council (LPCC) jobbet for å fremme diakoni som en mulighet for å forbedre livene til sårbare og marginaliserte grupper. Målet er at disse skal oppnå en fast inntekt, utdanning og god helse.

Under besøket hadde Misjonsalliansens ansatte, LPCC-representanter og representanter fra Nong Ke saklige diskusjoner. Her kom de fram til at Misjonsalliansen vil starte et prosjekt sammen med LPCC og landsbyen, som vil gå over tre år.

Dette prosjektet skal støtte landsbyen i kampen mot fattigdommen.

Det første de vil gjøre er å kartlegge behov og ressurser.

Støtten fra Misjonsalliansen vil gi landsbybeboerne høyere livskvalitet, økt inntekt og føre til at unge mennesker kan bli i landsbyen sammen med sine familier. Dette vil og føre til færre forlatte barn i landsbyen, kvinner vil ha en sterkere posisjon, og miljøet skal bli vernet under utviklingen av nye inntektskilder. n YINGHONG CAI

Når våren kommer, bruker folk mer tid ute, parkene blir fylt opp med folk og aktiviteter, og i Kunming blomstrer endelig blomstene. For familier som har barn med funksjonshemninger er det å komme seg ut mer utfordrende enn for andre. Et av våre prosjekter handler om å forberede sosial deltakelse for barn med funksjonshemninger og deres familie. En av våre partnere, Yunnan rehabiliteringssenter, prøver å legge til rette og variere aktivitetene slik at barn får flere muligheter til å delta i sosiale aktiviteter.

Nylig organiserte rehabiliteringssenteret utendørsaktiviteter for mer enn 20 barn og deres foreldre. Aktivitetene var i en stor park, og flere frivillige var med for å hjelpe til. Barna spilte og lekte med hverandre, mens foreldrene fikk slappet av og hentet nye krefter.

En av mødrene har en tre år gammel sønn med cerebral parese, og hun sier: – Det er ikke lett for meg å ta med barna til parken alene. Den største utfordringen er transporten med rullestol. Jeg setter veldig stor pris på aktivitetene som blir arrangert her.

For de frivillige var det mye lærdom på en dag som denne. Frivillig medarbeider og sykepleier Xiao Mei sier dette: – Tidligere har jeg kun lest om cerebral parese i en lærebok, i dag forstod jeg virkelig hvordan det er å være foreldre til et barn med funksjonshemning. Neste gang vil jeg involvere foreldrene enda mer i aktivitetene, avslutter hun. n YINGHONG CAI

Kina

x

#3 27

FOTO: PHAM THI XUONG HUONG

Verste tørken på 100 år «Jeg har mistet 80 % av avlingen, nå har vi ikke nok vann til geitene, kua eller oss selv.» Phan Hoang Minh bor på øya Tan Phu Dong som ligger i munningen på Mekongelva i det sørlige Vietnam. Han dyrket sitrongress som han skulle selge, men nå er investeringen tapt. Tidligere kunne de samle gress gratis rundt på øya for å gi til geitene og kua, nå er det ikke mer igjen og de må kjøpe strå i stedet.

Vietnam opplever den verste tørken på 100 år, og det er de fattigste og mest sårbare som blir hardest rammet. Misjonsalliansen gjennomførte nylig en undersøkelse på Tan Phu Dong, og resultatene er urovekkende. Alle innbyggerne i 71 % av de kommunene Phu intervjuede Tan og Phu Dong har mistet hele mangler ferskt avlingen sin, og drikkevann, rent resten har mistet vann til personlig over halvparten. bruk, husdyrhold og landbruket.

De er omgitt av vann på alle kanter, men det inneholder salt fra havvannet som trenger inn i elva. Normalt har de saltinntrenging seks måneder i året, men hittil i år har det vart i åtte måneder. Det er varmere enn vanlig, og regntiden er forsinket. Det er de ustabile globale værforholdene, forårsaket av en uvanlig sterk El Nino, som får hovedskylden for tørken. Selv

28

#3 #3/2016 Vietnam

om situasjonen i år er ekstrem, har vi sett en gradvis forverring i områdene vi jobber i. Deltaet påvirkes også av massive utbygginger av demninger i hovedsaklig Kina og Laos, som reduserer vannmengdene nedover i elven og forstyrrer det naturlige kretsløpet i regionen.

71 % av de intervjuede har mistet hele avlingen sin, og resten har mistet over halvparten. Tap av avlinger fører også til at de aller fattigste uten egen jord ikke får sitt vanlige sesongarbeid i innhøstingsperioden. De mister dermed den lille sikre inntektskilden de har. Mangelen på vann har også ført til at drikkevann her ute koster 10–15 ganger mer enn i byene.

Vietnamesiske myndigheter har nå lovet å levere drikkevann til de mest utsatte områdene i Mekong, men problemet er at de fattigste ikke har noe sted å lagre det. Derfor har Misjonsalliansen lovet å hjelpe med over 150 vanntanker på opptil 2000

liter i de mest utsatte områdene vi jobber i. Ved et strengt minimumsforbruk kan 2000 liter gi en familie på fire nok vann til matlaging og drikke i opptil fem måneder. Vanntankene er et ekstraordinært hjelpetiltak, men med en garantitid på ti år vil familiene kunne bruke de til å samle regnvann i de kommende årene. Misjonsalliansen fortsetter med det langsiktige arbeidet for å styrke levekårene for de mest utsatte i området.

Phan Hoang Minh planlegger hvordan han skal unngå å bli rammet på samme måte i fremtiden. Han planlegger å endre produksjonen fra sitrongress til vanlig gress som tåler saltinntrenging bedre. Det gresset vil han bruke som fôr til flere geiter.

I tillegg vil han bygge en enkel oppsamlingsdam for regnvann som vil være nok til å vanne gresset gjennom tørkeperioden. n PHAN TRAN HONG THAM OG KÅRE RØNNINGEN

FOTO: VU MINH HA

Inkluderende utdanning til etterfølgelse

Mikrofinans, nytter det?

Truong Thi Nga har vært kunde i MOM i litt over tre år. I 2013 fikk hun 1500 kroner i lån slik at familien kunne starte å ale opp ender. Året etter fikk hun et litt høyere lån og bestemte seg for å utvide til å dyrke tusenfrydblomster. På litt over tre år har familien kommet seg over den lokale fattigdomsgrensen, og de klarer å betale sønnens skolegang samt at de har fått råd til å oppgradere huset med solide murvegger og flisgulv. Nå sparer de til å bygge et solid tak.

Historien til Truong er bare en av mange suksesshistorier fra mikrofinansarbeidet i Vietnam. Det startet som et lite prosjekt med 310 kvinner i 2003. Nå, 13 år etter, er det over 42.000 kvinner som har lån gjennom MOM. Å låne ut penger til så mange som mulig er ikke noe mål i seg selv, og det er heller ingen garanti for at kundene får et bedre liv. Vi vil vite at det fører til en bedring i livssituasjonen for familiene som deltar. Over flere år har vi fått veldig gode tilbakemeldinger på at dette fungerer. Kvinnene sier at de får bedre levekår, flere får tilgang til vann, sanitære latriner, familiens inntekt og verdier øker og standarden på husene deres er bedre. Tilgangen til rent drikkevann blant mikrofinanskundene økte fra 62 % i 2014 til 75 % i fjor.

Lånene er små, og hver enkelt inntektsøkning kan se liten ut for oss i Norge, men effekten over tid er veldig positiv for de det gjelder. For de fleste kvinnene er MOM den første muligheten de har til å få lån, og, minst like viktig; den første kilden til sikker sparing. MOM er en stabil, sikker og godt priset tjeneste i forhold til de lokale lånehaiene som ofte er eneste alternativ. De som har hatt lån i flere år rapporterer også om en mye større inntektsøkning enn nye kunder. For tre år siden introduserte MOM og Misjonsalliansen en ny og bedre måte å måle livssituasjonen og inntekten til kvinnene som deltar i prosjektene. For 2015 så vi at det var en betydelig forbedring for tredje året på rad. I fjor intervjuet MOM også alle kvinnene som sluttet som lånekunder. 9 av 10 sa at de hadde økt levestandarden sin, og den største andelen (42 %) sa at de sluttet fordi de ikke trengte lån lenger. I 2014 levde omtrent halvparten av kvinnene under fattigdomsgrensen på 2,5 USD per dag/person. Denne andelen var sunket til under én av tre i 2015. n VU MINH HA OG KÅRE RØNNINGEN

Nguyen Khoa Nguyen ble født i april 2012, og han fikk diagnosen Aspberger syndrom 14 måneder gammel. Da han var tre år, kunne han ikke snakke, og han hadde utagerende atferd. Han hadde gått ett år i barnehagen og lekte med vennene sine, men han manglet fremdeles språk, og han og læreren forsto ikke hverandre. I august 2015 ble foreldrene til Nguyen rådet til å ta kontakt med ressurssenteret som Misjonsalliansen samarbeider med i byen My Tho i Mekongdeltaet i Vietnam.

Etter dette har Nguyen og foreldrene kommet til ressurssenteret én time to ganger i uken, resten av tiden går han i den lokale barnehagen. Allerede etter et halvt år sier foreldrene til Nguyen at utviklingen har vært over all forventning. Han har utviklet språket sitt og kan si flere ord. Han leser enkle ord og tall, viser evne til risikovurdering og har mange forbedringer både sosialt og atferdsmessig. Nå liker han å bli med foreldrene på supermarkedet og hjelpe til.

I januar arrangerte Misjonsalliansen en konferanse sammen med utdanningsmyndighetene i Tien Giang, provinsen hvor vi jobber med Inkluderende utdanning for barn og unge med funksjonshemninger. Deltakerne var utdanningsmyndigheter fra andre provinser i Mekongdeltaet, som vurderer å kopiere arbeidet som er gjort i Misjonsalliansens prosjekter. Faren til Nguyen fortalte historien til sønnen på denne konferansen.

Han mener det er viktig at foreldrene er klar over sin egen rolle, kjenner barnas rettigheter, behov og evner slik at de kan følge opp lærerne og de lokale skolene.

Hittil har Misjonsalliansen jobbet med inkluderende utdanning i to provinser som dekker nesten 3 av 20 millioner mennesker i Mekongdeltaet. Vi ønsker at flere myndigheter skal høre på faren til Nguyen slik at barna med funksjonshemninger i hele Mekongdeltaet kan bli inkludert i utdanningssystemet og resten av samfunnet. n TRAN BAO MINH

Vietnamx

#3 29

Misjonsalliansen på sommerturné Misjonsalliansen tar ikke sommerferie! Vi skal reise rundt og være til stede på flere stevner og festivaler denne sommeren. Vi har samlet et fantastisk team som skal stå på stand, fortelle om Misjonsalliansen og møte nye og gamle givere. Vi håper du kommer innom vår stand hvis du er på følgende festivaler og stevner:

Spekter, 24.–28. juni Fra 24. til 28. juni er det tid for historiens første Spekter. KFUK – KFUM har etter mange gode år på Gjøvik valgt å flytte organisasjonens store sommerfestival for ungdom til Kalvøya i Bærum. Spekter er en tverrkirkelig møteplass med store muligheter og med en bred målgruppe som konfirmanter, ungdommer og Unge Voksne. Spekter skal ha fokus på kultur gjennom musikk, dans, drama, idrett og generell ungdomskultur.

Sør Cup, 25.–29. juni Fotballfestivalen på Sørlandet. Et av Norges største idrettsarrangementer for gutter og jenter fra syv til nitten år.

I flere år har fotballturneringen samlet inn penger til Fotball Krysser Grenser i Ecuador, og hvert år deltar et lag fra Misjonsalliansens prosjektområder i Guayaquil. I år er det et jentelag som kommer til Sørlandet for å spille fotball.

Oase, 12.–17. juli I 2016 er OASE tilbake i Fredrikstad. OASE er en kristen inspirasjons- og fornyelsesbevegelse for kristne i Norge. OASE er et stort arrangement som samler mellom 3000 og 5000 deltakere, de har eget opplegg for ungdom og barn. OASE er fylt med lovsang, taler, seminarer og bokbad.

30

Litt på siden #3/2016

Skjærgårds Music & Mission Festival, 5.–10. juli Skjærgårds er for deg som elsker musikk! Skjærgårds er den største kristne musikkfestivalen for ungdom. På Risøya ved Tvedestrand vil du oppleve møter, konserter, aktiviteter, seminarer og skikkelig sørlandssommer. Festivalen er for ungdom i alderen 15–30 år, og det er en festival du sent vil glemme.

Visjon, 20.–24. juli Visjon er Frikirkens store sommerfestival på Stavern Folkehøyskole, Fredtun.

Visjon har blitt arrangert siden 1982 og har hatt som mål å begeistre og fornye frikirkemedlemmer i alle aldre.

Krik Arena, 9.–14. august Arena er en av Kristen Idrettskontakts største leirer og er for ungdom mellom 16 og 22 år. Leiren finner sted på Dvergsnestangen utenfor Kristiansand.

På Arena er det lovsang, møter, sosialt og ulike idrettsaktiviteter. Kristen idrettskontakt ønsker å bevare, inspirere og vinne idrettsfolk til et kristent liv både i idrettslag og menighet.

Skjærgårdssang, 12.–14. august Skjærgårdssang blir arrangert i Langesund og er en helg med god musikk, møter og åndelig fellesskap. Her finner du et bredt utvalg av sang og musikk, fra Gospel til Gaither, fra salmer til bedehussang. Formålet er gjennom dette å løfte frem evangeliets budskap til håp og fornyelse.

Øygospel, 26.–29. mai Øygospel blir arrangert på Flekkerøya. I år er arrangementet helt gratis!! I løpet av helgen vil det bli flere konserter. Det vil også bli holdt seminarer, møter og en gudstjeneste.

Av Fride Maria Listrøm Næsheim

x Litt på siden

31

til bistand

Ii familiens nvesterer framtid

Før måtte Paulina være borte fra barna tolv timer hver dag for å få endene til å møtes. Med mikrokreditt fra Misjonsalliansen fikk hun råd til å starte hjemmebakeri og et helt nytt liv.

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

32

Reportasje M #3/2016

Reportasje M

Reportasje M

x #3/2016

33

>

34

Paulina Laura Apaza står på kjøkkenet med yngstedatteren ved siden av seg. Lille Sharay på fem år ble født med en hjertefeil, og ingen trodde hun skulle overleve de første ukene. Legene våget ikke operere, det var for risikabelt.

De sendte Paulina hjem med veslejenta og håpet det beste. Nå kikker Paulina takknemlig ned på datteren som står ved siden av henne i det lille bakeriet hjemme på El Alto. Sharay klarte seg. Og i dag er hun frisk.

– Det er et mirakel, sier Paulina med et smil mens hun vasker opp etter dagens arbeid. Hun baker empanadas – de ostefylte bakervarene som er hverdagsmat i hele Latin-Amerika – og selger dem som lunsjmat til tre lokale skoler i nabolaget.

– Jeg er oppe klokka seks hver morgen for å sette deigen. Nå selger jeg 150 empanadas hver dag, er mye mer hjemme hos barna – og tjener bedre enn jeg gjorde før, forteller Paulina.

Hun er takknemlig for lånet fra Diaconia FRIF som gjorde det mulig for henne å kjøpe den kostbare, gassdrevne bakerovnen som hun trenger for å bake nok hjemme.

– Jeg jobbet i et strikkeverksted før, på den andre siden av byen. Da måtte jeg dra åtte hver morgen og var ofte ikke tilbake hos barna før åtte-ni om kvelden. Jeg måtte betale en dagmamma som tok seg av dem, men det var ikke lett å finne andre jobber.

Derfor bestemte jeg meg for å begynne for meg selv.

På den andre siden av byen, en time tidligere, står vi på kjøkkenet til trebarnsmoren Claudina Esposo.

Hun drømmer om å åpne lunsjkafé i familiens hus som hun og mannen har bygget selv – med hjelp av mikrokreditt fra Diaconia FRIF, Misjonsalliansens mikrofinansinstitusjon i Bolivia.

– Jeg elsker å lage mat, og det er ingen andre spisesteder i nærheten. Vi må lage en åpning i muren ut mot gata og kan servere folk på gårdsplassen.

I dag selger jeg sko fra boden min på markedet inne i sentrum på torsdager og søndager. Nå vurderer vi å ta opp et lån hos Diaconia FRIF for å starte matservering her. Med kafédrift hjemme kan jeg ha arbeid hele uka, sier Claudina.

Mannen og eldstesønnen er snekkere og arbeider ute av byen på et bruprosjekt. Det er stille i gata utenfor familiens hus, men noen kvartaler unna står biltrafikken tett i gatene oppe på høylandspla-

#3/2016

Reportasje M

tået over La Paz. I bykjernen vrimler det av folk på fortauene, det summer av byliv og handel og prat.

Her på fire tusen meters høyde er vi midt i El Alto – den raskest voksende byen i landet.

For femti år siden var dette en landsby med ti tusen innflyttede bønder. I dag er de blitt over én million innbyggere her. Mange av dem er her på leit etter et bedre liv – borte fra landsbygda og fattigdommen der. Men det er ikke enkelt å skape noe nytt med tomme hender.

Det vet Claudina, og det vet Paulina. De kjenner ikke hverandre, de bor på hver sin side av El Alto – og de lever forskjellige liv. Men de har én ting felles: De har skapt sin egen arbeidsplass med lån fra Misjonsalliansens mikrokredittinstitusjon Diaconia FRIF. Claudina lånte penger for å kjøpe det første varelageret til den lille skoboden på markedet. Paulina lånte for å få råd til å bygge opp det lille bakeriet hjemme. Begge klarer å betjene avdragene, begge har fått hjelp til å planlegge og styre driften – og begge får jevnlig besøk og oppfølging av lånekonsulentene fra Diaconia FRIF. Men for 25 år siden hadde dette vært umulig for Claudina og Paulina. Den gang hadde ikke fattigfolk en sjanse til å få lån. Rentene var det dobbelte av i dag, og ingen ville ta sjansen på å gi kreditt til småbarnsmødre uten sikkerhet.

Så kom Misjonsalliansen på banen, med fem personer som i 1991 etablerte Diaconia FRIF – en institusjon som skulle gi gunstige lån til fattigfolk med gode forretningsideer.

På denne måten kunne de hjelpe seg selv ut av fattigdommen ved å ta i bruk evner og muligheter til å skape bærekraftige virksomheter i lokalsamfunnet.

Og de kom. Skomakere, sjåfører, bønder, selgere, bakere og skreddere. Folk som aldri hadde hatt muligheten til å skape noe eget, fikk låne penger til å starte for seg selv – og kyndig opplæring på veien. En tett oppfølging er viktig for å holde ferske gründere på stø kurs, slik at de får inntektene som trengs for å kunne betale tilbake. > GJØR DET SELV. Paulina Laura Apaza og barna har ingen luksus i hverdagen, men at mamma fikk skape sin egen jobb hjemmefra gjør livet mye bedre.

Reportasje M

#3/2016

 35

NYE MULIGHETER.

> – Det var tøft den første tida etter at jeg lånte til varelageret med sko, forteller Claudina.

– Jeg leide meg plass på markedet og begynte å selge, samtidig som jeg fikk et kurs fra Diaconia FRIF i hvordan jeg kunne forvalte inntektene på en god måte. Det hjalp, og jeg har alltid betalt avdragene mine i rett tid.

– Hva var det som gjorde at du valgte å gå til Diaconia FRIF? – Jeg kjente til dem gjennom andre i familien og likte at de er en kristen organisasjon. Da jeg lånte der for første gang – det er 14 år siden nå – så bodde vi hos svigerinnen min. Hun har fem barn selv, og jeg laget mat der som jeg solgte fra en kjerre på markedet.

Jeg ønsket å begynne med noe som ga litt mer inntekt og valgte å satse på sandaler og sko. Det fikk jeg til takket være lånet fra Diaconia FRIF. Siden har vi tatt opp flere smålån, for eksempel til dette huset, som mannen min har bygget med svært mye egeninnsats.

36

#3/2016

Reportasje M

Claudina Esposo og familien leide rom hos svigerinnen. Nå har de bygget eget hus ved hjelp av mikrolån fra Diaconia FRIF. Claudina tar oss med inn i en åpen første etasje. Det kommer til å ta noen år før huset er helt ferdig. Det er fortsatt jordgulv i hovedrommet vi kommer inn i, og oppe i stua i andre etasje er det bare tepper som er lagt på betonggulvet.

– Vi sparer til parkett i stua og vil gjerne bygge ut kjøkkenet for å starte servering. Da må vi nok inn til Diaconia FRIF for å søke om et lite lån til, sier Claudina med et smil.

Også hos Paulina og barna ser framtida lysere ut. Lånekonsulenten fra Diaconia FRIF har nettopp vært innom for å sjekke at bakeriet er riktig utstyrt og alle kravene innfridd. Målet er å hjelpe låntakerne til å lykkes med prosjektene sine, slik at de i framtida kan stå helt på egne bein økonomisk.

Men det viktigste for Paulina handler ikke om penger. Det handler om familien: – Nå som jeg kan jobbe hjemmefra er jeg roligere, og enda viktigere: Barna er mye roligere og gladere.

DIAKONAL TANKE. Målsettingen med Diaconia FRIF er å bekjempe fattigdom ved å låne ut små beløp til de som ikke får lån i vanlige banker.

Dette er Diaconia FRIF ■■

■■

■■

■■

■■

Stiftelse grunnlagt av Misjonsalliansen i Bolivia i 1991. Alle 550 ansatte, direktøren inkludert, er bolivianere Forvaltes av Alliance Microfinance (AMAS), som er Misjonsalliansens eget, norgesbaserte mikrofinansselskap

■■

■■

Bekjemper fattigdom ved å gi små og gunstige lån til fattige som ikke innvilges kreditt i de vanlige bankene Mikrokreditt gis i hovedsak til etablering eller utvidelse av småbedrifter, samt bygging eller utvidelse av bolighus Har i dag rundt 70 000 kunder som til sammen har tatt opp 117 millioner dollar i lån hos 58 filialer spredt over hele Bolivia Diaconia FRIF har en diakonal profil: Sårbare grupper prioriteres, kvinner og kvinnefellesskap er viktige låntakere De som betaler avdrag i tide, belønnes med lavere rente og etterhvert mulighet til å få låne større beløp

Reportasje M

#3/2016

37

Vil utdanne framtidas bankledere Nils Atle Krokeide:

Nils Atle Krokeide er økonomen som på 1980-tallet bestemte seg for å bli misjonær. Noen år senere kom han, sammen med noen andre, opp med ideen og konseptet som i dag er Diaconia FRIF. Nå er han tilbake i Bolivia for å bistå stiftelsen med den krevende overgangen til fullregulert finansinstitusjon (se også faktaboksen på forrige side).

– Vi har sagt at vi en dag skal låne ut like billig til fattigfolk som de store bankene kan låne ut til rikfolk.

Det er fortsatt målet, men først må vi gjennom en stor omstilling og effektivisering, forteller Nils Atle Krokeide.

Som følge av myndighetenes nye krav skal Diaconia FRIF gå fra å være en ideell stiftelse til å bli fullregulert finansinstitusjon.

– Det krever en effektivitetsforbedring på 15 prosent hvert år framover, og det må vi klare – selv om

Tøffe krav og stor omstilling ■■

■■

■■

■■

■■

■■

38

I 2008 bestemte den bolivianske sentralbanken at alle mikrokredittinstitusjonene enten må bli fullregulerte finansinstitusjoner – eller slutte Full regulering betyr blant annet at Kredittilsynet bestemmer rentenivå, hvem de kan innvilge lån til og til hvilke formål de kan låne ut penger En ny og unik finanslov fra 2013 krever at alle bankene må bidra til sosial utvikling ved å låne til bestemte formål til lovbestemt rente Halvparten av finansinstitusjonenes utlån må ifølge finansloven rettes mot sosial boligbygging (til 6 % rente) eller produktiv sektor (til 11 % rente) Disse rentenivåene er lavere enn det Diaconia FRIF har på sine utlån i dag og tar ikke hensyn til de reelle kostnadene som de har på sine lånekunder De vanlige bankene har halvparten av inntektene sine fra overføringer og garantier. Mikro-

#3/2016

Reportasje M

■■

■■

■■

■■

finans har 99 prosent av inntektene fra sosial lånevirksomhet Diaconia FRIF har mange fattige lånekunder ute på bygda med små lån som må følges opp tett. Mange av dem er sjanseløse på å få lån i vanlige banker Heldigvis vokser Diaconia FRIF raskt: De siste årene har de sett 30 % årlig vekst både i antall kunder, antall utlån og geografisk ekspansjon Den solide veksten – kombinert med effektivisering og sektorens allerede laveste administrasjonskostnader – gjør det mulig å innfri myndighetenes krav Diaconia FRIF er innvilget en overgangsperiode for å bli en fullregulert finansinstitusjon og innfri alle kravene i finansloven. Rentekravene må innfris innen 2020

de nye reglene rammer oss hardt. Vi har allerede de laveste administrasjonskostnadene i sektoren – rundt 10 prosent – og vi har en kundemasse som krever langt tettere oppfølging enn de vanlige bankene har. Men heldigvis har vi i flere år vokst mye, og det økte volumet hjelper oss nå.

Da Diaconia FRIF ble etablert i lavlandet i 1993, var det nesten ikke konkurranse på markedet for smålån til vanlige folk. En kjent institusjon drev utlån til 50 prosent rente. Da Diaconia FRIF kom, sank rentenivået til det halve.

– Nå ser vi at konkurransen er tøff i byområdene, med lånerenter ned på 13 prosent. Men ute på bygdene er vi fortsatt alene mange steder, fordi det er et kostnadskrevende marked å betjene. Men vi har mobile bankboder med motorsykkel og PC og leverer banktjenester på markedsplassene der folket er.

Der kan vi også utbetale alderstrygd, noe som før krevde en dagsreise hver vei inn til byen. Senest i

ERFAREN:

forrige uke kom en ordfører fra Titicaca og tryglet oss om å starte opp der også. Vi trengs, men for å overleve må vi nå tilpasse oss nye regler og bli en fullregulert bank.

Nils Atle Krokeide tenker langt fram – og ser en avgjørende verdi i at Diaconia FRIF bevarer sine opprinnelige, diakonale verdier også i framtida.

Løsningen er utdannelse, mener han.

– Bolivia er ledende innen mikrofinansfaget i Latin-Amerika, men du finner ikke et akademisk lederprogram på dette feltet som er forskningsbasert og faglig solid. Derfor har vi startet et masterprogram i mikrofinans med verdibasert ledelse for å sikre at våre nåværende og framtidige ledere forstår og tar vare på de opprinnelige målsettingene. Nå har vi 40 studenter inne i et program som er godkjent av undervisningsdepartementet her, og hvor Diakonhjemmet i Oslo bidrar med den delen som handler om verdibasert ledelse. n tsjili@misjonsalliansen.no

Nils Atle Krokeide har vært med i mikrofinanssatsingen helt fra den spede begynnelsen.

Reportasje M

x #3/2016

39

40

Portrett   #3/2016

Portrett

Ecuador mister fotfeste

F ra business til bistand Ii familiens nvesterer

AMAS har fått ny leder. Misjonsalliansens mikrofinanssatsing er blitt et stort og komplekst selskap med en total forvaltningskapital på to milliarder kroner. Svein Arne Lende skal lede arbeidet fra kontoret i Kristiansand. > Tekst: Oddmund Køhn Foto: Malin Jacobsson Weydahl

framtid

Portrett

x #3/2016

41

>

LANGE LINJER. Lende er godt kjent med misjon, oppDen unge familien endte etter hvert opp i Kristivokst på Nærbø og i Etiopia, der foreldrene var ansand i 2007, der også Svein Arnes svigerforeldre misjonærer for Norsk Luthersk Misjonssamband hadde slått seg ned. Det hadde ordnet seg med hus, (NLM). – Både foreldrene og besteforeldrene mine jobb og barnehage. – Jeg begynte i Aker Kværner var misjonærer i Etiopia, så jeg står i en lang tradi- som etter hvert byttet navn til Aker Solution og sjon, forteller han. som igjen byttet navn til MHWirth. Men arbeidsSvein Arne er siviløkonom fra Handelshøyskolen giveren var den samme. Jeg jobbet som prosjekti Bergen. Under utdannelsen tok han et avbrekk leder og avdelingsleder, med oppfølging av rigger og dro til Chicago og studerte «Tro og kultur» ved i drift og med eksterne produksjoner, blant annet Trinity International University. – Jeg ville ha en i Polen og i Østen. pause fra økonomistudiene og fordype meg i krisPå nytt tok Svein Arne Lende et avbrekk. Han og tendommens møte med postmoderne kultur og Anne Margrethe hadde nå tre barn, og i 2011 dro filosofi. Etter halvannet år dro jeg hele familien til Etiopia, stedet de tilbake til Bergen og gjorde ferdig begge hadde et så sterkt forhold til.

En kombinasjon av det siste året på handelshøyskolen, – Jeg hadde vært i Aker i fire år og eventyrlyst, intersier han. ville søke litt mål og mening og gjøre Svein Arne Lende hadde lenge esse for bistand og noe annet. En kombinasjon av evenvært interessert i bistand og næ- for Etiopia gjorde at tyrlyst, interesse for bistand og for ringsliv, trolig på grunn av både vi hoppet på denne Etiopia gjorde at vi hoppet på denne bakgrunn og interesse for øko- muligheten. muligheten. Jeg var stedlig represennomi. – I løpet av det siste året av tant for Kirkens Nødhjelp, og vi jobøkonomiutdannelsen valgte jeg å bet med store prosjekter innenfor fordype meg i disse fagområdene, og på grunn av blant annet rent vann, lokalsamfunnsutvikling, fred oppgaven jeg skrev og veilederen jeg hadde endte og forsoning. I løpet av denne tiden hadde vi også jeg opp i Norad etter studiene. Norad skulle ha inn stort fokus på bekjempelse av kjønnslemlestelse. en ny, ung siviløkonom til forvaltningen av noen støtteordninger for norske bedrifter som ville in- EN ANNERLEDES BANK. Etter to verdifulle år i Afrika reiste familien tilbake til Kristiansand og Svein Arne vestere i utviklingsland. til tre nye år i HMWirth. Men nå står nye muligheter TILBAKE TIL RØTTENE. På denne tiden var Svein Arne og utfordringer foran ham. Det skal fra nå av handle blitt gift. Anne Margrethe er også vokst opp i Etiopia, om økonomi, næringsutvikling og bistand. og nå studerte hun medisin i Bergen. De ventet sitt – Jeg har opplevd det meningsfylt å drive utviførste barn, og pendlingen mellom Bergen og Oslo klingsarbeid og tradisjonell bistand. Det gjøres mye ble for slitsom. Han vendte tilbake til vestlands- bra, men noen ganger kan det skapes avhengighet byen, og nå fulgte fire år som administrasjonsleder hvis alt skjer på giverens premisser. Det ligger både i Salem, forsamlingen til NLM. – Studentarbeidet forventninger og forpliktelser i det å motta penger. i Bergen vokste seg stort, og det ble behov for å Men nå skal jeg ta utgangspunkt i næringsutvikling finne nye lokaler. Jeg fikk blant annet jobbe med og være med og skape noe som bærer seg selv; jobbe dette prosjektet, og vi fikk nye store lokaler midt med lønnsomme banker som setter folk i sving, sier i Bergen som vi kunne kombinere med utleie og Lende og utdyper hva han tenker om det å jobbe med større konferanser. med diakonale mikrofinansinstitusjoner. >

Etter kort tid som daglig leder i AMAS dro Svein Arne Lende til Bolivia, stedet der Misjonsalliansens første mikrofinanssatsing startet opp. – Det var spennende å møte banken i Bolivia, forteller Svein etter besøket. – Diaconia FRIF og ledelsen er stolte og dedikerte, og den diakonale siden av driften kommer tydelig fram.

42

#3/2016

Portrett

Portrett

x #3/2016

43

Svein Arne Lende møtte flere lånekunder, blant annet denne kvinnen som hadde hatt flere lån i banken. Hun hadde kjøpt vev og fått god omsetning fra næringsdriften sin. Hun hadde også pusset opp huset sitt.

I løpet av noen få hektiske dager i Bolivia møtte Svein Arne ledelsen av banken og fikk snakke med flere av de ansatte. – Det er god kredittkultur i organisasjonen, og lånekonsulentene følger opp kundene på en tett og god måte, sier han.

> – AMAS har annerledes banker og har et klart diako- ha inntekt og drive med profitt, for vi driver med nalt formål, og det skal vi bli målt på. Hvis vi ikke mye større risiko. Vi har jo ikke særlig god sikkernår de fattige og de marginaliserte, ja, så er det sik- het i en del av disse lånene. kert andre som kan drive bankvirksomhet bedre Svein Arne Lende skal nå gjøre seg mer kjent enn oss på andre premisser. Men hvis vi skal eksistere med de fire bankene til AMAS, og det første besøog nå ut til flere mennesker, må vi ket gikk til Bolivia. – Jeg har skjønt Nå skal jeg jobbe drive økonomisk forsvarlig. at de fire bankene vi har er veldig med lønnsomme forskjellige i struktur og natur og DIAKONAL VERDIKJEDE. AMAS skal måten de er organisert på. I Bolivia banker som setter ikke drive en lønnsom bankvirk- folk i sving. har de lange tradisjoner og har holdt somhet for at Misjonsalliansen skal på i 25 år. Diaconia FRIF er en stor kunne ta ut utbytte og bli rike på bankdriften. Hen- bank med stort lokalt «eierskap» og tydelig idensikten med mikrofinansvirksomheten er å nå lengre titet blant staben som jobber i den. Banken driver ut til nye mennesker. Lende fortsetter: bra og målrettet, og jeg får god mulighet til å lære – Det er en hårfin balanse mellom å være lønn- mer om virksomheten og til å forstå DNA-et i denne som og drive økonomisk forsvarlig og samtidig banken. Jeg har gledet meg til å få treffe lederne og ha et så lavt rentenivå som mulig. Vi skal hjelpe styret, lånefunksjonærer og lånekunder og se hvormennesker, og da skal vi ikke påtvinge dem større dan denne verdikjeden henger sammen, sier den nye belastning enn de allerede har. Men vi er nødt til å lederen i AMAS. n oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

44

#3/2016

Portrett

Bønnen når fram Ved innseilingen til min barndoms by, Kragerø, lå det før en stor klokkebøye. Det var mange slike som lå oppankret langs kysten. De var plassert der for å varsle sjøfolkene.

Så lenge været var stille, lå klokken lydløs. Men når vinden blåste og bølgene slo, da banket hammeren mot klokkemalmen. Og klangen lød gjennom natt og tåke.

Jeg tenker at for mange mennesker er bønnen til Gud akkurat som klokkebøyene. I menneskehjertet er bønnens instrument alltid til stede, men det trengs ofte storm og skikkelig ruskevær for å få instrumentet til å klinge.

Utallige menn og kvinner har erkjent sannheten i Henrik Wergelands ord: «I sligt et Veir, da faar du Bønner, Gud!» Det er godt at vi kan be til Gud i all slags vær, i enhver livssituasjon. Likevel er det klokt å lære seg bønnens vei i gode dager. Bønneveien er trygg og god å gå. Om du er et voksent menneske i livets travleste arbeid, kan din barnebønn enda gi deg kraft og hvile når du trøtt går til ro etter dagens arbeid. Og Gud som er større enn alt, ser til ditt hjerte og hører din bønn. I all slags vær.

Mange av oss har erfart at det ikke alltid er like lett å be. Det kan være ulike grunner til det. Da kommer Bibelen oss i møte og forteller oss at vi alle har en forbeder, en som stadig går i forbønn for oss. Også når vi ikke orker å be. Jesus sier det slik til sine disipler: «Jeg ber ikke bare for dere, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg … » Jesus ber for deg. Han går i forbønn for deg. Og Bibelen forteller oss at Jesu bønn er særlig sterk når vi er svake. Tenk på Peter. Da den onde satte inn sitt angrep på ham, sier Jesus etterpå: ”Men jeg ba for deg».

Andakten er av Nils-Tore Andersen, tidligere generalsekretær i Misjonsalliansen og tidligere kirkerådsleder. x Ettertanke #3 45

Ett selskap – fire banker

T

Overtittel ittel Undertittel Antall kunder

Antall kunder

043 631

06 7 8 8 1

Gjennomsnittlig lånebeløp

Gjennomsnittlig lånebeløp

2260 USD

$

Total utlånsportefølje Antall kunder

43 631 98 589 5770 USD

Antall sparekonti

69 939

Totale innskudd

12 643 617

1692 USD

$

Total utlånsportefølje

114 825 267 USD

Gjennomsnittlig lånebeløp

$ 2260 USD Forsinket betaling

4,84 %

(par

30)

Total utlånsportefølje

98 589 577 USD

Banco D-MIRO

Antall sparekonti

69 939

Totale innskudd

*As of 2015-12-31

12 643 617

Forsinket betaling

God vekst til tross for4,84 fallende % (par 30) oljepris og høy dollarkurs

*As of 2015-12-31

Banco D-MIRO har hatt et år med svært god vekst, og banken har nå lånt ut nesten 100 millioner dollar til kundene sine. Banco D-MIRO er blitt kåret til en av de beste mikrofinansbankene i Ecuador, men vi jobber kontinuerlig med å bli enda bedre. Banken har fokus på å opprettholde sin diakonale og sosiale profil, og gjennom året jobbet vi med å tilby kundene andre finansielle produkter enn lån. I 2015 utviklet Banco D-MIRO nye, gode spareprodukter; det å kunne ha litt penger i reserve gjør mennesker mindre sårbare, noe som er viktig også for fattige mennesker.

Muligheten for sparing er blitt svært godt mottatt av markedet vi henvender oss til.

Samtidig som banken gjør det veldig bra, har de økonomiske forholdene og betingelsene i Ecuador blitt vanskeligere. Fallende oljepris og negativ utvikling for dollaren har fått store konsekvenser for landets økonomi og for våre kunder. Dette har ført til tøffere vilkår for driften. Banktilsynet i Ecuador har gjennomført en omfattende inspeksjon av D-MIRO. I løpet av ni måneder i 2015 gikk nærmere 20 personer fra banktilsynet gjennom alle deler av virksomheten. Dette har påført banken flere nye krav, og dermed også høyere kostnader.

Det er viktig for oss å framstå som en annerledes bank med fokus på de fattige og sårbare. Vi er stolte over at vi har en bank som tilbyr lån til de menneskene som trenger det aller mest; de som lever i stor fattigdom, har en funksjonshemning eller er smittet av hiv.

46

Mikrofinans

#3/2016

Forsinket betaling 1,42 % (par 30)

Diaconia FRIF Godt rustet for framtiden Mange mikrofinansbanker i Bolivia opplevde tilbakegang i 2015. Etter flere år med god vekst fikk også Diaconia FRIF merke at markedet er blitt mer utfordrende, men har likevel klart seg bedre enn de fleste andre banker og mikrofinansinstitusjoner. Til tross for at veksten ikke var like markant som tidligere, leverte Diaconia FRIF et godt resultat. Det tyder på en solid og god organisasjon som er i stand til å håndtere svingninger i markedet.

Det gir oss også en trygghet på at vi kan drive godt i mange år fremover, selv om det blir endringer i markedet eller i organisasjonsform. For også i 2015 har vi fortsatt arbeidet mot en omdanning av stiftelsen Diaconia FRIF til en regulert finansinstitusjon. Med stadig endringer i krav og retningslinjer har dette tatt mer tid enn forventet, men vi håper og tror at vi i løpet av 2016 vil ha etablert en ny bank og at Diaconia FRIF kan fortsette det gode arbeidet de gjør. Diaconia FRIF har nå lånt ut godt over 114 millioner dollar til kundene sine – noe som betyr at stadig nye mennesker får en sjanse til å skape seg et bedre liv.

Nils Atle Krokeide som har fulgt utviklingen av Diaconia FRIF helt fra begynnelsen av og hatt et særskilt ansvar for banken etter opprettelsen av AMAS, har bosatt seg i Bolivia som utsending for Misjonsalliansen. Han er nå styreformann i banken og har et særlig ansvar for å sikre en god prosess fram mot en omregulering.

Antall kunder

Antall kunder

040 1 7 4

000 4 90

Gjennomsnittlig lånebeløp

Gjennomsnittlig lånebeløp

182 USD

804 USD

$

7 537 518 USD

393 996 USD

7 537 518 USD

MOM

Forsinket betaling % (par 30) *As of 2015-12-31 Antall kunder 0,43

*As o

Gjennomsnittlig lånebeløp Antall sparekonti

40 791 Totale innskudd

2 789 365

Forsinket betaling

Kvinnebank0,09 med kunder par 30) % (40 000

38 901

000 4 90

Gjennomsnittlig lånebeløp

Total utlånsportefølje

Totale innskudd

2 789 365

040 1 7 4 182 USD

568

Totale innskudd

Forsinket betaling 0,09 % (par 30)

$

Antall sparekonti

40 791 Total utlånsportefølje

Total utlånsportefølje

Antall kunder

$

Antall sparekonti

*As of 2015-12-31 Gjennom flere år har MOM kunnet vise til meget gode resultater, og kvinnebanken har nå passert 40 000 kunder. MOM er et «Social Fund» eiet av Women’s Union (45,61 %), Misjonsalliansen (45,10 %) og Tien Giang Provincial Lottery (9,29 %). Helt fra starten har hensikten og visjonen med tiltaket vært å bedre livssituasjonen til utsatte og fattige kvinner i Mekongdeltaet i Vietnam.

Mikrofinansinstitusjonen i Vietnam jobber tett sammen med den lokale partneren «Women’s Union», og sammen har vi utviklet en mikrofinansinstitusjon med en unik og effektiv driftsmodell. Samarbeidet med Women’s Union fungerer svært godt og har skapt en driftsmodell som sikrer lave kostnader og en høy kvalitet på tjenestene. Dette gjør at mange fattige kvinner på landsbygda i Vietnam får hjelp! Etterspørselen etter lån er fortsatt stor, både i provinsen hvor vi er i dag, og også i andre provinser. For å kunne svare på denne etterspørselen trenger vi internasjonal finansiering.

Vi jobber kontinuerlig for at MOM skal få lisens som regulert mikrofinansinstitusjon. Organisasjonen er forberedt på en slik omorganisering og har gjort nødvendige tilpasninger til kravene som regulert institusjon.

Når dette er på plass, vil man kunne etablere MOM i flere provinser og få sikrere tilgang til kapital. I dag finansieres MOMs vekst hovedsakelig gjennom egne overskudd og Misjonsalliansens bidrag.

804 USD

$

Antall sparekonti

568

Total utlånsportefølje

393 996 USD

Diaconia MDI

Totale innskudd

38 901

Forsinket betaling

Fullverdig bank fra0,43 første dag 30) % (par

*As of 2015-12-31 I 2015 åpnet vi vår første mikrofinansbank i Liberia, og i mars tok Diaconia MDI imot sine første kunder. Banken tilbyr både små lån og spareprodukter. Åpningen av banken var en stor merkedag for AMAS og for de menneskene som har jobbet mot dette i flere år. Samtidig ble Liberia erklært ebolafritt, noe som var en viktig forutsetning for å kunne starte driften. Banken har en flott stab på plass, og for å sikre god kontroll i en sårbar startsituasjon har vi begynt i det små. Ved utgangen av året hadde banken ca. 500 kunder.

Liberia er et utfordrende land å drive mikrofinans i. Motivet til AMAS for å starte opp i landet er at fattige gründere og mennesker med pågangsmot skal kunne få mulighet og finansiell handlekraft til å skape noe nytt for seg selv, for familien sin – og for landet sitt. Liberia er et fattig land med en sårbar økonomi og med andre utfordringer enn de tre andre landene vi har banker i. Etter oppstarten har vi blant annet hatt noen utfordringer knyttet til logistikk og internettilgang.

Tania Paola Mendoza Casas fra Bolivia og med bakgrunn fra Diaconia FRIF har lagt ned et stort arbeid med opplæring i fag og diakonale verdier. Janne og Rune Øygard ankom Liberia i januar 2015, Rune er arbeidende styreleder, og det er viktig for framdriften av bankvirksomheten. Vi ønsker å være en aktuell og en nær, tilgjengelig bank for mennesker, og vi planlegger derfor å åpne nye filialer i aktuelle områder utenfor Monrovia sentrum.

Mikrofinans

x #3/2016

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

Sommergaven 20

16

HJELP MENNESKER RAMMET AV

JORDSKJELV I ECUADOR!

16. april rammet jordskjelvet. For barn og voksne som allerede har et utfordrende liv ble hverdagen nok en gang snudd på hodet. I de hardest rammede områdene har mikrofinansbanken vår D-MIRO mange lånekunder, flere av disse har mistet både hus og arbeidsplass.

Vi vil slette gjeld til de som har mistet alt, gi rente- og avdragsfrihet til dem som trenger å komme i gang igjen og gi nye lån til de som må bygge opp igjen fra bunnen av. Vi ønsker også å skreddersy støtteprogrammer for at folk skal få bygd opp hus og bedrifter igjen.

Benytt giro du har fått i posten eller

kontonummer 3000 16 00040 Merk med «Sommergaven»

r inni Les me t! blade