Tsjili 0416 screen

EEbarnehage n annerledes Ebarnehage n annerledes

n annerledes

F ra forakt til forsoning N N to

F F

barnehage ra forakt ra forakt til forsoning til forsoning 책r책r to skal skalblibli

N책r to ett ett

skal bli #4/2016

112. 책rgang

ett

Skolen er

i gang!

Send Fadder til 21 60 kr 275,- pr. mnd.

3

E n barnehage barnehage

Ebarnehage n annerledes En annerledes

F ra forakt til forsoning

grunner til kontingentø annerlede s

Overtittel F ra forakt 6 Reportasje XL Tittel N totil forsoning U ndertittel ra forakt ett tilårforsoning N to

40 Portrett

år skal bli

F

32 Reportasje M

ett

N E år to

skal bli

Vi tror på mennesker På siden 32

cuadorianske fotballjenter på 45 Ettertanke orgestur

Efotballjenter cuadorianske Nbli skal på Norgestur Da alt gikk skeis

ett

ans Mikrofin

14 Nyheter 46 En bank for framtiden 4

O

Innhold vertittel

#4/2016

En bank for framtiden

Overtittel

Møtepunkter for ildsjelene Utgiver Misjonsalliansen besøksadresse Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo postadresse P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040

Følg oss på

tsjili på ipad Last ned appen «issuu», søk opp «tsjili».

Få tsjili Send sms TSJILI til 21 60 eller se www.tsjili.no. Tsjili sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen.

Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@ misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00.

Redaktør Oddmund Køhn tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Fride Maria Listrøm Næsheim tlf 473 91 094 e-post fmn@misjonsalliansen.no Markeds- og innsamlingsleder Håkon Aandstad tlf 932 12 838 e-post hakon.aandstad@misjonsalliansen.no Ansvarlig redaktør Andreas Andersen tlf 934 29 975 e-post andreas.andersen@misjonsalliansen.no Konsept og design Oktan Alfa Grafisk design Klaus A. Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826 Forsidefoto: Fride Maria Listrøm Næsheim

«Du så meg når ingen andre så meg.

Du elsket meg når ingen andre elsket meg.

Og du gav meg navn. Jeg er ditt barn.

Din øyensten. Og du elsker meg.»

Ti jenter fra Guayaquils slumområder sang denne teksten under en gudstjeneste på Sørlandet. Jentene var plukket ut til å delta på Sør Cup, Norges nest største fotballcup. Etter mange års arbeid i de områdene de kommer fra, vet jeg en del om de oppvekstsvilkår som råder der. Fattigdom er mer enn mangel på inntekt, knapphet på materielle ressurser og fratatte muligheter. Fattigdom gir ondskapen fritt spillerom og fratar mennesker den trygghet og beskyttelse som samfunn, familie og venner skal gi. Det å se barn fra disse områdene synge om Han som ser dem og elsker dem, og om det håp som det gir for livet, rører meg dypt i hjerteroten. Samtidig blir jeg opprørt fordi det er så bunnløst urettferdig at millioner av barn blir født til liv under uverdige forhold. Barn som er like verdifulle som mine egne barn. Bare født på feil sted.

Så kjente jeg den varme, sitrende følelsen av glede og mening over å være en del av en organisasjon som i alt den gjør bidrar til å dele tro, bekjempe fattigdom og fremme rettferdighet.

I Misjonsalliansen er vi utålmodige i møte med den uretten vi ser. Derfor jobber vi for å engasjere så mange mennesker som mulig i det å stå sammen med de fattige i deres kamp. Gjennom Norges eldste – og så langt vi kan bedømme – beste fadderordning, kanaliserer tusenvis av nordmenn penger som effektivt omsettes i arbeid som virker og som kommer hele lokalsamfunn til gode. Misjonsalliansen nyter stor anerkjennelse for å være dyktige i det vi gjør og for å skape gode resultater der vi er. Når mindre enn 5 % brukes på administrasjon i Norge, gir det våre støttespillere en trygghet for at pengene som gis blir brukt der de skal.

Vi inspireres av å se hvordan våre givere lar sine verdier komme til uttrykk gjennom praktisk handling. Og vi inspireres av å se at det virker. Derfor har vi bestemt oss for at vi skal jobbe målrettet for å få mange nye faddere. Vi har fortsatt tusenvis av barn i land som Liberia og Kambodsja som ennå ikke har fått norske faddere. Det vil vi gjøre noe med.

For det første ønsker vi å utfordre alle våre nåværende støttespillere til å hjelpe oss med å nå målet om 1000 nye faddere innen utgangen av året. Gjennom å verve nye faddere er dere sammen med oss om å nå mange flere. For det andre ønsker vi å høres, synes og merkes. Sammen med lokale ildsjeler skal vi arrangere møtepunkter rundt om i landet hvor vi håper å treffe så mange som mulig av dere som leser dette bladet, og enda flere som ikke kjenner oss så godt. Vi vil utfordre menigheter, bedrifter og enkeltpersoner til å dra lasset sammen med oss.

Det er nå det gjelder. Vi har fantastiske muligheter til å vise mennesker at de er elsket, at de har verdi, at det finnes håp – og at Gud har mennesker på jorden som går Hans ærend for å sette mennesker fri fra fattigdom og lidelse.

Hva tror du at vi kan gjøre sammen for å få flere med i vårt livsviktige arbeid? Vi lar oss gjerne utfordre. n

DET VAR SÅ VIDT JEG KLARTE Å HOLDE TÅRENE TILBAKE.

Vi tror på dere!

av Andreas Andersen generalsekretær

Leder

#4/2016

5

6

#4/2016

Reportasje L

Ebarnehage n annerledes

F ra forakt til forsoning Familien til Carlo prøvde å overbevise alle rundt seg om at sønnen deres var normal. På Filippinene sliter barn med spesielle behov med å fungere i den offentlige skolen. For Gian og Carlo har barnehagen til Anna vært redningen. > Tekst og foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

Når to

L skal Reportasje bli Reportasje L

#4/2016

7

>

Utenfor Manila ligger Rizal, et område de hvor Misjonsalliansen har jobbet i mange år. Et av prosjektene her handler om inkludering av mennesker med funksjonshemninger, med et spesielt fokus på barn.

I prosjektene inngår fysioterapi, kursing av lærere og informasjon til foreldre. Et gjentakende problem er at skolen ikke har kunnskapen som trengs for å inkludere barn med spesielle behov.

Anna Marie L. Zonio jobber som lærer i en barnehage. I barnehagen går tre barn med spesielle behov. Hun har et stort hjerte for elevene sine og har med sin tilrettelegging gitt de et godt alternativ til vanlig skole. Barnehagen har akkurat flyttet, og hun viser stolt fram det nye bygget. Huset er fortsatt lite og enkelt, men det fungerer bedre enn det forrige bygget.

I dag skal Anna ta oss med for å møte to av elevene med spesielle behov. Først reiser vi hjem til gutten Carlo. Han bor i et lite hus sammen med mor og far, tante og søskenbarn. Huset består av to små soverom og et rom som fungerer som både gang, kjøkken og stue.

Huset er på rundt 15 kvadrat, og det er vanskelig å se for seg at det bor tre voksne og to barn her. Det er både trangt og varmt, en tv står i hjørnet og det er et par stoler å sitte på, men der det er hjerterom er det også husrom, og foreldrene til Carlo åpner opp og forteller om hverdagen i Rizal.

Moren til Carlo setter seg ned i en liten stol som egentlig er beregnet for barn. Carlo kommer og setter seg på fanget hennes, han hviler hodet mot brystet til moren og ser trygg ut der han sitter. Moren forteller at da Carlo ble født, måtte de være på sykehuset i tre måneder. Han ble født med tuberkulose, og dette har skapt store utfordringer for familien. Etter de tre månedene på sykehuset fikk familien vite at Carlo var et barn som var sent utviklet. Hverdagen består fortsatt av mye tid på sykehuset. En til to ganger i måneden må de reise

DER DET ER HJERTEROM, ER DET HUSROM.

dit for oppfølging. Legene har anbefalt familien å sette Carlo på medisiner resten av livet. Medisinen skal styrke immunforsvaret, men problemet er bare det at den koster 4000 pesos (ca. 700 kroner), noe familien ikke har råd til.

Carlo har kommet sent i gang med språk, og han er ofte hyperaktiv. Han er allikevel ikke det vi i Norge vil definere som funksjonshemmet, men et barn med spesielle behov. Det er flere grunner til at Carlo fortsatt går i barnehagen hos Anna. – Jeg merker at han forstår veldig mye når jeg forklarer det til han på en tilrettelagt måte. Jeg jobber veldig mye med at elevene skal respektere hverandre på tross av ulikheter, forteller Anna.

Drømmen til familien er at Carlo skal fullføre skolen, men for å få til dette må han begynne på vanlig skole. Problemet er at skolen ikke er tilrettelagt for barn som Carlo. Klassene er ofte store, og lærerne har ikke nok kunnskap eller tid til å tilrettelegge. De private skolene har gode tilbud, men det er for dyrt for familien. Dette er et problem som Misjonsalliansen ønsker å gjøre noe med. Derfor arrangerer de mange kurs i Rizal. Kursene går ut på å utruste lærerne ved de offentlige skolene, slik at den offentlige skolen blir et godt nok tilbud. For barn som Carlo handler det om å ha lærere som ser han og hans behov.

Carlo sitter på et av soverommene og spiller på mobil og nettbrett sammen med vennen Gian. De sitter tett og følger med på den lille skjermen. Soverommet består av en madrass og en haug med ting i det ene hjørnet. De klarer likevel å få plass til to gutter som spiller på samme tid. Tilbake i stuen forteller Anna at det visuelle er noe hun bruker mye i undervisningen med Carlo. Filmer, sanger og bilder hjelper han til å huske og gjenta, og han får inn språket på en annen måte. Moren legger til at han ofte sitter ved kjøkkenbordet og synger sanger eller rim, og at dette bidrar til at språket utvikles. >

VEIEN TIL SKOLEN.

Gian og Carlo spiller sammen.

Det nye barnehagebygget til Anna.

8

#4/2016

Reportasje L

Reportasje L

#4/2016

  9

Carlo sitter trygt i mammas fang. Bak han henger diplomer og bilder fra skole og barnehage. >

10

Utsending Liv Anna forteller en historie om hvordan de jobber med inkluderende utdanning i Vietnam. På skoler og barnehager i Vietnam jobber de mye med å informere både foreldre og lærere om at det vil komme utfordringer for barn med spesielle behov. De kan risikere å bli mobbet og falle utenfor. Derfor lager skolen en sirkel av venner.

Alle elevene tilhører en sirkel. Sirkelen skal støtte hver-

EN SIRKEL AV VENNER.

#4/2016

Reportasje L

andre, ta godt imot nye elever og integrere de elevene som har spesielle behov. Ved å vise empati og stoppe andre når de er vitne til mobbing skaper en god kultur på skolen. – Carlo har mange venner i barnehagen, kanskje disse kan bli hans sirkel av venner når de starter på skolen, foreslår Liv Anna.

Familien til Carlo kommer egentlig fra en provins som ligger et stykke unna Rizal. De drømmer

Gian liker å lage mat. Han bor sammen med både søster og kusine. om å flytte tilbake for å tilbringe tid med familien.

Moren forteller at det beste for Carlo er å bli i Rizal.

– I hjemprovinsen vår opplevde vi mye diskriminering, og det er vanskelig å få jobb der.

Når moren snakker om Carlo, gjentar hun mange ganger at han ikke er normal. Når hun får spørsmål om hvorfor hun sier dette, kommer tårene. – Jeg prøvde å fortelle alle at Carlo var nor-

mal, men når til og med legene på sykehuset sier at han ikke er normal, blir det vanskelig. Vi har alltid prøvd å behandle han som normal innad i familien, forteller hun.

Besøket i det lille huset avsluttes ved at Anna stolt viser fram diplomene på veggen og forteller at hun syns Carlo er en flott gutt med masse gode egenskaper. >

Reportasje L

#4/2016

11

12

#4/2016

Reportasje L

Gian og bestemor Lola.

>

HALO HALO. Turen går så videre til kompisen Gian, som går i samme barnehage. På veien til huset går Gian og Anna sammen, de tuller og ler mens de holder rundt hverandre. Det er tydelig at Anna skaper en trygghet for disse guttene. Gian er døv og kan kun høre bitte litt på det ene øret hvis man står veldig nært.

Huset Gian bor i består av et kjøkken, en stue og to små soverom. Her bor bestemor Lola med tre barnebarn. Foreldrene kommer hjem i helger og ferier. I stua står det to tv-er. Lola forteller at barna alltid kranglet om hvilken kanal de skulle se på, derfor skaffet hun to stykker. To vifter står på for fullt, men det er fortsatt like varmt inne som ute. På kjøkkenet står et kjøleskap, det er ikke noe man ser i alle husene her. Lola ønsker å tilby oss noe, og hun starter å forberede mat så fort hun får gjester. Det ender med at hun sender det ene barnebarnet ut for å kjøpe den filippinske desserten Halo Halo.

En trebenk utgjør store deler av stua, og man kan se noen slitte madrasser som ligger utover på soverommene. På kjøkkenet begynner Gian å lage seg mat, han steker egg og heller i et glass med vann. Når han er ferdig med å spise, kommer han inn i stua og peker stolt på et bilde av onkelen. Onkelen jobber i militæret, og Lola forteller at Gian drømmer om å bli som han, derfor ser hun han ofte trene på armhevinger og andre styrkeøvelser. Familien fikk tidlig vite at det var noe som ikke stemte med utviklingen til Gian. Han kom sent i gang med språk, noe som viste seg å ha en naturlig forklaring: han er født døv.

For små barn er det frustrerende å ikke kunne uttrykke seg, og dette har vært et problem for Gian hele livet. Gian har lenge laget sine egne tegn og klarte ved hjelp av dette å kommunisere med bestemoren.

Da han startet i barnehagen, var det en utfordring for Anna å kommunisere med han. Gian og Anna fant etter hvert ut av det, og hun lærte mer og mer om

tegnspråk. Nå har Gian lært alfabetet på tegnspråk, og Anna forstår alle tegnene hans.

Anna fungerer ofte som tolk overfor de andre barna, og hun jobber med å få Gian til å begynne å lage lyder. Dette vil gjøre det enda lettere for han å kommunisere med andre. Anna skryter mye av Gian. – Han er en veldig intelligent og oppegående gutt, men jeg kan se frustrasjonen hans når han ikke klarer å uttrykke seg. Han rekker ofte opp hånden og har veldig lyst til å svare. Han er også veldig flink til å lese.

Anna har lenge oppfordret familien til å sende Gian på skolen. Anna sliter med å følge han opp når han ligger langt foran flere av de andre barna. På skolen vil han få nye faglige utfordringer. Etter sommeren er planen at han skal starte på den offentlige skolen.

Lolas største drøm er at Gian skal få et høreapparat. Det er dessverre altfor dyrt for familien å kjøpe dette. – Det er en utfordring å oppdra generasjon nummer to, jeg merker at jeg har mindre tålmodighet og er mer sliten enn jeg var med mine egne barn, forteller bestemoren. Det er kanskje ikke så rart når hun er både mor og far for alle barnebarna.

Gian har gått i barnehagen til Anna i tre år, og hun ser store forandringer. – Han har blitt en gutt som er intelligent også sosialt. Han kommuniserer mye bedre med de andre barna. Før sommeren mottok Gian en pris fra barnehagen. En pris for hvordan han er som en storebror for de andre barna og for vennligheten hans.

Gian er utålmodig, og bestemoren forteller at han har noen penger som han vil gå i kiosken og bruke.

Det er fint å se hvordan de to klarer å kommunisere uten ord.

Vi vinker Gian, Anna og Carlo farvel, og de vinker tilbake, en samtale som ikke krever noen ord.

EN SLITEN BESTEMOR MED STORE DRØMMER.

n fmn@misjonsalliansen.no

Reportasje L

#4/2016

13

Efotballjenter cuadorianske på Norgestur

16. juni forlot ti unge jenter fra Ecuador alt kjent og kjært for å legge ut på sin livs reise til Norge.

Disse jentene kommer fra fattige områder i storbyen Guayaquil og er med i Misjonsalliansens fotballprosjekt Fotball Krysser

Grenser. En av hovedsponsorene til dette prosjektet er fotballfestivalen Sør Cup. I tillegg til blant annet å bidra til bygging

En bank for framtiden

T

Overtittel ittel Undertittel 14

Nyheter

av fotballbaner i de fattige sonene der av dem. De har fått utvidet grensene sine vi jobber, inviterer Sør Cup hvert år ti på mange ulike vis; de har overvunnet unge ecuadorianere til å delta sammen frykt for høyder hos TrollAktiv i Evje, de med 500 norske lag på har opplevd flyturbufotballfestivalen i juni. lens på sin aller første – blåøyde, lyshårede Uka i forkant av flytur og fått kjent på gutter har en spesiell festivalen fikk jentene, kulde med snøleik i effekt på dem. som er i alderen 12 til 14 Suleskard. Ikke minst år, oppleve ulike sider har de fått en rekke nye av Norge. For dem som bor ved ekvator venner, både seg imellom og blant store er lange, lyse sommernetter et underlig og små nordmenn – blåøyde, lyshårede fenomen. Jentene har vært på makrellgutter har en spesiell effekt på dem. Jenfiske, og for flere var dette deres første tene kommer fra ulike nabolag og kjente tur ombord i en båt noensinne, dessverre ikke hverandre før de begynte å trene også noe som førte til sjøsyke for noen sammen i april. Og bare et par måneder

senere spilte de seg frem til seier og gullmedalje! Det har vært sterkt å følge jentene og fasene de har gått igjennom på en slik reise. Latteren har sittet løst fra første stund, og selv om savnet etter familie og ecuadoriansk mat til tider har vært stort, har jentene imponert med sitt humør, sin tilpasningsdyktighet og sin hjertelighet. Det er lett å bli glad i slike jenter! Takk til alle i Norge som har tatt så godt i mot dem, dere har vist stor gjestfrihet og hjertevarme! n SOLVEIG IRENE SELAND

Nyheter

x #4/2016

15

Norge opplevd fra boliviansk synsvinkel I fjor skrev vi en kort notis i Tsjili om Ana Gloria Lanchipa Aro. Ana er en tidligere BUMAN-student fra La Paz, som ble stipendiat på Borgund Folkehøgskole. Vi har snakket med Ana om hvordan det gikk.

I april besøkte Borgtun Folkehøyskole Misjonsalliansens prosjekt på El Alto.

Med på reisen var Ana som fungerte som lærerassistent for akkurat denne Borgundlinjen med Sør-Amerikafokus. På veien mellom skolebesøkene fikk jeg høre litt mer om hennes erfaringer fra kulturmøtet med Norge.

Ana prater varmt om året sitt i Norge. Det manglet ikke på personlige utfordringer – språklige, kulturelle og psykiske. To måneder etter ankomst befant hun seg i fullt klatreutstyr på vei utfor et fjell. Hun hadde kommet til et punkt der hun

16

#4 #4/2016 Bolivia

ikke orket mer. Tårene rant, kroppen verket, kreftene tok slutt. Læreren som oppmuntret henne, sa: «Du har krefter, du kan … » Nede på bakken igjen hadde Ana blemmer i hendene, blåmerker og en følelse av at «jeg greide det, jeg hadde mer kraft og styrke enn jeg trodde!» Ana mener at slike opplevelser skaper utholdenhet.

«Det som koster deg noe, er også det som styrker deg», sier hun.

På den kulturelle fronten har nordmenns behov for «å klare seg selv» vært forvirrende. Ana er vant med boliviansk «hjelpsomhet» og har hatt problemer med å forstå. «Du kan ikke reise med hele din kultur i ryggsekken og tro og kreve at folk skal oppføre seg som du forventer. Du trenger

å legge igjen en del av din kultur hjemme for å kunne være åpen for det som er annerledes», sier Ana. Dette med å ta imot eller takke nei til hjelp ser hun som et typisk kulturspørsmål, det handler ikke om rett eller galt. «Men selvfølgelig kan ubehag oppstå i møtet mellom to ulike måter å håndtere slike situasjoner på.»

Ana hadde tatt engelsktimer før reisen, men vel framme i Norge innså hun at språkkunnskapene var langt fra tilstrekkelige, noe som skapte en hel del frustrasjon i begynnelsen av oppholdet. Men takket være samtaler med tålmodige lærere, andre stipendiater og elever har Anas engelsk forbedret seg mye. Når det gjelder norsken, har hun gjort sine forsøk. «Men hvorfor må de ha så mange ulike dialekter?

Akkurat når jeg lært meg et nytt ord, kommer noen med en dialektvariant og forvirrer meg!»

Ny potetsort forbedrer avlingen I Luribay samarbeider Misjonsalliansen med ulike landsbyer om potetproduksjon. Samarbeidet handler om utvikling av ulike potetsorter, produksjon av økologisk gjødsel og reduksjon av giftstoffer i bekjempelse av skadeinsekter.

Innføring av en ny potetsort i landsbyen Colliri gav potetbøndene en økt produksjon fra 6,3 tonn pr. hekto til 15 tonn pr. hekto. n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

Norsk punktlighet får henne til å tidligere. Men nå har jeg syklet, gått, utbryte: «Me gusta!» (Jeg liker det!) stått på ski, trent ulike ballspill, gått med ettertrykk. «Hvem tar skade av på treningssenter, og alt det har fått punktlighet – det er jo behagelig for meg i bedre form. Jeg kjenner meg alle parter! Når man må stå og venmer bekvem med kroppen min – og te lenge på noen (vanlig i Bolivia … ), ikke så lat!» så spiller det egentlig ikke noen En annen lærdom hun tar med rolle hvem som er forsinket, man får seg, er nordmenns selvstendighet. lett en liten etterDet er stor forskjell smak av å være på hvordan man «Du kan ikke reise uviktig. I begynvokser opp i Bolivia med hele din kultur nelsen i Norge og Norge når det i ryggsekken og tro stod jeg ofte og gjelder å få ta ansvar, og kreve at folk skal tittet på klokken mener hun. I Bolivia oppføre seg som du når jeg ventet på er man i større grad forventer. bussen. Jeg var bundet til familien, helt fascinert over og når man vokser transportnettets punktlighet!» opp, ber man ofte foreldrene og elAna opplever også at hun har dre søsken om hjelp. I Norge er det fått en annen måte å forholde seg mer fokus på å klare seg selv. «For til sin egen helse på og det å holde egen del tror jeg at jeg har begynt seg i form. Nordmenn driver mye å tenke mer ‘voksent’ etter mine med sport og tenker på hva de erfaringer i Norge. Min familie sier at putter i munnen – grønnsaker, frukt, jeg har forandret meg. Kanskje har vann istedenfor brus. «Jeg tenkte det med dette å gjøre?» avslutter ikke spesielt mye på kroppen min Ana. n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

Vekt er viktig I 2016 startet Misjonsalliansen et samarbeid med ni nye skoler på El Alto. Prosjektet inneholder blant annet kurs i god ernæring for foreldre til barn under fem år og en undersøkelse av barnas vekt i forhold til lengde. Dette sjekker man for å oppdage eventuelle tilfeller av underernæring. Studier fra det lokale helsevesenet peker mot at 15 prosent av barna i denne alderen forventes å være underernærte eller feilernærte. n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

Bolivia

x

#4 17

Misjonsalliansen investerer i kurs Misjonsalliansen arrangerte nylig et kurs om rammeverk for nasjonal og sosial velferdspolitikk og om barn og unges rettigheter. 30 personer var med på kurset, inkludert prosjektkoordinatorer, lærere, pastorer og lokalsamfunnsledere.

– Vi investerer mye i slike kurs. Dette gjør vi fordi det er viktig å unngå risikosituasjoner i skolen. Vi vil unngå vold, og vi vil ha fokus på barns rettigheter. Og vi skal følge opp og tilby nye kurs for våre samarbeidspartnere, sier Bebeto Araujo, Misjonsalliansens leder i Brasil. n THIAGO COUTO

Bok støttet av Misjonsalliansen får nasjonal oppmerksomhet Barneboken Bihno, gutten som var redd for barnevernet, er utgitt i Brasil med støtte fra Misjonsalliansen. Boka ble til ut fra samarbeidet Misjonsalliansen har med et kirkenettverk av 30–40 kirker. – Misjonsalliansen har i mange år jobbet med utsatte barn i risikosituasjoner i Brasil, og vi har vært opptatt av barns rettigheter, sier Jørgen Haug, Misjonsalliansens regionleder for Sør-Amerika.

Boken og forfatteren av boken, Marcos Costa, har fått oppmerksomhet i fagmiljøet i Brasil. – Dette er en barnebok som handler om barnevernet.

Barnevernet skal ikke være en trussel og noe man skal frykte. Barnevernet skal først og fremst beskytte barna, og det er dette boka handler om, forteller Haug.

– Førsteopplaget var på 3000 bøker, og det er allerede borte. Vi trykker nå et nytt opplag, og mange vil bruke den som et læreverktøy for å fremme barns rettigheter, sier Misjonsalliansens leder i Brasil, Bebeto Araujo. n THIAGO COUTO

18

#4 #4/2016 Brasil

Lek og læring Misjonsalliansen startet opp i Rio de Janeiro i 2015. Casa Semente-prosjektet, et av de nye prosjektene, holder til i Jardim Gramacho, et lite og fattig lokalsamfunn.

For virkelig å forstå dette nabolaget må du ta på deg tynne gummisandaler på føttene, og skal du komme inn til et av treskurene som er hjemmet ditt, må du balansere på treplanker for å ikke trå ned i kloakk og gjørme. Inne i det enkle hjemmet finner du forhåpentligvis et kjøleskap og en komfyr, i tillegg til en vask, en seng og et lite skap. Det finnes ikke noe bord å spise ved eller gjøre lekser på. Du har verken bad eller soverom, du deler nemlig seng med din mor og dine søsken. Slik er livet til de litt over 60 barna i Casa Semente-prosjektet i kommunen Duque de Caxias.

Prosjektet ble etablert etter at verdens største søppelplass ble avviklet i 2012 etter 35 års drift. Familiene i det lille lokalsamfunnet hadde levd sine liv på søppelplassen og tjente penger ved å selge ting de fant på fyllplassen. I dag har de ikke jobb, og de finner ikke lenger salgbare ting som de kan tjene penger på. Barna og

ungdommen holder til i gatene etter skoletid. Livssituasjonen er vanskelig, og dødeligheten hos spebarn er høy.

Jardim Gramacho har Brasils høyeste forekomst av tenåringsgravide, og 70 % av alle barn i tredje klasse kan ikke lese eller skrive.

For å møte dette enorme behovet satser Casa Semente-prosjektet først og fremst på grunnleggende lese- og skriveferdigheter. I følge læreren Fernanda Felix som jobber i prosjektet har det vært vanskelig å motivere og vekke interesse for læring hos barna. Mange av barna har negative erfaringer fra den offentlige skolen. Senteret tilnærmer seg barna på en annen måte, og undervisningen har med seg mye lek. – Vi bygger pedagogikken på læring og lek, kombinert med balansert ernæring. I tillegg får elevene mye støtte hjemmefra. Framgangen hos elevene blir lagt merke til i hele lokalsamfunnet, sier Fernanda Felix.

RAQUEL GRAÇA

Bedre helse og økt rettssikkerhet for kvinner og barn Sammen med vår lokale partner Equip har Misjonsalliansen nylig startet et 5-årsprosjekt med fokus på bedre helse og hygiene samt økt rettssikkerhet for kvinner og barn.

Målet med prosjektet er å bedre levevilkårene til fattige mennesker i fem ulike fylker i Liberia slik at lokalsamfunnene blir sikrere og sunnere. Dette skjer gjennom kurs og opplæring til kirker og befolkningen innen temaene helse, hygiene og seksuell og kjønnsbasert vold. Økt forståelse og kunnskap kombinert med trening gir ny bevissthet i lokalsamfunnene. I tiden fremover vil mange mennesker få tilgang på rent vann ved at det i løpet av de neste fem årene skal bygges 30 nye brønner og 50 brønner vil rehabiliteres.

I Nimba fylke er allerede fem brønner rehabilitert, det eneste som gjenstår er å teste vannkvaliteten og få et gjerde rundt brønnene. Det vil opprettes egne komiteer som får opplæring i vedlikehold av brønnene. Skolebarn lærer å ha fokus på hygiene gjennom egne skoleklubber som vektlegger dette.

I Liberia er seksualisert og kjønnsbasert vold et stort problem.

Rettssikkerheten til kvinner og barn er særlig utsatt. Misjonsalliansen avsluttet nylig et prosjekt innen dette temaet, men tar nå opplegget videre til flere fylker i Liberia i det nye femårsprogrammet. Vi besøkte nylig Nimba, et av områdene. Her har seks ulike kirker fått opplæring innen dette temaet. I vårt møte med pastorer og nøkkelpersonell i to av kirkene fikk vi inntrykk av at temaet er høyst aktuelt og viktig å sette fokus på. Vi får høre om økt oppslutning i kirkene etter opplæring gitt til pastorer, nøkkelpersoner og ektefeller. Det er fortsatt store utfordringer. En av utfordringene er å få overgripere til retten og dømt. Et annet problem er at det ikke finnes et eget hus eller hjem å tilby offer som bør flytte bort fra overgriper. n JANNE HARBO ØYGARD

Verdien av lokale samarbeidspartnere Misjonsalliansens strategi for arbeidet i Liberia er at alt prosjektarbeid skal gå gjennom lokale partnere. Den liberiske kulturen er sammensatt og ikke helt enkel å skjønne, men jo lenger vi er i landet, jo sikrere blir vi på at dette er rett strategi. Vi ser stadig at uten lokal kjennskap til landsbyer og folk kommer vi fort til kort når det gjelder samarbeidsformer og framdrift. I Liberia er det 16 ulike lokale språk, så selv om engelsk er det offisielle språket, kan Liberia-engelsken som snakkes her være vanskelig for oss å forstå med alle sine kuttinger av endinger og utelatte småord. Måten å kommunisere på er også forskjellig, og selv om ordene forstås, er det ikke selvsagt at vi legger den samme meningen i ordene. n JANNE HARBO ØYGARD

Liberia x

#4 19

Velkommen til Nelly Andreas videoblogg Mange har sikkert fått med seg videobloggen til Nelly Andrea. Der forteller hun litt om hvordan det er å bo i Ecuador og hvordan det er å være misjonærbarn. I hver episode kan du få med deg fakta om Ecuador, bibelvers og dyreklipp. Følg med på hvordan Nelly Andrea har det i dette spennende landet. Hvis det er noe du lurer på, kan du spørre, så skal vi prøve å svare. Send til: nellysvideoblogg@gmail.com. Dere finner oss på bloggen til Misjonsalliansen. n LARS IVER WENNEBERG

Se junibloggen her

Hjelp til D-MIRO-kunder Mikrofinansbanken D-MIRO har nå laget nye avbetalingsplaner for sine kunder som ble rammet under jordskjelvet. Dette gjør banken for å kunne hjelpe hver kunde på en best mulig måte.

Videre har Misjonsalliansen, med hjelp av penger som har kommet inn fra dere i Norge, hatt et ønske om å hjelpe de hardest rammede kundene. Vi har fått muligheten til å hjelpe 128 familier med utstyr som de trengte for å kunne starte opp livene sine igjen. 40 familier fikk kjøleskap, 44 familier fikk dobbelsenger (seng, madrass og sengetøy) og 29 familier fikk komfyr med gassbeholder.

Ved overleveringen av disse tingene var det en liten gutt som var

overlykkelig over å kunne ta med seg et kjøleskap hjem, slik at han kunne få kald melk og is igjen. En dame som også fikk kjøleskap vil nå kunne starte opp igjen sin lokale butikk med å tilby kald drikke til nabolaget og på den måten litt etter litt bygge opp igjen butikken som falt i grus under jordskjelvet.

Alle som fikk utstyr ønsker å sende en stor takk til alle dere som har gitt dem muligheten til å starte opp igjen. n CAMILLA GUDDAL

Dia del niño blir feiret stort på skoler og i barnehager i Ecuador. Vi tok med oss 140 barn fra forskjellige sportsklubber som Misjonsalliansen er med og støtter. Det ble en stor suksess. Vi kjørte i busser til et aktivitetssenter hvor barna lekte og spilte fotball før det kom et lokalt tv-team som hadde med seg en gruppe med kjendiser. Det var tydelig at både voksne og barn visste hvem disse var. De sang og danset og lekte sammen med barna. Etterpå var det påfyll av sukkerspinn, kaker, godteriposer og brus. Etter litt starttrøbbel kom vi oss av gårde igjen med bussene.

Dette var en artig dag for store og små, og det var mange sukkerholdige, smilende barn i bussene på veien hjem. n LARS IVER WENNEBERG DEN INTERNASJONALE BARNEDAGEN

20

#4 #4/2016 Ecuador

Vi har en spennende tid foran oss Et viktig steg i oppstarten av den nye femårsstrategien har vært å kartlegge mulige samarbeidspartnere. Vi ønsker å samarbeide med offentlige institusjoner og andre organisasjoner som har våre temaer som sine spesialfelt; organisasjoner som ønsker å hjelpe de mest sårbare og marginaliserte menneskene i de fire områdene vi skal jobbe.

Vi har nå knyttet kontakt med 24 organisasjoner som vi ønsker å samarbeide med. Vi har seks hovedtemaer hvor hvert tema har flere undertemaer. Innenfor helse har vi forebygging av narkotika, forebygging av seksuelt overførbare sykdommer, forebyggende helsearbeid og ernæring.

Videre skal vi jobbe med miljøvern, likestilling, produksjon/mikrobedrifter, inkluderende utdanning, kirkesamarbeid, lokalsamfunnsutvikling og styrking av gode verdier innenfor idrett. Noen av disse organisasjonene har lang erfaring med fagfeltene og i områdene vi ønsker å jobbe i. Andre organisasjoner har tematisk erfaring, men går sammen med oss inn i nye områder.

I juni signerte vi samarbeidsavtaler.

Dette betyr at vi kan sette i gang arbeidet i sonene i løpet av juli.

I første omgang vil samarbeidsavtalene gjelde for seks måneder, men vi håper å kunne fortsette samarbeidet i alle fem årene.

En viktig brikke i den nye strategien er å skape jevnlige møteplasser hvor erfaringsutveksling mellom de ulike aktørene innenfor hvert tema står i fokus. Med dette vil de enkelte organisasjonene bli faglig styrket og hele fagmiljøet vil i økt grad kunne jobbe gjennom nettverk og samarbeid. Misjonsalliansens styrke inn mot disse møtene er faglig kompetanse, årevis med erfaring i sonene samt tillit og strategiske relasjoner på ulike nivåer av samfunnet.

For å koordinere alt dette arbeidet har vi åtte koordinatorer. De har fått mange nye oppgaver og mye ansvar og vil En viktig brikke få en viktig rolle med i den nye å følge opp organisastrategien er å sjonene, prosjektene skape jevnlige og møteplassene. For møteplasser. å kunne koordinere det administrative arbeidet rundt de 24 organisasjonene har vi gått inn i en samarbeidsavtale med D-MIRO. Utfordringen vi nå ser er at vi må være bevisste på å videreføre våre verdier inn i prosjektene til våre nye samarbeidspartnere og opprettholde nærheten til lokalsamfunnet. n CAMILLA GUDDAL

Ecuadorx

#4 21

Film for forandring På Marinduque samarbeider Misjonsalliansen med 26 forskjellige barneog ungdomsorganisasjoner. Disse jobber for å sette aktuelle temaer på dagsorden, påvirke lokalpolitikere til å bruke ressurser på det ungdommer er opptatt av og drive informasjonsarbeid for andre barn og ungdommer.

I mai og juni var 40 ungdommer i alderen 12 til 19 år samlet på kurs for å lære å lage film. Målet var et produkt som kunne vise politikere og lokalsamfunnet hva slags utfordringer ungdommer på Marinduque er opptatt av og få dem alle til å bidra til endringer.

22

Filippinene #4 #4/2016

Deltakerne ble delt inn i seks grupper; manusforfatter, regissør, produsent, kameramenn, klippere og skuespillere. Utstyret de brukte var enkle, digitale kameraer. De fikk noe teoretisk undervisning, men mesteparten av tiden ble brukt på praktiske øvelser. De ulike gruppene fikk forskjellige temaer og sjangre å forholde seg til. Selve filmingen ble

gjort i områdene hvor ungdommene bor, før klipperne, regissørene og produsentene møttes for å ferdigstille filmene. Resultatet ble en kortfilm om barnearbeid, en dokumentar om drikking og røyking, en reklamefilm om tenåringsgraviditeter og en musikkvideo om mobbing.

John Michael (JM) Matibag er forholdsvis nyansatt i Misjonsalliansens

Ungdommene får jobbe med temaer fra en annen innfallsvinkel enn å lese artikler eller høre foredrag. Ved å bruke kroppen, ikke bare intellektet, forholder de seg til tematikken på en annen måte, og forståelsen de oppnår «setter seg» bedre.

prosjekt på Marinduque. Han er 23 år og har en bachelorgrad i medier og kommunikasjon. Han sier at han nyter dagene på kurset, selv om det går i ett. – Jeg er overrasket over at tenåringsguttene liker å spille skuespill, sier han. – De spiller virkelig rollene, og de liker det!

Selv om målet for kurset var å produsere filmer som kan brukes i påvirkningsarbeid, har et sånt kurs også mange andre positive effekter. Ungdommene får jobbe med temaer fra en annen innfallsvinkel enn å lese artikler eller høre foredrag. Ved å bruke kroppen, ikke bare intellektet, forholder de seg til tematikken på en annen

måte, og forståelsen de oppnår «setter seg» bedre.

Ved å spille ut historier om mobbing må de leve seg inn i hvordan det er å mobbe og hvordan det er å bli mobbet. For å lage kortfilm om barnearbeid må de analysere hva det er som gjør at noen barn og ungdommer opplever seg tvunget til å jobbe i stedet for å gå på skole. Hvilke mekanismer er det som gjør at familier velger jobb framfor utdanning på vegne av barna sine? De må vurdere hvem de har i sin nærhet som kan noe om alkohol og tobakk og som de kan snakke med for å lage en dokumentar. Hvem bør de intervjue eller følge i hverdagen for å gi informasjon til jevnaldrende om dette temaet? Alle ungdommene vet at det er mange som slutter på skolen på Marinduque fordi de skal bli foreldre. Gjennom dette prosjektet må de også tenke gjennom hvordan de kan lage en reklamefilm som skaper gode holdninger hos ungdommer når det gjelder forhold og seksualitet.

Vi i Misjonsalliansen tror at ungdommene sitter med viktig kunnskap for å gjøre noe med utfordringer ungdommer og samfunnet som helhet må forholde seg til. Vi håper filmene som har blitt laget på Marinduque blir sett og tatt på alvor av politikerne. Vi tror barne- og ungdomsorganisasjonene bidrar til både endring og utvikling gjennom sitt arbeid. n HANNA SOFIE JOHANSEN

40 år på Filippinene Misjonsalliansen feirer 40 år med fadderbarn og lokalsamfunnsutvikling på Filippinene. Vi skulle ønske det ikke var bruk for oss lenger! Men fattigdommen på Filippinene er fortsatt omfattende og utfordringene mange innen helse, utdanning og inntekt. Historien viser at vi tross alt har satt noen fotavtrykk i lokalsamfunn og i manges liv. Guds trofasthet har vært stor, og vi vil fortsatt tjene Han ved å være nær de som trenger det mest. n LIV ANNA FURNES

Å dyrke egen mat I mai holdt Misjonsalliansen opplæring for husstander i Mogpog på Marinduque. Kurset viste hvordan man kan bruke bakgården til dyrking av grønnsaker. Deltakerne lærte hva slags grønnsaker som er lette å dyrke der de bor, hvordan de kan utnytte jorda best mulig, hvilke grønnsaker som bør såes når, og de fikk praktiske tips for å få plantene til å gro bedre. En liten kjøkkenhage kan sikre tilgang til sunn mat for en hel familie året igjennom og bidra til mindre sårbarhet for de som har en usikker inntekt. n HANNA SOFIE JOHANSEN

Filippinene x #4 23

Pågangsvilje gir resultat Vorng Samon (49) bur i Kampong Basrey i provinsen Prey Veng. Då ho gifta seg i 1991, flytta ho til landsbyen til ektemannen, men då ekteskapet gjekk over ende etter fem år, flytta ho og dei to gutane hennar heim. Samme år vart ho alvorleg sjuk. Ho fekk hjelp frå søstera, men pådrog seg likevel gjeld for legebehandlinga. Sjølv om livet var vanskeleg ei stund, var det viktig for ho å sende gutane på skulen.

Ho jobba hardt for å fø den vesle familien. Ho jobba på rismarka, dreiv med grisehald og laga småkaker ho selde i landsbyen. På ein vanleg dag kunne ho tene mellom 10 000 og 20 000 riel (ca. 20–40 kroner). Pågangsviljen til mora gjorde at eldstesonen fullførte vidaregåande skule og fekk stipend til å studere i Phnom Penh. Han vert ferdig med bachelorgraden i år og planlegg å halde fram med mastergrad etterpå.

Men i gleda over framgangen til sonen er Samon også trist. Yngstesonen slutta skulen i åttande klasse og køyrer no gravemaskin. Deler av inntekta hans går til å betale for utdanninga til broren.

Misjonsalliansen sin partnerorganisasjon PNKS starta arbeid i landsbyen i 2012. Ei lokal landsbyforeining vart starta opp med spare- og lånegruppe og kursing i landbruk og forretningsdrift.

Samon vart ikkje med frå starten, men har seinare sett fordelane med spare- og lånegruppa og prøver også å rekruttere nye medlemmar. Ho har også deltatt på dei ulike kursa som har blitt tilbudt.

Samon har no forbetra forretninga si slik at inntekta har auka, og ho har klart å kjøpe ei lita rismark og nokre kyr.

Ho gler seg over at livssituasjonen har betra seg og ser fram til at sonen skal bli ferdig med utdanninga si i Phnom Penh. n SIM SAMBATH

24

Kambodsja #4 #4/2016

Ein ansvarsfull kvinne Yors Lily har hatt framgang i livet. Ikkje alle unner henne det.

Det regnar veldig. Det høljar ned, og lyden frå regn på blekktak er så overdøyvande at vi må ta ei pause i møtet vi har med mødrene i landsbyen. Det er umulig å høyre kva som vert sagt.

Medan vi ventar på at regnet skal gi seg, spring Yors Lily (30) rundt og sjekkar at hønsegarden og grønsakshagen er ok. Under forrige storm bles ein del av grønsakshagen ned, og ho ønsker ikkje ein repetisjon. Lily er leiar av utviklingskomiteen i landsbyen og eig huset vi sit i. I tillegg til å halde høns og dyrke grønsaker har Lily ein liten fiskedam. Hønene sel ho til ein grossist, men fisken er berre til eige forbruk og gir eit godt tilskot til eit balansert kosthald.

Ektemannen Mong Tida har ein liten barbersalong utanfor hagegrinda (dvs, det er berre ein stol og ein parasoll mot sola), og mange av kundane er nysgjerrige og ønsker å vite meir om korleis dei kan auke matproduksjonen. Andre er litt misunnelege og seier at ekteparet har gjort det så bra fordi dei eig mykje

jord. «Det er ikkje størrelsen på jorda det kjem an på, men korleis ein utnyttar ho», seier Lily.

Tidlegare hadde Lily berre fem høns, men etter å ha fått opplæring i hønsehald har ho no auka talet til 200. Vi får servert heimealne kyllingar til lunsj, og kvaliteten er det ikkje noko å seie på. Ho har også vore på kurs og lært korleis ein kan bruke tomflasker og gamle kunstgjødselsekkar til å dyrke grønsaker i. Det er Lily som går på kurs, men Tida som gjer mesteparten av det praktiske arbeidet.

Medan vi er der kjem ein delegasjon frå ein vegutbyggar. Det er ueinigheit om kor brei vegen skal vere, og no ber dei Lily om å roe ned landsbyen. «Men det kan eg jo ikkje gjere», seier ho. «Eg representerer folket, og vegbyggaren må lage vegen slik den skal vere.»

Arbeidet som leiar av utviklingskomiteen fører mykje ansvar med seg, utan at Lily får noko betalt for det. Men ho får respekt av lokalbefolkninga, og ho får sjå korleis landsbyen utviklar seg positivt og at livet blir betre. n KAREN MYRENE

Politiet greip inn Eit orienteringsmøte om rettigheiter og livskvalitet arrangert av Misjonsalliansen sin partner CCFC, vart nylig avbrote av politiet som hevda at møtet var ulovleg.

CCFC hevda på si side at møtet var i ein privat heim, og at det verken var offentleg eller politisk. Det skulle dermed ikkje vere nødvendig å få løyve på førehand.

I den seinare tid har myndigheitene i Kambodsja vorte strengare med å slå ned på aktivitetar dei meiner motarbeider dei. n ANDERS MYRENE

Ein klesfabrikkarbeidar vender heim Pen Kanya hadde jobba for luseløn på klesfabrikk i nesten ti år. Så høyrde ho at nye ting var i ferd med å skje i landsbyen hennar …

Pen Kanya (31) er frå landsbyen Svay Taphlor i provinsen Svey Rieng. Ho jobba på klesfabrikk i nesten ti år. «Eg reiste for å tene meir, og det begynte på 45 dollar per månad. Eg ønskte å spare pengar som eg kunne sende heim til familien, men etter å ha dekt kostnadane til livsopphald var der svært lite til overs.»

Løna til Pen Kanya vokste sakte til over 70 dollar pr. månad, men ho visste at ho ikkje kunne halde fram særleg lenge. Kjemikalia som vart brukt i fabrikken for å farge tøyet var helseskadelege, og det var ei konstant byrde å skulle sende pengar

heim. Ein dag fortalte nokon henne at ein organisasjon hadde begynt å jobbe i landsbyen hennar og tilbaud kurs og opplæring i dyrehald og grønsaksdyrking. Pen Kanya reiste heim og deltok på alt ho kunne og såg korleis levestandarden hennar vart stadig betre.

Pen Kanya smiler breidt medan ho viser fram kyllingar og ender som ho skal selge på marknaden. «Sjølv om eg ikkje tenar meir enn då eg jobba på fabrikk, kan eg dyrke min eigen mat og har ein mykje sunnare livsstil.

Eg kan også vere heime med mor mi og passe på henne på hennar eldre dagar.» n ANDERS MYRENE

Retreat Staben i Misjonsalliansen og hovudpartner World Renew hadde nylig ein felles retreat der temaet var «Møte med Jesus». Etter eit par dagar med undervisning, bønevandring og refleksjon kom også resten av familiane. Då vart det tid til bading, felles fødselsdagsfeiring og leik. «Alle var einige om at det hadde vore ein gild tur» … n ANDERS MYRENE

Kambodsja x #4 25

Avslutning av et vellykket prosjekt Siden 2007 har Misjonsalliansen gitt støtte til prosjekter i Longchuan, nær grensen til Myanmar.

Prosjektene har i hovedsak vært drevet i landsbyene Moshui og Lûliang. Befolkningen i dette området tilhører minoritetsgruppen Jingpo. 2016 er siste året med støtte fra Norge.

– Misjonsalliansen har vært engasjert i to prosjektperioder, hver med sine særskilte satsingsområder. Den første

26

#4 #4/2016

Kina

perioden fra 2007 til 2012 handlet om lokalsamfunnsutvikling og fattigdomsreduksjon, mens signaler fra NORAD ga føringer til den andre perioden fra 2012 til i år, som har fokusert på rettigheter og miljø, sier

Hanne Holmberg Cháves, regionleder for Asia.

Landsbyene Moshui og Lûliang hører til et fattig område av Kina. Noen av problemene kunne knyttes til minoritetsutfordringer og at landsby-

ene kun lå et steinkast fra grensen gjødsel i forbindelse med dyrkingen til Myanmar. av sukkerrør blitt en trussel mot Målsettingen i starten av den kvaliteten på jordsmonnet, forteller første prosjektperioden var å skape regionlederen for Asia. en bærekraftig modell for lokalLandsbyutviklingskomiteen hadde samfunnsutvikling der befolkningen fått klarsignal til å starte opp en frøskulle få utviklet sine muligheter og bank gjennom prosjektet. Frøbanken få skapt en bedre framtid for seg og skulle bidra til mer variert grønnsine familier. Det skjedde en tydesaksdyrking og til en bedre bruk av lig forandring de fem første årene. jorda. Komiteen satte også i gang en – Landsbybefolkningen organiannen type «frøbank»: Misjonsalliserte seg i grasrotorganisasjoner og ansen hadde gitt økonomiske midler begynte å samhandle med myndigtil å sette i gang egne, små prosjekhetene. Alt i alt førte dette til mer ter. De skulle høste ideer, ny kunnbærekraftig jordbruk, mindre dropskap og erfaring som på sikt skulle out på skolene og øke inntektene. et noe mer variert Layn Liu, prosjektarbeidsmarked, sier koordinator ved Misjonsalliansen Holmberg Cháves.

Misjonsalliansens hadde gitt økonoI løpet av tiden kontor i Kunming, er fikk flere av familiefornøyd med miske midler til å ne hus av murstein resultatene. sette i gang egne, i stedet for bam– Bøndene har små prosjekter. bus- og jordhus. fått informasjon og I tillegg førte vannressurser til klokere prosjekter, bygging dyrkingsmetoder. av toaletter og biogassanlegg til et De er ikke lenger avhengig av bare renere miljø i landsbyene. Dyrking sukkerrør, men ved kryssplanting kan av sukkerrør har gitt familiene i de to de i tillegg få inntekter fra dyrking av landsbyene en forutsigbar inntekt, soyabønner og macadamianøtter. men bare så vidt nok til å holde Bøndene bruker mindre kunstgjødfamiliene i live. Mange satte derfor sel og har lært å bruke kompost og i gang med andre inntektsbringende naturlig gjødsel fra husdyroppdrett, tiltak for å øke inntekten. sier han.

Misjonsalliansen har prioritert Lokalbefolkningen har forstått betilrettelegging og opplæring av tydningen av bærekraftig landbruk landsbyutviklingskomiteer (Village og husdyrhold, og kvinnene har fått Development Committees, VDC). bedre tilgang til arbeid og fått faglig Hovedmålet har vært å kunne lede bistand til å sette i gang egne små utviklingsarbeidet i egen landsby. tiltak som gir egen inntekt. Layn For å kunne utføre oppgavene har fortsetter: – Mange menn fra våre de fått ulike kurs i regi av Misjonsallandsbyer i Longchuan har hentet liansen. – Temaer for kursene har sine koner fra Myanmar, og initiativet vært å skrive søknader og fokus på vårt for at disse kvinnene skal lære likestilling og godt lederskap, fortelkinesisk har gitt resultater. ler Hanne Holmberg Cháves.

Noe av det viktigste vi etterlater Da den første perioden nærmet oss når vi nå avslutter prosjektene seg avslutning, var det tydelige i Longchuan, er kunnskapen lokalsignaler fra NORAD om at den befolkningen nå har for å kunne offentlige støtten til Kina skulle igangsette nye prosjekter ved egen reduseres, men at det var OK med hjelp. De kan heretter planlegge og prosjekter knyttet til rettigheter og gjennomføre egne tiltak, og de vet miljø. – Dette kunne tilpasses våre også hvordan de skal kontakte mynprosjekter i Longchuan. Det var dighetene og hvordan de får tilgang spenninger i befolkningen vedrøren- til faglig og økonomiske ressurser, de minoritetskvinner. I tillegg hadde sier Hanne Holmberg Cháves. n ODDMUND KØHN den omfattende bruken av kunst-

Studietur til Hong Kong Misjonsalliansen har lagt til rette for en studietur til Hong Kong og til institusjoner med mye ekspertise innenfor rehabilitering av mennesker med funksjonshemninger.

Misjonsalliansen har i mange år jobbet innenfor helhetlig habilitering og i mer enn syv år samarbeidet med interesseorganisasjonen for funksjonshemmede i Yunnan, Yunnan Disabled People Federation (DPF). I løpet av disse årene har det vært en tydelig forbedring innenfor rehabilitering av mennesker med funksjonshemninger.

Men det har vært et ønske fra Yunnan DPF om å opprette nye ressurssentre på provinsnivå. Disse skal bistå lokale brukerorganisasjoner med faglig kompetanse innenfor den medisinske forståelse av ulike diagnoser av funksjonshemninger, og enda viktigere: kunne bistå med faglig assistanse i møte med de sosiale og miljømessige sider av det å ha en funksjonshemning.

– Trening er ikke et mål i seg selv, men en bedre integrering i samfunnet, sier en representant fra Yunnan rehabiliteringssenter. For å få inspirasjon og ny kunnskap har Misjonsalliansen og representanter fra Yunnan DPF og flere rehabiliteringssentre besøkt liknende organisasjoner og institusjoner i Hong Kong. De besøkte blant annet Caritas, Røde Kors, Hong Kong Society for Rehabilitation, Kowloon sykehus og et ressursenter for barn. Studieturen har vært til hjelp for de kinesiske representantene når de framover skal planlegge nye ressurssentre i Yunnan og andre provinser. – Arbeidet vårt for mennesker med funksjonshemninger er for mye oppgavesentrert og for lite menneskesentrert. Vi legger stor vekt på teknisk utstyr, men vi må i tillegg ha større bevissthet omkring god kommunikasjon med barna selv og deres foreldre, sier en av representantene fra Yunnan DPF. n ODDMUND KØHN

Kina

x

#4 27

Familien Gotehus Rønningen ferdig med tjenesten i Vietnam Etter fire år i Vietnam er Kåre, Aslaug og ungene nå på vei tilbake til Norge.

I løpet av disse årene har familien vokst med ett familiemedlem, Eivind, som snart er halvannet år. I tillegg til Eivind og foreldrene består familien også av Anna på fire. Familien har bodd i Ho Chi Minh-byen sør i Vietnam.

Kåre og Aslaug har jobbet sammen med en lokal stab på 13 personer, henholdsvis som direktør og rådgiver.

Avslutningsfesten med lokal stab brakte fram mange minner, latter og noen tårer.

Paret delte med staben at de er stolte over hva kontoret har fått til i perioden, og at de tar med seg mange minner og nye erfaringer tilbake til Norge. Avreise er 27. juni, og familien vil bosette seg i Oslo. n GURO NESBAKKEN

Viktig overgang fra barneskole til ungdomsskole For barn med funksjonshemninger er det ekstra viktig å legge til rette for overgangen mellom barneskole og ungdomsskole.

Misjonsalliansen støtter derfor opplæring i likeverd og hvordan skolen kan lage en individuell opplæringsplan.

Rektor Mr. Lam Hong Phuc forteller: «Vi fikk tilsendt regelverket fra myndighetene uten noe opplæring.»

Nå har ungdomsskolen imidlertid fått kurs fra Misjonsalliansen. Lærer Tran Thi Ngoc Anh forteller: «Etter dette kurset tenker jeg at studenter med spesielle behov vil lære bedre

hvis de får en individuell læringsplan. Neste år vil jeg støtte kolleger i å utarbeide planer for elever med spesielle behov.»

Rektor Lam Hong Phuc legger til: «Jeg forstår mer om inkluderende utdanning og forebygging av diskriminering. Jeg ønsker flere kurs om metoder for å gjennomføre inkluderende utdanning på en effektiv måte.» n TRAN BAO MINH OG GURO NESBAKKEN

Geitekurs for mikrofinanskunder!

Dette året har kurs for MOMs lånekunder fokusert på praktisk undervisning og deling av erfaring. 25. april ble det holdt et kurs som handlet om fôring av geit.

En av de fineste geitene til Mrs. Van ble vist fram på gårdsplassen der kurset ble holdt. Kursdeltakerne syntes det var spennende med denne praktiske og «hands on» læringsmetoden. De stilte spørsmål og fikk også lære av erfaringene til geitas eiere. De startet med en geit for tre år siden og har jobbet hardt for å øke geitekullet sitt. Nå er kullet blitt til 12 geiter. Mrs. Van og ektemannen Mr. Thi var glad for å kunne dele sine erfaringer og fortalte stolt at de tjente omtrent 1200 USD i fjor, det vil si i underkant av 10 000 NOK.

28

#4 #4/2016 Vietnam

n VU MINH HA OG GURO NESBAKKEN

Respons på tørken i Mekong Klimaendringer har rammet Mekongdeltaet sør i Vietnam hardt dette året, med både langvarig tørke og mye saltvann i ferskvannet. Øya Tan Phu Dong, der Misjonsalliansen har prosjekter, er særlig hardt rammet. Mer enn 450 fattige husholdninger, og nesten hundre av de absolutt fattigste, mangler tilgang til rent drikkevann, vann til husholdet og til vanning av åkrene. Mer enn halv-

parten av den dyrkbare jorda har hatt redusert produktivitet og tapt inntekt.

Bøndene har ikke kunnet høste avlingene. De siste månedene har mange organisasjoner forsøkt å hjelpe ved å tilby ulike typer vanntanker. For Misjonsalliansen har det vært viktig å

ha gode møter med lokalsamfunnet underveis i prosessen, slik at vanntankene svarer til folks behov. Folk må også selv bidra med noe av kostnadene til en tank, og vi har blitt enige med de som er hardt rammet lokalt om kriterier for tildeling av vanntanker.

Intervju med tre som har fått vanntanker fra NMAV i juni 2016

MR. PHAN HOAN MINH (58 år, Tan Phu Dong) vil tilpasse seg tørkesituasjonen framover: «Jeg kommer ikke til å dyrke sitrongress i tørketiden mer.

Jeg vil plante gress slik at jeg kan fôre geiter og kuer. Fordi jeg plantet sitrongress i denne tørkeperioden, har ikke familien min noen inntekt.

Selv må jeg gå ut for å skaffe gress til geitene og tørket risstrå til kuene.

Som dere vet trenger ikke gress så mye vann, så jeg kan bruke av familiens daglige forbruk til å vanne gresset. Slik vil vi få mat til å fôre dyra, og jeg trenger ikke bekymre meg for å mangle mat til familien eller mat til dyra mine lenger», smiler han vennlig etter å ha fått tildelt en vanntank.

MR. NGUYEN VAN TONG (70 år, fra Ba Tu) forteller med mye følelser: «Da tørkeperioden kom, manglet jeg og min kone drikkevann og vann til daglig bruk. Mangelen på vann skapte mange vanskeligheter for oss, vi er gamle, og jeg bekymret meg alltid for tilgang på ferskvann og drikkevann i tørkeperioden. I år har det vært verre enn tidligere. Min kone er syk og har vært sengeliggende de to siste årene. I dag er jeg veldig glad og takknemlig for at NMAV har gitt oss en stor plastikktank. Nå har vi nok ferskvann til å drikke og til matlaging for den neste tørkeperioden. Jeg føler meg trygg på at vi vil klare oss med vann i den neste perioden. Jeg vil ta vare på vanntanken og oppbevare den ordentlig.»

«JEG VET NESTEN IKKE HVA JEG SKAL SI, så glad er jeg for å ha mottatt denne verdifulle støtten som dekker helt nødvendige behov i familien min!

Egenandelen på 610 000 VND (225 norske kroner) bidro til noe meningssfullt, så det synes jeg at det er verdt. Mannen min er også veldig fornøyd. Han har problemer med å gå, og nå blir det mye lettere å få tilgang til ferskvann, særlig i tørketida. Jeg trenger ikke lenger bruke så mye tid på å gå lange avstander for å hente vann ved hovedveien», sier Mrs. Nguyễn Thị Đảnh (75 år, Phu Tan). n PHAN TRAN HONG THAM OG GURO NESBAKKEN

Vietnamx

#4 29

#vitrorpåmennesker

Vi tror på mennesker Se filmen her

Jeg tror vi er her fordi Gud har plassert oss her. Og kanskje for at vi skulle spre hans kjærlighet i verden.

Kristin Brandsæter Fadder siden 2003

Alle mennesker er født med et iboende potensiale.

Thomas Smørdal Ny fadder i Misjonsalliansen

Jeg vil gi andre barn like stor sjanse som den jeg har fått.

Sander Nyborg Fadder siden 2005

FOTO: JULIE LUNDE LILLESÆTER-DIFFER

30

Litt på siden #4/2016

Jeg tror at godhet sprer seg og gir ringvirkninger.

Trine Skjævestad Ask og datteren Johanna Johanna fikk fadderskap i dåpsgave

Det å være fadder gir en mulighet til å være med og påvirke – og til å gi tilbake av det vi tar for gitt.

Eivind Tveter Fadder siden 2014

Jeg synes selv at det å hjelpe andre mennesker er det som gjør livet meningsfullt.

Olav Bjørgaas Startet fadderordningen til Misjonsalliansen i 1959

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe én.

Liv Asdahl Solberg Bestemor til ti – har gitt fadderskap til alle barnebarna

Av Xxx Tekst og Foto: Differ media

x Litt på siden

31

32

Reportasje M #4/2016

Reportasje M

til forsoning

Når to

skal bli

ett

Forventninger fra familien og presset fra et hektisk og moderne samfunn er belastende for unge familier i Kina.

Kirken ser utfordringene og tilbyr derfor veiledning og ekteskapskurs for både kristne og ikke-kristne. > Tekst og foto: Oddmund Køhn

Reportasje M

#4/2016

33

>

34

Kina er Misjonsalliansens første kjær- DE UNGES DILEMMA. Layn Liu jobber som prosjektlighet. Det var her det begynte, og Kina var eneste koordinator ved kontoret i Kunming og er den hos misjonsfeltet i perioden 1901 til 1949. Allerede fra Misjonsalliansen som jobber tettest mot kirkene. starten hadde arbeidet et diakonalt preg med drift – Som resultat av ettbarns-politikken har vi av misjonssykehus i byen Kalgan og flere mindre i Kina noen generasjoner med unge mennesker helseklinikker på landsbygda. Misjonsalliansen som er vokst opp som enebarn. De har fått stor etablerte også en menighet som lever i beste velgå- oppmerksomhet fra foreldre og besteforeldre, og ende den dag i dag. Alle misjonærer måtte flykte fra mange er svært bortskjemte. De senere årene har Kina på slutten av 1940-årene, og først i 1992, mer denne generasjonen stiftet familie, og overgangen enn 40 år senere, var Misjonsalliansen tilbake i lan- fra å være sentrum i familien til å skulle ta hensyn det. Arbeidet i Kina har i årene etterpå i hovedsak til en ektefelle og kanskje barn, er komplisert for handlet om lokalsamfunnsutvikling og arbeid blant mange. Med prosjektet i Kunming tar vi det mennesker med ulike funksjonshemninger. Først moderne samfunnet i Kina på alvor, sier han. for få år siden fikk vi en samarbeidsavtale med den I Kunming samarbeider Misjonsalliansen med kinesiske kirken.

Trinity Church, Trefoldighetskirken, Kina har oppnådd en imponerende en kirke med nærmere 10 000 med«Jeg har hørt fattigdomsreduksjon de siste tiårene. lemmer og ca. 5000 besøkende på Landet har også gjort viktige fremom en lege i Kina som de fem gudstjenestene i løpet av skritt innenfor barnedødelighet, en helg. Luo Shuyin er en av pasheter Jesus. Han skal mødrehelse og utdanning. Men det torene i menigheten og er den være usedvanlig flink finnes fremdeles store utfordringer. som har mest ansvar for arbeidet og skal kunne gjøre For mens et økende antall kinesere med ekteskapsseminarene. Vi sitter folk friske.» tar del i middelklassen og forbrukerpå møterommet i femte etasje i det samfunnet, lever fremdeles en del av bestore kirkebygget. Hun forteller at folkningen i ekstrem fattigdom. Særlig gjelder menigheten ble startet i 1909, men at den dette etniske minoritetsgrupper. Misjonsalliansens var stengt mellom 1949 og 1980. – Vi er en aktiv arbeid er i hovedsak konsentrert i Yunnan, provin- menighet med fem kor og forsangergrupper, mange sen med størst andel minoriteter. bønnegrupper og bibelgrupper og ukentlige sam– Kinas utfordringer henger blant annet sammen linger for ulike interessegrupper som forretningsmed migrasjon, likestilling, ettbarns-politikken og folk, advokater osv., sier pastor Luo. Hun legger til: en stadig økende andel eldre mennesker, mener Cai – Vårt diakonale arbeid er begrenset, og vi er takkYinghong, leder av Misjonsalliansens kontor i Kun- nemlige for samarbeidet med Misjonsalliansen. Vi ming. Da Misjonsalliansen fikk muligheten til å håper vi kan utvide samarbeidet med nye prosjeksamarbeide med Yunnan Christian Council, kirke- ter, spesielt innenfor eldreomsorgen. I Kina finnes rådet i provinsen, var det blant annet prosjekter nesten ingen institusjoner for eldre, og hvem skal knyttet til slike utfordringer som var aktuelle. ta seg av de gamle? På grunn av ettbarns-politikken – Da vi skulle sette i gang noen pilotprosjekter vil stadig flere ektepar bli alene om ansvaret for fire innenfor kirkesamarbeidet, ønsket vi oss både stor- aldrende foreldre. by- og landsbyprosjekter. Prosjektet på landsbygda Layn i Misjonsalliansen bekrefter denne utfori Lincang er landbruksrelatert, med vekt på bedre dringen. I den kinesiske kulturen er det en neddyrkingsmetoder og oppdrett av høner og griser. arvet respekt for eldre mennesker og for foreldre, Her i Kunming handler det om ektepar og familier men ansvaret og belastningen er tyngende på og tilrettelegging av seminarer for ektepar i alle aldre, unge ektepar. – Både jeg og min kone er enebarn, forteller Yinghong. og vi har mye ansvar for foreldre og besteforeldre. >

I RIKTIG RETNING.

#4/2016

Reportasje M

Pastor Luo Shuyin (t.v.) og prosjektkoordinator i Misjonsalliansen, Layn Liu, er sentrale personer i samarbeidsprosjektet mellom Misjonsalliansen og Yunnan Christian Council. Pastor Luo er en av seks prester i Trinity Church, menigheten som har tatt initiativet til ekteskapskursene.

Reportasje M

#4/2016

 35

Et kjent teselskap i Yunnan sponser ekteskapskursene og bidrar også i undervisningen. Ektefellene skal servere hverandre te, og det skal skje innenfor rammen av en særskilt teseremoni. >

Jeg bor og jobber i Kunming, mens mine foreldre og besteforeldre bor i en annen provins. Det er ikke enkelt å bare kommunisere via mobiltelefonen. Min kone kommer fra landsbygda i Yunnan, og hun har tatt konsekvensen av sitt ansvar for sin gamle far som er enkemann. Hun og datteren min bor derfor i hjemlandsbyen hennes, og vi som kjernefamilie bor ikke sammen. Mange unge ektepar i Kina lever på den måten, forteller han.

TROSHISTORIEN. Pastor Luo mener selvsagt at kirken har et særskilt ansvar for å forkynne evangeliet,

36

#4/2016

Reportasje M

men hun mener samtidig det er viktig å møte de ulike behovene som finnes blant mennesker. Hun er 30 år gammel, og for den unge pastoren var det erkjennelsen av at Gud bryr seg om hele mennesket som gjorde at hun i det hele tatt ble kristen.

– Jeg kommer fra en liten by i Yunnan der det ikke fantes kristen kirke eller noen kristne. Familien min kjente heller ikke til kristendommen eller til Gud. Min tante som er lege ble alvorlig syk med en kronisk sykdom i halsregionen. Ved et tilfelle lyttet hun til et radioprogram og hørte om en som kunne gjøre folk friske. Hun ringte flere kolleger for

Ekteskapskursene har en god variasjon av undervisning, pedagogiske rollespill og morsomme leker.

å forhøre seg: «Jeg har hørt om en lege i Kina som heter Jesus. Han skal være usedvanlig flink og skal kunne gjøre folk friske. Vet dere hvordan jeg kan få kontakt med han?» Kort tid etterpå forstod hun at Jesus ikke var lege, men en gud. Hun dro til en kirke i Kunming og ble bedt for og ble umiddelbart frisk. Hun kom tilbake og fortalte om det hun hadde sett, hørt og opplevd og overbeviste hele storfamilien og venneflokken om å tro på Jesus. Jeg ble døpt sammen med slekt og venner da jeg var åtte år gammel. Senere mente min tante at jeg burde bli pastor, forteller Luo Shuyin med et smil.

GODE FRUKTER. Med oppvekst i en tradisjonell kinesisk storfamilie vet pastoren hvor sårbare unge ektefolk blir når de kommer til storbyen. – Vi har fått en god start på prosjektet, og ekteskapsrådgivningen og seminarene når mennesker i alle aldre. Noen er nygifte, og andre har vært gift i en årrekke. Noen er kristne, mens andre er ikke-troende. Noen deltar fordi de er aktive i Trinity Church, mens andre kan ha hørt om tilbudet fra andre hold og blitt sendt til oss fra for eksempel bedrifter. Vi har til og med hatt deltakere fra militæret og fra myndighetene, forteller en oppglødd pastor Luo. >

Reportasje M

#4/2016

37

38

#4/2016

Reportasje M

>

Hun mener det er viktig å bygge tillit og være troverdig i måten man underviser på. Det er kristne fagfolk som underviser på seminaret, og alle seminarene starter ved at en pastor underviser om familien og ekteskapet ut fra en bibelsk forståelse. – Vi skal ikke evangelisere, men vi er tydelig på hva kristendommen er, sier pastor Luo og fortsetter: – Målet vårt er flere sunne og harmoniske ekteskap og familier, men vi ser også at mennesker får bedre kunnskap om troen og et mer riktig syn på kirken.

dette bare var et tilbud for ansatte i rike businessforetak, ikke for vanlige folk som oss, sier hun.

Alle fire er enige om at den aller største utfordringen i ekteskapet er knyttet til kommunikasjon.

– Vi kinesere er ikke så flinke til å være tydelige og personlige, og den nære og dype samtalen mangler i mange ekteskap, sier Mu Zai Yun. – Og så jobber vi lange arbeidsdager og er slitne når vi kommer hjem, legger Yu Fu Mei til. Zhou Ying kommer fra en tradisjonell kinesisk familie på landsbygda, og hun tror unge mennesker ofte tar med seg traTILRETTELEGGE FOR GODE SAMTALER . I løpet av denne disjonelle familiestrukturer som i dag kan oppleves tiden har mange ektepar blitt berørt av prosjektet. gammeldagse. – Foreldrene lærer ikke barna å løse Hvert seminar varer i tre dager og er pedakonflikter, og i ekteskapet har vi ikke evnen gogisk lagt opp med undervisning, til å forstå hverandre eller til å skjønne gruppesamtaler, rollespill og morhvorfor ektefellen handler som han D « en nære somme aktiviteter. Ekteparene Yu gjør, sier hun. og dype samtalen Fu Mei og Mu Zai Yun og Zhou Ying HÅPER PÅ MER SAMARBEID. Layn Liu og Yan Zhirong har gode erfaringer mangler i mange mener de vestlige kirkene har komfra seminarene. – Før trodde jeg de ekteskap.» met mye lenger når det gjelder å se kristne var veldig annerledes enn meg, Mu Zai Yun behovene i samfunnet, og han tror men så ble jeg kjent med noen som var Misjonsalliansen kan gjøre mye for å kristne og fikk et annet syn. Jeg ble gradstyrke diakonien i den kinesiske kirken. vis kristen og har de siste årene vært aktiv – Det er tradisjon her i landet for å mene at kirken i denne kirken, forteller Yan Zhirong. Ektefellen, Zhou Ying, er ikke kristen, men har deltatt på ekte- bare skal være åndelig og ta seg av forkynnelsen. Kan skapskurset. – Før visste jeg bare om buddhismen, kirken gjøre mer enn å be for mennesker? Kan vi men nå kjenner jeg også til andre trosretninger. Jeg i større grad tjene mennesker og respondere på behov følger mannen min på gudstjenestene i kirken og i samfunnet? Her har Misjonsalliansen en viktig oppsynes pastorens forkynnelse er god. Alle trosretninger gave i tiden som ligger foran oss.

Pastor Luo Shuyin er enig med prosjektkoordihar noe til felles, og jeg mener det er viktig å vise natoren fra Misjonsalliansen. – Vi startet prosjektet respekt for andres tro, sier hun.

Yu Fu Mei og Mu Zai Yun har deltatt på flere for tre år siden. I begynnelsen prøvde vi oss fram, seminarer, først som deltakere og senere som ledere. og det var i hovedsak et tilbud til dem som går i TriDe er begge evangelister i en menighet i utkanten av nity Church. Vi prøvde å møte folk og få til trygge Kunming. – Allerede før vi hørte om dette tilbudet, omgivelser der ekteparene kunne snakke sammen. hadde vi tenkt på muligheten for å starte opp et lik- Vi har flere eksempler på at ekteskap som har vært nende prosjekt i vår menighet. Det er mange proble- på randen av skilsmisse har endt opp med forsoning mer blant unge ektepar og mange som strever. Vi vis- og ny start. Slike små mirakler inspirer oss til å fortste ikke hvordan vi skulle komme i gang, derfor ble sette. Jeg håper Trinity Church og Misjonsalliansen vi glade når vi hørte om dette tilbudet, sier Mu Zai kan ha et partnerskap i lang tid framover. Vi ser at Yun og ser bort på kona. – Vi to hadde også problemer det gir gode resultater, og vi kan trygt bygge videre i ekteskapet, spesielt i starten. Vi trengte undervis- på dette samarbeidet med nye prosjekter, avslutter ningen og den gode faglige veiledningen. Jeg trodde hun. n oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

Zhou Ying og Yan Zhirong satte pris på de tre dagene med undervisning og rollespill. Zhirong har vært kristen noen år, mens ektefellen ikke er det. – Jeg hadde nytte av undervisningen om den kristne forståelsen av ekteskapet. Det er viktig å ville forstå den andre, og det er fint å få hjelp og ideer til hvordan løse konflikter, sier hun.

Reportasje M

#4/2016

39

40

Portrett   #4/2016

Portrett

Ebarnehage n annerledes

F ra forakt til forsoning Når to

Urbefolkningen i Bolivia har blitt diskriminert i generasjoner, noe som har ført til at mange bolivianere fornekter sin kulturelle opprinnelse. Dette er Freddys historie. > Tekst: Malin Jacobsson Weydahl Foto: Malin Jacobsson Weydahl og Geir Anders Rybakken Ørslien

skal bli

ett Portrett

x #4/2016

41

> På Freddy Blanco Aguilars yngre dager var det utenkelig for han å ha en jobb hvor han daglig skulle komme i kontakt med mennesker med aymarabakgrunn. Det var heller ikke i hans villeste fantasi at han skulle gifte seg med en kvinne med etternavnet Huanca, et aymaranavn. Samfunnet og hans egen families historie gjorde at han foraktet alt som hadde å gjøre med denne delen av befolkningen.

I dag er Freddy agronom i MAN-B. Han jobber med jordbruksutvikling i Luribay, og der har han daglig kontakt med mennesker med aymarabakgrunn. Han har lært seg å snakke aymara. Han er gift med Blanca Huanca. Hva var det som skjedde?

marabakgrunn og hvordan Pedro videreførte noen verdier til deres fem barn.

Freddy ble født i 1968. De første årene bodde han hos moren i Sica Sica, resten av familien flyttet til La Paz på grunn av farens arbeid. Familien var splittet på denne tiden, ikke bare geografisk. Barna fikk ikke lov til å ha kontakt med morens slekt, og Juana snakket ikke aymara med barna. Mange foreldre med aymarabakgrunn ville ikke at barna deres skulle snakke aymara, fordi de visste om all diskriminering de da ville møte.

Freddy og søsknene vokste opp med den overbevisning at lys hud var bedre enn mørk og at POLITISKE FORANDRINGER. Freddys historie starter med det var bedre å komme fra byen enn fra landet, faren Pedro Blanco. Pedro vokste opp i landsbyen at spansk var bedre enn aymara, at visse klær var Sica Sica som ligger utenfor La Paz. stigmatiserende og at noen navn Han bodde hos sin morfar Felicia- Til klassekameratene var skambelagte. no, som var en velstående godseier mine fortalte jeg at Da Freddy hadde fylt ti år, flyttet med en hel stab under seg. Han han til faren i La Paz fordi skolen mamma var død. Jeg hadde sjåfører, bønder og tjenesteder var bedre. Faren ønsket at barna var så redd for at piker. Da Pedro var fjorten år, skulle studere og skremte de med skjedde det store forandringer i det de skulle finne ut at tanken på å måtte jobbe som sjåfør hun var en cholita, politiske samfunnet. I 1952 var det eller ha andre yrker uten utdanning. en revolusjon i Bolivia, og allmenn forteller han.

Som ny i byen ble Freddy behandstemmerett ble innført for både let dårlig av brødrene sine. Han var kvinner, urbefolkning og analfabeter. Samme år blir mørkere i huden etter livet ute på landsbygda, og også en organisasjon, som tilsvarer LO, grunnlagt. han snakket dårligere spansk. – Jeg måtte tilbringe Det som rammet Freddys familie hardest var en stor mye tid inne den første tiden. Noen år senere flyttet jordbruksreform som fikk slagordet «Jorden tilhører lillesøsteren min inn til La Paz for å bo med resten de som arbeider på den». Reformen tok et oppgjør av familien. Hun kom med håret i fletter. Når venmed den urettferdigheten som var på den tiden: At negjengen spurte hvem jenta var, svarte jeg at det 4,5 % av befolkningen eide 70 % av jorden og 95 % av var hushjelpen, forklarer Freddy. all dyrkbar mark.

For barn og ungdom av urbefolkningen var det en – Morfar mistet mesteparten av jorden, og i for- tøff verden å vokse opp i. På syttitallet fikk personer bindelse med revolusjonen mistet han også hele sta- med bakgrunn i urbefolkningen lov til å oppholde ben som utgjorde arbeidskraften på godset. På tross seg i alle gater og på torg i La Paz. Fram til 90-tallet av alle reformene som ble gjort på denne tiden var så man allikevel kun cholitadamer som gateselgere det fortsatt enorme sosiale skiller, og det var tydelig eller hushjelper. Freddy skjulte mye for sine klasdiskriminering av landets urbefolkning. Dette er sekamerater. Han og familien bodde i feil område, noe som fortsatt preger det bolivianske samfunnet, Pedros forretninger ga ikke en så høy inntekt at de forteller Freddy. kunne kjøpe et hus i en av de dyrere bydelene. – Jeg Pedro begynte etter hvert å jobbe som omrei- utelot alltid et ord i min adresse for å få den til å høsende råvaregrossist. På en av sine reiser traff han res finere ut enn den var. Til klassekameratene mine Juana Aguilar Mamani. Hun var en vakker cholita, fortalte jeg at mamma var død. Jeg var så redd for at en aymarakvinne i tradisjonell klesdrakt. Juana ble de skulle finne ut at hun var en cholita, forteller han. hans kone. Freddy vet ikke hvordan morfaren Feli- Freddy var en dyktig basketballspiller og ble derfor ciano reagerte på dette, men vi kan ane det ut fra tatt ut til skolens elitelag, dette ble et tilfluktsted hans tidligere avvisning av en svigersønn med ay- i denne tiden. >

42

#4/2016

Portrett

FRA SICA SICA TIL LA PAZ.

TAR VARE PÅ RØTTENE. Freddy står utenfor oldefar Felicianos hus, huset eies fortsatt av familien. Nederst til høyre: Mamma Juana Aguilar Mamani med Freddys sønn Dylan på armen.

Portrett

x #4/2016

43

FELLES INTERESSE. Her er Freddy sammen med kona Blanca og guttene Dylan på ti år og Yael på åtte år. Den eldste sønnen ønsker å gå i sine fars fotspor og bli agronom. Øverst til høyre: Freddy sammen med basketballaget han spilte på for noen år siden.

>

44

En dag ble livet snudd opp ned for Freddy, spøker han og sier at han ikke vet om Gud familien. Pedro omkom i en arbeidsulykke, og Jua- ville belønne eller straffe han med et arbeid som na måtte forsørge de fem barna alene. Det var all- satte han i forbindelse med de menneskene han tid mat på bordet, men ikke mer enn det. Freddy tidligere foraktet. – Jeg tror det er en slags gave; fortsatte å velge venner med omhu, venner med gjennom arbeidet mitt har jeg kommet nær livet til foreldre på rette poster i samfunnet, venner fra disse menneskene, og jeg har sett hvilke tøffe kår den finere delen av byen. Freddy dro aldri på kino de kommer fra. Det føles fint å få være med på å uteller ut for å spise med vennene sine. Han hadde vikle produksjonen deres. I dag er min store glede alltid basketen å skylde på, det å kjenne verdsettelsen fra disse var alltid en trening eller en – Jeg tror det er en slags personene og se at det vi gjør kamp. På denne måten klarte gave; gjennom arbeidet sammen leder til ny kunnskap han å flykte unna sosiale sam- mitt har jeg kommet nær og bedre muligheter for inntekt, menkomster som kostet penger. forteller Freddy engasjert. livet til disse menneskeDa Freddy skulle velge skole, I 2003 møtte han kona Blanca, ne, og jeg har sett hvilke tok han den som hadde et godt og sammen har de fått guttene basketlag, derfor havnet han tøffe kår de kommer fra.

Dylan på ti år og Yael på åtte år. på agronomlinjen. Det var først Blanca kommer fra en imsenere at han fant ut at hans framtidige arbeidsplass migrantfamilie på El Alto. Moren hennes var i likville være på landsbygda. Han likte ikke det kar- het med Freddys en kvinne i skjørt fra landsbygda. rige, tørre landskapet på landet, og han ville ikke Blanca har opplevd mye diskriminering i samfunnet, snakke med menneskene som bodde der. Han full- men har ikke opplevd samme konflikt som Freddy førte allikevel utdanningen i 1998. innad i familien. – Diskrimineringen du har kjent på Freddys første år i arbeidslivet innebar mye kon- og bidratt til kommer fra arven fra dine forfedre og takt med mennesker med aymara- og quechua- din far. Jeg håper vi kan bryte dette i vår familie slik at bakgrunn. Etter hvert måtte han forsone seg med barna ikke går gjennom det samme som deg, avslutsitt yrkesvalg og sin bakgrunn. Når jeg møter ter Blanca. n tsjili@misjonsalliansen.no

EN SLAGS GAVE.

#4/2016

Portrett

Da alt gikk skeis Det var i Larvik kirke tidlig på 70-årene, midt under Jesus-vekkelsen.

Kirken var fullsatt av forventningsfulle ungdommer, og vi som hadde ansvaret var også spente og optimistiske. Da begynte tabbene å komme, og det ene etter det andre av opplegget sviktet. Flere av de som skulle medvirke kom ikke, og vi andre ble fomlete og usikre, men merkelig nok for oss, skjedde masse godt likevel. Etterpå kom flere og sa at dette møtet hadde hatt spesielt stor betydning for dem i forhold til troen deres og veien videre i livet.

Jeg lærte en lekse den gangen, men jeg må visst lære den om og om igjen.

Det er utrolig hva og hvem Gud kan bruke! Det er andre kriterier enn vår vellykkethet, vår styrke og våre evner det kommer an på. For også Paulus gjorde en underlig erfaring: For når jeg er svak, da er jeg sterk!

Moses sa til Gud: «Hvem er jeg? Kan jeg gå til Farao og føre israelittene ut av Egypt?» … Herre hør! Send heller en annen! 2 Mosebok 3,11 og 4,14 Jesus Kristus gi meg mot til å slippe min fiksering på min egen kraftløshet.

Gi meg mot til å stole på deg og på din mening med mitt liv.

Gi meg mot til å overlate alt som synes udugelig og verdiløst i meg selv og si: Gud – her er jeg slik jeg er bruk meg både når jeg er sterk og svak.

Andakten er av Eivind Brager, sykehusprest og tidligere hovedstyremedlem i Misjonsalliansen x Ettertanke #4 45

N

fotballjenter på orgestur

En bank for framtiden

T

Det var lørdag 16. april at jordskjelvet som målte 7,8 på Richters skala rammet Ecuador. Mye ble ødelagt i løpet av 45 sekunder. 659 mennesker mistet livet, og 30 000 mennesker ble skadet. Rundt 7000 bygninger ble totalt ødelagt, og 3000 bygninger har fått skader.

Overtittel ittel Undertittel

Ødelagte bygninger og infrastruktur er et problem. Å rive de skadde og ødelagte bygningene tar tid, og de ødelagte veiene som gjør at man ikke kommer fram er et problem. Myndighetene estimerer kostnadene til rekonstruksjon på ca. tre millioner dollar.

Banco D-MIRO har to filialer i de hardest rammede områdene; Manta og Portoviejo som ligger i Manabi-provinsen. Alle de ansatte i D-MIRO overlevde, mens to kunder dessverre omkom. Mange klienter og ansatte har mistet alt de eide, både hus og arbeidsplass.

46

Mikrofinans

#4/2016

Et hus representerer ofte kundenes livsgrunnlag og et sted hvor de er trygge.

I Manta og Portoviejo hadde D-MIRO en låneportefølje på 10 millioner dollar, de estimerer tapet til å være ca. 30 prosent av dette. De store tapene krever umiddelbar handling. Banken samlet en spesialgruppe som skulle ta avgjørelser og sikre banken og klientenes framtid på en god måte. Alle investeringer og utgifter er satt på pause, det fokuseres på å kutte kostnader og effektivisere driften av banken. Kontorbygget i Manta står fortsatt, mens kontoret i Portoviejo står i fare for å rase sammen og kan derfor ikke brukes.

I Portoviejo har banken nå satt opp et midlertidig kontor. Dette kontoret kan foreløpig ikke gi nye lån eller motta betalinger. Men det er godt nok til at de ansatte kan betjene kundene; gi informasjon og følge opp spareplaner. Noen kunder har mulighet til å drive businessen videre og kan betale tilbake lånet som normalt, andre må få nye betalingsplaner.

fordi de er en del av en større familie; Misjonsalliansen. Men 2016 og 2017 vil bli utfordrende år for både landet og banken.

Banco D-MIRO ble for et år siden premiert av Inter-American Development Bank som den beste banken i Ecuador og den åttende beste banken i Latin-Amerika. D-MIRO vil med sine to tiår med erfaring i Latin-Amerika fortsette å være en av de Administrasjonen i største og beste bankene Norge har vært til stor som skal bekjempe fattigstøtte for oss i denne dom i Ecuador. tiden, og det har vært Vi har overlevd kriser før, og vi vil overleve denne kri- en daglig kontakt som sen. Vi skal handle smart og har skapt stor støtte. går derfor gjennom alle mulige scenarioer. Administrasjonen i Norge har vært til stor støtte for oss i denne tiden, og det har vært en daglig kontakt som har skapt stor støtte. Vi merker at det er en god gjeng ansatte som jobber dag og natt for å redde banken. n tsjili@misjonsalliansen.no

Mikrofinans Hugh Sinclair MBA, Master i Internasjonal økonomi, COO i AMAS, styremedlem i AMAS og forfatter FOTO: ODDMUND KØHN

Myndighetene i Ecuador har bidratt med tiltak som skal assistere banken og klientene i de rammede områdene. Via Banco D-MIRO har Misjonsalliansen i Ecuador donert 30 000 dollar som skal gå til de kundene som er hardest rammet. Det ble donert ulike artikler til 128 familier; nødvendigheter som kjøleskap, senger, madrasser, dyner og kjøkkenredskap.

Kundene og spesielt barna deres har store psykiske skader som ikke må bli undervurdert. Mange barn er redde for å gå inn i bygninger, og faren er fortsatt stor for etterskjelv. Flere barn måtte klatre ut av vinduer eller små sprekker etter jordskjelvet.

Et hus representerer ofte kundenes livsgrunnlag og et sted hvor de er trygge. Kundene står nå med tårer i øynene foran huset som ligger i ruiner, de lurer på hvordan det skal gå videre. Mange som har mistet hus og hjem bor nå hos familiemedlemmer, og flere bor i telt midt i ruinene.

De internasjonale mediene skapte stor oppmerkSituasjonen i landet somhet rundt situasjonen i etter jordskjelvet er Ecuador dagene etter jordforverret på grunn skjelvet, men interessen av den økonomiske dabbet fort av. De som fortsituasjonen landet er satt jobber i regionen skjønog har vært i. ner veldig godt at det vil ta lang tid å bygge opp landet igjen, og de trenger fortsatt mye midler for å bygge opp Manabi-provinsen.

Situasjonen i landet etter jordskjelvet er forverret på grunn av den økonomiske situasjonen landet er og har vært i. Landet eksporterer mye olje, derfor påvirker den lave oljeprisen landet. Før jordskjelvet forutså IMF en reduksjon i økonomien på 4,5 prosent i 2016. D-MIRO føler seg allikevel beroliget

Mikrofinans

x #4/2016

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

barn

Hjelp med spesielle behov

Du kan gi din gave til:

Kontonummer 3000 16 00040 Merk med ÂŤInkluderingÂť