Tsjili 0515 by Misjonsalliansen

R io R Oppstart i

edda av uds nåde

K orsvei støtter bistandsprosjekter

#5/2015

111. årgang

Vi spurte vĂĽre kunne beskrive Dette er hva de svarte â&#x20AC;Ś

Filip

faddere om de oss med et ord.

pinene

Vi ønsker å få med flere på laget, slik at vi sammen kan gjøre en større forskjell i verden.

Send kodeord Venn til 2490 og bli fadder hos Misjonsalliansen. Å være fadder hos oss koster kr. 230,- pr. måned. Ingen kostnader belastes mobilabonnementet.

FOTO: HÅKON SUNDBØ

5 r

Liberia

Ecuador

Innhold

støttemenigheter

Portrett 36

Vietnam

å siden

Mikrofinans 46

Ettertanke 43

Kina

p tt

FOTO: LARS VERKET / KORSVEI

FOTO: PER AASEN

Reportasje XL

Kambodsja 26

ved en av våre

#5/2015

Reportasje M

Bolivia

Filippinene 24

Reportasje S 44

Nyheter 16

Om det å ha to tanker i hodet Utgiver Misjonsalliansen besøksadresse Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo postadresse P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040

Følg oss på

tsjili på ipad Last ned appen «issuu», søk opp «tsjili».

Få tsjili Send sms TSJILI til 2490 eller se www.tsjili.no. Tsjili sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@ misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00. Redaktør Oddmund Køhn tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Markeds- og innsamlingsleder Håkon Aandstad tlf 932 12 838 e-post hakon.aandstad@misjonsalliansen.no Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Konsept og design Oktan Alfa Grafisk design Klaus A. Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

ETTERSOMMEREN HAR I STOR GRAD VÆRT PREGET AV den største flyktningkatastrofen siden 2. verdenskrig. Tusenvis av mennesker er på flukt fra Syria, Afghanistan og en rekke andre land. Starten på katastrofen falt sammen med valgkampen, noe som gjorde at frontene sannsynligvis ble skarpere enn de hadde trengt å være. Spørsmålene ble: «Hjelpe dem der de er, eller ta imot dem med åpne armer i Europa?» Det norske folk har vist nestekjærlighet og respondert på katastrofen på en flott måte. Eksemplene er mange på hvordan folk konkret har vist at de bryr seg. Folk har stilt opp med mat, varme klær og penger til organisasjonene som har arbeid knyttet opp mot flyktningene. Hundrevis av mennesker har meldt fra om at de har et ledig rom hvor de kan ta imot en flyktning. Ola Nordmann har stilt opp på en måte som nok har satt mange politikere i forlegenhet. Folket har gått foran politikerne. Fantastisk! Samtidig ser vi også at det har vært en oppsving av miljøer som ikke ønsker flere innvandrere til landet vårt. Strømmen av flyktninger har gjort mange redde. Hva gjør dette med landet vårt? Mister vi oss selv? Klarer vi å beholde velstanden vår? Misjonsalliansen har en klar og tydelig strategi for vårt arbeid. Vi har våre samarbeidsland hvor vi arbeider med et langsiktig diakonalt utviklingsarbeid. «Sammen gir vi livet en sjanse!» Vi ønsker at mennesker skal komme seg ut av fattigdom og nød og få utnyttet det potensialet Gud har skapt i de. Det kommer vi til å fortsette med. I den situasjonen vi er i nå, er det utrolig viktig å ikke glemme disse. Erik Solheim er en mann det er verdt å lytte til. For noen dager siden sa han til VG: «Et stort antall mennesker i verden lever i konstant fattigdom. De ønsker å komme seg til Europa og er villige til å ta en betydelig risiko for det. På lang sikt er derfor utvikling i Afrika og i Midt-Østen det eneste som kan lette presset på Europa.» Det betyr ikke at vi ikke skal ta imot et stort antall flyktninger til Norge. Det gjør godt å dele. Vi blir et bedre samfunn av å ta imot folk som lider. Det at vi får mennesker i nød nær oss, hjelper oss til å se at folk trenger hjelp! Da stortingspolitikerne ble enige om det såkalte Syria-forliket tidlig i sommer, ble de enige om å øke bistanden til Syrias nærområder med 250 millioner kroner. Problemet er at pengene ble tatt fra andre formål på bistandsbudsjettet. «Det er å ta fra de fattige for å gi til de fattige», sa kommunikasjonssjef Liv Hegna i Redd Barna til NTB. Vi må sørge for å ha to tanker i hodet samtidig. Vi må sørge for en mer rettferdig fordeling i verden, vi må sørge for at bistanden økes og vi må raust ta imot flyktninger som trenger beskyttelse fra krig og forfølgelse. tsjili@misjonsalliansen.no

Det gjør godt å dele. Vi blir et bedre samfunn av å ta imot folk som lider.

Leder

#5/2015

Reportasje XL

RJ io Oppstart i

de aneiro Misjonsalliansen har inngått et samarbeid om tre diakonale prosjekter i Rio de Janeiro – men ikke i den delen av byen du ser på postkortene. Tekst og foto: Tiago Couto

Reportasje XL Reportasje XL

#5/2015

«Min sjel synger ved synet av Rio de Janerio.» Hvilke ord kan vel bedre beskrive følelsen man får når man ankommer den brasilianske kystbyen enn disse, sunget av en av Bossa Novaens legender, «maestro» Tom Jobim? De utgjør den første linjen i den berømte «Samba do Avião», og beskriver poetens hjertefølte glede i det han, etter en lengre periode i USA, endelig kommer under skylaget og ser den majestetiske Guanabara Bay. Dette er Rio de Janeiro. En myk luft kommer inn fra havet og blander seg med duftene fra den atlantiske regnskogen, en av de mest mangfoldige skoger på hele planeten, og man opplever en eksplosjon av farger og lyder. Majestetiske fjell er den geografiske rammen rundt dette kunstverket, slik den største kunstneren av dem alle har skapt det. Det er umulig å ikke forelske seg i denne sjeldne skjønnhet. Dette er Rio – byen som er valgt som vertskap for OL i 2016. ET KUNSTVERK.

BAK POSTKORTET. Men byen inspirerer ikke bare til poesi. Bak disse postkortscenene gjemmer det seg en by mange ser ut til å ha glemt. Med en befolkning på nærmere 12 millioner, spredt utover bykjernen og de omliggende distriktene, er Rio en kruttønne; en by med store områder preget av ekstreme sosiale forskjeller. Dette er en region preget av brudd på grunnleggende menneskerettigheter, høye forekomster av vold, offentlig korrupsjon og miljøødeleggelser. Det er vanskelig og veldig trist å se så mye skjønnhet drukne i kaos og fattigdom. Bak postkortet finnes det mennesker som krever, og venter på, rettferdighet.

Dette som en gang var Brasils hovedstad (1763–1960) representerer det typisk brasilianske, både dets renhet og defekter. Rio de Janeiro ble grunnlagt som et aristokratisk samfunn, der portugisere, indianere og afrikanere levde svært ulike liv, som mestere og slaver. Disse sosiale ulikhetene, disse kontrastene sitter så dypt i byens gater, og de har også spredt seg utover landet, så vi i dag kan si at «ulikheter» er en del av nasjonens DNA. BYENS DNA.

SLAVERIETS SLUTT. Den første store historiske begivenheten som man i ettertid kan si bidro til å legge

#5/2015

Reportasje XL

grunnlaget for de problemene vi ser i dag, var måten man avskaffet slaveriet på ved slutten av 1800-tallet. Plutselig var svarte arbeidere overlatt til seg selv, uten at det var innført reformer for å integrere dem i det sosioøkonomiske liv. Selv om eliten i landet gjennomførte en intens moderniseringsprosess, berørte de aldri viktige saker som fordeling av jord eller like borgerrettigheter for alle. Tusener av nylig frigitte slaver måtte ta til takke med uformelle småjobber og søkte ut av bykjernen, opp i fjellsidene for å finne seg et sted å bo. SLUMMEN. Slik ble favelaene til; fattige samfunn som på grunn av enorm mangel på boliger vokste enormt utover 1900-tallet. På bare få år ble faktisk hele byer bygget i åssiden og i de myrlendte områdene av byen. Favelaene ble ytterligere utvidet da en strøm av arbeidere kom flyttende til byen, som en følge av industrialiseringen på 60- og 70-tallet. Statens manglende innblanding i dette har resultert i en ukontrollert vekst av slumområder. Til og med i rike nabolag har det oppstått favelaer, slik at rike og fattige nå bor side om side. I følge offisielle studier fra den føderale regjeringen er det 763 slumområder i byen, med om lag 1,5 millioner innbyggere, noe som tilsvarer 14 prosent av befolkningen. Disse sosiale utfordringene er en brutal realitet, som kaller Kristi etterfølgere til en stor oppgave.

I lys av dette utvider nå Misjonsalliansen sitt arbeid i Brasil til også å omfatte Rio de Janeiro. Nylig ble det inngått tre nye samarbeidsavtaler med prosjekter som hjelper barn, familier og lokalsamfunn i sårbare situasjoner. Det første av disse er Amar-prosjektet, som drives av Baptistkirken i Morro dos Macacos (Apekattfjellet), nord i byen. Med cirka 6000 innbyggere er denne slummen en labyrint av boder og provisoriske boliger. Den kan bare nås til fots, og bratte trapper er blitt en daglig utfordring for beboerne. Det er ingen form for søppelrydding i dette samfunnet, og avfall ligger strødd utover åsene. Tilgangen til vann og energi er enten fraværende eller sikres ved å kople seg ulovlig til byens vann- og strømnettverk. Som i alle slumområder er narkotikasmugling og væpnet kriminalitet et problem. > TRE NYE.

Reportasje XL

#5/2015

â&#x20AC;&#x201A; 9

KVINNEN PÅ APEFJELLET. Den som tar imot oss når vi for første gang ankommer Rio, er journalist og prosjektkoordinator for Amar, Christiane Menezes (33). – Vi begynte å evangelisere i dette lokalsamfunnet og innså raskt at det var viktig å opprette en base her. Det var da en av innbyggerne her, Doña Sonia, åpnet dørene sine og gjorde sitt hjem til vårt første sted. Jeg kan si at uten henne vil dette prosjektet aldri ha blitt noe av. Hun er broen vår over til barna og samfunnet her, sier Christiane.

#5/2015

Reportasje XL

«Doña Sonia (70) er en viktig kontaktperson, nærmest med et diakonalt kall. I mer enn 40 år var hun den åndelige lederen av Umbanda, en afrikansk religion, som er ganske utbredt i Brasil. Men etter et hjerteinfarkt som nesten tok livet av henne, havnet hun på sykehus og fikk besøk av en misjonær. Gradvis og gjennom en lang prosess nærmet hun seg en kristen tro. Nå har hun viet sitt lille hus på 30 m2 til Amar prosjektet. – Da Gud kom inn i denne verden, delte han med folk. Jeg har gjort det hele livet, og jeg har ikke tenkt å slutte nå, sier hun.

BESTEMORS HUS. I «Bestemors hus» som det kalles, er det fullt av barn og tenåringer. Prosjektet tilbyr ukentlige aktiviteter som bibelundervisning, leksehjelp, lek og moro. – Utfordringene som ligger foran oss er enorme. Grunnleggende undervisningstilbud til barna her mangler helt, søppelet flyter, for ikke å snakke om narkotikatrafikk og vold. Vi vil nå familier gjennom å jobbe med barn, sier Christiane Menezes. Misjonsalliansen vil støtte bygging av et nytt hovedkontor for bedre å sørge for teknisk og administrativ støtte til teamet.

GATEBARNA. Det andre prosjektet Misjonsalliansen går inn i er Calcada-prosjektet, eller «Fortauprosjektet», som retter seg spesielt mot barn som lever på gaten. Det gis undervisning og opplæring, og det er blitt utviklet en kristen veiledningstjeneste for utsatte grupper. Prosjekt-teamet har et mål om å lære opp ledere andre steder i Brasil til å gi individuell rådgivning og til å jobbe med barns selvfølelse. – Det tok oss fire år å utvikle et pedagogisk materiale som kan bli brukt i ulike sosiale prosjekter. >

Reportasje XL

#5/2015

> Ved å sette av en time til å samtale med hvert enkelt barn, ser vi at det er mulig å ta tak i sosiale, følelsesmessige og åndelige utfordringer. Den største utfordringen i Calcada-prosjektet er å gjøre seg kjent med hjertene til hvert enkelt barn, sier psykolog og sosialarbeider Clenir Xavier, som har utviklet undervisningsopplegget. Ved å bruke en grønn sekk og et sett med illustrasjoner og støttemateriell presenterer rådgivere bibelhistorier som på en eller annen måte er relevante for barnas liv og tar opp temaer som misbruk, å bli forlatt eller oppleve frykt.

Med støtte fra Misjonsalliansen vil Calcada-prosjektgruppen trene opp flere ledere, deriblant fra andre av de Misjonsalliansen-støttede prosjektene i Brasil. – Vi tar imot hjelpen fra Misjonsalliansen med åpne armer. Den vil styrke vår metodikk og hjelpe oss å spre den over hele landet. Vi ønsker å utvide vårt nettverk og trene frivillige, lærere, sosialarbeidere og lekfolk, sier Clenir Xavier.

ÅPNE ARMER.

#5/2015

Reportasje XL

FRØHUS. Det siste av de tre prosjektene Misjonsalliansen vil støtte i Rio de Janeiro er Casa Semente-prosjektet (Frøhus-prosjektet). Dette er tilknyttet en lokal baptistkirke og holder til i byen Duque de Caxias, bare 25 kilometer utenfor Rio, i et svært vanskelig område som heter Jardim Gramacho. Området oppsto da mange mennesker flyttet dit for å jobbe med søppel. Søppelplassen i Jardim Gramacho er nemlig den

største i Latin-Amerika. Den pleide å motta mer enn 7000 tonn avfall per dag, som ble dumpet direkte på baksiden av Guanabarabukten, noe som bidro til å forurense vannet. I over 35 år var søppelfyllingen sentrum for all økonomisk aktivitet i nabolaget. Men i 2012 ble den lagt ned. Uten alternative arbeidsplasser hadde søppelarbeiderne mistet sin eneste inntektskilde. >

Reportasje XL

#5/2015

Reportasje XL

De sosiale utfordringene i Jardim Gramacho synes endeløse. Det er flere slumområder spredt rundt den tidligere søppelfyllingen, og tilgang til rent vann, sanitære fasiliteter og energi er nesten ikke-eksisterende. Etter at fyllingen ble stengt, har mange familier fått det tøft, noe som igjen har bidratt til mer vold og alkoholisme. For å gjøre saken enda verre huser området tungt bevæpnede gjenger med forbindelser til narkotikatrafikken. Å komme inn i dette området uanmeldt, enten av nysgjerrighet eller mangel på kunnskap, kan innebære døden for den besøkende. R I S I K O F Y LT .

HELT PÅ GRENSEN. Det var med slike naboer Casa Semente-prosjektet begynte sine aktiviteter i 2014. Prosjektet har det lokale narko-hovedkvarteret som nær nabo. Bare ti meter unna kan hvem som helst se dealerne passere med militære våpen og rifler. Dagen før [tsjili] var på besøk, hadde det vært en skuddveksling mellom politiet og dealerne i gaten like foran bygningen hvor prosjektet holder til. – Jeg tror det var én som døde, sier en av beboerne som synes å være vant til slikt. EN TREDJE VEI. Det er tannlegen Adriane Maia (37) som er leder for Casa Semente-prosjektet. Med en utrolig vitalitet har hun tatt på seg prosjektet helt frivillig og får plass til dette diakonale arbeidet i en hverdag som allerede inkluderer to jobber, mann og barn. Med sin inspirerende karisma har hun på rekordtid klart å knytte til seg frivillige, kirker, forretninger, arbeidere og lokale familier i prosjektområdet. Å komme inn i dagsenteret hennes er en

stor kontrast til livet utenfor: På den ene siden er det død og ødeleggelse, på den andre er det glede og samhold. Det enhver besøkende vil se er et levende og dynamisk prosjekt, fullt av oppglødde barn som deltar i ulike aktiviteter, som undervisning, idrett, hagearbeid og matlaging. – I dag er vårt hovedfokus utdanning og støtte til de fattigste familiene i samfunnet. Vi har 12-åringer som ikke kan lese ennå. En annen utfordring er tenåringene. I dette nabolaget har man bare to alternativer: søppel eller narkotikatrafikk. Vi er her for å tilby en tredje vei, som er å skaffe dem en skikkelig jobb, sier koordinatoren. Støtten fra Misjonsalliansen kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt. Fra nå av vil prosjektet ansette en lærer og en sosialarbeider på fulltid; mandag til fredag. – Ikke i mine villeste drømmer kunne jeg forestilt meg en slik støtte. Jeg har bedt til Gud og sagt: «Så, hva blir det til?» Plutselig har vi skrevet under på denne avtalen, som vil være helt fundamentalt viktig for å møte folks behov i dette området. Det er en glede! Jeg kan ikke beskrive denne følelsen, sier Adriane, som til nå har tatt på seg altfor mange oppgaver i prosjektet.

BØNNHØRT.

De store utfordringene til tross; disse tre prosjektene viser hvor viktig det er å gi det man har for å hjelpe dem som trenger det mest. Nå fortsetter de reisen sin, side om side med Misjonsalliansen, som nå totalt har 13 diakonale prosjekter i Brasil. tsjili@misjonsalliansen.no

13 PROSJEKTER.

Reportasje XL

#5/2015

Vi gjentar

suksessen fra i fjor!

Misjonsalliansen skal også i år samarbeide med Garness og Gulsrud booking om julekonserter med Ingelin Reigstad Norheim og Hildegunn Garnes Reigstad. Julekonsertturneen gikk for fulle hus i 2014, og årets turné blir enda større i omfang.

– Representanter fra Misjonsalliansen vil være til stede på konsertene, og vi vil ha et spesielt fokus på fadderskap. Vi har et stort behov for nye faddere, og med disse to flotte ambassadørene ønsker vi å slå fjorårets resultat på 60 faddere, sier Håkon Aandstad, leder for Markeds- og giveravdelingen. Garness skal i desember besøke 19 steder på Vestlandet, Sørlandet og Østlandet. – Vi er takknemlige og glade for denne muligheten og tilliten som blir vist oss, og vi ønsker å utfordre Misjonsalliansens venner og faddere til å skape et lokalt engasjement rundt konsertene, forteller Aandstad. n ODDMUND KØHN

Nyheter

FOTO: HÅKON SUNDBØ

FOTO: SPAREBANK1

x #5/2015

Nyheter

Bærekraftig bank og finansiell kilde for utviklingsprosjekter Mikrofinansinstitusjonen Diaconia i Boliva har siden starten i 1991 vært et vellykket prosjekt som har gitt tusenvis av bolivianere muligheten til lån og til en sårt tiltrengt start for gode forretningsideer. Nå står mikrofinansstiftelsen foran store endringer. Diakonia skal ikke bare bli bank; den skal også kunne bli en finansiell bidragsyter for Misjonsalliansens utviklingsprosjekter i landet. Mikrofinanssektoren i Bolivia opplever for tiden nedgang og står foran store utfordringer på grunn av nye forskrifter, lovendringer og krav om reguleringer. Men Diaconia er fremdeles en god «bank», mener Andersen tror Andreas Andersen, rollen til den leder for Alliance framtidige banMicrofinance. – I alle ken blir annerleår har Diaconia des og mye mer levert gode sentral og viktig resultater. I det siste enn den er i dag. har veksten dabbet noe av, uten at det på noen måte er faretruende. Disse utfordringene gjelder mikrofinanssektoren i hele landet, men Diaconia er blant de institusjonene som klarer seg absolutt best, sier han. VEKSTEN HAR AVTATT.

#5 #5/2015 Bolivia

Nye lover krever at all mikrofinansvirksomhet blir regulert. Diaconia er organisert som en stiftelse, og denne og andre liknende mikrofinansinstitusjoner må enten bli bank eller en såkalt «Finansiell utviklingsinstitusjon». – Det er ingen tvil om at det å bli bank er endestasjonen vår. Men vi må kanskje ta en liten omvei, og vi har fått laget et veikart for hvordan vi først skal bli en «Finansiell utviklingsinstitusjon», fortsetter Andersen. FRIST: SEPTEMBER 2016. Mekanismene for at dette skal komme på plass må være i orden i løpet av de neste 12 månedene. – Diakonia er et av få slike selskaper som er rustet til å klare de omleggingene som kommer nå. Vi har forbilledlige lave kostnader og små tap, men det er fremdeles mye arbeid som står foran oss. Det er et kvantesprang for organisasjonen, sier Andreas Andersen.

Diakonia er en landsdekkende mikrofinansinstitusjon og er til stede i alle fylker og regioner i Bolivia, men er naturlig nok størst i La Paz-området. Andreas Andersen tror rollen til den framtidige banken blir annerledes og mye mer sentral og viktig enn den er i dag. Andersen ser konturene av noe stort. – Jeg tror Diaconia kan bli en bærekraftig bank som ikke bare blir et tilbud til dem som trenger lån, sparing og forsikring. Om noen få år håper jeg at Diaconia er med og finansierer utviklingsprosjekter i Bolivia. Banken vil kunne bli en langsiktig og bærekraftig ressurs for våre lokalsamfunnsprosjekter i landet, sier lederen av Alliance Microfinance, Andreas Andersen. n ODDMUND KØHN

LANGSIKTIG BÆREKRAFT.

Optimisme på El Alto

FOTO: NORAH ROMEO

I juni overtok ei ung aymarakvinne ved navn Soledad Chapeton (34) ordførerstolen på El Alto. Hun er født på El Alto, har mastergrad i pedagogikk og representerer partiet Unidad Nacional. Misjonsalliansen har til nå hatt ett møte med henne, og vi er optimistiske med tanke på et godt samarbeid de neste fem årene. n CAMILLA GUDDAL

Vinterleir midt på sommer’n! Når norske barn har sommerferie, har bolivianske barn to ukers vinterferie. Av og til, sånn som i år, holder skolene stengt lenger på grunn av kulden. I løpet av disse ukene arrangerer Misjonsalliansen og våre samarbeidskirker leirer for barn og ungdom. I år har elever fra tretten skoler deltatt på til sammen ti leirer. Jeg besøkte en av dem og traff blant annet Marina (17) og Michelle (18). De forteller begeistret om nye venner, mye moro og god mat. Men det er ikke det eneste de liker med leirene. Samtalen vår rundt det lille trestubbebordet dreier inn på mer alvorlige temaer, som for eksempel årets tema «Hvem vil jeg gifte meg med?» De forteller at de liker å snakke med pastoren og lederne. Ikke bare om temaet, men om det som opptar dem og bekymrer dem. Marina og Michelle er som tenåringsjenter flest – opptatt av venner, gutter, hva andre synes og mener om dem og om fremtiden. Det er likevel en stor forskjell på deres hverdag og på en gjennomsnittlig norsk tenårings hverdag. Ikke bare i forhold til muligheter avhengig av økonomiske ressurser, men også i forhold til trygghet og vern.

Pastor Raul Solis fra Misjonsalliansen forteller at noe av det man ønsker å bidra til, er styrkede og forbedrede familierelasjoner. Leir og kirkesamarbeid er en del av den familiesatsingen. I en kontekst der alkohol og vold i hjemmet dessverre ikke er uvanlig, er det meningsfullt å skape arenaer hvor barn og unge kan snakke med voksne og hverandre om dette. Misjonsalliansen har sammen med samarbeidskirkene arrangert leirer i en årrekke. – Nå er vi først og fremst støttespillere, sier han og legger til: – Tidligere var vi tyngre inne og delaktige i leirene, nå er det kirkene som står for det meste. Ungdommene som er ledere på leirene er også ledere i sine kirker og er med i et lederutviklingsprogram i regi av Misjonsalliansen. På vei tilbake til La Paz får jeg selskap av en av lederne, og blir oppløftet over hans brennende engasjement for barn og unge i sitt nærmiljø. Gjennom deltakelse på leir får de noen dagers avbrekk med en annerledes hverdag. n KRISTIN MÜLLER NILSSEN

Fra La Paz til Ålesund Den tidligere psykologistudenten Ana Gloria Lanchipa Aro (27) har siden august vært på Borgund folkehøyskole. Hun og syv andre stipendiater skal fungere som assistenter til lærerne når det gjelder å planlegge visse deler av skolens aktiviteter og reiser, blant annet en reise til Peru og Bolivia. Veien fra La Paz til Ålesund gikk via vennskap med en tidligere elev på folkehøyskolen som har besøkt Bolivia både som volontør for Misjonsalliansen og som student. n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

Bolivia

#5 19

Arbeid med ny forretningsplan i gang!

– dele raust – og jobbe videre sammen! Det har nemlig gjengen i mikrofinansinstitusjonen Diaconia MDI i Liberia erfart på felles workshop de siste lørdagene. Det er allerede fire måneder siden de første utlånene startet, og de ansatte har ulike erfaringer som kan deles både med hverandre og med representanter fra styret. Dressjakka og penbuksa var for anledningen byttet ut med dongeri og mer hverdagsstil, så stemningen var både uformell og avslappet da «Diaconiafamilien» benket seg til en noe annerledes jobbdag. Daglig leder i banken, Edwina Vacun-Lincoln, og styreformann Rune Øygard hadde sammen planlagt hva som var viktig å fokusere på disse dagene. Tanken var «å tromme folk sammen», samtidig som nyttige innspill til revidert forretningsplan kom på bordet. Rune innledet med bakgrunnen for oppstarten av Diaconia MDI og presenterte i korte trekk Misjonsalliansen og arbeidet som drives rundt om i verden. Ivrige spørsmål ble stilt, og alle fikk en bedre og bredere forståelse for arbeidet de er en viktig del av. Edwina presenterte deretter nåværende forretningsplan med grundig innføring i visjon, hensikt og verdier. Engasjementet var det ikke noe å si på, og mange nyttige tanker og innspill ble delt både i forbindelse med organisasjonens verdier og under det videre arbeidet med styrker, svakheter, muligheter og trusler i organisasjonen. God og enkel felles lunsj ble en flott avslutning på disse lørdagsøktene! For staben på kontoret blir det nå noen ukers arbeid med ny forretningsplan. Vi tror det er bra å involvere de ansatte i mer enn det de kanskje er vant til, slik at identiteten og felleskapet i banken blir enda mer styrket. n JANNE HARBO ØYGARD

GØY OG LÆRERIKT Å TENKE HØYT

#5 #5/2015 Liberia

Rundebordskonferanse om veien videre Første 5-årsperiode mellom Misjonsalliansen og Metodistkirkens utviklingsavdeling, Department of Community Services (DCS), nærmer seg slutt, og det er tid for å tenke på veien videre. Som Misjonsalliansens utsendinger er vi imponert over hva DCS har utrettet gjennom disse årene. Behovene i Liberia er enorme – enten det gjelder tilgang til skole og utdannelse, rent vann og forbedrede sanitærforhold eller innen sektorene jordbruk og infrastruktur. Nylig var lokale ledere fra tre ulike fylker, senatorer og kirkens representanter sammen med utsendingene for landkontoret og staben til DCS samlet til diskusjon om disse utfordringene. Mye nyttig informasjon

kom på bordet, og spesielt for oss som norske utsendinger til Liberia var dette lærerike dager for å forstå en ny kultur bedre. Hva Misjonsalliansen helt konkret vil jobbe med i samarbeid med DCS i neste 5-årsperiode, er ennå ikke endelig klarlagt. Men at det vil komme fattige og underpriviligerte mennesker til gode – det er det ingen tvil om. n JANNE HARBO ØYGARD

Misjonsalliansen har fått landkontor I Liberia har dagene til tider vært travle for å få etablert fast representasjon og landkontor for Misjonsalliansen. Det har i grove trekk dreid seg om å få på plass alle legale og formelle avtaler og godkjenninger for Misjonsalliansen her i Liberia. Og landet er ikke kjent for at prosessene alltid er like rasjonelle. Det ble tidlig klart at Misjonsalliansen måtte ha et offisielt kontor for sin virksomhet. Nå gleder vi oss over kontorfellesskap i nyinnflyttede

kontorer sammen med MAF (Mission Aviation Fellow-ship). Dersom det finnes svart belte i tålmodighet, tror jeg landansvarlig i Liberia kvalifiserer for dette nå. Det har nemlig vært utallige mailer, telefoner og gjentatte turer til diverse offentlige kontorer og etater for å komme på plass! Men det er vi nå! n JANNE HARBO ØYGARD

Engasjert ny leder! – Noe av det kjekkeste er når elever vi har gitt mulighet til skolegang ute i en landsby, kjenner meg igjen i Monrovia etter at de har flyttet til slektninger for å fortsette på High School! Det er Emma Okai som forteller dette. Hun har nå overtatt stafettpinnen etter Jonathan Kaipay som leder av Departement of Community Services (DCS) i Metodistkirken i Liberia. DCS har til nå vært Misjonsalliansens eneste partner i Liberia innenfor lokalsamfunnsutvikling. Emma har god erfaring med prosjektarbeid. Hun har vært en av staben i Metodistkirken helt fra den spede starten i 2008. Fra 2011 ble DCS en egen avdeling med ansvar for utviklingsprosjekter. Selv om Emma ikke har kommet med noen offisiell programerklæring om veien videre, har hun gjort seg noen tanker og erfaringer. – Liberia har store behov både innen utdannelse, helse, vann, sanitær og infrastruktur som veier og broer. Men det som er veldig viktig når vi nå skal se framover i en ny 5-årsperiode med samarbeid med Misjonsalliansen, er å spørre i lokalsamfunnene hva de selv mener er deres største behov. Emma forteller at lokalsamfunnene selv må prioritere hva som til enhver tid er viktigst. – Alle lokalsamfunn må bidra med betydelig egeninnsats i prosjektene, og det er lettere «å holde koken»

når de selv har prioritert hvilke behov som er viktigst. – Det er viktigere med kvalitet framfor kvantitet, sier Emma. Fokuset kommer ikke til å være på hvor mange, men hvordan prosjekter blir gjort. Da kan det gjerne bli færre prosjekter, men med bedre effekt for innbyggerne. DCS ønsker å bidra i de fylkene der det trengs aller mest. Emma trekker fram at det vil bli gjort noen endringer i framtiden når det gjelder valg av byggematerialer til nye konstruksjoner. På de skolene som nå er bygget er det brukt blokker som er presset lokalt på stedet. Det viser seg imidlertid at dette ikke er den beste løsningen. Emma forteller at i regntiden kan regnet føre til at blokkene smuldrer noe opp dersom en ikke har rukket å forsegle blokkene eller fått tak over konstruksjonene i tide. I framtiden vil sement, som tåler regntiden bedre, bli brukt som byggemateriale. Lokalbefolkningen må fremdeles bidra med arbeidskraft til grunnarbeid og forskaling på byggeprosjekter. – Når jeg ser meg tilbake, er jeg fornøyd med alt DCS har bidradd til. Det å være med og bringe endring til lokalsamfunn enten det gjelder

økning av antall barn på skolen, installering av vannpumper eller etablering av helseklinikker ser jeg på som veldig viktig i arbeidet med å redusere fattigdom. Nå begynner noen av elevene fra «våre» skoler på High School, og da ser jeg at dette Da kan det ikke er forgjeves. gjerne bli færre Jeg er flere ganger prosjekter, men blitt gjenkjent av med bedre effekt elever som har for innbyggerne. flyttet til slektninger mer sentralt for å fortsette på High School. De er alle veldig glad for grunnlaget til videre skolegang som ble lagt hjemme i landsbyen. Skal Emma trekke fram noe som hun er mindre fornøyd med, må det være samarbeidet med myndighetene. Myndighetene skal ifølge avtalene utdanne lærere, men det er ikke alltid like lett å få myndighetene til å innfri sine forpliktelser til å skaffe nok lærere til skolene som er bygget. n JANNE HARBO ØYGARD

Liberia x

#5 21

Til venstre på bildet: Roger Paredes. Til høyre: Jandry Cordero.

«Det nytter å jobbe hardt!» Fotballaget fra Ecuador vant Sør Cup i Norge i juni. På flyplassen i Guayaquil ble guttene mottatt som helter. Nå er de tilbake på sin hjemmebane med spennende refleksjoner – til stor inspirasjon for resten av laget og foreldre. Ti 13 år gamle gutter fra Ecuador dro i juni til Norge for å delta på Sør Cup i Kristiansand. Guttelaget fra Ecuador spilte godt og endte opp med å ta seieren hjem! I tillegg til å ta med seg pokal og medaljer, kan guttene fortelle om morNordmenn somme minner fra turen er flinke til å og refleksjoner som de respektere har gjort seg i etterkant både hverav Norges-oppholdet. andre og – Vi fikk mange venner naturen … i Norge som så på da vi spilte kamper, og to PAREDES av de andre guttene på laget fikk seg norske kjærester som gråt da vi skulle dra hjem igjen til Ecuador. Det er fotballguttene Jandry Cordero (13) og Roger Paredes (13) som ivrig deler sine opplevelser fra Norge. I tillegg til vennskap forteller de

#5 #5/2015 Ecuador

om refleksjoner de har gjort seg i etterkant av reisen. – Det er ikke noe søppel i gatene i Norge, forteller Cordero. Denne erfaringen har gjort at de håper å kunne bli flinkere til ikke å kaste søppel i gata i sitt eget nabolag. Lagkameraten Paredes nikker anerkjennende og legger til at nordmenn er flinke til å respektere både hverandre og naturen. Guttene forteller om hvordan laget hele tiden hadde fokus på å samarbeide under oppholdet i Norge. – Nå må vi fortsette med dette på fotballbanen vår her og i nabolaget. Det var jo på den måten vi vant, sier fotballspillerne. Mor til Paredes, Mery Gonzales, er fast tilskuer og volontør på fotballbanen når nabolagets unge har trening. – Roger kom hjem som en mer selvsikker gutt. Han snakker mer, han får bedre karakterer på skolen og han setter seg klare mål og jobber hardt for å oppnå disse målene. Jeg er så stolt, forteller den smilende

moren fra sidelinjen. Guttene er til stor inspirasjon både for de andre på laget, trenerne og foreldrene. De har vist at gjennom god oppførsel og målrettet jobbing kan drømmer oppfylles. n ELISABETH BERG PEDERSEN

Fotball Krysser Grenser I regi av Misjonsalliansens prosjekt «Fotball Krysser Grenser» har det blitt bygget fotballbaner og startet opp fotballskoler for å gi barn og ungdom et fritidstilbud. Gjennom fotballen jobber vi med verdier og holdninger slik at fotballbanene er et sted barn og ungdom får kunnskap for livet. Det arrangeres også temasamlinger om blant annet familierelasjoner, ernæring og farene ved hiv/aids.

Utrustes til å redde liv I løpet av åtte lørdager har tre representanter fra hver av våre ti samarbeidskomiteer i prosjektområdene deltatt på kurs i førstehjelp i regi av Misjonsalliansen.

D-Miro gir praksisplasser til Centro Creer

På Centro Creer får ungdommer arbeidstrening og utrustes til å kunne ta del i arbeidslivet. D-Miro gir dem mulighet til praksis på en virkelig arbeidsplass. Fordelt på to dager i uken møter totalt åtte ungdommer fra Centro Creer opp hos D-Miro for å utføre sine arbeidsoppgaver innenfor renhold, kundebetjening og kjøkken. De rullerer innenfor ulike arbeidsområder for å sikre at alle får erfaring fra hvert felt. – Drømmen nå er jo selvsagt at noen av disse ungdommene kan ansettes hos oss når de er klare for å gå ut i arbeidslivet, forteller Norma

Calle i D-Miro. I fire år har hun drømt om å se ungdommer fra Centro Creer på sin egen arbeidsplass. Endelig er kontrakten signert, praksisplasser er opprettet og drømmen er blitt en realitet. n ELISABETH BERG PEDERSEN

Fasilitator Lilia Jamarillo forteller at målet med førstehjelpskurset har vært å utruste mennesker i prosjektområdene til å kunne ta ansvar i sitt eget nabolag ved krisesituasjoner. De har fått undervisning i temaer som sårstell, førstehjelp ved fremmedlegeme i luftveier, bevisstløshet og hjerte-/lungeredning. I tillegg til å få undervisning har de også praktisert sin nye kunnskap i regi av kurset. For noen var det helt fersk kunnskap, for andre var det oppfriskning av gammel kunnskap. 30 deltakere mottok stolt en diplom og hvert sitt førstehjelpsskrin fra Misjonsalliansen. – Nå oppfordrer vi disse ressurspersonene til å undervise videre til sine naboer slik at kunnskapen spres videre, forteller Jamarillo. n ELISABETH BERG PEDERSEN

CUMAN i ungdomsarbeidet

Misjonsalliansen i Ecuador ønsker å styrke arbeidet blant ungdommer i våre samarbeidskirker i Guayaquil – dette fordi flertallet i områdene vi jobber i er unge mennesker. Som medlem av Misjonsalliansens stipendgruppe CUMAN er Lizandro Bravo en av ti studenter som jobber aktivt for å opprette og utruste ungdomsgrupper i våre ressurssvake samarbeidskirker nord-øst i Guayaquil. Bravo kom nylig hjem til Ecuador etter et halvt års opphold i Norge og Brasil hvor han fått undervisning innenfor lederskap, ungdomsarbeid, Bibel og teologi. – Jeg føler et stort engasjement for å jobbe med kristent ungdomsarbeid innenfor og utenfor universitetsmiljøet, forteller han. n .DANIEL GARCIA

Ecuadorx

#5 23

Når katastrofen inntreffer Misjonsalliansen har nylig startet et katastrofehåndteringsprogram i Rizal, like utenfor Metro Manila. Supertyfoner og jordskjelv vet ikke forskjell på fattig og rik, likevel er det de med minst ressurser som blir hardest rammet. Filippinene er sårbart for naturkatastrofer som tyfoner, flommer og jordskjelv. Innbyggerne kan miste alt dersom de ikke har mulighet til å beskytte seg. Det er ikke mulig å forebygge eller avverge katastrofer, men ved å være forberedt kan vi redusere skadeomfanget når de inntreffer.

Filippinene #5 #5/2015

Archie Abellar jobber med å utvikle og gjennomføre katastrofehåndteringsprogrammet i Rizal. – Det er hjerteskjærende å se mine landsmenn på TV, sterkt påvirket av tyfon, brann eller oversvømmelse. Vi må forberede oss på å kunne redde liv når katastrofer inntreffer. Vi må være klare til å nå de mest sårbare gruppene som er barn, gravide kvinner og mennesker med funksjonshemninger, sier Archie.

VIL NÅ UT TIL DE SÅRBARE.

Archie forteller at hans mål er å gjøre lokalsamfunnene oppmerksomme på forhold i miljøet som bidrar til katastrofer, samt de farene som følger en naturkatastrofe. Programmet handler om å bygge opp kompetanse slik at innbyggerne kan beskytte seg selv, redusere skadeomfang og bidra til å redde liv. FARE FOR JORDSKJELV. Metro Manila ligger oppå en 90 kilometer lang forkastning. En forkastning er en bruddlinje mellom to jordplater. Når jordplatene beveger seg, oppstår jordskjelv. I følge filippinske myndig-

NÅR MAN IKKE KAN KLARE SEG SELV.

Misjonsalliansen fokuserer spesielt på mennesker med funksjonshemninger i Rizal-prosjektet. Vi vet disse er blant de mest sårbare ved naturkatastrofer fordi de kan ha lite mobilitet og ressurser til å hjelpe seg selv. Katastrofehåndteringsprosjektet fokuserer derfor spesielt på dem og hvordan de kan få sin individuelle kriseplan i lokalsamfunnet. Men hvordan kan mennesker som strever med å få hverdagen til å gå opp, bruke ressurser og krefter til å forberede seg på plutselige katastrofer? – Alt henger sammen, sier Archie og fortsetter: – Når mennesker er engasjerte og aktive i sin egen utvikling, er det lettere å flette inn katastrofehåndtering i prosjektene. Vi vil istandsette lokalsamfunnene til å kunne håndtere katastrofer selv. Vi jobber sammen med lokale myndigheter og involverer innbyggerne i kartlegging av sårbarheter og behov, samt i dokumentering av katastrofer. Slik øker vi beredskapen, forklarer han.

Bier, dvergpalmer og sukker Marinduque har store naturressurser, men også mange familier med svært lav inntekt. Derfor bidrar Misjonsalliansen til at naturen kan nyttiggjøres bedre og skape økonomisk utbytte for flere. Birøkting med såkalte «broddløse bier» er en mulighet. De lager ikke mye honning, men derimot propolis og pollen: begge deler salgbart til både medisinsk bruk og hud- og hårpleieprodukter. I flere av prosjektene er det også plantet hager med dvergkokospalmer. Disse kan bære frukt (kokosnøtter) etter allerede 3–5 år. De gir også mer frukt enn de høye palmene og mye mer sevje, noe som igjen bidrar til utvidelse av den eksisterende kokossukkerproduksjonen. Det ene prosjektet skaper vekst i andre prosjekter. Biene gir pollen til palmene som igjen gir mye sevje til kokossukkerproduksjonen. n LIV ANNA FURNES

FATTIGDOMSREDUKSJON – OGSÅ ET VERKTØY.

Man vet ikke akkurat når det vil skje, men at det vil skje i løpet av de neste 50 år. heter er forkastningen under Manila moden for jordskjelv og kan nå opp til 7,2 på Richters skala. Man vet ikke akkurat når det vil skje, men at det vil skje i løpet av de neste 50 år. Forkastningen går også gjennom våre prosjektområder i Rizal. Dette er et område som allerede er utsatt for katastrofer. Rizal ligger nær både innsjøen Laguna og et fjellområde. Det gjør området spesielt sårbart for oversvømmelser og jordras.

Opplæring og redningsutstyr er viktig, men et kortsiktig perspektiv i katastrofearbeidet. Et langsiktig perspektiv vil være å istandsette lokalsamfunnene til økt beredskap og redusert skadeomfang i etterkant av katastrofer. Samtidig trenger de oppsparte midler til å gjenoppbygge livene sine. Det å redusere fattigdom er med andre ord en vei til økt beredskap i møte med naturkatastrofer. n TORHILD SKÅRNES

Landkontoret har åpnet Fakta ■■

■■

DRRM står for Disaster risk reduction management eller katastrofe- og risikoreduksjonshåndtering. DRRM er å kartlegge og redusere risiko og farer som kan oppstå i forbindelse med katastrofer. Rizal-prosjektet har nå en ansatt til å arbeide med DRRM.

Misjonsalliansens landkontor på Filippinene er nå i gang. Foruten tre nordmenn er filippinske Ruth Ambion (bilde) på plass på kontoret (ansatt som økonomileder). Hun har tidligere arbeidet med Misjonsalliansen i Kambodsja. Staben på kontoret forbereder seg nå til et fellesseminar hvor vi inviterer mulig kommende partnere. De inviterte er andre trosbaserte organisasjoner og kirker. n LIV ANNA FURNES

Filippinene x #5 25

Bona har fått smilet tilbake Mr. Chan Bona bor i dag i Trapaing Phkorm Village, Kampong Chhnang, med sin kone og to døtre. Slik har det ikke alltid vært. Som fattig og uutdannet ville han prøve å dra til Thailand for å finne jobb og få høyere lønn. Han var uten pass og forstod ikke immigrasjonslovene, og han fikk hjelp til å dra over grensen på ulovlig måte. Chan Bona ble tatt av det thailandske politiet, og han ble sendt tilbake til Kambodsja. Han slo seg ned i Trapaing Phkorm «Gud har samme Village. Der fikk han kjærlighet til alle høre om Harvest mennesker». Time Church (HTC), men fordi han var buddhist, torde han ikke ta kontakt med kirken. Han regnet med de ville prøve å omvende ham til kristendommen. Etter hvert som tiden gikk, ble han kjent med Mr. Perourn fra kirken som jobbet med utvikling av lokalsamfunnet. «Gud har samme kjærlighet til alle mennesker, og han gjør ikke forskjell på ikke-kristne og

Kambodsja #5 #5/2015

kristne. Gud vil hjelpe de fattige og gi mennesker håp», fortalte representanten fra Harvest Time Church. Mr. Bona begynte å delta på forskjellige kurs, og det viste seg snart at han hadde evner og potensial til å være leder. I 2014 ble han valgt til å være CBO-leder, leder av det lokale utviklingsrådet i Trapaing Phkorm Village. Han har i ett år jobbet med å organisere arbeidet for å utvikle landsbyen. Bona har sørget for å mobilisere befolkningen og fått til et bedre samarbeid med myndighetene. Ett av de viktigste prosjektene de har gjennomført, har vært å bygge to nye veier ut til åkrene sine. Med de nye veiene har antall trafikkulykker gått ned, og det er enklere for bøndene å kjøre vekk avlingene. I forbindelse med veiprosjektet la de ned mange dreneringsrør, som gjør de nye veiene kjørbare også i regntiden.

Et annet resultat av Bonas gode lederskap er at landsbybefolkningen er mobilisert og møtes regelmessig til samlinger hvor de drøfter landsbyens framtid og hvor de kan snakke om personlige utfordringer. Her kan de også planlegge og samarbeide om hvordan de skal selge grønnsakene sine og hvordan de skal utvikle risbanken og sparegrupper. De diskuterer også skolesituasjonen, barnas oppvekstsvilkår og landsbyens helsesituasjon. Bona og de andre i landsbyen har fått merke fordelen av å jobbe sammen med Harvest Time Church. Befolkningen har fått lære hvordan de skal forbedre dyrkingen av grønnsaker og hvordan de skal få bedre inntekt av den lille åkerlappen de har. Mr. Bona har fått sparepenger på bok og planlegger å bruke disse pengene til å sende datteren sin på skolen. Kanskje vil han også få penger til nye investeringer? n SIM SAMBATH

Nye teknikker ga sunnere og bedre avling

En styrke fra innsiden Li Pheng (54) er landsbysjef i Chrok Popol, en avsidesliggende landsby ca. to timers kjøring nordvest for Phnom Penh. Han har vært leder i landsbyen siden 2013 og har vært aktiv i å utvikle lokalsamfunnet. Li har blant annet fått mobilisert landsbyboerne til å bygge et felles møtested, et slags «kulturhus», og en felles vanndam, og han har løst flere konflikter i landsbyen. Li er egentlig en sjenert mann, og han var i mange år redd for å snakke foran en stor forsamling. Han trivdes best alene. Han hadde neppe store drømmer om å jobbe med utviklingsarbeid eller ressursmobilisering; dessuten var han ikke vant til å jobbe sammen med andre. Etter at Misjonsalliansen og World Renew begynte å jobbe i landsbyen hans i 2007, skjedde det noe med Li. Misjonsalliansens partnere involverte han i utviklingsarbeid og inviterte han til å delta på ulike kurs og andre aktiviteter. Etter kort tid økte interessen hans for utviklingsarbeid og ønsket om å gjøre landsbyen han bor i bedre. Landsbyen så at Li Pheng hadde mange sterke sider,

og landsbybefolkningen valgte han som ny landsbysjef. Nå er han blitt en rollemodell for andre ledere, og han er blitt invitert til andre landsbyer for å dele sine erfaringer og fortelle om suksessen med å mobilisere landsbyens ressurser, slik at det skjer en endring i lokalsamfunnet. n SOKLY SORN

Mr. Va Pai (56) er en sterk og hardtarbeidende bonde. Han bor i landsbyen Chrey i Prey Veng-provinsen. Familien får inntektene sine fra ris- og grønnsaksdyrking. De siste årene har han kunnet dyrke grønnsaker hele året på grunn av kunstgjødsel og sprøytemidler. Han har investert mye tid og mye penger i avlingen, men resultatet står ikke i forhold til innsatsen. Da Misjonsalliansens samarbeidspartner begynte å jobbe i hans område, fikk han muligheten til å begynne på kurs og få opplæring for å forbedre ferdighetene sine. Han lærte nye teknikker for dyrking av grønnsaker og fikk ny innsikt i jordforbedring, tørr og flytende kompost og om bruk av naturlige plantevernmidler. Va Pai lærte også hva slags ulike grønnsaker man kunne dyrke i regntiden og hvilke typer som var bedre å dyrke i tørketiden. På grunn av den nye kunnskapen sluttet han å bruke farlige og dyre kjemiske plantevernmidler og gikk over til økologiske metoder. Ikke bare fikk familien økte inntekter, men helsen deres ble merkbart forbedret. Naboer og andre i lokalmiljøet fikk etterpå hjelp av Va Pai, og det lille lokalsamfunnet spiser nå sunne og trygge grønnsaker. Også naboene hans ville lære den nye måten å dyrke på, fordi de visste at det var trygt og sunt å spise grønnsakene hans. n SANY OG SAO THOEUN, LNU

Kambodsja x #5 27

«Jeg er enestående!» I sommer arrangerte Misjonsalliansen sommerleir for ti barn med cerebral parese. Mer enn 20 rehabiliteringsansatte og volontører fra Misjonsalliansens pilotstasjoner bidro til å gjøre leiren til en opplevelse helt utenom det vanlige for barna. UTEN FORELDRE .

Det er tidlig på ettermiddagen en varm augustdag når barn og foreldre ankommer leirstedet i Pu Jiang kommune i Chengdu. Stemningen er svært spent. Det er

#5 #5/2015

Kina

første gang barna skal være uten foreldrene sine, og det er første gang foreldrene skal overlate sitt funksjonsnedsatte barn til andre voksne, også nattestid. Foreldrenes ønske om at barna skal få delta på sommerleir er likevel sterkere enn bekymringen. De ønsker at barna skal få oppleve noe spesielt, få være en

del av noe og få en følelse av mestring. Misjonsalliansen har lenge ønsket å få til en sommerleir for barn med CP. Til tross for noen bekymringer i forkant i forhold til kompleksiteten i å arrangere leir for barn med nedsatt funksjons-

MESTRING OG TRO PÅ SEG SELV.

Vil skape endring i samfunnet

opplevde å bli sett og hørt, og de fikk delta på ulike aktiviteter tilpasset deres funksjonsnivå. «JEG KAN KLARE DET!» 16 år gamle Peng Kexin var et av de eldre barna som deltok på sommerleir. Hun har en alvorlig grad av CP, er uten språk og har vanskelig for å kontrollere armer og bein. Den første dagen var hun lei seg og virket utrygg. Hun fikk utdelt en erfaren volontør som sin leirkontakt og gradvis endret hun seg. Sammen øvde de på å ta av og på sokker og sko og å komme seg opp fra gulvet og over i rullestolen på egenhånd. De lekte og gjorde aktiviteter sammen. Det var tydelig at Kexin ble litt tryggere for hver dag. Etterhvert viste hun med hele seg at hun likte å ligge på gulvet og bevege seg til musikken. Den siste evne, har målene hele tiden vært dagen prøvde hun å bruke stemklare: Sommerleiren skulle bidra til men sin til å kommunisere med å gi barna mestde andre, og selv Mange foreldre ringsopplevelse og om ordene ikke var hadde ikke trodd at styrke deres tro på forståelige, var de et seg selv. I tillegg bevis på at hun hadde barnet deres ville skulle rehabilitefått større tro på seg holde ut hele somringsansatte få mer selv at hun kunne merleiren. praktisk trening i å klare det. kommunisere med barna og få erfaSTOLTE FORELDRE. Mange foreldre ring med å ha ansvar for barn med hadde ikke trodd at barnet deres cerebral parese 24 timer i døgnet. ville holde ut hele sommerleiren. De «JEG ER ENESTÅENDE!» Hovedtemaet var derfor forundret og stolte da de for leiren: «Jeg er enestående!» ble kom for å hente barna og fikk oppdelt og vist gjennom historiefortelleve gleden og latteren som fylte ling, sang, musikk og lek. Barna rommene. n NINA THERESE SOLBERG

Misjonsalliansens diakonale samarbeid med kirken har allerede ført til endring. Fra at kirken har sett på seg selv først og fremst som en forvalter av et hellig budskap ser de nå også seg selv som en viktig diakonal samfunnsaktør. I sommer arrangerte en av våre pilotkirker, Trinity Church i Kunming, aktiviteter for å sette fokus på kommunikasjon i familier og i ekteskap. Dette har kirken selv identifisert som et grunnleggende problem både blant kirkemedlemmer og i hele samfunnet. De ønsker derfor å være med på å skape endring. n NINA THERESE SOLBERG

Mer støtte til foreldre I august fikk rehabiliteringspersonell fra alle Misjonsalliansens pilotstasjoner for barn med cerebral parese for første gang kursing i psykologisk støtte til foreldre. Med ekspertise fra Beijing og Hong Kong fikk deltakerne på kurset blant annet lære om kommunikasjon med foreldre og hvordan skape tillit mellom personalet og foreldre. Foreldre til barn med funksjonsnedsettelse spiller kanskje den viktigste rollen i barnets liv, og det er derfor svært viktig også å gi god støtte til dem. n NINA THERESE SOLBERG

Kina

#5 29

Syfabrikken til Xuyen skaper arbeidsplasser Nguyen Thi Kim Xuyen, 41 år, måtte som så mange andre i sin generasjon avslutte skolegangen etter bare noen få år på barneskolen. Familiens økonomi var dårlig, og det var behov for Xuyens arbeidskraft hjemme. På tross av manglende utdanning er Xuyen i dag arbeidsgiver for 12 unge jenter på sin lille syfabrikk. Et lån fra Misjonsalliansen gjorde det mulig å utvide virksomheten. Det er god stemning og full aktivitet når vi besøker Xuyen og hennes sydamer i fabrikken, som er en enkel og luftig mursteinsbygning med blikktak. Hovedproduktene deres er regntøy og ryggsekker, og alle produserer en del hver før det ferdige produktet sys sammen. Xuyen sjekker regntøyet og sekkene. Det skal være bra utført arbeid og ha god kvalitet før det leveres kundene. Xuyen startet for seg selv med en brukt symaskin for fem år siden. Med økende bestillinger investerte hun i et par symaskiner til og engasjerte noen naboer. Inntektene var ikke nok til å investere ytterligere, men gjennom Women’s Union fikk Xuyen høre om MOM (Mekong Organization of Microfinance) som Misjonsalliansen er medeier i. For ett år siden fikk hun sitt første lån, og når det er nedbetalt, vil hun søke om nye lån. Hun er glad for å kunne tjene nok til å sende barna sine på skolen, men også stolt over at hun kan skape sårt tiltrengte arbeidsplasser i landsbyen sin. Foreløpig har de ikke så stor konkurranse i nærområdet og kan glede seg over at antall bestillinger stadig øker. Med fortsatt vekst drømmer Xuyen om å utvide sin virksomhet videre. Hun har allerede kastet sine øyne på nabotomten hvor det er plass til en større fabrikk. n ARILD FEHN

#5 #5/2015 Vietnam

Fra skam til stolthet Moren til Tuyen skammet seg over datteren sin. Da Tuyen, nå 4 år, ble født blind, trodde foreldrene at det skyldtes noe galt familien deres hadde gjort i tidligere generasjoner. En vanlig reaksjon hos mange vietnamesiske foreldre i tilsvarende situasjon. Litt tilfeldig fikk moren høre om Misjonsalliansens ressursenter i My Tho. Hun tok kontakt og ble enig om et treningsopplegg for Tuyen to ganger i uka. Det har hun aldri angret på! Tuyen har gjort store fremskritt de to årene hun har besøkt ressurssenteret. Moren har også lært mye. Nå oppmuntrer og overtaler hun andre foreldre til å søke hjelp slik at barna får opplæring og en mulighet til skole og utdanning. Ved siden av treningen på ressurssenteret går Tuyen halve dagen i barnehagen. Fortsatt mangler ansatte i barnehagene kompetanse og tid til å ivareta barn med funksjonshemninger. Dette er noe Misjonsalliansen har satt fokus på. Planen er at Tuyen skal starte i 1. klasse på barneskolen om to år. Moren til Tuyen ønsker også å lære seg blindeskrift. Hun deltar på samlinger og workshops sammen med andre foreldre i regi av ressurssenteret og er svært takknemlig for nettverket hun har fått gjennom disse. Hun har i lang tid prøvd å overbevise sine naboer om å ta

med deres barn til ressurssenteret. Til å begynne med ble de sinte fordi hun brydde seg. Nå har også deres datter fått hjelp og en sjanse til vanlig skolegang etterhvert. Tuyen får trening på ressurssenteret hver mandag og tirsdag. Hun er glad for å komme dit, både fordi de har mange fine leker, men også fordi hun møter andre barn. Aller best liker hun å pusle. Bare ved å berøre har hun blitt veldig god på å fortelle hva ting er. Hun er også veldig opptatt av klokka, forteller moren. Ulike lyder forteller henne hva slags tid det er på dagen, for eksempel når toget passerer eller når kirkeklokkene ringer. Familien har ikke så god råd. Kun faren har inntekt, mens moren er hjemmeværende. De leier et lite hus. Å eie et hus er for dem en drøm. Det som betyr noe for dem nå er imidlertid at Tuyen får muligheten til å gå på skole, få en utdannelse og dermed en sjanse til å forsørge seg selv en gang i fremtiden. Før skammet foreldrene seg over datteren sin. Nå er de utrolig stolte av alt det hun klarer og har lært seg. n ARILD FEHN

Tilbake 12 år etter åpning av ny skole I 2003 bidro Misjonsalliansen til å bygge en skole og et vanntårn i Tam Binh kommune som ligger i et flomutsatt område i Tien Giang-provinsen. Den gamle skolen var i dårlig forfatning, med jordgulv og utette tak. I tillegg manglet skolen toaletter og tilgang til rent vann. Da Hung fra utdanningsmyndighetene inviterte meg til å besøke skolen igjen nå 12 år etter at den nye skolen ble åpnet, takket jeg ja. Hung har samarbeidet med Misjonsalliansen om våre utdanningsprosjekter siden 2002 og kjenner organisasjonen godt. Han har de siste årene vært en viktig talsperson for Misjonsalliansens arbeid rettet mot inkluderende utdanning for elever med funksjonshemninger. Området rundt skolen har forandret seg mye siden sist jeg var der: Større og bedre vei, og langs den flere butikker og hus. Selve skolen, som består av seks klasserom fordelt på 2 etasjer, er fortsatt i god befatning. Misjonsalliansen bidro også til innkjøp av nye pulter og stoler som fortsatt er i bruk idag. Vanntårnet som ble bygget på skoletomten skulle gi rent vann til skolen og 50 fattige familier i nærområdet. Idag er over 200 familier

tilknyttet vannsystemet. I tillegg støttet vi kurs for lærere og opplæring for elevene i hygiene og sanitet. Rektoren på skolen i dag var lærer da den nye skolen ble bygget for 12 år siden. Han husker godt hva den nye skolen betød, både for elevene, lærerne og foreldrene. – Bedre fasiliteter og mer kompetente lærere betyr bedre undervisning, forteller han. Når folk ser at skolen er bra og har kompetente lærere, ønsker de også å sende barna sine dit. Idag starter så og si alle seksåringer i kommunen i 1. klasse. – At en utenlandsk organisasjon som Misjonsalliansen ønsket å gjøre noe for lille Tam Binh kommune, var det mange som undret seg over. Folk var overrasket, men det var samtidig veldig inspirerende for oss, forteller Hung. Den nye skolen var et stort løft for kommunen. Foreldrene bidro i ettertid selv til å lage en uteplass for barna, og noen år etterpå kunne kommunen bygge ytterligere åtte klasserom med midler fra de lokale

utdanningsmyndighetene. Idag har skolen over 600 elever (300 i 2003) og er sertifisert og anerkjent som en ønsket modell for skoler på landsbygda, forteller en stolt rektor. Det var en flott opplevelse å komme tilbake og Bedre fasiliteter se utviklingen av og mer kompetente et av våre tidligere lærere betyr bedre skoleprosjekter i Vietnam. Å se bygundervisning ningen og vanntårnet var én ting. Å høre at samarbeidet også bidro til en bedre skole, mer kompetente lærere og til å inspirere lokalbefolkningen er enda viktigere. Ifølge Hung fra utdanningsmyndighetene bør det ikke være overraskende. Han forsikrer oss at utdanningsmyndighetene i Tien Giang tar ansvaret for videre utvikling av alle skoleprosjekter på alvor når Misjonsalliansen faser ut. n ARILD FEHN

Vietnamx

#5 31

lys på flaske Nå kan fattige få

Miljøvennlig, billig og tilgjengelig for alle; det såkalte «flaskelyset» er i ferd med å innta verdens slumbyer som et alternativ til elektrisk lys på dagtid.

ILLUSTRASJONSFOTO: BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Innretningen er enkel nok: En 1,5 liters plastflaske fylles med vann og blekemiddel (for å hindre algevekst), før den stikkes gjennom et hull i taket. Der fanger den opp lyset fra solen, og som et prisme sprer den naturlig lys inn i rommet. Og det fungerer. Et «flaskelys» gir nemlig like mye lys som en 40–60 watts lyspære. Og har en varighet på 5 år! Hus i storbyslum står ofte så tett at det ikke finnes vinduer eller andre åpninger som slipper inn lys. Elektrisitet kan være dyrt eller er utilgjengelig, og innbyggerne må derfor spise, jobbe, gjøre lekser og tilbringe tid sammen i mørklagte rom. For dem er «flaskelyset» et kjærkomment alternativ. I følge organisasjonen «Liter of Light» har allerede hundre tusen hjem på Filippinene installert flasker, og ideen sprer seg til flere andre av Misjonsalliansens samarbeidsland, deriblant Brasil, Kambodsja og Vietnam. n

Litt på siden #5/2015

Man tegner opp to sirkler på en galvanisert stålplate. Den minste skal ha diameter lik flasken. Den ytre sirkelen skal ha 2 mm større radius.

Av Klaus A. Kuhr og Bjørn J. Sørheim-Queseth

Deretter klipper man forsiktig ut den innerste sirkelen med meisel og/eller metallsaks.

FOTO: PETER DANIEL

Slik lages den: 6

Nå må flasken fylles med filtrert vann og 10 ml blekemiddel.

For at flasken skal sitte fast, må man klippe små tagger i sirkelen og bøye dem 45 grader opp.

Så plasseres flasken i hullet. Den må pusses for at limet skal få bedre feste.

Korken kan sprekke i sterkt sollys. Den må derfor beskyttes med ekstra plastikkork og tetningsmasse.

Tett og lim. Mange opplever at det kan være vanskelig å få det tett nok!

Da gjenstår det bare å montere flasken på taket …

x Litt på siden

Etter å ha løpt noen runder i Balubaløpet, der hver runde ga penger i misjonskassen, kunne man for eksempel ta tur med karusellen!

SKUMMELT?

GAMMEL KJÆRLIGHET RUSTER IKKE. Stig Bråtane Lemvik, tidligere utsending for Misjonsalliansen i Bolivia, deltok på Baluba med fristende, nypresset appelsinjuice.

Reportasje M #5/2015

Reportasje M

Korsvei støtter bistandsprosjekter

Baluba-aksjonen er en konsentrert misjonsaksjon som pågår to timer på Korsveifestivalens nest siste dag, på lørdagen, der inntektene går til én eller flere misjons- eller bistandsorganisasjoner. Baluba-mottakere på Korsveifestivalen 2015 var Kvekerhjelpen med prosjektet «Fredskomiteer i Øst-Kongo» og Misjonsalliansens prosjekter for skole og utdanning i Liberia.

Tekst: Oddmund Køhn Foto: Lars Verket / Korsvei MOTTAKERE. Tone Lindheim fra Misjonsalliansen (t.v.) og representanten fra Kvekerhjelpen, Kristine Hovseth Hovland (t.h.), sammen med Einar Tjelle, styreformann i Korsvei.

Når kreativitet og giverglede slippes løs, kan mye skje. I løpet av disse to timene kunne man kjøpe hjemmelaget mat og ferskpresset juice, og det var kjøp og salg av bærekraftige varer som hårklipp, klemmer og massasje. Her kunne barn og ungdommer delta, og hva kan en voksen far brukes til? Jo, som karusell! Andre solgte sveler, og en utsending fra Misjonsalliansen solgte fingerdukker fra Bolivia. Alt til inntekt for prosjektene! I løpet av ettermiddagen gikk også det tradisjonelle sponsorløpet av stabelen, der foreldre eller venner sponset antall runder i Baluba-løpet. I løpet av to heftige timer ble det til sammen samlet inn nærmere 600 000 kroner. n Oddmund.Kohn@misjonsalliansen.no

Reportasje M

#5/2015

Portrett â&#x20AC;&#x201A; #5/2015

Portrett

R edda av Guds nåde

Dagen før Bente Foseide dro hjem til Norge etter fire år som utsending i Kambodsja gjorde hun dette intervjuet med pastor Sar Paulerk, en av Misjonsalliansens mangeårige medarbeidere ved kontoret i Phnom Penh.

Tekst: Bente Iversen Foseide Foto: Bente Iversen Foseide og Oddmund Køhn

Portrett

x #5/2015

> Ein dag før avreisa mi frå Kambodsja intervjuar eg kollegaen min, Sar Paulerk. Dette har eg sett fram til lenge. Det er kanskje derfor eg har utsatt det. Eg veit at Paulerk ber på mange historier og gladelig deler frå livet sitt. Det er mange spørsmål eg ikkje har turt å stille før no. Korleis var det for han å oppleve krigen under Pol Pot – og at byen han vaks opp i vart tvangsevakuert? Fann Raude Khmer-soldatane ut at han var kristen? Korleis klarte han å overleve?

Allereie då vi kjører rundt i området til kafeen der av byen der regjeringsapparatet haldt til. Då overvi skal gjere intervjuet, begynner Paulerk å minnast gav dei øvste leiarane seg, og dei som fortsatt var tida før krigen. Han fortel om den gamle bokhande- igjen rømte landet. Pol Pot hadde lukkast i å kuplen «Libraire» som han og ein studiekamerat hadde pe statsmakta med geriljasoldatane sine. Dei som i Sothearosgata. No er det eit tysk kulturhus med hadde forbindelsar forsøkte også å flykte, og no var kino der. Han peiker på huset til ei gammal vennin- den einaste rømmingsvegen via lufta frå Phnom ne som han planta ei kyrkje med. – Her gjekk det av Penh. Flyplassen vart stengt for trafikk og overei bombe, seier han og peiker på eit kvartal som no tatt av Raude Khmer. Helikopter frå ambassadane er gjenoppbygd. – Eg brukte å leike var siste muligheit for å komme seg rundt her då eg var liten. Sjølv om unna. Syster til Paulerk arbeide på Syster mi eg lukkar auga, ser eg for meg alle den amerikanske ambassaden. registrerte oss på gatene og husa i Phnom Penh. Den 17. april 1975 hadde Raude ambassaden for å Vi set oss ned på kafeens veranda, Khmer overtatt Phnom Penh, horømme den dagen. vudstaden i Kambodsja. Alle byboreit steinkast unna UavhengigheitsEg var til og med monumentet. Paulerk har mange garane vart evakuerte og fortalt at inne i helikopteret. minner frå oppveksten på 50- og dei måtte flykte på grunn av at ame60-talet. Under Kong Sihanouk var rikanarane kom til å bombe byen. Kambodsja eit rikt land med god økonomi, mange Dei fekk beskjed om at dei måtte ta med seg det dei fabrikkar og eit rikt kulturliv. – Eg vart født på eit trong for tre dagar. Realiteten vart at dei fleste ikkje sjukehus som låg nede i gata og gjekk på skule der kom tilbake før det var gått nesten fire år. Dei starta borte ved Uavhengigheitsmonumentet. då på ein lang mars på den varmaste tida på året, då temperaturen nærma seg 40 grader. Eldre, sjuke, Ei dame sett seg ned ved nabobordet. Ho skottar kvinner med nyfødde babyer og småborn gjekk i lag bort på oss som om ho ser nokon kjente. Ho har til ein ukjent destinasjon og til ei ukjent framtid. mørkt hår, men det er vanskeleg å sjå om ho er khmer eller vestleg. Korleis var denne skjebnesvangre dagen for deg? Dama på nabobordet spissar øyra. Det er tydeleg at BARNDOM. Paulerk er født i 1955 i ein middelklassamtalen vår fattar interesse. Kanskje er ho journasefamilie i Phnom Penh. Bestefaren var guvernør i list, tenker eg. Svay Rieng-provinsen og var ein «Okhna». Det er ein elitenemning, og før i tida var det ytst få som – Den 12. april evakuerte alle amerikanarane. Sysgjorde seg fortent til den tittelen. Han blir gitt til ter mi registrerte oss på ambassaden for å rømme prominente personar som gjer ein ekstraordinær den dagen. Eg var til og med inne i helikopteret. innsats for landet. Paulerk sin familie var derfor nær Men resten av familien min var ikkje der, så eg og kongefamilien. kameratane mine gjekk ut. Mor til Paulerk var på marknaden, faren arbeidde Vi deler frokost saman denne morgonen. Sar Pau- på sjukehuset og syskena var på skulen. På kvelden lerk er ein sterk mann med ei usedvanleg rik histo- møttest heile familien igjen. Då fortalte faren at rie. Han er ei levande og open historiebok. han hadde bestemt seg for at han ikkje ville reise frå Kambodsja. Han ville at familien skulle vere der TVANGSEVAKUERING FRÅ PHNOM PENH. Det var ei intens i lag og ikkje flykte. – Den 13. april var eg på ein stutid av borgarkrigen, og det var mange bomber på dentfest for å feire kambodsjansk nyttår. Utpå kvelnatta på den tida. Regjeringssoldatane mislukkast den kom soldatane på festen og sendte oss heim. i å halde opprørarane frå jungelen unna byen. Til Det var for utrygt, hugsar Paulerk. > slutt kom dei med båt om natta og tok seg inn i VENLEGSINNA. Sar Paulerk er pastor og medarbeidar gjennom Mekonghalvøya og til den sentrale delen i Misjonsalliansen sin partnarorganisasjon i Kambodsja gjennom mange år. Han kjende Raude Khmer-regimet på kroppen – i dag er han ein viktig nettverksbyggar Portrett #5/2015 i prosjekta som Misjonsalliansen støttar.

Portrett

x #5/2015

GJENOPPRETTING.

Pastor Paulerk trur på forsoning og jobbar i dag for å gjenreise landet og kulturen.

Denne aprildagen var det port- gjekk frå rikmannslivet som jusstudent med mange forbod, men familien fortsette dagleglivet som nor- venner frå landets elite, til å leve eit miserabelt liv. malt. Bombene i byen vart rutine no. – Vi fekk igjen Men eg tenkte aldri på sjølvmord, reflekterer Pautilbod om å reise med helikopter. Tida begynte å lerk. Eg jobba hardt fordi eg ville overleve. I byrrenne ut. Men familien min ville ikkje reise. Ein av jinga brydde eg meg ikkje om livet og helsa, eg berre mine nærmaste kameratar var pilot og tok med seg jobba. Men i 1977 døydde eg nesten fordi eg var så sin familie og reiste. undernært og fysisk svak. Eg hadde heilt nummen – Eg spør meg sjølv kvifor eg kropp. Ein kveld låg eg under kraEg orka ikkje leve maen for å dekke meg for alle fluene. ikkje reiste. No veit eg at Gud hadde meir, men eg ville Eg orka ikkje leve meir, men eg ville ein plan for meg med dei tre og eit ikkje ta sjølvmord. ikkje ta sjølvmord. halvt åra under Pol Pot, for erfaringa forandra meg. Gud forandra – Gud brukte andre folk til å gi livet mitt. Eg var ein bygutt, men lærte å leve på meg mat. Eg vart sendt på feltsjukehus på grensa landsbygda og ete alt eg kunne finne. Gud lærte mot Vietnam, og ein sjukepleiar gav meg ein injekmeg å leve med Raude Khmer og å tilgi og ikkje sjon, men det var berre smertedempande. leve med hevn. Eg takkar Gud for det nye livet – Livet er verdifullt. Eg såg mange mirakel. Gud han gav meg. beskytta meg og gjømte meg for soldatane. Ein dag trakka eg på ei mine, men den eksploderte ikkje. NÆR DØDEN. – Eg klarer ikkje forklare evakueringa frå I jungelen på grensa mot Vietnam møtte eg ein tibyen. Ingen kan forstå det harde livet vi levde. Eg ger. Det er eit under at eg lever. VALDE Å IKKJE FLYKTE.

#5/2015

Portrett

Nærare to millionar menneske døydde under Pol Pot; nærare 600 000 menneske blei likviderte, og mange døydde av svolt og helserelaterte årsaker.

TRAGEDIE.

– Under Pol Pot var eg ein slave, men etter kvart fekk eg ein viktigare rolle. Eg var ein av dei få som kunne lese og skrive, så eg fekk alle slags jobbar; eg var bonde, sjåfør, sekretær og ingeniør. Som sekretær for kommunestyret kunne eg skrive brev for fleire familiar. Slik klarte eg å redde 30 menneske frå døden. Raude Khmer var spesielt brutale mot byfolk, for dei representerte eliten og var ein trussel mot revolusjonen. – Soldatane skjulte at eg var byfolk. Dei likte meg, og eg var lojal. Eg hjelpte dei å bygge ei demning og med å fiske, og eg lærte dei å halde styr på rislageret. Dei vart veldig fornøgd med meg, så familien min vart også spart. REDDA AV GUDS NÅDE.

Såg du nokon bli drepne? – Onkelen min, tanta mi og søskenbarna mine vart alle drepne. Det skjedde nær landsbyen, men dei fortalte det ikkje til oss. Systrene mine og eg vart tatt med bort. Heldigvis overlevde foreldra mine også krigen.

Korleis var det å bevare trua gjennom den grusamme krigen? – Eg vart leia av Guds nåde aleine. Eg var leiar i ei undergrunnskyrkje, og det var risikabelt. «By the grace of God», seier Paulerk igjen og igjen. – All ære til Gud som ved sin nåde gav meg motet til å fortsette. Eg var så redd for fengsel i tiåret etter krigen. Under krigen var vi nesten som daude, og vi ville ikkje gå tilbake til det «fengslet». Styresmaktene spionerte på meg. Eg rømte difor til Vietnam og til Thailand, og eg fòr til flyktningeleirar. – Eg vart aldri skutt eller sett i fengsel. Gud beskytta meg på mirakuløst vis frå 1978 til 1998. I 1983 gifta eg meg, og kona mi forsørgja meg. Eg jobba i kyrkja og tente Gud. Eg brydde meg ikkje om mat og verdslege ting. Det gjer eg vel ikkje no heller. – Eg liker at historia mi kan hjelpe andre og oppmuntre dei. At folk kan lære korleis Gud arbeider i folks liv. Namnet mitt er ikkje viktig, men det er Jesu namn. >

Portrett

x #5/2015

Dama ved nabobordet ser ut mot gata og nikkar gjenkjennande til det Paulerk fortel. Paulerk er i dag leiar for Misjonsalliansen sitt kyrkjearbeid i Kambodsja. Han er ansvarleg for kyrkjene og diakoniarbeidet, og han leiar eit læringsnettverk av kyrkjer og kristne organisasjonar.

BRENN FOR KYRKJEARBEID.

Korleis havna du i Misjonsalliansen? – Eg ville hjelpe kyrkja. Kyrkja er framleis ung og har umodne leiarar. 6–7 eldre kyrkjeleiarar er med og arbeider med dei unge. Eg vil hjelpe og sjå kyrkja vakse og utvikle seg. Eg ønsker at kristne skal ha eit nettverk og at kyrkja skal vere sjølvstendig og ikkje avhengig av donorar frå utlandet. Det er viktigare at dei har eit partnarskap med kvarandre.

Vil du komme til Norge? – Eg liker å reise, og Gud har gitt meg muligheiter. No er eg tilfreds – så eg har ikkje ønske om å reise enda meir. Men viss Gud vil, kjem eg. Intervjuet er avslutta. Dama på nabobordet snur seg med eitt mot oss og seier: – Eg var ein av dei siste som rømte. Eg tok det siste flyet frå Phnom Penh. Det viser seg at ho er ein utvandra khmer som har vakse opp i Frankrike. Ho valde ein anna rømmingsveg enn Paulerk. Ho drog, han blei. No er dei begge i same situasjon og arbeider med å bygge opp landet. Ho frå regjeringa si side, han med kyrkja og sivilsamfunnet. Dagen før avreise frå Kambodsja sluttar landet og folka framleis ikkje å overraske meg. tsjili@misjonsalliansen.no

Kambodsjas politiske historie ■■ ■■

■■

Kambodsja vart uavhengig av Frankrike i 1955

■■

Kong Sihanouk styrte med ein nøytral politikk frå 1955 til 1970 Raude Khmer aukte aktiviteten på slutten av 60-talet

■■

Høgrevridde Lon Nol kuppa statsmakta i 1970 med støtte frå USA

■■

Kraftige amerikanske bombeangrep frå grensa til Vietnam og innover i landet frå 1970–1973 gjorde at mange flykta til Phnom Penh Innbyggjartalet i Phnom Penh gjekk frå 600 000 til mellom 2 og 3 millionar under krigen Raude Khmer klarte i januar 1975 å blokkere alle forsyningsvegar til Phnom Penh KJELDE: STORE NORSKE LEKSIKON

#5/2015

Portrett

Namnet mitt er ikkje viktig, men det er Jesu namn.

Andakten kommer fra Nøtterøy menighet Nøtterøy menighet er en av Misjonsalliansens samarbeidsmenigheter. Nøtterøy er en kommune og en øy i Vestfold. Kommunen har en befolkning på ca. 22 000 mennesker og består hovedsakelig av øyene Nøtterøy, Veierland og Føynland, i tillegg til ca. 175 mindre øyer. Nøtterøy kirkelige fellesråd har tre kirker, Nøtterøy kirke, Teie kirke og Torød kirke. Dette er aktive menigheter som også tidligere har støttet Misjonsalliansen.

FOTO: PER AASEN FOTO: PER AASEN

Vårt Prosjekt Nøtterøy menighet støtter arbeidet på Filippinene. Her jobber Misjonsalliansen hovedsakelig, på øya Marinduque og utenfor Metro Manila, i et område som heter Rizal. Menigheten skal støtte prosjekter innenfor lokalsamfunnsutvikling, arbeidsskapning og inntektsøkning, helse, skole og kirke. Arbeidet utføres i samarbeid med lokale myndigheter og en rekke ulike organisasjoner.

«Gud gir alt i overflod» Når Jesus sender disiplene ut for å mette den store folkemengden, får de ikke annet enn fem brød og to små fisker. Disiplene går, uten å vite hva som kommer til å skje. De har ingen store lagre å øse av. Av Inger Bækken, sokneprest, Nøtterøy I det øyeblikket det blir delt, øker antallet brød og fisk. Guds gaver er til for å bli gitt videre. Så lenge vi deler dem ut, har vi mer å gi. Hvis vi er redde for å gi det vi har, må vi ikke bli overrasket hvis vi føler oss tomme innvendig. Disiplene deler ut uten forbehold. Jeg tror at hvis hele menneskeheten hadde vært samlet på fjellet den dagen, ville likevel alle ha blitt mette av de fem brødene og de to fiskene. Hver og en av disiplene hadde mindre enn et halvt brød å dele ut. Men etterpå hadde de hver sin kurv full av det som var til overs. Gud gir oss mye mer enn vi trenger. Han vet at vi antageligvis kommer til å søle bort en del av det han gir oss. Det er faktisk med i beregningen fra Guds side! Derfor gir han «et godt mål, rystet, stappet og breddfullt» (Luk.6,38). Hvis vi tar imot det vi får av Gud, da skal det bli mye til overs for andre mennesker – i form av raushet mot andre, vilje til å tilgi, lyttende ører og åpne hjerter. I våre sokn på Nøtterøy har vi innledet et samarbeid med Misjonsalliansen. Vi skal ha Filippinene som fokusområde i vårt misjonsprosjekt i de neste fem årene. Vi er spente på hva dette prosjektet vil gi oss og hva vi kan lære av det. Men ikke mindre spente er vi på hva vi kan gi, hva vi kan bidra med. Vi har stor tro på at prosjektet og samarbeidet vil gjøre noe med oss; at vi ikke bare får være de som får lov til å gi av Guds gode gaver, men at vi også får noe igjen; for: Guds gaver, som vi får i overflod, er til for å bli gitt videre! n

VI BER FOR ANSATTE UTE OG PÅ HOVEDKONTORET, OG FOR DERES FAMILIER:

Marit Wibe Evensen, generalsekretærens sekretær Tone Lindheim, utenlandssjef Siri Solem Mercado, markedsog giveravdelingen Klaus Arne Kuhr, designer informasjonsavdelingen Sverre Vik, nettverks- og menighetsansvarlig Irene Breivik Føyen, utenlandsavdelingen Inger Marie og Kan Liu på Taiwan Aslaug Gotehus Rønningen og Kåre Rønningen i Vietnam Janne Ingunn Harbo Øygard og Rune Arild Øygard i Liberia

x Ettertanke #5 43

egger om for å vokse

Det kan kanskje synes som en formalitet, men når Misjonsalliansen nå etablerer «landkontorer» i flere av sine samarbeidsland, er det for å nå ut til enda flere mennesker med « … Jesu kjærlighet i ord og handling»1. Tekst og foto: Bjørn J. Sørheim-Queseth

– Vi ønsker å skalere for fremtidig vekst. Misjonsalliansen er en sterk organisasjon med ressurser til å nå bredere ut enn vi gjør i dag, men da trengs det en omstrukturering, sier generalsekretær Arnt H. Jerpstad. Denne omstruktureringen innebærer å opprette mindre landkontorer eller «representasjonskontorer». Disse vil stå friere til å samarbeide med

andre organisasjoner, foreninger eller interessegrupper enn det den eksisterende organisasjonsformen tillater. Det er også et steg bort fra det gamle idealet om å opprette egne organisasjoner, som så skulle nasjonaliseres og overtas av lokalbefolkningen.

LANDKONTORER.

– Vi ønsker at arbeidet vårt skal være forankret i lokalbefolkningen og i de organisasjoner som allerede finnes, framfor at vi oppretter nye, sier

utenlandssjef Tone Lindheim. – De har en bedre forståelse av den lokale konteksten enn vi har. De har sine egne eiere, egne medlemmer og sin egen «reason to be». De fantes før vi kom, og de vil finnes når vi ikke er der lenger. Vi leter etter organisasjoner som er posisjonert til å få til noe. Og så må vi jobbe for å styrke dem.

FORANKRET.

Reportasje S Reportasje M1. Formuleringen er hentet fra Misjonsalliansens verdidokument #5/2015

VIL IKKE OVERTA. – Vi kommer til å lete etter partnere som har sammenfallende interesser med oss, primært kristne og trosbaserte organisasjoner, sier Jerpstad. – Det er viktig at de fortsetter som seg

selv. Vi skal ikke gjøre dem til «Misjonsalliansen-organisasjoner», men finne partnere som passer godt sammen med oss. Vi kommer ikke til å være en del av disse partnernes beslutningsorganer, samtidig kommer vi tettere på målgruppen når vi jobber gjennom dem. – Er det da fare for at man kan miste kontroll over organisasjonen? – Nei, oppfølgingen blir ikke så ulik den vi har i dag. Vi ser til at vi har gode avtaler som sikrer utførlig rapportering og revisjon. Den nye modellen gjør det dessuten lettere å trekke seg ut av et samarbeid dersom vi ser at en partnerorganisasjon utvikler seg i gal retning. – Hva er det disse partnerorganisasjonene kan gjøre som Misjonsalliansens egne organisasjoner ikke kan? – For eksempel i Kambodsja har vi nå en ny partner som er en medlemsbasert bondeorganisasjon som kjemper for sine rettigheter. De har en legitimitet og et

E N A N N E N T ROV E R D I G H E T.

mandat som ikke vi ville hatt. Vi kunne ikke opprettet en slik organisasjon eller et slikt prosjekt, men vi kan støtte dem. Også når det gjelder arbeid blant funksjonshemmede kan vi i større grad gå i samarbeid med deres egne interesseorganisasjoner. Dette skaper en bedre bærekraft for arbeidet vårt. – Hvordan vil dette påvirke Misjonsalliansens støttespillere i Norge? – Jeg tror ikke de vil merke noe særlig til det. Vi skal fortsette å gi dem god tilbakemelding fra prosjektene slik vi gjør i dag og vise dem at pengene deres virkelig kommer frem. – Dette er ikke noe dramatisk omlegging, sier Lindheim. – Det oppleves som en naturlig utvikling. Vi ønsker ikke lenger å opprette egne organisasjoner ute. Den nye modellen reflekterer en mer moderne organisering av bistandsprosjekter. LITE NYTT FOR GIVERNE.

n tsjili@misjonsalliansen.no

Reportasje S Reportasje S

#5/2015

Mikrofinans kan være diakoni Etter at Muhammad Yunus og Grameen Bank vant Nobels fredspris i 2006, ble mikrofinans sett på som et universalmiddel for fattigdomsbekjempelse. I løpet av det siste tiåret har dette synet blitt grundig imøtegått. Mikrofinans, eller mikrokreditt som vi sa før, har falt ned fra tronen.

Flere TV-dokumentarer om useriøse sider innenfor I starten var mikrokreditt et godt middel for fattige denne næringen har blitt produsert i Skandinavia og gründere. Mennesker fikk små lån til å bygge opp små USA og i land hvor mikrofinans er blitt hevdet å ha bedrifter – som skulle generere nok inntekter til å en uovertreffelig effekt. Studier tilbakebetale lånene og samtidig gi en Større forbruk skaper har påvist en marginal virkning tilfredsstillende inntekt til familien. på hverdagslivet til de fleste låneTre aspekter truer nå denne viikke en trygg og fremtidig sjonen. For det første ble mikrokunder. Mikrofinanssektorer har inntekt, men påfører finansinstitusjoner oppfordret eller kollapset i flere land og områder, derimot klientene en fristet til å vokse for raskt, og som i Nicaragua, Bosnia, Andhra økende gjeld. i økende grad begynte de å låne ut Pradesh i India og Pakistan. Hvordan har denne holdningsendringen oppstått? til forbruk i stedet for til investering. Større forbruk Og hva betyr dette skaper ikke en trygg og fremtidig inntekt, men påfører for AMAS (Alliance derimot klientene en økende gjeld. Dernest vil denne gjeldsbyrden ha en høy pris i form av renter, som i noen Microfinance AS)? #5/2015

Mikrofinans

FOTO: ODDMUND KØHN

opp forretningsvirksomheten din, og så kan du kjøpe TV fra overskuddet som genereres i fremtiden.» AMAS og AMAS' mikrofinansbanker er heleid av Misjonsalliansen. AMAS har ingen aksjonærer, og ingen skal ha noe overskudd tilbake. Til forskjell fra mange andre i mikrofinansbransjen skal det ikke genereres fortjeneste til enkeltpersoner, noe som har drevet mange andre mikrofinansinstitusjoner vekk fra sitt opprinnelige oppdrag. AMAS' fire mikrofinansinstitusjoner gir små lån til sine lånekunder, men bankene er samtidig tilgjengelige for små og mellomstore bedrifter; selskaper som blir nektet lån i vanlige banker. Der det er tillatt vil våre mikrofinansinstitusjoner tilby spare- og mikroforsikringsprodukter til våre kunder. I Ecuador har vi flere spareklienter enn kredittkunder, og de fleste av dem har også et forsikringsprodukt. Dette er ikke bare et «tilleggsprodukt» for oss: Vi håper at vi en dag vil være i stand til å finansiere alle våre utlån på bakgrunn av lokal sparing, i stedet for å låne dyr La oss ikke avskrive kapital ofte fra utlandet. mikrofinans enda! Vi tilbyr også spesialprodukter rettet mot noen av de mest ekskluderte og sårbare mennesker i samfunnet: Lån til mennesker med funksjonshemning og lån til tilfeller kan overstige 200 %. Bransjen vokste så raskt at mennesker med hiv/aids. Slike lån er faktisk tapsbrinmange mikrofinansinstitusjoner begynte å konkurrere gende for banken, men det er en pris vi har råd til å med hverandre i overfylte markeder. betale takket være bankens effektivitet. For det andre ble mikrofinans blant Målet vårt er klart! Vi skal gjøre Vi fokuserer på våre mange sett på som en slags kvasi-filankundene våre i stand til å virkeliggjøkunder, ikke på en tropisk virksomhet. Mange syntes å ha re sitt potensial – på en langsiktig og fremtidig notering et edelt samfunnsoppdrag, men med et bærekraftig måte. En slik tilnærming på norsk børs. potensial for god fortjeneste ble mange til mikrofinans er ikke særlig lønnmikrofinansinstitusjoner fristet til å somt. Ingen av eierne eller lederne våre skifte fokus til profittmaksimering. Dette ble i visse vil noen gang bli millionærer. Vi dekker våre kostnader kretser diskret applaudert – og ble sett på som en og har overskudd nok til en jevn vekst. Vi fokuserer markedsbasert løsning for alle verdens problemer. på våre kunder, ikke på en fremtidig notering på norsk Et tredje synspunkt spiller også inn. Man prøver å børs, og vi konsentrerer oss om det aller viktigste: snakke høyt og tydelig om andre finansielle tjenester Å tjene de fattige! tsjili@misjonsalliansen.no som mikroforsikring og sparing, som virkelig er viktige og nødvendige for klientene, men det er likevel de mer lønnsomme og kredittledende tjenester som fortsetter å Mikrofinans dominere sektoren. Hugh Sinclair Mikrofinanssektoren forblir i stor grad uregulert: MBA, Master Prisingen er lite gjennomsiktig, mange kunder har i Internasjonal liten økonomisk kompetanse, og bransjen har liten økonomi, COO i selvregulering. AMAS, styremedlem Konklusjonen er at mikrofinansbransjen ikke har hatt i AMAS og forfatter den effekten den har hevdet, og en større gjeldsbyrde har blitt resultatet for mange lånekunder. Men la oss ikke avskrive mikrofinans enda! Noen mikrofinansinstitusjoner takler disse utfordringene på en annen måte. AMAS driver regulerte institusjoner. I Bolivia er Diakonia i ferd med å bli en fullverdig bank med alle nødvendige lisenser. Bankene i Liberia og Ecuador har allerede slike lisenser. I Vietnam eier vi banken sammen med myndighetene. Rentene våre er lave, og vi tilbyr ikke forbrukslån. Hvis en klient vil kjøpe ny x TV, er budskapet vårt klart: «Vi vil hjelpe deg å bygge Mikrofinans #5/2015

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

N E V A G T S Ø H

– til barn med funksjonshemninger

Vi er så stolte av gutten vår! At Mario hadde behov for ekstra oppfølging, skjønte foreldrene først da han ble innlagt på sykehus for epileptiske anfall. Han fikk også diagnosen autisme. Nå får Mario hjelp på Centro Creer, Misjonsalliansens senter for barn med funksjonshemninger i Ecuador. Her får han bestemme tempoet selv. Han er blitt en glad gutt. Det er helt fantastisk å se hvordan han har forandret seg på bare to måneder. Mario lærer utrolig fort når han får undervisning tilpasset seg.

Støtt arbeidet blant barn med funksjonshemninger: Mamma, pappa og Mario, 7 år

Kontonummer 3000 16 00040

Merk med «Høstgaven»