Tsjili 0516 screen

J ordskjelvets Jordskjelv Jordskjelvets

mange ansikter mange ansik

mange ansikter

E

E

valg Et annerledesvalg valg Utenfor t annerledes t annerledes

Utenfor festen

U

festen tenfor

festen

#5/2016

112. ĂĽrgang

VI TRENGER FLERE SOM DEG!

Vervetips på side 36

KJENNER DU NOEN SOM VIL BLI FADDER?

verv.no VERV 15

og få gratis tur til et av våre prosjektland

Vi tror på m

Vi tror på mennesker - 42 år etter

Overtittel Tittel U ndertittel 38 Reportasje S

Jordskjelvets J

J

- 42 år ette

O valg Tittel E Undertittel 6 E Reportasje XL valg

ansikter ordskjelvets ordskjelvets vertittel mange ansikter mange ansikter Et annerledes verv mange Vil du bidra?

for en bedre verden

t annerledes

Utenfor

valg U verv festen Utenfor t annerledes

40 Portrett

festen

Vil du bidra?

tenfor

for en bedre verden

Litt på siden 36

festen VIP

31 Reportasje M

VIP

45 Ettertanke

Ingen er overflødig! ans Mikrofin

16 Nyheter

4

#5/2016

Innhold

46

Et viktig skritt mot å bli bank

Overtittel

Opp og framover Utgiver Misjonsalliansen besøksadresse Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo postadresse P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040

Følg oss på

tsjili på ipad Last ned appen «issuu», søk opp «tsjili».

Få tsjili Send sms TSJILI til 21 60 eller se www.tsjili.no. Tsjili sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen.

Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@ misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00.

Redaktør Oddmund Køhn tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Fride Maria Listrøm Næsheim tlf 473 91 094 e-post fmn@misjonsalliansen.no Markeds- og innsamlingsleder Håkon Aandstad tlf 932 12 838 e-post hakon.aandstad@misjonsalliansen.no Ansvarlig redaktør Andreas Andersen tlf 934 29 975 e-post andreas.andersen@misjonsalliansen.no Konsept og design Oktan Alfa Grafisk design Klaus A. Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

I DETTE NUMMERET av Tsjili, på sidene 6 til 15, møter du syv personer fra Ecuador som forteller om livene sine etter jordskjelvet i april. Du vil kunne lese om smerter og personlige tragedier, men også om håp og ukuelig vilje og evne til å ville reise seg opp igjen. Felles for dem er at de vender ryggen til krise og skuffelser og tar skritt videre, opp og framover. Vi tror på mennesker, sier vi i Misjonsalliansen, og det er nettopp slike mennesker vi mener. Vi vil være partnere og støtteapparat for mennesker, lokalsamfunn og prosjekter, men initiativet og framdriften ligger hos menneskene selv.

Kanskje kan vi som jobber i Norge lære noe om det å gå i motbakker. For tiden er vi i en utfordrende økonomisk situasjon – en situasjon som delvis henger sammen med jordskjelvet i Ecuador. I etterkant av skjelvet har vi dekket inn en stor del av tapene mikrofinansbanken Banco D-Miro fikk etter at mange fattige lånekunder ble rammet. Som en kristen, diakonal bankinstitusjon har vi noen verdibaserte retningslinjer som gir føringer for hvordan vi skal reagere i en slik krise. De fattige skal ikke måtte stå alene med byrden av tapene. Men det koster – og når vi samtidig har en historisk svak norsk krone, blir vi ekstra hardt rammet.

Det aller meste av pengene vi samler inn skal gå til prosjektene våre, noe som har vært et kjennetegn ved Misjonsalliansen i alle år. Men de gavene dere gir til oss blir knyttet opp til langsiktige kontrakter i prosjektene, og denne forpliktelsen overfor våre partnere vil vi ikke løpe fra. Dette gir oss noen utfordringer.

De siste par årene har vi brukt av oppsparte midler for å nå budsjettene våre og for å få regnskapet vårt i balanse. I disse dager er vi i ferd med å legge budsjettet for 2017, og det er vanskelig å få tallene til å gå opp. Derfor henvender jeg meg til dere og vil få be om både ekstra drahjelp og mye forbønn.

Du kan også verve nye givere og faddere til Misjonsalliansen. Les mer om verving på side 36–37.

Vi vet at arbeidet vårt nytter! Barn og deres familier i Kambodsja og Liberia får en bedre framtid, og fattige lånekunder i Vietnam og Bolivia har en bank på deres side også i morgen. Vi har til og med svart ja til et nytt prosjektland, og om kort tid begynner vi med en forsiktig oppstart i Sierra Leone, nabolandet til Liberia.

Vi gjør litt som lånekundene i Ecuador og strekker oss opp og framover, og vi vet vi har mange av dere lesere med på laget. n andreas.andersen@misjonsalliansen.no

I disse dager er vi i ferd med å legge budsjettet vårt for 2017, og det er vanskelig å få tallene til å gå opp.

Derfor henvender jeg meg til dere og vil få be om både ekstra drahjelp og mye forbønn.

Forsidefoto Fride Maria Listrøm Næsheim

av Andreas Andersen generalsekretær

Leder

#5/2016

5

6

#5/2016

Reportasje XL

Jordskjelvets mange ansikter

Et annerledes

Jordskjelvet i Ecuador berørte mange mennesker. Her får du møte syv av de: Syv mennesker som har ulike fortellinger å fortelle, men en ting har de til felles; alle er kunder hos mikrofinansbanken D-MIRO. >

valg Utenfor Tekst og foto: Fride Marie Listrøm Næsheim

Reportasje XL festen Reportasje XL

#5/2016

7

Drømmer i andre etasje – Mero Delgado Walter Javier >

8

Inn en smal trapp og opp en etasje møter vi Javier. lederen har et nært forhold til alle sine kunder og Han ønsker oss inn i familierestauranten. Tidligere bruker mye tid på å reise rundt for å besøke de. drev familien restauranten i et hus som nå er jevnet To måneder etter jordskjelvet startet familien med jorden. Han peker på et par plastbord og noen opp igjen i dette lokalet. Det er full fart på kjøkkestoler: – Dette var alt vi fikk ut av ruinene! net. Mor i huset står og kutter opp grønnsaker og Javier legger fram bilder av bygget som tidligere steker kjøtt. Bestemor sitter ved noen bord og syr huset hele familien og restauranten. Øynene blir klær. Det er god stemning og godt humør i famiblanke når han forteller om den dramatiske dagen lien. Den eldste sønnen kommer hjem, og med seg da jordskjelvet brøt ut: – Kona mi og jeg var i andre har han kjæresten sin. – Sønnen min har vært til etasje da vi kjente ristingen. Vi var heldigvis på rik- stor hjelp i restauranten. Han går på universitetet tig side av huset. Vi ble sittende fast og studerer til ingeniør, derfor er han i mange timer, og det eneste vi klarte god med matte og økonomi, forteller Midt i stuen å tenke på var: Hvordan går det med faren stolt. Gjennom pengene famihenger det en barna våre, forteller han. Da Javier lien tjener på restauranten kan barna stor lampe, kom seg ut, gikk han for å lete etter få en utdanning. denne bruker sønnen. – Det var noen lange timer, Midt i stuen henger det en stor familien som en og vi gikk begge rundt i ring for å lete lampe, denne bruker familien som jordskjelvsalarm. etter hverandre. en jordskjelvsalarm. Når lampen risOmsider møttes de igjen, og alle ter, er det om å gjøre å komme seg var heldigvis uskadd. Familien reiste tilbake til huset i sikkerhet. Javier forteller at den yngste sønnen noen dager etter jordskjelvet. Huset lå i ruiner, og fortsatt er veldig redd og sliter med å få sove. – Derdet hadde vært noen der og stjålet alt familien eide. for sover vi alle sammen her inne i stua. Det er mange – Jeg er evig takknemlig for at barna mine ikke var som sliter med store traumer etter jordskjelvet. hjemme under jordskjelvet, rommene deres ligger Når Javier snakker om kundene sine, har han en i den delen av huset som kollapset. spesiell glød i blikket. – Kundene mine er veldig Javier har drevet restauranten i seksten år – de viktige for meg. Jeg verdsetter dem høyt og jobber siste ti årene i huset som nå er borte. – Rett før nå hardt for å finne tilbake til dem. Det nye lokalet jordskjelvet hadde jeg tatt opp mitt første lån hos ligger i andre etasje, noe som gjør det vanskelig for D-MIRO. Jeg var så lykkelig for å få muligheten til folk å nå oss. Derfor prøver jeg å opprettholde kondette, og jeg hadde begynt å betale tilbake. Kunde- takten med kundene mine på Facebook og på andre veilederen underbygger dette. – Javier er en kunde sosiale medier. Jeg reiser rundt for å levere ut mat, jeg har tatt med meg fra banken jeg tidligere jobbet og hver lørdag kommer det folk langveisfra for å i. Han er en svært god kunde. spise i restauranten. Det setter vi stor pris på. Nå er For kundene i D-MIRO har kundeveilederen en planen å bygge opp kundebasen igjen og å kjøpe inn viktig rolle. Kunden ser etter trygghet. Kundevei- mer utstyr til kjøkkenet. n

#5/2016

Reportasje XL

Reportasje XL

#5/2016

  9

Bygger sten for sten – Tipán Cruz Héctor Gonzalo og Guamaní Lema Ana Beatriz >

10

#5/2016

I et murhus står det en ung jente og lager mat. – Jeg drømmer om at hun skal ha en trygg jobb med Moren steller med to hunder, og det høres en jevn en mer stabil inntekt enn den vi har hatt. Etter lyd fra en vifte som henger i taket. Tak og vegger er jordskjelvet slet vi med å betale de 800 dollarene på plass. Noen rom har også kommet opp. Det er det koster for skolen. Heldigvis har vi familie som rart å tenke på at dette var en haug hjelper til, det er helt klart best om av sement og glass for bare noen måhun får fullføre studiene og ikke må ta Etter jordskjelvet neder siden. I dette huset bor det en pauser underveis, forklarer Ana med slet vi med å familie på fem. stolthet i stemmen. betale de 800 Familien befant seg i dette huset Før jordskjelvet drev Ana og mandollarene det under jordskjelvet. – Datteren min nen Hector en butikk i handelsomkoster for skolen. stod på samme sted som hun gjør rådet i Manta, et område som ble nå og vasket opp. Svigermor var sterkt rammet. Hector hadde en bupå besøk, og vi kom oss heldigvis ut før huset raste tikk hvor han leide ut lydanlegg til fest og andre sammen, forteller Ana. Moren ser stolt bort på dat- anledninger, og Ana hadde en butikk hvor hun teren og forteller at hun studerer til å bli sykepleier. solgte klær.

Reportasje XL

Jeg er en av de heldige – Juan Milton Castro Madrid Familien har fått tildelt en bambusbod på et nytt sted, slik at de kan fortsette butikkdriften. I den nye butikken har de ingen mulighet til å låse inn varene, så familien bruker mye tid og krefter på å frakte alt frem og tilbake. – Mannen min er på jobb nå. Han har heldigvis et godt etablert navn og et godt rykte. Det gjør at kundene har fortsatt med å komme, og dette skaper en sikkerhet for oss. I ukene etter jordskjelvet var det veldig stille og lite kunder, men nå har det virkelig tatt seg opp igjen, forteller Ana. n

>

D-MIRO har kunder over hele byen, og vi møter noen rundt hvert gatehjørne. Midt blant støv, trafikkaos og høye lyder møter vi Juan bak disken i et bakeri. Han er en av D-MIROs nye kunder og tok opp lån for å få kjøpt en ovn så han kan bake kaker på bestilling hjemmefra. Bakeriet har han drevet i ti år.

– Jeg var en av de heldige under jordskjelvet. Huset mitt har kun små sprekker, og bakeriet er fortsatt i tipp topp stand. Salget har til og med gått litt opp, forteller Juan fornøyd. I denne perioden er disse kundene viktige for banken. Kunder som ikke ble berørt har mulighet til å betale tilbake på lånene og skaper en viss stabilitet. n

Reportasje XL

#5/2016

11

På bena igjen – Quijije Bello Flor Carolina >

– Vi bodde syv stykker i dette lille teltet, forteller kun rester igjen av det. Familien består av mor, far Carolina og peker på et bilde. – Dette er noe jeg al- og fem barn i alderen fjorten år til ti måneder. dri kommer til å glemme. Jeg var veldig redd og sov Tidligere drev Carolina en butikk som solgte mat dårlig. Ungene var syke, og faren min hadde akkurat og klær, denne butikken hadde hun drevet i ti år. mistet kjæresten sin i jordskjelvet, hun omkom da Carolina har ikke fått noe nytt lokale ennå, men et hus falt over henne. hun prøver å få solgt noen vaCarolina og familien var en rer og mat på gata. Mannen er – Den første måneden fikk av 150 familier som bodde i en fisker, men dessverre har også vi mye hjelp, men etter det tilfluktsleir etter jordskjelvet. fisket vært dårligere enn norhar vi måttet klare oss selv, – Det var veldig tøft å bo malt etter jordskjelvet. Dette forteller Carolina fortvilet. i en tilfluktsleir, du har inhar ført til at inntekten har falt gen frihet, det er masse bråk, for hele familien. og desperasjonen ligger i luften, forteller Carolina – Den første måneden fikk vi mye hjelp, men etmens tårene renner nedover kinnene. Etter tre må- ter det har vi måttet klare oss selv, forteller Carolina neder klarte ikke familien mer og flyttet inn hos fortvilet. Familien har vært kunder hos D-MIRO i ett faren. Huset til faren står fortsatt, det har en del år. Familien har klart å betale ned hele lånet og er nå sprekker, men de tror det er trygt å bo der. Huset til kvitt gjelden sin. Nå er målet å få satt opp et hus av Carolina og mannen lå like i nærheten, nå er det er bambus og starte opp driften igjen. n

Takket være Gud – Espanales Maria Pico >

12

26. april startet Maria opp bedriften igjen, kun fem- har funnet det nye handelsområdet ennå. Hun ten dager etter jordskjelvet. – Vi levde virkelig på viser stort pågangsmot og positivitet og ser hele det vi hadde i lommene våre den lørdagen. Målet tiden etter nye muligheter. – På grunn av porten har hele tiden vært å starte opp igjen, forteller hun. jeg har investert i kan jeg ha et større lager med Midt i mellom ruinene har et nytt handels- varer. Jeg har virkelig tro på at dette skal gå bra sentrum blitt til i Manta. Her og at salget er på vei til å ta seg møter vi Maria. I butikken opp, forteller hun.

Gud gir og Gud støtter hennes kan man kjøpe senge– Det viktigste for meg er meg. Gud har vært med tøy, myggnetting, barneklær datteren min. Hun mangler meg hele veien. og sekker. Før jordskjelvet var heldigvis ingenting. Jeg prøbutikken dobbelt så stor. Maria ver å følge henne opp og støtte viser oss rundt og forteller om den nye butikken. henne i alt hun gjør, forteller hun. Datteren er 22 år – Jeg har investert i dette gitteret slik at jeg kan og studerer medisin på universitetet i Manta. – Gud låse boden om natten. Jeg ble utrolig sliten av å gir og Gud støtter meg. Gud har vært med meg hele flytte alle tingene frem og tilbake. veien. Jeg mistet ingen familiemedlemmer i jordSalget i butikken har gått ned. Maria tror grun- skjelvet, og det er takket være Gud, avslutter Maria nen til dette er at flere av de faste kundene ikke med et smil. n

#5/2016

Reportasje XL

>

Reportasje XL

#5/2016

13

Uten tak og vegger – Robert Aladino Delgado Alcivar og Mendoza Zambrano Nancy Maryuris >

14

Huset vi kommer inn i mangler både tak og vegger. til utstyr og til fiskebåt. Familien er nå midt i den Det er et par vegger som fortsatt står, men i dette andre låneperioden. Heldigvis kan Robert fortsette huset har jordskjelvet satt sine spor. Veggene er å fiske og skape en inntekt. Det viktigste for famitynne, og huset ser ikke ut som et hjem for fire per- lien er å få huset opp igjen. soner. – Jeg stod ute og grillet da jordskjelvet starDen yngste datteren kommer inn i huset med et tet. Mannen min og den ene datteren min var oppe stort smil. – Hei, roper hun ut og går mot moren. i huset. Heldigvis rakk de å komme seg ut, hvis ikke Det kommer ikke som noen overraskelse når moren tror jeg de hadde fått store fysiske skader. Her stod forklarer at hun er den mest utadvendte i familien. det tidligere bord og stoler, alt er ødeDatteren er engasjert og interessert lagt, forklarer Nancy mens hun viser oss i mange forskjellige ting. – I dag har jeg Vi er på stedet hvor spisestuen pleide å stå. vært på noe som heter ungdommens alerten hele For å få bygget huset opp igjen må det dag, det kom noen som sang for oss, tiden. komme en ingeniør for å se på huset. Faforteller hun ivrig. – Vi pleier å møtes milien har ikke fått noe hjelp foreløpig, hver søndag for å lære om rettigheter det er en del papirer og annen informasjon kom- og utfordringer i samfunnet. munen trenger før de kan starte denne prosessen.

Den eldste datteren fyller snart femten år, noe Sola steker rett inn i stuen. Møblene har fått en som er en stor og viktig feiring for jenter i Ecuador. ny bleket farge. – Sola er et problem, det blir utro- – Det jeg drømmer mest om er å få en datamaskin, lig varmt og vi våkner veldig tidlig. Vi sover fortsatt forteller hun mens Nancy ser bort på henne og smiveldig lett og urolig. Vi er på alerten hele tiden, og ler bekreftende til datterens ønske. det er slitsomt, forklarer Nancy.

Familien Alcivar var en av 127 familier som mottok Faren i huset, Robert, har lånt penger hos D-MIRO en fysisk støtte fra Misjonsalliansens givere etter jordto ganger. Robert jobber som fisker og trenger midler skjelvet. Familien fikk seng, madrass og sengetøy. n

#5/2016

Reportasje XL

Husokkupant i eget hus – Cevallos Salguero Fatima Judith >

Vi kommer inn på en stor slette. Området ser ut som har bygd det, så her skal ingen komme og rive som en flyktningleir, med store hvite telt omringet det ned. Derfor nekter han å bo her, forteller hun. av gjerder. Fatima møter oss med smil og klemmer. Det er en del som må gjøres på huset, så Fatima håHun viser veien til det som har vært hjemmet hen- per å få støtte fra kommunen slik at de kan gjøre nes de siste månedene. Fatima er også en av de som huset mer solid og at hun også kan flytte tilbake. har fått støtte fra Misjonsalliansens givere.

Fatima er 62 år og har jobbet som syerske hele Teltet er beskjedent innredet med livet. – Før jordskjelvet jobbet vi tre to små feltsenger. Hun forteller at hun stykker i syfabrikken min. Nå får jeg Dette er mitt hus, sover i teltet om nettene, men at hun det er jeg som har sitte hos en venninne og sy. Det har om dagen er i huset til faren og ser til kommet gamle kunder til meg, noe bygd det. han eller jobber. Det er varmt inne i som gir meg arbeid. Jeg har også fått teltet, og svetten renner. – I begynnelen avtale med staten om å sy uniforsen var vi fem stykker som bodde i dette teltet. De mer, forteller hun. Symaskinene var inne i huset da første dagene var kaotiske, det var ikke nok mat, og jordskjelvet brøt ut. Ikke alle maskinene overlevde det bodde mange familier i hvert telt. Denne leiren er skjelvet, men hun har nok til å holde fabrikken gåfor pensjonister og handicappede, forteller Fatima. ende. Fatima har tatt opp fire lån hos D-MIRO for å – Jeg bodde her med faren min som er 98 år, men investere i syfabrikken. han er en sta gammel mann og har blitt husokku– Jeg takker Gud for at jeg ikke var i Portoviejo pant i sitt eget hus, forteller Fatima og ler. – Pappa under jordskjelvet. Jeg hadde reist til Peru for å seler veldig sta. Han sier at dette er mitt hus, det er jeg ge produkter jeg hadde sydd, forteller hun. n

n Respons eller kommentarer? fmn@misjonsalliansen.no

Reportasje XL

#5/2016

15

– I en hverdag fylt av skole, sosiale gjenger og forventninger er det lett å miste fokus. Et misjonsprosjekt hjelper oss til å få innblikk i verdensnøden og setter ting i perspektiv.

VIP

Fredag 19. august besøkte vi sommerleiren til Nordstrand menighet. Hvert år arrangeres en sommerleir for ungdommene i menigheten, og i år var det 65 ungdommer som deltok. Vi ble møtt av en gjeng engasjerte ungdommer som ville lære mer om menighetssamarbeidet Nordstrand har med Misjonsalliansen.

Da vi ankom, fikk vi utdelt en lapp hvor det stod V I P = verdifull important person. Budskapet var at vi alle er verdifulle viktige mennesker. Vi er enige med ungdommene i Nordstrand, og dette er noe vi også tenker om menneskene vi jobber med ute.

Første post på programmet var årets globalløp hvor inntekten gikk til menighetens misjonsprosjekt på Filippinene. Ungdommene hadde på forhånd skaffet sponsorer blant venner og familie. Det var mange kreative løsninger når det kom til bekledning og måter å løpe på. Noen krabbet, noen var bundet sammen i bena og noen løp flere i samme genser. En stor heiagjeng lagde liv og holdt oss oppdatert på hvor mange runder de ulike hadde løpt. Banen gikk over en stor gress-slette, gjennom en vannspreder og over en bro. Ungdommene løp mange runder og samlet inn en god sum til Misjonsalliansens arbeid.

16

Vi setter stor pris på engasjerte ungdommer.

Dette engasjementet fikk vi spesielt erfare da Julie, markedskonsulent i Misjonsalliansen, skulle fortelle om hvordan vi arbeider på Filippinene og dele sine erfaringer som misjonærbarn og volontør. Ungdommene fulgte nøye med, og det første spørsmålet som kom var: Hvordan kan vi som unge hjelpe dere i Misjonsalliansen?

En av ungdommene på sommerleiren, Ingrid Storesletten (16 år), hadde mange tanker rundt verdien av et misjonsprosjekt. – I en hverdag fylt av skole, sosiale gjenger og forventninger er det lett å miste fokus. Et misjonsprosjekt hjelper oss til å få innblikk i verdensnøden og setter ting i perspektiv. Vi engasjerer oss fordi vi brenner for en bedre verden.

Ungdommene hadde mange spørsmål og refleksjoner rundt det å ha et misjonsarbeid og det å engasjere seg i bistand. Vi takker Nordstrand for at vi fikk komme, og vi dro fra sommerleiren med ny energi og tro på at ungdommenes engasjement kan skape forandring. n FRIDE MARIA LISTRØM NÆSHEIM

Et viktig skritt

Nyheter

ALLE FOTO: JULIE FEHN OLSEN

17

x #5/2016

Nyheter

Helse og etikk Det er komplisert med god bistand, uansett om det baseres på diakonal grunn eller ikke.

Spesielt i forhold til helserelaterte temaer som sjelden savner etiske dilemmaer.

Skal man bidra til at mennesker får diagnoser som de senere på grunn av dårlig helsetilbud eller mangel på penger ikke kan få behandling for?

Skal man alltid være ærlig når det gjelder helsekampanjer for ungdommer, når man vet at det rent kulturelt er for sensitivt å gå ut med sannheten? Slike spørsmål må MisjonsallianMen hvordan skal sen i Bolivia ta stilman kunne behandling til i sitt arbeid. le ungdommer med Etter at Misjonskjønnssykdommer alliansen lyktes i å uten at foreldrene samarbeide med får vite det?

Mariestops (en internasjonal NGO som jobber med seksuell helse) og en lokal helsestasjon, noe som førte til at kvinner i Luribay våget å teste seg for livmorhalskreft (se Tsjili nr.

2/16), valgte man å gjøre en lignende kampanje i tropiske Caranavi og Suapi i juni 2016. Totalt kom 151 kvinner mellom 14 og 58 år for å teste seg, og mange banket på døren lenge etter

18

#5 #5/2016 Bolivia

at legen hadde gått hjem. Resultatet viste at 26 personer hadde mistenkelige celleforandringer, og 43 personer påviste kjønnssykdommer. Det mest urovekkende var at mange av disse personene var veldig unge.

Det er det lokale helsevesenet som har ansvar for oppfølging av prøveresultatet, men erfaringen er at den delen ikke alltid fungerer optimalt.

Derfor tok Misjonsalliansen kontakt med helsedepartementet, det lokale kvinnenettverket REDMUCAB og Caranavi kommune for å forbedre forutsetningene for behandling. Det skal skytes inn penger som trolig skal anvendes til de kvinnene som ikke har økonomiske muligheter til å reise til La Paz for adekvat behandling. Det er ikke sikkert at dette kommer til å dekke alle behov, men Misjonsalliansen valgte likevel å gjennomføre kampanjen i overbevisning om at bare én negativ beskjed kan lede til noe positivt. Med beskjed om for eksempel langt framskreden kreft kan en person forberede seg og sine mentalt og kanskje mobilisere ressurser blant familie og venner, ressurser man først ikke trodde fantes.

Prøveresultatene viste for øvrig tidlig seksuell debut for mange av ungdommene i tillegg til stor mangel på kunnskap omkring seksuell helse og prevensjon. Misjonsalliansen har lang erfaring med forebyggende arbeid med verdier blant både ungdommer og foreldre via skolen, men i de tilfellene der en stor andel av ungdommene lever med kjønnssykdommer, rekker det ikke bare med forebyggende arbeid. Det trengs også en god oppfølging og behandling. Men hvordan skal man kunne behandle ungdommer med kjønnssykdommer uten at foreldrene får vite det? I visse tilfeller kan slik informasjon få alvorlige konsekvenser for ungdommenes forhold til familien. En mulig løsning er å la en «avparasitteringskampanje» (noe Misjonsalliansen med jevne mellomrom gjennomfører på skoler for å behandle diaré framkalt av parasitter) fungere som en dekkmanøver for en bredere behandling av ulike kjønnssykdommer. Dette leder imidlertid til etiske og moralske dilemmaer som ikke har noen enkle svar. n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

Ballglede Da Mathias Græsli Jimenez ble konfirmert i 2015, hadde familien akkurat bestilt en reise til Bolivia året etterpå. Mathias følte at det var riktig å bidra med noe, og da han fikk penger i konfirmasjonsgave, innså han at han også kunne gjøre det. Han valgte å støtte Fotball Krysser Grenser. Gleden var stor både for Mathias og for de ungdommene og barna i Caranavi som han fikk besøke og spille fotball med.

Med seg hadde han 12 kvalitetsfotballer. Pengene som ble til overs vil bli satt inn på Misjonsalliansens konto. n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

FOTO: INGRID GRÆSLI JIMENEZ

Kongelig lunsj og middag for tiggere

Til barnas forsvar

Som en del av Misjonsalliansens utdanningsprosjekt på El Alto får foreldre til barn under fem år kurs i ernæring.

Fra mai til august deltar 200 mødre på kursene.

Når vi besøker kurset på skolen San Felipe, underviser Marisabel Quispe Mamani om temaet «balansert kosthold». Kateteret er fullt med ulike frø, bønner, poteter og tørket frukt, foruten flere bilder av ulike matvarer.

Marisabel er ernæringsfysiolog og holder kursene på vegne av Misjonsalliansen. Hun forteller livlig og konstruktivt om de gode matvanene som får oss til å ha det bra. Mødrene (ingen fedre er med på kurset) lytter konsentrert, og innimellom kommer det spørsmål fra tilhørerne.

Hvilke utfordringer finnes når det gjelder godt kosthold? Marisabel snakker om de utfordringer vi kan ha med å forandre vaner og væremåter som vi har hatt over lang tid. (Hvor lett er det for nordmenn å minske sitt brødforbruk?) På El Alto er poteter og chuño (frysetørket potet), pasta og ris basisføden.

Dessuten er det veldig vanlig med fritert mat. Alle disse matvarene inneholder mye karbohydrater og bør inntas med måte.

Marisabel snakker ikke om balansert kosthold på en fordømmende måte, men informerer om hvordan visse matvarer bør inntas i mindre mengder. På samme måte fokuserer hun på når hvilken matsort bør inntas. Visse matvarer passer bedre til frokost eller lunsj og andre til middager. «Vi bør spise frokost som prinser, lunsj som konger og middag som tiggere», sier hun til mødrene.

Med små steg og med utgangspunkt i matvanene og matvarene som finnes her ønsker hun at familiene skal forandre sin matlaging for å kunne gi barna sine en mer balansert og næringsrik kost. n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

Det høyeste antall rapporterte tilfeller av vold mot barn i Bolivia var i 2015 i kommunene El Alto og Caranavi – to av Misjonsalliansens tre prosjektområder. Bolivia har en grundig lovbestemmelse omkring temaet, men implementeringen av lovene svikter.

I mange tilfeller handler det om mangel på ressurser. Hver kommune skal for eksempel organisere «Defensorias de la niñez y adolescencia» – institusjoner med juridisk, psykologisk og sosial hjelp for å behandle saker knyttet til vold mot barn og ungdommer.

Men ofte mangler lokaler eller så finnes det lokaler, men ikke møbler eller materiell.

I juni ble en slik institusjon innviet i et av El Altos distrikter hvor Misjonsalliansen bidro med møbler og datamaskiner for å få i gang virksomheten. n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

Bolivia

x

#5 19

Miljøengasjement Misjonsalliansen i Ecuador trapper opp innsatsen for klima, miljø og beredskap i sårbare områder av Guayaquil.

I tråd med strategien for de neste fem årene har Misjonsalliansen i Ecuador sett behovet for å trappe opp innsatsen knyttet til klima og miljø. Miljøtema har i lang tid vært en integrert komponent i arbeidet vårt, for eksempel ved å skape bevisstgjøring i forhold til søppelhåndtering i helseprosjektene. Nå er vi imidlertid igang med tre nye prosjekter i samarbeid med kompetente og erfarne institusjoner; Fundacion Habitat, Fundacion Santiago de Guayaquil

20

#5 #5/2016 Ecuador

og Universidad Casa Grande. Alle tre skal jobbe i de sårbare områdene av Guayaquil der vi allerede er til stede.

En grunnkomponent i arbeidet blir kursing, bevisstgjøring og holdningsskapende arbeid i lokalsamfunnene.

Det skal arrangeres dugnader, resirkulasjonsaktiviteter og konkurranser om hvem som klarer å holde nabolaget sitt renest og penest. Hovedprinsippet er at kompetansen og holdningene skal ligge hos lokalsamfunnet selv, og en viktig strategi er å få lokale ledere, kirkeledere og skoleledere med på laget. De er derfor våre første kontakt-

punkter, og så langt har flere vist stor interesse og entusiasme.

Vannkanalene som løper gjennom områdene er en stor risikofaktor for lokalbefolkningen. Her renner vannet utildekket fra nabolag til nabolag og fylles fort opp med søppel. Flere hus har også koblet avløpsrørene sine til kanalene, som i varmen raskt blir en lokal fabrikk av vannbårne og myggbårne sykdommer.

Det er flere grunner til at vannkanalene har en sentral plass i arbeidet med klima og miljø. I regntiden stiger nivået på vannet betydelig slik at

Kvinnegründermesse med d-miro D-MIRO var på et av de store universitetene

i Guayaquil for å promotere seg. Der var det med mange kunder som stilte ut varene sine, alt fra klesdesign til mat og småbutikker med stort utvalg.

I løpet av dagen var det intervjuer med forskjellige kvinnelige gründere, som uttrykte stor takknemlighet til D-MIRO som ga dem sjansen til å skape muligheter for seg og familiene. I tillegg fortalte de om hvordan de hadde gått frem for å starte opp og fortsette å drive en bedrift. Misjonsalliansen var også til stede med stand, både som del av banken og også for å fortelle om prosjektene og samarbeidspartnerne våre.

Det var masse folk innom i løpet av de to dagene messen varte. n WENNERBERG

Myte eller fakta kanalene kan flomme over.

Her renner vannet Flere steder står dessuten utildekket fra nabolag husene på påler og er bygd til nabolag og fylles delvis over kanalene. Skjøre fort opp med søppel. hus av murstein og bambus står ikke særlig sterkt imot vannkreftene. For to år siden regnet det så kraftig at elva rev med seg et hjem hvor to av barna omkom; det ene ble funnet død lengre nede langs kanalen, mens det andre barnet aldri ble funnet.

En kvinne litt lengre oppe kunne fortelle at vannet rakk henne til midja, inne i hennes eget hjem.

Myndighetene er såre klar over utfordringene knyttet til miljø og klima, og tett samarbeid med offentlige instanser er helt nødvendig for å lykkes i arbeidet vårt. Misjonsalliansen og våre partnere er nå igang med å etablere, kurse og utruste lokale beredskapsbrigader som skal utvikle evakueringsplaner og være ressurser i eget nabolag. Disse kobles så på lokale myndigheter og blir en del av det nasjonale, offentlige nettverket av risiko- og beredskapsbrigader som fra da av tar seg av videre kursing og utdeling av nødvendig utstyr. n SOLVEIG IRENE SELAND

«Påstand: Det er usunt å drikke kaldt vann, for det gjør fettet hardt.»

Våre samarbeidspartnere er nå i gang med sine prosjekter, og et av prosjektene omhandler ernæring. De første kursene har tatt for seg myter og fakta angående diverse matvarer og matvaner. Mødrene på kursene deltar gjennom å stemme med lapper og å svare på spørsmål. Det er tydeligvis mange misforståelser rundt dette, så å få oppklart dette før man tar fatt på ny innlæring har vært viktig. n WENNERBERG

Ecuadorx

#5 21

Mestring og livskvalitet Mestring av dagliglivets aktiviteter er en selvfølge for de som ikke har funksjonshemninger. For de som lever med funksjonshemninger er det å kle på seg, spise, gå på toalettet eller bruke telefonen ofte forbundet med store utfordringer.

Nye fadderbarn Med nye partnerorganisasjoner er det mye som skal på plass. De siste månedene har prosjektene i Manila og på øya Iloilo begynt å ta form. Det er spennende både med fokuset på barns rolle i forberedelser til naturkatastrofer og det å jobbe med barns rettigheter i fattige områder i storbyen Manila. I begge disse prosjektene er vi nå i gang med å rekruttere fadderbarn. Det er en stor jobb, men det å snakke med barna som bor i områdene hvor vi jobber gir oss også et unikt innblikk i hvordan livet er for de som er vår viktigste målgruppe.

Følg med både på blogg og i Tsjili for flere rapporter fra Manila og Iloilo framover. n HANNA SOFIE JOHANSEN

22

Filippinene #5 #5/2016

Misjonsalliansen driver inkluderende lokalsamfunnsutvikling i Rizal. Vi gir opplæring til ufaglærte CBRarbeidere som kan drive grunnleggende rehabilitering og trening for personer med funksjonshemninger som bor i områdene. CBR står for Community-Based Rehabilitation (lokalsamfunnsbasert rehabilitering). Profesjonell, terapeutisk hjelp er på Filippinene kun tilgjengelig for de som har penger. De fattige faller utenom. Vi ønsker å gi mulighet for at flere skal få verdige og meningsfulle liv.

Vi finner kanskje ikke meningen med livet i basale aktiviteter som toalettbesøk, dusjing, påkledning og spisesituasjoner (såkalte ADLaktiviteter). Men å mestre disse daglige aktivitetene gir muligheten til å opprettholde roller, relasjoner og å mestre andre meningsfulle aktiviteter. Dessuten gir det mulighet til å klare seg mer selv, også ved evakuering i nødsituasjoner som tyfoner, flom og jordsjelv.

I august inviterte Misjonsalliansen til et praktisk og kreativt ADLseminar. Her fikk deltakerne tips og

trening både i hvordan hjelpe andre og hvordan best mulig klare seg selv. Opplæringen gikk både på løft og funksjonelle forflytninger, tilrettelegging av måltider, være ledsager for blinde, hvordan bruke lek som trening for barn – og hvordan kle seg selv hvis man er utsatt for slag og halve kroppen er rammet.

I forkant av seminaret brukte Liv Anna flere uker på å utforske hvordan man kan lage tekniske hjelpemidler med enkle midler som stoffer, sand, plastikk, papp og kjøkkenredskaper. I Norge har vi enkel tilgang på hjelpemidler i butikker og fra hjelpemiddelsentraler, men slik er det ikke for fattige filippinere. De må lage dem selv.

Mulighetene er egentlig mange, dersom kreativiteten er stor nok.

De lokale CBR-arbeiderne kan gjøre et viktig arbeid med å gi grunnleggende hjelp til blant annet barn som er født blinde, menn som har hatt slag eller tenåringer med cerebral parese. Vår jobb er å sørge for at CBR-arbeiderne får tilstrekkelig opplæring til å gjøre en god jobb. n LIV ANNA FURNES

Ny direktør

Talende hender «Du er nå våre hender, vår bro til verden slik at vi kan få bedre tilgang til skoler, rettssaler og sykehus.»

PATRICK SILVER PADAO, LEDER FOR DØVEORGANISASJONEN IDEAF DEAF.

Mange døve mister muligheten til å uttrykke seg når de er på legekontor, på basketballbanen eller havner i en naturkatastrofe. På Filippinene er det få som kan kommunisere på tegnspråk. Misjonsalliansen har derfor holdt seminar i grunnleggende tegnspråk med deltakere fra lokale

myndigheter, helsevesen, politiet, skoler, barnehager og lokalsamfunnsbaserte organisasjoner. De fikk lære alfabet, tall og grunnleggende tegn for følelser, relasjoner, naturkatastrofer, smerter med mer. I tillegg fikk de en bredere forståelse for de døves situasjon. n LIV ANNA FURNES

Naturlig helse På Marinduque har Misjonsalliansen arrangert kurs i både naturmedisin og terapeutisk massasje.

Interessen var stor for kurset i naturmedisin, både blant vanlige innbyggere og helsemyndighetene på øya.

Naturmedisin er et satsingsområde for helsedepartementet på Marinduque, og de ønsker å bedre utnytte lokale planter og urter til medisinske formål. På

kurset i terapeutisk massasje fikk deltakerne lære både teori og praksis. De som vil har mulighet til videre trening og kan deretter ta en eksamen som gir lisens til å praktisere som massør. Disse kursene gir mulighet for bedre helse samtidig som de gir ekstrainntekter i lokalsamfunnene. n LIV ANNA FURNES

I ett år har Norwegian Mission Alliance Philippines (NMAP) vært uten direktør etter at Maria L. Baylon gikk av. I juni 2016 tok Dilsy Aburtante over lederstolen.

Hun har solid erfaring etter 33 år i World Vision, en verdensomspennende, kristen utviklingsorganisasjon. Dilsy har reist og bodd i mange land og har med seg en rikholdig bagasje som NMAP nå får nyte godt av. I World Vision har hun vært med på å utvikle, lede og følge opp ulike prosjekter og programområder både på Filippinene og internasjonalt. I tillegg til mye profesjonell kunnskap har Dilsy også evne til og interesse for teamarbeid, hun har et tjenende sinn og en meget god evne til å knytte kontakt både med lokalbefolkningen, myndigheter og andre profesjonelle aktører.

Dilsy Aburtante er ikke ny for NMAP. Hun har fire år bak seg som styremedlem og fulgte organisasjonen tett det året den var uten direktør. Omstillingen har vært en lang prosess for Dilsy.

– Det har vært en inspirerende reise, sier hun, med visshet om at jeg nå vender tilbake til min første kjærlighet ved å jobbe med lokalsamfunnsbaserte organisasjoner. For meg er dette ledervervet en vandring i tro både på det personlige og profesjonelle plan.

Hun kan også kjenne på utfordringer i en organisasjon som har vært gjennom mange endringer på kort tid og med mange lederskifter. Dilsy ser utfordringene og hun tar dem. Sammen med en god stab og flere dyktige ledere tror vi NMAP er på stø kurs når denne damen holder i roret. n LIV ANNA FURNES

Filippinene x #5 23

Froskeoppdrett 17 bønder og tilsette i partnerorganisasjonar har vore på felttur til provinsen Banteay Meanchey. Der fekk dei lære om permakultur og froskeoppdrett. Permakultur er etablering av eit tilnærma lukka økosystem på eit gardsbruk, slik at bøndene brukar minimalt med ressursar på gjødsling og insektmiddel. Heilsteikt frosk er populært snacks i Kambodsja, og oppdrett kan gi ekstra inntekter. n ANDERS MYHRENE

Lokalsamfunnet stiller opp

Gir lokalsamfunnet eit ansikt Ikkje alle har tilgang til eit fotoapparat, og ikkje alle har ein smarttelefon til å ta selfies med. Borna ved Sovankiriraksmey skule er svært fornøgde med å ha fått bilete av seg sjølve. Bileta er takk for hjelpa for at dei er med i Misjonsalliansen si fadderordning og er dei samme som vert sendt til fadderane i Norge.

Pengane som vert samla inn gjennom fadderordninga går ikkje direkte til borna, men til prosjekt i nærområdet. På denne måten er også borna med på å bidra til utviklinga av lokalsamfunnet sitt. n ANDERS MYRENE

24

Kambodsja #5 #5/2016

Loa Ravuth (26) er bygningsmann. Då han på grunn av mange tunge løft utvikla blødande, smertefulle hemoroider, visste ikkje kona Euth Phorn (25) kva ho skulle gjere.

Smertene hans var uuthaldelege og blødninga så alvorleg at ho frykta for livet hans, men dei hadde ikkje pengar til å operere. Då kom lokalsamfunnet til unnsetning.

Phorn er medlem av ei spare- og lånegruppe organisert av Genesis Community Transformation (GCT). I tillegg til å spare pengar på samlingane er det også diskusjonar rundt dette med solidaritet og samfunnsansvar. Så då ho presenterte problemet for gruppa, var dei ikkje seine med å stille opp.

Ein slik operasjon kostar normalt 300 USD, og sparegruppa klarte å samle inn berre 50. Men GCT klarte å overtale legen som var på vakt den helga til å gjennomføre operasjonen likevel. Etter inngrepet reiste Ravuth heim då han ikkje hadde råd til å verte innlagt på sjukehuset. Men operasjonen var ikkje heilt vellukka, og han måtte

tilbake ein gong til. Denne gongen gjekk det betre.

Ravuth er no heilt restituert og jobbar framleis som bygningsarbeidar. Men det er ei usikker inntekt, så han har også ein deltidsjobb som griseslaktar. Phorn har fått seg jobb på klesfabrikk og tener 150 USD i månaden. På den måten klarer dei å forsørge seg og dei to borna sine på eit halvt og to år.

Fordi han såg korleis sparegruppa stilte opp har også Ravuth begynt å delta på gruppemøta. Det tar tid å bygge tillit i eit samfunn som framleis er prega av svik og mistillit frå Røde Khmer-perioden, men litt etter litt vil det endre seg om det vert lagt til rette for det. n ANDERS MYRENE

Kjøp og salg

«Fred og miljø startar med meg» 140 deltakarar på den årlege treplantinga fekk plante 2000 tre, overnatte ute i skogen og lære om miljøaktivisme.

Men er det lov for ein miljøaktivist å drepe mygg?

Misjonsalliansens partnerorganisasjon Peace Bridges markerte den årlege tre-dagen ved å organisere treplanting i den offentlege skogen i Sandan District i provinsen Kampong Thom. Omlag 140 unge og gamle kvinner og menn deltok. Desse var lokale innbyggarar, miljøvernaktivistar, lokale myndigheiter og medlemmar av lokale og internasjonale organisasjonar. Misjonsalliansen var også representert ved Sim Sambath som jobbar som Program Manager ved kontoret i Phnom Penh. I løpet av dei fire dagane markeringa pågjekk vart det planta 2000 stiklingar av ulike tresortar i delar av skogen som er blitt øydelagt, mellom anna pga. ulovleg hogst.

Deltakarane overnatta ute i skogen. I tillegg til å plante tre fekk dei også nærmare kunnskap om miljøet og naturen og kor viktig dette er både for dyr og menneske.

Aktivistane fortalte frå liva sine, om

erfaringar og utfordringar knytta til det å beskytte skogen. Mellom anna var det ei som kunne fortelle at ho hadde blitt forsøkt drept på grunn av innsatsen. – Vi vart inspirerte til å beskytte og ta vare på naturen fordi naturen gir oss liv, seier Sambath. – Som det heiter: Skogen kan overleve utan mennesket, men mennesket kan ikkje overleve utan skogen.»

I samtalane fekk deltakarane gi uttrykk for følelsane dei hadde for dette prosjektet, og dei lova å verne og plante tre og å redusere bruken av plast. For å ha varig fred og eit bærekraftig miljø må alle ta ansvar for sine eigne handlingar. Men det var einigheit om at pågåande mygg var det heilt greitt å ta knekken på.

– Etter nokre dagar ute i friluft var det nok godt å kome heim, ta ein dusj, sjå seg i spegelen og seie «fred og miljø startar med meg», seier Sim Sambath. n ANDERS MYRENE

22 personar er blitt utvalgt til å få opplæring i enkel markedsanalyse.

På den måten vil dei kunne informere småbøndene i landsbyane sine om kva produkt det vil lønne seg å dyrke i nærmaste framtid. Dei vil også fungere som mellommann for dei andre medlemmane i landsbyorganisasjonen. I staden for at kvar enkelt bonde tar med seg ein eller to kyllingar til markedet og bruker mykje av fortenesta på transport, vil desse mellommennene ta med seg produkt til markedet på vegne av mange. I tillegg til å spare transportpengar har dei også meir tyngde når prisane skal forhandlast med grossistane. På samme måte kan dei også gjere innkjøp i fellesskap. n ANDERS MYHRENE

Pilotprosjekt om klor Ureint vatn er årsak til mange sjukdommar. World Renew gjennomfører no eit pilotprosjekt der utstyr til å produsere klor av salt og vatn vert utplassert i ulike landsbyar.

Utstyret, sjølv om det er lite, kan produsere nok klor til å desinfisere tusenvis av liter med vatn. Ofte er lokalbefolkninga skeptisk til å bruke tilsetjingsstoff i vatnet, men kanskje vil dette endre seg når dei faktisk lagar det sjølv. n ANDERS MYRENE

Kambodsja x #5 25

Mr. Zhao og hans team har blitt aktive ambassadører for denne tenkningen i det profesjonelle fagmiljøet.

Fra medisinsk rehabilitering til helhetlig utvikling I Kina ble rehabilitering for barn med cerebral parese startet opp på begynnelsen av 90-tallet.

I mer enn 20 år har dette i hovedsak handlet om medisinsk rehabilitering. Bekymringen hos foreldre og fokuset i fagmiljøet har først og fremst vært den fysiske funksjonen hos barna. I en slik modell vurderer man barna utelukkende ut fra en familie- og institusjonskontekst, og et mål om en normal og lykkelig barndom med muligheter for personlig utvikling blir borte.

26

#5 #5/2016

Kina

Det helhetlige rehabiliteringsprosjektet som støttes av Misjonsalliansen fokuserer derimot på helhetlig utvikling av barn med CP, og gjennom samordning av flere disipliner jobber man for å integrere barna i både lokal- og storsam-

funn. For å nå dette målet er det viktig å bygge kompetanse hos rehabiliteringsteknikerne. Mr. Zhao Huizhong er leder for rehabiliteringsavdelingen på Hebei rehabiliteringssenter og har vært sentral i prosjektet fra starten av. – Etter at jeg

I 2008 startet senteret samarbeidsprosjekter med Misjonsalliansen og Ka Shing Foundation i Hong Kong. Den nye helhetlige tenkningen omkring rehabilitering som ble lansert, var i begynnelsen en stor utfordring for den tradisjonelle praksisen som var vanlig i Fastlandskina.

Den nye modellen fokuserte ikke bare på forbedring av fysisk funksjon, men også på mulighetene for deltakelse i lokalsamfunnet.

Før mente vi at formålet med trening og rehabilitering i hovedsak var å hjelpe barna til å beherske grunnleggende ting som det å snakke og å gå. Andre aktiviteter som spill, lek og sosialt samvær var bare bortkastet tid. Jeg kranglet med utenlandske eksperter mange ganger fordi jeg mente at et helhetlig rehabiliteringskonsept ikke hadde noe marked i Kina. Jeg påsto at foreldrene først og fremst ønsket at barna skulle kunne gå og snakke best mulig. Det skulle ikke ta lang før jeg forandret mening, sier Zhao Huizhong.

Han så en positiv endring både hos barn og foreldre. Rehabiliteringen ble knyttet opp mot hverdagsaktiviteter, og barna ble proaktive i sin egen utvikling.

De ble flinkere til å tilegne seg kunnskap og til å ta ansvar for seg selv.

Etter å ha sett mange positive endringer hos barn som resultat av den helhetlige rehabiliteringsmodellen, har Mr. Zhao og hans team blitt aktive ambassadører for denne tenkningen i det profesjonelle fagmiljøet. Det er imidlertid ikke lett å endre tradisjonelle holdninger. Noen foreldre flyttet barna til andre institusjoner da de så at man spilte spill og lekte sammen på Mr. Zhaos institusjoner. – Jeg insisterer på at det vi gjør er riktig! Barn med CP er fullverdige og normale mennesker, og vi vil fortsette med å jobbe med rehabilitering ut fra et helhetlig perspektiv, sier Mr. Zhao Huizhong. n YINGHONG CAI

tok min mastergrad i rehabilitering ved universitetet her i byen i 1996 har jeg jobbet med rehabilitering i Hebei-provinsen, men har også fulgt utFør mente vi at viklingsprosessen med aktiviteter som rehabilitering av barn spill, lek og sosialt tett i hele Kina. Som så samvær bare var mange andre innenfor bortkastet tid. fagmiljøet fokuserte jeg for mye på den medisinske behandlingen og fysiologiske siden hos barn med CP, og jeg var opptatt av nyvinninger innenfor utstyr og teknologi, forteller han.

Fakta Mr. Zhao Huizhong oppsummerer endringene hos seg selv og kollegene sine på denne måten: ■■

■■

■■

■■

■■

■■

Synet på barna har endret seg.

Før regnet vi barn med CP som «unormale», og vårt arbeid var å gjøre dem «normale». Vi fokuserte derfor utelukkende på fysiske utviklingsmuligheter. I dag vet vi at de er normale, men at de har et annerledes utgangspunkt.

Foreldrene er den viktigste kraften i barnas rehabilitering.

Før lå hele ansvaret hos rehabiliteringssenteret, med tiltro til fagkompetanse. Den helhetlige rehabiliteringen setter foreldrene i en hovedrolle. Deres aksept, kjærlighet og kommunikasjon med barna vil bestemme utviklingen.

Vi har større oppmerksomhet på barnas behov og på den helhetlige utviklingen, og vi har lært å forstå barn fra ulike perspektiver.

Den langsiktige utviklingen av barna er vårt mål – og ikke kortsiktige resultater av behandling og trening.

Gjennom helhetlig rehabilitering har flere barn blitt akseptert av vanlige barnehager og skoler.

Barn med CP er i mye større grad blitt integrert i lokalsamfunnet og deltar mer i sosiale aktiviteter.

Barn innenfor vårt hjelpeapparat har klart seg bedre på skolen, er bedre integrert og har bedre psykisk helse enn barn fra rehabiliteringsinstitusjoner som fortsatt bruker tradisjonelle rehabiliteringsmetoder.

Kina

x

#5 27

FOTO: MATTHIAS CANAPINI

Mor, barn og stor rød ball.

Ressurssenteret ble redningen for lille Tan Loc Pham Nguyen Tan Loc ble født i 2011. Han ble født 16 uker for tidlig, etter en akutt operasjon der det sto om livet til både mor og barn.

En måned senere oppdaget man væske i hjernen til den lille babyen, og gutten ble svakere og svakere. En tøff periode fulgte, med mange sykehusbesøk og turer til storbyen Ho Chi Minh. Moren møtte tilfeldig en annen forelder som

anbefalte Ressurssenteret. Ett år etterpå forteller hun: «Ressussenteret er det beste stedet jeg har opplevd. De hjelper sønnen min med fysioterapi, og i tillegg bruker de også tid på å undervise han.

Hvis jeg ikke hadde kjent til Ressurs-

senteret, ville ikke sønnen min ha kunnet sittet oppreist alene slik som nå.» Hun tar en pause: «Sønnen min kan også kjenne igjen farger, fasonger og størrelser. Han kan telle til 20 og gjenfortelle historier», smiler hun. n TRAN BAO MINH OG GURO NESBAKKEN

Sammen for å rydde nærmiljøet!

Rydding av søppel ved elva.

28

#5 #5/2016 Vietnam

Folk i Tan Hoa, Tan Hung og Tap Ngai kommuner var ivrige etter å bli med på miljøkampanjen i juni og juli 2016. Tidligere undersøkelser har vist at folk foretrekker å brenne søppel og kaste det i kanalen. Kampanjen økte kunnskapen om ansvarlig håndtering av avfall. Nesten 100 mennesker i de tre kommunene samlet sammen 3 tonn med avfall i områdene rundt byens marked og i småelvene. Kampanjen ga også informasjon om søppelinnsamling og avfallshåndtering fra både småbedrifter og individuelle familier.

Aksjonen bidro også til å rense opp på forurensede områder og oppfordret folk til å ta miljøhensyn. n TRAM ANH OG NGUYEN THI BAO TRAN

Kurvfletteren er førsteprisvinner Nguyễn Thị Hồng Sen.

Hun som står ved symaskinen er andreprisvinner Trần Thị Thủy.

Prisutdeling til driftige kvinner!

MOM (Mekong organisation of mikrofinance) har delt ut priser til 12 kvinner som ikke bare har arbeidet seg selv ut av fattigdom, men i tillegg har skapt arbeidsplasser for andre kvinner i sitt lokalsamfunn. Dette har de oppnådd ved hjelp av små lån fra MOM, kreativitet og sans for god business. MOM hadde nylig en stor prisutdeling for å skape blest om disse kreative og driftige kvinnene, og under kan du lese om første og andre prisvinner.

Førsteprisen gikk til Mrs Nguyễn Thị Hồng Sen, 61 år, fra Chợ Gạo distrikt i Tiền Giang. Familien pleide å leve kun på mannens lave lønn. Hun syklet 10 km hver dag for å lære å veve med vannhyasint. Det ligner på norsk kurvfletting. Familiens inntekt økte. Andre kvinner i landsbyen ønsket å lære. Hun lærte det bort entusiastisk og etablerte en vevegruppe som skapte flere arbeidsplasser for kvinner. I 2013 lånte hun 250 USD av MOM for å kunne kjøpe mer materiell, i 2014 lånte hun 350 USD for å utvide og kunne ta imot flere bestillinger. I 2015 lånte hun 500 USD for å utvide bedriften til vevere i nabokommuner. Hun registrerte bedriften som et kooperativ, ordnet helseforsikring til sine ansatte og sørger nå for at mer enn 20 kvinner har en stabil jobb med fast inntekt.

Andreprisen gikk til Trần Thị Thủy: I 1997 mistet hun ektefellen sin, og familien hadde det vanskelig. Thuy måtte la barna bo hos en tante mens hun dro til byen for å lære seg å sy. Etter sykurset jobbet hun på flere fabrikker. I 2011 tok hun opp sitt første lån hos MOM på 150 USD. Sammen med sparepenger var dette nok til å kjøpe symaskiner.

Hun startet opplæring for kvinner i landsbyen. Året etter lånte hun 200 USD og kjøpte inn mer utstyr og materiell. Hun samarbeider med lokale myndigheter i distriktet og provinsen for å tilby jobbtrening for arbeidsledige. Hittil har 1500 kvinner fått opplæring og har skapt sin egen arbeidsplass. Ms Thuy har et fint hus og et godt arbeid, og hun er glad for at barna hennes klarer seg fint og gjør suksess i yrkene sine. n VU MINH HA OG GURO NESBAKKEN

Prisvinnere MOM – 3. pris Tran Thi Loan Chi kommer fra Chau Thanh district I Tien Giang. Hun har lang erfaring med å veve stråmatter. Da hun var nygift, vevde hun og ektemannen to stråmatter om dagen og tjente i underkant av 30 kroner pr. dag. Familien hadde det tøft over en lengre periode. Heldigvis ble hun introdusert for MOMs lån for fem år siden. For lånet kjøpte hun en ny vevemaskin som produserte åtte stråmatter pr. dag. Idag, etter fire vellykkete lånesykluser, har hun enda en maskin som vever 10 matter om dagen og krever mindre arbeidsinnsats. Hun har også skapt arbeidsplasser for tre fattige kvinner i landsbyen.

Loan Chi s ønske er at stadig flere fattige kvinner kan få tilgang til MOM-lån slik at de kan investere I en bedre framtid. n GURO NESBAKKEN

Vietnamx

#5 29

Bankfilial i Red Light Mikrofinansbanken Diaconia MDI vil i løpet av høsten åpne sin første filial i området ved «Red Light marked» som er Liberias største markedsområde.

Her er mange av bankens kunder, og for alle disse vil den nye filialen være et stort pluss. De vil da slippe å skaffe seg dyr og tidkrevende transport til hovedkontoret i Monrovia for å betjene lånet. Den nye filialen vil dermed gjøre hverdagen mye enklere for en stor del av bankkundene. n JANNE H. ØYGARD

Ledersamling for komitemedlemmer Når nye landsbyer skal implementeres i et prosjektprogram, er opplæring av komitemedlemmer viktig. Buchanan var nylig samlingssted for et seminar hvor målet var å forberede ledere på aktiv innsats, samt å fremme lokalsamfunnets deltakelse og kapasitet.

Ledersamlinger som dette er ikke bare viktig for den faglige oppdateringen, men også fordi komitemedlemmer møtes for å bygge nettverk og drøfte felles utfordringer ved å mangle skoler, brønner eller andre ting som er nødvendig i et lokalsamfunn. n JANNE H. ØYGARD

30

#5 #5/2016 Liberia

Kick off-samling for fem nye brønner!

Endelig!! Mange mennesker har ventet lenge på rent vann i sin landsby, og nå får oppimot 1500 mennesker rent drikkevann!

Da er det ikke rart det blir en smule høytid over å motta verktøy, reservedeler og T-skjorter til komitemedlemmer fra seks ulike lokalsamfunn som nå selv skal ha ansvar for vedlikehold av sin brønn og vannpumpe, samt å fortsette informasjonsarbeidet til sine landsbynaboer. Representantene på fylkesnivå er med på å understreke viktigheten av selv å ta ansvar videre i sin landsby.

Området for dette prosjektet er Zota distrikt i Bong fylke. For å komme dit kjører vi først tre timer på fin asfaltvei. Deretter er det «ut i bushen» på smale og hullete grusveier i vel en time. Landsbyene ligger spredt utover et stort område i jungelen. Liberia er ikke et veldig stort land, men veistandarden er dårlig utenom hovedveiene, og det gjør framkommeligheten, spesielt i regntiden, veldig vanskelig. Et stykke ut i juli har det allerede regnet ganske godt, og den tette regnskogen på begge sider av veien er grønn og frodig. I bakkene på veien er det tydelige grøfter og huller i veibanen etter vannets vand-

ring, men vannet står heldigvis ikke over broene!

Madakolli er en av deltakerne på samlingen i dag. Hun er fra Toquah, en av landsbyene som gjennom prosjektet endelig har fått brønn og rent vann i sin landsby. Madakolli har gått halvannen mil for å delta på møtet i dag. Som medlem av «natural leader»-komiteen i sin landsby har hun ansvar for å informere de andre i landsbyen om viktigheten av god hygiene. Et hefte med plansjer er arbeidsredskapen hennes for disse samtalene. Noen plansjer viser aktuelle situasjoner hvor håndvask er nødvendig – som etter toalettbesøk og før matlaging – andre viser hvordan en skal dekke til vannet som hentes i brønnen eller hvordan kokekar og kjørler bør oppbevares. Gjennom samtalen får jeg vite at informasjonen ofte forstås bedre om kvinne informerer kvinne og mann informerer mann. Derfor består komiteene av både kvinner og menn. Det er 1. året Madakolli er med i en slik komité, og hun gir uttrykk for at det er lærerikt og spennende. n JANNE H. ØYGARD

Jordskjelvets mange ansikter

Et annerledes

valg Utenfor festen

Rio de Janeiro har nylig vært vertskap for verdens største sportsarrangement. Under åpningsseremonien av OL i Rio den 5. august i år ble den legendariske Maracana stadion sentrum for verdensbegivenhetene. Samtidig med kritiske spørsmål omkring Brasils evne til å arrangere OL måtte landet i forkant hanskes med politisk og økonomisk kaos. . > Tekst og Foto: Thiagio Couto

Reportasje M Reportasje M

#5/2016

31

>

32

Nå, etter lekene og med litt avstand til de få hektiske Brasil en diskreditering av politikere og politiske ukene, erkjenner vi at Brasil likevel hadde kapasitet prosesser, og ulike korrupsjonsskandaler førte til at til å gjennomføre lekene, improvisere kreative løs- president Dilma Rousseff skulle stilles for riksrett ninger og levere et fantastisk OL. Men etter at lysene noen dager før arrangementet. Dette delte nasjonen er slukket og stadionportene lukket, gjenstår ett i to, og mange mente at den kontroversielle prosessen spørsmål: Hva har de fattige i landet der politikere anklaget presidenten Hva har de fattige i fått ut av de olympiske leker? i seg selv var en like korrupt handDa Rio de Janeiro valgte å søke landet fått ut av de ling/prosess. om OL, forårsaket dette et nasjonalt olympiske leker?

Samtidig med dette opplevde Rio opprør. Selv om landet på denne en alvorlig økonomisk krise. Flere tiden hadde en årlig økonomisk vekst på over 6 %, store byggeprosjekter knyttet til infrastruktur måtte hadde langt fra alle samme tilgang til sosiale goder. avsluttes på grunn av ressursmangel. Bare 49 dager Den finansielle medvinden stilnet, og den positive før åpningen av lekene erklærte byen unntakstilutviklingen forsvant. Uløste problemer fra opp- stand og ba regjeringen om hjelp til å tette igjen de gangstidene, som hadde blitt tildekket, kom fram økonomiske lekkasjene. Ifølge offisielle tall var kosti lyset. Krisen kom med full styrke! I 2015 opplevde nadene på investeringer knyttet til lekene passert

#5/2016

Reportasje M

Sonia Maria og andre lokale medarbeidere i de diakonale prosjektene i Rios favelaer står ikke alene om ansvaret for å utvikle og bedre forholdene i lokalmiljøet. Flere kirker og organisasjoner som Misjonsalliansen står opp og taler mot urettferdighet og mot tilsidesettelse av mennesker.

PÅ DE FATTIGES SIDE.

39 milliarder reais, mer enn 9 milliarder dollar. Pen- ringene gjort i forbindelse med OL. – Fremskritt og gene gikk hovedsakelig til mobilitetsprosjekter, byg- forbedringer har funnet sted langt bortenfor min ging av idrettsanlegg, landsby dør, sier hun og fortsetter: – Jeg for utøverne, revitalisering av synes det er absurd å bruke så – Jeg synes det er havneområdet og rengjøring av mye penger på et to-ukers arabsurd å bruke så mye Guanabarabukten. Det viktigste rangement med tanke på den punktet reist av OL-kritikerne penger på et to-ukers forfatning våre skoler og sykevar alle de store investeringene arrangement med tanke hus er i. som ble etablert i de rikeste på den forfatning våre Hennes opplevelse av situasjoområdene av byen. nen er at basistjenester innenfor skoler og sykehus er i.

– Jeg hadde ingenting, og jeg sanitær og sikkerhet ikke ble så bare politikere kysse og klemme og spørre etter prioritert i offentlige investeringer. – De feiet støvår stemme, sier Sonia Maria, som er 71 år gammel vet under teppet. De fikk de fattige vekk fra gatene og som i femten år har bodd i Morro dos Macacos. under OL, men nå etterpå er alt slik som før igjen.

Hun er frivillig i Amar-prosjektet som støttes av Ser vi noe resultat av de fantastiske løftene om liMisjonsalliansen. Sonia har ikke sett noe til investe- vet etter OL? Selvfølgelig ikke, avslutter hun. >

Reportasje M

#5/2016

33

34

#5/2016

Reportasje M

> Adriane Maia er prosjektkoordinator for Casa Se- offentlig politikk, overfylte fengsler og til og med mente-prosjektet i Rio de Janeiro, også dette er et drap på hundrevis av politifolk. I løpet av disse ti av de nye prosjektene til Misjonsalliansen i Brasil. årene har Antonio Carlos Costa blitt en stemme inn Tsjili møter henne i forbindelse med en demonstra- mot Brasils viktigste aviser, TV-programmer og sjon med tittelen «Evangeliet og sivil ulydighet». internasjonale nyhetsbyråer.

Demonstrasjonen er i regi av flere ulike kirker i sen– Vi gjorde det som var mulig for at OL også trum av byen. – Martin Luther King var en kristen skulle påvirke livene til den fattige befolkningen som ved sivil ulydighet forandret livet til den svarte i favelaene. Vi protesterte i gatene, skrev artikler, ga nordamerikanske befolkningen. Vi kan også foran- intervjuer og publiserte bilder som avslører slumdre folks liv, begynner hun. mens drama, sier presten.

Adriane er ansvarlig for et diakoI ukene lekene varte bestemte – Martin Luther King nalt prosjekt i et av de mest sårbare Antonio Carlos seg for å gå fra slum var en kristen som områdene i Rio de Janeiro. – De fattil slum med en plakat med teksten: ved sivil ulydighet tige ble igjen utelukket fra de store «Hva blir igjen til de fattige?» Ifølge forandret livet til hendelsene, sier hun. presten må vi lytte til de fattige for den svarte nordTre år før OL uttalte den internaå forstå hva som er de mest presseamerikanske sjonale olympiske komité at de ønsket rende problemene i Rio de Janeiro. befolkningen. flere forbedringer i byen, blant annet Behovene i favelaene og de fattiges Vi kan også nedleggelse av søppeldeponiet Jardim ønsker er tydelige: Bedre sanitærforandre folks liv.

Gramacho, hvor bestemors hus forhold, hus å bo i, skole og bedre befinner seg. utdanning, helsetiltak, muligheter – Nedleggelsen fant sted, men det var bare én til arbeid og inntekt og sikkerhet. del av avtalen. Lokalsamfunnet i favelaen som i mer Prøv å forstå hva millioner av fattige tenkte på der enn 34 år hadde levd av og hatt sin inntekt fra søppel- de satt i sine enkle skur og så all prakten som var plassen, ble fullstendig overlatt til sin egen skjebne, bygget opp til lekene. De fleste menneskene i favelafortsetter Adriane. ene bor i skur der rotter er en selvfølgelighet og der Det ble ikke noe av avtalen som skulle skaffe kloakken flyter både utenfor og inne i husene. arbeid for befolkningen. I dag er dette et lokalsamI følge Antonio Carlos kom aldri oppussingen og funn helt uten arbeid. – Vi viste verden gjennom OL nybyggingen lenger enn til de mer velstående naboat Brasil kan utrette mye bra med kreativitet, glede lagene; områder av byen uten synlige sosiale proog kunst. Men det ble også klart at de ikke ønsket å blemer og hvor befolkningen allerede har alle sine inkludere alle, og det er vår plikt som kristen kirke grunnleggende rettigheter. Er det rettferdig? å uttrykke vår misnøye med måten myndighetene Fra et sportslig synspunkt nådde Rio de Janeiro utelukker de fattige. Det ble ingen olympisk seier sine mål, og byen ble arena for et vellykket arranfor Jardim Gramacho, avslutter Adriane Maia. gement. Samtidig er det blitt enda tydeligere at En annen viktig profil i diskusjonen om OL-arven landet er delt i to og at forskjellen mellom mener den presbyterianske presten Antonio Carlos nesker er stor.

Costa. Han har vært menneskerettighetsaktivist Det er fortsatt behov for diakonale prosjekter i mer enn ti år og leder organisasjonen River of i Brasil og for å stå opp for de fattige og utfordre mynPeace, en av de mest aktive frivillige organisasjoner dighetene. Antonio Carlos Costa sier til slutt: – Hvor i byen. Gjennom offentlige arrangementer retter ble det av de flotte olympiske verdiene og idealene?

Peace River oppmerksomheten mot problemene For å være ærlig, jeg ville dø av skam om jeg ikke hadi slummen: mot vold og kriminalitet, mangel på de stått opp og sagt ifra! n oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

ULIKHET. Hva tenkte millioner av fattige mennesker i Rio da de fra «sidelinja» var vitne til milliardarrangementet og den omfattende nybyggingen i byen sin – og visste at de selv ikke skulle bli en del av den?

Reportasje M

#5/2016

35

I Misjonsalliansen er vi utrolig takknemlig for alle våre støttespillere og givere. Nå ønsker vi å få med enda flere på laget. Hvordan kan du være med på dette?

Du kan verve. Å verve er en konkret måte å bidra på. Verver du 15 faddere eller fastgivere, så vinner du en tur til et av våre prosjektland.

Det er ikke alltid like lett å vite hva man skal si til de ulike menneskene man ønsker å verve.

Derfor har vi skrevet ned noen tips til dere.

Hva du for eksempel kan si til:

Din fattige studentvenninne

Bestemor Hei bestemor! Nå har jeg blitt stor og klarer meg selv, men det er så mange andre barn som også trenger en snill bestemor. Kanskje du kan tenke deg et fadderbarn i Liberia for 275 kroner i måneden? Så kan jeg heller få hjemmestrikkede sokker til jul.

Hei du! Jeg lurte på en ting, kunne du tenke deg å bli fadder i Misjonsalliansen? Vi kan jo bare møtes hjemme istedenfor å gå på kafé, så har vi spart inn de kronene det koster. Det koster deg faktisk under en tier hver dag. Jeg lover å invitere deg på en middag i måneden. Har vi en deal?

Han som ikke vet hvem Misjonsalliansen er Misjonsalliansen er en diakonal misjonsorganisasjon som har Norges eldste fadderordning. Vi jobber med langsiktig og bærekraftig lokalsamfunnsutvikling i fattige land, og som fadder er du med og støtter barn som er en del av dette arbeidet. Pengene dine vil altså komme hele lokalsamfunnet til nytte. Å være fadder er en konkret måte å bidra til en bedre verden. Er dette noe du kunne tenke deg?

36

Litt på siden #5/2016

Hun som har 10 fadderbarn fra før Hallo! Jeg lurte på om du har lyst til å bli fadder i Misjonsalliansen? Å ja, du har 10 fadderbarn fra før?

Bra jobba, og takk for støtten!

Overtittel Titte Undertitt Skeptikeren

ILLUSTRASJONER: KLAUS A. KUHR

Hei, jeg ringer for å høre om du vil være fadder hos Misjonsalliansen? Du tror ikke helt på bistand og sånt, nei? Da kan jeg fortelle deg at i fjor nådde vi over 400 000 personer gjennom våre prosjekter! Gjennom vår fadderordning fikk mange tusen barn gå på skole.

Om pengene kommer fram? For hver 100-lapp vi samler inn, går 82,30 kroner direkte til formålet. Administrasjonskostnaden vår er på 4 %. Så du vil gi oss en sjanse?

Vil du bidra?

verv for en bedre verden Av Fride Maria Listrøm Næsheim

x Litt på siden

37

FOTO: MISJONSALLIANSENS ARKIV

De første boligene reises i det som skal bli New Morning Village. I tillegg til krigen og den ekstreme fattigdommen ble landsbybeboerne møtt med stigmatisering og sosial isolasjon.

Vi tror på mennesker - 42 år etter

Overtittel Tittel Undertittel

«Ingen ville kjøpe varene våre, det var vanskelig for barna å gå på skolen, og vi ble ikke akseptert av naboene.» Le Kim Ngoc forteller om den første tiden i New Morning Village, eller Binh Minh, i Vietnam.

Tekst og foto: Kåre Rønningen

Misjonsalliansen startet arbeidet i Vietnam i 1973. Den gang var fokuset på arbeidet blant de som var smittet av lepra, også kjent som spedalskhet. Leveforholdene blant leprapasientene i Saigon på begynnelsen av 70-tallet var dårlige. På og rundt lepra-sykehuset i byen bodde

38

Reportasje SS #5/2016 Reportasje

Vil du bidra?

pasientene på det Ngoc kort beskriver som «et lite og skittent område».

Dette er ingen overdrivelse. Olav Bjørgaas var med på å starte arbeidet og utdyper mer detaljert om situasjonen i boken Doktor Bjørgaas – Historien om en legemisjonær. Sykehuset og området rundt var overfylt av folk som ikke fikk behandling, medisiner eller mat. Han hadde aldri sett et så grufullt sted.

Dermed ble det avgjort at Misjonsalliansen skulle støtte oppbyggingen av en egen landsby seks mil sørøst for Saigon for å sørge for bedre bo-, behandlings- og leveforhold for pasientene. Den første pasienten flyttet inn 20. mars 1974, en dato som fremdeles feires årlig. Landsbyen besto av enkle hus, en skole og en kirke.

I dag er det omtrent en times behagelig biltur fra Ho Chi Minh-byen, en tur som nok tok atskillig lenger tid på 70-tallet.

Vietnam hadde på denne tiden vært i sammenhengende krig omtrent siden begynnelsen av 2. verdenskrig, og som alltid er det de mest sårbare som rammes hardest av kriser. Området landsbyen ble bygget i ble raskt en krigssone da de nord-vietnamesiske styrkene nærmet seg Saigon. Lokale leger klarte å stoppe angrep på landsbyen under byggearbeidene og fikk forklart hvem landsbyen var beregnet for.

Binh Minh er nå offisielt den tryggeste og sikreste landsbyen i provinsen.

Holdninger endres selv om det går sakte.

I tillegg til krigen og den ekstreme fattigdommen ble landsbybeboerne møtt med stigmatisering og sosial isolasjon. Det var ekstrem fattigdom i hele landet, og leprapasientene var blant de mest vanskeligstilte. Etter krigens slutt fikk de liten støtte utenfra, så og si alle internasjonale organisasjoner var sendt ut av landet, og staten var preget av langvarig krig og borgerkrig.

Landsbybeboerne måtte klare seg selv. «På dagen hugget vi trær og dyrket jorden, på kvelden brant vi trærne for å lage trekull og på nettene fisket vi. Vi måtte bruke de som ikke hadde deformerte kroppsdeler til å reise langt unna for å selge varene, og vi fikk lavere pris», forteller Ngoc.

Det har tatt lang tid å oppnå aksept blant naboene til landsbyen. Selv om lepra nå kan kureres og ingen i landsbyen er smittsomme, er det fremdeles tegn på sosial stigmatisering. Nguyen Thanh Nam

er født og oppvokst i landsbyen, og begge foreldrene hadde lepra. Etter universitetsstudiene i Ho Chi Minh-byen kom han tilbake og er nå ansatt som landsbyleder.

Barna hadde ingen andre og fungerte som en stor familie hvor de delte alt av arbeidsoppgaver samt det lille de fikk inn av gaver.

Da han gikk på skolen, hadde barna begynt å gå på den lokale skolen utenfor landsbyen, men ingen ville sitte ved siden av barna fra Binh Minh. Nam og Ngoc forteller om det sterke samholdet som utviklet seg i landsbyen. De hadde ingen andre og fungerte som en stor familie hvor de delte alt av arbeidsoppgaver samt det lille de fikk inn av gaver. Ngoc forteller stolt at selv om de ikke hadde noen ting, har aldri noen

fra landsbyen tigget eller stjålet. Selv i dag er det sterkere samhold i landsbyen enn i områdene rundt. Beboerne har dannet en frivillig «vektergruppe» som går runder og sjekker at alt er som det skal i landsbyen.

Og Binh Minh er nå offisielt den tryggeste og sikreste landsbyen i provinsen.

Ngoc og Nam ser positivt på fremtiden. En ny generasjon har vokst opp uten sykdommen og får utdannelse og jobb slik at de kan ta vare på foreldrene sine. Det blir større og større kunnskap rundt sykdommen, og holdninger endres selv om det går sakte. «Vi flyttet hit med et håp, og nå er dette hjemmet vårt», sier en tydelig stolt Ngoc.

Ngoc insisterer på at vi må takke alle i Norge som støttet arbeidet i landsbyen i 73–75, og spesielt de som var utsendinger og familiene deres. n tsjili@misjonsalliansen.no

Reportasje S

#5/2016

39

Et annerledes

valg Utenfor

Tekst og foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

festen

40

Portrett #5/2016

Portrett

Det er lørdag kveld, og familien Wennerberg befinner seg i fiskerlandsbyen Puerto Lopez. Til daglig bor Lars Iver og Lene Wennerberg i Guayaquil med barna Nelly Andrea på ni, Natanael Iver på syv og Nikoline på fem. Familien flyttet til Guayaquil for åtte måneder siden. For Lars Iver og barna er det meste nytt; språket, varmen og trafikken. For Lene er det nesten som å komme hjem igjen. >

Portrett

x #5/2016

41

>

Lenes foreldre ville til, forteller Lars Iver. Det er mange ting som har tidlig ut for å jobbe, og da moren var fylt 22 og faren endret seg siden da.

26 år, reiste familien til Etiopia hvor de jobbet som På videregående startet Lars Iver på kokkelinja. internatforeldre for Frikirkens ungdommer. Derfor – Jeg har alltid vært veldig glad i å lage mat, og bodde Lene i Addis Abeba fra hun var to til hun var ikke minst er jeg veldig glad i å spise den. På «kokfire år. Så vendte familien tilbake til Norge og hjem- ken» trivdes jeg veldig godt, men jeg var usikker på byen Vennesla. veien videre, og det endte med – Mamma og pappa hadde at jeg ba om hva jeg skulle gjøre. alltid et ønske om å dra ut igjen.

En dag ringte de fra et sted hvor Jeg liker at barn og Plutselig hadde Santalmisjonen jeg kunne få en lærlingplass, de ungdom er så ærlige. ledig i Ecuador, så da ble det spurte om jeg ville komme på De er i spennende Ecuador. Jeg bodde her fra jeg intervju. Jeg svarte at jeg måtte situasjoner i livet, og var ni til jeg var femten år, fortenke på det. Da jeg fortalte kanskje kan man være teller Lene. Familien bodde dette til pappa, utbrøt han; Hvor med og prege dem og i fjellbyen Cuenca og i Canar. To tydelig bønnesvar trenger du fortelle dem om Jesus. av årene gikk Lene på internategentlig? Så jeg ringte fort tilskole. Tilbake i Norge ventet en bake, forteller Lars Iver. norsk tenåringstilværelse.

– Å komme tilbake til Norge som 15-åring var EN KOKK MED HJERTE FOR MER ENN BARE MAT. Lars Iver var veldig rart. I Ecuador var jeg vant til å skille meg kokkelærling, og Lene jobbet hjemme i Vennesla, det ut fysisk, noe jeg ikke gjorde i Norge. Jeg følte meg ble mange togturer for besøk i helgene. Så ventet stunok likevel litt annerledes. Mamma hadde heldigvis dier, og det nygifte paret flyttet til Oslo. – Jeg blir helt fått tilsendt ungdomsprogram og musikkvideoer, så varm av å tenke på den tiden vi var nygifte og nye vi hadde litt peiling på hva de andre snakket om på i Oslo. Jeg fikk jobb som kokk og senere som kjøkkensjef på Fjellhaug, og så flyttet vi til «rugekassa», skolen, forteller Lene.

Lene likte misjonærbarntilværelsen, og det tok ikke forteller Lars Iver som sitter og smiler mot Lene. lang tid før hun var tilbake på en internatskole. På «Rugekassa» er en firkanta blokk ved Fjellhaug som videregående begynte hun på Drottningborg i Grim- har fått navnet på grunn av at de som bor der pleier å stad, og sommeren før hun skulle opp i tredje klasse få barn, noe familien Wennerberg også gjorde. Både Nelly og Natanael ble født mens de bodde her. traff hun en gutt fra Notodden som het Lars Iver.

– Etter at Natanael kom, ønsket vi oss sørover KALDE GUFS NEDOVER RYGGEN. – Jeg har flyttet litt rundt, igjen. Vi flyttet ut til Åkerøya, en liten øy uten biler. og pappa er dansk, så jeg føler meg som et slags Vi ble enige om å ta ting ett år av gangen, noe vi misjonærbarn jeg også, forteller Lars Iver og ler. også gjorde, fem ganger, sier Lene mens hun ler.

Familien flyttet fra Kristiansund til Skien og endte På Sørlandet fikk Lars Iver jobb i Acta, som bartil slutt opp i Notodden. ne- og ungdomsarbeider. – Jeg har alltid likt å jobbe – Jeg husker jeg var på et møte i menigheten hvor med barn, men jeg har også vært ærlig på at jeg er det var en konkurranse. Den som vant, skulle få lov utdannet kokk, ikke teolog. De ville heldigvis ha meg til å reise ut og være misjonær. Det var selvfølgelig allikevel. Jeg liker at barn og ungdom er så ærlige. De bare tull, men jeg kan huske at det gikk kaldt ned- er i spennende situasjoner i livet, og kanskje kan man over ryggen på meg. Det var ikke noe jeg hadde lyst være med og prege dem og fortelle dem om Jesus. > BA KG RU N N F R A M I S J O N S M A R K E N .

Å flytte til Ecuador snur opp ned på tilværelsen (litt ihvertfall).

42

#5/2016

Portrett

Portrett

x #5/2016

43

ET ANNERLEDES VALG. Helt siden Lars Iver og Lene giftet seg, har de hatt en drøm om å få reise ut. Det går ikke lenger kalde gufs nedover ryggen til Lars Iver når han tenker på livet som misjonær.

– Vi har sjekket utsendingannonser de siste ti årene. Da vi så denne annonsen i Vårt Land, tenkte vi at hvis vi noen gang skal få reise ut, så var dette muligheten. Misjonsalliansen søkte så bredt, og i og med at vi ikke har de typiske misjonæryrkene kunne det være en mulighet for oss, forteller de ivrig. Etter en lang prosess var det klart at familien Wennerberg skulle reise ut for Misjonsalliansen. – Vi er et annerledes valg, og vi må fortsatt klype oss selv litt i armen. Det finnes så mange mennesker med mastergrader og teologiutdanning, og så sender de knoll og tott liksom, sier Lene og ser på Lars Iver mens de begge ler. – Vi skal sørge for at de ikke kommer til å angre på det, legger de til.

I tiden før de reiste ut forberedte familien seg så godt de kunne. Familien Wennerberg har mange viktige støttespillere i Norge; familie, venner og menighet. Eldstedatteren Nelly syntes en hverdag i Ecuador hørtes spennende ut og lånte bøker på biblioteket.

De første åtte månedene har ifølge familien flydd forbi. Lars Iver har brukt mye tid på språkskole, og Lene har hjulpet barna med å komme inn Familien Wennerberg er en gjeng med masse energi og godt humør. i rutiner og skolehverdag.

– Vi har en hverdag midt oppi alt > Lars Iver forteller engasjert om arbeidet med det ekstreme. Det er et utrolig kontrastfylt liv her ungdom, og Lene skyter inn: – Du er veldig god til nede. Hvis jeg skal ut en kveld i prosjektområdene, å prate med ungdom. Du er ganske passer jeg på å legge fra meg banklik når du er med oss som når du er Det finnes så mange kort, ta ut ranspenger og si litt ekstra med dem, og det tror jeg de merker. hade før jeg går, forteller Lars Iver. mennesker med For fem år siden ble Nikoline Wennerberg er en familie med mastergrader og født. Lene var med på å starte en mye humør, latter og pågangsmot. teologiutdanning, barnehage i utsendermenigheten De er klare for å gjøre en innsats for og så sender de Høvåg, hvor hun har jobbet de siste Ecuador og Misjonsalliansen i tiknoll og tott liksom. årene. Familien brukte mye tid i den fremover. Hvis du vil følge litt Høvåg menighet, og det var også ekstra med på denne familien, må arbeidsplassen til Lars Iver i årene før familien rei- du sjekke ut Nellys videoblogg på Misjonsalliansens ste ut. En arbeidsplass han snakker varmt om. sider. n fmn@misjonsalliansen.no

44

#5/2016

Portrett

Ingen er overflødig!

Da den kjente legen og nobelprisvinneren Albert Schweitzer døde i september 1965, møtte tusenvis av afrikanere opp for å takke og hylle ham.

Og på gravstøtten hans sørget hans afrikanske venner for å få hugget inn følgende tekst: «Søk og se om det ikke er et eller annet sted der du kan investere din menneskelighet.» Vi er alle en del av noe større. Bibelen minner oss om at «ingen av oss lever for seg selv». Vi har alle et ansvar ut over vår egen snevre krets. Vi er alle en del av et større fellesskap hvor noen er i behov av vår støtte og omsorg. «Søk og se om det ikke er et eller annet sted der du kan investere din menneskelighet!» Kanskje behøver vi ikke å dra langt av sted, for vi er alle knyttet til fellesskap i vårt nærmiljø. Ingen av oss er mislykket her i verden hvis vi letter byrdene for en annen!

Det ligger en dyp sannhet i kirkefader Augustins ord: «Han som skapte deg, vet hva han kan bruke deg til. Eller tror du kanskje at han som maktet den store kunsten å skape deg, har glemt hva han kan bruke deg til?» Ingen er uunnværlig, sier vi ofte. Og det kan det være viktig å minne hverandre om.

Samtidig må vi si til hverandre at ingen er overflødig! Det er bittert å føle seg til overs, det vet den som på grunn av sykdom eller overanstrengelser har møtt veggen og er satt ut av spill. Men overflødig er ingen. Det er en mening med at du er til. I en svensk lovsang synger vi: «Du vet vel om at du er verdifull? At du er viktig her og nå? At du er elsket for din egen skyld? For ingen annen er som du. Det finns så mange som vil fortelle deg at du bør være slik og sånn, men Gud vår far aksepterer deg likevel. Det kan du stole på!»

Du vet vel om at også du er verdifull? Ikke først og fremst for noe av det du har gjort, eller mål du har nådd i livet eller seirer du har vunnet – men fordi du er du og ingen annen er som du, skapt og elsket av Gud. Apostelen Paulus konkluderer på denne måten: «Vi er Guds verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» n

Andakten er av Nils-Tore Andersen, tidligere generalsekretær i Misjonsalliansen og tidligere kirkerådsleder. x Ettertanke #5 45

VIP Et viktig skritt mot å bli bank

Overtittel

Finanssektoren i Bolivia er under omforming, og alle lånefond av samme type som Diaconia hadde frist til 8. september klokken 10 med å oppfylle nye regler. De siste ukene har derfor vært svært hektiske for staben i Bolivia, og de siste dokumentene ble levert finanstilsynet bare minutter før fristen gikk ut.

– De nye kravene fra myndighetene er at NGO-er og stiftelser ikke lenger kan drive med mikrofinans med mindre de er såkalte IFD-er (Institución Financiera de Desarrollo), altså en finansiell utviklingsinstitusjon. Denne lovpålagte prosessen fra finanstilsynet i Bolivia startet i 2008, og siste frist var 8. september i år, forteller Nils Atle Krokeide, utsending for Misjonsalliansen i Bolivia.

46

Mikrofinans

#5/2016

De institusjonene som ikke har oppfylt kravene innenfor tidsfristen skal tvangsoppløses, derfor var det viktig for Misjonsalliansen å komme i mål med prosessen.

Hvis vi ikke hadde kommet i mål, hadde mye falt i grus, men nå har vi fått IFD-lisens, og det betyr at vi kan gå videre til neste mål – som er å bli bank, sier Nils Atle.

Misjonsalliansen i Bolivia har i lang tid hatt to modell med at arbeidet blir finansiert av gaver fra parallelle prosesser gående. I tillegg til å få lisens givere i Norge, vil opphøre. Fra 2020 skal Banco som IFD har stiftelsen Diaconia FRIF også søkt om Diaconia finansiere alt arbeidet i Bolivia, og stiftelsen Diaconia skal videreføre tillatelse fra finanstilsynet om å Misjonsalliansens arbeid i lanvære stifter av Banco Diaconia. – Hvis vi ikke hadde det, avslutter Nils Atle Krokeide.

Den tillatelsen har vi fått, og det kommet i mål, hadde n oddmund.kohn@misjonsalliansen.no er dette som blir det neste skrittet. mye falt i grus.

Alt ligger til rette for at dette skal gå i orden, og vi vil få rettigheter og forpliktelser som ordinær bank. I tillegg til å gi lån, som i dag, vil Banco Diaconia da kunne tilby sparing og forsikring og få tilnærmet samme status Mikrofinans i Bolivia som Banco D-MIRO har i Ecuador.

Oddmund Køhn, Lånekunder i Bolivia spør ukentlig om når de kan informasjonsleder opprette sparekonto i Diaconia. Tilbudet vil bli eti Misjonsalliansen tertraktet og populært, mener Krokeide. – Det vil vokse raskt. Helt sikkert. Vi er tilgjengelig på områder der ingen andre banker er til stede, og vi skal bli den aller beste banken med de beste tilbudene for kundene våre. Dessuten skal vi legge grunnlaget for en bærekraftig finansiering av alt arbeidet i Bolivia.

Misjonsalliansens arbeid i Bolivia står foran en spennende tid, med helt nye muligheter og med en radikal endring i driften av prosjektene. – Dagens

Mikrofinans

x #5/2016

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

barn

Hjelp med spesielle behov

Du kan gi din gave til:

Kontonummer 3000 16 00040 Merk med ÂŤInkluderingÂť