Tsjili_0613 by Misjonsalliansen

Misjonsalliansens magasin

Filippinene Misjonsalliansen gir nødhjelp Ecuador Fotball vs. Narkotika 1–0 Kina Et dikt til gresset Vietnam Oppdrett med ny kunnskap Kambodsja 180 personer døde under årets flom Liberia Vil søke! Brasil Nettverk og tilhørighet Bolivia Misjonsalliansen bygger lokalsamfunn Sammen DELK-skoler samler inn til Marinduque

blogg@misjonsalliansen.no #6/2013 109. årgang

Vis at du bryr deg.

Som fadder gir du sårbare barn nye muligheter gjennom skolegang, helsetilbud og utvikling av lokalsamfunnet. Å være fadder koster 230 kr i måneden

Bli

Ja, jeg vil bli fadder for _____ (antall) barn Misjonsalliansen velger land etter behov. Kambodsja

Brasil

Ecuador

Bolivia

Vietnam

Å være fadder koster 230 kroner i måneden per barn. Jeg vil betale beløpet med AvtaleGiro.

Jeg vil betale beløpet med giroblanketter.

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Send svarkupongen til Misjonsalliansen. Porto er betalt. Du kan også melde deg som fadder på www.blifadder.no eller på telefon 22 94 26 00

[ tsji l i) nr . 4 – 2013

Liberia

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo

Vietnam Oppdrett med ny kunnskap

Kina Et dikt til gresset

Ecuador Fotball vs. Narkotika 1–0

Filippinene Misjonsalliansen gir nødhjelp

Reportasje Solnedgang over Japan

Leder Himmelsk korrekturlakk!

Liberia Vil søke!

Kambodsja 180 personer døde under årets flom 20 Brasil Nettverk og tilhørighet

Bolivia Misjonsalliansen bygger lokalsamfunn 26

Portrettet Arven

Trend En julegave som aldri blir glemt?

Reportasje Misjonsbasarens muligheter

Sammen DELK-skoler samler inn til Marinduque 28

Ettertanke Å la seg berøre

Kommentar Hvor kommer vi fra – hvor går vi hen? 46

#6/2013 Innhold

Himmelsk korrekturlakk!

Utgiver Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

Visjon Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisa– sjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: TSJILI til 2490 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00. Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørhem-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00, e-post arnt. jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826 e-post

I går kveld var jeg på konsert med en av mine musikalske helter. Tekstene til Anne Grete Preus har betydd mye for meg. Hennes formuleringsevne får meg til å tenke og til å komme et skritt videre. Heldigvis avsluttet Preus gårsdagens konsert med min absolutte favoritt, «Når himmelen faller ned.»

Ulikt alle andre religioner er Jesus klar på at vi ikke kan komme oss til himmelen på egen hånd. Jesus sier at det bare er ett krav, men at det kravet er absolutt: Ingen kan se Guds rike uten å bli født på ny, av vann og ånd. Vi må bli som barn igjen. Jesu vei er ikke lik noen andres. Vi må legge av oss det vi kan og bli som et nyfødt barn Det snør, himmelsk korrekturlakk igjen. Dette klarer vi selvfølgelig ikke over feilstavet sommer selv. Ingen av oss Og hør, bylarmen forsvinner klarer det av egen under dalende flommer kraft. Det er Den Vi har hørt at ingen snøfnugg er like Hellige Ånd som Og sånne under kan en tenke på en stund skaper det i oss. Jeg lener hodet helt tilbake En baby kan ikke gjøre noe som helst Og får et iskyss på min munn for å bli født. Det Begrepet himmelsk korrekturlakk skjer uten at babyen bestemmer seg for er for meg et strålende bilde på Guds å komme ut. Det skjer, det er en del av nåde; den nåde som ble oss til del gjen- skapelsen. Vi kan heller ikke av egen kraft nom julens og påskens store budskap. bli født på nytt. Det er nok å tro på den Høytidene henger sammen, den ene Jesus som døde på korset for vår skyld. følger den andre. Hver for seg vil de Det skal ikke mer til. Jesu gjerning er så bare bli flotte høytider, sammenholdt sterk at en tro som ikke er større enn et sennepsfrø er nok. Hvis du vil, skaper han blir de livsforvandlende. Jesus kom som et forsvarsløst lite barn. deg om til et Guds barn. Troen er ikke Han var totalt avhengig av lydige men- en gjerning eller en prestasjon. Troen er nesker som tok seg av han. Det en gave fra Gud. lille barnet er det vakre og ufarJulens budskap handler i bunn og grunn lige som gjør det enkelt for alle å om at Jesus kom til jorden for å gjenskape være med og feire. Senere viste forholdet mellom mennesket og Gud. For Jesus oss en tøffere lin- at vi skal bli så hvite som snø! Uansett hva je. Han var knallhard vi har gjort så virker Jesus på oss som snømot de som ikke tok en gjør på det mørke og skitne høstklimaet. seg av folk rundt seg, Gjør oss hvitere enn snø! Tar vekk våre snakket urettferdig- synder og vår skyld. heten rett imot, Jula er en fantastisk tid for å minne og han talte til oss om hva han har gjort for oss. La oss omvendelse. bruke tida godt! Velsignet god jul og godt nyttår!

Leder

Solnedgang over Japan Etter mer enn seksti år i Japan avslutter Misjonsalliansen nå sitt samarbeid med menighetene i «Soloppgangens land». > Tekst [ Bjørn Jarle Sørheim-Queseth ] Foto [ Arnt H. Jerpstad og Tone Lindheim]

Reportasje #6/2013#6/2013 #6/2013 Reportasje

Reportasje #6/2013â&#x20AC;&#x201A;

illustrasjonsFoto: Shutterstock

– Det er litt vemodig, men det er en utvikling vi har blitt forespeilet lenge, sier Erik Frøyland på telefon fra hjemmet sitt i Haramura. Han og kona Noriko er de siste av totalt 11 misjonærer som har tjenestegjort for Misjonsalliansen i Japan. Når Erik nå går av med pensjon, har hovedstyret besluttet at tiden er inne for at organisasjonen trekker seg ut. Det vil ikke lenger sendes økonomisk støtte eller nye utsendinger til Japan. PLANLAGT LENGE. – Dette er en avvikling vi har planlagt lenge, så den kommer ikke som noen overraskelse på oss, på menighetene eller noen andre, sier generalsekretær Arnt H. Jerpstad. Det har vært viktig for oss å støtte det arbeidet som Erik og Noriko har gjort. De har gjort en fremragende innsats! Men vår visjon er å jobbe blant fattige og marginaliserte folkegrupper. Det er med stor ydmykhet vi avslutter i Japan. Og så må vi gå videre. Japanerne har nå økonomi til å drive dette selv. Menighetene våre vil leve. Det er flott å kunne forlate dem og se at arbeidet vi startet, drives videre.

Erik og Noriko har valgt å bli værende i Japan. De hører hjemme der. Erik vil fortsette som prest i den lokale menigheten og være tilknyttet sjelesorgssenteret i Haramura. – Det tar jo aldri slutt, sier han. – Misjonsoppdraget er ikke fullendt ennå. Vi vil fortsette å vise diakoni blant de søkkrike.

BLIR I JAPAN.

Historien om Misjonsalliansens arbeid i Japan begynner til lyden av marsjerende føtter: I 1949, da Mao Zedong tok makten i Kina, var Misjonsalliansen utelukkende en Kina-misjon. Organisasjonen hadde et tjuetalls misjonærer stasjonert i byen Kalgan nord i landet, hvor de hadde opprettet et sykehus og dreiv evangelisk arbeid blant lokalbefolkningen. De kommunistene overtok, måtte

UT AV KINA.

#6/2013 Reportasje #6/2013#6/2013

misjonærene flykte. De forlot Kina og fant trygge havner på øyene utenfor fastlandet, på Taiwan og i Japan. Bertha Hannestad slo seg ned i Yokohama og startet et arbeid blant 4000 kinesiske immigranter der. På nyåret 1950 kunne Misjonsalliansen meddele sine støttespillere i Norge at organisasjonen hadde etablert seg i «Soloppgangens land», et navn for Japan som henspilte på øyas beliggenhet øst for det asiatiske kontinentet. UPLØYD MARK. Det levde omtrent 90 millioner mennesker i Japan den gang, fordelt på fire øyer som til sammen er litt større enn Norge. (I dag har befolkningen vokst til 27 millioner). Keiser Hirohito hadde frasagt seg sin guddommelighet, og i følge misjonærene hadde det etterlatt folket i et religiøst vakuum. Mange søkte tilbake til gamle religioner, andre gav sin tilslutning til nye, eller til de mange «lykke-sektene» som poppet opp i årene etter andre verdenskrig. I sin bok «Grotid i Øst» skriver Harald Stene Dehlin at «Da invasjonen av Kina-misjonærer kom i 1950-årene, fantes det likevel ikke mer enn 315 000 protestantiske kristne i landet. Knapt en halv prosent av innbyggerne bekjente seg til den kristne læren. I de 2000 byene eksisterte 716 menigheter, mens det i 8381 landsbyer og bygdesamfunn bare fantes 193 menigheter». Protestantisk kristendom hadde dessuten rykte på seg for å være en «overklassebevegelse». Vanlige folk, bønder og fiskere var ikke blitt prioritert av misjonærer. Det var en medvirkende årsak til at Misjonsalliansen valgte nettopp dem, og Chibahalvøya sørøst for Tokyo, som arbeidsfelt. >

I den økonomiske stormakten er samfunnet preget av karrierejag, og mange faller gjennom og takler ikke eget og andres forventningspress. Diaconia Center i Haramura er et sjelesorgsenter der mennesker kan få hjelp i denne skjulte nøden.

Kontraster.

Reportasje #6/2013

BETYDNINGSFULE. De fleste menigheter i Japan

er små i antall medlemmer, men store og viktige i betydning av fellesskap og tilhørighet.

LEDERE. Pastorparet i Shinden.

Kort tid etter oppstarten kom flere misjonærer til Japan. Ragna og Abraham Vereide bygget en kirke og etablerte en misjonsstasjon i Ischikawa. Synnøve og Erling Melaaen gjorde det samme i Ohara. Og Guri Odden opprettet en stasjon i Otaki Machi, som snart ble overtatt av Samuel og May Winsnes. Gjenoppbyggingen av det krigsherjede landet gikk i rekordfart, velstanden vokste, men det ble samtidig dokumentert en økning i kriminalitet, antall selv-

FORSTERKNINGER.

mord og økt press på ungdom til å konkurrere om skole- og utdanningsplasser. Misjonærene igangsatte et prosjekt for å lære japansk ungdom engelsk og lot ikke anledningen gå fra seg til å bruke Bibelen i undervisningen. Innen 1973 hadde alle misjonærene avsluttet tjenesten sin i Japan og enten dratt hjem til Norge eller videre til andre felt. Menighetene hadde fått sine egne pastorer og ble fulgt opp av

DEN SISTE.

EN STILLE STUND. Det lille kapellet er et egnet sted for bønn og stillhet.

#6/2013 Reportasje #6/2013#6/2013

NY EPOKE. Noriko og Erik Frøyland er ikke lenger utsendinger, men pensjonisttilværelsen skal de nyte i Japan.

en misjonær fra Norsk Luthersk Misjonssamband. Først i 1979 kom den neste, og den siste, av Misjonsalliansens misjonærer til øya: Erik Frøyland. «Det fyrste døgret var ei heilt utruleg oppleving. Det var forresten bra eg kjøpte paraply i Hong Kong, her har Herren velsigna oss med regn heile tida medan ein kraftig tyfon held seg utanfor kysten. Og likevel møtte halve kyrkjelyden frå Shinden-kyrkja opp på flyplassen for å møta meg», skreiv Frøyland i en hilsen hjem.

ET SENTER FOR DIAKONI. Presten fra Skjold i Rogaland fant kjærligheten i Japan. I 1985 giftet han seg med den 12 år yngre barnehagelæreren Noriko Shiote. Sammen arbeidet de for å utbre Misjonsalliansens tanke om diakoni og om menighetenes ansvar for vanskeligstilte. Et høydepunkt i arbeidet deres var da de i 1990 kunne innvie Diaconia Center i Haramura, et sjelesorgssenter for å møte noe av den skjulte nøden som fantes i Japan. >

Reportasje #6/2013

TRYKKERI OG PARAPLY. I 1997 ble det så inngått et samarbeid mellom Diaconia Center og New Life League (Bibelmisjonen Nytt Livs Lys). Avtalen gav New Life League rett til fortsatt å drive menighetsarbeid og trykkerivirksomhet, men nå med juridisk basis i Misjonsalliansen. Etter at de først etablerte seg i Japan i 1959 hadde New Life League satset stort på trykkerivirksomhet, deriblant Bibler, og hadde alene til Russland sendt hele 7,7 millioner eksemplarer av Det nye testamentet. I 1998 ble det opprettet en felles paraplyorganisasjon, Norwegian New Life Mission, som favnet både trykkerivirksomhet, sjelesorgssenteret og samarbeidsmenighetene. Med dette var også Misjonsalliansens arbeid nasjonalisert og overlatt i japanske hender. VÆRT MED. 15.

september i år ble Misjonsalliansens arbeid i Japan offisielt avsluttet, med hovedstyreleder Paul Erik Wirgenes og generalsekretær Arnt H. Jerpstad til stede. – Japan har aldri vært et stort misjonsfelt for oss, men vi har fått være med på å drive et utstrakt, diakonalt arbeid, snakke om diakoni og fått menigheter til å ta sitt diakonale arbeid på alvor. Særlig så vi det etter jordskjelvet for en tid tilbake, da menighetene våre tok tak og gjorde mye for ofrene. Vi har også gjennom arbeidet vårt bygget opp et tverrkirkelig nettverk hvor pastorer fra 10–12 kirker møtes regelmessig og jobber sammen, sier Jerpstad.

IKKE SJELEFANGERI. Frøyland har tilbrakt store deler av livet sitt i tjeneste for Misjonsalliansen, men er forsiktig med å snakke om hva han selv, Noriko og organisasjonen har utrettet. – Det har vært folk her for Misjonsalliansen. Det har resultert i at det fin-

#6/2013 Reportasje #6/2013#6/2013

nes kirker her, og kristne mennesker som har blitt frelst gjennom arbeidet. Men det er ikke alltid så lett å måle. Før i tiden var det en kafé som holdt kristne møter på kveldene. Der hadde innehaveren et skilt på podiet hvor det sto hvor mange sjeler de hadde frelst. «Nå 765 sjeler» … men det er ikke helt sånn vi driver på. Det er ikke jeg som har oversikt, det er Gud. Vi driver diakoni. Det er ikke alltid så lett å måle resultatene. MINDRE SNAKK. Han understreker at det ikke har vært noen vekkelse i Japan, slik de første misjonærene hadde håpet på da de kom dit på 1950-tallet. Men menighetene er der, de vokser sakte og betyr noe i folks liv. Også Erik har blitt forandret i løpet av sine over 30 år på øya. – Jeg har vel modnet litt. Jeg var en veldig markant type som likte at ting var tydelig. Svart og hvitt. Jeg hadde klare meninger. I dag fungerer jeg mer som et lim. Jeg limer folk sammen og snakker ikke så mye lenger. Det har vært en modningsprosess. Jeg har bedt Gud om å snakke mindre. Jeg snakket for mye før. Men det er ikke ordene det kommer an på. Da jeg begynte i Misjonsalliansen, sa man alltid: «Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord.» Det er vår diakonale måte å tenke på. Vi tjener mennesker med hender og føtter.

Og slik fortsetter det. Uten Misjonsalliansen. – Jeg ber om at det som er Misjonsalliansens spesialitet, diakonien, vil fortsette og at vi vil være en annerledes menighet og et annerledes senter, sier Erik Frøyland. – Og at vi må få lov til å se dette arbeidet vokse videre. Misjonsalliansen har overlatt barnet til japanerne. Jeg håper det vil være til glede for Misjonsalliansens ledelse og forbedere også i dagene som kommer. bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

PÅ EGENHÅND.

Reportasje #6/2013

Krystel i rød T-skjorte, Rani i hvit og Micah i sort.

Lokale volontører på Marinduque Krystel, Rani og Micah er tre positive jenter som i høst jobber frivillig for Misjonsalliansen på Filippinene. De siste årene har flere norske volontører vært på øya Marinduque, men i høst er det ingen. Volontørleiligheten i Buenavista står likevel ikke tom. De tre lokale volontørene har avsluttet sin utdanning ved Mirriam college i Manila og bidrar nå med seks måneder som frivillige. Colleget har et eget volontørprogram der man kan binde seg for minst seks måneder og jobbe i ressursfattige kommuner. Ønsker å bidra. 21 år gamle Krystel

Diane Robiso er vokst opp i Quezon City, en av de 16 byene som utgjør Metro Manila. – Gjennom oppvek«Jeg ble klar over at jeg må sten min fikk jeg innsyn i og erfarte gjøre noe for de sosiale realitelandet mitt, tene på Filippinene. I løpet av skoleganselv med det gen fikk vi muliglille jeg kan.» heten til å fordype og engasjere oss i ulike sektorer og lokalsamfunn. Det fikk meg til å se de presserende problemer som eksisterer. Jeg ble klar over at jeg må gjøre noe for landet mitt, selv med det lille jeg kan, forteller Krystel. Hun har en fire års utdannelse innen internasjo-

Filippinene

nale studier med fokus på utvikling og gender (sosialt kjønn). I løpet av studietiden har hun vært sosialt engasjert og aktiv i frivillig arbeid. Jobber med førskolebarn. På Marinduque jobber Krystel med de minste barna og er med på å starte opp åpne lekegrupper (familiebarnehager) for førskolebarn som mangler annet tilbud. Mange grender og landsbyer ligger avsides og langt unna nærmeste barnehage. Det gjør at mange barn ikke har et tilbud. I tillegg er det mange familier som ikke har råd til å sende barna i barnehage. For å kunne begynne på barneskolen må filippinske barn kunne vise til at de har deltatt i et førskoleopplegg. – Den største utfordringen min er å overbevise foreldrene om at de bør la barna delta i tilbudet. Det er viktig at de forstår hvor viktig det er for barna.

Jentene forteller at de er blitt møtt med vennlighet og at folk på Marinduque prøver å legge alt til rette for dem. De trives på øya selv om de er vokst opp i storby og nå mangler alle tilbud som fins i Metro Manila. Drømmer for fremtida. – Jeg drømmer om å kunne reise og besøke mange steder rundt om i verden samtidig som jeg jobber og hjelper de som trenger det mest. Men drømmen min for Filippinene er at vi får bedre ledere som vil jobbe for fremgang og bedring av situasjonen i landet, sier Krystel alvorlig. Med internettgenerasjonen i dag tror hun ungdom er klar over hva som skjer i samfunnet. Hun har tro på at ungdom vil greie å gjøre noe i nær fremtid for å bedre situasjonen i landet. n Hilde Bringedal

Direktøren slutter

Misjonsalliansen gir nødhjelp Misjonsalliansen har allerede gitt 1,2 millioner kroner i nødhjelp til Filippinene – både av frie midler og innsamlede gaver. gaver fra Misjonsalliansens venner, sier utenlandssjef Tone Lindheim i Misjonsalliansen. Medair har lang erfaring med nødhjelp og rehabilitering i katastrofe- og konfliktområder og har som mål å hjelpe sårbare mennesker, ofte i vanskelig tilgjengelige områder. Misjonsalliansen samarbeider dermed med en organisasjon med høy kompetanse. I en periode på 90 dager er nødhjelpsarbeidet konsentrert om distribusjon av rent vann, mat, medisiner, utstyr knyttet til hygiene og ulltepper og midlertidig husly for mennesker som har mistet hjemmene sine. I denne fasen er målet å hjelpe 4800 familier. – Vi er svært glad for samarbeidet med Medair og at vi på denne måten kan være med og bidra til at mennesker i krise kan få nødvendig hjelp, sier Lindheim. n Oddmund Køhn

Mer informasjon her (Scan strekoden)

Misjonsalliansen har arbeidet på Filippinene siden 1976, og selv om prosjektområdene i Manila og på Marinduque ikke ble så hardt rammet, kjenner Misjonsalliansen på en forpliktelse til å hjelpe det filippinske folket. Det var morgenen fredag 8. november at tyfonen Haiyan traff Filippinene. Haiyan, eller Yolanda som den kalles på Filippinene, traff først øyene Samar og Leyte i østlige Visayas og beveget seg deretter over nordlige deler av Cebu, Iloilo og til slutt over Coron på nordlige Palawan. Skadene ble enorme. Da tyfonen rammet Filippinene, ble det meldt om fem meter høye bølger fra havet. Syklonen medførte store oversvømmelser, og kombinert med usedvanlig høye vindhastigheter forårsaket Haiyan betydelige ødeleggelser i de rammede områder. Misjonsalliansen er med i nettverket Integral Alliance, og gjennom dette samarbeidet gir Misjonsalliansen direkte hjelp til de rammede områdene. – Vi har gitt 200 000 dollar (ca.1,2 million kroner) til Medair, en sveitsisk hjelpeorganisasjon som arbeider i provinsen Leyte. Dette er både frie midler vi har til disposisjon og

Roslynn Reyes avslutter engasjementet sitt for Misjonsalliansen Filippinene etter to og et halvt år som direktør. Hun forteller at tiden i Misjonsalliansen har vært krevende, samtidig som hun har lært mye. Særlig er hun takknemlig for muligheten til å ha fått jobbe med utviklingsarbeid ut fra et kristent perspektiv. Nå som hun går av som direktør, gleder hun seg til å ha mer tid til familien og til frivillig arbeid i menigheten. n Hanna Sofie Johansen

Naturkatastrofer og korrupsjon Filippinene er blant landene som rammes oftest av naturkatastrofer. Ikke før hadde flomvannet gått tilbake mange steder, så ble Cebu og Bohol rammet av jordskjelv forrige måned, og så kom den enorme tyfonen. Det politiske systemet er svært korrupt og forsterker problemene. Røde Kors hevder at deres arbeid ble hindret av ordføreren i en av de hardest rammet byene etter skjelvet med argument om at nødhjelpsutstyret skulle distribueres av hans ansatte. I en undersøkelse i regi av Pulse Asia i år svarte 77 % at halvparten eller mer av budsjettet i prosjekt i regi av politikere, går til korrupsjon. n Ole Martin Uglem

Filippinene x #6/2013

Carlos styrer båten Sommeren 2013 tok Carlos Viteri over styringen for Misjonsalliansens mikrofinansbank i Ecuador, D-MIRO. Maken til dedikert fyr skal man lete lenge etter. Da vi spurte ham om hva han liker å gjøre på fritiden, fortalte han oss at han liker å gjøre ting som gir livet mening. «Som hva da?» spurte vi. «Som å jobbe i D-MIRO», svarte han. Mye tid går med til arbeidet i banken, som per i dag har over 40 000 kunder og låner ut over 50 millioner dollar til fattige. Likevel var det ikke til å unngå at familiefaren i ham skinte gjennom. En liten prinsesse på fem år er pappas øyesten. KREVENDE. Viteri valgte jobben i D-MIRO på grunn av sin sosiale bevissthet: – Å hjelpe andre med å gjøre livene sine bedre – det er veldig viktig for meg. Han stortrives i jobben, men han ser at D-MIRO står overfor flere utfordringer. Spesielt krevende er det å innfri myndighetenes krav til bankvirksomhet. Etter at D-MIRO i 2012 gikk fra å være en stiftelse til å bli en ordentlig bank, er nå også D-MIRO pålagt å følge disse kravene. Dette legger et stort press på marginene som allerede er små, siden den fattige kundemassen ikke akkurat er den mest lønnsomme. RETT MANN. Målene for D-MIRO er man-

ge. Viteri ønsker å øke effektiviteten og markedsandelen til D-MIRO, samtidig som han har satt seg en rekke sosiale mål. Han fremstår som en handlekraftig mann med et oppriktig engasjement, og med Jesus som forbilde har vi stor tro på at han vil lede D-MIRO på en god måte. n Caroline & Hans Martin Espegren

Ecuador

Fotball vs. Narkotika 1–0 I slutten av oktober fekk vi den store æra av å vise fram arbeidet vårt her i Ecuador til ein delegasjon av klubbar og sponsorar frå PlussbankCup. «Du kjende meg ikkje, men du hjelpte meg. Eg vil bli kjent med deg så eg kan takke deg.» Med desse orda helsa leiaren for sportsgruppa «Sueño de los niños» (Barnas drøm) oss velkommen då vi tok med besøket for å overvære opninga av den nye fotballbana deira. Sueño de los niños er ei av dei siste gruppene som har fått ei fotballbane som borna i nærområdet kan trene på. På drakta si har dei trykt mottoet «Byrjinga på ei stor endring» (jf. bilete). GODE SPONSORAR. Misjonsalliansen

har sidan 2008 hatt eit samarbeid med PlussbankCup, som er Noregs nest største fotballturnering, berre slått av Norway Cup. Delar av deltakaravgifta til kvar einskild deltakar, samt betydelige bidrag frå cupens sponsorar, går til «Fotball Krysser Grenser» i Ecuador. OVER GRENSA. Kvart år inviterer PlussbankCup eit lag frå Ecuador for å delta på cupen, og Misjonsalliansen inviterer årlig representantar frå cupen til Ecuador for å følgje utviklinga i «Fotball Krysser Grenser». I 2008 hadde Misjonsalliansen éin samarbeidsklubb og hadde bygd ei fotballbane. Lenge hadde vi berre denne eine klubben, men dei siste åra har vi fått ni nye samarbeidsklubbar, og med støtta frå PlussbankCup har det vorte bygd seks nye baner, i tillegg til at

seks allereie eksisterande baner har vorte betydeleg oppgraderte. Då vi besøkte banene, kunne stolte mødrer fortelje at kriminaliteten og rusmisbruket i områda rundt banene har minka betrakteleg. No har born og unge eit fritidstilbod dei ikkje hadde før, og mange som har drive med rusmisbruk, gir avkall på narkotikaen for å kunne delta på fotballskulane. Fleire av banene er bygde på plassar som narkotikaseljarane tidlegare brukte som opphalds- og rekrutteringsstad. Lokalsamfunna støttar opp om banene og aktivitetane der. Stolte over kva dei har oppnådd med hjelp frå Misjonsalliansen og støttespelarar i Noreg, fortel dei friviljuge eldsjelene at dette er noko av det beste som kunne ha skjedd dei. n Bjørnar Valbø

Fakta PlussbankCup har samarbeida med Misjonsalliansen sidan 2008 ■■ Kvart år inviterer dei eit lag frå Ecuador for å delta på cupen ■■ Misjonsalliansen samarbeider med ti sportsgrupper i dei fattige områda ■■ Misjonsalliansen har bygd og utbetra til saman tolv fotballbaner ■■ På desse banene trener aktivt om lag 2000 born og unge ■■

Tjenestedag for de mest sårbare

Myndighetene vil ha «Sunn livsstil» Misjonsalliansens kurs «Sunn livsstil» har blitt anerkjent av myndighetene som et videreutdanningskurs for lærere. Det vil si at lærerne får ansiennitet for å gjennomføre kurset. For Misjonsalliansen i Ecuador er

dette en milepæl og ikke minst en anerkjennelse av arbeidet som drives. n Ingunn S. Valbø

Sammen med elleve frivillige organisasjoner var Misjonsalliansen tidligere i høst med på «Tjenestedagen» for å yte frivillige tjenester til Guayaquils innbyggere. Yrkesgrupper som leger, psykologer, advokater, prester, sykepleiere og frisører stilte opp og tilbød gratis råd og veiledning til de mest sårbare i byen. Målet med tjenestedagen var å være et tegn på en ny livsstil til alle kristne i byen. I TELT OG PÅ RADIO. De frivillige ble plas-

sert i områder av byen som er kjent for høy arbeidsledighet, mye kriminalitet og en høy andel enslige mødre. I gatene stod de frivillige i telt, hvor de tilbød veiledning. På den måten fikk de som gikk forbi anledning til å bli bevisst på de rettigheter de har. Den lokale kristne radiostasjonen HJCB 2 ga full dekning av aktivitetene, slik at mange lyttere ble med for å støtte arbeidet. I områder hvor folk lever i bambushus banket de frivillige på dørene og inviterte dem til å være med. Den lokale kirken viste sin støtte ved å innkalle lokale volontører, sette opp telt og gi veibeskrivelse. ET SKRITT. Det er sjeldent at ikke-ka-

Fredtun-elever til Ecuador I seks år på rad har elever fra Fredtun folkehøyskole i Stavern hatt praksis hos Misjonsalliansen i Ecuador. Elevene går på en linje som heter «Volontør Ecuador – Bistand og Global forståelse», og reisen hit er høydepunktet i skoleåret. «You must be the change you wish to see in the world», er linjelærer Kristin Opsahl Alvarez’ favorittmotto. Hun mener oppholdet i Ecuador og arbeidet elevene er med på som frivillige kan

bidra til å forandre dem som mennesker. – Jeg tror de vil få et annet syn på verden og på fattigdom etter å ha tilbrakt tid med mennesker som lever i fattigdom. Ikke minst vil erfaringene de gjør seg her i Guayaquil gjøre dem mer reflekterte i forhold til livet i Norge og det norske samfunn, sier hun. n Rebekka A. Garcia

tolske står sammen for å gjennomføre sosialt arbeid i byen. Det kan ha vært grunnen til at en av de største avisene i Ecuador, «El Universo», skrev: «Evangeliske fikk hjelpe sin neste for en dag.» Misjonsalliansen i Ecuador sammen med REDI (tverrinstitusjonell diakonalt og evangelikalt nettverk) har dermed gått et skritt videre i det lokale frivillige arbeidet blant kristne i Guayaquil. Dette er begynnelsen på en tradisjon som er kommet for å bli. n Daniel Garcia

Ecuador x #6/2013

Et dikt til gresset Spent stemning i den store salen. 30 nervøse, men veldig stolte barneskoleelever sitter med armene pent i kors på bordet foran seg. De er her for å ta imot prisen de har vunnet i skolekonkurransen om miljø. NATURPOESI. «Livets verdi», «Dikt

til gresset», «Naturen trenger omsorg», «Hvordan å holde naturen levende». Dette er noen av titlene på de kreative hisDe er neste toriene elevene har generasjon som skrevet om natur og miljø. Konkurransen skal ta vare på naturen og ble holdt ved ni barneskoler i Longchuan miljøet. kommune. Først fikk barna miljøundervisning i en periode, deretter skulle alle som ville delta i konkurransen skrive en liten historie med tanker eller ideer om hvordan vi best kan ta vare på naturen og miljøet i fremtiden. NESTE GENERASJON. Nå sitter de forventningsfulle. Utvalgt blant 300 deltagere har de vunnet 1. plassen.

Kina

En av lederne heter Raewyn og er fra New Zealand. Hun har hjulpet Misjonsalliansen å holde kurs i miljø for lærere. Nå går hun rundt og håndhilser på hvert enkelt barn, spør hva de heter, hvor gamle de er og smiler til dem. Det er uvant for barna, de blir overrasket, men smiler forsiktig tilbake. Det holdes taler til barna, i dag er det de som er i fokus. De er neste generasjon som skal ta vare på naturen og miljøet. EN VINNER. Jeg går bort til en stille

og sjenert gutt. Qu Sheng Yuan er ni år og tør ikke opp før jeg forteller at jeg har en sønn som også er ni år. – Vi er 44 elever i min klasse, og jeg var den eneste som vant, jeg er så glad! sier han stolt. VAR RART. Ei jente som heter Huang Gui Fen på elleve år kommer til. Hun er ikke det minste sjenert og begyn-

ner straks å fortelle at hun bor to timer innover i fjellene, at hun nesten aldri har vært i byen og at hun er så glad for at hun vant 1. plassen. Hun var den eneste på sin skole. Uoppfordret forteller hun om undervisningen i miljø som de har fått på skolen. – Jeg syns det var så rart først, for vi skulle ut og plukke ting i naturen, eller gjøre morsomme aktiviteter midt i klasserommet. Til og med tenke på at gresset var levende, sier Huang – det er ikke så vanlig for oss, men det var gøy da! OBLIGATORISK FOTO. Det

har begynt å samle seg mange barn rundt oss her vi sitter og prater, stemningen er i ferd med å bli løsere. Men i det jeg skal snakke med noen flere barn, avbrytes vi av lederne som proklamerer at nå er det tid for oppstillingsbilder. Og ingen slipper unna. n Jenny Ma & Nina Therese Solberg

Sikrere vei i Ta Er Ti

Utviklingskomiteen i det som tidligere var en landsby for leprarammede, vil gjøre det sikrere å reise dit. Det er ikke enkelt å komme seg til Ta Er Ti, en liten landsby i Sichuan-provinsen med om lag 300 innbyggere. Og tidligere var det nok heller ikke meningen at det skulle være enkelt. Ta Er Ti er den lille landsbyen hvor leprarammede mennesker ble plassert for å isoleres fra omverdenen på 60-tallet. Misjonsalliansen har jobbet her i mer enn ti år, og innbyggernes levevilkår er langt bedre i dag. FARLIG VEI. Likevel er det fortsatt van-

Positiv spredning Under sluttevalueringen av prosjektet for barn med cerebral parese kom det frem at en av Kinas største byer har innført Misjonsalliansens modell for habilitering i alle sine 20 kommuner og bydeler. Chengdu er en by med 14 millioner innbyggere, så det er stort å se at handikapforbundet der har forstått viktigheten av god behandling for barn med cerebral parese. Misjonsalliansen har arbeidet med dette prosjektet i fem år, og det har vært et langsiktig mål at

modellen skal spre seg til flere provinser og byer. Likevel var det en uventet, men veldig positiv nyhet at hele Chengdu med sine 20 kommuner og enda flere rehabiliteringssentre allerede har tatt modellen i bruk. n Nina Therese Solberg

Helhetlig habilitering fokuserer på Fysisk opptrening Taletrening ■■ Familien ■■ Samtalegrupper for foreldre ■■ Kurs til foreldre og ansatte

Integrere barna i skolen Integrere barna i sosialt liv ■■ Informasjonskampanjer i lokalmiljøet

■■

skelig og kronglete å komme seg fra elvebredden og opp til selve landsbyen litt oppe i fjellet. Veien er i dag både smal, bratt og vindfull og er kun for motorsykler eller hester. Ikke sjelden skjer det ulykker her, og har ulykken først inntruffet, er det ingen som kan komme raskt til stedet og få fraktet den skadde til sykehus. VIL UTBEDRE. Nå har utviklingskomiteen

i Ta Er Ti startet arbeidet med å forbedre veien; gjøre den bredere og sikrere. Nesten 80 landsbyboere vil hjelpe til i arbeidet med veien. – Det blir enklere og tryggere for alle i landsbyen, sier Guo Jing, Misjonsalliansens prosjektleder for Ta Er Ti. – Etter innhøsting kan bøndene frakte varene sine til markedet på en langt billigere måte og på lengre sikt få mer inntekt, legger hun til. De fleste i landsbyen lever fortsatt under enkle kår. MER KONTAKT. Guo Jing trekker også fram at nettopp fordi Misjonsalliansen har hjulpet de tidligere leprarammede ut av isolasjon og diskriminering, har også kommunikasjonen med omverdenen økt. I takt med dette blir behovet for en bedre vei større. n Nina Therese Solberg

Kina x #6/2013

Foto: Phan Thi Mong Hoa Foto: Nguyen Thi Dan Thanh

Oppdrett med ny kunnskap Husdyroppdrett er ikke lett. I tillegg til tradisjonelle metoder må oppdrettere også ta i bruk ny kunnskap.

Volontør i Vietnam Tommaso er opprinnelig fra Italia, kom til Norge som utvekslingsstudent, lærte seg norsk, ble kjent med Misjonsalliansens arbeid, og, ikke minst Thanh, en vietnamesisk student fra Mekongdeltaet i Vietnam. Et semester i Norge ble til år, og for et par måneder siden flyttet Tommaso sammen med sin kone Thanh tilbake til hennes hjemby, My Tho city i Vietnam. Tommaso skal nå jobbe som frivillig i Misjonsalliansen i Vietnam, hovedsakelig med informasjonsarbeid. Vi gleder oss til å bli bedre kjent med Tommaso, og gjennom han også bli bedre kjent med «hverdagslivet» i en vietnamesisk familie. n Aslaug Gotehus Rønningen

Vietnam

På vei ut fra et fagkurs i griseoppdrett i kommunen My Duc Dong kommer Nguyen Thi Ngoc Chau, smilende og fornøyd. Hun bor i et område hvor mennesker ikke har dyrkbar jord, de fleste har en eller annen liten business de prøver og leve av. Med en svært ustabil inntekt vil Chau finne andre kilder for inntekt; ikke bare for å overleve den ene dagen, men for å kunne investere i barnas skolegang og utdannelse. Ektemannen hennes har ingen fast jobb, men tar de tilfeldige jobbene som byr seg. Ekteparet har to døtre på 10 og 14 år som går på skole. Med et lån på 900 kroner fra kvinnebanken MOM har Chau kjøpt en liten gris. – Grisen er familiens eiendom, og vi må ta godt vare på den. Jeg oppdaget at en nabo gjorde oppdrett på sin gris, og jeg ville gjøre det samme. Jeg kopierte det naboen gjorde, men jeg er bekymret for at noe skal gå galt, sier hun.

Med et entusiastisk smil fortsetter hun: – Heldigvis tilbyr MOM gratis kurs i griseoppdrett. Etter kurset har jeg fått en helt ny kunnskap og forståelse for dette faget. Kurslæreren var erfaren og flink til å lære fra seg. Jeg vet nå hvordan jeg skal finne avlsdyr, hva slags fór de trenger og ikke minst hvordan insemineringen kan skje på en riktig måte. På kurset lærte hun også hvordan hun kan unngå og eventuelt oppdage sykdom på dyrene sine og hvor hun kan henvende seg med spørsmål og behov for råd. Kursheftet har hun også god hjelp av. – Nå venter grisepurka vår unger, og jeg er sikker på at dette vil gå bra. Jeg kommer til å selge noen av grisungene, men jeg vil beholde en eller to purker for å kunne fortsette med avl. På den måten blir inntekten min mer bærekraftig, og vi kan komme ut av fattigdommen, avslutter Nguyen Thi Ngoc Chau. n Nguyen Vinh Phi Linh

Foto: Phan Thi Mong Hoa

Helse- og tannlegetilsyn i Tieu Can, Tra Vinh

Kurs i kosthold Svært mange av barna i prosjektområdene til Misjonsalliansen i Vietnam lider av underernæring. 136 foreldre av barn mellom null og fem år har deltatt på kurs for å kunne gi barna sunn og næringsrik kost. På kurset arrangert av Misjonsalliansen deltok ikke bare kvinner, men også menn. De kom fra de tre kommunene Tan Hoa, Tan Hung og Tap Ngai i Tieu Can-distriktet i Tra Vinh-provinsen. I dette området tilhører mer enn 30 % av befolkningen Khmer-folket. Kurset ga dem ny

kunnskap om kosthold, og de fikk undervisning i hvordan lage måltid som sikrer god utvikling for barna. Kurset bestod både av en teoretisk del og en praktisk del der matlagingen ble demonstrert for deltakerne. Foreldrene fikk også vite hvordan de skal forholde seg når barna blir syke. n Phan Thi Mong Hoa

Identifisering og oppfølging av funksjonshemmede barn I høst har Misjonsalliansen og helsemyndighetene i Tien Giang-provinsen jobbet med å kartlegge funksjonshemmede barn i Cho Gao-distriktet. Dette er ressurskrevende, men likefult avgjørende for at barna skal bli sett og få riktig oppfølging. 116 nye barn ble oppdaget, og det job-

bes nå med å utarbeide individuelle oppfølgingsplaner for hvert enkelt barn. n Aslaug Gotehus Rønningen

Som en del av prosjektet for lokalsamfunnsutvikling i Tra Vinh har 3906 barn i alderen 6 til 15 år fått helse- og tannhelsesjekk. Dette var barn i tre kommuner i Tieu Can-distriktet. Helsesjekken foregikk i nærmere to uker og ble gjennomført av helse- og tannhelsepersonell fra helseetaten i distriktet. Selv om disse barna har offentlig skolegang har de ikke noe fast tilbud på dette området. Det finnes heller ingen helsejournaler eller rutiner for helsebok som følger barnas helseutvikling. Det er vanlig at foreldrene bare tar barna til lege når det er alvorlige ting som feiler dem. Derfor blir heller ikke barnas underernæring oppdaget. – Barna smiler og venter i begeistring på at det skal bli deres tur til å komme inn til legen eller tannlegen, forteller rektoren på skolen, Tap Ngai B, og han fortsetter: – Levevilkårene er harde og vanskelige her, og barnas helsesituasjon blir ikke tatt på alvor. Det jeg skjønner når jeg ser dette tiltaket, er at vi må bli bedre til å følge opp barnas helse og ikke bare leksene deres. Årsaken til at mange dropper ut av skolen eller ikke klarer å følge undervisningen godt nok, henger sammen med helsemessige årsaker. Helsesjekken har oppdaget flere tilfeller av alvorlig sykdom eller tannproblemer. Samtidig hjelper dette tiltaket både skolen og foreldrene til bedre oppfølging av barna og til å forstå når det er nødvendig å oppsøke lege eller tannlege. Forhåpentligvis forstår også myndighetene at tilsyn med barnas helse er et viktig anliggende. n Phan Thi Mong Hoa

Vietnam x #6/2013

Lærer nettverksbygging og konfliktløsning Organisering og mobilisering av lokalsamfunnet sto på agendaen da omkring 160 av Misjonsalliansens partnere fra de fire provinsene Prey Veng, Kampong Speu, Svay Rieng og Kampot møttes i slutten av oktober. World Renews Kathleen Lauder ønsket velkommen. Foto: Knut I. Foseide

Det var OREDA, Distriktsutviklingsforeningen i Kambodsja, som sto som arrangør da lokalforeningsledere og lokale myndigheter, kommuneråd og politi samlet seg i kommunerådhuset i Kampot-provinsen. Mobilisering av ressurser. – Det er

Ny infovolontør I haust er Laila Synnøve Berg (54) volontør for Misjonsalliansen i Kambodsja. Ho har bakgrunn som redaktør, journalist og fotograf . Laila skal vere i ti veker og utnyttar tida godt. Ho har allereie reist mykje i landet og vore på mange prosjektbesøk i jakt på gode historier og fine motiv. I tillegg til hennar verdifulle bidrag til informasjonsarbeidet vil ho også arrangere foto- og skrivekurs for Misjonsalliansens stab og samarbeidspartnarar. Før ho reiser tilbake til Norge, vil ho lage ei fotoutstilling på kontoret til Misjonsalliansen i Phnom Penh. n Bente I. Foseide

Kambodsja

første gang våre samarbeidspartnere er samlet i denne type forum. Vi fikk blant annet en oversikt over priser på ulike tjenester i landsbyen, dette er helt unikt. Møtet var ellers preget av åpenhet og transparens, og det er meningen at møtene skal fortsette regelmessig, sa Kathleen Lauder begeistret. Hun leder Misjonsalliansens partnerorganisasjon i Kambodsja. Forumet tok for seg samarbeid, kommunikasjon og konfliktløsing. Lederne for nettverket er kommunerådslederen i hver kommune. Hovedtema var de offentlige møtene i landsbyene. Målet er deltakelse og mobilisering av ressurser fra andre samfunn og nettverksbygging for å få lokalbefolkningen engasjert. Når enkeltmedlemmer først blir engasjert, vil alt bli mye lettere etter hvert som den enkelte forstår sin rolle og viktigheten av deltakelse på møtene, hevdet en av deltakerne.

Konfliktløsning. Før møtet starter,

skal kommunelederen samle inn ønsker og kommentarer fra familiene i landsbyene om temaer som gjelder en aktuell sak, et problem eller en konflikt som for eksempel vedrører en ansatt på et helsesenter, en provinsguvernør eller politiet. De personer som saken berører, inviteres til å delta på møtet for å løse problemet i den aktuelle provinsen. Møtene skal skje i nærmiljøet, i den aktuelle landsbyen eller ved den innsjøen som har konflikten. Temaene som ble diskutert i forumet var: Offentlig informasjon og retten til informasjon, Informasjonsdeling og distribusjon av viktig informasjon, Offentlige tilbud, offentlige brev og utformingen av dem, Roller og ansvar, kommunerådenes autoritet og samarbeid mellom lokale autoriteter og Bærekraftig landbruk og teknikker fra en vellykket modell inkludert et besøk på Mr. Maos farm. Det er Bun Chantoun, programansvarlig i Misjonsalliansen, som følger opp resultatet av forumet i Kampot. n Laila S. Berg

Foto: Laila S. Berg

180 personer døde under årets flom

Diakonal kyrkje i vekst Då Harvest Time Church begynte å samarbeide med Misjonsalliansen, vart det forandring både i kyrkja og lokalsamfunnet. – Å møte folks behov er nøkkelen til misjon, seier pastor Chamron. Kyrkja held til i ei beskjeden bygning i provinshovudstaden i Kampong Chhnang. Pastoren starta kyrkja som ei bønnegruppe, og det vart gradvis fleire kristne som danna nye cellegrupper. I dag har kyrkja 13 dotterkyrkjer.

– Vi driv utviklingsarbeid på to plan; åndeleg og materielt. Før vi starta samarbeidet med Misjonsalliansen, gjorde vi ikkje utviklingsarbeid. No har kyrkja endra seg og forholda i landsbyen har blitt betre, forklarer pastor Chamron. n Bente I. Foseide

Deltakerne i forumet fikk omvisning på Mr. Maos farm for å se og lære mer om landbruk.

Gårdsbesøk hos gründeren

Mr. Mao (56)

Mr. Mao har utviklet et nytt komposteringsgjødsel som forbedrer jordkvaliteten betydelig. Dette gjør gården hans til en ypperlig modell for landbruk. Gründeren Mr. Mao samarbeider med den lokale jordbruksspesialisten CEDAC, som igjen er en del av OREDA og Misjonsalliansens nettverk. De utvikler teknikker for et bærekraftig landbruk. Hjemmesnekra. Mr. Mao viser

deltakerne i forumet hvordan halm

og gress brenner inni ei hjemmesnekra gryte som han graver nedi en jordhaug. Det ryker fra haugen og det lukter svidd. Han drar gryta oppetter en stav som er sveiset fast. Innholdet spres utover bakken. Det er dette, brent kompost, som skal forbedre jordkvaliteten og jordsmonnet. n Laila S. Berg

– Det er spesielt de utsatte områdene Battambang og Sisophore i det nordvestlige Kambodsja som har vært utsatt for flom. I år var den verre enn på 75 år, sier teamleder i Misjonsalliansen, Sar Paulerk (59). Flomperioden i Kambodsja, som startet i slutten av juli og varte ut oktober, krevde 180 menneskeliv. Om lag 35 prosent av disse er barn. Det er mange eldre og syke som har omkommet. Ulykker, slangebitt og alkohol kombinert med mye vann er også en medvirkende årsak til dødsfallene. – Det er tre medvirkende årsaker til at årets flom var større enn tidligere. I år kom det mye flomvann fra Thailand, og demninger som ellers holder vannet ute ble åpnet slik at de ikke skulle briste. Generelt var det også mer flomvann i Kambodsja enn tidligere, sier han. Nødtelefon. Paulerk mottok flere bekymrede telefoner i løpet av flomperioden. En nødtelefon fra kirken i Sisophhore i midten av oktober gjaldt to oversvømte landsbyer med 500 innbyggere som var avskåret fra hovedveien og isolert av flommen. De var gått tomme for ris og salt. Vannet de drakk, gjorde dem syke og de hadde behov for vannfilter. Verst rammet var barna som ikke hadde foreldre hos seg, fordi de arbeidet i Thailand. Disse ble ofte tatt hånd om av besteforeldre eller slektninger. Det tok Paulerk en hel dag å komme frem for å dokumentere behovet for nødhjelp, i båt og til fots. I et område måtte han vasse i vann, enkelte ganger helt opp til skuldrene. – De fleste 500 familiene det gjaldt overlevde på fisk og grønnsaker i kriseperioden, sier Paulerk. En uke senere kom nødhjelpen i form av 11 tonn ris, 4 300 kg salt og 293 vannfiltre. n Laila S. Berg

Kambodsja x #6/2013

Vil søke! Skredderen Amadou er en av mange som står i kø for å søke om lån når Misjonsalliansen åpner dørene til sin mikrofinansbank i Liberia nå i desember. – Jeg har tenkt å søke om lån fra den nye banken. Får jeg det, kan jeg kanskje bygge opp forretningen min, sier Amadou D. Barry. I et enkelt rom som vender ut mot

Liberia

gaten, i sentrum av Monrovia, lager og selger han klær sammen med 22 andre. De er en forening, og Amadou er leder for dem. – Jeg vil gjerne ha lån for å kunne kjøpe

inn flere symaskiner og lage flere klær. Vi kunne utvidet og fått høyere inntekter for alle her, sier han. n Bjørn J. Sørheim Queseth

Nettverk og tilhørighet I oktober arrangerte Misjonsalliansen i Brasil sin 15. partnersamling, et årlig møte som samler alle kirkene og prosjektene i Misjonsalliansens nettverk i Brasil. Til sammen deltok 41 representanter, og de hadde tre dager med undervisning, fellesskap og samtale om felles erfaringer. Tema for samlingen var barn og tenåringer og deres plass i samfunn og kirkeliv; det handler ikke bare om å snakke til ungdom, men også å snakke med ungdom. – Fra et kristent ståsted ønsker vi å ha et helhetlig og integrert perspektiv når vi arbeider for barn og ungdoms utvikling. Vi ser på barn som mennesker skapt i Guds bilde, og vi ønsker de skal være delaktig i sin egen endringsprosess, sier Bebeto Araújo, leder av Misjonsalliansens arbeid i Brasil. Konferansen åpnet med foredrag av Luiz Horn, en av lederne i Speiderforbundet i Brasil. Horn fortalte om de grunnleggende prinsippene i speiderbevegelsen, og han oppmuntret deltakerne til å satse på små grupper i arbeidet med barn og unge i prosjektene. – Speiding er dypest sett en fostrings- og opplæringsbevegelse der unge mennesker formes av gode verdier. Vi ønsker å se barna bli gode medborgere som deltar aktivt i utviklingen av lokalsamfunnet, sa Luiz Horn. Magalí Castro og Leticia Perez fra organisasjonen Comunidad y Cambio i Argentina fortalte om sine erfaringer med barn og unge, spesielt med utgangspunkt i lek, spill og teater.

– Barndommen er ikke bare en periode med fysisk utvikling. Det er også en periode i livet med sosial tilpasning, en tid i livet som enten vil begrense eller stimulere et barns utvikling, mente Magalí Castro. Sosialarbeideren Leticia Perez snakket om behovet for å skape et nytt mønster i voksnebarn-relasjonen. – Hvis vi erkjenner og anerkjenner at barn og unge har erfaringer og kunnskap, må vi også lytte til dem og lære av dem. Vi kan ikke bare undervise dem hele tiden, sa hun. På samme måte som under konferansen i 2012 fikk deltakerne også denne gangen se et prosjekt i Curitiba. De besøkte Dorcas-prosjektet som drives av en luthersk menighet i Almirante Tamandaré, 20 km fra Curitiba. Prosjektet er for barn og ungdom og handler om undervisning, kultur og sport. Etter et år med mye jobbing og mange aktiviteter er det godt og nyttig for partnerorganisasjonene å møtes på denne måten. Representantene fikk kjenne på samhørighet og samhold omkring et felles anliggende for Brasil. – Vi ser klart at Gud styrker samarbeidet vårt og utvider nettverket vårt. At vi lykkes, gir oss stor glede. Jeg håper jeg får se dere alle igjen om et år, sa Bebeto Araújo ved avslutningen av konferansen. n Thaigo Couto.

Tro og miljø Misjonsalliansen I Brasil samarbeider med en miljøorganisasjon. Sammen med miljøorganisasjonen A Rocha har Misjonsalliansen gjennomført seminarer om «Kristen tro og miljø» for tre samarbeidspartnere i Joinville i staten Santa Catarina. I løpet av to dager besøkte konsulentene Carina Abreu og Rachel Arouca prosjektene Ecos da Comunidade, Missão Criança Jardim Paraíso og Missão Morro do Meio. A Rochas siktemål er å arbeide individuelt med hvert prosjekt i henhold til deres egne ønsker og behov. – Vi vil legge til rette for en prosess der vi kartlegger lokale behov, iverksetter prosjekter og deretter følger opp de ulike tiltakene, sier Carina Abreu. Samarbeidet har en varighet på tolv måneder, og det handler både om planlegging og praktisk gjennomføring i lokalsamfunnet. – I Morro de Meio har vi valgt å involvere speiderne og deres familier, sier Nilson Weirich, prosjektkoordinator i Morro do Meio, og legger til: – Vi vil blant annet arbeide for at familier skal kunne dyrke grønnsaker utenfor hjemmene sine. I stedet for å ha busker og gress, skal vi dyrke mat. Jeg tror denne læreprosessen med A Rocha vil være til stor hjelp for oss. Ved prosjektets avslutning håper A Rocha at initiativet kan knytte sammen tro og miljøbevissthet. Neste fase vil finne sted i februar 2014. n Thiago Couto

Brasil x

Misjonsalliansen bygger lokalsamfunn Hva er effektiv bistand? Dette er et spørsmål vi hele tiden må stille oss, og det er mange fallgruver. Et viktig spørsmål er om Misjonsalliansen skal fortsette å bygge for eksempel helsestasjoner og skoler.

Antallet registrerte hivsmittede øker kraftig Mens antallet nye hiv-smittede går ned på verdensbasis, kan det virke som om utviklingen går i motsatt retning i Bolivia. I løpet av et års tid har tallet på registrerte hiv-smittede mellom 15 og 19 år økt med 49 prosent. De fleste smittede er jenter. På tross av denne økningen har myndighetene i Bolivia nylig valgt å stenge den eneste klinikken som er spesialisert på hiv/aids. Hiv-smittede frykter derfor at de vil få et dårligere helsetilbud og at færre personer velger å teste seg for hiv-smitte. n Katrine Mayora Synnes

Bolivia

Dette er i utgangspunktet områder som er myndighetenes ansvar. Er dette riktig bruk av ressurser, og fratar vi myndighetene ansvaret som ligger hos dem? Misjonsalliansen bygger fortsatt skoler og helsestasjoner i Bolivia. Riktignok eies disse av lokale myndigheter, som også betaler en egenandel på omkring 50 prosent. Gerardo Apaza, leder for Misjonsalliansens team i Sorata, et jordbruksområde nord for La Paz, er tydelig på hvorfor det er viktig å fortsette dette arbeidet. «De konkrete bygningene fungerer både som mål og middel samtidig», forteller han. «I startfasen organiseres lokalsamfunnet rundt det felles målet, som er en konkret bygning. Det som kanskje er enda viktigere er at bygningen bygges som et resultat av en sosial prosess i lokalsamfunnet; en frukt av dets organisering, engasjement og ledelse. Lokalsamfunnet ender ikke bare opp med en konkret bygning, men styrkes innen ledelse, myndiggjøring, engasjement og oppnår en kollektiv selvtillit, fordi de ser at de klarer å gjennomføre store ting dersom de organiserer seg på riktig måte.» Gerardo forteller at det som skjer i byggeprosessen gjør det enklere å

gå videre til de andre fasene av prosjektet, fordi lokalsamfunnet nå er selv i stand til å føre videre prosjektet uten støtte fra Misjonsalliansen. Det å forbedre infrastruktur er også ofte en nødvendighet for å gjennomføre aktiviteter innen områder som helse og utdanning. En av de store utfordringene i Bolivia er nemlig mangelen på grunnleggende infrastruktur, noe som vanskeliggjør gjennomføring av prosjekter. Dette handler ikke bare om mangel på skoler og helsesentere, men også vannsystemer, kurslokaler, oppbevaringslokaler for produkter og så videre. Misjonsalliansen arbeider også for å optimalisere de økonomiske ressursene. Ved å bruke lokale ressurser kan byggingen bli gjort veldig økonomisk sammenlignet med hva andre organisasjoner eller myndighetene i landet klarer. «Før var det vi som ba myndighetene om å samarbeide med oss om nye bygninger, men nå kommer de til oss. Nå hender det også at myndighetene ikke ber oss om å stille med økonomiske ressurser, men ønsker at vi bidrar med vår erfaring, slik at de kan lære hvordan de kan bygge billigere og sikre lokal bærekraft», forteller Gerardo. n Katrine Mayora Synnes

En skole i paradis

Volontører ble æresgjester På besøk i prosjektområdene til Misjonsalliansen blir man som nordmann tatt i mot som en konge. Da et vannanlegg skulle åpnes i Pacollo, en liten landsby utenfor Sorata, fikk vi to volontørene som var sendt ut tildelt et stort blomsterkjede, varme klemmer, mat, drikke og flotte klesplagg. Under selve avdukingen fikk vi både klippe snor og knuse champagneflaske.

Prisen var at undertegnede måtte holde tale på sparket foran bygdas høye herrer, og i tillegg på spansk. Klam i hendene og tørr på tunga kom jeg meg igjennom, til applaus fra smilende bolivianere og min norske kollega. n Eivind Tveten

Cholita-fotball Som informasjonsvolontør for Misjonsalliansen får en reist og sett mye spennende. Et av høydepunktene var da vi avla fjellandsbyen Chejje et besøk. Vi skulle se hvordan innbyggerne forvaltet midlene de hadde fått gjennom Misjonsalliansen. Etter at intervjuer og presentasjoner var gjennomført var det tid for fotballkamp. Men bare for kvinnene, eller Cholitaene, som kvinnene i de tradisjonelle draktene kalles. Med halvparten av dem ikledd grønne drakter tredd over sine mange lag med skjørt, sprang Cholitaene rundt om på banen med voldsomt engasjement. Å se da-

mene jage rundt etter en ball med slippers og store skjørt, var et syn jeg sent vil glemme. n Eivind Tveten

Landsbyen Kella Kellara i Caranavi, et tropisk lavlandsområde nord for La Paz, har en beliggenhet og sjarme av de sjeldne. Og her finner vi ett av Misjonsalliansens skoleprosjekter. Som et smykke ligger postkortutgaven av paradis på en grønn odde, med den brusende elven nedenfor klippene som strekker seg ned fra landsbyen. Den eneste måten å komme over elven er på en gyngende hengebro. Tidligere brukte landsbyboerne båter for å krysse elven. De som bor i Kella Kellara hører til folkegruppen Lecos, og i tidligere tider «eide» de elven og drev fiske med blant annet pil og bue. Nå er det dårligere forhold for fiske, og majoriteten er bønder. Faktisk er landsbyen nesten selvberget på mat. På ustøe ben går vi over hengebroen og ser barn som hopper fra klippene og svømmer i elven. Vi fortsetter inn i en sjarmerende liten landsby, der flere av husene har små hager med vakre blomster. Sentralt i landsbyen ligger skolen, og når vi kommer inn på skolegården, blir vi omringet av glade barn som roper «Holá!». Skolen har to relativt nye skolehus, og nå har 120 elever den plassen som er nødvendig for god læring. Misjonsalliansen betalte 50 prosent, og kommunen som landsbyen er knyttet opp til betalte sine 50 prosent, i et partnerskap. Når vi forlater skolegården, hører jeg latter og stor aktivitet fra barna inne i klasserommene. Paradiset Kella Kellara har helt sikkert sine utfordringer på ulike områder. Men en god skole med fornøyde barn som fyller klasserom og skolegård hører til mitt bilde. n Ole Morten Weydahl

Bolivia x #6/2013

DELK-skoler samler inn penger til Marinduque Misjonsalliansen har i flere år hatt et godt forhold til DELK, Det evangelisk lutherske kirkesamfunn, og flere utsendinger har kommet fra dette kirkesamfunnet. Flere av DELK-skolene har tidligere samlet inn penger til prosjekter for Misjonsalliansen, noe Ryenberget skole i Oslo, Granly skole på Eik og Moe skole i Sandefjord også har gjort eller skal gjøre denne høsten.

Sammen

Både Ryenberget skole og Granly skole satte av en uke i oktober/ november til en misjonsuke, og kreativiteten har vært stor. – Vi

har blant annet hatt kafé, vært ute og samlet inn penger i bøsser, arrangert tegnekonkurranse på skolen og vi har hatt en aktivitetsdag etter gudstjenes-

«globalt løp» der alle deltakerne fikk sponset løpet i forhold til antall runder de løp. – På aktivitetsdagen hadde vi lotteri, og noen elever laget spøkelseshus i et klasserom, der man ved å betale kunne gå i skumle ganger og bli litt skremt. Og andre hadde laget til en skjønnhetssalong og kalte den B-Young, sier Fehn Olsen. På Granly skole satte man også misjon på dagsordenen denne uken, og elevene deltok i ulike aktiviteter. – De eldste elevene laget flere PowerPoint-presentasjoner med informasjon om misjon, Filippinene og prosjektet på Marinduque. På skolekjøkkenet laget elevene denne uken filippinsk mat etter oppskrifter vi hadde fått i undervisningsopplegget fra Misjonsalliansen, sier Tore Slettvik, lærer og misjonsprosjektansvarlig på Granly. Høydepunktet ved skolen på Eik i Vestfold var Misjonskvelden. Denne torsdagskvelden var lærere, elever, foresatte og familier samlet til Mi-sjonsfest. – Elevene sang filippinske sanger på tagalog, og de serverte filippinsk middag til oss alle. Vi hadde loddsalg og auksjon, og det var fiskedam for de minste barna, forteller Slettvik. Både Ryenberget og Granly har brukt det pedagogiske opplegget fra Misjonsalliansen i undervisningen, og hensikten med misjonsuken er tosidig: Elevene skal samle inn penger til et misjonsprosjekt, og de

ten en søndag, forteller Elisabeth Fehn Olsen, diakon i Ryenberget menighet. – På aktivitetsdagen hadde Elisabeth har selv vi lotteri og noen elever laget vært utsending på spøkelseshus i et klasserom, Filippinene, og det var nettopp Filipder man ved å betale kunne gå pinene og prosjekt i skumle ganger og bli litt skremt. vedrørende skole og utdanning på Marinduque som skal lære om misjon og urettferdigdisse tre skolene har samlet inn het i verden. Nå står Moe skole for penger til. Skolen arrangerte også tur. n Oddmund Køhn

Hurra for damene på Sofiemyr! Hva kan vi gjøre for å blåse liv i misjonsengasjementet i menigheten? Dette var spørsmålet som dukket opp hos «damene på Sofiemyr» i Kolbotn menighet i Oppegård. De var ganske klare på at de ville gjøre noe praktisk, og resultatet ble en invitasjon i lokalmiljøet til å levere inn tøy som «bare henger der» - slik at andre kunne kjøpe og dermed skaffe inntekter til misjonen. Prosjektet som ble valgt, passet fint for en sånn anledning: «Lån til fattige kvinner i Vietnam». Tøy kom inn i mengdevis – også et par lokale forretninger meldte seg på med nytt tøy, og den 11. november møttes seksti – sytti damer til «DAMENES BRUKTMARKED ». Mange klesplagg byttet eier i løpet av kvelden – inntektene ble delt mellom menighetens givertjeneste, som igjen skal dekke stillinger innenfor barne- og ungdomsarbeidet i menigheten, og Misjonsalliansens Vietnamprosjekt. I tillegg fikk Fretex et stort lass med tøy som ble igjen, og mange damer på Sofiemyr hadde en superhyggelig kveld. Konklusjon: kr 27 500,- Dette gjør vi igjen! n Grethe Matre

Sammen x #6/2013

Bli med. I 40 år har foreningen holdt ut. Fra venstre Elbjørg Katla (70), Mål-

Reportasje #6/2013#6/2013 #6/2013 Reportasje

frid Toft (73), Irene Vierdal Berge (63), Marit Fosse (62), Astrid Gramshaug (75), Aslaug Kinn (73), Else Moldbrekke( 63), Marit Tveit (71), Ingeborg Valen Haukås (74) og Marianne Svarverud Hansen (60). Synneøve Espeset (68), som også er med i foreningen, var ikke med denne kvelden.

Misjonsbasarens muligheter Misjonsengasjementet er stort blant voksne kvinner i Sveio og barn på Ålgård. For å få inn penger arrangerer de basar. Misjonsbasaren er nemlig ikke døende, men den har fått nye måter å uttrykke seg på. > Tekst & Foto [ Arild Vik ]

Reportasje #6/2013

Lyden av strikkepinner og 11 kvinner i ivrig samtale møter oss i Sveio i Sør-Hordaland. I kveld er det igjen forening for en gruppe kvinner som har vært samlet nesten 1000 ganger. For å strikke sammen. Snakke. Og for å samle inn penger til misjonen. Til våren er det 40 år siden Loppeforeningen i Sveio startet opp. De har hatt samlinger hver fjortende dag gjennom alle disse årene. Og de har samlet inn over 1,5 millioner kroner til Misjonsalliansen. – Hvordan klarer dere å være så utholdende? – Det er to viktige grunner til at vi gjør dette. Den viktigste grunnen er at vi synes fadderarbeidet til Misjonsalliansen er veldig viktig. Den andre grunnen er at vi liker så godt å være sammen, sier Aslaug Kinn. Ny formann. Denne kvelden er det Elbjørg Katla som har forening hjemme hos seg. Foreningen går på rundgang. – Hvem er formann i foreningen? – I dag er det jeg som er formann, for i dag er vi her. Så er det skifte av sted og formann neste gang. Dermed får alle være sjef, påpeker Elbjørg. Aslaug Kinn var med da foreningen startet opp for 40 år siden. Medlemmene var da unge og hadde små barn, og de ble veldig engasjert i måten Misjonsalliansen drev fadderarbeid på. Deler av innsamlede penger går også til Normisjon og Det Norske Misjonsselskap. – Vi har gjennom alle disse årene hatt et sterkt engasjement. Engasjementet er det samme i dag som for 40 år siden, men vi merker nå at kapasiteten til å ha store arrangement er mindre enn da vi var unge, forteller Aslaug. For kvinnene har jobbet hardt for misjonen. I svært mange år arrangerte de loppemarked, og dermed fikk de navnet Loppeforeningen på folkemunne. De fikk årlig inn over 200.000 på loppemarkedet. – De første årene var det alltid noen som ammet mens vi jobbet med loppemarked, og dermed ble det sagt at våre barn fikk misjon inn med morsmelken, sier Marit Tveit.

#6/2013 Reportasje #6/2013#6/2013

Morsmelk gav utsending. Og enkelte barn ble så tent av misjonstanken at de reiste ut for Misjonsalliansen. Datteren til Aslaug Kinn, Karoline Kinn Hartvigsen, reiste sammen med mann og tre barn til Filippinene sommeren 2008 og var der til 2012. – Jeg var veldig glad og litt skeptisk. Det er langt å reise, og jeg fikk jo mindre tid med barn og barnebarn. På samme tid var jeg veldig glad for at noen reiser ut for å hjelpe. Jeg vil ta på meg litt av skylden og æren. Jeg tror nok misjonsengasjementet som hun fikk via morsmelken har betydd en hel del, sier Kinn. Foreningene starter alltid med håndarbeid og samtale. Noen ganger snakker de om løst og fast og vær og vind. Andre ganger tar de opp spesielle tema. I dag er det mest mimring om foreningens oppstart og de første årene. – Vi var fire kvinner som startet opp. Først het vi Støtteforeningen for yngreslaget, men fikk etter hvert navnet Loppeforeningen, forteller Aslaug Kinn. – Hvem får være med? – Alle som vil får være med, og det har vært utskiftning av folk både på grunn av flytting og sykdom. Men vi kan ikke være flere enn tolv – for da har vi ikke plass i stua, sier Elbjørg Katla. To basarer. I dag har de en stor basar om våren og en litt mindre om høsten. Høstens arrangement er sammen med barnekoret. Slik får de også formidlet sitt misjonsengasjement til både barn og deres foreldre. Det er en voksen forsamling i Loppeforeningen. Foreningens medlemmer har levd i 752 år og har en snittalder på 68 år. Men de har ikke tenkt å overlevere foreningen til andre. Vi har vår forening og vår måte å jobbe på. Dette er ikke slik de unge ønsker å gjøre det i dag. Det er helt greit, og derfor fortsetter vi slik vi liker det. Og så håper vi at andre kan overta misjonsengasjementet, men denne foreningen vil nok dø ut med oss, sier Irene Vierdal Berge. >

Nål og tråd. Aslaug Kinn har vært med fra starten for 40 år siden. Her er hun i gang med en duk som flere skal være med og brodere fram mot basaren.

Reportasje #6/2013

kvinner med pinner. Mens kvinnene strikker, får de informasjon fra Misjonsalliansen, som Marit Tveit leser høyt på hver forening.

Stort mangfold. Foreningslivet tilknyttet Misjonsalliansen er stort og mangfoldig, forteller menighetsansvarlig i Misjonsalliansen, Grethe Matre. Vi hører at mange misjonsforeninger legges ned. Er det også slik i Misjonsalliansen? Vår opplevelse er at det startes flere nye foreninger enn de som legges ned. Kreativiteten er stor. Blant annet ser vi at kvinner fortsatt søker sammen

#6/2013 Reportasje #6/2013#6/2013

sosialt, men bruker ofte andre måter å samle inn penger på enn å strikke og ha basar, sier hun. Misjonsalliansen er svært avhengig av folks engasjement. Og penger. – Vi ser heldigvis en trend der mange vil være med. De ønsker å ta del i vårt arbeid. – Hvorfor vil folk bidra? – Ofte hører vi at de som engasjerer seg har blitt

berørt. Noen av et brev. Andre har sett noe på tv eller møtt noen som har fortalt om arbeidet vårt. Folk berøres og engasjeres av forskjellige ting, og de har tro på at vi sammen kan hjelpe til for å endre den verden vi lever i. Ny type basar. På Ålgård i Rogaland startet Ecuador-basaren opp i 2004. Initiativtakerne var Karoli-

ne og Eli Bjerkreim. De ble sterkt berørt av arbeidet i Misjonsalliansen da Tonje og Oddvar Bjerkreim reiste ut som utsendinger. Eli er mor til Oddvar, mens Tonje og Oddvar er Karolines tante og onkel. – Basaren startet opp fordi Karoline gjerne ville hjelpe barna i Ecuador, og hun tok med seg sin bestemor fordi hun var så flink til å lage ting, forteller Tonje Bjerkreim. >

Reportasje #6/2013

#6/2013 Reportasje #6/2013#6/2013

Håndarbeid. Ingeborg Valen Haukås er en av de ivrige kvinnene fra Sveio som i 40 år har hatt forening til inntekt for Misjonsalliansen.

> I 2004 hadde de basaren hjemme i stua til Eli. Det kom 23 på basaren, og de samlet inn 10.800 kroner. Basaren er blitt en tradisjon. Etter hvert ble stua til Eli for liten, og de flyttet til bedehuset på Ålgård. I fjor fikk de inn 82.000 kroner, og til sammen har de samlet inn 383.000 kroner til arbeidet i Ecuador. Ålgård er sterkt representert med tidligere utsendinger i Ecuador. I tillegg til familien Bjerkreim har også Lina og Andreas Eidsaa slått seg ned på Ålgård. – I dag er det storfamiliene Bjerkreim og Eidsaa som arrangerer basaren. Men vi gjør det på vår måte, og det betyr at vi prøver å være så tidseffektive som mulig, sier Tonje. Barna som gir. Før

basaren, som alltid er i desember, har de én samling. Da er det bare kvinnene som kommer sammen, og de fordeler oppgavene. Hvem skaffer gevinster? Hvem står for mat? Hvem tar ansvar for programmet? – Vi har gjort dette i flere år nå, og derfor har vi fått gode rutiner. Etter møtet går alle i gang. Deretter samles vi morgenen samme dag som basaren er, og da ordner vi i stand alt, sier hun. Barna er viktige på basaren på Ålgård. De leder samlingen, og de er også med og preger hva som skjer på selve basardagen. – Adventstiden blir ofte en tid der barna skriver ønskelister over hva de selv vil ha, men på basaren får de mulighet til å bidra til de som trenger det mer enn oss. For oss voksne har det vært motiverende å se barnas innsats på denne basaren, sier Tonje.

Nærhet til misjonen. På Ålgård har de hatt kjennskap og nærhet til prosjektene og prosjektlandet. Det har også vært viktig for kvinnene i Sveio. De skryter over den tilbakemeldingen de har fått fra Misjonsalliansen. Det er kasserer Marit Tveit som har ansvar for å informere de andre i foreningen om arbeidet i Misjonsalliansen. Noen ganger leser de fra Tsjili, andre ganger får de informasjonsbrev som de leser høyt. I dag er det brevet om Julegaven som formidles.

Foreningen fikk ekstra mye informasjon da datteren til Aslaug Kinn, Karoline Kinn Hartvigsen, og familien var utsendinger for Misjonsalliansen på Filippinene. – Jeg besøkte landet og prosjektene flere ganger i den perioden min datter var på Filippinene, og også Marit Tveit var en gang på besøk. Det er viktig med nærhet og kjennskap til de vi gir penger til. Marit Tveit opplevde spesielt møtet med barna på Filippinene som sterkt. – På en av samlingene jeg var på skulle alle som hadde vært en del av fadderordningen reise seg, og det var utrolig mange. Jeg fikk møte flere av dem som hadde fått et bedre liv på grunn av den hjelpen blant annet vi har vært med på å gi. Det møtet glemmer jeg aldri, og det gir motivasjon til å jobbe videre for misjonen, sier Tveit. Mat og kake. Det har gått én time på foreningen, og

kvinnene setter seg nå til bords. Elbjørg Katla har stelt i stand deilig kveldsmat. – Vi har alltid god mat. Og kake eller dessert. Det er viktig i en slik forening, sier Marianne Svarverud Hansen. Deretter er det andakt, som dagens formann har ansvar for. Og så kollekt. Kollektbøssa er en gammel bakepulverboks i metall som er dekorert med utklipp fra en et gammelt misjonsblad. – Denne laget Astrid for snart 40 år siden, og den har fulgt oss siden. Vi tømmer den bare når den er full, sier kasserer Marit Fosse. Det er hun som har oversikt over pengene. Årlig samler de nå inn over 50.000 kroner på den store basaren og 15.000 kroner på den lille basaren. I tillegg kommer det inn flere tusen kroner i kollekt hvert år. I dag går kollekten direkte til de som er rammet av tyfonene på Filippinene. – Vi gir oftest direkte til Misjonsalliansen, så kan de fordele pengene slik det er best. Men av og til blir vi minnet om å gi direkte til et prosjekt. Vi er glad for at det er mulig å gjøre begge deler, sier Kinn. tsjili@misjonsalliansen.no

Basar. Basaren på Ålgård er blitt en tradisjon. Fra venstre Sigmund Bjerkreim, Lina Ytreland Eidsaa og Malene Andrine Eidsaa, Oddvar Bjerkreim, Anna Bjerkreim og Milfrid Eidsaa. Foto: Andreas A. Eidsaa

Reportasje #6/2013

En julegave som De fleste av oss sitter med ett eller flere minner om en julegave vi ikke kan glemme. Den fikk kanskje en spesiell betydning for oss.

Vannfilter til en familie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75 kroner En skolepult . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 300 kroner En gris til en familie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 550 kroner Kurs i husdyrhold for 40 lånekunder. . . . . . . . . . . . . . . 800 kroner Helsesjekk for 400 elever . . . . . . . . . . . . . . . . .

1200 kroner

Fritidstilbud i kirken for 40 barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2000 kroner

Denne ønskelista viser noen eksempler fra ulike land på hva Misjonsalliansen kan bruke julegaven til.

Julegaven. En julegave til Misjonsalliansen er ikke bare en julegave. Det er en gave som varer – og som fortsetter å skape forandring i menneskers liv lenge etter at de siste barnålene har falt av juletreet. Kontonummer: 3000 16 00040

Trend

aldri blir glemt? Mange mennesker i prosjektene våre har behov for og mangler ting vi i Norge tar for gitt. Skolegang og rent vann, for å nevne et par selvfølgelige ting for oss. Inntektsbringende arbeid, mulighet for lån, lokaldemokrati og medbestemmelse er

Fadderskap. Ved å gi bort et fadderskap gleder du dobbelt. Du gir en gave med mening til en du er glad i. Samtidig er du med på å gi fattige barn en bedre framtid. Fadderskap i Misjonsalliansen koster 230 kroner i måneden.

naturlig for oss, mens mennesker mange andre steder bare kan drømme om det. Du kan gi en gave til mennesker som ikke «har alt». Du kan til og med legge den under treet og gjøre andre delaktig i gaven.

Julegavekort. Et annerledes julegavekort kan gi noen en ny mulighet denne julen. Du kan selv bestemme prisen på gavekortet, og den som får gavekortet kan velge hvilket prosjekt gaven skal gå til. Ved å kjøpe gavekort kan du bidra til at barn får begynne på skolen, at en familie får rent vann eller at et barn med funksjonshemning lærer å gå. Dette er bare noen av prosjektene mottakeren av ditt gavekort kan velge mellom!

Av Oddmund Køhn

Trend #6/2013

Portrett â&#x20AC;&#x201A;

#6/2013 Portrett

Arven Med sitt nyeste album vender den anerkjente jazzartisten Solveig Slettahjell tilbake til sine musikalske røtter; til kirkerommets salmesang. – Den har ligget og ventet på meg hele mitt liv, sier hun. . > Tekst & Foto [ Bjørn Jarle Sørheim-Queseth ]

x #6/2013 Portrett

En up-tempo jazzlåt vimser over høyttaleranlegget på Kafé Doga, hvor Solveig Slettahjell sitter lent over et bord i det innerste hjørnet. Hun har bestilt «en bøtte med te» og myser ut av vinduet mot Akerselva, som renner stille og høstkald langs den røde teglsteinsbaksiden av Kulturkirken Jakob. PLATEAKTUELL. Hun omtales som jazzvokalist, en «label» som kanskje ikke er helt dekkende, men heller ikke så viktig for henne. De siste femten årene har hun turnert som artist, gitt ut åtte plater og blitt belønnet med en rekke priser, deriblant Spellemannsprisen i 2004. Nå i høst er hun plateaktuell igjen. Hun har fusjonert jazzen hun er skolert i med kirkemusikken hun vokste opp med. Resultatet er en samling av 13 salmer og en plate hun har kalt «Arven». – Den har ligget og ventet på meg hele mitt liv. Jeg har tenkt i mange år at jeg kom til å lage en slik plate. Det var mer et spørsmål om når. Det er spennende. Jeg har jo ikke sunget disse sangene i offentligheten før. Privat har jeg gjort det, mye, for venner og familie, men ikke offentlig. Ikke på lenge. Jeg gjorde det da jeg var yngre. Det var stoffet mitt.

«Puffet» fikk hun for et års tid siden, da hun turnerte sammen med stortingsprest Per Arne Dahl og den svenske pinsepastoren og forfatteren Tomas Sjödin, med en forestilling der temaet var «Å våge livet en gang til». Hun hadde plukket ut noen salmer som en del av repertoaret, og arbeidet med dem gav mersmak. Hun gikk i studio og spilte inn noen utvalgte salmer, som «Velt alle dine veier», «Blott en dag» og «Jesus den eneste». Til omslaget fikk hun scannet sin egen «Sangbok», som hun fikk av mormoren til konfirmasjonen; en utgave i brunt skinn og med navnet sitt trykket i gullbokstaver på omslaget. – Dette er sanger jeg har vært glad i siden

SALMESKATTER.

Portrett

#6/2013 Portrett

jeg var liten, de jeg er aller mest glad i. Det har vært utfordrende å knekke dem kunstnerisk og musikalsk. Jeg må liksom gjøre dem til mine egne, gjøre mine versjoner av dem. Men det er spennende å møte dem slik, med andre musikalske referanser enn jeg hadde da jeg var yngre. Jeg kjenner jo disse sangene, men jeg må koke det ned, hvis du skjønner. Disse sangene er så gode, sett fra et kunstnerisk perspektiv. Det er flotte vers, fine tekster og melodier. Vi har spilt inn mange flere sanger som ikke er med på plata. Likevel er den på 79 minutter.Det er jo en uhørt lengde på en plate!

Jeg tror det er det kunst gjør, det er derfor man trenger det i troslivet sitt; for å få ting til å gå opp, uten at man trenger å forklare det eller feste det til «sunn fornuft». SALMEBURSDAG. – Hvorfor kalte du den «Arven?» – Det er det den er. Jeg har vokst opp med disse sangene, så til de grader at det er helt tullete. Selv i kristen sammenheng. Jeg falt virkelig i gryta som barn. Snakk om å komme fra «kristenslekt». Jeg vokste opp med kirke- og bedehusmusikken, leirer, ten-kor, hele det livet. Og jeg var interessert i musikk. Hjemme hos oss har det alltid vært sunget mye, i selskaper, i sosiale sammenhenger og i bursdager. – Sang dere salmer i bursdagsselskap? – Ja, sånn var det. Jeg trodde det var vanlig i kristne sammenhenger, men har jo skjønt i ettertid at vi nok var litt i overkant glade i å synge i min familie. Alle sang hele tiden; foreldre, besteforeldre, alltid. Så dette er virkelig min arv, altså. Det er dette jeg kommer fra.

Og det er dette hun vender tilbake til. Med en erfaren musikers øyne har hun tatt et nytt blikk på sine gamle kjenninger. Hun beskriver møtet som fantastisk, men utfordrende. – Mange av tekstene er jo ikke akkurat «basic». De

HVILEHJEM.

står for et tankesett som på mange måter er mer konservativt enn det man finner i det mest konservative av KristenNorge. Jeg synger om himmellengsel, for eksempel, og syndserkjennelse. Det oppleves veldig … – Fremmed? – Nei, men de er liksom … Det er i alle fall ikke noe hvilehjem! Jeg har kjent på en frustrasjon over å møte disse tekstene. Jeg skal jo synge dem og gi dem troverdighet. Hvordan kan jeg synge om disse tingene? Da er det fint å liksom føle at nåden bærer gjennom. Kunst i det hele tatt er en formidler av nåde for meg, det at jeg kan synge det, hvile i det på en måte uten å måtte forklare det. Jeg tror det er det kunst gjør, det er derfor man trenger det i troslivet sitt; for å få ting til å gå opp, uten at man trenger å forklare det eller feste det til «sunn fornuft». Jeg tror kunsten summerer for oss. VEIEN TIL JAZZ. Hun snakker som jazzlåten på høyttaleranlegget; raskt og energisk, med en frasering som ligner lite på den dvelende, lune stilen på plateinnspillingene. Hun er oppvokst i Trøndelag; i Steinkjer og Orkanger, i et hjem hun beskriver som raust, åpent og fullt av musikk. Faren var prest, og moren ble vigslet til diakon i godt voksen alder. Det var de som gav henne den musikalske arven. Jazzen fant hun frem til på egenhånd. Den lå der og ventet på henne, like bortenfor kormusikken. – Da jeg vokste opp, gikk interessen for spirituals som en varm bølge gjennom Kristen-Norge. Jeg husker jeg hørte på en plate med SKRUK og Ytre Suløens Jazzensemble som het «Kvite som negrar». Den ville nok ikke hett det i dag. Men det var en fantastisk plate, og SKRUK var med på å starte spirituals-bølgen i Norge. Og alle kristne ungdomskor var inspirert av gospel. Jeg likte veldig godt Andraé Crouch. Jeg skulle bli som ham og spilte sangene hans på mammas orgel. Jeg skulle bli ham, liksom. Skjønner du? Jeg hadde mer iver enn evne på den tiden, for å si det sånn. Men fra spirituals og gospel var ikke veien til jazz så veldig lang. >

x #6/2013 Portrett

så, men den sitter i meg og jeg tror mine foreldres diakonale engasjement er mye skyld i det.

FOR MUSIKKENS SKYLD. – Det var ingen i familien min som levde av å være musikere, fortsetter hun. – Morfar var det nærmeste vi kom, han var organist og skredder. Ellers krydde det av korsangere, kordirigenter, pianister, organister, gitarister – alt som kunne støtte opp om korsangen og allsangen. Familien vår var virkelig preget av stor musikkglede og, som sagt, i stor grad også musikalsk utfoldelse. Men i denne tradisjonen tenkte man alltid musikken som en naturlig del av kristenlivet og forkynnelsen – det var ikke så vanlig å bevisst tenke musikk for musikkens skyld, selv om det i vår familie også var referanser til slikt før jeg begynte med mitt. Men jeg fikk jo virkelig oppsøke musikk for musikkens skyld, først på musikklinja på videregående og deretter på studiene på Norges Musikkhøgskole. Jeg ble introdusert for mye nytt. Jeg ble veldig glad i Radka Toneff, Billie Holiday og artister som Chet Baker og Frank Sinatra. Og Nina Simone og Leonard Cohen og Tom Waits. TOK VERDEN INN. Musikken preget hele oppveksten. Det gjorde også den sterke kristentroen i familien – og diakonien. – Det var alltid et sterkt diakonalt engasjement hjemme hos mine foreldre. De var til konkret hjelp for folk som trengte det. De var trøstende overfor folk som falt

Portrett

#6/2013 Portrett

utenfor og en ressurs for dem som trengte et raust, åpent hjem. Og så var det en måte å prøve å ta verden inn. Misjonsalliansen var referansen på det. Jeg hadde fadderbarn i Misjonsalliansen i alle år. Og en misjonsbøsse der jeg pleide å putte på penger. Mormor var med i en misjonsforening som het «Doktor Fotlands venner». De strikket sokker og samlet inn penger til doktor Fotland, som var ute for Misjonsalliansen i Kina og på Taiwan. Det dreiv hun på med helt til det bare var hun igjen. Da tok mamma over og tok arven med seg videre til sine venner.

Foreldrene mine var trøstende overfor folk som falt utenfor og en ressurs for dem som trengte et raust, åpent hjem. – Hva har det diakonale engasjementet gjort med deg? – Formidlingen av kristen tro fikk følge av diakoni gjennom hele oppveksten min, og det er sånt man ikke diskuterer med. Der det kanskje ville være naturlig for mange på et eller annet tidspunkt å være i opprør til sine foreldres verdier, ble det for meg ikke mulig å inkludere troen og diakonien i det opprøret – man diskuterer ikke med gode gjerninger. Det er man takknemlig for og til og med stolt av. Jeg er glad for at det var sånn. Det gjør meg rolig. Jeg kan ikke si at jeg har en barnetro, den er mer voksen enn som

EN KONKURRENT. – Det er så viktig å bry seg om andre i verden, sier hun ettertenksomt. – Ideelt sett burde jeg jobbet i Misjonsalliansen eller Kirkens Nødhjelp eller noe sånt, for å være hundre prosent trygg og sikker på at det har en verdi det jeg gjør. Men jeg er sikker på at jeg er der jeg skal være, at jeg er laga for å synge, og da er det mitt oppdrag å prøve å gjøre det så skikkelig som mulig. Og med de referansene jeg har i min oppvekst har jeg nok blitt veldig opptatt av å forsøke å skape noe godt med musikken, og for meg handler det om å være sannferdig og tro mot et kunstnerisk mål. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var litt mer lettbeint og bare kunne ha det gøy med å synge, men sånn er jeg ikke – jeg tar ikke lett på det. Jeg storkoser meg med å synge, altså, bare fordi jeg synes det er så deilig å synge, men jeg er ikke i mål før jeg opplever at jeg tangerer noe kunstnerisk sett – da er det gøy, da! VIL BLI LEI. «Arven» er nå i salg og har fått gode anmeldelser, selv om VGs skribent riktignok mente at 79 minutter salmesang ble litt vel i overkant. Snart drar hun på turné for å dele en skjerv av den gamle salmeskatten med publikum rundt om i Norge. – Det var utrolig kult å gå tilbake til disse sangene. Hvordan skal jeg kunne synge noe annet nå? – Fordi disse sangene er så viktige? – Nei, ikke viktigere enn alle andre. Men de er rett og slett så gode, kunstnerisk. De har så mange lag. Nå er de jo skrevet av mennesker i en annen tid, en tid da ting nok var vanskeligere i landet vårt, men det er liksom en lengsel i dem og noe som vi i dag kanskje forstår mer i overført betydning, noe grenseløst. De er skrevet i en tro som er modig i å forholde seg til noen store perspektiver, som ikke så ofte kommer til i populærkulturen, fordi det blir så plumpt. De er så vakre! Jeg ser ikke for meg at jeg skal bli lei av å synge disse sangene med det første, men jeg håper jeg blir det etter hvert, slik at jeg kan gjøre noe annet. Det er jo trist om jeg er ferdig nå.

bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

Før vi begynner å tenke på de gode nyttårsløftene, kan det kanskje være en idé å lese Tove Houchs lille dikt! Ikke vent

så

ikke la

ikke vent

det bli for sent

for senere

Å la seg berøre Mannen jeg snakker med blir stille når jeg er ferdig med min forklaring av den kristne nestekjærlighet. Jeg ser av øynene hans at han strever med tanken. Jeg tror han forstår, men hodet hans jobber på høygir for å prøve å ta inn over seg forholdet mellom det kulturen hans har lært ham og hva som forventes av ham som kristen. Jeg prøver meg med et forsiktig smil. Så tar han ordet. Han forteller meg en historie: «Det er kald vinter. En mann går på en øde jordvei. Et stykke innover veien får han øye på en slange. Slangen er stivfrossen og kan ikke bevege seg. Mannen synes synd på den, tar den opp og putter den innunder jakka for å varme den opp til liv igjen. Da han har gått et stykke, begynner slangen å tine. Mannen blir bitt av ormen og dør.» Nå er det jeg som blir stille. Følelsen av maktesløshet, tristhet kommer over meg. Jeg vet det ikke er uvanlig i mange kulturer. Foreldre forteller barna sine historier som dette for å beskytte dem, for at barna skal klare seg i en ond og urettferdig verden. Jeg kan forstå det. Mange steder er det slik; hjelper man noen, får man selv lide. Man skal bare stole på de nærmeste, ens egen familie. Ikke sjelden kan uskyldige bli involvert i en ulykke. Den som ville hjelpe, ble selv anklaget for ugjerningen. Jeg kan forstå

redselen. Men redselen må ikke ta overhånd i oss. Jesus kom og snudde opp ned på mange ting. I historien om den barmhjertige samaritanen er det nettopp den fremmede som blir den nærmeste. «Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham.» (Luk. 10, 33) Deretter handler han. Han handler på følelsen av inderlig medfølelse. Samaritanen lar seg rive ut av sin egen verden, ser en mann som ligger nede, forslått, og han berøres av denne mannens tause rop om hjelp. Vi er heldige som bor i et samfunn som for en stor del bygger på de kristne verdier hvor det er vår samfunnsplikt å hjelpe. Men hva med de menneskene vi er redde for å involvere oss i, som kanskje ikke er fysisk skadet, men trenger vår hjelp på andre måter? Jeg tror historien om den barmhjertige samaritan ikke først og fremst er historien om en som gjør en god og lovlydig handling. Jeg tror den vil si oss at lar vi oss berøre av andre menneskers nød, vil vår medfølelse gjøre at vi ikke kan la være å handle. n

når du

er det

føler

vanskelig

at dette

å gi seg selv

burde du

tilgivelse

gjøre

for det du utsatte

Fra Regndråper 1993 av Tove Houck

Vi ber for ansatte ute og på hovedkontoret, og for deres familier: Marit Wibe Evensen, generalsekretærens sekretær Tone Lindheim, utenlandssjef Siri S. Mercado, Markeds og giveravdelingen Klaus Arne Kuhr, designer informasjonsavdelingen Grethe Matre, menighetsansvarlig Irene Breivik Føyen, bistandskonsulent Katrine og Ronald Mayora Synnes, Bolivia Ingunn Skutlaberg Valbø og Bjørnar Valbø, Ecuador Inger Marie og Kan Liu, Taiwan Hilde Bringedal og Ole Martin Uglem, Filippinene Aslaug Gotehus Rønningen og Kåre Rønningen, Vietnam

av [ Nina Therese Solberg ] Utsending i Kina

Ettertanke

Hvor kommer vi fra – hvor går vi hen? Vi satt fremst i en fullsatt kirkesal. God sang fylte rommet. Språket var fremmed, men flere av melodiene var kjente. Det var festgudstjeneste med takknemlighet og glede. Men også med vemod og ettertanke. Denne formiddagen i fjellene nordvest for Tokyo markerte et viktig steg for Misjonsalliansen. I organisasjonens 112-årige historie var dette første gangen vi frivillig avsluttet arbeidet i et land. Avslutningen av arbeidet i Japan kom ikke plutselig eller overraskende. Den har vært kjent og planlagt i mange år.

Slike milepæler aktualiserer tanker om hva Misjonsalliansen har vært og har betydd. Hva vi har gjort og hvordan? Hva ble oppnådd og hva ble helt annerledes? Vi har en tilsvarende dag foran oss på Taiwan. Vi er derved i en avslutningsfase i begge de to landene våre misjonærer dro til etter at de måtte flykte fra borgerkrigen i Kina i 47/48. God diakoni søker å I Japan var vi forstå sammenhengene først i et arbeid med i det som truer det gode kinesiske krigsfanlivet og legger til rette ger. Kort tid etter krigen startet vi et for en bredspektret arbeid blant fattige bistand så mennesker fiskere sør for Tokkan ta eierskap i forhold yo. Etter hvert ble til egen utvikling. det dannet kristne menigheter rundt dette arbeidet. I Ja-

Kommentar

pan hadde vi både et diakonalt preget arbeid og vi var en menighetsbyggende organisasjon. På Taiwan var vårt arbeid sterkt preget av diakoni og institusjonsdanning helt fra starten av. Det var en omfattende sosial nød, og våre misjonærer startet arbeid blant funksjonshemmede, innvandrere, spedalske og urbefolkningen i fjellene. Vi var med og bygget opp store sykehus, men også en rekke menigheter ble dannet i de første tiårene. Vår strategi og selvforståelse de siste tiårene er både gjenkjennelig og annerledes. Vi er en diakonal misjonsorganisasjon. Vårt særlige kall er blant de fattigste. Vi samarbeider bredt og offensivt med de kirkene som finnes i de landene vi arbeider - men det er ikke vårt kall å bygge nye menigheter. Vi ser heller ikke for oss at vi kommer til å være en skaper av store helseinstitusjoner slik vi var det på Taiwan. Norsk misjon har vært med på å etablere ledende helseinstitusjoner i en rekke av landene i sør. De

Illustrasjonsfoto: Klaus A. Kuhr

har vært viktige for de menneskene som har fått godt helsetilbud – men også som veivisere for landenes utvikling av helsetilbud. Vi kommer fortsatt til å arbeide med helsespørsmål – knapt noen som jobber med menneskers nød kommer utenom det. Men andre og i særdeleshet landene selv er bedre til å reise landets helseinstitusjoner enn en norsk misjonsorganisasjon. Vårt kall er først og fremst knyttet til spørsmål som: Hva bidrar til at mennesker kan ta bedre vare på seg selv og sitt lokalmiljø? Hvordan kan det legges til rette slik at mennesker mobiliserer egne og hverandres ressurser for bedre livskvalitet? God diakoni søker å forstå sammenhengene i det som truer det gode livet og legger til rette for en bredspektret bistand så mennesker kan ta eierskap i forhold til egen utvikling. Skole, helse, demokratibygging og økonomi er noen av stikkordene for dette. Utviklingen av mikrokreditt som diakonal strategi har vært og er en viktig del av Misjonsalliansens bidrag til grupper av mennesker som har blitt oversett og holdt nede av øvrig bank- og finansvesen. Diakoni handler om enkeltmenneskers nød – men også om å utfordre systemer som blir undertrykkende for fattige og nedprioriterte grupper av mennesker. De enorme klimaødeleggelsene er også et tema som i stadig større grad utfordrer vårt arbeid. De fattige i verden er de som rammes hardest av de rikes grådighet og overforbruk av verdens ressurser. Vårt ansvar er stort!

Skal vi fokusere mer på klimaspørsmål? Hvordan skal vi også i fortsettelsen utvikle strategier for arbeid blant utsatte grupper i megabyer og for utviklingsarbeid på landsbygda? Skal vi videreutvikle arbeidet blant ulike grupper funksjonshemmede? Vi avslutter i noen land. Vi har de siste årene startet arbeid i Kambodsja og Liberia. Nå arbeider vi med langsiktige strategier. Hvordan kan vi forvalte Guds kall til å leve ut Hans kjærlighet til en såret verden? Skal vi øke og utvikle arbeidet i de land vi allerede er i i dag? Eller - skal vi utvide med ytterligere to til tre land? Skal vi fokusere mer på klimaspørsmål? Hvordan skal vi også i fortsettelsen utvikle strategier for arbeid blant utsatte grupper i megabyer og for utviklingsarbeid på landsbygda? Skal vi videreutvikle arbeidet blant ulike grupper funksjonshemmede? En ting er sikkert: Nøden er av [ Paul Erik Wirgenes ] stor, og vi er kalt til å gjøre kjærLeder i hovedstyret ligheten kjent og erfarbar i en såret verden.

Kommentar #6/2013

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

Gi en julegave som varer! Vannfilter 75 kroner til en familie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 300 kroner En skolepult . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En gris 550 kroner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . e ili m fa en til Kurs i husdyrhold 800 kroner . . . . . . . . . . . . . . for 40 lånekunder Helsesjekk 200 kroner 1 . . . . . . . . . . . . . . . . er ev el 0 for 40 ken Fritidstilbud i kir 2000 kroner for 40 barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . pler viser noen eksem Denne ønskelista en ns hva Misjonsallia fra ulike land på ven til. kan bruke julega

Benytt giro du har fått i posten eller

kontonummer 3000 16 00040 Merk med «julegaven 2013»